9 Vassdragsreguleringsloven kapittel 6: Ekspropriasjon og skjønn

9.1 Ekspropriasjon etter vassdragsreguleringsloven

9.1.1 Gjeldende rett

Oreigningslova (orl.) § 2 gir hjemmel for å fatte vedtak om ekspropriasjon til formål som opplistet i § 2 første ledd. Med oreigningsinngrep menes etter orl. § 1 at eiendomsrett til fast eiendom, eller annen rett til eller over fast eiendom, blir overført med tvang. Det er hjemmel for ekspropriasjon av grunn og rettigheter til vannkraftproduksjon i orl. § 2 nr. 51, jf. § 1. Bestemmelsen omfatter også fallrettigheter.

For ekspropriasjon av rettigheter knyttet til overføring og regulering av vann har vregl. § 16 en egen ekspropriasjonshjemmel. Som spesiallov går denne foran orl. § 2 nr. 51. Etter vassdragsreguleringsloven gis det tillatelse til å regulere vannføringen eller til å overføre vannet. I Rt. 2011 s. 1393 (Jørpeland) drøftes forholdet mellom vregl. §§ 8 og 16 og oreigningslova. Her slås det fast at det ikke er nødvendig å fatte eget vedtak om ekspropriasjon etter oreigningslova når det gis tillatelse til regulering eller overføring av vann, i motsetning til ved erverv av fallrettigheter.

Bestemmelsen i vregl. § 16 er begrenset til erverv som er nødvendig for regulering eller overføring for statens regning, eller i medhold av konsesjon. Dersom det er aktuelt med regulering eller overføring av vann for vannkraftproduksjon uten at det er nødvendig med reguleringskonsesjon, jf. vregl. § 2, vil hjemmelen i orl. § 2 nr. 51 måtte anvendes for ekspropriasjon av nødvendige rettigheter, jf. også vannressursloven § 51.

Vassdragsreguleringsloven er eldre enn den alminnelige ekspropriasjonslovgivningen, men lovens ekspropriasjonsregler ble ikke revidert da oreigningslova kom til. Da vannressursloven av 2000 erstattet vassdragsloven av 1940 ble flere av særreglene i loven avløst av generelle ekspropriasjonshjemler, som er tilføyet i opplistingen over ekspropriasjonsformål i orl. § 2.

Konsesjon etter vannressursloven gir ikke direkte ekspropriasjonsvirkning slik konsesjon etter vassdragsreguleringsloven gjør. Vannressursloven henviser til oreigningslova for hjemmel til ekspropriasjon. For elvekraftverk over 40 GWh kommer imidlertid vregl. § 16 nr. 1–3 til anvendelse, jf. vl. § 19 annet ledd.

Da vannressursloven ble vedtatt ble det ikke tatt stilling til om oreigningslova også burde gjelde for tiltak etter vassdragsreguleringsloven. Dette falt utenfor mandatet for arbeidet med vannressursloven. Vassdragsreguleringsloven ble stående uendret.

Saksbehandlingsreglene i oreigningslova kommer til anvendelse så langt det passer, både for vedtak etter vassdragsreguleringsloven og etter vannressursloven, jf. vannressursloven § 51 og oreigningslova § 30 nr. 2. Også forvaltningslovens alminnelige saksbehandlingsregler supplerer vassdragslovgivningen. Egne krav til saksbehandling for ekspropriasjon knyttet til reguleringer og overføringer følger av vregl. Noen av særreglene i vregl. § 16 er fortsatt aktive bestemmelser, men flere må anses for å ha utspilt sin rolle.

Oreigningslova regulerer ikke vederlaget eller kompensasjonen for ekspropriasjonen. Lov 6. april 1984 nr. 17 om vederlag ved oreigning av fast eigedom (vederlagsloven) og lov 1. juni 1917 nr. 1 (skjønnsprosessloven) regulerer fastsettelsen av erstatning og den rettslige prosessen knyttet til dette.

9.1.2 Høringsnotatet

9.1.2.1 Lovteknisk løsning

Departementet foreslo en revidert bestemmelse om ekspropriasjon i ny § 30 som baserte seg på at ekspropriasjonshjemler overføres til oreigningslova, etter en tilsvarende løsning som i vannressursloven § 51. Samtidig bør spesialregler som fortsatt skal gjelde fremgå av den reviderte loven. I høringsnotatet gjennomgikk departementet de enkelte bestemmelsene i gjeldende vregl. § 16.

Det ble vist til at lovspråket er gammeldags, og de bestemmelser som ble foreslått videreført i ny § 30 ble foreslått gitt en språklig oppdatering. Departementet viste til at etter gjeldende rett omfattes elvekraftverk med midlere årsproduksjon over 40 GWh av gjeldende vregl. § 16 nr. 1–3, jf. vannressursloven § 19 annet ledd. Det ble vist til at i den grad bestemmelsene i gjeldende vregl. § 16 videreføres som egne bestemmelser i den reviderte loven, måtte det tas stilling til om disse også skal gjelde for vannkraftverk over 40 GWh.

Bestemmelsene om ekspropriasjon i vassdragsreguleringsloven og vannressursloven har mange av de samme unntakene fra oreigningslovas ordinære regler. En bestemmelse tilsvarende vannressursloven § 51 kan fange opp behovet for særregler, slik som eksempelvis gjeldende bestemmelse om 25 prosent tillegg til erstatninger.

Departementet anså ikke den skjønnsmessige avveiningen etter vassdragsreguleringsloven som noe annet enn tilsvarende vurderingen etter oreigningslova. Etter gjeldende vregl. § 8 skal et prosjekts fordeler og skader/ulemper for allmenne og private interesser avveies mot hverandre. Etter orl. § 2 skal fordeler og ulemper ved ekspropriasjonsinngrepet vurderes for den enkelte grunn- og rettighetshaver. Orl. § 2 annet ledd har formuleringen om at det må regnes med at inngrepet «tvillaust er til meir gagn enn skade».

I Ot.prp. nr. 39 (1998–1999) er spørsmålet om samordning av ekspropriasjonstillatelser omtalt i kapittel 17.1.5.2. Her var det lagt til grunn at kriteriet «tvillaust» orl. § 2 annet ledd knytter seg til bevis for interesseovervekt, og at bestemmelsen ikke innebærer mer enn at det skal være klart og tydelig at interesseovervekt foreligger (side 224). Etter departementets vurdering i høringsnotatet er det ingen forskjell av betydning mellom interesseavveiningene etter hhv. vassdragsreguleringsloven og oreigningslova.

En henvisning til oreigningslova vil medføre at det om nødvendig må fattes eget vedtak om ekspropriasjon i tillegg til konsesjonen. Denne fremgangsmåten vil etter departementets vurdering ikke medføre svekket saksbehandling. Saksbehandlingen vil gjennomføres på samme vis som etter vannressursloven.

Etter departementets mening vil den lovtekniske endringen som ble foreslått ikke innebære materielle endringer i det ekspropriasjonsrettslige vernet for grunneiere eller andre rettighetshavere. Det ble ikke foreslått noen endringer knyttet til hva som er gjenstand for ekspropriasjon eller annen erstatning i det enkelte tilfellet.

9.1.2.2 Gjeldende bestemmelse i vregl. § 16 nr. 1

Departementet foreslo at gjeldende vregl. § 16 nr. 1 første ledd avløses av oreigningslova § 2 ved en henvisningsbestemmelse etter mønster av vl. § 51. Departementet viste til at endringen har som formål å forenkle gjeldende rett. Videre ble det vist til at oreigningslova går lenger enn vregl. § 16, som ikke gjelder erverv av fall eller tiltak som ikke trenger konsesjon. Rettigheter som kan erverves etter vregl. § 16 vil også kunne erverves med hjemmel i oreigningslova. Departementet foreslo at bestemmelsen erstattes med en henvisning til oreigningslova.

Departementet viste til at vregl. § 16 nr. 1 annet ledd henviser til lov om bygdeallmenninger (lov 19. juni 1992 nr. 59), og gir rett til å bestemme at stevning til skjønn kan skje etter denne loven. Oreigningslova har regler om allmannastevning i § 20. Oreigningslovas hjemmel for allmannastevning har et noe snevrere virkeområde enn hjemmel i lov om bygdeallmenninger (jf. begrensning til «serhøve»). Departementet fremholdt at ettersom dette ikke innebærer noen svekkelse av grunneiernes rettigheter, og orl. § 20 vil dekke også ekspropriantens behov for en slik særordning i de fleste tilfeller, kunne ikke departementet se at det er behov for å opprettholde særregelen i vregl. § 16 nr. 1 annet ledd. Bestemmelsen ble derfor foreslått opphevet.

9.1.2.3 Gjeldende bestemmelse i vregl. § 16 nr. 2

Departementet viste til at bestemmelsen slår fast at erstatningen skal bestemmes under den forutsetning at anlegget blir stedsvarende. Det ble vist til at i praksis kan det innebære at årlige erstatninger fortsetter å løpe selv om anlegget blir nedlagt eller konsesjonen utløper. Verken ekspropriasjonserstatningsloven eller oreigningslova har noen tilsvarende regel. Det ble vist til at det følger av alminnelig ekspropriasjonsrett at ekspropriaten har krav på erstatning for inngrepet, og at fastsettelsen av erstatning følgelig må fastsettes i lys av om inngrepet er varig eller ikke.

Departementet viste også til at konsesjoner i dag som hovedregel gis uten tidsbegrensning, og at det ikke er sannsynlig at en skjønnsrett vil legge til grunn annet enn at erstatningen skal gjelde som om rettighetene er avgitt uten tidsbegrensning selv om ekspropriasjonstillatelsen gis etter oreigningslova. Departementet fremholdt at det ikke har ekspropriasjonsrettslig mening at årlige erstatninger skulle fortsette å løpe uavhengig av dagens bestemmelse i vregl. dersom konsesjonen går ut eller faller bort.

Departementet foreslo at vregl. § 16 nr. 2 oppheves og viste til at grunneiere vil være sikret full erstatning for tiltaket etter en alminnelig ekspropriasjonsrettslig vurdering. Videre viste departementet til at dersom anlegget i slike tilfeller skal overtas av andre, og det gis ny konsesjon, vil det i så fall være nødvendig med nytt skjønn overfor grunneierne.

9.1.2.4 Gjeldende bestemmelse i vregl. § 16 nr. 3

Departementet viste til at vregl. § 16 nr. 3 første ledd bestemmer at erstatningen for rettighetene som avstås skal forhøyes med et tillegg av 25 prosent. En tilsvarende bestemmelse følger av henvisningsbestemmelsen i vl. § 51 annet ledd. Departementet foreslo i høringsnotatet ingen materielle endringer til denne bestemmelsen, men foreslo at den skulle videreføres som særregel i ny bestemmelse.

Det ble vist til at vregl. § 16 nr. 3 annet ledd kom inn ved lov av 10. april 1959 og gir skjønnsretten adgang til å pålegge regulanten tiltak eller påta seg ytelser som helt eller delvis gjenoppretter skaden eller erstatter det avståtte. Departementet viste til at typiske tiltak kan være bygging av veier, broer, vanningsanlegg, flytting av hus, skogplanting, utsetting av yngel etc. I skjønnspraksis har denne bestemmelsen vært hyppig brukt tidligere, jf. juridisk litteratur (Falkanger/Haagensen: Vassdrags- og energirett (2002) side 542).

Det ble vist til at orl. § 10 anviser at det kan settes vilkår i ekspropriasjonsvedtaket. Departementet viste til at det å fastsette vilkår for en ekspropriasjonstillatelse kan forhindre skader og ulemper som ekspropriasjonstiltaket ellers ville ha medført for samfunnet eller for ekspropriaten. Det ble også vist til at dette også er vanlig praksis etter vassdragsreguleringsloven. Forutsetninger og vilkår om avbøtende tiltak er i dag en helt sentral del av konsesjonen og ekspropriasjonsvedtaket etter vassdragsreguleringsloven. Vilkår settes både av hensyn til allmennheten og private.

Departementet viste til at vedtaksmyndigheten vil være den samme etter oreigningslova som etter vassdragsreguleringsloven. Det ble imidlertid vist til at bestemmelsen i oreigningslova er en hjemmel for ekspropriasjonsmyndigheten, og ikke en hjemmel for skjønnsretten slik som i vregl. § 16 nr. 3 annet ledd. Departementet viste til at en viktig begrunnelse for regelen var dens praktiske betydning ved at tiltaket kan komme flere til gode. Videre ville skjønnsretten i større grad enn vedtaksmyndigheten for konsesjon eller ekspropriasjonsvedtak kunne bedømme konkrete behov for avbøting av skadevirkninger som ikke var kommet fram eller tilstrekkelig belyst under myndighetenes saksbehandling. Det ble vist til at bestemmelsen er avgrenset mot tiltak som skjønnet kan pålegge av hensyn til allmennheten.

Departementet fremholdt at rettspraksis viser at det har vært spørsmål om hvor grensen går mellom konsesjons/ekspropriasjonsmyndighetens kompetanse og skjønnsrettens kompetanse. Det ble i den forbindelse vist til at Høyesterett har gått langt i å stadfeste skjønnsrettens adgang til å pålegge tiltak ut over det som fastsettes i konsesjonen. Departementet fremholdt at dette kan være problematisk når spørsmålet om et avbøtende tiltak har vært vurdert eksplisitt under konsesjonsbehandlingen, og blitt forkastet.

Departementet fremholdt at regelen om tiltaksskjønn i vregl. § 16 nr. 3 annet ledd synes å være en særegen ordning for inngrep etter vassdragsreguleringsloven. Det ble i høringsnotatet vist til at departementet ikke kunne se at det er grunnlag for å la skjønnsretten behandle denne typen inngrep annerledes enn andre store terrenginngrep. Departementet viste til at da bestemmelsen kom var det vanlig å overlate flere spørsmål til skjønnsretten, og saksbehandlingen knyttet til konsesjon og ekspropriasjonstillatelse var langt mindre omfattende enn i dag. Departementet fremholdt at de interesser som blir berørt av en vannkraftutbygging fullt ut blir ivaretatt gjennom konsesjonsbehandlingen med utredninger av alle skader og ulemper som følger av et tiltak før vedtak fattes. På denne bakgrunn mente departementet at regelen om tiltaksskjønn i dag må anses som unødvendig.

Departementet foreslo at spesialregelen i vregl. § 16 nr. 3 annet ledd oppheves. Avslutningsvis viste departementet til at praktisering av bestemmelsen og eventuelt behov for å beholde den, kunne belyses under høringen.

9.1.2.5 Gjeldende bestemmelse i vregl. § 16 nr. 4

Departementet viste til at ordlyden i vregl. § 16 nr. 4 må leses i sammenheng med vregl. § 13. Det ble vist til at bestemmelsen angir at dersom kompensasjon for fritt midtstykke ikke tilfaller staten etter vregl. § 13, skal en viss del av verdiskapingen tilfalle grunneierne rundt magasinet. Departementet viste til ordlyden, og at slik erstatning vil være svært begrenset, og dermed ikke har praktisk betydning for grunneiernes vederlag i dag. Det ble videre vist til at departementet heller ikke er kjent med at bestemmelsen har vært benyttet i nyere tid.

Departementet fremholdt at bestemmelsen må antas å ha utspilt sin rolle fordi det neppe er noe gjenstående potensial for så store reguleringer som denne bestemmelsen vil regulere. Departementet foreslo derfor at bestemmelsen oppheves.

9.1.2.6 Gjeldende bestemmelse i vregl. § 16 nr. 5

Første ledd

Departementet viste til at vregl. § 16 nr. 5 første ledd bestemmer at erstatningen skal fastsettes særskilt for den enkelte eiendom som en årlig erstatning hvis ikke erstatningen er mindre enn det minstebeløp som Kongen bestemmer. Det ble vist til at tilsvarende bestemmelse gjelder for erstatninger etter ekspropriasjon for vannkraftproduksjon etter vannressursloven jf. vl. § 51 fjerde ledd. Hovedregelen etter orl. § 22 er at erstatningen fastsettes til en sum en gang for alle dersom ikke erstatningen er tidsbegrenset.

Departementet foreslo at gjeldende § 16 nr. 5 første ledd videreføres som særbestemmelse i den reviderte loven med samme ordlyd som i vl. § 51 fjerde ledd.

Annet ledd

Departementet viste til at vregl. § 16 nr. 5 annet ledd bestemmer at tidligere fastsatte årlige erstatninger under minstebeløpet kan innløses dersom en av partene krever det. Oreigningslova har ikke tilsvarende regel. Likelydende bestemmelse gjelder for ekspropriasjon for vannkraftproduksjon etter vannressursloven og følger av vl. § 51 femte ledd.

Departementet fremholdt at det ikke er grunnlag for å gjøre materielle endringer. Gjeldende § 16 nr. 5 annet ledd ble derfor foreslått videreført med samme ordlyd som særbestemmelse i den reviderte loven.

Tredje ledd

Departementet viste til at vregl. § 16 nr. 5 tredje ledd bestemmer at den årlige erstatningen skal følge eiendommen. Det ble vist til at det ikke er noe slikt krav etter orl. § 22, tvert om er hovedregelen som nevnt at erstatningen utbetales som en engangserstatning, og eventuell særskilt vedtak om årlig erstatning har ikke som vilkår at den er knyttet til eiendommen. Departementet viste til at en slik bestemmelse for ekspropriasjon til vannkraftproduksjon heller ikke finnes i vannressursloven.

Departementet fremholdt at det er usikkert hvor stor betydning bestemmelsen har. Departementet viste til at begrunnelsen for å beholde regelen må være at vederlaget for å avstå reguleringsmessige rettigheter og stor vannkraft fra en eiendom bør være knyttet til eiendommen, og ikke tilfalle fullt ut den som er eier av eiendommen på det tidspunktet inngrepet gjennomføres.

Departementet foreslo at gjeldende § 16 nr. 5 tredje ledd videreføres som særbestemmelse i den reviderte loven, men med en språklig oppdatering. Det ble vist til at bestemmelsen i dag ikke gjelder for elvekraftverk over 40 GWh, jf. vannressursloven § 19 annet ledd. Departementet foreslo imidlertid at denne bestemmelsen skal få anvendelse også for vannkraftverk over 40 GWh siden anvendelsesområdet til loven er foreslått utvidet til å omfatte slike vannkraftverk.

Fjerde ledd

Departementet viste til at vregl. § 16 nr. 5 fjerde ledd gjelder for de tilfeller der reguleringsanleggets eier er pålagt å gjennomføre kompenserende tiltak. Departementet kan da samtykke i avtale mellom partene om at erstatning i stedet skal utbetales i penger når skadelidte selv skal utføre de kompenserende tiltak, og sette vilkår om hvordan disse skal utføres. Oreigningslova har ikke tilsvarende bestemmelse.

Det ble vist til at departementet ikke kjenner til at denne bestemmelsen har vært brukt. Det er også uklart om denne bestemmelsen bare gjelder for tiltak som er pålagt gjennom skjønnet eller om det også gjelder tiltak som er pålagt av ekspropriasjonsmyndigheten. Det ble vist til at reglene om tiltaksskjønn ikke tilrås videreført. Departementet viste til at gjeldende § 16 nr. 5 fjerde ledd uansett ikke lenger har noen praktisk betydning. Dette ble begrunnet med at ved utbygging av større vassdragstiltak er det vanlig at det inngås avtaler mellom tiltakshaveren og grunneiere om ulike avbøtende tiltak, samt avtaler om utbetaling av kompensasjon mot at grunneier gjennomfører slike avbøtende tiltak selv. Departementet mente at dersom partene finner det formålstjenlig, bør ikke loven være til hinder for at de inngår slik avtale også for tiltak som er pålagt.

Departementet så ikke behov for at departementet godkjenner en slik avtale, og foreslo at gjeldende § 16 nr. 5 fjerde ledd oppheves.

Femte ledd

Departementet viste til at vregl. § 16 nr. 5 femte ledd er en bestemmelse om felleserstatning, enten ved at skjønnet erstatter flere skadelidte ved å pålegge utbetaling av penger til tiltak, eller ved å pålegge reguleringsanleggets eier å utføre tiltak. Det finnes ingen tilsvarende bestemmelse i oreigningslova eller ekspropriasjonserstatningsloven.

Departementet mente at det er usikkert om denne bestemmelsen fortsatt er praktisk ved siden av adgangen som ekspropriasjonsmyndigheten har til å pålegge kompenserende tiltak. Etter ordlyden i orl. § 10 kan ekspropriasjonsmyndigheten pålegge tiltak både av hensyn til samfunnet eller av hensyn til eier/rettighetshaver, og etter departementets syn skulle dette derfor dekke behovet for å pålegge tiltak overfor flere skadelidte.

Det ble vist til at bestemmelsen har mye av den samme funksjonen som regelen om tiltaksskjønn etter § 16 nr. 3 annet ledd. Bestemmelsen om tiltaksskjønn har departementet foreslått oppheves, og det ble vist til at § 16 nr. 5 femte ledd bør vurderes i sammenheng med denne. Det ble fremholdt at den eneste begrunnelse departementet kan se for å beholde regelen er at det da kan utmåles felles erstatning for fellesinteresser som f eks. beite og jakt, der slik erstatning kan være mer naturlig enn erstatning basert på individuell beregning av tap. Departementet kunne imidlertid ikke se at dette vil få noen praktisk betydning fremover.

Departementet foreslo å oppheve spesialregelen i gjeldende § 16 nr. 5 femte ledd med samme begrunnelse som oppheving av vregl. § 16 nr. 3 annet ledd.

Sjette ledd

Departementet viste til at vregl. § 16 nr. 5 sjette ledd bestemmer at erstatningen etter tredje og fjerde ledd forfaller til betaling etter hvert som arbeidet eller tiltaket utføres. Det ble vist til at erstatning etter oreigningslova skal regnes fra tidspunktet tiltakshaveren tiltrer eiendommen, jf. også ekspropriasjonserstatningsloven § 10. Ved forhåndstiltredelse etter oreigningslova § 25 kan det kreves forskudd på vederlaget.

Det ble vist til at særbestemmelsen i tredje ledd om at den årlige erstatningen skal følge eiendommen er foreslått videreført. Sjette ledd har direkte sammenheng med fjerde ledd, om utbetaling av penger i stedet for tiltak, som er foreslått opphevet. Departementet mente at det er vanskelig å se at det vil ha noen praktisk konsekvens å oppheve denne særbestemmelsen. Departementet foreslo på bakgrunn av dette at gjeldende § 16 nr. 5 sjette ledd oppheves.

Sjuende ledd

Departementet viste til at vregl. § 16 nr. 5 sjuende ledd bestemmer at årlige erstatninger skal justeres hvert 5. år på grunnlag av justeringsnormer som Kongen fastsetter, jf. forskrift 4. desember 1987 nr. 945 om justering av konsesjonsavgifter, årlige erstatninger og fond m.v. i medhold av vassdragslovgivningen. Oreigningslova § 23 har samme bestemmelse, men viser til en annen justeringsnorm.

Departementet antok at det ikke er behov for å opprettholde en egen bestemmelse i en revidert lov med så lik ordlyd som i oreigningslova. Departementet mente at bestemmelsen burde oppheves og erstattes av de alminnelige reglene i oreigningslova. I forlengelse av dette ble det vist til at forskriften om justering av konsesjonsavgifter, årlige erstatninger og fond da må endres tilsvarende.

Avslutningsvis viste departementet til at forholdet mellom beregningsnormen som fremgår av forskrift av 1984 om justering av årlige erstatninger fastsatt i medhold av oreigningslova, og forskrift om justering av konsesjonsavgifter, årlige erstatninger og fond m.v. i medhold av vassdragslovgivningen bør vurderes nærmere.

Åttende ledd

Departementet viste til at vregl. § 16 nr. 5 åttende ledd fastsetter regler om tinglysing av de årlige erstatninger på den enkelte eiendom. Oreigningslova har tilsvarende regel i orl. § 22 annet ledd.

Departementet mente at bestemmelsen dekkes av oreigningslova og foreslo på bakgrunn av dette at bestemmelsen oppheves, og erstattes av de alminnelige reglene i oreigningslova.

Niende ledd

Departementet viste til at vregl. § 16 nr. 5 niende ledd gjelder regulantens ansvar for å stille sikkerhet for utbetaling av årlige erstatninger for konsesjoner gitt på begrenset tid.

Det ble vist til at bestemmelse om å stille sikkerhet for årlige erstatninger også finnes i oreigningslova § 22 annet ledd: «Kvar annan saksøkjar enn staten skal gjeva den trygd skjønet fastset, for at årleg vederlag vert rett oppgjort. Eigedomen som det gjeld, er dertil pant for vederlaget.»

Departementet viste til at innholdet i denne bestemmelsen og orl. § 22 annet ledd ikke er helt sammenfallende, men at det antas at de alminnelige regler i oreigningslova gir tilstrekkelig sikkerhet. Departementet foreslo derfor at bestemmelsen oppheves.

9.1.2.7 Gjeldende bestemmelse i vregl. § 16 nr. 6

Departementet viste til at hvis skjønn ikke er begjært innen ett år fra konsesjonens dato, kreves det etter § 16 nr. 6 ny konsesjon for å fremme reguleringen. Etter vassdragsreguleringsloven er ekspropriasjonsvirkningen en sidevirkning av konsesjonen. Det ble vist til at hvis det skal fattes eget ekspropriasjonsvedtak slik som etter vannressursloven, vil konsesjonen bestå, men det vil kreves nytt ekspropriasjonsvedtak jf. oreigningslova § 16.

Departementet viste til at oreigningslova har samme frist – ett år – som vassdragsreguleringsloven. Departementet fremholdt at dette vil gi den samme regel som for andre ekspropriasjonsinngrep, og kunne ikke se særlige behov for å opprettholde en annen regel for vassdragsreguleringer. Departementet foreslo derfor at bestemmelsen oppheves og erstattes av de alminnelige regler i oreigningslova.

9.1.2.8 Gjeldende bestemmelse i vregl. § 16 nr. 7

Departementet viste til at bestemmelsen angir en mererstatning på 5 prosent for ikke-ekspropriasjon, begrenset oppad til kr 3000,- pr grunneier/rettighetshaver. Det ble vist til at oreigningslova ikke har en tilsvarende bestemmelse. Departementet mente at bestemmelsen antas å ha svært liten praktisk betydning, særlig på grunn av beløpsgrensen. Av forenklingshensyn foreslo departementet at bestemmelsen oppheves.

9.1.3 Høringsinstansenes syn

Advokatforeningen viser til departementets forslag om samordning mellom lovene, hvor ekspropriasjonsbestemmelser i vassdragsreguleringsloven foreslås opphevet og erstattet med gjeldende bestemmelser i oreigningsloven, og hvor bestemmelser om skjønnsavviklingen i vassdragsreguleringsloven foreslås opphevet og erstattet med gjeldende bestemmelser i skjønnsloven. Advokatforeningen støtter departementets forslag til samordning, som vil gjøre det samlede areallovverket lettere tilgjengelig og mer konsistent. Advokatforeningen har merknader til bestemmelsen om tiltaksskjønn i vregl. § 16 nr. 3 annet ledd, som omtales nedenfor.

LVK mener det er hensiktsmessig at det fattes eget vedtak om ekspropriasjon. LVK mener at den nye bestemmelsen i § 30 også bør gjelde vannkraftverk over 40 GWh. LVK har merknader til flere av de konkrete bestemmelsene, som omtales nedenfor.

Energi Norge ser at det kan være grunner til å foreta en gjennomgang av de aktuelle reglene. Samtidig overskuer ikke Energi Norge alle konsekvensene av de foreslåtte endringene på dette området og er prinsipielt skeptisk til en opphevelse på et slikt krevende rettsområde uten en mer detaljert analyse. Det fryktes at det kan oppstå utilsiktede materielle endringer og/eller prosessuelle endringer med konsekvenser for tidsbruk og kostnader for næringen. Energi Norge mener forslaget ikke vil føre til vesentlig forenkling, men uforutsigbarhet, og ber departementet om ikke å følge opp forslaget på dette punktet.

Statkraft støtter Energi Norge og mener at endringer ikke bør gjøres uten en forutgående detaljert analyse. Statkraft ser positivt på at bestemmelsen om frist for begjæring av skjønn i § 16 nr. 6 ikke videreføres, som etter sin ordlyd kan gi inntrykk av at konsesjonæren, for å kunne gjennomføre reguleringen må påstevne skjønn, selv om han har avtaler med alle berørte grunn- og rettighetshavere.

9.1.4 Departementets forslag

9.1.4.1 Lovteknisk løsning

Departementet har etter høringsinstansenes innspill vurdert om oreigningslova helt eller delvis kan avløse reglene om ekspropriasjon som i dag følger av vassdragsreguleringsloven. Departementet opprettholder forslaget om en henvisning fra revidert lov om vassdragsregulering til oreigningslova. Det vil etter departementets mening innebære en forenkling, tilsvarende som i vannressursloven § 51.

Etter dagens regel vil den skjønnsmessige avveining mellom fordeler og ulemper mellom tiltaket og inngrepet, både for konsesjon og ekspropriasjon, gjøres etter gjeldende § 8 i vassdragsreguleringsloven. Ved å fjerne den direkte ekspropriasjonshjemmelen fra vassdragsreguleringsloven og innføre krav til eget ekspropriasjonsvedtak etter oreigningslova, vil det være oreigningslova som gir rammene for den skjønnsmessige vurderingen som ekspropriasjonsmyndigheten må foreta.

I høringsnotatet anså ikke departementet den skjønnsmessige avveiningen som ligger til grunn for vedtak om ekspropriasjon etter oreigningslova for å innebære noen materiell endring sammenhold med den tilsvarende vurderingen som i dag gjøres etter vassdragsreguleringsloven. Etter gjeldende vregl. § 8 skal et prosjekts fordeler og skader/ulemper for allmenne og private interesser avveies mot hverandre. Etter orl. § 2 skal fordeler og ulemper ved ekspropriasjonsinngrepet vurderes for den enkelte grunn- og rettighetshaver. Orl. § 2 annet ledd har krav om at det må regnes med at inngrepet «tvillaust er til meir gagn enn skade».

I tråd med høringsnotatet anser ikke departementet det for å være noen forskjell av betydning mellom interesseavveiningene etter hhv. vassdragsreguleringsloven og oreigningslova. Ingen av høringsinstansene har uttalt seg om dette.

Som det også var påpekt i høringsnotatet vil en henvisning til oreigningslova medføre at det om nødvendig må fattes eget vedtak om ekspropriasjon i tillegg til konsesjonen. Vedtaket om ekspropriasjon vil ha nær sammenheng med konsesjonen og fattes samtidig. Denne fremgangsmåten vil etter departementets vurdering ikke medføre svekket saksbehandling. Saksbehandlingen vil gjennomføres på samme vis som etter vannressursloven. Det foreslås ingen endringer knyttet til hva som er gjenstand for ekspropriasjon eller annen erstatning i det enkelte tilfellet.

Departementet fastholder forslaget i høringsnotatet om at bestemmelsen i gjeldende vregl. § 16 nr. 1 erstattes av eget vedtak etter oreigningslova, jf. ny § 30 første ledd. Forslaget vil gjelde både for konsesjonspliktige reguleringer og overføringer, og for vannkraftverk over 40 GWh.

Departementet mener som i høringsnotatet at spesialregler som skal gjelde bør fremgå av den reviderte loven. Disse gjennomgås i det følgende i lys av høringsinnspillene som er mottatt.

9.1.4.2 De enkelte bestemmelsene i vregl § 16

Gjeldende bestemmelse i vregl. § 16 nr. 2

Vregl. § 16 nr. 2 inneholder en bestemmelse om at «erstatningen skal bestemmes under den forutsetning at anlegget blir stedsevarende». Departementet foreslo å oppheve bestemmelsen fordi det kan føre til en urimelig løsning dersom en årlig erstatning forutsetter å løpe selv om anlegget blir nedlagt eller konsesjonen utløper.

LVK kan ikke se at det foreligger noe forenklingsbehov her. Energi Norge og Statkraft påpeker at det følger av gjeldende vregl. § 21 nr. 4 at «plikten til å betale årlige erstatninger faller bort fra utløpet av det kalenderår hvori nedleggelsen er gjennomført».

Departementet viser til at sistnevnte bestemmelse er foreslått videreført i ny § 10. I lys av denne videreføringen kan ikke departementet se at det er behov for opphevelse av bestemmelsen, som videreføres i ny § 30 annet ledd.

Gjeldende bestemmelse i vregl. § 16 nr. 3

Departementet foreslo i høringsnotatet å videreføre gjeldende vregl. § 16 nr. 3 første ledd om at erstatningen for rettighetene som avstås skal forhøyes med et tillegg av 25 prosent. Denne bestemmelsen foreslås videreført i tråd med høringsnotatet.

Departementet foreslo i høringsnotatet at spesialregelen om tiltaksskjønn i gjeldende vregl. § 16 nr. 3 annet ledd oppheves, men viste til at praktisering av bestemmelsen og eventuelt behov for å beholde den, kunne belyses under høringen. Departementets hovedbegrunnelse for å oppheve regelen var at de berørte interesser er beskyttet av andre regler, herunder en grundig konsesjonsbehandling.

LVK er ikke enig i at bestemmelsen bør oppheves og viser til at det foreligger omfattende skjønnspraksis som viser at det er behov for adgang til å pålegge tiltak i et skjønn i tillegg til de konsesjonsvilkår som fastsettes. LVK mener også at skjønnsrettene vil kunne bygge på en mer detaljert kunnskap og dokumentasjon om spørsmål og behov enn konsesjonsmyndigheten. LVK mener at større vassdragstiltak ikke kan sammenlignes med «andre terrenginngrep», da disse naturinngrepene ofte strekker seg over lange distanser, er dynamiske og krevende å identifisere i detalj i forkant av et inngrep.

Advokatforeningen mener at omfattende skjønns- og rettspraksis viser at det foreligger et reelt behov for ordningen med tiltaksskjønn. Advokatforeningen er skeptisk til forslaget om å fjerne ordningen uten at det er foretatt en grundigere konsekvensanalyse av behovet for ordningen.

Departementet mener at tidligere omfattende skjønnspraksis om tiltaksskjønn, ikke er noen indikasjon på at regelen har den samme betydning i dag som den hadde tidligere. En konsesjonsbehandling etter vassdragslovgivningen, og basert på foreliggende forvaltningsrettslig rammer, innebærer en meget grundig, dyptgripende og svært omfattende prosess. Før et konsesjonsgitt tiltak kan iverksettes, godkjennes gjennomarbeidede detaljplaner av NVE med klageadgang til departementet. Flere av konsesjonsvilkårene som fastsettes, gir fullmakt for ansvarlig fagmyndighet til å pålegge avbøtende og kompenserende tiltak, for- og etterundersøkelser og ulike utredninger for å ivareta private interesser. Slike tiltak kan pålegges etter at utbyggingen har funnet sted, og når eventuelle virkninger viser seg. Departementet mener det er en lite forutsigelig løsning for konsesjonæren, dersom et tiltaksskjønn senere kan sette fagmyndighetens vurderinger til side og pålegge tiltak som fagmyndigheten har vurdert og avslått.

Departementet vil også påpeke den kompetansedeling som skal ligge til grunn mellom forvaltning og domstolene. Forvaltningen er gjennom lov gitt kompetanse til å foreta en totalavveining basert på skjønn av alle fordeler og ulemper ved et tiltak og fastsette de nødvendige pålegg og vilkår – også av tiltaksmessig art – i den forbindelse. Den sammenblanding mellom forvaltnings- og domstolsmyndighet som et tiltaksskjønn i ettertid kan medføre, anser departementet som uheldig i denne sammenheng.

Departementet har på den annen side merket seg den skepsis enkelte av høringsinstansene har hatt til forslaget om å oppheve tiltaksskjønn i gjeldende vregl. § 16 nr. 3 annet ledd. I lys av de innkomne innsigelser og hensynet til at materielle endringer så vidt mulig skal unngås, vil departementet tilrå at bestemmelsen videreføres i ny § 30 i denne lovrevisjonen.

Gjeldende bestemmelse i vregl. § 16 nr. 4

Departementet foreslo i høringsnotatet å oppheve bestemmelsen om kompensasjon for fritt midtstykke med den begrunnelse at den har utspilt sin rolle, og fordi det neppe er noe gjenstående potensial for så store reguleringer som denne bestemmelsen i så fall ville regulere. Bestemmelsen må ses i sammenheng med gjeldende vregl. § 13. LVK savner en dokumentasjon fra departementet som grunnlag for forslaget om opphevelse av bestemmelsen. Ingen andre høringsinstanser har kommentarer til forslaget på dette punktet.

Departementet viser til at bestemmelsen i tillegg til å være svært vanskelig å forstå, heller ikke etter hva departementet er kjent med, har blitt benyttet i nyere tid. Det finnes ikke lenger potensiale for så store magasiner og reguleringer hvor denne bestemmelsen ville kunne hatt betydning. Dette er en vurdering departementet har foretatt uavhengig av både fremtidige markedsforhold og politiske forhold som LVK viser til. Departementet opprettholder derfor forslaget om å oppheve bestemmelsen.

Gjeldende bestemmelse i vregl. § 16 nr. 5

Vregl. § 16 nr. 5 første ledd bestemmer at erstatningen skal fastsettes særskilt for den enkelte eiendom som en årlig erstatning hvis ikke erstatningen er mindre enn det minstebeløp som Kongen bestemmer. Departementet opprettholder forslaget å om å videreføre bestemmelsen med samme ordlyd som i vl. § 51 fjerde ledd. Det er ikke kommet noen merknader til forslaget.

Vregl. § 16 nr. 5 annetledd bestemmer at tidligere fastsatte årlige erstatninger under minstebeløpet kan innløses dersom en av partene krever det. Ingen høringsinstanser har merknader til bestemmelsen. Departementet finner ikke grunnlag for å gjøre endringer, og i tråd med høringsnotatet foreslås bestemmelsen videreført i ny § 30.

Vregl. § 16 nr. 5 tredje ledd bestemmer at den årlige erstatningen skal følge eiendommen som en uatskillelig herlighet. Etter oreigningslova er hovedregelen derimot at erstatningen utbetales som en engangserstatning, og eventuelt særskilt vedtak om årlig erstatning har ikke som vilkår at den er knyttet til eiendommen.

Departementet fremholdt i høringsnotatet at det er usikkert hvor stor betydning bestemmelsen har. Begrunnelsen for å beholde regelen er at vederlaget for å avstå reguleringsmessige rettigheter og stor vannkraft fra en eiendom bør være knyttet til eiendommen, og ikke tilfalle fullt ut den som er eier av eiendommen på det tidspunktet når innløsning foretas.

Statskog har påpekt noen praktiske utfordringer i de tilfeller der eiendommer med slike påhvilende erstatninger skal selges. I enkelte tilfeller ser man at fallerstatningene kan utgjøre størstedelen av eiendommens verdi. Dette medfører at eiendommene i realiteten ikke er salgbare, da en eventuell salgssum vil bli av en slik størrelse at kjøperkretsen kan bli ikke-eksisterende. Det foreligger etter lovverket en mulighet til innløsning av de årlige erstatningene, men som krever enighet mellom grunneier og utbygger dersom erstatningen overstiger en viss størrelse. Statskog viser til at bestemmelsen etter sin ordlyd kun gjelder erstatning utmålt i rettslig skjønn, ikke i henhold til avtale. Statskogs erfaring er at det foreligger stor usikkerhet vedrørende den praktiske anvendelsen av regelverket hos grunneiere, kommune og tinglysningsmyndighet. Dersom forslaget om å videreføre bestemmelsen opprettholdes, anmoder Statskog om at departementet ser på muligheten for en nyansering av ordlyden.

Departementet har kun mottatt høringsuttalelse fra Statskog om bestemmelsen. I tråd med utgangspunktet om å videreføre gjeldende rett, foreslår departementet at bestemmelsen videreføres som særbestemmelse, men med en språklig oppdatering som foreslått i høringsnotatet. For å unngå en materiell endring på dette punkt, vil bestemmelsen ikke få tilsvarende anvendelse for vannkraftverk over 40 GWh uten egen regulering eller overføring. Dette viderefører gjeldende rett, jf. henvisningen i vl. § 19 annet ledd.

Vregl. § 16 nr. 5 fjerde ledd gjelder for de tilfeller der reguleringsanleggets eier er pålagt å gjennomføre kompenserende tiltak. Departementet kan da samtykke i avtale mellom partene om at erstatning i stedet skal utbetales i penger når skadelidte selv skal utføre de kompenserende tiltak, og sette vilkår om hvordan disse skal utføres. Oreigningslova har ikke tilsvarende bestemmelse. Departementet foreslo å oppheve bestemmelsen.

LVK er uenig i forslaget, og mener departementet gir fra seg muligheten til å føre nødvendig kontroll med etterlevelse av konsesjonsvilkårene. Departementet kjenner på den annen side ikke til at bestemmelsen har vært brukt i nyere tid. Bestemmelsen har etter departementets mening ikke lenger noen praktisk betydning. Det er vanlig at det inngås avtaler mellom tiltakshaveren og grunneiere om ulike avbøtende tiltak, samt avtaler om utbetaling av kompensasjon mot at grunneier gjennomfører slike avbøtende tiltak selv.

Departementet mener at dersom partene finner det formålstjenlig, bør ikke loven være til hinder for at de inngår slik avtale også for tiltak som er pålagt. Departementet er også skeptisk til at forvaltningsmyndigheten skal ha særskilt kompetanse på et område som regulerer rettsforhold mellom private parter. Departementet skal som forvaltningsmyndighet sørge for at konsesjonsvilkår og detaljplan mv. følges opp i tråd med gitte tillatelser. I den sammenheng ser ikke departementet at det er grunnlag for forvaltningsmyndigheten å samtykke i slike avtaler. Departementet opprettholder derfor forslaget om at bestemmelsen oppheves.

Vregl. § 16 nr. 5 femte ledd er en bestemmelse om felleserstatning, enten ved at skjønnet erstatter flere skadelidte ved å pålegge utbetaling av penger til tiltak, eller ved å pålegge reguleringsanleggets eier å utføre tiltak. Det finnes ikke noen tilsvarende bestemmelse i oreigningslova eller ekspropriasjonserstatningsloven. Bestemmelsen har mye av den samme funksjonen som regelen om tiltaksskjønn etter § 16 nr. 3 annet ledd. I høringsforslaget foreslo departementet at bestemmelsen om tiltaksskjønn oppheves, og vurderte § 16 nr. 5 femte ledd i sammenheng med denne. I høringsnotatet ble det fremholdt som eneste begrunnelse for å beholde regelen at det kan utmåles felles erstatning for fellesinteresser som f. eks. beite og jakt, der slik erstatning kan være mer naturlig enn erstatning basert på individuell beregning av tap. LVK mener at bestemmelsen bør følge med i revidert lov.

Departementet mener det er usikkert om bestemmelsen fortsatt har noen praktisk betydning ved siden av adgangen som ekspropriasjonsmyndigheten har til å pålegge kompenserende tiltak. Etter ordlyden i orl. § 10 kan ekspropriasjonsmyndigheten pålegge tiltak både av hensyn til samfunnet eller av hensyn til eier/rettighetshaver. Etter departementets syn burde derfor behovet for å pålegge tiltak overfor flere skadelidte også være dekket. Departementet har samtidig merket seg innsigelsene under høringen, og foreslår derfor at spesialregelen beholdes i dette lovforslaget.

Departementet viste i høringen til at vregl. § 16 nr. 5 sjette ledd bestemmer at erstatningen etter tredje og fjerde ledd forfaller til betaling etter hvert som arbeidet eller tiltaket utføres. Erstatning etter oreigningslova skal derimot regnes fra tidspunktet tiltakshaveren tiltrer eiendommen, jf. også ekspropriasjonserstatningsloven § 10. Ved forhåndstiltredelse etter oreigningslova § 25 kan det kreves forskudd på vederlaget.

Selv om flere bestemmelser i gjeldende § 16 videreføres i lovproposisjonen, sammenholdt med høringsnotatet, kan departementet vanskelig se at det vil ha noen praktisk konsekvens å oppheve særbestemmelsen i gjeldende § 16 nr. 5 sjette ledd. Departementet foreslår at denne oppheves.

Vregl. § 16 nr. 5 sjuende ledd bestemmer at årlige erstatninger skal justeres hvert 5. år på grunnlag av justeringsnormer som Kongen fastsetter, jf. forskrift 4. desember 1987 nr. 945 om justering av konsesjonsavgifter, årlige erstatninger og fond m.v. i medhold av vassdragslovgivningen. Orl. § 23 har samme bestemmelse, men viser til en annen justeringsnorm.

Departementet mener det ikke er behov for å opprettholde en egen bestemmelse i en revidert lov med så lik ordlyd som i oreigningslova. LVK har ingen innvendinger mot at bestemmelsen oppheves, under forutsetning av at ordningen med automatisk indeksjustering av årlige erstatninger videreføres. Departementet foreslår i tråd med høringsnotatet at bestemmelsen oppheves. Den erstattes av de alminnelige reglene i oreigningslova. Forskrift om justering av konsesjonsavgifter, årlige erstatninger og fond må da hjemles også i orl. § 23.

Vregl. § 16 nr. 5 åttende ledd fastsetter regler om tinglysing av de årlige erstatninger på den enkelte eiendom. Oreigningslova har tilsvarende regel i orl. § 22 annet ledd. Ingen høringsinstanser har merknader til bestemmelsen. Departementet foreslår at bestemmelsen oppheves, og erstattes av de alminnelige reglene i oreigningslova.

Vregl. § 16 nr. 5 niende ledd gjelder regulantens ansvar for å stille sikkerhet for utbetaling av årlige erstatninger for konsesjoner gitt på begrenset tid. En bestemmelse om å stille sikkerhet for årlige erstatninger finnes også i oreigningslova § 22 annet ledd, som lyder: «Kvar annan saksøkjar enn staten skal gjeva den trygd skjønet fastset, for at årleg vederlag vert rett oppgjort. Eigedomen som det gjeld, er dertil pant for vederlaget.»

LVK peker på at oreigningslova retter seg mot eksproprianten og skjønnsretten, mens forslaget går ut på å overføre en ordning knyttet til konsesjonær og konsesjonsmyndighet. LVK peker på at departementet ikke synes å ha drøftet dette. Innholdet i vregl. § 16 nr. 5 niende ledd og orl. § 22 annet ledd er ikke helt sammenfallende, men departementet kan ikke se at det er behov ved siden av de alminnelige regler i oreigningslova som har samme formål og gir tilstrekkelig sikkerhet for disse erstatningene. Departementet foreslår at bestemmelsen oppheves.

Gjeldende bestemmelse i vregl § 16 nr. 6

I tråd med høringsnotatet foreslår departementet at § 16 nr. 6 oppheves. Dette ble også støttet av Statkraft i høringen.

Gjeldende bestemmelse i vregl. § 16 nr. 7

Bestemmelsen angir en mererstatning på 5 prosent for ikke-ekspropriasjon, begrenset oppad til kr 3000,- pr grunneier/rettighetshaver. Oreigningslova har ikke en tilsvarende bestemmelse. Departementet finner at bestemmelsen antas å ha svært liten praktisk betydning, særlig på grunn av beløpsgrensen. Av forenklingshensyn foreslo departementet i høringsnotatet at bestemmelsen oppheves. Ingen høringsinstanser har hatt spesielle merknader til dette. Departementet fastholder forslaget om at bestemmelsen oppheves.

9.2 Bestemmelser om skjønn

9.2.1 Gjeldende rett

Vassdragsreguleringsloven inneholder flere bestemmelser om at noe enten kan eller skal avgjøres ved skjønn. I tillegg til vregl. § 16 om ekspropriasjon og tiltaksskjønn i § 16 nr. 3 annet ledd, er det bestemmelser om skjønn for forhåndsvurdering (§ 4 nr. 2), i forbindelse med brukseierforeninger (§ 9 nr. 4 annet ledd siste punktum og nr. 8 siste punktum), hjemfall (§ 10 nr. 4 første ledd annet punktum og annet ledd), vilkår om tilbakekalling av konsesjon (§ 12 nr. 21), vannslipp (§ 19 nr. 1 og nr. 3) og nedleggelse av anlegg (§ 21 nr. 5).

Etter vregl. § 20 er det krav til skjønnsretten. Vregl § 20 nr. 1 første ledd har krav om kompetansen til skjønnsmedlemmer, som bør ha kjennskap til «sådanne jord- og skogbruksforhold som er av særlig betydning for vedkommende distrikt.» Til sammenligning har lov 1. juni 1917 nr. 1 om skjønn og ekspropriasjonssaker (skjønnsprosessloven) en liknende bestemmelse i § 12 annet ledd, hvor det fremgår at skjønnsmedlemmer skal ha «kyndighet i det skjønnet gjelder, med sikte på å få en sammensetning som sikrer en allsidig vurdering og tilstrekkelig kjennskap til lokale forhold». Etter vregl. § 20 nr. 1 annet ledd har vedkommende departement kompetanse til å gi nærmere regler om forberedelsen av skjønnssaker. Departementet har så langt ikke benyttet denne forskriftskompetansen.

Vregl. § 20 nr. 2 har bestemmelser om kostnadsfordelingen ved skjønn. Hovedregelen er at den som søker om regulering skal betale omkostningene. Det kan imidlertid gjøres unntak fra dette når regulanten ikke er den som begjærer skjønn. I disse tilfellene kan omkostningsbeløpet reduseres med inntil en fjerdedel og ved overskjønn inntil halvdelen av omkostningene. Skjønnsprosessloven inneholder også bestemmelser om kostnadsdekning. Etter loven kapittel 2 om ekspropriasjonssaker er kostnadsdekning regulert i §§ 54 og 54 a. Hovedregelen i § 54 første ledd er at saksøkeren skal erstatte saksøkte nødvendige utgifter i anledning skjønnssaken.

Etter § 54 a kommer bestemmelsene i § 54 første ledd kun til anvendelse ved overskjønn som alene er begjært av saksøkte når han ved overskjønnet oppnår en bedre avgjørelse enn ved underskjønnet, eller når retten finner at underskjønnet lider av slike feil eller avgjørelsen er så tvilsom at han hadde rimelig grunn til å begjære overskjønn. Etter § 54 a tredje ledd kan retten pålegge saksøkte helt eller delvis å erstatte saksøkerens saksomkostninger hvis den finner at det var åpenbart urimelig av søksøkte å begjære overskjønn. Dette innebærer at det i skjønnsprosessloven, i likhet med vassdragsreguleringsloven, er hovedregelen at eksproprianten skal bære omkostningene.

Etter § 42 i kapittel 1 om skjønn i skjønnsprosessloven, skal den som har interesse av inngrepet erstatte motpartens nødvendige utgifter ved skjønn i forbindelse med at det gjøres gjeldende rett til forkjøp, innløsning, avløsning eller liknende inngrep. Det samme gjelder saker om erstatning for innskrenkninger i rådigheten over fast eiendom og saker om grunneierens krav på å få slik eiendom innløst. Retten kan helt eller delvis gjøre unntak fra disse bestemmelsene når den som utsettes for inngrepet har avslått et rimelig forlikstilbud eller begjært skjønn uten rimelig grunn. Videre viser bestemmelsen til at §§ 54 og 54 a i kapittel 2 om ekspropriasjonssaker gjelder tilsvarende så langt de passer.

9.2.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet en rekke forenklinger når det gjelder ekspropriasjon. Departementet mente at det ikke er grunn til å opprettholde særlige bestemmelser i vassdragsreguleringsloven om ekspropriasjon så lenge de samme forhold er regulert tilsvarende i den alminnelige ekspropriasjonslovgivningen. Noen av bestemmelsene om skjønn i reglene om brukseierforeninger, hjemfall og ved nedleggelse av anlegg ble likevel foreslått videreført. Departementets foreslo at gjeldende vregl. § 20 om krav til skjønnsretten og kostnadsfordeling oppheves, og erstattes av bestemmelsene i skjønnsprosessloven.

I høringen er det ikke kommet særskilte merknader til departementets forslag om skjønn, men flere instanser har påpekt fordelen med bedre samordning mellom vassdragsreguleringsloven, skjønnsprosessloven og oreigningslova. Se omtale i punkt 3.

9.2.3 Departementets forslag

I ny § 30 om ekspropriasjon foreslår departementet i tråd med høringsnotatet at det tas inn en henvisning til oreigningslova i den reviderte vassdragsreguleringslovens bestemmelse om ekspropriasjon, tilsvarende den vi i dag finner i vannressursloven § 51. Departementet mener i tråd med høringsnotatet at avholdelse av skjønn for fastsettelse av erstatning for ekspropriasjon primært bør reguleres etter skjønnsprosessloven, og ikke etter særlige regler i vassdragsreguleringsloven.

Departementet opprettholder forslaget om å videreføre bestemmelsene om skjønn i gjeldende § 9 nr. 8 siste punktum (brukseierforeninger), § 10 nr. 4 annet ledd (ved hjemfall) og § 21 nr. 5 ved nedleggelse. Disse bestemmelsene plasseres i hhv. ny § 26 første ledd tredje punktum, ny § 28 annet ledd og ny § 10 femte ledd. Departementet viser til omtale under punkt 9.1.4 når det gjelder forslaget om å beholde bestemmelsen om tiltaksskjønn i gjeldende § 16 nr. 3 annet ledd.

Etter departementets syn kan særregelen om krav til skjønnsretten i gjeldende vregl. § 20 nr. 1 oppheves og erstattes av bestemmelsene i skjønnsprosessloven. Departementet viser til forslaget om ny § 30 om ekspropriasjon, hvor det vises til henvisning til oreigningslova. Denne loven viser til at skjønn som skal fastsette vederlag for oreigningsinngrep etter orl. § 2 er rettslig skjønn etter skjønnsprosessloven.

For gjeldende § 20 nr. 2 om kostnadsfordeling vil spørsmål om omkostninger ved skjønn reguleres etter skjønnsprosessloven §§ 54 og 54 a, jf. § 42. Hovedregelen om at den som søker om regulering skal betale omkostningene finnes i skjønnsprosessloven § 42. Unntaket i gjeldende vregl. § 20 nr. 2 finnes ikke i skjønnslovgivningen. Departementet ser likevel ikke grunn til å opprettholde noen særskilt regel for omkostninger ved ekspropriasjonsskjønn for stor vannkraft. Gjeldende § 20 nr. 2 foreslås derfor opphevet.