9 Hvilke opplysninger som kan registreres

9.1 Gjeldende rett

Folkeregisterloven har regler om hvilke persongrupper som skal være registrert, og at det skal fastsettes et fødselsnummer for enhver som er bosatt i Norge og enten et fødselsnummer eller et d-nummer for andre personer når det foreligger et begrunnet behov for det. Utover dette regulerer loven ikke direkte hvilke opplysninger som skal registreres. Reglene om hvilke opplysninger som kan registreres i tilknytning til det enkelte fødselsnummer og d-nummer står i folkeregisterforskriften. Folkeregisterforskriften § 2-1 angir i en detaljert liste hvilke opplysninger registeret kan inneholde knyttet til det enkelte fødselsnummer og d-nummer.

9.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet er det vist til at personvernhensyn taler for at reguleringen av hvilke opplysninger som skal kunne registreres om den enkelte, forankres i lov.

Dagens forskriftsregulering er omfattende og svært detaljert. Til flere av opplysningene registreres tilleggsopplysninger, i form av underkategorier, statuskoder og merknader. Til illustrasjon består opplysningen «sivilstand» av ti underkategorier. En slik detaljgrad i lovverket vil ikke være hensiktsmessig. Departementet foreslo derfor at loven gir en opplisting av hvilke «hovedopplysninger» som kan registreres om den enkelte, og det nærmere innholdet fastsettes i forskrift, som kan spesifisere underkategorier, statuskoder og merknader til opplysningene.

Det ble foreslått at følgende opplysninger om en person skal kunne registreres i Folkeregisteret: navn, fødselsdato, kjønn, adresse, fødested, statsborgerskap, foreldre, ektefelle/registrert partner, barn, sivilstand, foreldreansvar, adopsjon, familienummer, samemanntall, vergemål, stadfestet fremtidsfullmakt, oppholdstillatelse, utenlandsk identifikasjonsnummer, utlendingsmyndighetenes identifikasjonsnummer og dødsdato.

Registrering av opplysning om yrke og arbeidsgiver ble ikke foreslått videreført, heller ikke opplysning om medlemskap i Den norske kirke.

9.3 Høringsinstansenes merknader

Legeforeningen støtter høringsforslaget.

NAV er enig i at det bør fremkomme av loven hvilke opplysninger som skal registreres i Folkeregisteret og at det er hensiktsmessig å angi «hovedopplysninger» i lovteksten, med nærmere spesifisering i forskrift av underkategorier, statuskoder og merknader. NAV mener imidlertid at abstraksjonsnivået for opplysningene som fremkommer av ordlyden til § 3-1 har for stor variasjon. Videre bør det fremkomme klart hvilke opplysninger som skal registreres fordi de er obligatoriske. NAV savner en tydeliggjøring av at opplysninger om personer som ikke er bosatte også må ajourholdes.

Folkehelseinstituttet stiller seg tvilende til om det er hensiktsmessig at det i loven gis en nokså detaljert liste over hvilke typer opplysninger som kan registreres og anbefaler at loven kun angir hovedkategorier.

Norsk tjenestemannslag ber om at det innføres et tredje alternativt kjønn. UDI anbefaler at det i bestemmelsen inntas at en person kan registreres med flere identiteter, såkalte «alias».

Datatilsynet mener det fortsatt må være mulig å registrere en adresse i Folkeregisteret i tillegg til bostedsadresse, for eksempel postboksadresse. Tilsynet fremholder at all bruk av Folkeregisteret må baseres på et skille mellom bostedsadresse og postadresse, og at foretrukket kontaktadresse bør være digital adresse. Datatilsynet anmoder om at Folkeregisteret inneholder tre typer adresser, bostedsadresse, postadresse og digital postadresse, og at de to siste oppdateres av den registrerte selv.

Kartverket mener at Folkeregisteret må hente inn offisielle adresser fra matrikkelen, og avvise en flyttemelding til en adresse som ikke eksisterer i matrikkelen. Finans Norge savner en omtale av hva som ligger i «adresse», herunder om bosted som omtales i høringsforslagets kapittel 5 skal registreres under denne kategorien. KS savner en omtale av dagens postadressefelt som i praksis har stor betydning. SSB foreslår at man i stedet benytter «adresser» for å synliggjøre at det er flere adresser som registreres. SSB ønsker videre at det registreres informasjon om innflyttings- og fraflyttingsland, helst med nærmere stedsangivelse som by/kommune.

Oslo byfogdembete viser til at verken domstolene eller Folkeregisteret har et tilfredsstillende system for kontaktinformasjon for avdøde personer, og viser til at:

«Tingrettene mottar et betydelig antall forespørsler fra kreditorer og debitorer om dødsboets representant eller kontaktperson og dødsboets postadresse samt skifteform. Dette gjelder eksempelvis kommunale instanser, inkassobyråer, banker og livsforsikringsselskap. Kommunekassererne har fra slutten av 2013 fått den informasjonen de trenger gjennom en særskilt elektronisk løsning.»

Oslo byfogdembete mener attestmottakerens (som normalt er en arving eller en felles fullmektig hvis det er mange arvinger) navn og adresse er godt egnet som kontaktinformasjon for avdøde eller dødsboet, og foreslår at det gis nødvendig hjemmel til å legge inn informasjon om attestmottakeren på avdøde personer i Folkeregisteret.

Folkehelseinstituttet mener det bør registreres dato for innvandring, dato for utvandring og dødskommune, da dette har betydning for demografiske analyser, helseanalyser og for driften av helseregistrene og helseundersøkelsene.

UDI mener «oppholdstillatelse» bør endres til «oppholdsstatus» slik at det omfatter alle aktuelle oppholdsgrunnlag.

Helsedirektoratet og Skatteetatens landsforbund mener det må innføres en ordning for barn som har delt bosted. NAV mener at i tillegg til synliggjøring av delt bosted bør sekundæradresse også fremkomme. Kartverket mener det bør være rom for frivillig å la seg registrere med en sekundæradresse.

Brønnøysundregistrene mener fødselsdato med fordel kan registreres med hele årstall (fire siffer) slik at det fremkommer hvilket århundre personen er født.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet legger til grunn at valgkrets må registreres til hvert enkelt fødselsnummer, og at det til opplysningen om samemanntall fremgår om vedkommende er innmeldt eller utmeldt.

Norges Kristne råd, Kirkerådet og Human-Etisk Forbund støtter at medlemskap i Den norske kirke fjernes, og viser til at den enkeltes livssynstilhørighet i utgangspunktet ikke er en opplysning offentlige myndigheter skal registrere og håndtere.

Norsk Slektshistorisk Forening og DIS-Norge, Slekt og Data viser til at informasjon om yrke og arbeidsgiver som ikke foreslås videreført i Folkeregisteret, er kulturhistoriske opplysninger som ikke må slettes og som hovedregel bør offentliggjøres etter 60 år.

SSB, Brønnøysundregistrene, Difi, Advokatforeningen, Felles studieadministrativt tjenestesenter og KS støtter forslaget om at «elektronisk kontaktinformasjon» skal kunne registreres i Folkeregisteret. Difi viser til at slik informasjon trengs for å sende post til innbyggernes digitale postkasser og til andre former for digital samhandling. Finans Norge reiser spørsmål om kategorien omfatter mobiltelefonnummer, og viser til at banknæringen er i ferd med å utvikle et felles konto-/kunderegister der det blant annet også skal registreres kunders mobiltelefonnummer.

Enkelte høringsinstanser, blant annet NAV, har stilt spørsmål om forholdet mellom den nye folkeregisterloven og det eksisterende regelverket om digital kontaktinformasjon.

Difi og KS mener det bør legges til rette for å registrere personers utenlandske identifikator. Helsedirektoratet mener utenlandske ID-er i størst mulig grad bør ivaretas i egen struktur.

NAV savner opplysninger om innvandring og utvandring, kontonummer, representant som verge eller hjelpeverge og representant for dødsbo, og stiller spørsmål ved behovet for opplysning om fødested, familienummer og samemanntall.

Sametinget og samisk språkutvalg har kommet med innspill om registrering av samiske språk, se omtale i punkt 9.5.

9.4 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget om å fastsette i loven hvilke opplysninger som kan registreres om den enkelte person. Det foreslås at loven lister opp dette i hovedkategorier, mens registrering av underkategorier og merknader reguleres i forskrift. Høringsinstansene har gjennomgående støttet en slik struktur. Departementet legger til grunn at bestemmelsen må utformes som en «kan»-bestemmelse, da ikke alle opplysningstyper er relevante for alle personer. Nødvendige definisjoner av de forskjellige opplysningstypene vil bli fastsatt i forskrift, jf. forslag til forskriftshjemmel til slutt i bestemmelsen.

Med utgangspunkt i høringsnotatet foreslås at følgende opplysninger om en person skal kunne registreres i Folkeregisteret: navn, fødselsdato, kjønn, adresse, fødested, statsborgerskap, foreldre, ektefelle/registrert partner, barn, sivilstand, foreldreansvar, adopsjon, familienummer, sametingets valgmanntall, vergemål, stadfestet fremtidsfullmakt, oppholdsstatus, utenlandsk identifikasjonsnummer, utlendingsmyndighetenes identifikasjonsnummer og dødsdato. I tillegg foreslås inntatt kontaktopplysninger for dødsbo, opplysning om samiske språk og registreringsstatus, jf. omtale under.

Registrering av følgende opplysninger foreslås ikke videreført i ny folkeregisterlov: yrke og arbeidsgiver samt medlemskap i Den norske kirke. Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger mot dette.

I henhold til forskriftshjemmelen i bestemmelsen, kan det fastsettes utfyllende regler, blant annet om hvilke undergrupper som omfattes av lovens hovedkategori. For eksempel vil «sivilstand» kunne omfatte ugift, gift, skilt, separert, enke, enkemann, registrert partner osv.

Departementet vil i det følgende knytte noen kommentarer til enkelte av opplysningene.

Kjønn

Kjønn registreres i dag i to kategorier, kvinne eller mann. I tillegg fremgår kjønn indirekte av personnummeret, tredje siffer i personnummeret er partall for kvinner og oddetall for menn. Nummerserien for fødselsnummer og d-nummer har begrenset levetid, og det pågår et utredningsarbeid for å innføre en ny eller justert personidentifikator med tilstrekkelig kapasitet. I den forbindelse foreligger det forslag om å gjøre identifikatoren kjønnsnøytral, altså slik at den enkeltes personnummer ikke sier noe om personens kjønn. Det vil i så fall innebære at personer som bytter kjønn, ikke også må få endret personnummerdelen av sitt fødselsnummer.

Adresse

Folkeregisteret inneholder i dag flere forskjellige adressetyper, som bostedsadresse, postadresse og tilleggsadresse. Det legges opp til at det vil bli presisert i forskrift hvilke adressetyper som kan registreres. Departementet er derfor enig med SSB i at loven bør si «adresser» i flertall, for å klargjøre at det kan registreres flere forskjellige adresser. Departementet er videre enig med Kartverket i at bostedsadresse i Folkeregisteret bør være en offisiell adresse fra matrikkelen med formål bolig. Departementet mener likevel at dette ikke kan stilles som et absolutt krav, slik at for eksempel en flyttemelding til en ikke-offisiell boligadresse avvises. En slik løsning vil kunne føre til at folk ikke blir bostedsregistrert der de faktisk bor, og det er ikke ønskelig. Folkeregistermyndigheten er klar over at det er et avvik mellom registrerte bostedsadresser og offisielle matrikkeladresser, og SSB har pekt på at det er en underdekning i matrikkelen av blant annet sokkelleiligheter og utleieleiligheter. Det er etablert et samarbeid mellom Folkeregisteret og matrikkelen, med sikte på å få samsvar mellom matrikkelens offisielle adresser med formål bolig, og folkeregistrert bostedsadresse.

Valgkrets er en opplysning som utledes av adresse, og som fortsatt vil kunne leveres av Folkeregisteret.

Folkeregisteret skiller mellom bostedsadresse og postadresse. Det er imidlertid opp til brukerne av registeret hvilken av disse to adressene de forholder seg til, det kan ikke Folkeregisteret påvirke.

Folkeregistreringen i Norge har alltid vært basert på en grunnleggende forutsetning om at hver person har én registrert bostedsadresse. Denne adressen har betydning i en rekke sammenhenger, blant annet for kommunal planlegging, valgmanntall, skattemanntall, demografisk forskning og befolkningsstatistikk. Enkelte barn har imidlertid to faktiske bosteder. Etter et samlivsbrudd kan foreldre avtale delt bosted for barn, og dette kan også idømmes av domstolene. Det å kunne få synliggjort i Folkeregisteret at barnet bor hos begge foreldrene, kan være viktig for foreldrenes opplevelse av likestilt foreldreskap etter et samlivsbrudd. Det bør legges til rette for registrering i Folkeregisteret av at barnet har to faktiske bosteder, selv om kun én bostedsadresse kan legges til grunn for folketellinger, statistikk, valgmanntall og lignende. Det foreslås at det synliggjøres i registeret dersom et barn har delt bosted. Dette kan for eksempel gjøres ved en tilleggsopplysning i tilknytning til bostedsadresse. Brukerne av opplysninger fra Folkeregisteret vil da kunne benytte begge adressene dersom de har behov for det.

Den nærmere reguleringen av hvilke adressetyper som skal kunne registreres (i tillegg til bostedsadresse) vil bli regulert i forskrift. Departementet legger til grunn at direktoratet i forbindelse med moderniseringsprosjektet for Folkeregisteret utarbeider gode løsninger for utveksling av adresseopplysninger med brukerne av registeret.

Elektronisk kontaktinformasjon

Den digitale utviklingen har ført til at kommunikasjon mellom forvaltningen og borgerne nå i stor grad foregår elektronisk.

I henhold til forskrift 25. juni 2004 nr. 988 om elektronisk kommunikasjon med og i forvaltningen (eForvaltningsforskriften), har Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) etablert et register over innbyggernes digitale kontaktinformasjon (e-postadresse og mobilnummer) og reservasjonsstatus. Det digitale kontaktregisteret er en nasjonal felleskomponent, og fra 1. januar 2016 er det obligatorisk for offentlige virksomheter å benytte registeret når det skal sendes varsel om enkeltvedtak. Ca. 3,8 millioner innbyggere har registrert sitt mobilnummer og sin e-postadresse (av disse har ca. 90 000 reservert seg mot kommunikasjon på nett). Kontaktregisteret skal brukes av forvaltningen til å gjøre oppslag for å sjekke innbyggers reservasjonsstatus og for å få tilgang til innbyggers registrerte e-postadresse og mobilnummer. E-postadressen eller mobilnummeret skal benyttes til varsling når viktige brev sendes digitalt, til innbyggere som ikke har reservert seg. Kontaktinformasjonen kan også benyttes til å sende servicemeldinger og informasjon som er egnet til å sendes direkte på ordinær e-post eller på SMS.

Elektronisk kontaktinformasjon blir i dag ikke registrert i Folkeregisteret. Den offisielle kilden til opplysninger om personers elektroniske kontaktinformasjon er register over digital kontaktinformasjon og reservasjon med tilhørende infrastruktur, som Difi er behandlingsansvarlig for. Det fremgår av Meld. St. 27 (2015–2016) Digital agenda for Norge, at det skal vurderes om innbyggernes digitale kontaktinformasjon skal inngå i Folkeregisteret eller opprettholdes som et eget register. Departementet legger derfor til grunn at det i forbindelse med revisjonen av folkeregisterloven ikke bør legges opp til noen lovmessig hindring for at opplysning om elektronisk kontaktadresser kan registreres i Folkeregisteret, dersom det senere skulle bli besluttet.

Kontaktopplysninger for dødsbo

I samsvar med innspill fra Oslo byfogdembete foreslår departementet at det registreres kontaktinformasjon for dødsbo. Etter byfogdens erfaring er navn og adresse på den som mottar skifteattesten (eller uskifteattesten) i de aller fleste tilfeller tilstrekkelig. Departementet legger til grunn at attestmottakers navn og adresse er hensiktsmessig som kontaktinformasjon for dødsbo. Videre bør det etableres som en rutine at tingrettene og Oslo byfogdembete sender denne informasjonen til Folkeregisteret i forbindelse med utstedelsen av attesten, og at opplysningen registreres i Folkeregisteret. Dersom arvingene ønsker en annen kontaktperson, vil de selv kunne gi beskjed om det til Folkeregisteret.

Fødested

For personer født i Norge registreres fødested i dag i utgangspunktet med den kommune og det sykehus hvor personen er født. For personer født i utlandet registreres landet og eventuelt fødestedet hvis det er oppgitt på flyttemeldingen. Hvis fødested ikke opplyses på flyttemeldingen og det heller ikke på et senere tidspunkt fremlegges dokumentasjon for fødestedet, blir feltet for fødested stående blankt (fødeland vil alltid fremgå). Opplysning om fødeland og fødested brukes i forbindelse med utstedelse av pass. Ulike alternativer for angivelse av fødested i pass er til vurdering i Justis- og beredskapsdepartementet. Dersom dette arbeidet viser at det er nødvendig med endringer i prosedyrene for registreringen av fødested i Folkeregisteret, vil Finansdepartementet følge opp dette.

Sivilstand

Registrering av sivilstand omfatter i dag kategoriene uoppgitt, ugift, gift, enke/enkemann, skilt, separert, registrert partner, separert partner, skilt partner og gjenlevende partner. Partnerskapsloven ble opphevet da ekteskapsloven ble endret til også å gjelde likekjønnede ekteskap, og det inngås derfor ikke lenger partnerskap i Norge. Kategorien må likevel beholdes, da ikke alle som har inngått partnerskap har omgjort det til ekteskap. Det forslås at det spesifiseres i forskrift hvilke underkategorier til sivilstand som skal kunne registreres i Folkeregisteret.

Registreringsstatus

Registreringsstaus er en videreføring av forskriftens § 2-1, og vil omfatte blant annet opplysning om et fødsels- eller d-nummer er utgått og opplysning om en registrert identitet er falsk.

9.5 Registrering av samiske språk og bruk av samiske skrifttegn

9.5.1 Høringen og konsultasjon med Sametinget

Sametinget har i sin høringsuttalelse vist til ansvaret staten har for å registrere samiske språk:

«Mangelen på sammenlignbare data om situasjonen for samisk språk gjør det vanskelig å få en oversikt over utviklingen for samiske språk i Norge. Etter folketellinga av 1970 har det ikke blitt gjort registreringer om språk. Nå skjer folketellingene ut fra administrative og statistiske registreringer som ikke gir noen opplysninger om språk.

I forbindelse med Den europeiske pakta om minoritets- og regionspråk har Europarådet påpekt at den norske staten mangler oppdaterte oversikter over antall samisktalende. Rapport 1/2013 Samiske tall forteller 6 – Kommentert samisk statistikk 2013 konkluderer med at gjennomførte undersøkelser om samisk språk ikke er sammenlignbare og derfor heller ikke kan brukes til å analysere utviklingen. Man mangler således viktig kunnskapsgrunnlag for det språkpolitiske arbeidet.

En ny folkeregisterlov vil kunne gjøre det mulig å få med registrering av samisk språk. Som eksempel kan nevnes språkregistreringer som gjøres av den finske Befolkningsregistercentralen. Under rubrikken personuppgifter registreres blant annet morsmål og kontaktspråk. Siden 2013 har man tatt i bruk koder for hvilket samisk språk man har som morsmål. Opplysningene om morsmål og kontaktspråk kan hver enkelt selv registrere på skjema pr internett eller som vanlig post.

Mange samisktalende barn vokser opp med tospråklighet som morsmål f.eks. ved at de lærer samisk og norsk samtidig når foreldrene bruker hvert sitt morsmål med sitt barn. Det vil derfor være relevant å ta opp spørsmålet om muligheten for registrering av to førstespråk som ofte er det normale i tospråklige familier.»

Sametinget tar videre i sin høringsuttalelse opp statens ansvar for å legge til rette for at det skal være mulig å bruke samiske skrifttegn i offentlige registre. Også Kommunal- og moderniseringsdepartementet har bedt om at det i arbeidet med moderniseringen av Folkeregisteret legges til rette for at samiske særtegn kan benyttes i all registrering av personnavn og adresser.

Samisk språkutvalg anbefaler at ny folkeregisterlov regulerer frivillig registrering av samiske språk. Utvalget foreslår at det inntas en ny bokstav i lovutkastets § 3-1 første ledd med følgende ordlyd: «samiske språk». Den enkelte person må samtidig i loven sikres rett til selv å melde inn og endre opplysninger om egen språkbruk eller språktilknytning. De nærmere regler om dette og hvilke samiske språk det er ønskelig å registrere, bør fastsettes i forskrift. Utvalget viser også til at samene har urfolksstatus i Norge, og at manglende statistikk over samiske språkbrukere må sees på som et brudd på internasjonale forpliktelser overfor urfolk særlig ILO-169, artikkel 7, jf. erklæringen fra FNs verdenskonferanse om urfolks rettigheter (2014) artikkel 10. Norge har fått internasjonal kritikk for mangel på presis informasjon om samiske språkbrukere og geografisk fordeling. Utvalget skriver videre:

«Etter utvalgets vurdering er ikke språk i seg selv en sensitiv personopplysning og det foreligger dermed ikke i utgangspunktet noen personvernrettslige hindringer for en slik registrering. Likevel kan samisk språk, all den tid språk er et av de viktigste kjennetegnene for samisk identitet, indirekte si noe om etnisitet. Utvalget mener derfor opplysninger om språktilhørighet bør være underlagt taushetsplikt. Utvalget har vektlagt at det allerede i dag er hjemlet at Sametingets valgmanntall kan registreres i folkeregisteret.

Utvalget understreker at det er sentralt at opplysninger om samiske språk skal kunne innhentes av relevante offentlige instanser. Dette vil muliggjøre et bedre og mer effektivt tjenestetilbud i tråd med gjeldende lovverk, ved at blant annet språkbehov avdekkes. Statistisk sentralbyrå bør ha adgang til å utarbeide statistikk på bakgrunn av opplysningene som meldes inn. Det bør være anledning for andre til å be om innsyn i registeret angående samiske språk ut over dette til forskningsformål og andre samfunnsnyttige formål.»

Etter høringen har departementet hatt ytterligere kontakt med Sametinget og Kommunal- og moderniseringsdepartementet (herunder to konsultasjonsmøter med Sametinget) om registrering av samiske språk og bruk av samiske tegn i Folkeregisteret.

I tillegg til de tre samiske språkene sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk, har Sametinget fremmet ønske om at det blir adgang til å registrere østsamisk, pitesamisk og umesamisk. Sametinget har fremholdt følgende:

«Både østsamisk og pitesamisk er svært utsatte samiske språk i Norge, og som i dag er gjenstand for revitaliseringstiltak i de gjeldende språkmiljøene (også over landegrensene). For eksempel har det pitesamiske språkmiljøet i Norge satt i gang et ordboksprosjekt med bevilgning fra Sametinget. En mulighet til å kunne registrere umesamisk vil gjøre det mulig å få en indikasjon på eventuell utbredelse av språket i Norge. Det er avgjørende å kunne ha en mulighet for registrering av disse språkene for å kunne si noe om språkenes utbredelse. Slike opplysninger danner et nødvendig faktagrunnlag for en helhetlig forståelse av nåværende språksituasjon for disse språkene og dermed også for eventuelle fremtidige tiltak.»

Sametinget mener det også må kunne registreres tospråklighet, da det er en viktig opplysning for å kunne følge utviklingen av funksjonell tospråklighet som målsetting for det samiske språksamfunnet. Sametinget skriver:

«Det faktum at en god del barn i for eksempel samisk-norske familier vokser opp med to morsmål er viktige språkkompetanseopplysninger for det samiske samfunnet. Registrering som bygger på enspråklighet som det normale, vil gi et ufullstendig og langt på vei galt bilde av samiske språkforhold. En slik registrering er også viktig for å kunne følge utviklingen av samisk som førstespråk fordi førstespråkkompetanse er avgjørende for språkets fremtid. I denne sammenheng er det relevant å vise til ordningen for den finske Befolkningsregistercentralen der barns morsmål blir registrert ved innmeldelse av registrering av barnets navn. Språkutvalgets forslag at foreldre kan registrere barns språk vil dekke et slikt registreringsbehov. Utvalgets definisjon av morsmål er for bred til å kunne brukes som kategori for beskrivelse av funksjonell tospråklighet, fordi morsmål ifølge utvalgets definisjon omfatter språk man ikke behersker, men som man identifiserer seg med.»

Sametinget har også anført at det bør kunne registreres en inndeling i aktiv og passiv muntlig språkbeherskelse (snakker samisk eller forstår samisk) og tilsvarende om bruker har lese- og skriveferdigheter i språket. Sametinget har blant annet vist til følgende:

«Folk vil enkelt kunne ta standpunkt til om de bare forstår samisk (passiv beherskelse) eller om de også snakker språket (aktiv beherskelse). Språkutvalgets delrapport tar også opp dette forholdet. Utvalgets definisjon av samiskspråklig dekker kategorien aktiv språkbruker og definisjonen av begrepet samiskspråklig tilknytning tilsvarer både passiv språkbeherskelse og ingen språkbeherskelse. For å få med alle som dekkes av utvalgets kategori samiskspråklig tilknytning, kan man i tillegg til aktiv og passiv språkbeherskelse som tredje kategori ta med samiskspråklig tilknytning som registreringskategori.

Registrering av skriftkunnskap kan gjøres like enkelt ved å spørre om man kan skrive samisk eller bare lese det. Slike ferdigheter er sentrale for å oppnå målet om funksjonell tospråklighet og ikke minst for muligheten til bruk av samisk også i offentlige sammenhenger der skriftlig kompetanse er avgjørende. Derfor er det viktig å kunne ha tilgang til statistikk som sier noe om utviklingen for samisk skriftkunnskap.»

9.5.2 Departementets vurdering

I dag er det mangelfull bruk av samiske tegn i Folkeregisteret, og det legges til rette for å endre dette i et modernisert register. Skattedirektoratet vil i sitt prosjekt for modernisering av registeret følge de til en hver tid gjeldende krav for offentlige virksomheters bruk av tegnsett i IT-løsninger.

Finansdepartementet viser til at sameloven slår fast at samisk og norsk er likeverdige språk, og at sameloven gir borgerne språklige rettigheter i møte med offentlige organ og tjenesteyting. Departementet viser videre til høringsuttalelsene om dette, og foreslår at det åpnes for frivillig registrering i Folkeregisteret av om en person er bruker av samisk språk. Den enkelte som ønsker dette registrert, må selv melde det inn. De nærmere reglene, herunder hvilke samiske språk som skal kunne registreres, fastsettes i forskrift.

Registrering av samiske språk reiser enkelte personvernmessige spørsmål. Kommunal- og moderniseringsdepartementet fremholder følgende:

«Samisk språk er tett knyttet til etnisitet. Opplysning om etnisitet regnes som en sensitiv personopplysning etter personopplysningsloven § 2 nr. 8. Det betyr at det stilles særskilte krav til det rettslige grunnlaget for behandling av slike opplysninger. Samtykke fra de registrerte eller lovhjemmel er gode rettslige grunnlag for behandling av sensitive personopplysninger.

Vi har forstått at registrering av samiske språk i Folkeregisteret skal være basert på samtykke og aktiv deltakelse fra den registrerte, ved at den enkelte selv må melde inn språk. Basert på at det er frivillig for den enkelte å melde inn språk til Folkeregisteret, og at opplysningene når som helst kan endres, kan vi ikke se at slik registrering utgjør noe stort inngrep i den enkeltes personvern.

Ettersom registrering av samisk språk kan oppfattes som en registrering av etnisk identitet, kan enkelte vegre seg mot en slik registrering dersom opplysningene ikke er taushetsbelagte. Vi forstår det slik at det er mulig å gi relevante offentlige institusjoner tilgang til taushetsbelagte opplysninger, som for eksempel språk, som del av den generelle personinformasjonen fra Folkeregisteret. Dette avhenger imidlertid av at en slik tilgang er hjemlet i lov.

KMD kan ikke se behov for en generell tilgang til opplysninger om personers språk, ut over det som er hjemlet i lov, og som går til relevante offentlige instanser. KMD anbefaler derfor at opplysninger om samisk språk i Folkeregisteret blir taushetsbelagt. Det må imidlertid sikres at opplysninger om samisk språk blir tilgjengelig for relevante offentlige institusjoner eller tjenester gjennom hjemler i særlovgivningen, som for eksempel opplæringsloven, lover om helsetjenesten mv.»

Også samisk språkutvalg har uttalt at registrering av opplysninger om samiske språk bør være underlagt taushetsplikt.

Finansdepartementet legger etter dette til grunn at opplysning i Folkeregisteret om samiske språk, bør være underlagt taushetsplikt.