6 Vassdragsreguleringsloven kapittel 3: Særlige krav til saksbehandling

6.1 Innledning

Vassdragsreguleringsloven har egne regler om saksbehandling for konsesjonssaker. For å gjøre loven mer oversiktlig, foreslås et nytt kapittel 3 i revidert vassdragsreguleringslov der bestemmelsene om saksbehandling i konsesjonssakene samles. Det foreslås flere språklige forenklinger og oppdateringer i bestemmelsene som gjennomgås i det følgende.

6.2 Krav til søknad

6.2.1 Gjeldende rett

Vregl. § 5 oppstiller detaljerte regler for hva en søknad om reguleringskonsesjon «i alminnelighet» skal inneholde, som er nedfelt i bokstav a) til g). Disse bestemmelsene gjelder for søknader om konsesjon til reguleringer og overføringer som er konsesjonspliktige etter vregl.

Det følger av vl. § 19 annet ledd at bokstavene a til d og f også gjelder for elvekraftverk med midlere årsproduksjon over 40 GWh. Bokstav e om innlevering av fullstendig oppgave over nyttbare fallhøyder i vedkommende vassdrag og vannføringsforholdene og bokstav g om fastsettelse av forskrifter, gjelder ikke for elvekraftverk i dag.

Etter § 5 bokstav g kan Kongen fastsette nærmere forskrifter om konsesjonssøknadens innhold. Det er ikke gitt slike forskrifter. Retningslinjer for konsesjonssøknadens innhold finnes i NVE-Rettleiar nr. 3/2010: Konsesjonshandsaming av vasskraftsaker. Denne veilederen inneholder informasjon om utarbeidelse av meldinger, konsekvensutredninger og søknader om konsesjon til større vannkraft.

I Ot.prp. nr. 50 (1991–92) står det «slik som § 5 er i dag gir bestemmelsen liten veiledning med hensyn til hvilke opplysninger som faktisk kreves i forbindelse med søknadsfasen.» Videre er følgende uttalt:

«Det eksisterer derfor et behov for å få en hjemmel til å kunne gi bestemmelser i forskrifts form. Departementet foreslår derfor en hjemmelsbestemmelse for å kunne gi forskrifter i ny § 5 litra g. Departementet vil bemerke at de eventuelle forskriftene ikke skal gripe inn på det område som reguleres av PBL.»

6.2.2 Høringsnotatet

Departementet mente at det er behov for en språklig oppdatering og modernisering av bestemmelsen. Departementet vurderte blant annet om bestemmelsen burde gjøres kortfattet slik som vannressursloven § 23. Her kreves det at «søknad om konsesjon etter § 8 skal [...] gi de nødvendige opplysninger om det planlagte tiltak og fordelene og ulempene ved det og om forholdet til rettslig bindende planer etter plan- og bygningsloven.»

Departementet mente at en slik bestemmelse passer godt i vannressursloven, fordi den omfatter alle typer tiltak i vassdrag og grunnvann. I revidert vassdragsreguleringslov vil det derimot være likeartede tiltak (større vannkraftutbygginger) som behandles. Det vil derfor kunne gi bedre veiledning om lovbestemmelsen fastsetter de konkrete kravene til en konsesjonssøknad mer direkte. Departementet foreslo at gjeldende § 5 videreføres, men i modernisert form i ny § 11.

Som følge av forslaget om at vannkraftverk over 40 GWh nå skal omfattes av revidert vassdragsreguleringslov, vil bestemmelsen få anvendelse også for slike anlegg. Revidert bestemmelse om krav til søknad ble derfor foreslått formulert slik at søknad om konsesjon skal gi de nødvendige opplysninger om det planlagte tiltaket, herunder kravene som er listet opp i de foreslåtte bokstavene a) til e). Departementet viste til at det kun vil være de krav som er relevante for vannkraftverk over 40 GWh som kommer til anvendelse. Departementet så ikke behov for å presisere dette i bestemmelsen.

Tilsvarende foreslo departementet at også hjemmelen for at Kongen kan gi forskrift om konsesjonssøknadens innhold, skal gjelde vannkraftverk over 40 GWh.

6.2.3 Departementets forslag

Det er behov for en språklig oppdatering og modernisering av bestemmelsen i gjeldende § 5. Som beskrevet i høringsnotatet mener departementet at lovbestemmelsen vil gi best veiledning om den fastsetter kravene til en konsesjonssøknad mer direkte enn i vannressursloven. Departementet foreslår derfor at gjeldende § 5 videreføres, men i modernisert form i ny § 11.

Når vannkraftverk over 40 GWh nå foreslås omfattet av revidert vassdragsreguleringslov, vil bestemmelsen få anvendelse også for slike anlegg. Ny § 11 første ledd er formulert slik at søknad om konsesjon skal gi de nødvendige opplysninger om det planlagte tiltaket, herunder kravene som er listet opp i bestemmelsen. Departementet ser ikke behov for å presisere i lovteksten at det kun vil være de krav som er relevante for vannkraftverk over 40 GWh som kommer til anvendelse.

Tilsvarende bør også hjemmelen for at Kongen kan gi forskrift om konsesjonssøknadens innhold gjelde vannkraftverk over 40 GWh.

6.3 Kunngjøring av søknad og dekning av utgifter

6.3.1 Gjeldende rett

Vregl. § 6 nr. 1 første ledd første til fjerde punktum oppstiller regler for kunngjøring og høring av søknader. En søknad som oppfyller kravene til konsesjonssøknad etter § 5 skal legges ut på NVEs kontor, kommunekontoret eller annet egnet sted i distriktet. Søknaden skal sendes berørte kommunale, fylkeskommunale samt statlige myndigheter og fagetater. Den skal også sendes organisasjoner, sammenslutninger mv. hvis interesser blir særlig berørt. Uttalelser må være sendt til departementet innen en frist som ikke skal være kortere enn tre måneder.

Etter nr. 1 første ledd femte punktum gjelder reglene om innsigelse i pbl. §§ 5-4 til 5-6 så langt de passer ved behandling av søknader om konsesjon etter vassdragsreguleringsloven. De samme organer som gis innsigelsesrett etter pbl. gis etter sjette punktum også klagerett på konsesjonsvedtak etter reglene i forvaltningsloven kapittel VI. I syvende punktum er det fastsatt hjemmel for at departementet kan gi forskrift om bruk av innsigelse i konsesjonssaker etter denne loven.

Nr. 1 annet ledd fastslår at kunngjøring om søknaden, med en kortfattet beskrivelse av planene og opplysninger om hvor dokumentene er utlagt og om fristen for å avgi uttalelser, skal to ganger rykkes inn i Norsk Lysingsblad og i én eller flere aviser som er alminnelig lest i distriktet. Nr. 1 tredje ledd fastslår at søkeren bærer utgiftene ved utleggingen og kunngjøringen.

Etter nr. 1 fjerde ledd kan utgifter til nødvendig juridisk og annen sakkyndig hjelp som er påløpt etter at melding er lagt ut til offentlig ettersyn som bestemt i pbl. § 14-2 erstattes grunneiere, rettighetshavere, kommuner og andre interesserte av søkeren i den utstrekning det finnes rimelig. NVE er delegert myndighet til å avgjøre hvilke nødvendige utgifter som kan kreves erstattet etter § 6 nr. 1 fjerde ledd, jf. kgl. res. 14. september 2007 nr. 1453.

Etter nr. 1 femte ledd kan nødvendige utgifter til kommunal planlegger kreves erstattet av søkeren fra det tidspunkt meldingen er sendt til kommunen, jf. pbl. § 14-2. Avgjørelsen treffes av departementet. Bestemmelsen gjelder kommunens saksbehandling og utgifter til interne ressurser i kommunen.

Etter § 6 nr. 2 skal alle anførsler som anses av betydning for avgjørelsen av søknaden meddeles søkeren, som kan gis frist til å uttale seg. Når konsesjonsmyndigheten finner grunn til det, skal søkerens nye anførsler forelegges de interesserte til mulig uttalelse innen en fastsatt frist.

Bestemmelsen i vregl. § 6 gjelder også for større elvekraftverk, jf. vl. § 19 annet ledd.

6.3.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet viste departementet til at gjeldende vregl. § 6 omhandler forskjellige spørsmål. Departementet foreslo en lovteknisk opprydding ved å dele bestemmelsen i to. Det ble foreslått at bestemmelsene i gjeldende § 6 nr. 1 første, annet og tredje ledd og nr. 2 skilles ut og plasseres i ny § 12 som gjelder offentliggjøring av søknad og reglene om innsigelse og klage. Gjeldende § 6 nr. 1 fjerde og femte ledd ble foreslått utskilt og plassert i ny § 13 om dekning av utgifter.

6.3.2.1 Offentliggjøring av søknad og innsigelse

Departementet foreslo at kravene til kunngjøring og søknad fortsatt skal fremgå av vregl., men plasseres i en egen lovbestemmelse. I vurderingen av bestemmelsens utforming sammenlignet departementet den med tilsvarende bestemmelser i vl. § 24 og pbl. § 12-10. Departementet mente at pedagogiske grunner tilsa en relativt konkret bestemmelse om kunngjøring i vregl., fremfor en generell henvisning til høring og offentlig ettersyn, som for eksempel pbl. § 14-2 fjerde ledd.

Etter vassdragsreguleringsloven er det ikke hjemmel for å gi unntak fra kravene til kunngjøring slik som etter vannressursloven. I vl. § 24 annet ledd annet punktum fremgår det at «Vassdragsmyndigheten kan unnlate kunngjøring hvis a) saken kan bli fullstendig opplyst på annen måte, b) det er klart at behandlingen må utsettes etter § 22 eller c) det er klart at søknaden må avslås». Departementet mente at vassdragsreguleringsloven bør åpne for at unntak fra kunngjøring kan skje i særlige tilfeller. Departementet viste til at unntaket var tenkt å omfatte liknende tilfeller som i vl. § 24.

Departementet mente at metoden for kunngjøring bør moderniseres, herunder kravet om at dokumentene skal legges ut på NVEs kontor, på kommunekontoret eller et annet egnet sted i distriktet. I henhold til pbl. § 12-10 skal planforslaget gjøres tilgjengelig gjennom elektroniske medier. Departementet fremholdt at det samme bør gjelde meldinger og søknader etter denne lov.

Departementet mente videre at krav om kunngjøring i Norsk Lysingsblad som nevnt i gjeldende vregl. § 6 nr. 1 annet ledd bør utgå. Departementet viste til at konsesjonsmyndigheten ikke lenger har praksis for å kunngjøre større vannkraftprosjekter i Norsk Lysingsblad. Departementets syn var at slik kunngjøring ikke er en egnet måte å spre kunnskap om et vannkraftprosjekt til konsesjonsbehandling. Derimot mente departementet at kunngjøring i lokale aviser er en viktig kanal for å gjøre søknaden kjent i lokalmiljøet. Departementet foreslo å utforme bestemmelsen med utgangspunkt i pbl. § 12-10. Departementet mente at det å fjerne kravet om kunngjøring i Norsk Lysingsblad ville føre til samsvar mellom dagens praksis for kunngjøring av store vannkraftsaker og lovteksten.

Departementet foreslo å videreføre kravet om at søknaden skal rykkes inn i én eller flere aviser som er alminnelig lest i distriktet. Departementet viste til at det i forarbeidene til pbl. fremgår at «legges ut til offentlig ettersyn» i § 12-10, innebærer at dokumentene i saken er fysisk og praktisk tilgjengelig for enhver og kan studeres på et nærmere angitt sted, jf. Ot.prp. nr. 32 (2007–2008) s. 190. Det vanlige er at planforslag og liknende er utlagt i rådhuset i kommunen. For lokale planer som bare gjelder en del av en kommune, mente departementet at utleggelsen alltid bør skje på et egnet kontor i vedkommende område.

Departementet foreslo å videreføre kravet om å legge ut søknaden til offentlig ettersyn. Med dette menes at søknaden for eksempel legges ut på et av Norges vassdrags- og energidirektorats kontorer, på kommunekontoret eller annet egnet sted i distriktet. Departementet mente at kravet om at søknaden skal sendes berørte kommunale, fylkeskommunale, statlige myndigheter og fagetater samt organisasjoner, sammenslutninger mv. hvis interesser blir særlig berørt, bør videreføres jf. gjeldende vregl. § 6 nr. 1 første ledd. Bestemmelsen om offentliggjøring av søknader ble foreslått videreført i ny § 12 første ledd, men med visse forenklinger i ordlyden.

Departementet foreslo at bestemmelsen om innsigelse videreføres uendret i ny § 12 annet ledd. Ordet «nærmere» i siste punktum om forskriftshjemmel ble foreslått strøket. Departementet viste til at endringen foretas for å gi forskriftsbestemmelsene i loven en mer ensartet utforming, og ble ikke ansett å ha materiell betydning.

Til bestemmelsen om kontradiksjon i gjeldende § 6 nr. 2, bemerket departementet at også forvaltningsloven setter slike krav, jf. fvl. §§ 16 og 17. Dette vil innebære at søkeren gjøres kjent med de merknader forvaltningen har mottatt. Departementet vurderte å ta inn en setning i bestemmelsen om at det må være anførsler fra noen med rettslig interesse. Praksis i dag er at alle innspill til søknader sendes over til tiltakshaveren (konsesjonssøker) for uttalelse. Departementet anså en egen bestemmelse om siling på bakgrunn av begrepet rettslig interesse som uhensiktsmessig. Departementet la vekt på at det er viktig å skille mellom høringsfasen som skal være bred, inkluderende og sikre sakens opplysning, og klagefasen som er forbeholdt aktører med partsrettigheter eller rettslig klageinteresse.

6.3.2.2 Dekning av utgifter

Departementet foreslo at bestemmelsen i gjeldende § 6 nr. 1 fjerde ledd om dekning av utgifter til sakkyndig bistand, skilles ut som en egen bestemmelse, og samles med gjeldende § 6 nr. 1 femte ledd om utgifter til kommunal planlegger. Bestemmelsene ble endret ved lovendring i 1992. I forarbeidene til gjeldende § 6 nr. 1 fjerde ledd fremgår følgende av Ot.prp. nr. 50 (1991–92) s. 112–113:

«Regelen om utgiftsdekning er skjønnsmessig, og avgjørelsen i det konkrete tilfelle vil bero på en konkret vurdering. Utgangspunktet er at man må legge et relativt rimelig skjønn til grunn. Foruten utgifter til den faglige virksomhet, bør også utgifter til reiser i en viss utstrekning kunne refunderes. Det skal imidlertid presiseres at det bare er nødvendige utgifter som kan kreves erstattet. Det vil ikke være adgang til dekning av utgifter til fast ansatte i en organisasjon, det må dreie seg om ekstern ekspertise i enkeltstående saker.»

Departementet viste til at det er stor forskjell på behovet for juridisk bistand i ulike saker. Blant annet er det forskjell på behovet for bistand i nye søknader og saker om revisjon av bestående reguleringsanlegg.

Departementet mente at det ikke kan utelukkes behov for vedtak om forhåndstilsagn for kostnadsdekning av utgifter til juridisk eller sakkyndig hjelp inntil et bestemt beløp fra departementet i spesielle tilfeller. Departementet viste til at det kan være behov for denne sikkerhetsventilen i de tilfeller hvor utbygger nekter å betale. Departementet viste til at det i liten grad er gitt slike forhåndstilsagn. En utfordring departementet pekte på, var at det kan være at det tar lang tid før vedtak foreligger, og at det er først på dette tidspunktet at NVE tar stilling til størrelsen på kravet.

Skjæringstidspunktet for når det kan kreves utgiftsdekning er fra melding er lagt ut til offentlig ettersyn. I enkelte saker sendes ikke melding, men det er likevel i praksis antatt at utgiftsdekning etter denne bestemmelsen kan gis. Dette gjelder blant annet revisjonssaker hvor NVE praktiserer tidspunktet da NVE besluttet å åpne revisjonssak som skjæringstidspunktet for krav om utgiftsdekning. Departementet foreslo å videreføre denne tolkningen av bestemmelsen, og foreslo en slik presisering i lovteksten. For O/U-prosjekter som ikke er KU-pliktige, la departementet til grunn at melding kan utelates før søknad. Departementet mente at også slike saker bør kunne omfattes av bestemmelsen om kostnadsdekning. Departementet viste til at behovet for bistand vil kunne oppstå på samme måte, og avgjørelsen vil uansett bero på en konkret vurdering, slik at urimelige kostnadskrav vil bli avskåret.

Departementet foreslo å tilføye en regel om at juridisk og annen sakkyndig hjelp bør samordnes mellom aktørene, på samme vis som etter skjønnsprosessloven § 54. Departementet mente det ville være samfunnsmessig rasjonelt at aktører med sammenfallende interesser i en konsesjonssak koordinerer seg og bistås av samme advokat eller annen sakkyndig bistand. Departementet viste her til vurderingene som er gjort for gjeldende § 6 nr. 1 fjerde ledd, som vil gjelde tilsvarende for bestemmelsens femte ledd.

Departementet foreslo ingen endring i bestemmelsen om utgiftsdekning etter femte ledd. Departementet viste til følgende omtale i bestemmelsens forarbeider i Ot.prp. nr. 50 (1991–92) s. 113:

«Bare nødvendige utgifter kan kreves erstattet, og det forutsettes at tilskuddet går til en bestemt stilling som har dette som arbeidsområde. Tilskuddet til kommunal planlegger opphører når konsesjon er gitt eller konsesjonssøknaden avslått, evt. når andre helt spesielle forhold tilsier at tilskuddet bør opphøre.»

Departementet vurderte også bestemmelsen om dekning av utgifter til reguleringsplan mv. som er inntatt i gjeldende § 12 nr. 5 ved inngrep som medfører bymessig bebyggelse eller i fjellområder. Bestemmelsen synes ikke lenger å være aktuell og praktisk for de utbyggingene som skjer i dag. Slike tilfeller vil uansett være dekket av de generelle bestemmelsene om dekning av utgifter i gjeldende § 6 nr. 1 fjerde og femte ledd. Departementet foreslo derfor å oppheve gjeldende § 12 nr. 5, se punkt 12.

6.3.3 Høringsinstansenes syn

NVE kommenterer at bestemmelsen i gjeldende vregl. § 6 nr. 2 om at søker kan gis en frist til å uttale seg til de innkomne høringsuttalelsene ikke er videreført i forslaget til ny § 12. For å sikre effektiv saksbehandling bør bestemmelsen videreføres.

LVK mener at dersom det skal inntas en unntakshjemmel fra kunngjøring, bør man innta den samme konkrete ordlyd som i vl. § 24 fremfor den generelle ordlyden «særlige tilfeller». Det vil gi en bedre oversikt over hvilke tilfeller som er tenkt å skulle fanges opp av unntakshjemmelen.

Energi Norge merker seg og støtter isolert sett plikt om samordning av juridisk og annen sakkyndig hjelp, men peker på at det er et betydelig press på hvilke utgifter som skal ansees som «nødvendig». Det er viktig at det særlig i O/U-saker og revisjonssaker vurderes nøye om det foreligger et reelt juridisk behov. Energi Norge viser til at samordning i seg selv ikke medfører at bistanden er å anses som «nødvendig». NVEs praksis og retningslinjer er viktige for å forebygge prosesskostnader, og Energi Norge mener dette bør klargjøres i proposisjonen.

LVK mener at det er ryddig å innta en presisering om skjæringstidspunktet for kostnadsdekning i revisjonssaker, men mener at den foreslåtte formuleringen må endres ved at man fjerner vilkåret «eventuell» dekning. Slik den foreslåtte bestemmelsen nå er formulert, kan den åpne for unødvendig tvil og usikkerhet.

NVE påpeker at utgifter som er påløpt i meldingsfasen kun vil kunne kreves dekket dersom det kommer en konsesjonssøknad i saken.

6.3.4 Departementets forslag

Departementet foreslår i tråd med høringsnotatet en lovteknisk opprydding ved å dele bestemmelsen i to. Det foreslås at bestemmelsene i gjeldende § 6 nr. 1 første, annet og tredje ledd og nr. 2, skilles ut i ny § 12 som gjelder offentliggjøring av søknad og reglene om innsigelse og klage. Gjeldende § 6 nr. 1 fjerde og femte ledd foreslås utskilt i ny § 13 om dekning av utgifter.

6.3.4.1 Offentliggjøring av søknad og innsigelse – ny § 12

Departementet foreslår at kravene til offentliggjøring av søknad plasseres i ny § 12 første ledd. Det foreslås en relativt konkret bestemmelse fremfor en mer generell henvisning til høring og offentlig ettersyn.

I ny § 12 første ledd foreslås det en mer moderne formulering av metoden for kunngjøring. Departementet foreslår et krav om å gjøre søknaden offentlig tilgjengelig på elektroniske medier, men ser det ikke som hensiktsmessig at loven konkretiserer hva som ligger i begrepet. Lovbestemmelsen bør kunne bestå uendret selv om moderne kunngjørings- og kommunikasjonsmåter endrer seg.

Kravet om at søknaden skal sendes på høring foreslås videreført. Høringen vil inkludere kommunale, fylkeskommunale, statlige myndigheter og fagetater samt organisasjoner, sammenslutninger mv. hvis interesser blir særlig berørt. Kravet viderefører gjeldende vregl. § 6 nr. 1 første ledd, men med en forenklet og mer overordnet ordlyd.

Departementet viderefører kravet om å legge ut søknaden til offentlig ettersyn. Til sammenligning følger det av forarbeidene til pbl. at formuleringen «legges ut til offentlig ettersyn» i § 12-10 innebærer at dokumentene i saken er fysisk og praktisk tilgjengelig for enhver og kan studeres på et nærmere angitt sted, jf. Ot.prp. nr. 32 (2007–2008) s. 190. Det vanlige er at planforslag og liknende er utlagt i rådhuset i kommunen. For lokale planer som bare gjelder en del av en kommune, bør utleggelsen alltid skje på et egnet kontor i vedkommende område. Dette vil i praksis tilsi at søknaden legges ut på et av Norges vassdrags- og energidirektorats regionkontorer, på kommunekontoret eller annet egnet sted i distriktet.

Departementet foreslår i tråd med høringsnotatet å videreføre kravet om at søknaden skal rykkes inn i én eller flere aviser som er alminnelig lest i distriktet. Krav om kunngjøring i Norsk Lysingsblad utgår. Kunngjøring i lokale aviser er derimot i praksis en viktig kanal for å gjøre søknaden kjent i lokalmiljøet.

Etter vassdragsreguleringsloven er det ikke hjemmel for å gi unntak fra kravene til kunngjøring slik som etter vannressursloven. Departementet mener i tråd med høringsnotatet at vassdragsreguleringsloven bør åpne for at unntak fra kunngjøring kan skje i særlige tilfeller. Det er tenkt å omfatte liknende tilfeller som i vl. § 24. LVK ønsker at det i likhet med vannressursloven § 24 inntas en uttømmende liste for hvilke tilfeller kunngjøring kan unntas. Departementet mener det er hensiktsmessig med en skjønnsmessig unntaksbestemmelse, og viser til at med «særlige tilfeller» forstås normalt liknende tilfeller som i vannressursloven § 24.

I ny § 12 annet ledd foreslår departementet at bestemmelsen om innsigelse videreføres. Ordet «nærmere» strykes i siste punktum om forskriftshjemmel. Endringen gir forskriftsbestemmelsene i loven en mer ensartet utforming, og har ikke materiell betydning.

I ny § 12 tredje ledd viderefører departementet kravet til kontradiksjon, jf. gjeldende § 6 nr. 2. Her setter også forvaltningsloven slike krav, jf. fvl. §§ 16 og 17. Bestemmelsen vil innebære at søkeren skal gjøres kjent med de merknader forvaltningen har mottatt. Når søkeren skal «gis anledning» til å uttale seg, innebærer dette at forvaltningen også kan sette en frist for slik uttalelse.

6.3.4.2 Dekning av utgifter – ny § 13

Departementet foreslår at bestemmelsen i § 6 nr. 1 fjerde ledd om dekning av utgifter til sakkyndig bistand skilles ut som en egen bestemmelse i ny § 13. Her videreføres også gjeldende § 6 nr. 1 femte ledd om utgifter til kommunal planlegger. Bestemmelsene ble endret ved lovendring i 1992. I forarbeidene til gjeldende § 6 nr. 1 fjerde ledd fremgår følgende av Ot.prp. nr. 50 (1991–92) s. 112–113:

«Regelen om utgiftsdekning er skjønnsmessig, og avgjørelsen i det konkrete tilfelle vil bero på en konkret vurdering. Utgangspunktet er at man må legge et relativt rimelig skjønn til grunn. Foruten utgifter til den faglige virksomhet, bør også utgifter til reiser i en viss utstrekning kunne refunderes. Det skal imidlertid presiseres at det bare er nødvendige utgifter som kan kreves erstattet. Det vil ikke være adgang til dekning av utgifter til fast ansatte i en organisasjon, det må dreie seg om ekstern ekspertise i enkeltstående saker.»

Departementet viser til at det er stor forskjell på behovet for juridisk bistand i ulike saker. Blant annet er det forskjell på behovet for bistand i nye søknader og saker om revisjon av bestående reguleringsanlegg.

Det kan ikke utelukkes behov for vedtak om forhåndstilsagn for kostnadsdekning av utgifter til juridisk eller sakkyndig hjelp inntil et bestemt beløp fra departementet i spesielle tilfeller. Det kan være behov for denne sikkerhetsventilen i de tilfeller hvor utbygger nekter å betale. Departementet har som nevnt i høringsnotatet i liten grad gitt slike forhåndstilsagn.

Skjæringstidspunktet for når det kan kreves utgiftsdekning er fra melding er lagt ut til offentlig ettersyn. Som påpekt av NVE i høringen vil utgifter som er påløpt i meldingsfasen bare kunne kreves dekket dersom det kommer inn konsesjonssøknad i saken, jf. Ot.prp. nr. 50 (1991–92) pkt. 5.14.

I enkelte saker sendes ikke melding, men det er likevel i praksis antatt at utgiftsdekning etter bestemmelsen kan gis. Dette gjelder blant annet revisjonssaker der tidspunktet da NVE besluttet å åpne revisjonssak legges til grunn for krav om utgiftsdekning. Departementet bygger på denne tolkningen av bestemmelsen, og foreslår en presisering i lovteksten. For O/U-prosjekter som ikke er KU-pliktige, kan melding utelates før søknad.

I tråd med LVKs merknad utgår uttrykket «eventuell» i forslaget til ny § 13 første ledd annet punktum. Bestemmelsen var formulert på følgende måte i høringsnotatet: «For revisjonssaker gjelder eventuell dekning fra tidspunktet revisjon ble vedtatt åpnet.» Departementet vil likevel presisere at første punktum gir anvisning på en konkret skjønnsmessig vurdering, jf. forslaget til ordlyd om at de aktuelle utgiftene erstattes i «rimelig utstrekning».

Departementet mener at også saker hvor det ikke er krav om melding bør kunne omfattes av bestemmelsen om kostnadsdekning. Behovet for bistand vil kunne oppstå på samme måte. Avgjørelsen vil også her bero på en konkret vurdering, og urimelige kostnadskrav vil bli avskåret.

Departementet foreslår at det tilføyes en regel om at juridisk og annen sakkyndig hjelp bør samordnes mellom aktørene, på samme vis som etter skjønnsprosessloven § 54. Det vil være samfunnsmessig rasjonelt at aktører med sammenfallende interesser i en konsesjonssak koordinerer seg og bistås av samme advokat eller annen sakkyndig bistand. Departementet viser til vurderingene som er gjort for ny § 13 første ledd, som vil gjelde tilsvarende for bestemmelsens annet ledd.

Departementet er enig i Energi Norges uttalelse om at samordning i seg selv ikke medfører at bistanden er å anse som «nødvendig». Hva som er nødvendig må imidlertid tas stilling til i den enkelte sak. Det vises for øvrig til henvisningene til Ot.prp. nr. 50 (1991–92) hvor regelen om utgiftsdekning er behandlet.

Departementet foreslår ingen endring i bestemmelsen om utgiftsdekning etter gjeldende § 6 nr. 1 femte ledd. Departementet viser til følgende omtale i bestemmelsens forarbeider i Ot.prp. nr. 50 (1991–92) s. 113:

«Det skal imidlertid presiseres at det bare nødvendige utgifter kan kreves erstattet, og det forutsettes at tilskuddet går til en bestemt stilling som har dette som arbeidsområde. Tilskuddet til kommunal planlegger opphører når konsesjon er gitt eller konsesjonssøknaden avslått, evt. når andre helt spesielle forhold tilsier at tilskuddet bør opphøre.»

Departementet har også vurdert bestemmelsen om dekning av utgifter til reguleringsplan mv. som er inntatt i gjeldende § 12 nr. 5 ved inngrep som medfører bymessig bebyggelse eller i fjellområder. Denne bestemmelsen synes ikke lenger å være aktuell og praktisk for de utbyggingene som skjer i dag. Den burde uansett være dekket av de generelle bestemmelsene om dekning av utgifter i gjeldende § 6 nr. 1 fjerde og femte ledd (ny § 13). Departementet foreslår derfor at gjeldende § 12 nr. 5 oppheves, og viser til omtalen av dette i punkt 12.