12 Trygderettens avgjørelser

12.1 Innledning

Trygderettens prosessordning har to hovedkategorier av rettslige avgjørelser, kjennelser og beslutninger. Valget mellom disse har særlig betydning for kravene til avgjørelsens innhold og form, og for adgangen til overprøving ved rettsmidler.

Kjennelser er omtalt i §§ 21 og 22 i gjeldende lov. I disse bestemmelsene omtales rettens grunngiving, de formelle krav til avgjørelsenes innhold, de ulike typer slutninger, fremgangsmåte ved avsigelsen og retting av feil.

Loven har ingen generell bestemmelse om beslutninger, bortsett fra at omgjøring av beslutninger er omtalt i § 22 siste ledd.

I kapitlet her foreslås redaksjonelle og innholdsmessige endringer i lovens bestemmelser for å skape bedre klarhet og oversikt. Det foreslås også å innføre en bestemmelse om tilleggskjennelse.

12.2 Gjeldende rett

12.2.1 Kjennelser

Realitetsavgjørelser i ankesakene treffes ved alminnelig flertall i grunngitt kjennelse av rettens medlemmer.

I en kjennelse prøver Trygderetten gyldigheten av vedtak som er fattet vedrørende trygde- og pensjonskrav. Retten har også kompetanse til å fatte materielle vedtak, noe som gjøres med mindre saken er for dårlig forberedt. Kjennelsesformen anvendes også i saker som avvises. Avvisning kan skje på grunn av oversittet ankefrist, eller fordi andre prosessforutsetninger mangler. Avgjørelser om oppreisning for oversittet ankefrist treffes også ved kjennelse.

Kjennelsene er etter praksis i Trygderetten bygget opp etter mønster av en dom i sivile saker. En vanlig grunngitt kjennelse inneholder innledning med angivelse av formalia, kortfattet fremstilling av saksgang, redegjørelse for de relevante fakta i saken, gjengivelse/oppsummering av partenes anførsler, rettens bemerkninger og rettens slutning.

Etter trygderettsloven § 21 andre ledd er det adgang til å vise til ankemotpartens utredning i oversendelsesbrevet når rettens grunngiving faller sammen med ankemotpartens grunngiving. I tillegg til en henvisning til ankemotpartens begrunnelse skal det etter fast praksis gis en selvstendig bemerkning fra retten. Det fremgår av loven § 17 nr. 2 at grunngiving kan unnlates i den utstrekning den ikke kan gis uten å røpe opplysningen som en part ikke har rett til å gjøre seg kjent med. Dette unntaket har i Trygderetten hatt liten praktisk betydning.

Etter loven § 21 tredje ledd er det tilstrekkelig at retten, dersom den finner det klart at anken ikke kan føre frem, og avgjørelsen antas ikke å få betydning utenfor den foreliggende sak, lar kjennelsen inneholde en kort beskrivelse av hva saken gjelder og en redegjørelse for de momenter som retten har lagt avgjørende vekt på. Disse kjennelsene betegnes i praksis som «kjennelser med forenklet grunngiving» og utgjør ca. en fjerdedel av Trygderettens totale antall kjennelser. Denne kjennelsesformen ble innført etter en lovendring med virkning fra 1. januar 2004. Før dette var det på visse vilkår adgang til helt å unnlate å grunngi avgjørelser.

Det fremgår av § 21 fjerde ledd at hvis ikke saken avvises, skal avgjørelsen gå ut på å stadfeste eller omgjøre det påankede vedtak eller oppheve det og hjemvise saken til ny behandling. Slutningen går ut på avvisning dersom retten ikke har funnet grunnlag for å realitetsbehandle saken. Gis den ankende part medhold, går slutningen ut på at det påankede vedtak omgjøres. I motsetning til de ordinære domstoler som treffer Trygderetten realitetsavgjørelser. Dersom retten mener at det ikke foreligger forsvarlig grunnlag for å avgjøre saken, går slutningen ut på at vedtaket oppheves og saken hjemvises til ny behandling i forvaltningen.

Dersom det er krevet saksomkostninger, tas det standpunkt til dette i kjennelsen. Hvis kjennelsen er til gunst for den ankende part, skal retten pålegge ankemotparten helt eller delvis å dekke de nødvendige utgifter som saken har medført, jf. trygderettsloven § 25. En kjennelse med slutning om at vedtaket oppheves og saken hjemvises til ny behandling, anses å være til gunst for den ankende part. Rettens standpunkt vedrørende saksomkostninger fremgår av slutningen.

Kjennelser som avgjøres med stadfestelse utgjør ca. 75-80 prosent av Trygderettens totale saksmengde. Av kjennelsene som blir endret blir ca. 60 prosent omgjort og ca. 40 prosent opphevet.

Det fremgår av loven § 22 første ledd at kjennelsen skal avsies snarest mulig etter at saksbehandlingen er slutt og straks meddeles partene. Partene skal samtidig gjøres oppmerksom på søksmålsfristen for lagmannsretten etter § 23 fjerde ledd.

12.2.2 Beslutninger

Selv om trygderettsloven ikke har noen generell bestemmelse om beslutninger, inneholder den flere bestemmelser av prosessledende art. Avgjørelser som hever en sak som bortfaller uten realitetsavgjørelse treffes også ved beslutning.

Prosessledende avgjørelser treffes normalt ved beslutning av rettens administrator, eller av rettsmedlemmene som deltar i saken. Med prosessledende avgjørelser siktes det til avgjørelser som skjer under sakens gang og som bare gjelder saksbehandlingen. Eksempler her er beslutning om oppsettende virkning etter trygderettsloven § 14, om muntlige forhandlinger etter § 19 andre ledd første punktum, om en muntlig forhandling skal skje for åpne eller lukkede dører, jf. loven § 19 andre ledd andre punktum, om fritak for vitneplikt, jf. loven § 15 nr. 3. Flere eksempler på prosessledende avgjørelser finnes i blant annet trygderettsloven §§ 15 og 16, men er lite praktiske.

Trygderettsloven har ingen nærmere bestemmelser som sier noe om hvilke avgjørelser som skal treffes ved beslutning. I praksis synes det som om alle prosessledende avgjørelser treffes i form av beslutninger. Kjennelsesformen er ellers reservert for realitetsavgjørelser og for avgjørelser om avvisning. Den praktiske forskjellen er at beslutninger er utformet på en enklere og mer kortfattet måte enn kjennelser.

Det er i utgangspunktet ingen adgang til å angripe de beslutninger Trygderetten treffer under forberedende saksbehandling, for de alminnelige domstoler. Disse må i tilfelle brukes som grunnlag for et angrep på selve avgjørelsen av saken. Når det gjelder avgjørelser om fri sakførsel, er lagmannsrett ankeinstans for alle avgjørelser av Trygderetten. Rettens avgjørelse om å nekte innsyn kan påklages til departementet i samsvar med reglene i forvaltningsloven kap. VI, jf. trygderettsloven § 17 a andre ledd.

Av trygderettsloven § 22 fjerde ledd fremgår det at retten kan omgjøre prosessledende kjennelser og beslutninger hvis ingen ervervet rett er til hinder for det. Det fremgår av lovens forarbeider at bestemmelsen er i samsvar med tilsvarende bestemmelse i arbeidstvistloven § 25 nr. 4.

Begrepet «ervervet rett» er hentet fra tilsvarende bestemmelser i den tidligere tvistemålsloven av 13. august 1915 nr. 6 § 164 tredje ledd (omgjøring av prosessledende kjennelser) og § 165 tredje ledd (omgjøring av beslutninger). Disse bestemmelsene er, med en annen form og ordlyd, tatt inn i den nye tvisteloven § 19-10. Første ledd lyder slik: «Beslutning og saksstyrende kjennelser kan omgjøres av den rett som har avsagt dem hvis hensynet til lovens formål tilsier det, og omgjøring ikke er uforholdsmessig tyngende for en part som har innrettet seg etter avgjørelsen». Denne formuleringen er ment å tilsvare innholdet av begrepet «ervervet rett» i den tidligere tvistemålslovens § 164 tredje ledd og § 165 tredje ledd. I kommentaren til denne bestemmelsen i Norsk Lovkommentar uttales det blant annet følgende: «Avveiningen må bero på en konkret vurdering av om avgjørelsen har skapt forventninger det vil være urimelig å gripe inn i».

Det fremgår ellers av tvisteloven § 19-10 fjerde ledd at retten kan omgjøre både av eget tiltak og etter krav fra en part. Det samme må gjelde omgjøring etter trygderettsloven § 22 fjerde ledd, selv om dette ikke uttrykkelig fremgår av bestemmelsen.

12.2.3 Retting av feil

Det fremgår av trygderettsloven § 22 andre ledd at kjennelser kan rettes av rettens administrator av eget tiltak dersom det foreligger skrivefeil, regnefeil og andre åpenbare feil. I praksis foretas rettingen ved tilføyelse, overstrykning mv. på det aktuelle stedet i den originale kjennelsen. Dato for rettingen påføres kjennelsen og undertegnes av rettens administrator. Innen en uke etter at melding om rettelsen er mottatt av parten kan vedkommende kreve saken forelagt for retten til ny vurdering.

En mer omfattende retting kan skje av retten dersom kjennelsen er ufullstendig eller uklar, jf. loven § 22 tredje ledd. En slik retting kan først skje etter at begge parter er hørt. Denne bestemmelsen har vært anvendt dersom det ikke har blitt tatt stilling til krav om saksomkostninger, eller dersom det ikke går frem av kjennelsen at den ankende parten eller prosessfullmektigen hadde gitt merknader i saken. Rettingen foretas på samme måte som ved retting av åpenbare skrivefeil m.v. men i disse tilfellene må alle rettens medlemmer i saken undertegne rettingen.

12.3 Høringsnotatet

12.3.1 Kjennelser

Departementet mener i høringsnotatet at det bør det fremgå av loven hvilke avgjørelser som treffes i form av kjennelse og hvordan dette gjøres.

Det bør etter departementets syn også fremgå av loven at kjennelser skal begrunnes som dommer og hvordan de ellers skal utformes.

Bestemmelsen i § 21 tredje ledd om adgangen til på visse vilkår å avsi kjennelser med forenklet begrunnelse ble foreslått opprettholdt. Også her skal det gis en fyllestgjørende begrunnelse, men saksfremstillingen for øvrig er mer summarisk.

Bestemmelsen i lovens § 21 andre ledd, om adgangen til å gi begrenset begrunnelse i den utstrekning rettens grunngiving faller sammen med den som er gitt i ankemotpartens utredning, ble foreslått tatt ut. Det ble vist til at bestemmelsen ikke anses nødvendig da denne type kjennelser uansett fyller kravet til en dom, jf. bestemmelsens første ledd.

I høringsnotatet ble det foreslått å ta inn ordlyden i tvisteloven § 19-6 syvende ledd om dommer og kjennelsers slutninger, ved at det nå fremgår at kjennelser skal inneholde en slutning som nøyaktig angir resultatet for de avgjørelser som treffes. I tillegg til dette finner departementet at de vanligste slutningsformene som benyttes ved realitetsavgjørelser i Trygderetten fortsatt skal fremgå av loven, av informasjonshensyn. Ordlyden ble imidlertid foreslått endret. Av gjeldende lov § 21 tredje ledd fremgår hvilke slutningsformer som benyttes hvis saken ikke avvises. Dette ble foreslått endret til hvilke slutningsformer som benyttes når retten avgjør realiteten i saken. Det ligger ikke noen realitetsendring i dette. Videre ble det foretatt en omredigering og tilføyelse for å klargjøre og fremheve at oppheving og/eller hjemvisning av vedtak kun kan skje hvis det ikke foreligger et forsvarlig grunnlag for å avgjøre saken. Nytt i bestemmelsen er at en sak kan hjemvises uten at vedtaket oppheves. Det kan for eksempel være aktuelt i avvisningssak hvor det gis oppreisning for oversittet ankefrist, og saken ikke er realitetsbehandlet av ankemotparten. Det kan også være aktuelt i sak om tilbakekreving hvor det uklart hvor langt foreldelsen rekker. Ut over dette fant ikke departementet ikke grunn til, eller behov for, å lovfeste de ulike aktuelle slutningsformer av prosessuell karakter.

Gjeldende § 22 første ledd om avsigelse og underretning om kjennelse ble med noen redaksjonelle endringer foreslått opprettholdt i § 22. Nytt i bestemmelsen er en lovfesting av at en kjennelse er avsagt når den er underskrevet av rettens medlemmer.

12.3.2 Beslutninger

Departementet mente at det bør gå frem av loven hvilke avgjørelser som treffes i form av beslutning og hvordan dette gjøres. Det ble foreslått en egen bestemmelse om beslutninger i § 23. Beslutningsformen skal være knyttet til saksstyrende avgjørelser. Av lovutkastet fremgår det at også rettens avgjørelser som hever en sak som bortfaller uten realitetsavgjørelse treffes ved beslutning.

Nåværende § 22 fjerde ledd om omgjøring av beslutninger ble, med noen endringer, foreslått videreført.

12.3.3 Retting av feil

Bestemmelsen om retting av feil i gjeldende § 22 andre ledd ble foreslått flyttet til ny § 24. Den nye bestemmelsen skal omfatte både retting av kjennelser og retting av beslutninger. Det ble forslått at gjeldende ordlyd erstattes med ordlyden i tvisteloven § 19-8 første ledd om retting av feil, da denne er mer klargjørende og også fanger opp begrepet «uklar» i gjeldende tredje ledd. Gjeldende § 22 andre ledd femte punktum, om at rettens administrator uten opphold skal forelegge saken for retten, ble foreslått tatt ut da den er overflødig.

Det ble videre foreslått at tvisteloven § 19-8 tredje og fjerde ledd skal gjelde tilsvarende så langt de passer. Her angis fremgangsmåten ved retting, og det fremgår at det er uten betydning for ankefristen at avgjørelsen rettes eller begjæres rettet.

12.3.4 Tilleggskjennelse

Departementet ga i høringsnotatet uttrykk for at det er behov for å lovfeste en adgang til å avsi tilleggskjennelse for de situasjonene hvor retten ikke tok stilling til ett eller flere tvistespørsmål, eller andre krav.

Det ble foreslått å lovregulere Trygderettens adgang til å avsi tilleggskjennelse etter modell av tvisteloven § 19-9 om tilleggsavgjørelser. Det ble foreslått at tilleggskjennelse skal kunne avsies når en av partene setter frem begjæring om det.

En begjæring om tilleggskjennelse må rette seg mot et rettsforhold som er reist i saken og som ikke er avgjort. En kjennelse som ikke tar en begjæring om tilleggskjennelse til følge kan angripes ved søksmål. Domstolene skal bare prøve om det var grunnlag for å avsi tilleggskjennelse, og ikke sakens realitet.

Det ble foreslått innført en tidsfrist for adgangen til å fremme begjæring om tilleggskjennelse på seks uker.

Når det avsies tilleggskjennelse, ble det foreslått at retten skal følge den samme fremgangsmåte som ved tilleggsavgjørelser i tvisteloven § 19-9 første ledd andre punktum.

12.4 Høringsinstansene

Kun et fåtall instanser hadde merknader til dette punktet i høringsnotatet. Jussformidlingen slutter seg til departementets forslag om å opprettholde muligheten for forenklet begrunnelse i § 21. Det vises til at dette kun skal skje i unntakstilfeller hvor resultatet er klart, og vil være både tids- og kostnadsbesparende, uten at Jussformidlingen kan se at dette går utover rettsikkerheten. Jussformidlingen mener videre at det er hensiktsmessig, slik departementet foreslår, at det i kjennelsene avgis en klar slutning hvor resultatet kommer frem. De mener at det i denne slutningen ikke bare bør fremkomme om vedtaket stadfestes, oppheves eller hjemvises, men også hva virkningen av dette er. Eksempelvis at vedtaket stadfestes, slik at tilbakebetalingskravet opprettholdes. Dette fordi mange av de ankende parter er privatpersoner som Jussformidlingen erfarer trenger forklart virkningen av de ulike konklusjonene.

Pensjonskasseforeningen uttaler:

«Departementet foreslår at Trygderettens adgang til å avsi kjennelser med forenklet begrunnelse opprettholdes. Dette kan være rasjonelt for det tilfellet at saksinngangen i fremtiden øker. Etter vår oppfatning er det likevel klart å foretrekke at retten avsier selvstendige kjennelser, som i størst mulig grad gir en helhetlig fremstilling av saksforholdet og rettens vurderinger. I praksis er det ønskelig at kjennelser med utpregede henvisninger til partenes fremstillinger unngås. Partenes tillit til rettens behandling er vesentlig, og kan svekkes noe ved henvisnings- og sitatbaserte avgjørelser.

Pensjonskasseforeningen støtter departementets forslag om lovfestet hjemmel til å avsi tilleggskjennelser. Det antas at adgangen i praksis vil bli benyttet i få tilfeller. …»

12.5 Departementets vurderinger og forslag

12.5.1 Kjennelser

Departementet følger opp forslaget fra høringsnotatet om å lovfeste hvilke avgjørelser som treffes i form av kjennelse og hvordan dette gjøres, se § 21 første ledd i lovforslaget.

Det bør etter departementets syn fremgå av loven at kjennelser skal begrunnes som dommer og også hvordan de ellers skal utformes, slik det er foreslått i § 21 andre ledd. Det vises i bestemmelsen til at tvisteloven § 19-6 om dommers utforming og begrunnelse gjelder tilsvarende så langt den passer. Tvisteloven § 19-6 femte ledd første og andre punktum om dommers og kjennelsers innhold er i tillegg tatt inn i andre ledd av informasjonshensyn. Det fremgår her at i kjennelsen skal saksfremstillingen og redegjørelsen for påstandsgrunnlagene konsentrert beskrive det rettsforhold som er tvistegjenstand, sakens bakgrunn og partenes rettslige og faktiske anførsler så langt det er nødvendig for å forklare avgjørelsen. Deretter gjør retten rede for den bevisvurdering og rettsanvendelse avgjørelsen er bygd på.

Bestemmelsen i § 21 tredje ledd om adgangen til på visse vilkår å avsi kjennelser med forenklet begrunnelse foreslås likevel opprettholdt, som i høringsforslaget. Også her skal det gis en fyllestgjørende begrunnelse, men saksfremstillingen for øvrig er mer summarisk.

Bestemmelsen i loven § 21 andre ledd, om adgangen til å gi begrenset begrunnelse i den utstrekning rettens grunngiving faller sammen med den som er gitt i ankemotpartens utredning, tas ut, i samsvar med høringsforslaget. Bestemmelsen anses ikke nødvendig da denne type kjennelser uansett fyller kravet til en dom, jf. bestemmelsens første ledd. Andre ledd andre punktum om at grunngiving kan unnlates i den utstrekning den ikke kan gis uten å røpe opplysninger som en part ikke har rett til å gjøre seg kjent med, foreslås tatt ut. Dette fordi bestemmelsen henviser til loven § 17 nr. 2 til nr. 4, som er endret og delvis tatt ut av loven.

I loven § 21 fjerde ledd, som omhandler kjennelsens slutning, foreslås det i tråd med høringsforslaget å ta inn ordlyden i tvisteloven § 19-6 syvende ledd om dommer og kjennelsers slutninger, ved at det nå fremgår at kjennelser skal inneholde en slutning som nøyaktig angir resultatet for de avgjørelser som treffes. I tillegg til dette finner departementet at de vanligste slutningsformene som benyttes ved realitetsavgjørelser i Trygderetten fortsatt skal fremgå av loven, av informasjonshensyn. Ordlyden foreslås imidlertid endret. Av gjeldende lov § 21 tredje ledd fremgår hvilke slutningsformer som benyttes hvis saken ikke avvises. Dette foreslås endret til hvilke slutningsformer som benyttes når retten avgjør realiteten i saken. Det ligger ikke noen realitetsendring i dette. Videre er det foretatt en omredigering og tilføyelse for å klargjøre og fremheve at oppheving og/eller hjemvisning av vedtak kun kan skje hvis det ikke foreligger et forsvarlig grunnlag for å avgjøre saken. Nytt i bestemmelsen er at en sak kan hjemvises uten at vedtaket oppheves. Det kan for eksempel være aktuelt i avvisningssak hvor det gis oppreisning for oversittet ankefrist, og saken ikke er realitetsbehandlet av ankemotparten. Det kan også være aktuelt i sak om tilbakekreving hvor det uklart hvor langt foreldelsen rekker. Ut over dette har departementet ikke funnet grunn til, eller behov for, å lovfeste de ulike aktuelle slutningsformer av prosessuell karakter. Forslagene her følger opp høringsforslaget.

Jussformidlingen mener at det i slutningen ikke bare bør fremkomme om vedtaket stadfestes, oppheves eller hjemvises, men også hva virkningen av dette er. Eksempelvis at vedtaket stadfestes, slik at tilbakebetalingskravet opprettholdes.

Departementets lovforslag bygger på tvistelovens bestemmelser om hvordan dommer skal utformes, herunder at slutningen nøyaktig skal angi resultatet for de avgjørelser som treffes. Ved omgjøring i Trygderetten vil slutningen derfor måtte angi virkningen, for eksempel slik: «NAV Klageinstans sitt vedtak omgjøres slik at det beløp Ap skal tilbakebetale til NAV settes til kr 5 000.» Ved stadfesting vil virkningen av Trygderettens kjennelse følge av det påankede vedtaket, som er gjengitt først i Trygderettens kjennelse. Departementet mener dette må være tilstrekkelig for at den ankende part skal kunne sette seg inn i avgjørelsen, og foreslår på denne bakgrunn ingen endringer i forhold til høringsforslaget.

Gjeldende § 22 første ledd om avsigelse og underretning om kjennelsen er med noen redaksjonelle endringer foreslått opprettholdt i § 22. Bestemmelsens nåværende første ledd foreslås delt opp i tre ledd. Nytt i bestemmelsen er at departementet har foreslått lovfestet at en kjennelse er avsagt når den er underskrevet av rettens medlemmer.

Det vises til lovforslaget, trygderettsloven §§ 21 og 22.

12.5.2 Beslutninger

Departementet mener videre at det bør fremgå av loven hvilke avgjørelser som treffes i form av beslutning og hvordan dette gjøres. Det foreslås i tråd med høringsnotatet en egen bestemmelse om beslutninger i § 23. Beslutningsformen skal være knyttet til saksstyrende avgjørelser. Av lovforslaget fremgår det at også rettens avgjørelser som hever en sak som bortfaller uten realitetsavgjørelse treffes ved beslutning.

Tidligere § 22 fjerde ledd om omgjøring av beslutninger foreslås, med noen endringer, flyttet til ny § 23 andre ledd. Begrepet «prosessledende kjennelser» er tatt ut i den nye bestemmelsen fordi prosessledende avgjørelser kun treffes ved beslutninger i Trygderetten. Det foreslås at en beslutning også skal kunne omgjøres av den administrator som har truffet den. I praksis treffes de fleste beslutninger kun av rettens administrator. I bestemmelsens andre punktum foreslås det at tvisteloven § 19-10 første og fjerde ledd gis tilsvarende anvendelse. Bestemmelsens første ledd første punktum gir hovedregelen om hvilke avgjørelser som kan omgjøres, og om vilkårene for omgjøring. Bestemmelsens fjerde ledd gir regler om saksbehandling ved omgjøring.

Det vises til lovforslaget, trygderettsloven § 23.

12.5.3 Retting av feil

Forslagene i dette punkt er i samsvar med høringsforslaget. Bestemmelsen om retting av feil i gjeldende § 22 andre ledd foreslås flyttet til ny § 24. Den nye bestemmelsen omfatter ikke bare retting av kjennelser, slik gjeldende bestemmelse gjør, men også retting av beslutninger. I bestemmelsens første ledd forslås det at gjeldende ordlyd erstattes med ordlyden i tvisteloven § 19-8 første ledd om retting av feil, da denne er mer klargjørende og også fanger opp begrepet «uklar» i gjeldende tredje ledd. Gjeldende § 22 andre ledd femte punktum, om at rettens administrator uten opphold skal forelegge saken for retten, foreslås tatt ut fordi det anses overflødig.

I andre ledd foreslås det at tvisteloven § 19-8 tredje og fjerde ledd skal gjelde tilsvarende så langt de passer. Her angis fremgangsmåten ved retting, og det fremgår at det er uten betydning for ankefristen at avgjørelsen rettes eller begjæres rettet.

Det vises til lovforslaget, trygderettsloven § 24.

12.5.4 Tilleggskjennelse

Departementet følger her opp forslagene i høringsnotatet. Som der nevnt er det behov for å lovfeste en adgang til å avsi tilleggskjennelse for de situasjonene hvor retten ikke tok stilling til ett eller flere tvistespørsmål eller andre krav. Slike saker har i flere tilfeller vært gjenopptatt.

Departementet ser det som lite hensiktsmessig at gjenopptaksinstituttet benyttes i større grad enn nødvendig. Gjenopptak egner seg bare for de tilfeller hvor tvistespørsmål er avgjort av retten, men hvor en part mener at det hefter kvalifiserte feil ved avgjørelsen, se punkt 13.3.

Et tosporet system med tilleggskjennelse for spørsmål som ikke ble tatt stilling til og gjenopptak av alt avgjorte forhold, der vilkårene for dette er oppfylt, vil også bidra til klarere linjer for retting av mangelfulle eller uriktige kjennelser.

Det foreslås på denne bakgrunn å lovregulere Trygderettens adgang til å avsi tilleggskjennelse i lovens § 25, etter modell av tvisteloven § 19-9 om tilleggsavgjørelser.

Det fremgår av forslag til § 25 første ledd at tilleggskjennelse avsies når en av partene setter frem begjæring om det.

En begjæring om tilleggskjennelse må rette seg mot et rettsforhold som er reist i saken og som ikke er avgjort. Det kan tenkes å oppstå uenighet om hva retten har tatt stilling til i kjennelsen. Dersom rettens vurdering er at det forhold som det begjæres tilleggskjennelse om alt er avgjort, vil det ikke være grunnlag for å ta begjæringen til følge. Retten skal da avsi kjennelse der slutningen går ut på at begjæringen ikke tas til følge. Vurderingen av hva som alt er avgjort beror på en tolkning av hva som var ankegjenstand, sammenholdt med slutningen og premissene i kjennelsen, og må gjøres konkret. En kjennelse som ikke tar en begjæring om tilleggskjennelse til følge kan angripes ved søksmål. I tilfelle skal domstolene bare prøve om det var grunnlag for å avsi tilleggskjennelse, og ikke sakens realitet.

Departementet presiserer at ordningen med tilleggskjennelse ikke er ment som en hjemmel for å avkreve retten en tilleggsbegrunnelse for de tvistetemaer som alt er avgjort.

I likhet med ordningen med tilleggsavgjørelser i sivilprosessen foreslås det innført en tidsfrist for adgangen til å fremme begjæring om tilleggskjennelse. Etter tvisteloven § 19-9 må begjæring settes frem innen ankefristen. Departementet mener at en frist på seks uker i denne sammenheng er en naturlig frist, tilsvarende fristen for anke til Trygderetten i trygderettsloven § 10. Søksmålsfristen i lovens § 23 fjerde ledd på seks måneder er etter departementets syn for lang, da det anses som svært viktig for de berørte parter at det tas stilling til uavklarte spørsmål så raskt som mulig etter at den mangelfulle kjennelsen er avsagt. Tidsfristen fremgår av lovens § 25 første ledd første punktum.

Det foreslås at retten ved avsigelse av tilleggskjennelse skal følge den samme fremgangsmåte som ved tilleggsavgjørelser i tvisteloven § 19-9 første ledd andre punktum. Der vises det til bestemmelsen om retting av feil som fremgår av tvisteloven § 19-8 andre ledd annet og tredje punktum og tredje ledd, se lovforslaget § 25 første ledd andre punktum.

Tvistelovens ordning er at en begjæring om tilleggsavgjørelse stopper ankefristen. Dersom tilleggsavgjørelse blir avsagt, løper ny ankefrist. Den opprinnelige fristen fortsetter å løpe dersom tilleggsavgjørelse ikke blir avsagt. Departementet foreslår en tilsvarende ordning for forholdet til søksmålsfristen i trygdesaker tatt inn i trygderettsloven § 25 andre ledd.

Det vises til lovforslaget, trygderettsloven § 25.