4 Folkeregisterlovgivning i andre land

De fleste land i Europa har egne kommunale sivilregistre som i hovedsak registrerer fødsel, vigsel og dødsfall som finner sted innenfor det enkelte registers embetsdistrikt. I noen land, f.eks. Tyskland og USA, ville det vært i strid med forfatningen å opprette et sentralt folkeregister.

Den nordiske tradisjonen med folkeregistre som også holder oversikt over hvor befolkningen er bosatt, skiller seg således ut. I Vest-Europa er det etter det departementet erfarer bare Belgia, Nederland og Østerrike som har sentrale personregistre. Andre land har bare registre som holder orden på den nasjonale ID-kortutstedelse som normalt ikke omfatter hele den bosatte befolkning. Selve bostedsregistreringen er for eksempel i Frankrike, Italia og Tyskland en kommunal oppgave der man ved innflytting og flytting innen kommunen melder fra om dette til et eget registreringskontor for slike formål. Noen statlig harmonisering skjer ikke.

I Finland reguleres folkeregistreringen av Lag om befolkningsdatasystemet och Befolkningsregistercentralens certifikattjänester 21.8.2009 og Lag om hemkommun 11.3.1994. I Danmark har man lov 14. september 2009 om Det Centrale Personregister (CPR-loven), mens folkeregistreringen i Sverige reguleres av Folkbokföringslag (1991:481), Folkbokföringsförordning (1991:749) og Lag om behandling av personuppgifter i Skatteverkets folkbokföringsverksamhet (2001:182). I tillegg kommer den nordiske overenskomsten av 1. november 2004 om folkeregistrering.

Lovgivningen i de nordiske land har flere likhetstrekk, men er ikke harmonisert.

Når det gjelder bosted, bygger dansk lovgiving i hovedsak på døgnhvilen og har i utgangspunktet en tremånedersregel for plikten til å melde flytting. Sverige har når det gjelder innenlandske flyttinger i hovedsak de samme regler som Norge med unntak av de særnorske pendlerbestemmelsene. Når det gjelder inn- og utflytting i Sverige, er det en tolvmånedersregel.

Reglene for utlevering av opplysninger fra registeret er heller ikke like. I Danmark gis private virksomheter og fysiske personer tilgang til opplysning om blant annet navn, adresse, død og vergemål. Livsforsikringsselskaper får opplysning om sivilstand bortsett fra separasjon. CPR-nummer (tilsvarende fødselsnummer) gis bare ut til offentlige myndigheter.

I Sverige er rettstradisjonen en helt annen. Svensk forvaltning har tradisjonelt vært basert på allmennhetens frie tilgang til innsyn i offentlige registre. I Sverige er det i henhold til lov om det statlige personadresseregister (1998:527) etablert et eget register hvor folkeregisteropplysninger er hentet ut fra skatteverkets sentrale folkeregister. Herfra har enhver person rett til å få utlevert opplysninger om blant annet andre personers navn, fødselsnummer, svensk statsborgerskap, ektefelle og verge. Opplysninger om ekstrakter av befolkningen kan videre gis til markedsføring og opinionsundersøkelser.

Også i Finland utleveres folkeregisteropplysninger i større utstrekning enn i Norge. I henhold til finsk lov kan folkeregisteropplysninger utleveres til oppdatering og kontroll av kunde- og markedsføringsregistre. Det kan også utleveres navn- og adresseopplysninger til bruk for direkte-reklame og markedsføringsformål.

Den svenske loven har ingen formålsbestemmelse. Slik bestemmelse er imidlertid inntatt i den danske lovens § 1 og i den finske loven om befolkningsdatasystemet §§ 1 og 5. Videre har de tre landene lovfestet bestemmelser om organisering/registermyndighet, hvem som skal omfattes av registeret, hvilke opplysninger som kan registreres om den enkelte person og hvem som skal registreres som bosatt. Lovgivningen i disse tre landene har også bestemmelser om meldeplikt og kontroll.

Selv om lovtradisjonen er noe forskjellig landene imellom, er det et gjennomgående trekk at de andre nordiske land har lovfestet det meste av det som i det norske folkeregisterregelverket er regulert i forskrift.