5 Vassdragsreguleringsloven kapittel 2: Konsesjonens varighet og omfang mv.

5.1 Innledning

I tråd med høringsnotatet foreslår departementet et kapittel 2 i loven hvor bestemmelsene om konsesjonens varighet, gjenoppføring, revisjon, omgjøring og nedleggelse av anlegg samles.

5.2 Konsesjonens varighet

5.2.1 Gjeldende rett

Bestemmelsen i vregl. § 10 nr. 1 regulerer en konsesjons varighet. I praksis er det slik at konsesjon normalt gis på ubegrenset tid, men med hjemmel til tidsbegrensning. Bestemmelsen sikrer at tidsbegrensede ervervskonsesjoner og reguleringskonsesjoner samordnes, slik at retten til reguleringsanlegget følger vannfallet.

Bestemmelsen må sees i sammenheng med reglene om hjemfall, og ble gjennomgått i forbindelse med innføringen av konsolideringsmodellen om reelt offentlig eierskap, jf. Ot.prp. nr. 61 (2007–2008) s. 51 flg. Bestemmelsen er eiernøytral, og hovedregelen er at nye reguleringskonsesjoner meddeles uten tidsbegrensninger. Etter forarbeidene vil tidsbegrenset konsesjon særlig være aktuelt der det er gitt tidsbegrenset konsesjon til erverv av vannfallet etter ikl., slik at konsesjonene etter de to lovene utløper samtidig. Det skal i så fall settes vilkår om hjemfall etter konsesjonstidens utløp.

En leieavtale for bruk av vannfallet vil ofte være tidsbegrenset eller ha andre regler om opphør. Ved omgjøring av tidsbegrensning i slike saker er det langvarig praksis for å gi reguleringskonsesjonen på ubegrenset tid, men begrenset til den tid det foreligger leieavtale til bruk av fallrettighetene.

5.2.2 Høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at bestemmelsen om konsesjonens varighet i gjeldende § 10 nr. 1 videreføres som egen bestemmelse i ny § 6. Departementet viste til at bestemmelsen sist ble endret i forbindelse med lovendringene i 2008. Departementet foreslo ingen materielle endringer i bestemmelsen. Departementet mente også at praksis ved omgjøring av tidsbegrenset konsesjon til tidsubegrenset, der det foreligger begrenset leieavtale til fallrettighetene, burde videreføres som i dag.

For tidsbegrensede konsesjoner viste departementet til at det er forutsatt at hele konsesjonen tas til fornyet behandling i forbindelse med utløpet av konsesjonsperioden. Departementet viste imidlertid til at dette ikke er tilfellet ved omgjøring fra tidsbegrenset til tidsubegrenset konsesjon etter søknad fra reguleringsanleggets eier, jf. gjeldende vregl. § 10 nr. 3 annet ledd.

Lovbestemmelse om revisjon trådte i kraft fra 1959. Departementet viste til at for konsesjoner som ikke har vilkår om revisjon bør det, samtidig med omgjøring av vilkår om varighet, også settes vilkår om revisjon. Revisjonstidspunktet bør settes som om den opprinnelige konsesjonen ble gitt tidsubegrenset. Er dette tidspunktet passert bør revisjonstidspunktet settes til tidspunktet for omgjøringsvedtaket.

5.2.3 Høringsinstansenes syn

Energi Norge har merket seg at departementet foreslår å opprettholde hjemmelen til å gi tidsbegrensede konsesjoner, og har ingen innvendinger mot dette isolert sett. Energi Norge hadde en merknad til departementets omtale av praksis hvor det uttales: «Der det foreligger leieavtale for bruk av vannfallet, vil denne gjerne være tidsbegrenset eller ha andre regler om opphør. Ved omgjøring av tidsbegrensning i slike saker [er det] langvarig praksis for å gi reguleringskonsesjon på ubegrenset tid, men begrenset til den tid det foreligger leieavtale til bruk av fallrettighetene.» Etter Energi Norges syn er det ingen automatikk i at en reguleringskonsesjon tidsbegrenses slik at den løper ut parallelt med en eventuell leieavtale. Dette er snarere tvert imot en uheldig kobling av offentligrettslige og privatrettslige forhold. Det er etter Energi Norges syn ingenting i veien for at konsesjonen fortsatt gjelder selv om leieavtalen skulle utløpe.

5.2.4 Departementets forslag

I ny § 6 plasseres bestemmelsen om konsesjonens varighet som fremgår av gjeldende § 10 nr. 1, slik dette var foreslått i høringsnotatet. Det foreslås ingen materielle endringer i bestemmelsen. Departementet mener også at praksis om at ikke hele konsesjonen tas til behandling ved omgjøring av tidsbegrenset konsesjon til tidsubegrenset etter søknad fra reguleringsanleggets eier, jf. gjeldende vregl. § 10 nr. 3 annet ledd, videreføres som i dag.

Departementet har merket seg innspillet fra Energi Norge, men anser dette for å knytte seg til hensiktsmessigheten av praksis. Ved omgjøring fra tidsbegrenset til tidsubegrenset konsesjon etter søknad fra reguleringsanleggets eier, vil vilkåret om tidsbegrensning omgjøres til tidsubegrenset, jf. gjeldende vregl. § 10 nr. 3 annet ledd.

5.3 Gjenoppføring

5.3.1 Gjeldende rett

Vregl. § 3 fastslår at det ikke kreves konsesjon til gjenoppføring av lovlig bestående anlegg på samme sted, såfremt arbeidet påbegynnes innen fem år, fullføres med rimelig hurtighet og ikke medfører noen utvidelse av reguleringen. Utbedring og ombygging av slikt anlegg krever heller ikke konsesjon når arbeidet ikke medfører noen utvidelse av reguleringen. Bestemmelsen omfatter eldre anlegg som er utført med konsesjon etter tidligere lovgivning, jf. vregl. § 26 nr. 3.

Hvilke anlegg som er omfattet av bestemmelsen er diskutert i flere sammenhenger. I St.prp. nr. 89 (1984–85) Verneplan III for vassdrag side 47 annen spalte, legger departementet til grunn at forarbeidene trekker i retning av at bestemmelsen er gitt med sikte på anlegg som lovlig besto, dvs. anlegg som er eldre enn konsesjonspliktens innføring. Departementet gir her uttrykk for at bestemmelsen ikke tar sikte på gjenoppbygging av anlegg som var bygget i medhold av konsesjon. Departementet skriver videre at det reelt sett kan være uheldig om gjenoppføring etter noe lengre tid kan skje uten konsesjonsbehandling.

På den annen side taler ordlyden og bestemmelsens plassering i loven for at bestemmelsen ikke kan begrenses til eldre anlegg. Også de reelle hensyn bør tillegges betydelig vekt.

I medhold av damsikkerhetsforskriften kan NVE gi pålegg for å holde et vassdragsanlegg i sikkerhetsmessig stand. Vanligvis skjer dette ved rehabilitering av den gamle dammen, men i noen tilfeller reetableres dammen på et annet sted. Etter departementets syn må vurderingen av konsesjonsplikt bero på hva som ligger i «på samme sted» etter bestemmelsens ordlyd. I tråd med bestemmelsens forarbeider må uttrykket forstås slik at det er tilstrekkelig at beliggenheten i det vesentlige er den samme, og at det ikke er tale om noen utvidelse av anlegget. jf. Indst. O. I. (1911) s. 73.

5.3.2 Høringsnotatet

Departementet foreslo at gjeldende vregl. § 3 om gjenoppføring videreføres med enkelte mindre justeringer. Bestemmelsen ble foreslått plassert i ny § 7.

Departementet viste til at fristen for konsesjonsfri gjenoppføring innen fem år etter gjeldende vregl. § 3 er noe uklar, og at vl. § 21 har en klarere regel om at gjenoppføring kan skje uten konsesjon dersom arbeidet tar til innen fem år fra anlegget ble funksjonsudyktig, og fullføres med rimelig hurtighet. I høringsnotatet anså departementet et krav om at anlegget må ha blitt funksjonsudyktig for å være strengere og dermed en innsnevring av gjeldende rett etter vassdragsreguleringsloven.

Til klargjøring av dagens bestemmelse foreslo departementet at fristen på fem år skal løpe fra melding om gjenoppføring har kommet frem til konsesjonsmyndigheten.

I forbindelse med gjenoppføring av vassdragsanlegg omtalte departementet praksis knyttet til pålegg om damrehabiliteringer. I medhold av damsikkerhetsforskriften kan konsesjonær bli pålagt å bygge om eller rehabilitere eksisterende damanlegg. Dagens praksis bygger på at dette gjennomføres i medhold av eksisterende konsesjon. I tilfeller med konsesjonsfri regulering, for eksempel etablert før vassdragslovgivningen, vil ombygging av dammen bli behandlet av vassdragsmyndigheten etter vannressursloven. Departementet uttalte generelt at det ikke må søkes ny konsesjon der myndighetene har gitt et pålegg etter damsikkerhetsforskriften. Om det kreves ny konsesjon vil blant annet bero på en vurdering av detaljnivået i pålegget, og om regulanten har så mange alternativer at det trengs ny konsesjon.

For gjenoppføring av anlegg med konsesjon og for konsesjonsfrie anlegg som ville være konsesjonspliktige, følger det av pbl. § 12-1 tredje ledd at reguleringsplan ikke er nødvendig. For anlegg som ikke ville være konsesjonspliktige, vil derimot kravet om reguleringsplan komme til anvendelse. Det var vist til pbl. § 12-1 tredje ledd, som lyder:

«For gjennomføring av større bygge- og anleggstiltak og andre tiltak som kan få vesentlige virkninger for miljø og samfunn, kreves det reguleringsplan. Tillatelse etter § 20-2, jf. 21-4 for slike tiltak, kan ikke gis før det foreligger reguleringsplan. Krav til reguleringsplan gjelder ikke for konsesjonspliktige anlegg for produksjon av energi etter energiloven, vannressursloven eller vassdragsreguleringsloven.»

I høringsnotatet viste departementet til at fristen for gjenoppføring etter vannressursloven § 21 kan forlenges én gang. Departementet foreslo en tilsvarende mulighet for at konsesjonsmyndigheten kan forlenge fristen én gang også for tiltak etter revidert vassdragsreguleringslov. Departementet fremholdt at dette må forstås som at forlengelse kan gis for inntil fem nye år.

Departementet la til grunn at dagens praksis knyttet til forståelsen av begrepet «på samme sted» i gjeldende vregl. § 3 videreføres. Departementet foreslo ikke å endre ordlyden her.

Departementet viste til at gjeldende § 3 i dag kun gjelder for vassdragsanlegg som krever konsesjon etter vregl. Med et utvidet virkeområde for loven der kraftverk over 40 GWh omfattes, ville anlegg etter bestemmelsen om gjenoppføring få tilsvarende utvidet virkeområde.

5.3.3 Høringsinstansenes syn

NVE uttaler at man ikke kan sette likhetstegn mellom «gjenoppføring» av et anlegg og «rehabilitering» av eksisterende dammer. Pålegg om rehabilitering av dammer gis av NVE med hjemmel i damsikkerhetsforskriften. NVE har ikke praksis for å vurdere rehabilitering av dammer opp mot bestemmelsen om gjenoppføring i vassdragsreguleringsloven, eller bestemmelsene om konsesjonspliktige vassdragstiltak i vannressursloven. NVE forstår begrepet «gjenoppføring» slik at det gjelder tilfeller der anlegget på en eller annen måte har gått ut av bruk. For eksempel ved at det på et tidspunkt har blitt nedlagt eller påført ødeleggende skade etter en stor flom.

LVK mener bestemmelsen må fange opp det tilfellet at det kan oppstå nye skader og ulemper ved en gjenoppføring. LVK mener at bestemmelsen bør ha et forbehold om at gjenoppføring av vassdragsanlegget ikke medfører nevneverdig skade og ulempe, ut over de som er omfattet av den tidligere konsesjonen.

5.3.4 Departementets forslag

Departementet foreslår at gjeldende § 3 videreføres i ny § 7 om gjenoppføring. I lys av NVEs høringsinnspill foreslås det at endringene begrenses i forhold til forslaget i høringsutkastet.

NVE har i sitt høringssvar redegjort for praksis knyttet til pålegg etter damsikkerhetsforskriften. Departementet viser i den sammenheng til at gjeldende § 3 første punktum omfatter gjenoppføring av vassdragsanlegg, mens utbedring og ombygging omfattes av annet punktum. Som beskrevet under punkt 5.3.1 foretas det som regel en rehabilitering av den gamle dammen, men i noen tilfeller reetableres dammen på et annet sted. Etter departementets syn kan tilfeller hvor det bygges ny dam falle inn under bestemmelsen om gjenoppføring i gjeldende § 3 første ledd første punktum. For at det ikke skal være krav om konsesjon, setter bestemmelsen etter sin ordlyd krav om at både gjenoppføring, utbedring eller ombygging ikke skal føre til en utvidelse av reguleringen.

Etter departementets vurdering må spørsmålet om det er nødvendig med ny konsesjon blant annet vurderes i lys av detaljnivået i pålegget, og om regulanten har så mange alternativer at det trengs en ny konsesjon. Hva som ligger i kriteriet «på samme sted» er også omtalt i lovbestemmelsens forarbeider, jf. Indst. O. I. (1911) s. 73. Departementet foreslår ingen endringer knyttet til begrepet «på samme sted» i lovteksten.

Gjenoppføring må sees i sammenheng med bestemmelsene i plan- og bygningsloven. For gjenoppføring av anlegg med konsesjon og for konsesjonsfrie anlegg som ville være konsesjonspliktige, følger det av pbl. § 12-1 tredje ledd at reguleringsplan ikke er nødvendig. For anlegg som ikke ville være konsesjonspliktige, vil derimot kravet om reguleringsplan komme til anvendelse.

NVE har reist spørsmål ved departementets forslag om at fristen for konsesjonsfri gjenoppføring skal løpe fra tidspunktet da «melding om gjenoppføring har kommet frem til konsesjonsmyndigheten». For å unngå at det oppstår uklarheter, foreslår departementet å beholde gjeldende ordlyd. Det foretas derfor kun en mindre modernisering av bestemmelsen, samt en tilsvarende mulighet som i vl. § 21 som gir konsesjonsmyndigheten mulighet til å forlenge fristen etter ny § 7 første ledd første punktum én gang, også for tiltak etter revidert vassdragsreguleringslov.

LVK har uttalt at bestemmelsen må fange opp det tilfellet at det kan oppstå nye skader og ulemper ved en gjenoppføring. LVK mener at bestemmelsen bør ha et forbehold om at gjenoppføring av vassdragsanlegget ikke medfører nevneverdig skade og ulempe, ut over de som er omfattet av den tidligere konsesjonen. Departementet viser til vurderingene ovenfor, og foreslår ikke at det innføres nye kriterier i bestemmelsen.

Departementet viser til at gjeldende vregl. § 3 i dag kun gjelder for vassdragsanlegg som krever konsesjon etter vregl. Ettersom det foreslås et utvidet virkeområde for loven der også kraftverk over 40 GWh omfattes, vil også «vassdragsanlegg» etter bestemmelsen om gjenoppføring få tilsvarende utvidet virkeområde. Departementet foreslår derfor at konsesjonsfri gjenoppføring, utbedring eller ombygging ikke skal medføre noen utvidelse av slukeevnen i kraftverket. Departementet foreslår at dette inntas i bestemmelsen.

5.4 Revisjon av konsesjonsvilkår

5.4.1 Gjeldende rett

Bestemmelsen om revisjon i vregl. § 10 nr. 3 første ledd ble innført i 1959, og gir adgang til alminnelig revisjon av konsesjonsvilkår, medregnet manøvreringsreglement. Tiden regnes fra konsesjonsvedtaket, eller (for tidsubegrensede konsesjoner) fra forrige revisjonsvedtak.

I 1992 ble vassdragsreguleringsloven endret på flere vesentlige punkter, jf. Ot.prp. nr. 50 (1991–92). Revisjonsintervallet ble endret fra 50 til 30 år og fastsatt til å gjelde både for tidsbegrensede og tidsubegrensede konsesjoner. Dette har imidlertid bare virkning for konsesjoner gitt etter at lovendringen trådte i kraft i 1992.

Følgende overgangsregel ble vedtatt i 1992, jf. endringslov av 19. juni 1992 nr. 62 til vassdragsreguleringsloven mv. del VI punkt 3:

«Tidligere gitte tidsubegrensede konsesjoner kan revideres 50 år etter konsesjonstidspunktet. Revisjon kan for alle konsesjoner i alle tilfeller skje 30 år etter denne lovs ikrafttreden. Tidligere gitte konsesjoner etter vassdragsloven omfattes likevel ikke. For øvrig gjelder loven også for gitte konsesjoner.»

Tidsbegrensede konsesjoner vil ikke være omfattet av overgangsregelen om revisjon 50 år etter konsesjonstidspunktet, men vil være gjenstand for en ny konsesjonsbehandling etter konsesjonstidens utløp. For reguleringer som er gjennomført før konsesjonslovgivningen kom til, kan det ikke gjennomføres revisjon. Etter vannressursloven § 66 har konsesjonsmyndigheten adgang til å kreve konsesjonsbehandling i særlige tilfeller, se også omtale i Ot.prp nr. 39 (1998–99).

For å få en samlet revisjon av alle reguleringskonsesjoner i et vassdrag, kan revisjonstiden i en ny konsesjon settes kortere i medhold av § 10 nr. 3 første ledd annet punktum. Etter kgl.res. 14. september 2007 nr. 1053 avgjør NVE om en revisjonssak skal tas opp til behandling. Bestemmelsen gir ikke noen et rettskrav på at en revisjonssak blir tatt opp til behandling. Avgjørelsen om dette kan imidlertid påklages etter vanlige forvaltningsrettslige regler. Revisjonsvedtaket treffes av Kongen, jf. Ot.prp. nr. 50 (1991–92) s. 47. En konsesjonær som ikke vil akseptere revisjonsvedtaket, kan etter § 10 nr. 3 første ledd tredje til femte punktum frafalle konsesjonen innen tre måneder, med den virkning at reglene om hjemfall får anvendelse.

Olje- og energidepartementet ga 25. mai 2012 ut Retningslinjer for revisjon. Disse tydeliggjør for aktørene hva som forventes i de ulike faser og hvilke tiltak som kan være aktuelle å gjennomføre. Revisjonen omfatter ikke selve konsesjonens gjenstand, jf. Ot.prp. nr. 50 (1991–92) s. 47. Hovedformålet med en revisjon av vilkår vil være muligheten for å bedre miljøforholdene i regulerte vassdrag. Dette må avveies mot formålet med konsesjonen, som er kraftproduksjon. Revisjonsadgangen er også ment å innebære en modernisering eller ajourføring av konsesjonsvilkårene.

Et særskilt spørsmål knytter seg til revisjonsbestemmelsens anvendelse på elvekraftverk med midlere årsproduksjon over 40 GWh. I vl. § 19 annet ledd annet punktum heter det: «For konsesjoner til slike elvekraftverk gjelder vassdragsreguleringsloven § 10 nr. 3 (...) i stedet for §§ (…) 27–29 i loven her.» Etter dette gjelder vilkåret om revisjon for elvekraftverk over 40 GWh når disse er behandlet etter reglene i vassdragsreguleringsloven. Behandling etter vassdragsreguleringsloven for slike anlegg kom inn i lovverket ved endringen av vassdragsreguleringsloven i 1992, før vannressurslovens tid. Dette betyr at revisjonsadgangen omfatter konsesjoner gitt til slike kraftverk fra og med lovendringen i 1992.

For elvekraftverk over 40 GWh med konsesjon før den tid, gjelder ikke revisjonsadgangen, men disse omfattes i stedet av adgangen til omgjøring etter vl. § 28. Dette er også sagt i forarbeidene til vannressursloven jf. Ot.prp. nr. 39 (1998–99) side 297: «Reglene om omgjøring kan anvendes overfor elvekraftverk som er gitt tillatelse i medhold av V §§ 104-106. Dette er nødvendig fordi disse ikke kan revideres i medhold av vregl. § 10 nr. 3». Departementet vil presisere at omgjøringsadgangen bare gjelder for konsesjoner til elvekraft som er gitt før lovendringen i 1992. Konsesjoner som er gitt etter dette tidspunkt kan revideres.

Vregl. § 10 nr. 3 tredje ledd inneholder en forskriftshjemmel for saksbehandlingen. Det er ikke gitt noen slik forskrift og departementet har i brev av 21.01.1994 til Landssammenslutninga av Vasskraftkommuner påpekt at slike forskrifter bare forutsettes for den alminnelige revisjon av vilkår, dvs. 30-årsrevisjonen, og at det ikke er behov for å utarbeide egne forskrifter for saksbehandlingen ved revisjoner etter 50-årsregelen. Revisjonstidspunktet for 30-årsrevisjonene inntrer først fra 2022.

5.4.2 Høringsnotatet

Departementet viste til at lovteksten ble endret i 1992 og anså det derfor ikke nødvendig med språklig oppdatering. Departementet mente heller ikke at det var behov for andre endringer, utover det som er nødvendig for å få riktig plassering av bestemmelsen, og riktige henvisninger til andre bestemmelser i loven. Departementet foreslo at bestemmelsen i gjeldende vregl. § 10 nr. 3 første ledd opprettholdes, men skilles ut i en egen bestemmelse i ny § 8 om adgang til revisjon.

Departementet foreslo at rekkevidden av bestemmelsen for elvekraftverk og andre vannkraftverk i direkte tilknytning til regulering/overføring over 40 GWh videreføres. Videre foreslo departementet at forskriftshjemmelen opprettholdes, men at henvisningen til «nærmere» forskrifter slettes for å gjøre terminologien mer ensartet der loven har slike forskriftshjemler.

Gjeldende overgangsregel for eldre konsesjoner, som er sitert under omtalen av gjeldende rett ovenfor, er plassert i ikrafttredelsesbestemmelsen for endringsloven av 1992. Denne overgangsbestemmelsen er lovteknisk vanskelig tilgjengelig. For å gjøre bestemmelsen mer synlig, foreslo departementet at den plasseres i tredje ledd i ny § 8.

5.4.3 Departementets forslag

Departementet viser til omtalen av høringsnotatet ovenfor. Det er etter departementets syn ikke behov for endringer, utover det som er nødvendig for å få riktig plassering av bestemmelsen, og riktige henvisninger til andre bestemmelser i loven.

Departementet foreslår at bestemmelsen i gjeldende vregl. § 10 nr. 3 første ledd opprettholdes, men skilles ut i en egen bestemmelse i ny § 8 om adgang til revisjon. Rekkevidden av bestemmelsen for elvekraftverk og andre vannkraftverk i direkte tilknytning til regulering/overføring over 40 GWh videreføres. Forskriftshjemmelen opprettholdes. Henvisningen til «nærmere» forskrifter slettes for å gjøre terminologien mer ensartet der loven har slike forskriftshjemler.

Gjeldende overgangsregel for eldre konsesjoner, som er sitert i omtalen av gjeldende rett ovenfor, foreslås plassert i tredje ledd i ny § 8.

5.5 Omgjøring av konsesjonsvilkår etter søknad

5.5.1 Gjeldende rett

Allerede i konsesjonsloven av 1909 ble det inntatt en regel om at Kongen etter søknad fra konsesjonærene kunne endre fastsatte konsesjonsvilkår. I industrikonsesjonsloven ble den inntatt i § 27. Først i 1969 ble en tilsvarende bestemmelse inntatt i vregl. § 24, nå § 10 nr. 3 annet ledd. Bestemmelsen åpner for en adgang til å søke Kongen (delegert til Olje- og energidepartementet) om endrede betingelser.

Det finnes enkelte eksempler på at bestemmelsen er brukt i praksis. I reguleringsbestemmelsene for Røssåga ble detaljplanvilkår tatt inn i forbindelse med oppgradering av reguleringsanleggene. Etter søknad fra Glommens og Laagens Brukseierforening ble det foretatt justering av manøvreringsreglement i Øyeren.

Bestemmelsen i vregl. § 10 nr. 3 annet ledd gir ikke hjemmel til noen fullstendig revisjon av hele konsesjonen, og viser til «betingelser» fastsatt i konsesjonen. Det er på den annen side ingen begrensning på hvor mange vilkår som kan endres. Om søknaden fører frem beror på konsesjonsmyndighetenes vurdering.

Bestemmelsen ble endret ved lovendring i 2008 for å styrke det offentlige eierskapet i vannkraftsektoren, jf. Ot.prp. nr. 61 (2007–2008). Vregl. § 10 nr. 3 annet ledd annet punktum ble innført som en omgjøringsregel ved søknad om omgjøring av tidligere fastsatte vilkår om tidsbegrensning og hjemfall. Slik søknad skal innvilges så fremt reguleringsanleggets eier oppfyller vilkårene om offentlig eierskap i industrikonsesjonslovens § 2 første ledd. Dette har de siste årene medført en del søknader fra konsesjonærer med tidsbegrensede konsesjoner, og bestemmelsen har fått større betydning.

I høringen omtalte departementet spørsmålet om endringer i manøvreringsreglement. Et manøvreringsreglement inntas som en egen del av konsesjonen, jf. vregl. § 12 nr. 12. Dersom det viser seg at et manøvreringsreglement gir uforutsette skadevirkninger eller det oppstår behov for endret bruk av vannet, kan det bli spørsmål om adgangen til å endre et gitt reglement. Et manøvreringsreglement kan endres i medhold av vregl. § 10 nr. 3 annet ledd, men bare etter søknad fra konsesjonæren selv.

Endringer for øvrig må vurderes etter den ulovfestede omgjøringsadgang. Det er vanskelig å angi generelt hvor langt denne rekker. Som eksempel i høringsnotatet nevnte departementet endring i manøvreringsreglement i Arendalsvassdraget i 1978, da Industridepartementet ut fra en totalvurdering fant grunn til å omgjøre reglementet. Konsesjonærens tap var relativt begrenset.

En hjemmel for endring kan også være inntatt som eget vilkår i reglementet. Så tidlig som i 1908 finnes eksempel på at klausul om adgang til å endre reglementet er tatt inn i selve konsesjonen (reglement for Tinnsjø). En mer moderne revisjonsklausul kom inn i perioden 1948–50. I dag inntas følgende som et standardvilkår i manøvreringsreglementet i konsesjoner:

«Viser det seg at slippingen etter dette reglement medfører skadelige virkninger av omfang for allmenne interesser, kan Kongen uten erstatning til reguleringsanleggets eier, men med plikt for denne til å erstatte mulige skadevirkninger for tredjemann, fastsette de endringer i reglementet som finnes nødvendig (…)».

For konsesjoner med denne klausulen gir manøvreringsreglementsvilkåret en videre adgang til revisjon (endring) enn den alminnelige omgjøringsbestemmelsen i § 10 nr. 3.

Hvorvidt en endring i medhold av manøvreringsreglementet bør foretas, er det opp til konsesjonsmyndigheten å bestemme ut fra en totalvurdering. Grunneiere, organisasjoner, og andre representanter for allmenne interesser kan be om dette. Konsesjonsmyndigheten selv kan også ta initiativ til en endring. Hjemmelen er benyttet i svært liten grad. Den er bare brukt én gang for regulering av Åbjøravassdraget, jf. kgl.res. 7.1.14. Saken gjaldt en fiskesykdom (PKD), som medførte økt dødelighet av anadrom laksefisk i Åelva.

5.5.2 Høringsnotatet

Departementet viste i høringsnotatet til at det kunne være krevende å gi en presis omtale av rekkevidden av grunnlagene for omgjøring av konsesjoner. Departementet ga også uttrykk for noe tvil om hvorvidt bestemmelsen gir større omgjøringskompetanse enn det som følger av andre regler.

Samtidig så ikke departementet sterke grunner for å fjerne omgjøringsmuligheten. Departementet viste til at bestemmelsen ville fått en helt annen betydning om andre enn konsesjonæren kunne søke om endring av vilkår. Departementet anså et eventuelt forslag om å utvide kretsen av berettigede som en materiell endring, og det er heller ikke foreslått. For manøvreringsreglement viste departementet til at vilkår etter gjeldende praksis også settes i konsesjonen.

Departementet foreslo at bestemmelsen i gjeldende vregl. § 10 nr. 3 annet ledd opprettholdes og skilles ut i en egen bestemmelse i ny § 9 om omgjøring av konsesjon. Departementet foreslo en viss modernisering av ordlyden.

Det fremkom ingen synspunkter om innholdet av denne bestemmelsen i høringen.

5.5.3 Departementets forslag

Departementet har ikke gått inn på den eksakte rekkevidden av bestemmelsen i gjeldende vregl. § 10 nr. 3 annet ledd første punktum. Som nevnt i høringsnotatet har forvaltningen mottatt enkelte søknader om endringer av vilkår om anleggsveier og ferdsel for eksempel på grunn av uenigheter om bruk.

I tråd med avveiningene i høringsnotatet ser ikke departementet grunnlag for å fjerne omgjøringsmuligheten. Når det gjelder endringer i manøvreringsreglement viser departementet til dagens praksis med å sette vilkår om dette i konsesjonen, som er omtalt ovenfor.

Departementet foreslår at bestemmelsen i gjeldende vregl. § 10 nr. 3 annet ledd opprettholdes i tråd med høringsforslaget som en egen bestemmelse i ny § 9. I og med at bestemmelsens første punktum også skal gjelde for vannkraft over 40 GWh uten reguleringer, erstattes «reguleringsanleggets» eier med begrepet «vassdragsanleggets» eier i første punktum.

5.6 Nedleggelse av anlegg

5.6.1 Gjeldende rett

Vregl. § 21 regulerer nedleggelse av anlegg. Nr. 1 sier at dersom staten ikke vil overta et reguleringsanlegg ved utløpet av den tid, som er fastsatt i konsesjonen, og det heller ikke gis ny reguleringskonsesjon, plikter eieren etter krav fra vedkommende departement å fjerne anlegget innen en frist som settes av departementet. For reguleringsanlegg kan staten unnlate å gjøre hjemfall gjeldende, og kreve at konsesjonæren fjerner reguleringsanlegget.

Av nr. 2 fremgår det at i andre tilfeller kan ikke et reguleringsanlegg som har fått konsesjon etter vassdragsreguleringsloven, nedlegges uten tillatelse av Kongen. Er konsesjonen gitt av Stortinget, må Stortinget samtykke til nedleggelsen.

Ved nedleggelse fremgår det av nr. 3 at eieren av anlegget er forpliktet, etter krav fra det offentlige, å sikre anlegget for å avverge fare eller skade. Bestemmelsen gjelder uavhengig om nedleggelsen har sitt grunnlag i nr. 1 eller 2. I henhold til nr. 4 faller plikten til å betale årlige erstatninger bort fra utløpet av det kalenderåret som nedleggelsen ble gjennomført. Også denne bestemmelsen gjelder uavhengig av om nedleggelsen har sitt grunnlag i nr. 1 eller 2.

I henhold til nr. 5 plikter eieren å yte erstatning etter skjønn for skade eller ulempe som nedleggelsen volder på eiendom eller rettighet, men ikke for tap av fordel som anlegget har medført og som det ikke er gitt vederlag for verken for forminsket ekspropriasjonserstatning eller på annen måte. På samme måte plikter eieren å yte erstatning for skade og ulempe som anlegget etter nedleggelse fremdeles måtte volde.

Vregl. § 21 er kun endret én gang ved lovendringen i 1959, jf. Ot.prp. nr. 39 (1958). Endringene gjaldt nr. 1, 4 og 5, og innførte hjemmel for en frist for nedleggelse av anlegget, at årlige erstatninger skulle falle bort ved nedleggelsen og engangserstatning for skade og ulempe på grunn av nedleggelsen.

Bestemmelsen er ikke listet opp i vl. § 19, og gjelder derfor ikke for elvekraftverk over 40 GWh. For disse anleggene gjelder bestemmelsen om nedlegging i vl. §§ 41 og 42.

5.6.2 Høringsnotatet

Departementet foreslo at gjeldende vregl. § 21 videreføres, men moderniseres språklig og inntas i ny § 10. Ifølge gjeldende § 21 nr. 3 er eieren forpliktet til å treffe beslutninger som det offentlige krever for å unngå fare eller skade. Departementet foreslo som en lovteknisk presisering at «det offentlige» endres til «departementet».

Etter hva departementet kjenner til, er bestemmelsen i gjeldende vregl. § 21 brukt i begrenset utstrekning. Departementet anså det likevel fortsatt som hensiktsmessig med en egen bestemmelse om nedleggelse av reguleringsanlegg, for å sikre at allmenne interesser i vassdraget blir tilstrekkelig ivaretatt ved en eventuell nedleggelse. Når det gjelder eldre, etablerte reguleringsanlegg vil for eksempel hytteeiere og friluftsinteresser, ofte ha innrettet seg på at anleggene skal bestå. En annen problemstilling som ble nevnt var at anleggene kan ha verdi som kulturminne.

Departementet viste til at vannressursloven har egne regler om nedlegging av vassdragsanlegg i kapittel 7, jf. §§ 41 og 42. Nedlegging som kan føre til påtakelig skade eller ulempe for allmenne interesser, krever konsesjon etter vannressursloven § 8, jf. § 41. Terskelen for å utløse konsesjonsplikt ved nedleggelse av vassdragsanlegg er høyere enn ved etablering av vassdragsanlegg, jf. vl. § 8 «nevneverdig til skade eller ulempe».

Departementet viste også til at det i konsesjon til nedleggelse av vassdragsanlegg kan settes vilkår blant annet om hel eller delvis nedlegging, opprydding og tilbakeføring til slik forholdene var før anlegget ble bygget. Anlegget kan etter vl. § 42 overføres til noen som ønsker å holde anlegget i drift ved å overta det hele og fulle ansvaret.

Etter høringsforslaget ville reglene om nedleggelse av reguleringsanlegg også komme til anvendelse ved nedleggelse av stor elvekraft, når vannkraftverk over 40 GWh foreslås innlemmet i vassdragsreguleringsloven.

Departementet viste til at vannressursloven §§ 41 og 42 har blitt brukt for blant annet nedleggelse av dammer som ikke ønskes opprettholdt på grunn av økte sikkerhetskrav. Det kan være saker om nedleggelse av dammer som ikke har konsesjon etter vassdragslovgivningen, eller anlegg som har konsesjon etter vassdragsloven 1940.

5.6.3 Høringsinstansenes syn

Statkraft peker på at ordene «ellers maa» i innledningen til gjeldende vregl § 21 nr. 2 viser at det ikke er nødvendig med tillatelse til nedlegging dersom det allerede er gitt pålegg om fjerning. Begrensningen pekes på som svært naturlig, men fulgte ikke av høringsforslaget til ny § 10 annet ledd. Statkraft foreslår at ordlyden endres for å få fram dette.

5.6.4 Departementets forslag

Etter departementets vurdering kan det fortsatt være hensiktsmessig med en egen bestemmelse om nedleggelse av regulering- og overføringsanlegg. Som påpekt i høringsnotatet kan det være et behov for bestemmelsen for å sikre at allmenne interesser i vassdraget blir tilstrekkelig ivaretatt ved en eventuell nedleggelse. Departementet opprettholder forslaget om at gjeldende vregl. § 21 videreføres i ny § 10, men at bestemmelsen moderniseres språklig.

Etter gjeldende rett kommer bestemmelsen ikke til anvendelse på elvekraftverk over 40 GWh, jf. gjeldende vl. §19 annet ledd. Departementet har kommet til at det ikke er grunn til å la bestemmelsen få anvendelse på elvekraftverk med midlere årsproduksjon over 40 GWh i dette lovforslaget. Dette kan fremstå som en materiell endring, som i tilfelle burde vurderes nærmere. For disse anleggene vil vl. §§ 41 og 42 fortsatt gjelde. Dette foreslås presisert i lovteksten i ny § 10 sjette ledd.

I tråd med Statkrafts merknad justeres ny § 10 annet ledd første punktum.