15 DNA-testing

15.1 Gjeldende rett og forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å klargjøre lovhjemmelen for å kunne kreve dokumentasjon i form av DNA-test. Dersom det er grunn til å tvile på riktigheten av opplysninger som er gitt, kan registermyndigheten i dag kreve fremlagt de attester eller andre bevis som trengs, jf. folkeregisterloven § 11 annet ledd. Skattedirektoratet har i instruks 12. desember 2007 med senere endringer fastsatt krav til dokumentasjon og fremgangsmåte for å kunne registrere faktiske og rettslige forhold som finner sted i utlandet. Instruksen gir blant nærmere regler for når det kan være aktuelt å kreve DNA-test i forbindelse med registrering av fødsel som har skjedd i utlandet.

15.2 Høringsinstansenes merknader

Justis- og beredskapsdepartementet mener det bør vurderes om det for et så sensitivt inngrep som DNA-test, bør gis nærmere beskrivelse av formålet med bestemmelsen, i hvilket omfang den vil bli brukt, i hvilke tilfeller det er aktuelt å anmode om DNA-test, konsekvensen av at DNA-testen ikke viser slektskap osv.

UDI viser til at kravet er et stort inngrep i den enkeltes privatliv og at det derfor bør tydeliggjøres hvilke persongrupper som omfattes av bestemmelsen.

Helsedirektoratet er enig i at krav om fremlegging av dokumentasjon i form av DNA-testing er av så inngripende karakter at det bør forankres i lov. Direktoratet mener imidlertid at vilkårene må utformes tydeligere og at man bør benytte det noe strengere vilkåret i utlendingsloven § 87.

15.3 Departementets vurdering

Departementet legger til grunn at krav om fremlegging av dokumentasjon i form av DNA-test er et tiltak av en slik karakter at det bør være forankret i en lovbestemmelse. Departementet har sett hen til bestemmelsen i utlendingsloven § 87 om DNA-testing i utlendingssaker. Forslaget til § 8-3 er utformet etter mønster av den tilsvarende bestemmelsen i utlendingsloven. Vilkåret for å kreve slik test er klargjort i samsvar med innspillet fra Helsedirektoratet.

Formålet med bestemmelsen er å hindre at Folkeregisteret kan misbrukes til å få registrert uriktige familieforhold, noe som igjen kan føre til misbruk av andre regler. Krav om DNA-test av mor og barn kan være aktuelt dersom fødselen har funnet sted i land hvor dokumentasjon har lav notoritet. Det er imidlertid ikke meningen at folkeregistermyndigheten skal kreve DNA-test for å kontrollere familierelasjoner som er lagt til grunn av utlendingsmyndighetene i forbindelse med innvilgelse av oppholdstillatelse.

NAV og folkeregistermyndigheten har tidligere avdekket tilfeller hvor det er blitt registrert fiktive barn i Folkeregisteret. Det har blant annet skjedd ved at en kvinne har møtt opp på en helsestasjon med et nyfødt barn og fortalt at hun har født barnet hjemme. Det er imidlertid ikke hun som har født barnet, men en annen kvinne (som har født på sykehus og fått barnet registrert på vanlig måte). Dersom det i et slikt tilfelle er grunn til å mistenke at kvinnen som møter opp ikke er barnets mor, og hun ikke kan fremlegge dokumenter som sannsynliggjør historien, vil en DNA-test kunne bidra til å opplyse saken.

Bestemmelsen vil ikke kunne løse alle spørsmål som kan oppstå som følge av mulige måter et barn kan bli unnfanget og komme til verden på. Bestemmelsen er ment som en sikkerhetsventil i tilfeller der det er mangelfull dokumentasjon, og hvor DNA-test i de fleste tilfeller vil kunne avklare saken.

Bestemmelsen foreslås utformet som et krav til DNA-test. Dersom kravet ikke etterkommes, vil følgen kunne bli at de foreliggende opplysningene ikke er tilstrekkelig til med rimelig sikkerhet å fastslå den påståtte familierelasjonen. Konsekvensen blir da at familierelasjonen ikke kan registreres.