17 Vannfallrettighetsloven kapittel 5: Vilkår og avbøtende tiltak

17.1 Innledning

Konsesjon for erverv av vannfall gis med vilkår om blant annet konsesjonskraft, konsesjonsavgift, næringsfond, byggefrister, tinglysing og andre avbøtende tiltak. Lovhjemmelen for slike vilkår fremgår av postene i gjeldende ikl. § 2 tredje ledd.

Gjeldende § 2 tredje ledd er meget omfattende. For å gjøre loven mer oversiktlig bør bestemmelsen deles i flere paragrafer. Videre bør lovbestemmelsene om konsesjonsplikt og kriteriene for konsesjon i større grad skilles fra bestemmelser om vilkår og betingelser som gjelder i den enkelte konsesjonen.

Departementet foreslår at bestemmelsene om vilkår som kan pålegges konsesjonæren etter gjeldende § 2 tredje ledd, skilles ut i et nytt kapittel 5 om vilkår og avbøtende tiltak. Dette samsvarer med tilsvarende løsning som er foreslått for vassdragsreguleringsloven. Flere av vilkårene som settes i konsesjoner etter vassdragsreguleringsloven og industrikonsesjonsloven er i dag sammenfallende. Flere av vilkårene knytter seg til tiltaket i vassdraget, og ikke selve ervervet, som industrikonsesjonsloven primært regulerer i tråd med lovens formålsbestemmelse. Enkelte av vilkårene i gjeldende § 2 tredje ledd fremstår også som utdaterte. Departementet foreslår på denne bakgrunn at enkelte av vilkårsbestemmelsene bør utgå i den reviderte loven.

Departementet mener at hensynet til brukervennlighet og sammenheng mellom vassdragsreguleringsloven taler for at vilkårsbestemmelsene så langt som mulig plasseres i et eget kapittel, i egne bestemmelser med egen paragrafoverskrift.

17.2 Vilkårsbestemmelser som foreslås videreført

17.2.1 Konsesjonsavgift

17.2.1.1 Gjeldende rett

I henhold til industrikonsesjonsloven § 2 tredje ledd nr. 13 skal det pålegges konsesjonæren å betale konsesjonsavgift. Både industrikonsesjonsloven og vassdragsreguleringsloven har bestemmelser om innbetaling av konsesjonsavgift til staten og berørte kommuner.

Konsesjonsavgiften beregnes ut fra et kraftgrunnlag som fastsettes av NVE, jf. delegeringsvedtak fra OED av 14. september 2007. Kraftgrunnlaget fastsettes for hver enkelt konsesjon. Etter industrikonsesjonsloven beregnes kraftgrunnlaget ut fra den gjennomsnittlige kraftmengde som vannfallet etter den foretatte utbygging kan frembringe med den påregnelige vannføring år om annet. Beregningsmetoden for kraftgrunnlag etter industrikonsesjonsloven er ulik fra den metoden som blir benyttet i vassdragsreguleringsloven § 11, hvor kraftgrunnlaget beregnes etter den økning av vannkraften som er innvunnet ved reguleringen. Ved beregning av kraftgrunnlag for en utbygging med konsesjon etter begge lovene, samordnes fastsettelsen av kraftgrunnlaget etter begge lover. Se omtalen i punkt 7.2.3.4 ovenfor. For nærmere detaljer vises det også til NVEs veileder om konsesjonsavgift 52/2001.

Etter ikl. § 2 tredje ledd nr. 13 første ledd annet punktum har Kongen hjemmel til å fastsette forskrifter om maksimal- og minimalsatser for innbetaling av årlige konsesjonsavgifter. En tilsvarende bestemmelse finnes i vregl. § 11 nr. 1.

Det fremgår av ikl. § 2 tredje ledd nr. 13 annet ledd at konsesjonsmyndigheten kan ta fastsettelsen av avgiften opp til «ny prøvelse» hvert femte år. I henhold til forskrift av 04.12.1987 skal konsesjonsavgifter, erstatninger, fond og andre ytelser justeres automatisk hvert femte år. Det foreligger følgelig en viss motstrid mellom ordlyden i loven og forskriften. NVE har som praksis hvert år å sende oversikt til hver enkelt kommune og konsesjonær over de ulike beløpene som skal betales. Denne oversikten inkluderer 5-års-justeringer av konsesjonsavgiftene. Det er en etablert praksis at avgiftene justeres automatisk hvert femte år.

Ikl. § 2 tredje ledd nr. 13 sjette ledd fastsetter blant annet at konsesjonsavgiften skal avsettes i et fond, der vedtektene skal godkjennes av vedkommende departement, hvilket i praksis innebærer Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD). Fondets midler skal fortrinnsvis benyttes til næringsutvikling i distriktet.

17.2.1.2 Høringsnotatet

Departementet foreslo at bestemmelsene om konsesjonsavgift skilles ut og plasseres i ny § 18 i den reviderte loven. Det ble lagt til grunn at dette ville være i tråd med formålet om å gjøre lovene mer brukervennlige.

I høringsnotatet foreslo departementet en redaksjonell endring ved at bestemmelsen om Kongens hjemmel til å fastsette forskrifter om maksimal- og minimalsatser for innbetaling av årlige konsesjonsavgifter plasseres i et eget ledd, sammen med bestemmelsen om justering av konsesjonsavgifter hvert femte år på grunnlag av justeringsnormer fastsatt av Kongen. Tilsvarende løsning ble foreslått i ny § 14 i den reviderte vassdragsreguleringsloven. For å sikre god sammenheng mellom de to lovene, foreslo departementet en redaksjonell endring i ny § 18 annet ledd i den reviderte vannfallrettighetsloven.

I høringsnotatet til endringer i vassdragsreguleringsloven foreslo departementet å endre ordlyden i gjeldende vregl. § 11 nr. 1 annet ledd for å tydeliggjøre praksis. Forslaget innebar at bestemmelsene i lov og forskrift harmoniseres uten at det ble gjort noen endring i dagens forvaltningspraksis. Departementet foreslo at ordlyden i gjeldende § 2 tredje ledd nr. 13 annet ledd i industrikonsesjonsloven skulle endres og gis tilsvarende ordlyd som forskriften § 2. På samme måte som i revidert vassdragsreguleringslov foreslo departementet at ny § 18 annet ledd i revidert vannfallrettighetslov skulle lyde:

«Kongen fastsetter forskrifter med hvilke maksimal- og minimalsatser som skal gjelde. Ved fastsettelsen av forskriftene skal det særlig tas hensyn til forandringer i kronens kjøpekraft. Konsesjonsavgifter skal justeres hvert 5. år på grunnlag av justeringsnormer som fastsettes av Kongen.»

Departementet foreslo at gjeldende § 2 tredje ledd nr. 13 sjette ledd sjette punktum til syvende ledd om fond skulle endres. Departementet viste til at vassdragsreguleringsloven § 11 nr. 2 annet ledd inneholdt en tilsvarende bestemmelse, og at det i høringsnotatet om revisjon av vassdragsreguleringsloven ble foreslått å endre bestemmelsen om godkjenning av vedtekter for konsesjonsavgifter og næringsfond.

Det ble vist til NOU 1990: 13 s. 298 hvor det fremgår at særlovgivning, som stiller krav om statlig godkjenning av kommunale og fylkeskommunale vedtak, bør oppheves. Det ble også vist til at kommuneloven har tilstrekkelige økonomiske bestemmelser og at det derfor ikke er nødvendig med vedtekter.

Departementet mente at begrunnelsen for å endre gjeldende vregl. § 11 nr. 2 annet ledd også gjorde seg gjeldende for industrikonsesjonsloven. For å sikre god sammenheng mellom de to lovene, foreslo departementet at ny § 18 sjette ledd tredje punktum skulle lyde:

«Avgiften avsettes særskilt for hver kommune til et fond, som anvendes etter bestemmelse av fylkestinget eller kommunestyret. Fondets midler skal fortrinnsvis anvendes til utbygging av nøringslivet i distriktet.»

17.2.1.3 Høringsinstansenes syn

Justis- og beredskapsdepartementet skriver at ny § 18 første ledd har en tung setningskonstruksjon og bør forenkles. Bestemmelsen er også lang og inneholder gammeldagse ord og uttrykk.

LVK og NVE er positive til lovfestingen av automatisk justering av avgiftene og at kravet til godkjenning av vedtekter tas ut av loven.

17.2.1.4 Departementets forslag

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om å skille ut reglene om konsesjonsavgift og plassere disse i ny § 18. Departementet foreslår minimale endringer i ordlyden sammenlignet med høringsforslaget. Bestemmelsene om konsesjonsavgifter er en grunnpilar i vassdragslovgivningen, og en ordning som det har vært en målsetning ikke å foreta materielle endringer i. Selv om bestemmelsen kan virke tung i setningskonstruksjon og ordbruk, har brukerne ikke gitt uttrykk for noe ønske om endringer nå ettersom innholdet har fått sine klare avgrensninger gjennom årene gjennom forskrifter og retningslinjer m.m.

Departementet opprettholder forslaget om å flytte bestemmelsen om kompetanse til å fastsette maksimal- og minimalsatser ved forskrift til ny § 18 annet ledd og å endre ordlyden for å harmonere lov og forskrift.

Departementet opprettholder forslaget om å endre bestemmelsen om godkjenning av vedtekter for fond i samsvar med forslaget til vassdragsreguleringsloven.

17.2.2 Konsesjonskraft

17.2.2.1 Gjeldende rett

Etter ikl. § 2 tredje ledd nr. 12 skal det settes som konsesjonsvilkår at konsesjonæren avstår en viss kraftmengde til kommunene som er berørt av en kraftutbygging, eventuelt også fylkeskommunen. Det er også hjemmel for avståelse av konsesjonskraft til staten, men hjemmelen har ikke vært brukt i praksis. For en nærmere beskrivelse av gjeldende rett vises det også til gjennomgangen av konsesjonskraft etter vassdragsreguleringsloven under punkt 8.2.1.

17.2.2.2 Høringsnotatet

For å gjøre loven mer oversiktlig foreslo departementet at reglene om konsesjonskraft skilles ut i en egen bestemmelse i ny § 19. I tillegg ble det foreslått en oppdatert krysshenvisning til øvrige lovbestemmelser.

I høringsnotatet om vassdragsreguleringsloven foreslo departementet å oppdatere språket i den delen av bestemmelsen som omhandler kraftuttaket. Bestemmelsene i gjeldende vregl. § 12 nr. 15 fjerde ledd annet punktum og gjeldende ikl. § 2 tredje ledd nr. 12 femte ledd første punktum er likelydende. Begge sier at «kraft tas ut i kraftstasjonens apparatanlegg for utgående ledninger eller fra konsesjonærens ledninger med leveringssikkerhet som fastkraft og brukstid ned til 5.000 timer årlig». Det ble vist til at begrepet fastkraft er utdatert og ikke er dekkende for dagens kraftmarked.

Departementet foreslo at uttrykket «leveringssikkerhet som fastkraft» erstattes med en formulering om at avbrytelse eller innskrenkning av leveringen som ikke skyldes force majeure, ikke må skje uten departementets samtykke. Av hensyn til god sammenheng mellom de to lovene foreslo departementet at følgende ordlyd inntas i femte punktum i ny § 19 fjerde ledd, om at «avbrytelser eller innskrenkning av leveringen som ikke skyldes force majeure, må ikke skje uten departementets samtykke.»

I høringsnotatet om vassdragsreguleringsloven foreslo departementet et nytt punktum i bestemmelsen om konsesjonskraft som klargjør at plikten til å avstå kraft inntrer etter hvert som den regulerte vannføringen tas i bruk. Av hensyn til god sammenheng mellom lovene foreslo departementet at tilsvarende endring tas inn i tredje ledd i ny § 19.

17.2.2.3 Høringsinstansenes syn

Justis- og beredskapsdepartementet har flere lovtekniske innspill. Departementet skriver at ny § 19 er lang og bør deles opp, og påpeker at ny § 19 sjette ledd inneholder gammeldagse ord og uttrykk.

Energi Norge viser i sitt høringssvar til at de mener at bestemmelsen om 5 prosent kraftavståelse til staten er utdatert og aldri har blitt brukt. Energi Norge ber på bakgrunn av dette at departementet er konsekvente med å oppheve slike bestemmelser.

NVE støtter departementets forslag om å fjerne begrepet «leveringssikkerhet som fastkraft». Ettersom en ervervskonsesjon ikke gir noen regulert vannføring, mener NVE imidlertid at det blir misvisende å skrive at plikten til å avstå kraft inntrer etter hvert som den «regulerte vannføringen tas i bruk». NVE foreslår derfor at ordlyden i ny § 19 tredje ledd endres til å lyde: «Plikten til å avstå kraft inntrer etter hvert som det konsederte vannfallet tas i bruk.»

Kraftfylka støtter forslaget om å innføre regelen om force majeure i ny § 19 fjerde ledd.

17.2.2.4 Departementets forslag

Det materielle innholdet i bestemmelsene om konsesjonskraft skal i sin helhet videreføres etter denne lovrevisjonen. Det er ikke grunnlag for realitetsendringer av lovbestemmelsene. Departementet opprettholder forslaget om å skille ut reglene om konsesjonskraft i en egen paragraf i ny § 19.

Departementet har vurdert Energi Norges forslag om å ta ut annet ledd i ny § 19 om konsesjonskraft til staten. Departementet viser til vurderingen av dette under punkt 8.2.4, og opprettholder forslaget om å videreføre denne regelen.

Departementet har vurdert NVEs høringsinnspill om å endre ordlyden i ny § 19 tredje ledd slik at plikten til å avstå kraft skal inntre når det konsederte vannfallet tas i bruk. Departementet er enig i at det er mer treffende å vise til det konsederte vannfallet, ettersom en ervervskonsesjon ikke nødvendigvis innebærer noen regulert vannføring. Departementet foreslår derfor følgende ordlyd i ny § 19 tredje ledd: «Plikten til å avstå kraft inntrer etter hvert som det konsederte vannfallet tas i bruk.»

Departementet opprettholder forslaget om at begrepet «leveringssikkerhet som fastkraft» erstattes av en modernisert variant av den tidligere bestemmelsen. Det vises til omtalen under punkt 8.2.4.

Departementet presiserer at formålet med endringen er å oppdatere bestemmelsen til dagens språkbruk. Endringen er ikke ment å innebære noen materiell endring. Endringen i hjemmelslovens ordlyd vil ikke endre innholdet i vilkår for konsesjonskraft som er satt i allerede tildelte konsesjoner.

17.2.3 Næringsfond og ytterligere vilkår

I henhold til gjeldende ikl. § 2 tredje ledd nr. 23 er det adgang til å oppstille ytterligere betingelser i konsesjonen, herunder pålegg om opprettelse av næringsfond til kommuner, når dette finnes påkrevd av allmenne hensyn. Bestemmelsen inneholder en generell hjemmel for konsesjonsmyndigheten til å fastsette ytterligere vilkår der det er behov for dette etter allmenne hensyn.

Det kan være behov for å knytte andre vilkår til konsesjonen enn det som fremgår eksplisitt av loven. En slik adgang til å sette vilkår for konsesjon følger også av alminnelig forvaltningsrett. Vilkårene kan ikke være av en slik karakter at de går utenfor det som følger av den alminnelige vilkårslæren.

I høringsnotatet foreslo departementet at bestemmelsen skilles ut i en egen bestemmelse i ny § 20. Det ble ellers kun foreslått en oppdatering av krysshenvisningene til andre lovbestemmelser og at begrepet «betingelser» i konsesjonen erstattes av «vilkår». Det ble ikke foreslått ytterligere endringer. Departementet foreslår å opprettholde forslaget i høringsnotatet om å skille bestemmelsen om næringsfond og ytterligere vilkår ut i ny § 20.

17.2.4 Byggefrister

17.2.4.1 Gjeldende rett

Ikl. § 2 tredje ledd nr. 3 stiller krav om at utbygging av det ervervede vannfallet må påbegynnes innen fem år og settes i drift innen en ytterligere frist på fem år. Videre må anlegget ikke ha en kontinuerlig driftsstans på mer enn 3 år. Det gjøres unntak i beregningen av tidsfrister ved overordentlige tildragelser (vis major), streik eller lockout.

Vilkåret om byggefrist knytter seg til et fysisk tiltak i vassdraget. Det er en tilsvarende bestemmelse i vassdragsreguleringsloven § 12 nr. 1. Når det settes byggefrister, innebærer det at konsesjonen kan trekkes tilbake om utbygging ikke skjer innen et bestemt tidsrom. Når slike frister settes i en ervervskonsesjon innebærer dette i prinsippet at vannfall ikke kan bli kjøpt opp uten å bli utnyttet, eller bli kjøpt opp for å hindre fremtidig utbygging. Selv om byggefrister knytter seg til et fremtidig tiltak, har den dermed en materiell betydning også som vilkår i en ervervskonsesjon.

17.2.4.2 Høringsnotatet

Departementet foreslo å videreføre bestemmelsen om byggefrister som egen lovparagraf i ny § 21, men i oppdatert og forenklet form.

I likhet med forslaget til ny § 15 i vassdragsreguleringsloven foreslo departementet enkelte språklige oppdateringer i bestemmelsen om byggefrister. Formuleringen om beregning av byggefristen ble foreslått endret i samsvar med departementets forslag i vassdragsreguleringsloven, se punkt 7.2.4.2. Departementet mente at dette vil gjøre ordlyden mer lettfattelig og bidra til en bedre sammenheng mellom de to lovene. I § 21 i revidert vannfallrettighetslov foreslo departementet følgende oppdaterte ordlyd:

«Arbeidet med utbygging av vannfallet må påbegynnes innen 5 år fra konsesjonens dato og anlegget må fullføres og settes i drift innen ytterligere 5 år.

Fristene kan forlenges av departementet. I fristene medregnes ikke den tid som på grunn av ekstraordinære forhold (force majeure) ikke har vært mulig å utnytte.»

Departementet kunne i høringsnotatet ikke se behov for å videreføre særreglene om byggefrister ved stans eller innskrenking av driften. Dette ivaretas gjennom hovedregelen i første ledd og hjemmelen til fristforlengelse i annet ledd. Tredje punktum i gjeldende § 2 tredje ledd nr. 3 ble foreslått tatt ut. Særbestemmelsen om frister for skrittvis eller delvis utbygging i gjeldende femte punktum fremstår også som unødvendig, og ble foreslått tatt ut.

17.2.4.3 Departementets forslag

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet, herunder at særreglene ved stans eller innskrenking av driften og frister for skrittvis eller delvis utbygging ikke videreføres. Vilkår om byggefrister foreslås videreført i ny § 21 med den ordlyden som er gjengitt fra høringsnotatet omtalt ovenfor.

17.3 Vilkårsbestemmelser som foreslås opphevet

17.3.1 Innledning

Departementet har vurdert om enkelte vilkårsbestemmelser i § 2 tredje ledd kan tas ut som følge av at de er utdaterte, eller fordi de bare er aktuelle for tiltak i vassdraget som også har konsesjon etter vassdragsreguleringsloven eller vannressursloven. Departementet foreslår at enkelte hjemmelsbestemmelser ikke videreføres i revidert vannfallrettighetslov, for å unngå unødvendig dobbeltbehandling i lovverket. Disse blir gjennomgått i det følgende.

Når departementet foreslår å ta ut hjemmelsbestemmelsen for enkelte vilkår i den reviderte loven, kan det reises spørsmål om hvilken rettslig betydning dette vil ha for eksisterende konsesjoner. Forslaget vil i utgangspunktet ikke gripe inn i eksisterende konsesjonsvilkår som er fastsatt. Så lenge hjemmelen for slike vilkår videreføres i lovverket vil også de enkelte vilkårene bestå. Dette foreslås nedfelt i en overgangsregel i romertall VIII i vedtaket.

Et annet spørsmål er hvilken betydning lovendringen vil kunne ha for tiltak i vassdrag som kun har konsesjon etter industrikonsesjonsloven. Det eksisterer i dag tiltak i vassdrag som ikke har konsesjon etter verken vassdragsreguleringsloven, vannressursloven eller den tidligere vassdragsloven av 1940. Dersom det er gitt konsesjon etter industrikonsesjonsloven, kan det oppstå et behov for å sette vilkår knyttet til tiltaket i vassdraget, men som det ikke lenger er hjemmel for i den oppdaterte loven.

Etter departementets syn vil denne problemstillingen løses gjennom bruk av innkalling til konsesjonsbehandling etter vannressursloven § 66 tredje ledd. Denne bestemmelsen gir konsesjonsmyndigheten hjemmel til i særlige tilfeller å bestemme at tiltaket må ha konsesjon, og pålegge konsesjonær å søke om konsesjon. Konsesjonsmyndigheten vil dermed ha mulighet til å gjennomføre en ny konsesjonsbehandling i henhold til vannressursloven eller vassdragsreguleringsloven, og kan sette vilkår basert på tiltakets virkninger i og rundt vassdraget. Etter justert første ledd i § 19 i vannressursloven videreføres for øvrig dagens regel om at vannressursloven gjelder for vannkraftverk og vassdragsreguleringer som er omfattet av revidert vassdragsreguleringslov, så langt det ikke er gjort unntak eller er fastsatt særskilte regler i vassdragsreguleringsloven.

Dersom det ikke er aktuelt å benytte adgangen til innkalling etter vannressursloven, vil konsesjonsmyndigheten også ha mulighet til å stille ytterligere vilkår i henhold til ny § 20 i vannfallrettighetsloven ved revisjon.

Energi Norge har i høringsuttalelsen bedt departementet klargjøre at terskelen for å benytte innkalling etter vannressursloven § 66 er uforandret og gjelder i «særlige tilfeller». Etter departementets syn er det ikke behov for å komme med noen ytterligere presiseringer av det nærmere innholdet i vannressursloven § 66. Bestemmelsen er ment å komme til anvendelse for de tilfeller hvor det blir krevet revisjon av miljøvilkår i tilfeller hvor det kun foreligger en ervervskonsesjon med revisjonsadgang.

17.3.2 Erstatning til jakt- og fiskeoppsyn

17.3.2.1 Gjeldende rett

I henhold til § 2 tredje ledd nr. 6 første ledd kan det settes vilkår om erstatning til utgifter til forsterket jakt- og fiskeoppsyn under anleggstiden. Bestemmelsens ordlyd forutsetter at det er et pågående anleggsarbeid og knytter seg til selve tiltaket i vassdraget og gjelder anleggsarbeider som normalt krever konsesjon etter vassdragsreguleringsloven eller vannressursloven.

17.3.2.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet om revisjon av vassdragsreguleringsloven er bestemmelsen foreslått opphevet som følge av at den blir dekket under «sekkebestemmelsen» i ny § 20 i den reviderte vassdragsreguleringsloven. Departementet foreslo derfor at det ikke var nødvendig å videreføre vilkåret i den reviderte loven. Etter departementets syn ville også forslaget til ny § 20 i vannfallkonsesjonsloven gi hjemmel til å knytte et slikt vilkår til ervervskonsesjonen ved behov.

17.3.2.3 Høringsinstansenes syn

LVK er imot at vilkåret tas ut av den nye loven, og mener at departementets forslag vil innføre et kvalifikasjonskrav dersom ny § 20 i vannfallkonsesjonsloven skal kunne benyttes ved behov. Videre mener LVK at det har en pedagogisk gevinst at det nettopp er behovet jakt- og fiskeoppsyn som fremgår av loven ettersom det er for disse interessene at oppsynsbehovet oppstår.

17.3.2.4 Departementets forslag

Departementet opprettholder forslaget om å ta bestemmelsen om erstatning til jakt- og fiskeoppsyn ut av den reviderte loven. Departementet viser til at vilkåret knytter seg til tiltaket i vassdraget, og ikke ervervet som sådan. Departementet mener derfor at det ikke er behov for slike vilkår i en ervervskonsesjon. Skulle det likevel bli et behov, vil ny § 20 gi hjemmel til å sette vilkår i en ervervskonsesjon. Departementet er ikke enig med LVK i at ny § 20 vil lansere et nytt kvalifikasjonskrav, ettersom det alltid må foreligge et behov for at myndighetene skal kunne stille vilkår.

17.3.3 Erstatning til etterlatte

Etter gjeldende ikl. § 2 tredje ledd nr. 6 annet ledd kan departementet pålegge konsesjonæren å sikre øyeblikkelig erstatning til etterlatte etter den som omkommer i anleggstiden. Bestemmelsen har ikke lenger noen betydning, og dekkes av lov om yrkesskadeforsikring. Departementet viser til at bestemmelsen er foreslått opphevet i vassdragsreguleringsloven, og foreslår tilsvarende for gjeldende ikl. § 2 tredje ledd nr. 6 annet ledd.

17.3.4 Kostnader forbundet med reguleringsplan

Etter gjeldende ikl. § 2 tredje ledd nr. 7 første ledd kan det pålegges konsesjonæren å bekoste utgifter til reguleringsplan mv. når konsesjonen vil medføre bymessig bebyggelse eller en større samling av mennesker. Annet ledd gir en tilsvarende hjemmel til å pålegge konsesjonæren å bekoste utgifter til reguleringsplan når konsesjonen foranlediger et større inngrep i fjellområder.

Ordlyden i bestemmelsen viser at den kun er aktuell der konsesjonen medfører en utbygging i vassdraget. Det er ikke ervervet av vannfallet som sådan som utløser behovet for reguleringsplan, men det at vannfallet skal utbygges til kraftproduksjon. I disse sakene vil det være nødvendig med konsesjon etter vassdragsreguleringsloven eller vannressursloven. I henhold til plan- og bygningsloven § 12-1 tredje ledd er det ikke krav om reguleringsplan når et tiltak får konsesjon etter vassdragsreguleringsloven eller vannressursloven.

Etter departementets syn er det ikke et praktisk behov for en egen hjemmel til å dekke kostnader til reguleringsplaner mv. når det gis ervervskonsesjon. Dersom det likevel skulle oppstå et slikt behov, kan tilsvarende forpliktelse pålegges som et individuelt tilpasset vilkår, jf. ny § 20. Departementet opprettholder forslaget fra høringen om at gjeldende § 2 tredje ledd nr. 7 utgår i den reviderte loven.

17.3.5 Vedlikehold av infrastruktur og allmenhetens rett til ferdsel

Hovedregelen om dekning av utgifter til vedlikehold av offentlige veier med mer følger av lov 21. juni 1963 nr. 23 (veglova) § 20. Bestemmelsen sier at staten bærer utgiftene til planlegging, bygging, utbedring, vedlikehold og drift av riksveier, herunder utgiftene til eiendomsinngrep. Fylkeskommunen bærer disse utgiftene for fylkesveier og kommunen for kommunale veier.

Etter gjeldende ikl. § 2 tredje ledd nr. 8 kan det pålegges konsesjonæren å erstatte utgifter til vedlikehold og istandsettelse av veier, broer mv. når disse utgiftene antas å bli særlig økt ved anleggsarbeidet. Videre følger det av annet punktum at de veier, broer og kaier som konsesjonæren anlegger, skal kunne benyttes av allmenheten med mindre departementet bestemmer noe annet.

Problemstillingene rundt den tilsvarende bestemmelsen i den gjeldende vassdragsreguleringsloven § 12 nr. 8 er drøftet nærmere under punkt 7.2.7.3. Vilkåret er videreført uendret i den reviderte vassdragsreguleringsloven. Etter departementets syn har vilkåret kun praktisk betydning ved utbygging i vassdraget, hvor konsesjon gis etter vannressursloven eller vassdragsreguleringsloven. Vilkåret bør derfor pålegges i konsesjon etter disse lovene.

Departementet mener det er overflødig å videreføre bestemmelsen i revidert vannfallrettighetslov. Vilkår i eksisterende konsesjoner vil i utgangspunktet likevel løpe videre. Departementet anser dette som et vilkår som vil kunne pålegges etter ny § 20, og som derfor ikke uten videre faller bort selv om den konkrete hjemmelsbestemmelsen blir opphevet. Departementet opprettholder forslaget fra høringen om at gjeldende ikl. § 2 tredje ledd nr. 8 ikke videreføres i den reviderte loven.

17.3.6 Naturforhold, landskapsmessig tilpasning og godkjenning av planer

17.3.6.1 Gjeldende rett

I industrikonsesjonsloven § 2 tredje ledd nr. 14 fremgår det at konsesjonæren «bør pålegges å unngå å ødelegge naturforekomster og områder når dette er ønskelig av vitenskapelige eller historiske grunner, eller på grunn av områdets naturskjønnhet eller egenart.» Dersom dette ikke kan unngås, skal myndighetene varsles i god tid. Etter annet ledd skal konsesjonæren «sørge for at anleggene blir minst mulig skjemmende alt etter bestemmelser av vedkommende departement». I tredje og fjerde ledd stilles det krav om opprydning etter anleggsarbeider og planlegging av midlertidige hjelpeanlegg.

17.3.6.2 Høringsnotatet

Vilkårene i gjeldende § 2 tredje ledd nr. 14 knytter seg til tiltak i vassdraget. De er også lovfestet i gjeldende vregl. § 12 nr. 16. Under punkt 7.2.11 har departementet drøftet behovet for å videreføre bestemmelsen i vassdragsreguleringsloven. I høringsnotatet til industrikonsesjonsloven anså departementet bestemmelsen om at det «bør» pålegges konsesjonæren å unngå ødeleggelser av naturforekomster mv. som overflødig. Slike hensyn ivaretas gjennom konsesjonsbehandling og detaljplan av tiltaket etter vregl. eller vannressursloven. De øvrige delene av bestemmelsen mente departementet vil bli dekket av forslag til ny § 20.

17.3.6.3 Høringsinstansenes syn

LVK er uenig i at bestemmelsen ikke er praktisk. LVK viser til at flere utbyggingstiltak ikke anses som konsesjonspliktige tiltak etter vannressursloven § 8, til tross for at disse tiltakene ofte medfører store naturinngrep. LVK mener på denne bakgrunn at det er behov for et slikt vilkår i ervervsloven og ber om at vilkåret videreføres.

17.3.6.4 Departementets forslag

Departementet har vurdert LVKs høringsinnspill. Etter departementets syn vil tiltakene som LVK nevner bare rent unntaksvis ha ervervskonsesjon, enten fordi de ikke har blitt konsesjonsbehandlet tidligere eller fordi de er under grensen for konsesjonsplikt. Videreføringen av dette vilkåret vil følgelig ikke avhjelpe en situasjon hvor det ikke er gitt konsesjon etter vannressursloven.

Departementet har kommet til at bestemmelsen i gjeldende ikl. § 2 tredje ledd nr. 14 ikke har noen praktisk funksjon der det kun gis en ervervskonsesjon. Skulle det oppstå et behov for å knytte vilkår om naturbevaring i en ervervskonsesjon, viser departementet til at det vil være hjemmel for individuelt tilpasset vilkår med hjemmel i ny § 20. Departementet opprettholder derfor forslaget om at ikl. § 2 tredje ledd nr. 14 oppheves.

Vilkår i eksisterende konsesjoner vil i utgangspunktet likevel løpe videre. Departementet presiserer at dette er vilkår som vil kunne pålegges etter ny § 20, og som derfor ikke uten videre faller bort selv om den konkrete hjemmelsbestemmelsen blir opphevet.

17.3.7 Rapportering av kraftleveranse ved kraftleiekonsesjoner

I gjeldende ikl. § 30 fjerde ledd stilles det krav om rapporteringsplikt fra kraftleverandører og eventuelle formidlere når konsesjon for erverv av elektrisk kraft er gitt, og departementet ber om det. Videre kan departementet gi pålegg til kraftleverandøren og eventuelle formidlere om å påse at det ikke blir levert mer kraft enn konsesjonen gir rett til.

Bestemmelsen regulerer tilfeller der det foreligger en avtale om kjøp av elektrisk kraft som har fått konsesjon. Kravet om konsesjon for erverv av kraft ble tatt ut av industrikonsesjonsloven ved lov av 29. juni 1990 nr. 50. Bestemmelsen er derfor kun aktuell for konsesjoner gitt før 1990. I dag er samtlige kraftleieavtaler løpt ut, og regelen om rapporteringsplikt har ikke blitt benyttet de siste årene.

Departementet mener at det ikke er hensiktsmessig å videreføre bestemmelsen i den reviderte loven, og foreslår i tråd med høringsnotatet at den oppheves.