9 Parter, stedfortredere, prosessfullmektiger

9.1 Innledning

I tvisteloven er bestemmelser om parter, prosessdyktighet og stedfortredere samlet i kapittel 2, og bestemmelser om prosessfullmektiger og rettslige medhjelpere er samlet i kapittel 3. I trygderettsloven er parter omtalt i § 1 og § 12 nr. 2, og prosessfullmektiger i § 18. Trygderettsloven har i gjeldende lov ingen bestemmelse om prosessdyktighet og stedfortredere.

Trygderetten avgjør, som domstolene, tvister mellom to parter. Bestemmelsene om hvem som kan være parter, fremgår av loven § 1 første ledd i.f. som «den som berøres direkte av vedtaket» og av § 12 nr. 2 som «det organ som har truffet det påankede vedtaket».

Av trygderettsloven § 18 fremgår at en part har rett til å la seg bistå av prosessfullmektig etter samme regler som fastsatt i tvisteloven kapittel 3 i søksmål for lagmannsrett og for tingrett.

Ut over dette har ikke trygderettsloven egne bestemmelser om partsevne, prosessdyktighet og stedfortredere. I avsnitt 9.2 redegjøres det nærmere for gjeldende regler.

9.2 Gjeldende rett

9.2.1 Parter

Den ankende part er den som direkte berøres av vedtaket og som kan anke vedtaket inn for Trygderetten, jf. trygderettsloven § 1 første ledd. Som oftest er det klart hvem dette er. Det er bare den personen som vedtaket direkte gjelder eller retter seg mot, som anses å ha rettslig interesse i saken. Det er den som er navngitt i vedtaket.

Man blir i utgangspunktet ikke part i en sak for Trygderetten ved å ha avledede interesser i saken, slik situasjonen kan være i sivilprosessen og i forvaltningssaker. Dette betyr at personenes familiemedlemmer, slektninger eller andre, ikke kan bringe saken inn for Trygderetten. Dette gjelder selv om utfallet kan være av stor betydning for vedkommende, praktisk eller økonomisk. Det samme gjelder andre som indirekte kan ha interesse av sakens utfall, for eksempel arbeidsgiver, forsikringsselskap, kreditor mv. Interesseorganisasjoner gis ikke partskompetanse, om interesseorganisasjoners adgang til å tre inn som partshjelp, se punkt 9.5

Men dersom den vedtaket retter seg mot, faller fra, vil dødsboet etter omstendighetene kunne forfølge kravet til Trygderetten. Dersom vedtaket er påanket og den ankende part dør, skal behandlingen stanses inntil arvingene/dødsboet eventuelt bekrefter at de ønsker at saken skal fortsette.

Folketrygdloven gir en selvstendig ankerett til medlemmets arbeidsgiver i enkelte situasjoner. Folketrygdloven har bestemmelser om rettigheter for arbeidsgivere, for eksempel i § 8-20 og § 22-3, der det er lagt til grunn at arbeidsgiver er gitt en selvstendig ankerett.

I tillegg til den ankende part selv, vil den ankende parts lovlige stedfortreder, og den ankende parts prosessfullmektig, kunne fremsette en ankeerklæring.

Ankemotpart er det organ som har fattet det påankede vedtak på Trygderettens saklige virkeområde, jf. trygderettsloven § 12 nr. 2. I de fleste tilfeller er ankemotparten NAV Klageinstans. Det kan også være HELFO klage, anke og regelverk, jf. folketrygdloven § 21-11 a første ledd om at Helsedirektoratet skal forvalte lovens kapittel 5 (Stønad ved helsetjenester). For denne type saker fremgår det av folketrygdloven § 21-12 første ledd siste punktum at Trygderetten skal være ankeinstans. Videre kan pensjonskassene være part i saken.

Det er ankemotparten, normalt vedtaksorganet, som forbereder ankesaken for Trygderetten, det vil si Arbeids- og velferdsetaten, HELFO eller en pensjonskasse. Der det er innført en intern klageinstans, slik det er hos Arbeids- og velferdsetaten og HELFO, må klagemuligheten utnyttes internt først, før saken kan bringes inn til Trygderetten ved anke.

Intern organisering hos vedtaksorganet avgjør hvilket kontor som får ansvar for ankeforberedelsen. NAV Klageinstans er per i dag lokalisert slik: NAV Klageinstans Sør, NAV Klageinstans Øst, NAV Klageinstans Vest, NAV Klageinstans Oslo og Akershus, NAV Klageinstans Midt-Norge og NAV Klageinstans Nord. Disse kontorer foretar klagebehandling og forbereder anken for Trygderetten.

Klage på vedtak gjort av HELFO behandles av HELFO klage, anke og regelverk. HELFO klage, anke og regelverk sitt vedtak er deretter gjenstand for anke til Trygderetten. Anken fremsettes for HELFO som videresender saken til HELFO klage, anke og regelverk, som forbereder ankebehandlingen for Trygderetten.

9.2.2 Prosessdyktighet

Trygderettsloven inneholder ingen regler om prosessdyktighet, i motsetning til tvisteloven. Etter tvisteloven § 2-2 første ledd er prosessdyktighet «evnen til selv å opptre i en rettssak, herunder reise og ta imot søksmål». På Trygderettens område er prosessdyktighet evnen til selv å opptre i en trygde- og pensjonstvist, for eksempel evnen til å påanke et vedtak og til å være ankemotpart, foreta prosesshandlinger underveis m.v.

Myndige personer har prosessdyktighet med mindre de på grunn av sin psykiske helsetilstand ikke er i stand til å vareta sine egne interesser under saken. Hvis ikke personen har en hjelpeverge, skal retten sørge for at verge oppnevnes.

Umyndige personer er i utgangspunktet ikke prosessdyktige. Det gjelder de mindreårige og de umyndiggjorte. Prosesshandlingen må for de umyndige foretas av partens lovlige stedfortreder, oftest er det vergen eller hjelpevergen. Eventuelt kan prosesshandlingene foretas av en prosessfullmektig som opptrer etter fullmakt fra den lovlige stedfortrederen. At vedkommende har prosessfullmektig, avbøter imidlertid ikke prosessudyktighet.

9.2.3 Stedfortreder

Trygderettsloven har ingen regler om stedfortredere. Trygderetten har i utgangspunktet i praksis lagt til grunn tvistelovens forståelse av begrepet. Man har imidlertid et noe mer liberalt krav til prosessegnethet i Trygderetten, hvor tilgangen også er gratis.

For personer som ikke er prosessdyktige, ivaretar stedfortrederen alle partens rettigheter og plikter i rettssaken, jf. tvisteloven § 2-3 første ledd. Det aktuelle for Trygderetten er at lovlig stedfortreder opptrer i den ankende parts sted. For fysiske personer som ikke er prosessdyktige, vil det være vergen for en umyndig person (person som er mindreårige eller som er umyndiggjort) eller hjelpeverge (for en ellers myndig person) som er lovlig stedfortreder, eventuelt overformynderiet, jf. tvisteloven § 2-3 og § 2-4.

9.2.4 Prosessfullmektig

Trygderettsloven § 18 har regler om hvem som kan opptre som prosessfullmektig. Her fremgår det at reglene i tvisteloven kapittel 3 gjelder tilsvarende.

Prosessfullmektiger opptrer i forholdsvis mange saker i Trygderetten. Før var det få som benyttet prosessfullmektig, bortsett fra i en del krigspensjonssaker. I 1993 var prosessfullmektig representert i 7 til 8 prosent av sakene. Etter dette har det vært en jevn økning frem til 2010 hvor det var prosessfullmektig i ca. 40 prosent av sakene. Det ser ut til at bruken foreløpig har stabilisert seg på dette nivået. Prosessfullmektig er mest brukt i yrkesskadesakene og i saker om uføreytelse, hvor det i 2010 var prosessfullmektig i ca. 60 prosent av sakene.

Mens en lovlig stedfortreder trer inn i den ankende parts sted, vil en prosessfullmektig kun handle på vegne av den ankende part, eller hennes/hans lovlige stedfortreder. En part kan alltid velge å la seg representere for Trygderetten ved en prosessfullmektig, men det er ikke noen plikt til å ha det. Det vil kun gjelde i det særlige tilfellet hvis en part ikke kan fremstille sin sak på en forståelig måte, jf. tvisteloven § 3-2.

I de fleste tilfeller vil prosessfullmektiger være advokater. En autorisert advokatfullmektig kan opptre som advokat. Videre kan en av partens nærmeste være prosessfullmektig. Retten kan også tillate at en annen skikket myndig person opptrer som prosessfullmektig. Personer som driver ervervsmessig eller stadig rettshjelpvirksomhet, kan bare være prosessfullmektig hvis de oppfyller vilkårene i domstolloven § 218. En part kan også la seg bistå av en rettslig medhjelper. Disse må fylle vilkårene for å være prosessfullmektig i tvisteloven § 3-3.

Som hovedregel må den som skal opptre som prosessfullmektig, legge frem skriftlig fullmakt, jf. tvisteloven § 3-4. Advokater trenger vanligvis ikke å legge frem egen fullmakt eller dokumentasjon på at de har advokatbevilling eller for øvrig fyller kravene i domstolloven.

9.3 Høringsnotatet

Departementet foreslo ingen realitetsendring når det gjelder den ankende part i ankeprosessen. Uttrykket «den som berøres direkte av vedtaket» foreslås imidlertid erstattet med «den vedtaket gjelder». Dette for å tydeliggjøre at ankeretten kun omfatter den person som vedtaket direkte retter seg mot, og som i praksis vil være navngitt i vedtaket.

Bestemmelsen i loven § 12 nr. 2 første punktum om hvem som skal være ankemotpart ble foreslått omformulert. De vanligste ankemotparter for Trygderetten er Arbeids- og velferdsetaten, KLP, HELFO og Statens pensjonskasse (SPK). Disse institusjonene organiserer selv den interne vedtaksmyndighet og ankeforberedelse for Trygderetten, og departementet fant det lite hensiktsmessig å ha bestemmelser i trygderettsloven som regulerer hvilket organ som er ankemotpart der slik intern organisering er foretatt, slik som hos Arbeids- og velferdsetaten. Som en konsekvens av forslaget til lovendring vil Arbeids- og velferdsetaten være ankemotpart uavhengig av hvilket organ innen etaten som har fattet det vedtak som er gjenstand for anke. Gjeldende lov har skapt noe usikkerhet om det er Arbeids- og velferdsetaten eller NAV Klageinstans som er formell ankemotpart i ankesakene. Direktoratet vil få partsstilling dersom Arbeids- og velferdsetaten som en enhet betraktes som ankemotpart.

I høringsnotatet ble det videre foreslått å ta inn en egen bestemmelse om prosessdyktighet og stedfortredere. På trygderettens område er prosessdyktighet evnen til selv å opptre i trygde- og pensjonstvist. For personer som ikke er prosessdyktige, og for upersonlige rettssubjekter, ivaretar stedfortrederen alle partens rettigheter og plikter i rettssaken, jf. tvisteloven § 2-3 første ledd. Det aktuelle for Trygderetten er at lovlig stedfortreder opptrer i den ankende parts sted. Temaene er behandlet i tvisteloven kapittel 2. Departementet foreslo at reglene om prosessdyktighet og stedfortredere i tvisteloven kapittel 2 skal gis tilsvarende anvendelse så langt de passer.

I tillegg til at bestemmelser om dette hører hjemme i en prosesslov, tilsier sakenes art at spørsmål om prosessuell handleevne og stedfortredere ofte er aktuelle. Stedfortredere benyttes en del i ankesakene, for eksempel verge eller hjelpeverge. Det ble derfor foreslått å lovfeste dette i trygderettsloven.

9.4 Høringsinstansene

Unio peker på behovet til interesseorganisasjoner hva gjelder å kunne gå inn i saken som partshjelper, og ønsker at dette presiseres på linje med det som gjelder i rettspleien for øvrig.

9.5 Departementets vurderinger og forslag

I tråd med høringsnotatet kan ikke departementet se behov for å foreslå realitetsendring eller redaksjonell endring når det gjelder den ankende part i prosessen. Uttrykket «den som berøres direkte av vedtaket», foreslås i tråd med høringsforslaget erstattet med «den vedtaket gjelder», se lovforslaget § 2 første ledd. Dette for å tydeliggjøre at ankeretten kun omfatter den person som vedtaket direkte retter seg mot, og som i praksis vil være navngitt i vedtaket.

Bestemmelsen i loven § 12 nr. 2 første punktum om hvem som skal være ankemotpart, foreslås omformulert og flyttet til § 11 første ledd første punktum i samsvar med høringsforslaget. De vanligste ankemotparter for Trygderetten er Arbeids- og velferdsetaten, KLP, HELFO eller Statens Pensjonskasse (SPK). Disse institusjoner organiserer selv den interne vedtaksmyndighet og ankeforberedelse for Trygderetten, og det er lite hensiktsmessig å ha bestemmelser i trygderettsloven som regulerer hvilket organ som er ankemotpart der slik intern organisering er foretatt, slik som hos Arbeids- og velferdsetaten.

Gjeldende lov har skapt noe usikkerhet om det er Arbeids- og velferdsetaten eller NAV Klageinstans som er formell ankemotpart i ankesakene. Som en konsekvens av forslaget til lovendring vil Arbeids- og velferdsetaten være ankemotpart uavhengig av hvilket organ innen etaten som har fattet vedtaket som er gjenstand for anke.

Siden det er Arbeids- og velferdsetaten som en enhet betraktes som ankemotpart, vil også Arbeids- og velferdsdirektoratet kunne opptre i ankesaken for Trygderetten. Bestemmelsen i § 12 nr. 2 andre punktum om at Arbeids- og velferdsdirektoratet skal være ankemotpart i visse saker etter andre lover enn folketrygdloven og barnetrygdloven foreslås opphevet som overflødig etter dette.

Departementet følger opp forslaget fra høringsnotatet om å ta inn en bestemmelse om prosessdyktighet og stedfortredere i trygderettsloven, jf. § 18 første ledd i lovforslaget. På trygderettens område er prosessdyktighet evnen til selv å opptre i trygde- og pensjonstvist. For personer som ikke er prosessdyktige, og for upersonlige rettssubjekter, ivaretar stedfortrederen alle partens rettigheter og plikter i rettssaken, jf. tvisteloven § 2-3 første ledd. Det aktuelle for Trygderetten er at lovlig stedfortreder opptrer i den ankende parts sted. Temaene er behandlet i tvisteloven kapittel 2. Departementet finner at det bør fremgå av trygderettsloven at reglene om prosessdyktighet og stedfortredere i tvisteloven kapittel 2 skal gis tilsvarende anvendelse så langt de passer.

Den gjeldende bestemmelsen om prosessfullmektiger i § 18 foreslås videreført og tatt inn som paragrafens andre ledd.

Et særlig spørsmål som nylig har aktualisert seg i Trygderetten er interesseorganisasjoners adgang til å tre inn som partshjelper. I sivile saker for de alminnelige domstoler er det på visse vilkår en adgang til å tre inn som partshjelper (tidligere hjelpeintervensjon). Den sentrale bestemmelsen er tvisteloven § 15-7. Trygderettsloven har ingen regler om partshjelp, og det er heller ingen generell henvisningsbestemmelse til tvisteloven.

UNIO ønsker en klargjøring av interesseorganisasjoners mulighet til å gå inn som partshjelper. Spørsmålet har vært oppe i en ankesak (11/01213), hvor retten kom til at det ikke skulle tillates partshjelp.

Trygderetten kan, i motsetning til de alminnelige domstoler, ta hensyn til skriftlige dokumenter som innkommer i tilknytning til saken fra ulike interesseorganisasjoner. Avgjørelsesgrunnlaget i Trygderetten er ikke begrenset til det grunnlag som følger av tvisteloven § 11-1 (behandling i muntlig rettsmøte), eventuelt supplert med skriftlig innlegg etter § 15-8. I motsetning til for de alminnelige domstoler er derfor ikke nødvendig for en interesseorganisasjon å opptre som partshjelper for å kunne fremføre og få vurdert sine argumenter i en sak for Trygderetten.

En partshjelper vil med hjemmel i tvisteloven § 14-1 tredje ledd få innsyn i sakens dokumenter. Opplysninger i saksdokumenter for Trygderetten er underlagt lovbestemt taushetsplikt med rett til innsyn for partene etter trygderettsloven § 17. Dette skiller Trygderetten fra de alminnelige domstoler. Innsynsretten i taushetsbelagte opplysninger kan tale mot å innføre partshjelp i saker for Trygderetten. Videre vil en partshjelper kunne forsinke saksbehandlingen for Trygderetten.

Departementet er på bakgrunn av de ovennevnte vurderingene kommet til at det ikke er et tilsvarende behov i Trygderetten, som for de alminnelige domstoler, til å ha en egen bestemmelse om interesseorganisasjoners mulighet til å gå inn som partshjelper.

Det vises til lovforslaget, trygderettsloven §§ 11, 12 og 18.