18 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

18.1 Innledning

I forbindelse med revisjonsarbeidet har man lagt vekt på at trygderettsloven skal fremstå i moderne drakt, og at det skal være enkelt for leseren å orientere seg i lovteksten. Derfor er det gjort noen redaksjonelle grep, hvorav flere er gjennomgående i loven.

For det første er alle aktive paragrafer utstyrt med en overskrift som kort angir hva paragrafen gjelder. Overskriften er satt i kursiv. For eksempel slik: § 2 Trygderettens saklige virkeområde. Ankerett.

For det andre er leddene nummerert i paragrafer som inneholder mer enn ett ledd. Det er brukt arabertall satt innenfor en parentes: (3).

Trygderettsloven er allerede inndelt i kapitler. Systematikken og de konkrete kapitlene er beholdt, men man har valgt å skrive ordet kapittel fullt ut. Samtidig er kapitlene nummerert med arabertall, og ikke romertall slik som nå.

Departementet foreslår at «trygderettsloven» blir den formelle korttittelen på loven.

18.2 Merknader til endringer i lov 16. desember 1966 nr. 9 om anke til Trygderetten

Til § 1 Lovens formål

Bestemmelsen om formål er ny.

Tvisteloven § 1-1 om lovens formål og barnevernloven § 7-3, som inneholder hovedprinsippene for saksbehandlingen i fylkesnemnda, er brukt som modeller for bestemmelsen.

Første ledd angir de grunnleggende hensyn og hovedformål. Andre ledd utdyper hovedformålene og angir virkemidlene. Det vises for øvrig til punkt 6.4.

Til § 2 Trygderettens saklige virkeområde. Ankerett

Paragrafen svarer til nåværende § 1, og omhandler Trygderettens saklige virkeområde og ankerett. Nåværende § 2 foreslås opphevet, idet innholdet i sin helhet tas inn som fjerde og femte ledd i den nye § 2.

Adgangen til å bringe spørsmål av prinsipiell art inn for Trygderetten til uttalelse opphører. Gjeldende § 1 nr. 4 oppheves i sin helhet. For øvrig gjøres det ingen realitetsendringer. Det vises til de generelle motiver punkt 7.5.

Uttrykket «den som berøres direkte av vedtaket» i første ledd erstattes med «den vedtaket gjelder». Dette er ingen realitetsendring sett i forhold til eksisterende praksis. Forslaget griper ikke inn i partens anledning til å la seg representere eller bistå av andre i saken, eller i dødsboets eller arvingers eventuelle anledning til å tre inn i en sak etter partens død. Den person som har ankeretten kalles i loven den ankende part.

Nåværende § 1 nr. 1 andre ledd som omhandler saker som etter særlig lovbestemmelse hører under Trygderetten, foreslås omredigert og føyd til som ny bokstav f på listen over regelverk som er omfattet.

Andre ledd tilsvarer nåværende § 1 nr. 2 første ledd, med en liten redaksjonell endring.

Tredje ledd tilsvarer nåværende § 1 nr. 2 andre ledd.

Fjerde ledd tilsvarer nåværende § 2 første ledd og slår fast at Trygderetten ikke kan prøve vedtak i den utstrekning dette etter bestemmelse i lov eller i vedtekt eller i medhold av lov eller vedtekt ikke er gjenstand for anke eller som kan ankes inn for en annen ankeinstitusjon.

Femte ledd tilsvarer nåværende § 2 andre ledd og bestemmer at vedtak truffet av Kongen eller et departement ikke kan ankes inn for Trygderetten.

Gjeldende § 1 nr. 3, om at tvist kan bringes inn for de alminnelige domstoler først etter at den er behandlet av Trygderetten, flyttes til § 26 andre ledd.

Til § 3 Trygderettens leder. Rettsmedlemmer

Femte ledd oppheves som følge av at ordningen med legfolk som medlemmer av retten i konkrete ankesaker eller saker om gjenopptak foreslås opphørt, se punkt 8.2.4.3. De øvrige endringene i § 3 er hovedsakelig en kodifikasjon av gjeldende praksis og ellers av redaksjonell art.

Første ledd første og andre punktum svarer til gjeldende § 3 første ledd første og andre punktum. Tredje punktum er – i en noe annen utforming – overført til nytt andre ledd.

Tredje ledd er identisk med andre ledd i gjeldende § 3.

Fjerde ledd er identisk med bestemmelsene om rettsfullmektiger i tredje ledd i gjeldende § 3, bortsett fra at adgangen til å oppnevne en rettsfullmektig som administrator i en ankesak er overført til § 7. Følgen av dette er at alle bestemmelser om hvem som kan være administrator samles i § 7. Videre er bestemmelsen i gjeldende § 3 tredje ledd fjerde punktum flyttet til femte ledd.

Det nye i femte ledd er at det lovfestes nærmere utdanningskrav til alle juridisk kyndige rettsmedlemmer, ikke bare til Trygderettens leder, nestleder og minst ett øvrige medlem. Lovteknisk er ordningen den at grunnvilkårene for ansettelse av fagdommere i de alminnelige domstoler skal gjelde tilsvarende, jf. domstolloven § 54.

Etter sjette ledd må et medisinsk kyndig rettsmedlem ha autorisasjon som lege, jf. helsepersonelloven § 48 første ledd bokstav n. Dette er nytt i trygderettsloven, men representerer ingen realitetsendring.

Sjuende ledd er en videreføring av fjerde ledd i gjeldende lov.

Åttende ledd er nytt, men det har alltid vært forutsatt at rettsmedlemmene i utgangspunktet skulle ha samme uavhengighet som dommere ved de alminnelige domstoler. Domstolloven § 55 tredje ledd har vært modell for utformingen av paragrafen. Det vises ellers til punkt 8.2.4.4.

Til § 4 Avdelinger mv.

Paragrafen svarer til nåværende § 4 andre ledd og gir Kongen myndighet til å bestemme at Trygderetten skal deles i avdelinger og fastsette nærmere regler om rettens arbeidsordning og administrasjon.

Nåværende § 4 første ledd om saksforberedere mv. oppheves. Se punkt 8.2.4.5.

Til § 5 Trygderettens lokalisering

Paragrafen om Trygderettens lokalisering er identisk med nåværende § 5.

Til § 6 Regler om rettens sammensetning og saksforberedelse

§ 6 om at Trygderettens leder kan gi nærmere regler om saksforberedelse og rettens sammensetning i den enkelte sak er identisk med nåværende § 6 nr. 1 andre ledd første komma. Andre komma i § 6. nr. 1 andre ledd er utelatt som følge av at legmannsinstituttet er foreslått opphevet. Nåværende § 6 nr. 1 første ledd om at arbeidet i Trygderetten ledes av dens leder, oppheves som overflødig, se nærmere punkt 8.2.4.1.

§ 6 nr. 2 i gjeldende lov om hvem som gjør tjeneste i lederens og nestlederens sted, oppheves som overflødig.

Til § 7 Rettens sammensetning i den enkelte sak. Administrator

Paragrafen omhandler rettens sammensetning i den enkelte sak, og det er gjort flere endringer i bestemmelsen. For det første oppheves ordningen med at retten kan settes med sju medlemmer. En utvidet rett – det vil si en rett som settes med flere enn tre medlemmer – skal heretter bare kunne settes fem medlemmer, se nærmere punkt 8.3.4.1. Videre oppheves reglene i § 7 om legmedlemmers deltakelse. Dette er en følge av at ordningen med legmedlemmer oppheves, se merknader til § 3. Paragrafen er ellers omredigert, særlig på grunn av de nevnte ordningene som utgår.

For øvrig må § 7 ses i sammenheng med § 6, som gir Trygderettens leder myndighet til å gi nærmere regler om saksforberedelse, fastsette nærmere administrative regler om rettens sammensetning i den enkelte sak, som at retten skal settes med tre medlemmer.

Første ledd opprettholdes i hovedsak som nå.

Det nye i andreledd om rett med tre medlemmerer at også Trygderettens leder skal kunne bestemme at retten skal ha en slik sammensetning, jf. bokstav d. For øvrig videreføres gjeldende regler om når retten kan/skal settes med tre medlemmer.

Tredje ledd er delvis nytt. I stedet for å sette retten med sju medlemmer i saker der rettens avgjørelse kan bli «bestemmende for praksis på et saksområde», slik gjeldende § 7 fjerde ledd fastsetter, skal retten heretter settes med fem medlemmer i saker av denne karakter, jf. første punktum. Det er bare antall medlemmer som endres i § 7, ikke vilkårene. Spørsmålet om å sette retten med fem medlemmer, avgjøres av Trygderettens leder, se andre punktum. Nytt er ellers at alle rettsmedlemmer i saker som settes med fem medlemmer må være faste, jf. tredje punktum.

Fjerde ledd første punktum viderefører bestemmelsen i gjeldende § 7 første ledd om at et juridisk kyndig rettsmedlem alltid skal være rettens administrator. Både faste og midlertidige rettsmedlemmer skal fortsatt kunne være administratorer. Dette omfatter også rettsfullmektiger. Det nye er at ingen midlertidige rettsmedlemmer kan være administrator i en sak som settes med fem medlemmer. Det følger av henvisningen til tredje ledd i andre punktum.Tredje punktum viderefører regelen om at administrator bestemmer rettens sammensetning, det vil si hvor mange medlemmer retten skal ha, og hvilken kyndighet meddommer(ne) skal ha, se ellers andre ledd bokstav d og tredje ledd.

Nytt femte ledd bestemmer at administrator og de øvrige medlemmene av retten oppnevnes tilfeldig med mindre saklige grunner tilsier at dette må fravikes. Se punkt 8.3.4.3.

Til § 8 Habilitet

Paragrafen, som omhandler habilitet, er redigert noe annerledes enn gjeldende § 8, men innholdet er i hovedtrekk det samme.

Bestemmelsen i andre ledd er ny, og innebærer at rettsfullmektigen vil være inhabil dersom Trygderettens leder eller det rettsmedlem som har tilsyn med rettsfullmektigen – som i alminnelighet vil være vedkommende avdelingsleder – er inhabil.

I fjerde ledd opprettholdes den gjeldende bestemmelsen om at Trygderettens leder selv avgjør om han eller hun er inhabil. Den adgangen som lederen har etter gjeldende rett til å forelegge spørsmålet om egen habilitet og habiliteten til «to av Trygderettens faste medlemmer» for Høyesteretts ankeutvalg, er tatt ut av loven.

Til opphevingen av nåværende § 9

Opphevingen skyldes at ordningen med legmedlemmer og stedfortredere opphører. Det vises henholdsvis til punktene 8.2.4.3 og 8.2.4.2.

Til § 9 Ankefrist

Paragrafen svarer til nåværende § 10 og omhandler fristen for å anke en sak inn for Trygderetten.

Første ledd innebærer at ankefristen er seks uker fra det tidspunkt melding om det vedtak som er gjenstand for anke er kommet frem til den vedtaket gjelder, eller vedkommendes fullmektig/stedfortreder. Ankefristen avbrytes ved at den er levert til den instans som har fattet vedtaket, eventuelt etter reglene i § 10, som blant annet innebærer at det er tilstrekkelig at den er avgitt til norsk postoperatør.

I noen tilfeller kan det hefte usikkerhet ved tidspunktet for når vedtaket er kommet frem, og/eller anken er avgitt på forskriftsmessig måte. Loven etablerer ingen tilleggsfrister for disse tilfellene. Retten må her foreta en konkret vurdering av om ankefristen er overholdt. Se også punkt 10.5.1.

I andre ledd er siste ord endret fra «ham» til det kjønnsnøytrale» vedkommende».

I tredje ledd om forlengelse av ankefristen, strykes uttrykket «det forvaltningsorgan hvis vedtak det ankes over» som overflødig.

Av fjerde ledd fremgår at bare Trygderetten kan se bort fra oversittelsen av ankefristen, slik at ankemotparten ikke lenger skal kunne gjøre dette. Se punkt 10.5.4.

Til ny § 10 Beregning av ankefristen

Den nye paragrafen om hva som skal til for at anken anses fremsatt i tide, lovfester i hovedsak de regler som gjelder for de alminnelige domstoler, jf. domstolloven § 146 andre ledd og §§ 148 og 149. Dette innebærer samtidig at det legges til rette for at elektronisk anke kan tas i bruk når det er ønskelig. Selve ordlyden i den foreslåtte bestemmelsen bygger hovedsakelig på forvaltningsloven § 30. En har på samme måte som i forvaltningsloven valgt å ha denne tekniske bestemmelsen i en selvstendig paragraf. Det vises til 10.5.2.

Til § 11 Ankeerklæringen og hvem som skal motta den

Paragrafen omhandler ankeerklæringen og hvem som skal motta den. Bestemmelsen er noe omstrukturert i forhold til tilsvarende bestemmelse i dag for å skape bedre sammenheng, men uten endring av realiteten.

Det er nytt at begrepet ankemotpart tas inn i og blir definert i denne paragrafen, noe som har sammenheng med endringen i § 12. Se punkt 9.5. Som følge av dette er dessuten bestemmelsen om at det felles lokale kontoret i arbeids- og velferdsforvaltningen skal være adressat for en anke, endret. Anken skal settes frem for den enhet som Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer.

Til § 12 Benyttelse av klageadgang

Forslaget til endret § 12 om benyttelse av klageadgang, er innholdsmessig identisk med nåværende nr. 1. Begrepet «særlover» er imidlertid erstattet med «andre lover».

Nåværende § 12 nr. 2 om hvem som skal være ankemotpart er tatt ut, da forholdet nå reguleres i § 11. Begrepet ankemotpart har fått en noe annen betydning enn tidligere, se punkt 9.5.

Til § 13 Ankemotpartens forberedelse av ankesaken

Paragrafen omhandler ankemotpartens forberedelse av ankesaken til Trygderetten

Første ledd første punktum er videreført i sin helhet. Gjeldende andre punktum er opphevet. Nytt andre punktum viderefører nåværende tredje punktum med den endring at ankeforberedelsen skal skje snarest mulig. Tredje punktum er en videreføring av nåværende fjerde punktum uten materiell endring. En beskrivelse av de opplysninger ankemotparten bygger på, er erstattet med det faktiske grunnlag. Partenes anførsler er erstattet med partenes påstandsgrunnlag. Det vises til § 20 tredje ledd i lovforslaget, samt punkt 11.4.4.2. Påstandsgrunnlaget dekker også «merknader til den ankende parts anførsler og ankemotpartens begrunnelse». Denne formuleringen er derfor tatt ut.

Andre ledd viderefører nåværende andre ledd med den endring at fristen fastsettes til tre uker, noe som er praksis i dag. Den ankende parts merknader til oversendelsesbrevet omtales gjerne som den ankende parts tilsvar.

Tredje ledd svarer til gjeldende tredje ledd, men er omformulert. Snarest er erstattet med straks for å markere at utarbeidelse av ekspedisjonsbrev og oversendelse av sakens dokumenter til Trygderetten skal skje uten unødvendig opphold. Fordi det er de faktiske forhold slik de foreligger på avgjørelsestidspunktet som skal legges til grunn for avgjørelsen, kan det være av betydning at retten får et mest mulig ajourført faktum å bygge sin avgjørelse på. Det vises til merknader til § 19 første ledd første punktum og punkt 11.3.4 samt merknader til § 20 første ledd, jf. punkt 11.4.4.5.

Fjerde ledd viderefører nåværende § 13 fjerde ledd, men den ankende part skal få tilsendt kopi av ekspedisjonsbrevet også i de tilfeller der vedkommende ikke har inngitt tilsvar. Merknadsfristen settes til tre uker, jf. andre ledd. Den ankende part skal så vidt mulig sende kopi av sine merknader til ankemotparten. Departementet antar at advokater sender kopi til ankemotparten, slik praksis er ved de alminnelige domstoler, jf. tvisteloven § 12-3 andre ledd. Det vises til punkt 11.2.4.

Femte ledd viderefører nåværende femte ledd, men begrenser kravet om melding gjennom rekommandert brev til oversendelsesbrevet, jf. henvisningen til kun andre ledd. Rekommandert sending av ekspedisjonsbrevet blir dermed ikke noe lovkrav.

Til § 14 Utsetting iverksetting av vedtak

Første ledd presiserer at anken ikke medfører utsettelse av iverksettingen av vedtaket. Endringen medfører kun språklige endringer.

Andre ledd er en videreføring av nåværende § 14 andre ledd med den endring at «rettens administrator» er erstattet med «Trygderetten». Trygderetten kan, som tidligere, ta stilling til spørsmålet før ankemotparten har oversendt anken for realitetsavgjørelse, jf. § 13 fjerde ledd.

Til § 15 Bevis

Første ledd viderefører nåværende § 15 nr. 3 første ledd første punktum.

Andre ledd viderefører nåværende § 15 nr. 3 andre ledd. Bestemmelsen er noe omformulert, men medfører ikke materielle endringer.

Tredje ledd inneholder en generell henvisning til at tvistelovens bevisregler gjelder så langt de passer. Henvisningsbestemmelsen antas å gi tilstrekkelig presisjon for brukerne, som i det vesentlige er profesjonelle. Dette gir Trygderetten den nødvendige fleksibilitet. Utkastet medfører materielle endringer, blant annet vil adgangen til å la andre enn rettens medlemmer oppta forklaring fra parter og vitner begrenses noe. Endringene antas å få liten betydning i praksis. Det vises til punkt 11.5.4.

Til opphevingen av § 16

Bestemmelsene om møteplikt for vitner og parter oppheves. Møteplikten blir i samsvar med tvisteloven, jf. § 15 tredje ledd og merknadene til bestemmelsen.

Til ny § 16 Partenes rett til innsyn i sakens dokumenter

Første ledd viderefører nåværende § 17 nr. 1 og nr. 2 første ledd. Utgangspunktet er at den som er part har rett til innsyn i alle dokumenter i saken. Parten skal ikke ha rett til å få innsyn i den interne saksforberedelse. Andre hensyn gjør seg i større grad gjeldende for denne type dokumenter. Det vises til punkt 11.6.4.

Andre ledd viderefører nåværende § 17 nr. 3 uten endringer. Bestemmelsen tilsvarer forvaltningsloven § 19 andre ledd.

Tredje ledd om hvordan dokumentene skal gjøres tilgjengelig for partene, viderefører i realiteten nåværende § 17 nr. 7.

Til § 17 Klageadgang

Bestemmelsen viderefører klageretten i nåværende § 17 a, men det er presisert at klageretten er begrenset til den part som er nektet innsyn, jf. første punktum. Beslutningen som nekter innsyn skal være skriftlig og begrunnet, jf. merknadene til § 23. Etter andre punktum skal klageadgang, klagefrist og fremgangsmåte fremgå av beslutningen.

Til § 18 Prosessdyktighet og prosessfullmektig

Første ledd er nytt og omhandler prosessdyktighet og stedfortredere. For så vidt gjelder den ankende part legges tvistelovens forståelse av begrepene til grunn. I bestemmelsen gis reglene i tvisteloven kapittel 2 tilsvarende anvendelse så langt de passer.

Gjeldende bestemmelse om retten for en part til å la seg bistå av prosessfullmektig, videreføres med en språklig endring som andre ledd.

Det vises til punkt 9.5.

Til § 19 Avgjørelsesgrunnlaget

Første ledd viderefører nåværende bestemmelse om at avgjørelsesgrunnlaget i utgangspunktet skal baseres på partenes skriftlige fremstillinger og sakens øvrige opplysninger. Retten skal foreta en vurdering av faktum slik det foreligger på avgjørelsestidspunktet, jf. Rt. 2008 s. 688. Det vises til punkt 11.3.4.

Andre ledd er omformulert, men det er ikke tilsiktet materielle endringer. Rettens adgang til å beslutte muntlig saksbehandling med rettsmøte videreføres. Partene kan be om muntlig saksbehandling, men retten må uansett vurdere dette av eget tiltak.

Til § 20 Rettens forhold til partenes prosesshandlinger

Etter første ledd kan retten prøve alle sider av saken, det vil si rettsanvendelsen, saksbehandlingen, faktum og det frie forvaltningsskjønn. Det er således ingen begrensninger i prøvingsadgangen, og retten kan fatte materielle vedtak. Bestemmelsen kodifiserer gjeldende rett.

Andre ledd svarer til gjeldende § 20 andre ledd og slår fast at retten kan gå utover partenes påstander til gunst for den ankende part. Det vises til punkt 11.4.4.1.Tredje ledd viderefører gjeldende første ledd. Partenes påstandsgrunnlag binder ikke retten. Dette tilsvarer rettens kompetanse i saker ved de alminnelige domstoler der partene ikke har fri rådighet, jf. tvisteloven § 11-4. Retten skal prøve alle vilkår for den ytelse som er krevd. Det vises til punkt 11.4.4.2. Retten kan bygge avgjørelsen på alle bevis som er fremme i saken, jf. lovforslagets fjerde ledd. Ved tvil om hva som er bevis og hva som er påstandsgrunnlag, må det avgjørende være om retten tilsidesetter de krav som med rimelighet kan stilles til kontradiktorisk behandling, NOU 2001: 32 Rett på sak, punkt 5.2.

Fjerde ledd er en kodifisering av gjeldende rett. Lovteksten er utformet etter modell av tvisteloven § 11-3 om rettens ansvar for rettsanvendelsen og 11-2 andre ledd om at retten ikke er bundet av partenes argumentasjon om bevisspørsmål.

Femte ledd er dels en videreføring av § 15 nr. 1, men utredningsprinsippet neddempes. Bestemmelsen skiller seg fra forvaltningsloven § 17. Retten har et ansvar for et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag. Hvor godt opplyst saken skal være må vurderes mot sakens betydning. jf. proporsjonalitetsprinsippet. Det vises til § 1 andre ledd sjette strekpunkt og punkt 6.4. Retten kan innhente opplysninger dersom den finner det nødvendig. Der retten innhenter nye opplysninger, er det viktig at kontradiksjonsprinsippet blir ivaretatt, jf. sjuende ledd.

Bestemmelsene i sjette og sjuende ledd er nye. Det kontradiktoriske prinsipp har med dette fått større vekt. Partene blir likestilt, også med hensyn til kontradiksjon. Forhold som kan få betydning for avgjørelsen skal partene ha en mulighet til å uttale seg om. Etter sjette ledd skal retten gi partene mulighet til å uttale seg før saken blir avgjort på et annet grunnlag enn partene har prosedert på, dersom retten går utenfor partenes påstandsgrunnlag, jf. tredje ledd.

Sjuende ledd slår fast det generelle prinsippet om at partene skal være gitt mulighet til å uttale seg om faktiske forhold som er av betydning for avgjørelsen. Det vises til punkt 11.4.4.3 for bestemmelsens praktiske anvendelsesområde og typetilfeller. Kjerneområdet for bestemmelsen vil være opplysninger som tilkommer etter at ankemotparten har forberedt ankesaken og sendt den til Trygderetten. Utover dette vil retten måtte foreta en konkret vurdering. Kontradiksjon kan unnlates der det er klart at opplysningene ikke vil kunne få noen betydning for avgjørelsen. Kontradiksjonsprinsippet kan favne videre enn de situasjoner som er nevnt i sjette og sjuende ledd. Foreleggelsesadgangen etter § 20 første ledd siste punktum videreføres i andre punktum. Kontradiksjon vil kunne bli tilstrekkelig ivaretatt ved ny behandling hos ankemotparten.

Til § 21 Kjennelser

Paragrafen omhandler Trygderettens kjennelser.

Nytt i første ledd er at bestemmelsen angir hvilke avgjørelser som treffes ved kjennelse.

Andre ledd er nytt ved at det nå fremgår av loven at kjennelser skal begrunnes som dommer. Det er tatt inn en henvisning til tvisteloven § 19-6, som gjelder avgjørelsers utforming og begrunnelse. Av informasjonshensyn refereres i tillegg tvisteloven § 19-6 femte ledd første og andre punktum, om hvordan dommer skal utformes. Det er med dette ikke tatt sikte på å skjerpe dagens krav til begrunnelser av kjennelser. Disse skal fortsatt være avhengig av hva som reelt sett blir avgjort. Begrunnelsen skal omfatte en fremstilling av saken, partenes påstandsgrunnlag og rettens vurdering. Retten skal fortsatt kunne henvise til begrunnelsen i ankemotpartens utredning i oversendelsesbrevet, i den utstrekning rettens grunngiving faller sammen med den som er gitt der, jf. tvisteloven § 19-6 femte ledd siste punktum.

Tredje ledd er en videreføring av gjeldende tredje ledd om adgangen til å nytte såkalt «kjennelse med forenklet grunngiving».

Fjerde ledd om ulike typer slutninger er en videreføring av gjeldende fjerde ledd med noen endringer. Ordlyden i tvisteloven § 19-6 syvende ledd om at kjennelser skal inneholde en slutning som nøyaktig angir resultatet for de avgjørelser som treffes, er tatt inn i første punktum. I tillegg til dette vil de vanligste slutningsformene som benyttes ved realitetsavgjørelser i Trygderetten fortsatt være gjengitt i loven, av informasjonshensyn. Ordlyden er imidlertid endret. Av gjeldende lovs § 21 tredje ledd fremgår hvilke slutningsformer som benyttes hvis saken ikke avvises. Dette er endret til hvilke slutningsformer som benyttes når retten avgjør realiteten i saken, jf. andre punktum. Det ligger ikke noen realitetsendring i dette. Etter tredje punktum er det foretatt en omredigering og tilføyelse for å klargjøre og fremheve at oppheving og/eller henvisning av vedtak kun kan skje hvis det ikke foreligger et forsvarlig grunnlag for å avgjøre sakens realitet. Nytt i bestemmelsen er at en sak kan henvises til ny behandling uten at vedtaket oppheves, dersom det er grunnlag for det. Det kan for eksempel være aktuelt i avvisningssak hvor det gis oppreisning for oversittet ankefrist og saken ikke er realitetsbehandlet av ankemotparten. Det kan også være aktuelt i sak om tilbakekreving hvor det uklart hvor langt foreldelsen strekker seg. Ut over dette er det ikke funnet grunn til, eller behov for, å lovfeste de ulike aktuelle slutningsformer av prosessuell karakter.

Det vises til punkt 12.5.1.

Til § 22 Avsigelse og underretning om kjennelse

Første ledd er med enkelte redaksjonelle endringer en videreføring av gjeldende bestemmelse.

Andre ledd er nytt og angir tidspunktet for når en kjennelse skal anses avsagt.

Tredje leddførste punktum om når partene skal underrettes om en kjennelse er en videreføring av gjeldende første ledd første punktum i.f. Andre punktum om søksmålsfristen er en videreføring av gjeldende første ledd andre punktum.

Til § 23 Beslutninger

Bestemmelsen er ny.

Første ledd angir hvilke avgjørelser som skal treffes ved beslutning. Beslutningsformen er knyttet til saksstyrende avgjørelser. Av lovforslaget fremgår det at også rettens avgjørelser som hever en sak som bortfaller uten realitetsavgjørelse, treffes ved beslutning. Det stilles ikke krav om begrunnelse av beslutninger. Unntaksvis vil imidlertid dette følge av kravet til forsvarlig saksbehandling, for eksempel ved hevingsbeslutninger.

Andre ledd første punktum er en delvis videreføring av gjeldende lovs § 22 fjerde ledd. Bestemmelsen er utvidet ved at ikke bare retten, men også den administrator som har truffet avgjørelsen, kan omgjøre den. Beslutninger treffes som oftest av rettens administrator og det er derfor et behov for å lovfeste at administrator også skal kunne omgjøre en slik beslutning når dette er forsvarlig. Andre punktum med henvisning til tvisteloven § 19-10 første og fjerde ledd er nytt.

Det vises for øvrig til punkt 12.5.2.

Til § 24 Retting av feil

Bestemmelsen om retting av feil er skilt ut som en egen paragraf. I dag finnes det bestemmelser om dette i § 22.

Første leddførste punktum inkorporerer gjeldende § 22 andre ledd første punktum og er hentet fra tvisteloven § 19-8 første ledd. Bestemmelsen gjelder ikke bare retting av kjennelser, slik gjeldende § 22 gjør, men også retting av beslutninger. Andre punktum tilsvarer § 22 andre ledd andre punktum. Tredje punktum tilsvarer § 22 andre ledd tredje punktum. Fjerde punktum tilsvarer § 22 andre ledd fjerde punktum. Gjeldende § 22 andre ledd femte punktum, om at rettens administrator uten opphold skal forelegge saken for retten, er tatt ut fordi det anses overflødig.

I andre ledd er det tatt inn en henvisning til tvisteloven § 19-8 tredje og fjerde ledd. § 19-8 tredje ledd første punktum angir fremgangsmåten ved retting. Etter andre punktum skal det gis underretning om rettingen etter de samme regler som gjelder for den avgjørelse som er rettet. Av fjerde ledd fremgår at om avgjørelsen rettes, eller begjæres rettet, er dette uten betydning for ankefristen.

Det vises for øvrig til punkt 12.5.3.

Til § 25 Tilleggskjennelse

Bestemmelsen om tilleggskjennelse er ny i loven. Bestemmelsen er formulert etter modell av tvisteloven § 19-9 om tilleggsavgjørelser.

Første ledd angir bestemmelsens virkeområde. Bestemmelsen har videre regler om at det må settes frem begjæring om tilleggskjennelse innen seks uker fra det tidspunkt meddelelse om kjennelsen er kommet frem til vedkommende part. Fristen er satt tilsvarende som for anke til Trygderetten i trygderettsloven § 10 (§ 9 i lovforslaget).

Når det i kjennelse ikke er truffet avgjørelse om noe som skulle vært avgjort, kan tilleggskjennelse avsies. Det er aktuelt i de situasjonene hvor retten ikke tok stilling til ett eller flere tvistespørsmål, eller andre krav.

Tilleggskjennelse skiller seg fra gjenopptak av kjennelse. Gjenopptak dreier seg om de tilfeller hvor tvistespørsmål er avgjort av retten, men hvor en part mener at det hefter kvalifiserte feil ved avgjørelsen, se punkt 13.3. En tilleggskjennelse innebærer at den opprinnelige kjennelsen blir stående for så vidt gjelder de spørsmål som ble tatt stilling til, mens det eller de resterende spørsmål blir særskilt avgjort i en egen, etterfølgende kjennelse.

Tilleggskjennelse kan være aktuelt både når retten har forsømt å avgjøre et krav som var tvistegjenstand under saken og når den har forsømt å ta stilling til andre krav som var reist under saken, for eksempel krav om saksomkostninger. Krav eller påstandsgrunnlag som ikke var fremsatt under forhandlingene, kan parten derimot ikke kreve tilleggskjennelse for.

Tilleggskjennelse er for øvrig underlagt de alminnelige regler for kjennelser, herunder kravene til utforming, avsigelse og forkynnelse.

Når det avsies tilleggkjennelse, skal retten følge den samme fremgangsmåte som ved tilleggsavgjørelser i tvisteloven § 19-9 første ledd andre punktum hvor det vises til bestemmelsen om retting av feil som fremgår av tvisteloven § 19-8 andre ledd annet og tredje punktum og tredje ledd.

Andre ledd gir regler om søksmålsfristens løp.

Det vises for øvrig til punkt 12.5.4.

Til § 26 Søksmål

Paragrafen om søksmål viderefører uten realitetsendringer nåværende § 23. Bestemmelsen i andre ledd om at Trygderetten må ha truffet avgjørelse i sak som omfattes av trygderettsloven § 2, før saken kan bringes inn lagmannsretten, er overført fra § 1 nr. 3 i gjeldende lov. Ellers er redigeringen av paragrafen noe endret.

Til § 27 Gjenopptak av Trygderettens kjennelse. Vilkår

Paragrafen er ny og omhandler gjenopptak av Trygderettens kjennelse, se punkt 13.3.

Etter førsteledd er retten til gjenopptak begrenset til kjennelser, se § 21. Adgangen til gjenopptak vil også gjelde tilleggskjennelser etter § 25. I en konkret sak kan retten omgjøre egne beslutninger, jf. § 23.

Gjenopptak kan bare skje etter begjæring fra en av partene i ankesaken. Trygderetten kan for sin del ikke gjenoppta en sak av eget tiltak. For øvrig vil en ankende parts rettsetterfølger etter omstendighetene også kunne kreve gjenopptak. Dersom det organ som var ankemotpart i ankesaken er erstattet av et annet organ med tilsvarende kompetanse, vil retten til å begjære gjenopptak tilligge dette organet.

Vilkårene for gjenopptak – gjenopptaksgrunnene – i andre ledd er alternative, slik at det er tilstrekkelig at ett av vilkårene er oppfylt for at en kjennelse skal kunne gjenopptas.

Etter andre ledd bokstav a må det dreie seg om opplysninger om det tidligere faktiske forholdet som retten ikke var kjent med. Senere utvikling av de faktiske forholdene kan ikke danne grunnlag for gjenopptak, men kan eventuelt føre til en ny ankesak. Vilkårene i bokstav a forutsettes praktisert i en kvalifisert forstand. Ikke enhver ny faktisk opplysning om det tidligere faktiske forholdet vil kunne danne grunnlag for gjenopptak. Nye opplysninger som må regnes som presiseringer og utfyllinger av tidligere kjente forhold vil ikke kunne danne grunnlag for gjenopptak.

Det kreves ikke at Trygderetten eller den instans som var ankemotpart kan klandres for at opplysningene ikke var kjent ved første gangs behandling av saken.

Andre ledd bokstav b regulerer situasjon der gjenopptak begjæres på grunn av påståtte feil ved rettens behandling av ankesaken. Det må dreie seg om relativt betydelige feil/mangler. Det er ikke tilstrekkelig at retten i gjenopptakssaken er uenig i utfallet i den saken som kreves gjenopptatt, eller at en annen rettsanvendelse eller skjønnsutøvelse hadde latt seg forsvare.

Uttrykket «kan» i innledningen til første ledd indikerer ikke at det skal foretas en skjønnsmessig vurdering av om gjenopptak skal skje. Er vilkårene oppfylt, skal ankesaken gjenopptas. Uttrykket reflekterer at gjenopptak bare skal skje når det foreligger begjæring om det, og at Trygderetten verken har rett eller plikt til å gjenoppta en ankesak etter eget tiltak.

Ankesaken danner rammen for hva som kan omfattes av en begjæring om gjenopptak. En part kan ikke gjennom en slik begjæring oppnå noe annet eller mer enn det som var tvistegjenstand i ankesaken.

Det vil ellers ikke være noe til hinder for at det settes frem begjæring om gjenopptak av en kjennelse av Trygderetten, selv om det foreligger en rettskraftig dom i saken. Dette ble lagt til grunn av Høyesterett når det gjaldt en begjæring fra den ankende part, jf. HR-2007-00002A. Antakelig vil det også kunne settes frem begjæring om gjenopptak selv om søksmålsfristen ikke er utløpt, jf. samme høyesterettsdom.

Tredje ledd første punktum bestemmer at begjæring om gjenopptak må settes frem innen seks måneder etter at parten ble kjent med det forholdet som begjæringen bygger på. Etter andre punktum kan det gis oppreisning for oversittelse av fristen for å begjære gjenopptak, men bare dersom det foreligger «særlige grunner». Med dette siktes det til forhold som er en direkte årsak til at fristen ble oversittet, for eksempel omstendigheter knyttet til kvalifisert sykdom. Bare Trygderetten kan gi oppreisning på grunn av fristoversittelse. Dersom oppreisning ikke gis, kan gjenopptakelsesbegjæringen avvises, se § 28 tredje ledd og merknadene til denne paragrafen. Paragrafen er ikke til hinder for at det settes frem begjæring om gjenopptak flere ganger.

Fjerde ledd henviser til loven § 11 om innholdet av en ankeerklæring, se punkt 13.3.4.5 Videre skal det angis om begjæringen gjelder hele avgjørelsen eller bare deler av kjennelsen.

Femte ledd forutsetter at det skal drives en viss veiledning. Veiledningsplikten vil primært påhvile ankemotparten, når det gjelder begjæring om gjenopptak fra den ankende part, se § 28 første ledd. Er det ankemotparten som begjærer gjenopptak, er det Trygderetten som må veilede, i og med at det er Trygderetten som er adressat for begjæringer fra ankemotparten, se § 28 andre ledd.

Det er bare Trygderetten som har kompetanse til å avvise en begjæring om gjenopptak dersom innholdsvilkåret ikke er oppfylt, uavhengig av om det er den ankende part eller ankemotparten som har satt frem begjæringen.

Til opphevingen av nåværende § 28

Någjeldende § 28 omhandler innkalling av legmedlemmer og sakkyndige. Ordningen med legmedlemmer opphører. Innkalling av sakkyndige flyttes til § 32. § 28 kan da oppheves.

Til ny § 28 Behandling av begjæring om gjenopptak mv.

Paragrafen er ny, og omhandler behandlingen av en begjæring om gjenopptak mv., se punkt 13.3.4.7.

Etter første leddførste punktum skal den ankende parts begjæring om gjenopptak settes frem for ankemotparten. Dette betyr imidlertid ikke at ankemotparten kan avgjøre om vilkårene for gjenopptak er oppfylt. Det er det bare Trygderetten som kan gjøre. På den annen side vil ankemotparten kunne gi den ankende part medhold i det underliggende kravet, det vil si omgjøre det tidligere påankede vedtaket (sitt eget vedtak) i den aktuelle saken. For ankemotparter som er forvaltningsorganer, medfører dette at vedtaket kan omgjøres etter forvaltningsrettslige regler, jf. særlig forvaltningsloven § 35. For andre ankemotparter vil utgangspunktet være at omgjøringen skjer etter etablerte, egne retningslinjer.

Hvis ankemotparten ikke omgjør, eller bare omgjør delvis, følger det av andre punktum i første ledd at ankemotparten må forberede sak om gjenopptak for Trygderetten. Denne saksforberedelsen skal skje med utgangspunkt i de regler som gjelder for ankemotpartens forberedelse av ordinære ankesaker, jf. trygderettsloven § 13. Dette følger av femte ledd.

Ankemotparten skal sette frem begjæring om gjenopptak for Trygderetten, jf. andre ledd første punktum. Kravene til begjæringens innhold, jf. § 27 fjerde ledd, vil her representere et minimum. Det må forutsettes at ankemotparten om nødvendig gir en bredere fremstilling av saken, slik at retten med basis i begjæringen og eventuell uttalelse fra den ankende parten som utgangspunkt får et best mulig grunnlag for å kunne ta stilling til begjæringen, se for øvrig § 13, selv om denne bestemmelsen ikke får direkte anvendelse i denne sammenheng.

Det er rettens ansvar å sørge for at den ankende part gis anledning til å uttale seg, jf. andre ledd andre punktum. Etter omstendighetene må ankemotparten gis anledning til å kommentere den ankende parts uttalelse.

Etter tredje ledd kan en begjæring om gjenopptak avvises. Bestemmelsen sier ikke noe om i hvilke tilfelle avvisning kan skje, men det siktes til prosessforutsetninger som ikke oppfylles, for eksempel at fristen for å begjære gjenopptak er oversittet, og det ikke foreligger grunnlag for å gi oppreisning for fristoversittelsen. Det vises ellers til spesialbestemmelsen § 27 femte ledd, hvor det er fastsatt at begjæringen kan avvises dersom den ikke oppfyller kravene til innhold.

Er de nødvendige prosessforutsetninger oppfylt, kan begjæringen på dette trinnet av saksbehandlingen få to utfall – enten at begjæringen tas til følge eller at begjæringen ikke tas til følge.

Fjerde ledd fastsetter hva som skal skje etter at en sak er gjenopptatt. Retten skal da ta stilling til realiteten i saken, det vil si det kravet som ligger til grunn for at saken ble begjært gjenopptatt, for eksempel om den ankende part skal gis rett til den uførepensjon som ble avslått i det påankede vedtaket, og som retten stadfestet i sin kjennelse.

I alminnelighet vil nok motparten allerede ha uttalt seg om realiteten i saken. I så fall vil det i utgangspunktet ikke være nødvendig å be motparten om (ny) uttalelse. Men har ikke motparten uttalt seg, fastsetter fjerde ledd at denne skal gis anledning til å komme med en uttalelse.

Vanligvis vil det være naturlig at retten tar stilling både til begjæringen om gjenopptak og, eventuelt, til realiteten i saken i en og samme kjennelse.

Femte ledd fastsetter at de øvrige bestemmelser i trygderettsloven skal gjelde tilsvarende i saker om gjenopptak – med de unntak som følger av denne paragrafen og av § 27. De øvrige regler skal imidlertid bare anvendes så langt de passer. Dette åpner for at anvendelsen kan skje smidig og hensiktsmessig måte.

Trygderettens avgjørelse i sak om gjenopptak vil kunne bringes inn for lagmannsretten ved søksmål etter § 26. Dette gjelder både når avgjørelsen er knyttet til begjæringen om gjenopptak og når avgjørelsen er knyttet til realiteten i saken.

Til § 29 Sakskostnader

Paragrafen om sakskostnader svarer til nåværende § 25. Det er foretatt en endring i andre ledd ved at sakskostnader den ankende part pålegges kan inndrives etter reglene for dommer. De øvrige endringer i bestemmelsen er hovedsakelig en kodifisering av gjeldende praksis og ellers av redaksjonell art.

Første leddførste punktum fastsetter at hvis Trygderettens kjennelse er til gunst for den ankende part, har vedkommende krav på å få erstattet nødvendige kostnader i forbindelse med saken.

Kjennelser som går ut på at vedtaket omgjøres, anses å være til gunst for den ankende part. Trygderetten har ansett at også kjennelser som resulterer i oppheving og hjemvisning av det påankede vedtaket, regnes å være til gunst for den ankende part. En kjennelse der det er tatt stilling til om saken skal avvises, men som resulterer i at den fremmes til realitetsbehandling, kan bare sies å være til gunst for vedkommende hvis hun eller han får (helt eller delvis) medhold ved avgjørelsen av sakens materielle spørsmål.

Det må være årsakssammenheng mellom bistanden og vedtaket til gunst for den ankende part.

I andre punktum presiseres at også utgifter den ankende part har hatt i forbindelse med forutgående behandling, kan medregnes. Utgifter den ankende part har hatt før førsteinstansvedtaket må holdes utenfor.

I gjeldende bestemmelse står det at den ankende part kan få dekket utgifter Trygderetten er ansvarlig for etter bestemmelsene i lov 13. juni 1980 nr. 35 (rettshjelploven). Trygderetten er ikke lenger ansvarlig for disse utgiftene. Bestemmelsen endres derfor slik at det kun vises til utgifter pådratt etter rettshjelploven.

Andre ledd har – som nå – regler som gir retten adgang til å pålegge den ankende part å erstatte kostnader ankemotparten har hatt i forbindelse med saken. Dette kan skje når den ankende part åpenbart uten grunn har fremsatt eller opprettholdt anke. I någjeldende bestemmelse står det at den ankende part kan pålegges helt eller delvis å bære de utgifter anken har medført for Trygderetten. Det siktes her til utgifter pådratt etter rettshjelploven. Bestemmelsen endres derfor i samsvar med endringen i første ledd.

Det følger av andre ledd andre punktum at sakskostnader den ankende part pålegges kan inndrives etter reglene for dommer. Avgjørelsen er tvangsgrunnlag og skal også ellers regnes like med dom ved anvendelse av reglene i lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring.

Til § 30 Gebyrfri behandling

Paragrafen svarer til gjeldende § 26 første ledd og fastsetter at Trygderettens behandling er gebyrfri.

I dag dekkes ikke statens utgifter til Trygderetten mot refusjon fra de trygde- og pensjonsordninger som omfattes av ankeordningen. Gjeldende andre ledd blir derfor ikke videreført.

Til § 31 Melding om kjennelse mv.

Paragrafen omhandler Trygderettens melding om kjennelse mv. Bestemmelsen svarer til nåværende § 27. Det er foretatt endring ved at det stilles krav om at færre meldinger fra Trygderetten må sendes ved rekommandert brev. Det kreves ikke lenger at meldinger til en part om fastsatte frister, fremskaffelse av opplysninger, bevis m.v. sendes ved rekommandert brev. Alternativet om innkalling til møte (rettsmøte) flyttes til § 32. Det foretas videre en omredigering av paragrafen ved at første ledd andre punktum flyttes til andre ledd, mens nåværende andre ledd blir nytt første ledd andre punktum.

Første ledd første punktum endres slik at Trygderettens melding til den ankende part om rettens kjennelse og beslutning som hever en sak som bortfaller uten realitetsavgjørelse, jf. § 23 første ledd andre punktum, gis gjennom rekommandert brev. Etter andre punktum gis andre meldinger på den måten retten finner hensiktsmessig. I de fleste tilfeller gis da melding ved vanlig brev.

Andre ledd fastsetter at meldingen anses mottatt to uker etter innlevering til postoperatør med mindre vedkommende har fått meldingen tidligere. Denne bestemmelsen har særlig betydning i forhold til søksmålsfristen, jf. § 26 femte ledd.

Tredje ledd opprettholdes med enkelte språklige endringer. Det presiseres at det med part, siktes til den ankende part.

Til § 32 Innkalling av parter, vitner og sakkyndige til rettsmøte

Nåværende § 29 gjelder innkalling av vitner. Det er foretatt endring ved at innkalling av vitner, sakkyndige og parter samles i en bestemmelse. Det stilles ikke noe krav om at innkalling av vitner skal skje gjennom forkynnelse av vitnestevning.

Første ledd gjelder innkalling av parter, vitner og sakkyndige til rettsmøte. I de fleste tilfeller er innkalling uproblematisk. Forkynning kan være nødvendig dersom den ankende part ikke har advokat, eller dersom advokaten ikke lykkes med å få kontakt med sin klient.

Andre ledd har en henvisning til reglene i domstolloven om forkynning.

Til § 33 Godtgjørelse til vitner og sakkyndige

Paragrafen svarer til gjeldende § 30. Nåværende § 30 første ledd er ikke lenger aktuell når ordningen med legmedlemmer og stedfortreder for faste medlemmer i Trygderetten bortfaller. § 33, som erstatter dagens § 30 andre og tredje ledd, vil i praksis bare gjelde godtgjørelse til vitner og sakkyndige som innkalles til rettsmøte. Bestemmelsen gir reglene i lov 21. juli 1916 nr. 2 om vidners og sakkyndiges godtgjørelse m.v. tilsvarende anvendelse.

Til § 34 Taushetsplikt

Paragrafen er gitt overskriften «Taushetsplikt» og viderefører uendret nåværende § 31.

Til § 35 Straff for å gi uriktige opplysninger mv.

Paragrafen viderefører nåværende § 32 med enkelte språklige endringer. Paragrafen er dessuten gitt overskriften «Straff for å gi uriktige opplysninger».

Til § 36 Forskrifter

Paragrafen viderefører nåværende § 33, og er gitt overskriften «Forskrifter».

Til § 37 Forholdet til forvaltningsloven

Paragrafen gjelder forholdet til forvaltningsloven, og er identisk med nåværende § 33 a.

Til § 38

Bestemmelsen om ikrafttreden mv. viderefører gjeldende § 34.

18.3 Merknader til endringene i folketrygdloven

Til § 21-12 første ledd tredje punktum

Endringen innebærer en presisering av at klageinstansens vedtak som stadfester underinstansens avvisningsvedtak, kan ankes videre inn for Trygderetten, se forvaltningsloven § 28 tredje ledd hvor klageinstansens avvisningsvedtak ikke kan påklages videre dersom også underinstansen har gjort vedtak om avvisning. Saker hvor klageinstansen har truffet avvisningsvedtak i første instans, for eksempel der underinstansen har kommet til at anken bør fremmes til realitetsbehandling, kan ankes direkte til Trygderetten, jf. trygderettsloven § 1.

Til § 21-12 tredje ledd første punktum

Bestemmelsen om at klage eller anke skal settes frem for det felles lokale kontoret i arbeids- og velferdsforvaltningen endres i samsvar med tilsvarende endring i trygderettsloven § 11 første ledd, hvoretter en anke skal settes frem for den enhet som Arbeids- og velferdsdirektoratet bestemmer, se merknaden til denne bestemmelsen, jf. punkt 10.5.5.

Som følge av at henvisningen til trygderettsloven § 11 er foreslått tatt ut, se merknaden til opphevelsen av § 21-12 tredje ledd tredje punktum, blir det slått fast at en klage kan settes frem skriftlig eller muntlig. Det vil da følge av forvaltningsloven § 32, jf. folketrygdloven § 21-1, at den som mottar en muntlig klage skal sette den opp skriftlig. Dette tilsvarer trygderettsloven § 11 tredje ledd (§ 11 andre ledd andre punktum i lovforslaget).

Til opphevelsen av § 21-12 tredje ledd tredje punktum

Folketrygdloven § 21-12 tredje ledd tredje punktum oppheves. Endringen innebærer at forvaltningsloven §§ 31 (oversitting av klagefristen), 32 (klagens form og innhold), 33 (saksforberedelsen i klagesak) og 42 (oppsettende virkning) skal gjelde for klagesaker etter folketrygdloven i stedet for trygderettsloven §§ 10, 11, 13 og 14. Se punkt 16 foran.

18.4 Til ikrafttredelses- og overgangsbestemmelsen

Departementet foreslår at loven skal tre i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Det foreslås videre en overgangsbestemmelse som innebærer at loven gis virkning for saker som er mottatt i Trygderetten etter lovens ikrafttredelse. Det vises til lovforslaget avsnitt III.