3 Nærmere om dagens folkeregisterlov

Folkeregisteret har en sentral rolle i den nasjonale ikt-infrastrukturen. God kvalitet på opplysningene i registeret er viktig for å oppnå målsettingen om økt digitalisering og effektivisering av offentlig sektor.

Dagens folkeregisterlov er relativt kort, og kan karakteriseres som en fullmaktslov. Sentrale bestemmelser står i den tilhørende forskrift om folkeregistrering 9. november 2007 nr. 1268 (folkeregisterforskriften).

Loven slår fast at det skal være ett folkeregister i Norge. Den regulerer hvilke personer som skal registreres i det sentrale Folkeregisteret, og tildeling av fødselsnummer og d-nummer. Fødselsnummer tildeles i utgangspunktet personer som er født i Norge og personer som er eller har vært bosatt i Norge. D-nummer er et registreringsnummer som tildeles personer som ikke er fast bosatt i Norge, men som har en tilknytning til Norge som gjør at de trenger et administrativt identifikasjonsnummer her. D-nummer brukes i det vesentlige på samme måte som et norsk fødselsnummer. Folkeregisterloven skiller mellom den bosatte befolkningen (fødselsnummer) og ikke-bosatte personer (d-nummer). Blant annet har den bosatte befolkningen plikt til å melde ny adresse ved flytting.

Videre har folkeregisterloven bestemmelser om taushetsplikt og utlevering av opplysninger, og om sanksjoner for overtredelse av bestemmelsene i eller i medhold av loven. Den har også en særregel om bostedsregistrering av regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter m.fl.

Folkeregisterforskriften inneholder mer detaljerte regler om blant annet hvilke opplysninger som registreres om den enkelte, hvem som skal regnes som bosatt i Norge, hvor en person skal anses å ha sitt bosted og særregler for pendlere. Forskriften har også nærmere regler om taushetsplikt og utlevering av opplysninger.

I tillegg er det fastsatt enkelte regler i instruks, blant annet om dokumentasjon for å kunne registrere faktiske og rettslige forhold som finner sted i utlandet.

Overenskomst 1. november 2004 nr. 41 mellom Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige om folkeregistrering, har regler om flytting mellom de nordiske land. Overenskomsten regulerer situasjonen for en person som er registrert som bosatt i ett av de nordiske land når vedkommende flytter eller har til hensikt å flytte til et annet nordisk land.

Innføring og endring av opplysninger i Folkeregisteret skjer hovedsakelig på tre forskjellige måter. En stor mengde opplysninger blir lagt inn på grunnlag av overførte og innmeldte opplysninger fra andre offentlige etater og myndigheter. For eksempel meldes fødsler inn fra helsemyndighetene, og det er stor grad av utveksling av opplysninger mellom utlendingsmyndighetenes datasystem og Folkeregisteret. Videre har en del registreringer sitt grunnlag i egenmelding fra den registrerte personen selv, for eksempel melding om ny adresse. Noen opplysninger og endringer legges også inn etter avgjørelse truffet av folkeregistermyndigheten.

De materielle reglene som danner grunnlaget for at en personopplysning eller et rettsforhold knyttet til en person kan registreres, følger i de fleste tilfeller av andre lover enn folkeregisterloven. For eksempel fastsetter ekteskapslovens regler hva som skal til for at en person kan anses som gift, barneloven har regler om foreldreskap og foreldreansvar og utlendingsloven fastsetter blant annet når en person kan få opphold her etter reglene om asyl. Ved registrering av opplysninger som har sitt grunnlag i annet regelverk og meldes inn av annen myndighet, legger folkeregistermyndigheten til grunn det som meldes inn, med mindre det åpenbart er feil.

Folkeregistermyndigheten er som registermyndighet ansvarlig for selve innføringen i registeret og systematikken i registeret, og kan ikke i ethvert tilfelle kontrollere det underliggende rettsforhold til opplysningen som skal registreres. En del opplysninger registreres direkte på grunnlag av informasjonsutveksling med andre etater. For opplysninger som blir registrert manuelt av folkeregistermyndigheten, gjøres det i utgangspunktet en formalkontroll av det som meldes inn. Som eksempel kan nevnes registrering av avtale om foreldreansvar, jf. barneloven § 39. Registermyndigheten kontrollerer om de som har inngått avtalen er registrert som foreldre til barnet, og at avtalen er underskrevet og ikke beheftet med åpenbare feil. Folkeregistermyndigheten krever imidlertid i utgangspunktet ikke nærmere dokumentasjon for at de som melder inn avtalen faktisk er barnets rette foreldre etter barneloven.

Lovreglene for folkeregistreringen er utformet på denne bakgrunn, og kun der det særskilt fremgår av loven tilligger det folkeregistermyndigheten å ta stilling til det materielle innholdet i en opplysning som skal registreres (for eksempel registrering av bosted og endring av navn).

Folkeregisteret omfatter i utgangspunktet norske forhold og endringer i personlige forhold som finner sted etter norsk rett. Når det gjelder registrering i Folkeregisteret av rettslige og faktiske forhold som har funnet sted i utlandet, har folkeregistermyndigheten begrenset mulighet til å føre kontroll med riktigheten av de underliggende forhold. Personopplysninger til utlendinger som innvandrer til Norge eller får opphold her gjennom vedtak hos utlendingsmyndighetene, blir i utgangspunktet registrert i Folkeregisteret i samsvar med det som legges til grunn av utlendingsforvaltningen. I visse tilfeller er det egne regler i særlovgivningen om hva som skal til for at et utenlandsk rettsforhold kan legges til grunn i Norge, som for eksempel lov 2. juni 1978 nr. 38 om anerkjennelse av utenlandske skilsmisser og separasjoner. I henhold til loven tilligger det fylkesmannen å avgjøre om en utenlandsk skilsmisse eller separasjon gjelder her i riket.