2 Bakgrunnen for lovforslaget
2.1 Evalueringsrapporten «Dommeravhør og observasjon av barn»
Justis- og politidepartementet og Domstoladministrasjonen oppnevnte 7. april 2003 en arbeidsgruppe som skulle evaluere ordningen med avhør og observasjon av barn. Arbeidsgruppen skulle først og fremst vurdere om ordningen fungerte i tråd med intensjonen og i hvilken grad dommeravhør og observasjon er egnet til å få fram best mulige bevis til bruk for retten i straffesaker.
Rapporten «Dommeravhør og observasjon av barn» ble overlevert Justis- og politidepartementet og Domstoladministrasjonen 5. mai 2004. Den konkluderte med at spørsmålet om dommerens medvirkning burde utredes videre, og at man burde vurdere å oppheve ordningen med observasjon som ble innført i 1998. I proposisjonen vil rapporten bli henvist til som «Evalueringsrapporten».
2.2 Barnehusevalueringen
Politihøgskolen og Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) har på oppdrag fra Politidirektoratet evaluert barnehusene i Norge. Evalueringen består av to rapporter utgitt i 2012. Delrapport 1 er utarbeidet av Politihøgskolen og NOVA, mens Delrapport 2 er utarbeidet av NOVA.
Delrapport 1 tar for seg hvilke implikasjoner innføringen av barnehus har hatt for politiets arbeid med saker om vold og seksuelle overgrep mot barn. Hovedfokus er på gjennomføring av dommeravhør og rettsmedisinske undersøkelser.
Delrapport 2 fokuserer på hva innføringen av barnehus har betydd for ivaretakelsen av barn og for samordningen mellom de instansene som er involvert i saker om vold og overgrep mot barn.
I proposisjonen vil rapportene bli henvist til som «Barnehusevalueringen».
2.3 Rapporten «Avhør av særlig sårbare personer i straffesaker»
Justis- og politidepartementet oppnevnte 1. november 2010 en arbeidsgruppe som skulle gjennomgå regelverket om dommeravhør og observasjon av barn og psykisk utviklingshemmede.
Mandatet var som følger:
«Bakgrunn
I sedelighetssaker skal som hovedregel avhør av barn under 16 år og vitner med psykisk utviklingshemming foretas av dommer utenfor rettsmøte, jf. straffeprosessloven §§ 234 og 239. Tilsvarende fremgangsmåte kan brukes i saker om andre straffbare forhold når hensynet til vitnet tilsier det. Når alder eller særlige omstendigheter tilsier det, kan det i stedet for avhør foretas observasjon av vitnet. Nærmere regler for gjennomføring av avhøret er gitt i forskrift om dommeravhør og observasjon av 2. oktober 1998. Justisdepartementets merknader til forskriften er inntatt i rundskriv G-70/98.
Reglene for dommeravhør og observasjon ble evaluert av en arbeidsgruppe i 2004. Arbeidsgruppen skulle vurdere hvordan ordningen fungerte, men hadde ikke som mandat å foreslå konkrete endringer eller tiltak. Arbeidsgruppen konkluderte likevel med at spørsmålet om dommerens medvirkning burde utredes videre, og at man burde vurdere å oppheve ordningen med observasjon som ble innført i 1998. Evalueringsrapporten ble sendt på høring i november 2004 med høringsfrist i februar 2005.
Avhør av barn gir spesielle utfordringer, og det er viktig å få til så gode avhør som mulig. Evalueringen i 2004 pekte på problemstillinger som burde utredes videre. Også den etterfølgende etableringen av barnehusene har aktualisert et behov for en gjennomgåelse av reglene for og praksisen ved gjennomføring av dommeravhør. Behovet for gjennomgåelse av regelverket er i den senere tid påpekt fra flere hold, blant annet fra barnehusene, domstolene og riksadvokaten. Evalueringsrapporten fra 2004 gir ikke i seg selv tilstrekkelig grunnlag for å trekke konklusjoner eller fremme konkrete endrings- eller tiltaksforslag, men gir sammen med høringsuttalelsene et godt utgangspunkt for en samlet og prinsipiell gjennomgåelse av dommeravhørs- og observasjonsordningen.
Nærmere om gjennomgåelsen
Arbeidsgruppen skal foreta en grundig, prinsipiell og faglig fundert gjennomgåelse av dommeravhørs- og observasjonsordningen og regelverket om dommeravhør og observasjon. Gruppen skal utarbeide konkrete forslag til forskriftsendringer (eventuelt ny forskrift) og eventuelt nødvendige lovendringer. Arbeidsgruppen kan også fremme konkrete forslag til andre tiltak enn regelverksendringer der arbeidsgruppen ser behov for dette. Det stilles ikke krav til en fullstendig gjennomgang av hvordan avhøret/observasjonen konkret metodisk gjennomføres.
Arbeidsgruppen skal i sitt arbeid ta hensyn til den utvikling og profesjonalisering som har skjedd når det gjelder etterforsking og sakkyndighetsarbeid i saker der barn/psykisk utviklingshemmede er vitner eller fornærmet. Gruppen må vurdere om det skal være like regler for psykisk utviklingshemmede som for barn under 16 år, og om det er spesielle forhold som gjør seg gjeldende for psykisk utviklingshemmede. Arbeidsgruppen skal videre se hen til at det de senere år er etablert barnehus flere steder i landet, og ta tilbud og muligheter ved barnehusene i betraktning ved vurderinger av ordninger og forslag til regelverk. Arbeidet må ses i sammenheng med varslet evaluering av barnehusene. Gruppen skal også se hen til løsninger og erfaringer fra andre land. Arbeidsgruppen skal i sine vurderinger legge grunnleggende vekt på hva som vil være til barnets beste, jf. FNs barnekonvensjon artikkel 3 og menneskerettsloven § 2. Videre må arbeidsgruppen utrede forholdet til EMK i alle problemstillinger som berører mistenktes eller siktedes rettigheter.
Arbeidsgruppen skal vurdere økonomiske og administrative konsekvenser av sine forslag.
Arbeidsgruppen skal foreta en helhetlig og samlet vurdering av dommeravhørs- og observasjonsordningen. Gjennomgåelsen skal herunder omfatte følgende tema:
Dommerens medvirkning og rolle
Dommeravhøret (og observasjonsordningen) har en dobbelt funksjon – dels er det et ledd i politiets etterforsking og dels er det et bevisopptak til bruk i en eventuell senere hovedforhandling. Det kan stilles spørsmål ved om den rolle dommeren har under avhøret i dag er den mest hensiktsmessige, både ut fra praktiske og rettssikkerhetsmessige hensyn. Andre fremgangsmåter kan tenkes, for eksempel adgang til innledende politiavhør med lyd og bilde (eventuelt uten at mistenkte varsles om avhøret, jf. eget punkt nedenfor) før et eventuelt etterfølgende dommeravhør der muligheten til kontradiksjon vil bli ivaretatt. Arbeidsgruppen skal ut i fra de ulike hensyn som gjør seg gjeldende, herunder forholdet til EMK, vurdere om dagens ordning bør endres og foreslå nærmere regler om dette.
Oppnevning av forsvarer og varsling av siktede
Etter straffeprosessloven § 239 skal siktedes forsvarer som hovedregel gis anledning til å overvære avhøret når det er mulig og ikke hensynet til vitnet eller formålet med forklaringen taler mot det. Ordlyden åpner for at det er adgang til å utelukke forsvarerens tilstedeværelse ved et første dommeravhør dersom hensynet til etterforskingen taler mot at forsvareren er til stede. Dersom mistanken er rettet mot en bestemt person, vil denne få status som siktet i og med at det fremsettes begjæring om dommeravhør. Vedkommende har da også krav på å få oppnevnt forsvarer. Det følger av EMK art. 6 nr. 3 d at et dommeravhør ikke kan føres som bevis under hovedforhandlingen dersom siktede ikke har hatt mulighet for å stille spørsmål til vitnet gjennom sin forsvarer, jf. Rt. 1999 s. 586. Dette innebærer at dersom det gjennomføres et avhør av barnet/ den psykisk utviklingshemmede uten at tiltalte har hatt anledning til å stille spørsmål gjennom sin forsvarer, må det gjennomføres et nytt avhør der kontradiksjonen blir ivaretatt.
Eksisterende rettskildemateriale gir ikke et helt klart svar på om det er adgang til å unnlate å varsle siktede om det første dommeravhøret dersom hensynet til etterforskningen eller hensynet til vitnet tilsier det, herunder om det kan oppnevnes forsvarer som pålegges å ikke ta kontakt med klienten før dommeravhøret. I JDs rundskriv om forskriften om dommeravhør heter det at i de tilfelle hvor dommeren finner at forsvareren ikke skal gis anledning til å overvære avhøret, og mistenkte ikke kjenner til straffeforfølgningen, skal retten ikke oppnevne forsvarer i anledning av dommeravhøret. Det er tvilsomt om denne løsningen er i samsvar med gjeldende rett, jf. Rt. 1999 s. 586 og Rt. 2003 s. 1146.
Arbeidsgruppen skal vurdere reglene om forsvarerens tilstedeværelse under avhøret, herunder spørsmålet om det bør være adgang til å unnlate å varsle siktede om avhøret, og om det bør kunne oppnevnes forsvarer som pålegges å ikke ta kontakt med siktede før dommeravhøret.
Observasjonsordningen
Evalueringsrapporten konkluderte med at observasjonsordningen er lite benyttet. Også høringsuttalelsene bekreftet at observasjonsordningen ikke fungerer etter intensjonene. Situasjonen er trolig den samme i dag. Blant annet i lys av de erfaringer som er gjort med observasjonsordningen, samt senere års forskning om barn som vitner m.m., må arbeidsgruppen utrede om observasjonsordningen bør videreføres, eventuelt i endret form, eller om den bør oppheves og erstattes av andre løsninger eller tiltak tilpasset de minste barna og andre som har vansker med å uttrykke seg språklig. Utpeking av spesielt kvalifiserte avhørere eller økt anledning til gjentatte og kortere avhør er eksempler på tiltak som bør vurderes i denne sammenheng.
Fristen for gjennomføring av avhør
Fristen for gjennomføring av dommeravhør er i dag to uker, jf. straffeprosessloven § 239 fjerde ledd. I praksis er det svært mange saker som ikke behandles innen fristen. Arbeidsgruppen skal vurdere om fristreglene bør endres.
Likestilling av sedelighetssaker og andre saker om overgrep mot barn og psykisk utviklingshemmede
Reglene i straffeprosessloven § 234 annet ledd og § 239 om forklaring utenfor rettsmøte er i dag hovedregelen for forbrytelser eller forseelser mot sedelighet. I saker om andre straffbare forhold kan fremgangsmåten benyttes «når hensynet til vitnet tilsier det», jf. straffeprosessloven § 239 annet ledd og forskrift om dommeravhør og observasjon § 1 annet ledd. Arbeidsgruppen skal vurdere om andre overgrepssaker mot barn og psykisk utviklingshemmede helt eller delvis bør likestilles med sedelighetssakene.
Hvem som skal få være tilstede under avhørene
Dommeravhørsforskriften regulerer adgangen til å følge avhøret for vitnets foresatte, bistandsadvokat, forsvarer og politi. Også andre kan ønske å følge avhøret – for eksempel representanter fra barnevern eller barnehus. Uten uttrykkelige regler er det i praksis opp til den enkelte dommer å avgjøre dette, og praksis varierer. Muligheten for rask og riktig oppfølging av barnet kan tilsi at representanter fra barnevern eller barnehus bør få være til stede. Andre hensyn kan tale i mot slik tilstedeværelse. Arbeidsgruppen må ut i fra de ulike hensyn som gjør seg gjeldende vurdere hvem som bør få anledning til å følge avhøret og foreslå nærmere regler for dette.
Hvor avhørene skal foretas
Møtet med strafferettsapparatet kan oppleves som en stor belastning for barn/ psykisk utviklingshemmede som har vært utsatt for seksuelle overgrep, mishandling og vold. Barnehusene er etablert for å redusere denne belastningen, og skal bidra til at barnet og omsorgspersonene møtes med høy barnefaglig kompetanse i trygge omgivelser. Ordningen med barnehus er ikke til hinder for at domstolene beslutter dommeravhør et annet sted. Men dersom barnehusenes hjelpe- og behandlingstilbud skal opprettholdes og utvikles, forutsetter dette at dommeravhørene som hovedregel blir gjennomført der. En begjæring om dommeravhør skal i utgangspunktet bringes inn for domstolen i rettskretsen der personen som skal avhøres bor, jf. straffeprosessloven § 12, og det er den enkelte dommer som avgjør hvor avhøret skal foretas. Det er i dag enkelte domstoler som vegrer seg mot å legge avhørene til barnehusene. Bakgrunnen for dette varierer, men lang og tidkrevende reise for de involverte (herunder barnet), lengre fravær og økte kostnader er trukket frem som begrunnelser.
Arbeidsgruppen skal drøfte løsninger for å sikre utnyttelse av den kompetanse og det tilbud som finnes på barnehusene. Blant annet bør gruppen drøfte en mulig sentralisering av avhørene til de domstoler som har barnehus i sin rettskrets og muligheten for økt bruk av fjernmøteteknologi, jf. eget punkt nedenfor.
Bruk av fjernmøteteknologi
Spørsmål om gjennomføring av dommeravhør ved bruk av videokonferanseutstyr er aktualisert ved at flere og flere domstoler nå får slikt utstyr. Barnehusene har allerede dette utstyret. Adgangen til gjennomføring av dommeravhør per videokonferanse (slik at dommeren, og eventuelt andre aktører, følger avhøret på video, uten å være til stede i barnehuset), og eventuelt fremgangsmåten for dette, er per i dag ikke regulert. Det kan reises innvendinger mot bruk av slik teknologi ved gjennomføring av slike avhør, for eksempel manglende nærhet til partene og barnets og dets foresattes opplevelse av å være betryggende ivaretatt. Arbeidsgruppen skal vurdere om dommeravhør bør kunne gjennomføres som fjernmøte med videooverføring, og i tilfelle foreslå nærmere retningslinjer for dette.
Gjentatte avhør
Gjentatte avhør skal etter dagens regelverk «så vidt mulig unngås», jf. forskriften § 13. Under henvisning til forskningsundersøkelser hevdes det i evalueringsrapporten fra 2004 at det kanskje ikke er like stor grunn til skepsis til gjentatte avhør som tidligere antatt. Arbeidsgruppen skal vurdere om hensynet til barnet eller etterforskningen fortsatt tilsier at gjentatte avhør bør unngås, eller om det er grunnlag for oppmykning av reglene. Spørsmålet må blant annet ses i sammenheng med vurderingen av dommerens medvirkning og rolle, jf. eget punkt foran, for eksempel om det åpnes for adgang til innledende politiavhør.
Utskrift av avhøret
Tradisjonelt er det saksbehandlere ved domstolene som har skrevet ut dommeravhørene. Enkelte steder utføres denne oppgaven av barnehuset. Dette er ressurskrevende arbeid. Evalueringsrapporten fra 2004 konkluderte med at hovedregelen om utskrift av dommeravhørene straks de er gjennomført bør mykes opp, slik at det i større grad blir anledning til å vente med utskrift. Arbeidsgruppen skal vurdere behovet for utskrift av avhør og foreslå nærmere regler om dette, herunder om og når utskrift skal skje, samt hvem som skal ha ansvar for å foreta utskriften.
Vurderingene av de ulike tema må ses i sammenheng med hverandre. Gjennomgangen kan også omfatte andre tema som arbeidsgruppen finner det nødvendig eller ønskelig å utrede.
Arbeidsgruppens konklusjoner og vurderinger skal presenteres i en rapport. Rapporten skal inneholde en vurdering av økonomiske og administrative konsekvenser av de forslag som fremsettes.»
Arbeidsgruppens rapport «Avhør av særlig sårbare personer i straffesaker» ble overlevert til Justis- og beredskapsdepartementet 16. oktober 2012. I proposisjonen vil rapporten bli henvist til som «Sæverud-rapporten». Betegnelsen «arbeidsgruppen» benyttes når det vises til arbeidsgruppen som skrev Sæverud-rapporten.
2.4 Høringen
Rapporten «Avhør av særlig sårbare personer i straffesaker» ble sendt på høring 16. januar 2013 til følgende adressater med høringsfrist 16. april 2013:
Departementene
Domstoladministrasjonen
Høyesterett
Lagmannsrettene
Tingrettene
Regjeringsadvokaten
Riksadvokaten
Statsadvokatembetene
Generaladvokaten
Sivilombudsmannen
Politidirektoratet
Politiets sikkerhetstjeneste
Kripos
ØKOKRIM
Politidistriktene
Statens barnehus Bergen
Statens barnehus Hamar
Statens barnehus Kristiansand
Statens barnehus Oslo
Statens barnehus Stavanger
Statens barnehus Tromsø
Statens barnehus Trondheim
Statens barnehus Ålesund
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet
Barneombudet
Det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD)
Fylkesmennene
Helsedirektoratet
Kommunene
Kompetanseutvalget for dommere
Kontaktutvalget mellom innvandrere og norske myndigheter
Kontoret for fri rettshjelp
Kontoret for voldsoffererstatning
Kriminalomsorgsregionene
Likestillings- og diskrimineringsombudet
Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn
Nordisk institutt for kvinne- og kjønnsforskning
Norsk senter for menneskerettigheter
NOVA
NTNU
Politihøgskolen
Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, RVTS Midt
Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, RVTS Nord
Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, RVTS Sør
Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, RVTS Vest
Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging, RVTS Øst
Sekretariatet for konfliktrådene
Senter for kvinne- og kjønnsforskning
Statens sivilrettsforvaltning
Stortingets rettsferdsvederlagsutvalg
Straffelovrådet
Støttesenteret for fornærmede i straffesaker
Universitetet i Bergen
Universitetet i Oslo
Universitetet i Tromsø
Universitetet i Trondheim
Utdanningsdirektoratet
Akademikerne
Alternativ til vold
Amnesty International (norsk avdeling)
Antirasistisk Senter
Arbeidsgiverforeningen Spekter
Barne- og ungdomspsykiatrisk forening
Bergen Forsvarerforening
Den Norske Advokatforening
Den norske Dommerforening
Den norske legeforening
Den norske tannlegeforening
Det norske Menneskerettighetshuset
DIXI Ressurssenter for voldtatte
Erstatningsnemnda for voldsofre
Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere (FO)
Flyktninghjelpen
Foreningen for fangers pårørende (FFP)
Forum for Barnekonvensjonen
Frelsesarmeens barn og unge
Funksjonshemmedes fellesorganisasjon
Gatejuristen
Helseansattes Yrkesforbund
Juridisk rådgivning for kvinner (JURK)
Jussformidlinga i Bergen
Jusshjelpa i Midt-Norge
Jusshjelpa i Nord-Norge
Juss-Buss
Justisproffene
Kirkens Bymisjon
Kirkens Familievern
Kirkens Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep
Kristoffer Inderberg Bastiansens Minnefond
KS (Kommunenes interesse- og arbeidsgiverorganisasjon)
Kvinnefronten
Kvinnegruppa Ottar
Kvinneuniversitetet i Nord
Landsforeningen for barnevernsbarn
Landsforeningen for voldsofre og motarbeiding av vold
Landsorganisasjonen (LO)
Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner
Landsforbundet for utviklingshemmede og pårørende (LUPE)
MIRA-senteret
Nasjonal støttegruppe etter 22. juli hendelsene
Nasjonalforeningen for folkehelsen
Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress
Nasjonalt ledernettverk for barnehabilitering
Nasjonalt nettverk for ledere i voksenhabilitering
Nettverk: Funksjonshemmede, seksualitet og samliv (NFSS)
Norges Forsvarerforening
Norges Juristforbund
Norges Kvinne- og familieforbund
Norges Politilederlag
Norges Røde Kors
Norsk barne- og ungdomspsykiatrisk forening
Norsk Barnevernsamband
Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund (NFF)
Norsk Folkehjelp
Norsk Forbund for Utviklingshemmede
Norsk forskerforbund
Norsk Fosterhjemsforening
Norsk Fysioterapeutforbund
Norsk Krisesenterforbund
Norsk Kvinnesaksforening
Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS)
Norsk Pasientforening
Norsk Psykologforening
Norsk sykepleierforbund
Norsk Tjenestemannslag (NTL)
Norske kvinnelige juristers forening
Organisasjonen for Private Barneverntiltak (OPB)
Politiembetsmennenes Landsforening
Politiets Fellesforbund
Politiets Forum mot seksuelle overgrep
Politiets kriminalitetsforebyggende forum
Politijuristene
Redd barna
Rett på Gata
Rettspolitisk forening
Rådet for psykisk helse
Samfunnsviternes fagforening (SF)
Selvhjelp for innvandrere og flyktninger
Senter for seksuelt misbrukte menn SSMM
Senter mot seksuelle overgrep i Rogaland
Sosialtjenestemennenes landsforbund (STL)
Statsadvokatenes forening
Stiftelsen Fellesskap mot seksuelle overgrep (FMSO)
Stiftelsen rettferd for taperne
Stine Sofies Stiftelse
Straffedes organisasjon i Norge (SON)
Støttesenteret mot incest og seksuelle overgrep
UNICEF-komiteen i Norge
Utdanningsforbundet
Utdanningsgruppens Hovedorganisasjon (UHO)
Voksne for barn
WayBack
Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS)
Følgende instanser har hatt realitetsmerknader til forslaget:
Helse- og omsorgsdepartementet
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
Domstoladministrasjonen
Agder lagmannsrett sammen med Nedre Telemark tingrett
Eiker, Modum og Sigdal tingrett
Follo tingrett
Gjøvik tingrett
Oslo tingrett
Sør-Trøndelag tingrett
Riksadvokaten
Det nasjonale statsadvokatembetet
Agder Statsadvokatembeter
Hordaland statsadvokatembeter
Nordland statsadvokatembeter
Oslo statsadvokatembeter
Politidirektoratet
Follo politidistrikt
Haugaland og Sunnhordland politidistrikt
Hordaland politidistrikt
Oslo politidistrikt sammen med Barnehuset i Oslo
Sør-Trøndelag politidistrikt
Barnehusene i Tromsø, Bergen, Trondheim, Hamar, Stavanger, Kristiansand og Ålesund (felles høringsuttalelse)
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet
Barneombodet
Barneverntjenesten i Asker
Datatilsynet
Det kriminalitetsforebyggende råd
Drammen kommune
Fylkesmannen i Finnmark
Fylkesmannen i Møre og Romsdal
Fylkesmannen i Oslo og Akershus
Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker
Likestillings- og diskrimineringsombudet
Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress
Norsk senter for menneskerettigheter
Ressurssenter om vold og traumatisk stress og selvmordsforebygging region Midt
Universitetet i Nordland
Advokatforeningen
Fellesskap mot seksuelle overgrep
Norsk Forbund for Utviklingshemmede
Norsk Krisesenterforbund
Politiets Fellesforbund
Redd Barna
Stine Sofies stiftelse
Støttesenteret mot incest
Unicef Norge
Følgende instanser har uttalt at de ikke vil inngi høringsuttalelse eller at de ikke har merknader til forslaget:
Arbeidsdepartementet
Fiskeri- og kystdepartementet
Fornyings- administrasjons- og kirkedepartementet
Forsvarsdepartementet
Kunnskapsdepartementet
Landbruks- og matdepartementet
Miljøverndepartementet
Nærings- og handelsdepartementet
Samferdselsdepartementet
Utenriksdepartementet
Høyesterett
Kriminalomsorgen region Sørvest
Sekretariatet for konfliktrådene
Arbeidsgiverforeningen Spekter
KS (Kommunenes interesse- og arbeidsgiverorganisasjon)
Landsorganisasjonen i Norge
Innholdet i høringsinstansenes uttalelser vil bli gjennomgått nedenfor i tilknytning til de enkelte punktene i lovforslaget.