8 Vassdragsreguleringsloven kapittel 5: Særskilt for reguleringer og overføringer

8.1 Tinglysing og heftelser ved hjemfall

8.1.1 Gjeldende rett

Vregl. § 14 nr. 1 krever at reguleringskonsesjoner skal tinglyses. Det finnes ikke et tilsvarende krav i vannressursloven. Videre fremgår det at et utdrag av konsesjonen kan tinglyses på eiendommer hvor konsesjonen medfører heftelser. Det mest praktiske eksemplet er faste utbetalinger til grunneiere som har avstått grunn eller rettigheter. Disse vil også kunne motta erstatning etter vregl. § 16.

Paragraf 14 nr. 2 gir uttrykk for hovedregelen om at reguleringskonsesjonen følger vannfallet. Prinsippet er ikke lovfestet i industrikonsesjonsloven, men konsesjonsmyndigheten kan i konsesjonsbehandlingen sikre at vannfall ikke overdras uten reguleringsanlegget.

I følge § 14 nr. 3 skal det tinglyses når et reguleringsanlegg går over til staten. Bestemmelsen gjelder i dag ikke for store elvekraftverk, jf. vannressursloven § 19 annet ledd. Når et reguleringsanlegg hjemfaller, faller alle heftelser bort, jf. § 14 nr. 4.

8.1.2 Bestemmelser om tinglysing av reguleringskonsesjoner

Departementet viste i høringsnotatet til at bestemmelsen i gjeldende vregl. § 14 nr. 1 må sees i sammenheng med det utvidede virkeområdet til den reviderte loven. Departementet viste til at dersom den nye loven skal gjelde for vannkraftverk over en viss størrelse, vil tinglysingsreglene også komme til anvendelse på disse. Departementet viste til at vannressursloven ikke har tilsvarende bestemmelse om tinglysing.

I høringsnotatet baserte departementet seg på å videreføre gjeldende rett. Det tilsier at tinglysingsreglene ikke gjøres gjeldende for vannkraftverk over 40 GWh. Departementet foreslo at bestemmelsen videreføres i ny § 21, som plasseres i kapittel 5 som gjelder særskilt for reguleringer og overføringer. Departementet viste til at tinglysing av konsesjoner foretas av Statens kartverk. Gjeldende vregl. § 14 nr. 1 annet punktum, om at departementet kan bestemme hvor tinglysing skal skje, kan derfor utgå.

Etter gjeldende vregl. § 14 nr. 1 siste punktum kan departementet bestemme at et utdrag av konsesjonen skal tinglyses som heftelse på de eiendommene eller bruk i vassdraget, som reguleringen kan medføre forpliktelser for. Departementet uttalte i høringsnotatet at med dette menes at de viktigste delene av konsesjonen, herunder hva konsesjonen er gitt for, og med hvilke vilkår den er gitt med, skal tinglyses. Departementet viste til at praksis i dag er at selve tilrådingen i den kongelig resolusjonen tinglyses sammen med vilkårssettet og manøvreringsreglement. Bestemmelsen ble i høringsnotatet foreslått videreført i ny § 21 annet ledd. Departementet opprettholder forslaget.

8.1.3 Bestemmelsen om at reguleringskonsesjonen følger vannfallet

Departementet mente at bestemmelsen i gjeldende vregl. § 14 nr. 2 burde skilles ut i en egen bestemmelse og foreslo at den videreføres i ny § 27. Denne står i kapittel 5 om bestemmelser særskilt for reguleringer og overføringer. Departementet viste til at bestemmelsen fastsetter et prinsipp som departementet følger i konsesjonsbehandlingen ved erverv av fallrettigheter etter industrikonsesjonsloven. Departementet opprettholder forslaget om å skille ut bestemmelsen om at reguleringskonsesjonen følger fallet i en egen bestemmelse i ny § 27.

8.1.4 Bestemmelser om hjemfall

Av hensyn til eksisterende hjemfallsvilkår mente departementet det er behov for å fortsatt ha bestemmelser om hjemfall i loven. Departementet foreslo å videreføre gjeldende vregl. § 14 nr. 3 og 4, sammen med § 10 nr. 4, 5, 6, 7 og § 20 a, i en felles bestemmelse i ny § 28 om hjemfall. Bestemmelsen ble foreslått plassert i kapittel 5. Bestemmelsene om hjemfall i gjeldende vregl. § 10 nr. 4, 6 og 7 omtales nedenfor i punkt 8.4 om hjemfall. I tråd med høringsnotatet foreslår departementet å samle bestemmelsene knyttet til tinglysing og heftelser ved hjemfall, sammen med de øvrige bestemmelsene om hjemfall.

8.2 Konsesjonskraft

8.2.1 Gjeldende rett

Etter vregl. § 12 nr. 15 første ledd skal det i reguleringskonsesjoner settes vilkår om at konsesjonæren kan pålegges å avstå en andel av kraften som produseres til berørte kommuner eller fylkeskommuner. Bestemmelsen har stor økonomisk betydning for så vel konsesjonær som utbyggingskommuner og fylkeskommuner.

Det har blitt gjort betydelige endringer av denne lovbestemmelsen de siste tiårene. Den siste omfattende endringen av konsesjonskraftbestemmelsene fant sted i forbindelse med innføringen av energiloven, jf. Ot.prp. nr. 43 (1989–90) basert på Energilovutvalgets delutredning om energilovgivningen i NOU 1985: 9. En rekke forvaltnings- og rettsavgjørelser til ordningen med konsesjonskraft gjennom årene utfyller lovbestemmelsen.

Når det gjelder fylkeskommunens uttaksrett, står det ikke direkte i bestemmelsen at dette i praksis er en sekundær rett for de tilfellene at en kommune ikke har stort nok elektrisitetsbehov til å ta ut hele «sin» andel. Lovteksten sier imidlertid at vedkommende departement avgjør fordelingen med utgangspunkt i berørte kommuners behov til den alminnelige elektrisitetsforsyning. Det fremgår av Olje- og energidepartementets hovedretningslinjer av 02.11.1981 at tildelt konsesjonskraft utover kommunens eget behov midlertidig fordeles på de fylkeskommuner hvor kraftanlegget ligger. Gjeldende praksis er godt innarbeidet.

Etter annet ledd kan det settes vilkår om at staten kan ta ut inntil 5 prosent konsesjonskraft. Denne retten blir i praksis ikke benyttet. Det har ved tidligere revisjoner av bestemmelsen vært vurdert å fjerne bestemmelsen, men konkludert med at den bør beholdes som mulig virkemiddel for utjevning av regionale forskjeller.

Fram til 1990 var det en bestemmelse i vregl. § 12 nr. 15 om at avbrytelser eller innskrenkninger i leveransene som ikke skyldes vis major, streik eller lock-out, ikke måtte finne sted uten departementets samtykke. Denne formuleringen ble i 1990 erstattet med begrepet «samme sikkerhet som fastkraft». Endringen ble ikke kommentert i forarbeidene. Det kan i den forbindelse vises til departementets hovedretningslinjer fra 02.11.1981 hvor den tidligere lovteksten forklares ved bruk av begrepet «samme sikkerhet som fastkraft». I dagens standardvilkårssett står følgende under bestemmelsen om konsesjonskraft:

«Unnlater konsesjonæren å levere kraft som er betinget i denne post uten at vis major, streik eller lockout hindrer leveransen, plikter han etter Olje- og energidepartementets bestemmelse å betale til statskassen en mulkt som for hver kWh som urettelig ikke er levert, svarer til den pris pr. kWh som hvert år fastsettes av Olje- og energidepartementet, med et påslag av 100 %.»

Begrepet «fastkraft» har utgått etter innføringen av kraftmarkedet. Det ble senere vurdert å erstatte begrepet med en formulering som inneholdt regler for når levering skal finne sted og hvilke unntak fra levering som kan være aktuelle. For å unngå innføring av utilsiktede grenser for leveringsplikten, ble det ikke gjennomført noen endring på dette punkt.

8.2.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet la departementet stor vekt på at det materielle innholdet i bestemmelsene om konsesjonskraft i sin helhet skal videreføres ved denne lovrevisjonen. Forhold som prisen kommunene må betale for konsesjonskraften, forståelsen av begrepet «alminnelige elektrisitetsforsyning» eller liknende, ble derfor ikke foreslått endret.

Departementet mente at praksis knyttet til fylkeskommunens uttaksrett er tilstrekkelig forankret i gjeldende lovbestemmelse.

Departementet viste til at på samme måte som for konsesjonsavgifter, er praksis at vannfalls- og kraftverkseiere som utnytter den allerede regulerte vannføringen, pålegges å avstå konsesjonskraft. Mens det i gjeldende vregl. § 11 nr. 1 slås fast at det «i konsesjon [skal] settes som vilkår at det betales en årlig avgift», nyttes formuleringen at «konsesjonæren skal avstå» i bestemmelsen om konsesjonskraft i gjeldende § 12 nr. 15. Det er heller ikke presisert i denne bestemmelsen at plikten til å avgi kraft påhviler den enkelte vann- og kraftverkseier etter hvert som kraften tas i bruk.

Departementet mente det ville være hensiktsmessig og konsistent å benytte liknende formulering som i bestemmelsen om konsesjonsavgift, og presisere at plikten til å avstå kraft påhviler de enkelte vannfalls- og kraftverkseierne som utnytter den regulerte vannføringen. Departementet mente det bør klargjøres at plikten til å avgi kraft inntrer etter hvert som kraften tas i bruk. Departementet foreslo følgende formulering i ny § 22 tredje ledd:

«Plikten til å avstå kraft påhviler de enkelte vannfalls- eller brukseiere. Plikten til å avstå kraft inntrer etter hvert som den regulerte vannføringen tas i bruk.»

Det ble vist til at loven gir departementet myndighet til å bestemme hvordan kraften skal uttas. Departementet viste til at praksis for hvordan og når uttak kan kreves, kunne beskrives i selve lovteksten, men det ville gjort lovteksten svært teknisk og detaljert. Dagens lovtekst ble derfor foreslått videreført også på dette punktet.

Departementet fremholdt at begrepet «fastkraft» er et foreldet uttrykk som bør utgå. Begrepet «leveringssikkerhet som fastkraft» burde erstattes av en modernisert variant av den tidligere bestemmelsen om at «avbrytelse eller innskrenkning av leveringen som ikke skyldes force majeure, må ikke skje uten departementets samtykke.» Departementet viste i den forbindelse til at begrepet «force majeure» innholdsmessig må forstås på samme måte som «vis major, streik eller lockout».

Departementet fant det hensiktsmessig å tilrå at lovbestemmelsen om konsesjonskraft til staten opprettholdes.

Departementet viste til at vannressursloven ikke har regler om konsesjonskraft, heller ikke for elvekraftverk som produserer mer enn 40 GWh per år. Den nye bestemmelsen om konsesjonskraft ble derfor foreslått tatt inn i nytt kapittel 5 som gjelder særskilt for reguleringer og overføringer.

8.2.3 Høringsinstansenes syn

Energi Norge mener i sitt høringssvar at bestemmelsen i gjeldende vregl. § 12 nr. 15 annet ledd om kraftavståelse til staten er utdatert og aldri har blitt brukt. Energi Norge ber om at departementet er konsekvente med å oppheve slike bestemmelser. Statkraft støtter seg til uttalelsen fra Energi Norge, og tilføyer at når loven gjøres lettere tilgjengelig, må det forventes at flere aktører vil søke å orientere seg i regelverket ved å lese loven. De mener derfor det er uheldig om lovgiver ved å videreføre en utdatert lovtekst, bidrar til forvirring om det reelle innholdet i konsesjonskraftordningen.

LVK påpeker at departementet må sørge for at man viderefører dagens praksis med at der hvor elvekraftverk utnytter en ovenforliggende regulering, vil det også bli utløst en rett til konsesjonskraft.

Kraftfylka kommenterer departementets forslag om å bruke begrepet force majeure og viser til en uenighet mellom konsesjonskraftmottakerne og kraftbransjen om en vurdering av force majeure skal knyttes til det enkelte kraftverk eller tilgangen på kraft i kraftsystemet, det vil si diskusjonen om såkalt kildededikasjon. På sin side støtter Statkraft og LVK departementets forslag om å bruke begrepet force majeure.

NVE merker seg at departementet har valgt å beholde begrepet «kraftanlegget ligger i» selv om det er reguleringsanlegget som generer økt vannføring. NVE skriver imidlertid at denne nyansen ikke har skapt utfordringer i praksis.

NVE støtter departementets foreslåtte endring i ny § 22 annet og tredje ledd. Samtidig foreslår NVE at tredje setning i tredje ledd bør endres til «de enkelte vannfalls- eller brukseiere» som følge av at varsel bør gis til den som har plikt til å avstå konsesjonskraft.

NVE støtter departementets forslag om å ta inn presiseringen om de enkelte vannfalls- eller brukseiere, at begrepet fastkraft har blitt tatt ut, og bruken av force majeure-regelen.

8.2.4 Departementets forslag

Det materielle innholdet i bestemmelsene om konsesjonskraft skal i sin helhet videreføres ved lovrevisjonen. Det er ikke grunnlag for realitetsendringer i disse lovbestemmelsene.

Departementet har vurdert innspillet fra Energi Norge og Statkraft om å ta ut statens rett til konsesjonskraft i ny § 22 annet ledd. Konsesjonskraftordningen er en av grunnpilarene i lovverket for vannkraftutbygging. Selv om høringspartene har vist til at statens rett til uttak ikke har vært utnyttet, vil fjerning av retten på den annen side være et materielt inngrep av en omfattende ordning som departementet ikke har utredet konsekvensene av. Det er heller ikke mulig nå å utelukke at bestemmelsen kan være aktuell i særskilte situasjoner for kraftforsyningen i fremtiden. Departementet foreslår derfor ingen endringer av hvem som er berettiget til konsesjonskraft etter vassdragslovgivningen.

Departementet opprettholder forslaget om å endre ordlyden i ny § 22 tredje ledd første og annet punktum til å lyde: «Plikten til å avstå kraft påhviler de enkelte vannfalls- eller brukseiere. Plikten til å avstå kraft inntrer etter hvert som den regulerte vannføringen tas i bruk.»

Departementet har vurdert NVEs innspill om at ny § 22 tredje ledd tredje punktum bør endres slik at varsel skal gis til den som har plikt til å avstå konsesjonskraft. Departementet foreslår følgende formulering i ny § 22 tredje ledd tredje punktum: «Konsesjonen skal ha bestemmelser om varsel til de enkelte vannfalls- eller brukseiere før kraften tas ut eller sies opp.»

Høringsuttalelsene støtter departementets forslag om å erstatte begrepet «leveringssikkerhet som fastkraft» med formuleringen om at «avbrytelse eller innskrenkning av leveringen som ikke skyldes force majeure, må ikke skje uten departementets samtykke.» Departementet mener at begrepet «force majeure» innholdsmessig må forstås på samme måte som «vis major, streik eller lockout».

Departementet opprettholder forslaget om at den nye bestemmelsen om konsesjonskraft tas inn i kapitlet om særskilte vilkår for konsesjoner som omhandler reguleringer og overføringer.

Departementet har merket seg at LVK ber om at departementet sørger for at dagens praksis om at elvekraftverk som utnytter en ovenforliggende regulering utløser rett til konsesjonskraft. Departementet fastholder at gjeldende praksis for konsesjonskraft fra elvekraftverk som utnytter slike reguleringer skal bestå, og ser ikke grunn til en slik lovfesting i denne proposisjonen.

8.3 Brukseierforeninger og medeierskap i reguleringsanlegg

8.3.1 Gjeldende rett

Vassdragsreguleringsloven har særlige regler som gjelder for brukseierforeninger i §§ 9 og 23. En brukseierforening er en sammenslutning av vannfallseiere og vannkraftprodusenter i et vassdrag som får vannføringen påvirket av en vassdragsregulering. Begrepet brukseierforening brukes synonymt med reguleringsforening. Den viktigste oppgaven til en brukseierforening er å samordne bruken av vannressursene i vassdraget til felles nytte for alle kraftverkseierne slik at kraftproduksjonen optimaliseres for vassdraget sett under ett. Velfungerende manøvrering og god hydrologisk kompetanse i brukseierforeningene vil være nødvendig for å kunne forebygge og redusere flomskader i regulerte vassdrag.

Der hvor det er etablert en brukseierforening vil konsesjon etter vregl. til en regulering eller overføring gis til foreningen, og ikke til den enkelte kraftverkseier. Samarbeid i form av en brukseierforening har særlig hatt praktisk betydning i de store vassdragene på Sør- og Østlandet. Elleve brukseierforeninger omfattes av vassdragsreguleringsloven.

I juridisk teori er en brukseierforening sammenliknet med et samvirkelag med vekslende medlemstall og begrenset ansvar utad. Et samvirkelag reguleres av lov 29. juni 2007 nr. 81 om samvirkeforetak og defineres som en undergruppe av de økonomiske foreningene. Det innebærer at samvirkelag typisk driver økonomisk virksomhet for å fremme medlemsinteressene. Medlemmene deltar i virksomheten enten som forbrukere, leverandører eller på annen liknende måte. I likhet med foreninger skiller samvirkelagene seg fra selskapene ved at medlemmene ikke kan utbetales andel av nettoformuen. I et samvirkelag bærer ingen av medlemmene personlig ansvar for lagets forpliktelser.

Organisasjonsformen samvirkelag synes å være mer passende for foreninger som driver økonomisk virksomhet av en annen karakter enn det brukseierforeninger etter vregl. driver. For eksempel var kraftlag tidligere organisert som et samvirkelag, med det formål å skaffe elektrisitet til alle medlemmene innenfor kraftlagets forsyningsområde.

8.3.2 Høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at bestemmelsene om brukseierforeninger videreføres. For å gjøre innholdet i gjeldende vregl. § 9 mer leservennlig og tilgjengelig foreslo departementet at den deles opp i flere bestemmelser, som plasseres i den reviderte vassdragsreguleringslovens §§ 23 til 26. I det følgende omtales forslaget i høringsnotatet, men med noen mer forklarende overskrifter.

Definisjon av brukseierforening

Departementet viste til at vregl. i dag ikke inneholder en definisjon av brukseierforeninger. Departementet foreslo å innføre en definisjon i ny § 23 første ledd som beskriver hva en brukseierforening er. Formålet med en brukseierforening er å samordne bruken av vannressursene i vassdraget til utnyttelse til kraftproduksjon og sørge for god flomhåndtering. En slik definisjon ble foreslått lovfestet i ny § 23 annet ledd.

Etablering av brukseierforening

Departementet viste til at gjeldende vregl. § 9 skal stimulere til at vassdragsreguleringer og overføringer blir gjennomført som fellestiltak mellom vannfalls- og kraftverkseierne i et vassdrag. Reguleringskonsesjon gis etter gjeldende vregl. § 9 nr. 1 fortrinnsvis til brukseierforeningen i vassdraget. Denne fortrinnsretten gjelder foran andre enkeltstående regulanter i vassdraget, men ikke overfor staten der hvor staten selv ønsker å regulere. Departementet viste til at fortrinnsretten for staten selv ikke lenger er aktuell i dag, men foreslo bestemmelsen videreført i ny § 23 tredje ledd for å unngå endring av materiell karakter.

Departementet viste til at i tilfellene hvor det ikke er etablert noen brukseierforening i vassdraget, følger det av gjeldende vregl. § 9 nr. 2 at de interesserte vannfalls- eller kraftverkseierne i vassdraget skal gis anledning til å danne en slik forening før en konsesjonssøknad fra enkeltstående vannfallseiere blir innvilget. Det fremgår av gjeldende vregl. § 5 bokstav f) at en konsesjonssøknad skal inneholde opplysninger om at alle nedenforliggende kraftverk og vannfall har vært gitt anledning til å ta del i reguleringsanlegget. Departementet viste til at det foreligger en plikt for forvaltningen til å gjøre søknaden om nye reguleringsanlegg kjent for de interesserte vannfalls- eller kraftverkseierne i vassdraget i forbindelse med alminnelig høring av søknaden.

Departementet viste til at det i praksis ikke har vært eksempler på at konsesjonssøknader fra enkeltstående vannfallseiere har blitt stanset av NVE i påvente av at det har blitt etablert en brukseierforening i vassdraget. Departementet foreslo likefullt å videreføre bestemmelsen med enkelte språklige endringer i ny § 23 fjerde ledd.

Deltakelse i en brukseierforening

Departementet viste til at gjeldende vregl. § 9 nr. 3 om at vannfalls- eller kraftverkseier i vassdraget som forplikter seg til å følge en brukseierforenings vedtekter, skal ha rett til å bli medlem av foreningen. Vannfalls- eller kraftverkseiere i vassdraget som blir påvirket av en regulering har følgelig en rett, men ikke en plikt til å bli medlem i foreningen. Medlemmene kan både være eiere av uutbygde fallstrekninger og eiere av utbygde fallstrekninger (kraftverkseiere). Departementet foreslo å videreføre bestemmelsen med språklige endringer i ny § 24 første ledd.

Departementet viste til at det følger av gjeldende vregl. § 9 nr. 4 at fordelingen av kostnadene ved utførelsen av et reguleringsanlegg og av utgiftene til blant annet vedlikehold og drift av anlegget, enten kan fastsettes i en avtale mellom deltakerne i en brukseierforening eller i vedtektene til foreningen der disse er godkjent av Kongen. Myndigheten er delegert til departementet, jf. kgl.res. av 12. oktober 1984. Videre viste departementet til at bestemmelsen inneholder regler om hvordan kostnadsfordelingen skal fastsettes i de tilfellene hvor fordelingen ikke blir fastsatt på en av de to ovennevnte måtene.

Departementet viste til at det følger av bestemmelsen at eier av vannfall som utgjør minst 25 prosent av innvunnet vannkraft ved reguleringen kan kreve en ny verdisetting. Med mindre alle de interesserte er enige, kan ny verdisetting imidlertid ikke kreves oftere enn hvert 10. år. Ved enighet mellom de interesserte kan verdisettingen utføres av NVE, og i motsatt fall skal verdien fastsettes ved skjønn.

Departementet foreslo å videreføre bestemmelsen med språklige forenklinger i ny § 24 annet og tredje ledd. I revidert lovtekst ble det foreslått at myndigheten legges direkte til departementet.

Medeierskap i reguleringsanlegg

Departementet viste til at en vannfalls- eller kraftverkseier som står utenfor brukseierforeningen fra begynnelsen av, senere kan bli medeier i reguleringsanlegget etter gjeldende vregl. § 9 nr. 5 uten å være medlem av foreningen. Denne må da betale en andel av kostnadene ved byggingen av anlegget og ved fremtidig drift. Departementet foreslo å videreføre bestemmelsen med språklige endringer i ny § 25 første og annet ledd.

Departementet viste til gjeldende vregl. § 9 nr. 6 hvor det fremgår at en vannfalls- eller brukseier som ikke er medeier i reguleringsanlegget, heller ikke kan gjøre bruk av driftsvannet. Gjøres likevel bruk av driftsvannet, er eieren også å anse som medeier i anlegget og forpliktet etter reglene i gjeldende vregl. § 9 nr. 5. Departementet foreslo å videreføre bestemmelsen med språklige endringer i ny § 25 tredje og fjerde ledd.

Departementet viste til gjeldende vregl. § 9 nr. 7 hvor det fremgår at departementet i særlige tilfeller kan gi en vannfalls- eller kraftverkseier som ikke er medeier i reguleringsanlegget, en tillatelse til å bruke den regulerte vannføringen mot en årlig godtgjørelse til reguleringsanleggets eier. I Amundsens kommentarutgave til loven (Olaf Amundsen: Lov om vassdragsreguleringer (1928) side 83) nevnes at bestemmelsen kan tenkes anvendt blant annet der hvor en vannfallseier kun for en forholdsvis begrenset tid av året vil gjøre bruk av den regulerte vannføringen, der hvor vannføringsøkningen sett i forhold til de kostnader som ville falt på vannfallseieren, er å anse som ubetydelige eller der hvor det er vanskelig å avgjøre i hvilken utstrekning falleieren ville vært i stand til å utnytte vannkraften før reguleringen.

Departementet viste til at en tillatelse etter gjeldende vregl. § 9 nr. 7 ikke vil gi noen andel i rettighetene som følger med reguleringsanlegget, og heller ikke noe medansvar for forpliktelser slik som for medeiere i reguleringsanlegget. Det ble vist til at i praksis har departementet ved flere anledninger gitt tillatelse til at det inngås avtaler mellom en kraftprodusent og eier av et reguleringsanlegg om årlig godtgjørelse for bruk av regulert vannføring. Som eksempel viste departementet til avtale mellom kraftverk i Uldalsvassdraget og Agder Energi Produksjon (Risdal Energi), og kraftverk i Begna og Foreningen for Bægnavassdragets regulering (Koparvike kraftverk). I forvaltningspraksis er det gitt slik tillatelse etter gjeldende vregl. § 9 nr. 7 både der hvor reguleringsanlegget eies av en brukseierforening og der hvor reguleringsanlegget eies av en enkeltstående regulant.

Departementet foreslo at bestemmelsen i gjeldende vregl. § 9 nr. 7 videreføres i ny § 25 femte ledd.

Bruk av overført vann og panteretter

Departementet viste til at reglene i gjeldende vregl. § 9 nr. 4 til 7 ikke gjelder der vann er overført fra et vassdrag til et annet uten at det utbygde fallet får noen økning i vannføringen, jf. § 9 nr. 8. Bestemmelsen er begrunnet i at det finnes tilfeller hvor gjeldende vregl. § 9 nr. 4 annet ledd, nr. 5, nr. 6 og nr. 7 ikke vil gi en rimelig kostnads- og ansvarsfordeling mellom de ulike fall- eller kraftverkseierne i vassdraget. Departementet foreslo at bestemmelsen videreføres med kun språklige endringer i ny § 26 første ledd.

Departementet viste til at det følger en lovbestemt panterett av gjeldende vregl. § 9 nr. 9, som gir brukseierforeningens krav mot den enkelte vannfalls- eller kraftverkseier en særlig sikkerhet. Bestemmelsen sier at for de forpliktelser en vannfalls- eller kraftverkseier har etter gjeldende vregl. § 9, hefter vedkommende vannfall eller kraftverk som pant. Videre ble det vist til at det følger av bestemmelsen at panteretten kan kreves tinglyst for vannfalls- eller kraftverkseierens kostnad, og at den faller bort dersom tinglysing ikke har funnet sted innen 4 måneder etter at forpliktelsens omfang endelig ble fastsatt. Departementet foreslo å videreføre bestemmelsen med kun språklige endringer i ny § 26 annet ledd.

Særregel for regulering uten konsesjon

Departementet foreslo å oppheve gjeldende vregl. § 23. Se punkt 12 om forslag til opphevede bestemmelser.

8.3.3 Høringsinstansenes syn

Statkraft er positiv til forslaget om å innføre en legaldefinisjon av en brukseierforening, men peker på at ny § 23 første ledd kan oppfattes slik at man vil avgjøre om det foreligger en brukseierforening utelukkende ved å se på hvem som er medlemmer. Statkraft viser til at det i praksis også oppstilles et krav om at foreningens formål skal være regulering av vassdraget for at det skal være tale om en brukseierforening. Statkraft ber departementet vurdere om formålet, som er foreslått inntatt i annet ledd, bør tas inn i definisjonen i første ledd.

NVE viser til at departementet har foreslått at ny § 23 annet ledd skal ha følgende ordlyd: «En brukseierforening skal samordne bruken av vannressursene i vassdraget til utnyttelse til kraftproduksjon og sørge for god flomhåndtering.» NVE foreslår at formuleringen utvides til å lyde: «En brukseierforening skal samordne bruken av vannressursene i de tildelte konsesjoner i vassdraget for utnyttelse til kraftproduksjon, sikre oppfølging av gitte konsesjonsvilkår og sørge for god flomhåndtering.» NVE mener at de foreslåtte tilføyelsene vil gi en tydeligere forankring i loven av gjeldende praksis.

8.3.4 Departementets forslag

Departementet opprettholder forslaget om å videreføre bestemmelsene om brukseierforeninger med enkelte språklige og lovtekniske justeringer. I tråd med høringsforslaget foreslås det å dele opp gjeldende vregl. § 9 i flere bestemmelser, som plasseres i den reviderte loven §§ 23 til 26.

I tråd med Statkrafts høringsinnspill foreslår departementet at både legaldefinisjonen og formålet med en brukseierforening skal komme til uttrykk i første ledd i ny § 23. Departementet viser til at formålet med hva en brukseierforening skal gjøre er et viktig element i hva en brukseierforening er, og ser at det er hensiktsmessig at de to elementene i beskrivelsen samles.

Departementet har vurdert den presisering av formålet for en brukseierforening som er tatt opp av NVE, og finner det på sin plass med et tillegg i lovteksten. Dette inntas i ny § 23 første ledd.

8.4 Bestemmelser om hjemfall

8.4.1 Gjeldende rett

Et sentralt element ved innføringen av konsolideringsmodellen i 2008 var at tidligere meddelte konsesjoner med vilkår om hjemfall etter både industrikonsesjonsloven og vassdragsreguleringsloven skulle ligge fast. I Ot.prp. nr. 61 (2007–2008) valgte man derfor, med visse mindre justeringer, å beholde bestemmelsene om hjemfall i de to lovene. Industrikonsesjonsloven § 2 tredje ledd nr. 17 hjemler vilkår om hjemfall ved konsesjonstidens utløp. I Ot.prp. nr. 61 (2007–2008) ble det uttalt følgende:

«Paragraf 2 nr. 17 hjemler den lovfestede plikten til å fastsette vilkår om hjemfall ved konsesjonstidens utløp i konsesjoner som gis til private. Tidligere meddelte tidsbegrensede konsesjoner med vilkår om hjemfall ved konsesjonstidens utløp ligger fast, jf. punkt 6. Lovens bestemmelse om hjemfall ved konsesjonstidens utløp må beholdes, slik at disse vannfallene og kraftverkene kommer i offentlig eie i samsvar med formålsbestemmelsen i § 1 første ledd og konsolideringsmodellen. Samtidig må det foretas endringer i bestemmelsen. Det foreslås at § 2 stenger for private erverv av vannfall. Bestemmelsen skal regulere at erverv av eiendomsrett til vannfall er begrenset til offentlige aktører.»

I vregl. § 10 nr. 4 valgte man av samme grunner å beholde vilkåret om hjemfall med visse mindre justeringer. Om denne bestemmelsen er uttalt i ovennevnte proposisjonen på s. 52:

«I tilfeller hvor det foreligger tidsbegrenset konsesjon med hjemfallsvilkår etter industrikonsesjonsloven på vannfallet, ligger også tidligere meddelte tidsbegrensede reguleringskonsesjoner tilknyttet de samme vannfallene med vilkår om hjemfall fast, jf. punkt 6. Reguleringene eller andeler i disse vil som følge av gjeldende fastsatte vilkår normalt da hjemfalle samtidig med vannfallene og komme i offentlig eie i samsvar med formålsbestemmelsen i industrikonsesjonsloven § 1 første ledd og konsolideringsmodellen. Hjemfall finner da sted etter vilkår fastsatt i medhold av § 10 nr. 4, som må beholdes i uendret form.»

Gjeldende vregl. § 10 nr. 4 om hjemfall vil ha rettslig betydning for hjemfall for tidligere meddelte konsesjoner med tidsbegrensning og vilkår om hjemfall. Bestemmelsen er eiernøytral, men åpner for at konsesjonen kan tidsbegrenses.

I begge lover er bestemmelsene om kommunenes rett til andel av statens hjemfallsutbytte beholdt sammen med reglene om hva som gjelder i de siste 3 årene før hjemfall inntrer, jf. ikl. § 41 og vregl. §§ 10 nr. 6 og 20 a. For vassdragsreguleringslovens vedkommende er det også en særbestemmelse om innløsning i § 10 nr. 5. I forarbeidene er det antatt at bestemmelsen kan ha betydning for eventuelle fremtidige nye reguleringskonsesjoner til private undergitt vilkår om tidsbegrensning og hjemfallsvilkår på eksisterende vannfall med tilhørende kraftverk og reguleringsanlegg. For øvrig vises det til Ot.prp. nr. 61 (2007–2008) særlig punkt 5.9.

8.4.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet la departementet vekt på at det i denne revisjonen ikke var grunnlag for å tilrå endringer av bestemmelsene om hjemfall utover en rent språklig modernisering. Departementet viste til at materielle endringer av rettslig karakter for oppfølging av hjemfallssaken ble behandlet av Stortinget i 2008 og 2009, jf. Ot.prp. nr. 61 (2007–2008) og nr. 66 (2008–2009). Departementet foreslo å samle lovens bestemmelser om hjemfall i ny § 28 om statens hjemfallsrett. Denne bestemmelsen vil omfatte gjeldende § 10 nr. 4, 5, 6, 7, § 20 a, og § 14 nr. 3 og 4.

Som beskrevet i punkt 10 foreslo departementet at de ulike typer sanksjoner som tidligere har blitt fastsatt som vilkår i konsesjon, skal følge direkte av loven. Dette gjelder blant annet pålegg om retting, tvangsmulkt og tilbaketrekking av konsesjon. Som en videreføring av gjeldende rett foreslo departementet at bestemmelsen om bortfall av ulike heftelser etter gjeldende § 14 nr. 4 skulle videreføres i ny § 28 åttende ledd.

8.4.3 Høringsinstansenes syn

Statkraft og Justis- og beredskapsdepartementet har påpekt at flere av de foreslåtte paragrafene er lange, og bør enten deles opp eller at det foretas nummerering av leddene. Bestemmelsen om hjemfall i ny § 28 er en av de bestemmelsene som er trukket frem i den forbindelse.

8.4.4 Departementets forslag

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om å videreføre gjeldende bestemmelser om hjemfall (vregl. § 10 nr. 4, 5, 6, 7, § 20 a, og § 14 nr. 3 og 4) i kapittel 5 som gjelder særskilt for reguleringer og overføringer.

Departementet har vurdert om det skal foretas en oppdeling eller nummerering av ny § 28 om statens hjemfallsrett. Selv om bestemmelsens utforming kan være krevende ut fra hensynet til leservennlighet, vil departementet likevel ikke foreta noen ytterligere omstrukturering eller oppdeling utover den språklige modernisering som er foretatt. En ytterligere strukturomlegging av ny § 28 vil fort lede til at materielle spørsmål kan bli reist, noe som det har vært en målsetting å unngå for denne lovendringssakens vedkommende. Selv om bestemmelsen kan virke omfattende, er hvert enkelt punktum i de enkelte ledd forholdsvis korte og konsise. Departementet viser for øvrig til den generelle omtalen i punkt 3 ovenfor. Departementet foreslår ingen endringer i bestemmelsene.

8.5 Staten som regulant

8.5.1 Gjeldende rett

Vregl. § 15 nr. 1 regulerer de tilfellene staten utfører vassdragsreguleringer og eierne av vannfall eller bruk ønsker å benytte seg av det driftsvannet som innvinnes ved reguleringen. Formålet med bestemmelsen er å sikre at det betales avgifter og at vilkårene i gjeldende vregl. § 12 blir fulgt. Lovgiver mente imidlertid at det ikke var nødvendig å lovfeste dette direkte, og fastsatte at Kongen med Stortingets samtykke kan fastsette nærmere betingelser for bruken av driftsvannet. Det samme gjelder dersom et anlegg går over til staten gjennom hjemfall, jf. § 15 nr. 2.

Dersom bestemmelsen har blitt brukt for å ilegge avgifter og avgiftene ikke betales, følger det av nr. 3 at det skal svares forsinkelsesrenter og at manglende betaling er tvangsgrunnlag for utlegg.

I vregl. § 22 listes opp følgende av vassdragsreguleringslovens bestemmelser som gjelder for vassdragsreguleringer som utføres for statens regning: § 2 annet ledd, §§ 3-8, § 10 nr. 3, §§ 11, 12 med unntak av nr. 21 tredje og fjerde ledd, §§ 13 og § 14 nr. 1, § 16 med unntak av nr. 5 niende ledd, samt §§ 19 og 20.

Ved endringer i vassdragsreguleringsloven i 1992 ønsket departementet å beholde vregl. § 22, jf. Ot.prp. nr. 50 (1991–1992). Gjeldende rett var da at statlige reguleringer ikke fullt ut var underlagt vassdragsreguleringslovens regler. Det ble dermed foreslått justeringer slik at de av lovens regler, som var anvendelige på statlige utbygginger, direkte ble gjort gjeldende for slike. Dette innebærer likevel ikke at staten er underlagt konsesjonsplikt. Departementet var av den oppfatning at reglene om statens virksomhet innenfor vannkraftproduksjon fortsatt burde fremgå av vassdragsretten, selv om virksomheten var organisert gjennom Statkraft SF, som er underlagt alminnelig konsesjonsplikt.

8.5.2 Høringsnotatet

Departementet viste til at siden 1992 har staten organisert sin vannkraftproduksjon gjennom Statkraft SF.

Dersom et reguleringsanlegg tilfaller staten gjennom bestemmelser som hjemfall, vil det være mulig å utnytte reguleringsanleggene uten at staten skal stå for virksomheten direkte. Departementet så det likevel som hensiktsmessig å beholde bestemmelsene.

Departementet foreslo at bestemmelsene språklig oppdateres og videreføres i ny § 29.

8.5.3 Departementets forslag

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om å videreføre bestemmelsene i gjeldende vregl. §§ 15 og 22 som regulerer tilfeller hvor staten er regulant. Bestemmelsene foreslås samlet i ny § 29.