13 Særskilte forhold som gjelder enerettstilbydernes pengespilltilbud

13.1 Norsk Tippings grasrotandel

13.1.1 Gjeldende rett

Pengespilloven § 10 første ledd gir hjemmel til at en andel av innsatsbeløpet til spill som omfattes av loven kan fordeles direkte til en enhet som er registrert i Frivillighetsregisteret, og som driver aktivitet på lokalt nivå. Dette omtales ofte som grasrotandelen. Disse midlene regnes ikke som inntekt fra selskapets spill og inngår derfor ikke i selskapets overskudd.

De nærmere rammene for grasrotandelen følger av forskrift 15. desember 2017 nr. 2136 om grasrotandel.

Grasrotandelen ble lansert i 2009. Grasrotandelen gjør det mulig for den enkelte spiller hos Norsk Tipping å gi 7 pst. av spillinnsatsen til et selvvalgt lag eller en selvvalgt forening. For spill på Multix, Instaspill og Oddsen er grasrotandelen 14 pst. av spillinnsatsen etter fratrekk for gevinster. For å kunne motta midler gjennom grasrotandelen må enheten være registrert i Frivillighetsregisteret og være registrert med deltakelse i grasrotandelen. Enheten må være ikke-fortjenestebasert og virksomheten må ha frivillig innsats.

Formålet med ordningen er å fremme frivillig aktivitet på lokalt eller regionalt nivå. Ordningen ble innført for å gjøre spilltilbudet til Norsk Tipping mer attraktivt sammenlignet med internasjonale aktører som tilbyr pengespill via internett uten norsk tillatelse. I Ot.prp. nr. 11 (2008–2009) ble dette omtalt som følger:

«Hensikten med grasrotandelsordningen er først og fremst å underbygge Norsk Tippings virksomhet med å kanalisere pengespillaktiviteten i Norge og dermed blant annet forebygge kriminalitet og spilleavhengighet knyttet til pengespill. Ordningen vil i tillegg legge til rette for støtte til den frivillige aktiviteten på amatør- og grasrotnivå som foregår i lokalsamfunnet.»

Grasrotandelen gjør det tydelig for spillerne at de ved å delta i spillene til Norsk Tipping støtter organisasjonene og foreningene som får midler fra spillinntektene.

Siden starten har grasrotandelen generert over 5 mrd. kroner til ulike formål.

13.1.2 Høringen

I høringen viste departementet til vurderingene i Meld. St. 12 (2016–2017) om at grasrotandelen i all hovedsak fungerer godt, og at ordningen har en demokratiserende funksjon ved at det er spillerne selv som, innenfor visse rammer, bestemmer hvilke formål som skal få midler. Ordningen har trolig en effekt på både rekruttering og kundelojalitet hos Norsk Tipping, og på denne måten styrker den kanaliseringseffekten til Norsk Tipping og bidrar til at selskapet når de sosialpolitiske målene. Departementet foreslo derfor å videreføre ordningen med grasrotandelen uten materielle endringer.

Departementet foreslo at grasrotandelen hjemles i en egen bestemmelse i ny pengespillov for å skille grasrotandelen fra Norsk Tippings overskuddsmidler som fordeles til de formålene loven bestemmer.

13.1.3 Høringsinstansenes syn

Lotteri- og stiftelsestilsynet anbefaler at lovteksten åpner opp for at begge enerettstilbyderne kan få muligheten til å etablere en grasrotordning, ikke bare Norsk Tipping, slik forslaget som ble sendt på høring var formulert.

Foreningen for Marfans Syndrom, Loeys-Dietz og lignende tilstander ønsker at små foreninger som kun har et nasjonalt styre og ikke lokallag, men likevel driver lokal virksomhet, skal kunne bli med i ordningen.

Press – Redd Barna Ungdom mener at grasrotandelens innretning har utfordringer, idet barn kan brukes som kanal for å rekruttere foreldre, besteforeldre etc. til ordningen.

13.1.4 Departementets vurdering

Departementet viser til at justeringen i grasrotandelen ble vurdert i Meld. St. 12 (2016–2017), og at det da ikke ble foreslått endringer i ordningens innretning, eller hvem som skal kunne delta i ordningen. Departementet viderefører derfor forslaget fra høringen om at det ikke gjøres endringer i grasrotordningen i forbindelse med forslag om ny pengespillov, men at ordningen får en egen bestemmelse i pengespilloven, se lovforslaget § 13.

Press – Redd Barna Ungdom viser til utfordringer knyttet til markedsføringen av ordningen. Departementet viser i den forbindelse til den generelle regelen om at pengespill har 18-årsgrense, og at dette også vil gjelde for markedsføring av pengespill. Departementet viser videre til retningslinjene som gjelder for markedsføring av Norsk Tippings pengespill, se punkt 9.1.3 over, hvor det presiseres at Norsk Tipping ikke kan bruke personer under 18 år i markedsføringen. Departementet mener på denne bakgrunn at problemstillingen er godt nok regulert.

Når det gjelder Norsk Rikstotos mulighet til å tilby en grasrotordning, er ikke dette noe som har blitt spilt inn som et ønske verken fra høringsinstanser knyttet til hestemiljøene eller fra Norsk Rikstoto eller Landbruks- og matdepartementet. Departementet viser til at Landbruks- og matdepartementet kan fastsette forskrift om fordeling av overskuddet fra tilbyderen av hestespill, se lovforslaget § 14.

13.2 Pengespill som er reservert enerettsstilbyderne

13.2.1 Gjeldende rett

Lotteriloven, pengespilloven og totalisatorloven regulerer hvilke pengespill ulike tilbydere kan tilby. Pengespilloven regulerer lotterier og pengespill som Norsk Tipping har enerett til å tilby, og totalisatorloven regulerer totalisatorspillene som Norsk Rikstoto har enerett til å tilby. Lotteriloven regulerer lotterier som andre enn enerettstilbyderne kan tilby.

Pengespilloven § 1, jf. § 3 første ledd gir Norsk Tipping enerett til å tilby pengespill i forbindelse med idrettskonkurranser og andre konkurranser som ikke er regulert i andre lover, tallspillet Lotto, lotterispill ved bruk av utbetalingsautomater og andre pengespill som Kongen bestemmer at loven skal gjelde for. Norsk Tipping har blant annet fått tillatelse til å tilby andre tallspill enn Lotto, pengespill på internett (såkalte Instaspill) og spillet Nabolaget.

Totalisatorloven § 1 krever konsesjon for å tilby veddemål ved totalisator. Totalisatorforskriften presiserer at den virksomheten som får konsesjon skal ha til formål blant annet å støtte hesteavlen. Konsesjon er i dag gitt til Norsk Rikstoto.

Lotteriloven § 5 sier at lotteri bare kan holdes til inntekt for et humanitært eller samfunnsnyttig formål. Loven § 5 andre ledd gjør unntak for møtelotterier, basar og pokerspill i private hjem mellom personer i nær omgangskrets, hvor det ikke er krav om at inntektene går til slike formål.

Den gjeldende reguleringen legger til rette for at Norsk Tipping og Norsk Rikstoto skal ha enerett til å tilby de lotteriene og pengespillene som har høyest omsetning, høyest gevinstutbetaling og høyest risiko for problematisk spilleatferd. I tillegg tillates det innenfor en enerettsmodell også et privat lotterimarked av begrenset omfang, jf. EFTA-domstolens sak E-03/06 Ladbrokes.

13.2.2 Høringen

I høringen pekte departementet på at det ikke vil være hensiktsmessig å fordele spillkategorier mellom tilbydere. Utviklingen på pengespillmarkedet har ført til at pengespillkategorier overlapper hverandre og nye typer pengespill kan være vanskelige å kategorisere i tradisjonelle kategorier som tallspill og bingospill. En avgrensning av markedet for enerettstilbyderne og markedet for de private tilbyderne bør derfor knyttes til noe annet enn pengespillkategorier.

Departementet viste til Meld. St. 12 (2016–2017) som legger til grunn at enerettsmodellen skal videreføres og at Norsk Tipping og Norsk Rikstoto fortsatt skal ha enerett til å tilby de lotteriene og pengespillene som har høyest omsetning og gevinstutbetaling og høyest risiko for problematisk spilleatferd. Departementet foreslo å regulere denne eneretten, slik at Norsk Tipping og den som har tillatelse til å tilby pengespill på hest gis enerett til å tilby pengespill som har høy omsetning, høye premier eller høyest risiko for å skape spilleproblemer. Det ble vist til at hensynet til å forebygge spilleproblemer og hensynet til å forebygge økonomiske misligheter tilsier at pengespill som har høy omsetning, høye premier eller høyest risiko for spilleproblemer, er av en slik karakter at de bør tilbys av enerettstilbyderne som er under sterk statlig kontroll. Det ble videre vist til at enerettstilbydernes hovedoppgave er å lede spilleaktivitet og spillelyst bort fra uregulerte tilbud og til sine egne pengespill, og at det er en forutsetning for å lykkes med kanalisering at enerettstilbyderne gis mulighet til å utvikle sine respektive porteføljer over tid for å kunne møte konkurransen fra uregulerte aktører i markedet. Spillutviklingen må imidlertid ikke gå lenger enn det som er nødvendig for å kanalisere spillere til de regulerte tilbudene.

13.2.3 Høringsinstansenes syn

Lotteri- og stiftelsestilsynet viser til at de mest aggressive pengespillene hos Norsk Tipping er strengt regulert og at spillene ikke har høy risiko når de når markedet. Denne høringsinstansen peker også på at lovforslagets formulering om at spill med høyest risiko skal være reservert for enerettstilbyderne, gjør at vurderingen av risiko vil være relativ til den risiko andre spill presenterer. I stedet bør loven angi at pengespill med høy risiko forbeholdes enerettstilbyderne. Høringsinstansen ber også om at departementet vurderer om det er behov for ytterligere regulering for å avgrense Norsk Tippings og Norsk Rikstotos tilbud, for å hindre direkte konkurranse mellom disse tilbyderne.

Det Norske Travselskap og Norsk Jockeyklubb uttrykker i sitt felles høringssvar at det ikke bør stilles krav om at enerettstilbyderne skal tilby pengespill med høy risiko, da Norsk Rikstoto ikke har slike spill.

Spillavhengighet Norge peker på problemene ved at spilltyper er så like at de er vanskelige å kategorisere, noe som fører til at spillkategorier ligner hverandre og flere tilbydere tilbyr de samme spillene. Dette er en utfordring for spilleavhengige som får større tilgang til spill de har et problematisk forhold til. Denne høringsinstansen mener at det ikke er hensiktsmessig at flere tilbydere tilbyr like spill eller spillkategorier, og mener at spillkategorier må tydeliggjøres ytterligere og overlapp bør unngås.

Postkodelotteriet ønsker ikke at pengespill med høy omsetning og høye premier skal reserveres Norsk Tipping og Norsk Rikstoto.

13.2.4 Departementets vurderinger

Under dagens regelverk avgrenses hvilke pengespill tilbyderne kan tilby av den loven som regulerer tilbyderens virksomhet. Som beskrevet ovenfor, er enkelte pengespillkategorier reservert for enerettstilbyderne. Dagens regelverk gir likevel ikke en uttømmende oppramsing av hvilke pengespillkategorier som kan tilbys av henholdsvis enerettstilbyderne og tilbyderne på det private lotterimarkedet. Enkelte pengespilltyper tilbys både av Norsk Tipping og tilbydere på det private lotterimarkedet, for eksempel skrapelodd.

En ny felles pengespillov skal gjelde for alle som tilbyr pengespill på det norske markedet, og regelverket vil dermed ikke ha en avgrensning av markedet knyttet til forskjellige lovverk. For å sikre at det ikke etableres uønsket konkurranse mellom de som kan tilby pengespill, vurderer departementet at det er behov for å trekke opp noen prinsipper i loven for hva enerettstilbyderne og øvrige tilbydere henholdsvis skal kunne tilby.

Etter departementets syn vil det ikke være hensiktsmessig å angi i loven en uttømmende liste over de pengespillkategorier som hver av aktørene skal kunne tilby i framtiden. Markedsutvikling gjør at kategorier overlapper, og at nye typer pengespill ikke kan kategoriseres på tradisjonelt vis. En avgrensning av markedet for enerettstilbyderne og markedet for øvrige tilbydere bør derfor knyttes til noe annet enn pengespillkategorier.

Videre vil departementet peke på at enerettstilbyderne skal være bærebjelken i den norske pengespillpolitikken. Hovedoppgaven til Norsk Tipping og Norsk Rikstoto er å lede spillaktivitet og spillelyst bort fra uregulerte tilbud og til sine egne pengespill. Dette omtales ofte som kanalisering. Kanalisering foregår primært ved at spillere som spiller hos uregulerte spilltilbydere velger å flytte aktiviteten sin til enerettstilbyderne, eller at nye spillere som har lyst til å spille pengespill velger å spille hos enerettstilbyderne. Ved en vellykket kanalisering vil spillere velge regulerte tilbud framfor uregulerte, noe som vil innebære at det er færre spillere igjen å lede bort fra uregulerte og til regulerte tilbud. Departementet mener derfor at en del av kanaliseringsoppdraget også vil innebære å holde på spillerne når de er kanalisert.

For å lykkes med kanalisering, er det en forutsetning at enerettstilbyderne har mulighet til å utvikle sine respektive porteføljer over tid for å kunne møte konkurransen fra uregulerte aktører i markedet. EU-domstolen har slått fast at en enerettstilbyder må kunne ha en kontrollert utvidelse av sin spillportefølje for å kunne tilby et ansvarlig, men attraktivt tilbud som kan kanalisere spillere til sine tilbud, jf. EFTA-domstolens sak C-338/04 Placanica, avsnitt 55. Departementet legger derfor til grunn at begge enerettstilbyderne må ha rom i regelverket til å utvikle nye spill og spilltyper for å være attraktive nok til å kunne kanalisere spillere til sine tilbud. Spillutviklingen må imidlertid ikke gå lenger enn det som er nødvendig, slik at nye spill «med rimelighet kan antas å tjene sitt formål», jf. EFTA-domstolens sak C-338/04 Placanica, avsnitt 55.

Departementet vurderer at hensynet til å forebygge spilleproblemer og hensynet til å forebygge økonomiske misligheter tilsier at pengespill som har høy omsetning, høye premier eller høy risiko for spilleproblemer er av en slik karakter at de bør tilbys av enerettstilbyderne som er under sterk statlig kontroll. Dette gjør det enklere for myndighetene å raskt kunne gripe inn dersom pengespillene har uheldige konsekvenser. Lovforslaget § 10 presiserer derfor at Norsk Tipping og den som har tillatelse til å tilby pengespill på hest (Norsk Rikstoto), skal ha enerett til å tilby denne typen spill. Departementet har foreslått ordlyden «høy risiko», i motsetning til «høyest risiko» som var formuleringen i lovforslaget som ble sendt på høring. Bakgrunnen for dette er at en regel om at spill med «høyest» risiko skal være reservert for enerettstilbyderne, gjør at vurderingen av risiko vil være relativ til den risiko andre spill presenterer, jf. høringsinnspillet fra Lotteritilsynet. I stedet bør loven angi at pengespill med høy risiko forbeholdes enerettstilbyderne.

Som en konsekvens av den foreslåtte bestemmelsen, er det en forutsetning at andre tilbyderes pengespilltilbud ikke skal ha høy risiko for å skape spilleproblemer, høy omsetning eller høye premier. Departementet ser imidlertid at det i dag også finnes pengespill som har høy risiko for spilleproblemer som tilbys av andre enn enerettstilbyderne. Dette gjelder for eksempel databingo, hvor 71,6 pst. av spillerne er kategorisert som moderate risikospillere eller problemspillere, se Omfang av penge- og dataspillproblemer i Norge 2019, Universitetet i Bergen (2020), s. 60. Departementet vil derfor i gjennomgangen av lovens forskrifter vurdere hvilke behov det er for å fastsette ytterligere ansvarlighetskrav for slike spill, slik at risikoen reduseres.

Lovforslaget § 10 begrenser i utgangspunktet ikke enerettstilbyderne Norsk Tipping og Norsk Rikstotos mulighet til å tilby pengespill som ikke har høy risiko for å skape spilleproblemer, høy omsetning eller høye premier. Det er likevel ikke ønskelig å skape direkte konkurranse mellom enerettstilbyderne og andre tilbydere på pengespillmarkedet. I «enerett» ligger det at kun én aktør skal ha rett til å tilby sine pengespill på markedet. Dette er gjort ut fra en vurdering om at et konkurransemarked ikke på samme måte som en enerettsmodell er egnet til å oppnå de nasjonale pengespillpolitiske målene. Myndighetene må ta hensyn til dette i reguleringen av pengespillfeltet og praktiseringen av reglene, slik at det ikke oppstår uønskede konkurranseflater som kan utfordre modellen som sådan. Dersom enerettstilbyderne ønsker å etablere nye pengespill, må det nøye vurderes om disse spillene skiller seg fra andre lovlige tilbud, og om kanaliseringshensyn tilsier at det er behov for å etablere et slik spilltilbud. Dette må være en del av vurderingen når det skal besluttes hvilke pengespill enerettstilbyderne kan tilby. Tilsvarende vil andre tilbydere ikke kunne etablere pengespilltilbud som allerede er et etablert tilbud fra enerettstilbydernes side. Det vises her til punkt 14.4.1 nedenfor om begrensninger i pengespilltilbudet for andre tilbydere, hvor det legges til grunn at dette tilbudet skal være et supplement til enerettstilbydernes tilbud, og ikke et konkurrerende tilbud.

13.3 Godkjenning av nye pengespill

13.3.1 Gjeldende rett

Pengespilloven § 1 første ledd bokstav d) legger til Kongen å bestemme hvilke nye pengespill loven skal gjelde for. I Ot.prp. nr. 52 (1991–92) begrunnes denne bestemmelsen med at loven bør utformes slik at spill kan utskiftes eller settes i verk, uten at det er nødvendig med lovendring. Hjemmelen er brukt en rekke ganger når Norsk Tippings portefølje har blitt utvidet.

Spillereglene for henholdsvis Multix (spilleautomater), Belago (bingoterminaler) og Instaspill (nettspill) gir Lotteritilsynet myndighet til å godkjenne nye enkeltspill og endringer i enkeltspill innenfor disse spillkategoriene.

Totalisatorloven § 1 fjerde ledd fastsetter at det er Landbruks- og matdepartementet som godkjenner de enkelte former for totalisatorspill.

13.3.2 Høringen

I høringen foreslo departementet at nye pengespillkategorier hos enerettstilbyderne skal fastsettes i forskrift vedtatt av Kongen i statsråd. Departementet viste til at det er gode grunner som taler for å regulere pengespillkategoriene i forskrifts form, da pengespillkategoriene som enerettstilbyderne tilbyr vil kunne ha betydning for andre tilbyderes mulighet til å tilby tilsvarende pengespill.

Departementet foreslo også at godkjenning av enkeltspill, innenfor pengespillkategorier som er godkjent av Kongen, skal ligge til Lotteritilsynet.

Videre foreslo departementet en hjemmel til å gi forskrift om adgang for enerettstilbyderne til å prøve ut nye konsepter for pengespill, selv om Kongen ikke har gitt enerettstilbyderne tillatelse til å tilby disse pengespillene ennå. Formålet med en slik bestemmelse er å sikre at enerettstilbyderne har mulighet til å møte endringer i markedet på en god og effektiv måte, ved å prøve ut nye konsepter i mindre omfang før en reell lansering, og før samtlige utviklingskostnader påløper.

13.3.3 Høringsinstansenes syn

Lotteri- og stiftelsestilsynet mener at godkjenning av enkeltspill bør avgrenses til nye spilltyperinnen de ulike kategoriene, og at enerettstilbyderne bør kunne lansere spill innenfor disse. Dette vil være ressursbesparende for både tilsynet og enerettstilbyderne.

13.3.4 Departementets vurdering

Pengespill er et særlig sensitivt politikkområde og enerettstilbydernes pengespilltilbud kan trenge ekstra legitimitet og forankring. Etter dagens praksis er det Kongen som fatter beslutning om nye pengespill som Norsk Tipping kan tilby etter pengespilloven § 1 første ledd bokstav d.

I Meld. St. 12 (2016–2017) ble det konkludert med at nye pengespillkategorier som enerettstilbyderne kan tilby bør fastsettes i forskrift. Nye pengespillkategorier ble her ment å være nye pengespilltyper med andre egenskaper enn de pengespillene som de regulerte pengespilltilbyderne i Norge allerede tilbyr.

Departementet vurderer at å fastsette enerettstilbydernes pengespilltilbud i forskrift kan øke tilbudets legitimitet. En forskrift er et vedtak som gir rettigheter eller plikter til et ubestemt antall eller en ubestemt krets av personer, jf. definisjonen av forskrift i forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav c. Meld. St. 12 (2016–2017) peker på at en forskriftsprosess vil sikre offentlig forankring og øke legitimitet rundt avgjørelsesprosessene, og styrke rettssikkerheten for både de som spiller pengespill og for andre tilbydere på det regulerte pengespillmarkedet. Det er dermed gode grunner som taler for at pengespilltilbudet bør reguleres i forskrifts form.

I Meld. St. 12 (2016–2017) og i høringsnotatet foreslo departementet at Kongen skulle gi forskrift om hvilke pengespillkategorier enerettstilbyderne kan tilby. Som det også ble pekt på i høringen, mener departementet at det kan være utfordrende å dele pengespill i kategorier. Tradisjonelle pengespill som lotterier, skrapespill, sportsspill, terminalspill og interaktive spill er stadig i utvikling og presenteres i nye varianter. Det er følgelig krevende å skille mellom ulike gjensidig utelukkende kategorier av pengespill.

Departementet har med dette som bakgrunn gjort en ny vurdering av hensiktsmessigheten av å regulere enerettstilbydernes pengespilltilbud i ulike kategorier av pengespill, og har kommet til at dette ikke vil være en målrettet måte å regulere tilbudet på. Enerettstilbydernes pengespilltilbud kan endres over tid og vil ikke nødvendigvis la seg forhåndskategorisere. Departementet går derfor bort fra forslaget i høringen om å gi forskrift om hvilke pengespillkategorier enerettstilbyderne kan tilby.

Departementet holder imidlertid fast ved at det er nødvendig å gjøre grundige vurderinger av hvilke typer pengespill enerettstilbyderen skal kunne tilby, og rammene for disse, for å være sikker på at nye typer pengespill bidrar til å oppfylle målene i pengespillpolitikken og enerettstilbyderens samfunnsoppdrag om å kanalisere spillere bort fra uregulerte aktører.

Enerettstilbydernes pengespilltilbud skal imøtegå det som finnes av uregulerte spilltilbud og bør løpende tilpasses situasjonen i pengespillmarkedet for øvrig. Dette er nødvendig for at enerettstilbyderne skal kunne oppfylle samfunnsoppdraget og klare å kanalisere den spillelysten som finnes i befolkningen til enhver tid til sine tilbud. Reguleringen må også ta høyde for at pengespilltilbudet kan endres over tid.

Departementet foreslår derfor en hjemmel til å gi forskrift om hvilke pengespill enerettstilbyderne kan ha for å oppfylle lovens formål. Det vil dermed være opp til myndighetene å bestemme hvilket pengespilltilbud enerettstilbyderne skal ha til enhver tid, og hvilke rammer som bør gjelde for pengespillene.

I høringen ble det vist til at en forskrift om pengespillkategorier ville kreve særlig legitimitet og at forskriften derfor burde gis av Kongen. Departementet er fremdeles av den oppfatning at å fastsette pengespilltilbudet i forskrift vil gi økt legitimitet, men har etter en fornyet vurdering kommet til at det vil være forsvarlig og mest hensiktsmessig å overlate forskriftskompetansen til departementet.

En regulering av enerettstilbydernes pengespilltilbud vil være en sentral del av en helhetlig regulering av pengespillmarkedet. Departementet har ansvaret for denne reguleringen og er gitt en rekke forskriftshjemler i forslaget til ny pengespillov. Det er dermed naturlig at reguleringen av enerettstilbydernes pengespilltilbud inngår som en del av denne helhetlige forskriftsreguleringen. Det foreslås derfor at kompetansen til å gi forskrift gis til departementet, og ikke Kongen som var forslaget i høringen, se lovforslaget § 15 andre ledd.

Innenfor pengespillene som vil reguleres i forskrift, vil man igjen kunne finne ulike typer enkeltspill. Tillatelse til nye enkeltspill gis i dag av Lotteritilsynet når det gjelder Instaspill (onlinespill), Belago (bingoautomater) og Multix (spilleautomater) hos Norsk Tipping. Enkeltspillene skiftes ut med jevne mellomrom for å holde på attraktiviteten og kanalisere spillere.

I forbindelse med høringen har Lotteri- og stiftelsestilsynet gitt uttrykk for at dagens ordning er ressurskrevende, og at en detaljert godkjenningsordning for enkeltspill ikke er å foretrekke.

Departementet ser at godkjenningsprosessen knyttet til nye enkeltspill innenfor de ulike spilltypene kan være ressurskrevende for Lotteritilsynet. Samtidig må dette veies opp mot hensynet til målet om å sikre at pengespill gjennomføres på en ansvarlig og trygg måte, jf. lovforslaget § 1 bokstav b. Departementet anser det som en naturlig del av forskriftsarbeidet å ta stilling til spørsmålet om hvilke pengespill som vil kreve tillatelse fra Lotteritilsynet. Behovet for at Lotteritilsynet godkjenner ulike enkeltspill, vil måtte vurderes konkret for de ulike deler av spilltilbudet

Saksbehandlingsreglene som gjelder for forskrifter, vil føre til at det nødvendigvis vil ta noe tid fra en søknad om å tilby et nytt pengespilltilbud er sendt, til en avgjørelse er tatt og forskriften er fastsatt. For å sikre at enerettstilbyderne har mulighet til å møte endringer i markedet på en god og effektiv måte, foreslår departementet at det gis adgang for enerettstilbyderne til å prøve ut nye konsepter for pengespill, selv om departementet ikke har regulert disse i forskrift ennå, se lovforslaget § 15 fjerde ledd. Målet er å legge til rette for at nye konsepter kan prøves ut i mindre omfang før en reell lansering og før samtlige utviklingskostnader påløper. På denne måten kan man redusere risikoen for å etablere konsepter som ikke er de rette for å møte et kanaliseringsbehov i markedet. Departementet legger opp til at Lotteritilsynet godkjenner slike pilotprosjekter og nærmere detaljer om hva Lotteritilsynet kan godkjenne vil fastsettes i forskrift.

Muligheten til å teste ut nye konsepter vil i første rekke gjelde nye typer pengespill eller varianter av pengespill som allerede tilbys. Departementet vurderer imidlertid at det i noen tilfeller kan være behov for å teste ut endringer i andre typer tiltak for å se hvordan disse kan bidra til å oppfylle lovens formål, før endelig beslutning tas. Et eksempel er innføringen av Norsk Tippings totale tapsgrenser, hvor det kunne ha vært behov for å teste ulike tapsgrenser på ulike kundegrupper for å ha et godt empirisk grunnlag for å fastsette forslag til tapsgrenser i søknaden til departementet. Departementet anbefaler derfor at det også etableres en mulighet til å søke om utprøving av andre tiltak når formålet er å øke ansvarligheten i enerettstilbydernes spillportefølje.

Departementet legger til grunn at slike pilotprosjekter skal være av midlertidig karakter og begrenset til en konkret prøveperiode. Det er en forutsetning at enerettstilbydernes ansvarlighetsverktøy i utgangspunktet gjelder også i utprøvingsperioden. For eksempel vil nye pengespillkonsepter under utprøving også måtte underlegges de totale tapsgrensene. Dersom tiltak som skal prøves ut har som mål å bedre ansvarligheten eller kanaliseringseffekten av pengespillporteføljen, vil det i særskilte tilfeller kunne være aktuelt å gjøre unntak fra de ansvarlighetstiltakene som foreligger i dag, for å kunne se effekten av mulige endringer. Det totale pengespilltilbudet skal likevel være ansvarlig.

13.4 Fastsetting av spilleregler for pengespillene

13.4.1 Gjeldende rett

I dag fastsetter Kulturdepartementet spilleregler for de spill loven gjelder for, altså Norsk Tippings spilltilbud, jf. pengespilloven § 11. Departementet har fastsatt særskilte spilleregler for Instaspill (nettspill), Multix (spilleautomater) og Belago (bingoterminaler) og generelle spilleregler for øvrige spill. Spillereglene fastsatt av departementet inneholder, i henhold til pengespilloven § 12, også bestemmelser om gevinster, som premiegrupper og fordelingsregler.

Landbruks- og matdepartementet fastsetter spilleregler for totalisatorspillene, jf. totalisatorloven § 1 fjerde ledd. I femte ledd framkommer det at departementet også fastsetter hvor stor del av innsatsbeløpet som skal gå til gevinster for hver spilleform.

Spillereglene for Norsk Tippings og Norsk Rikstotos pengespill har blant annet bestemmelser om formidling av og deltakelse i spillene (for eksempel registrering, innlevering, betaling og annullering) og gjennomføringen av pengespillene (for eksempel trekning og utbetaling av premier) samt bestemmelser om foreldelse, klager og ansvar for feil. I tillegg har spillereglene en del særskilte bestemmelser for hvert enkelt pengespill som tilbys, blant annet om hva man kan spille på, utforming og utfylling av kuponger, pris per rekke eller kupong og beregning av premier. Norsk Rikstotos spilleregler har i tillegg bestemmelser om avviklingen av hesteløpene som det kan spilles på.

13.4.2 Høringen

I høringen ble det foreslått at departementet skal fastsette sentrale, overordnede regler for pengespilltilbudet, og at enerettstilbyderne selv skal fastsette detaljerte og utfyllende spilleregler. Departementet viste til at dagens ordning er unødvendig byråkratisk. Det ble pekt på at selv om departementet gir fra seg noe kontroll over enerettstilbyderne ved denne ordningen, vil det være den mest hensiktsmessige måten å regulere enerettstilbydernes tilbud på. Lotteritilsynet vil føre tilsyn med enerettstilbyderne, og departementet vil fortsatt ha en aktiv eierstyring av Norsk Tipping og vil følge opp tilbyderen av hestespill.

13.4.3 Høringsinstansenes syn

Lotteri- og stiftelsestilsynet støtter forslaget om at enerettstilbyderne selv skal fastsette spilleregler.

13.4.4 Departementets vurdering

Departementet fastholder forslaget om at departementet skal fastsette overordnede regler for pengespilltilbudet, og at utformingen av de detaljerte og utfyllende spillereglene overlates til enerettstilbyderne selv.

Kulturdepartementet og Landbruks- og matdepartementet fastsetter i dag detaljerte spilleregler for alle pengespillene som enerettstilbyderne tilbyr. Meld. St. 12 (2016–2017) legger opp til en forenkling av dette systemet, slik at departementet i framtiden kun skal fastsette sentrale, overordnede regler som er nødvendige for å forebygge negative konsekvenser av pengespill. Bakgrunnen for dette er blant annet at dagens ordning er unødvendig byråkratisk, hvor departementenes og Lotteritilsynets ressurser brukes på oppgaver som har lite å gjøre med å ivareta en ansvarlig pengespillpolitikk.

Meld. St. 12 (2016–2017) gir i punkt 10.3.3 en rekke eksempler på hva slike sentrale overordnede regler kan være, blant annet krav om registrering, aldersgrenser og tapsgrenser. Departementet ser også at Norsk Tippings «nei-takk-liste», som omtalt over i punkt 10.1.2, kan være aktuell å definere som overordnede regler. Tiltakene som nevnes i pengespillmeldingen er i stor grad knyttet til å forebygge spilleproblemer, men departementet mener at også regler som skal forebygge kriminalitet eller sikre generelle forbrukerrettigheter, kan falle inn under regler som er nødvendige for å forebygge negative konsekvenser av pengespill. Reglene skal fastsettes i forskrift. I høringen foreslo departementet en egen forskriftshjemmel for dette. Departementet vurderer imidlertid at forskriftsbestemmelser om overordnede regler for pengespilltilbudet til enerettstilbyderne, som er nødvendige for å forebygge negative konsekvenser av pengespill, vil kunne fastsettes etter forskriftshjemmelen i lovforslaget § 7 fjerde ledd. Departementet foreslår derfor ingen egen forskriftshjemmel om dette i § 15. Departementet vil gjøre en nærmere vurdering av hvilke regler som skal anses som overordnede i forbindelse med revisjon av forskriftene under dagens lover.

Dette innebærer at detaljerte, utfyllende regler som gjelder for pengespillene, og som i dag er delvis nedfelt i spillereglene, overlates til enerettstilbyderne selv å fastsette, se lovforslaget § 15 tredje ledd. Departementet vurderer at pengespillselskapene selv vil være mest kompetente til å avgjøre forhold som i hovedsak gjelder mellom kunden og enerettstilbyderne, når disse ikke direkte påvirker ansvarligheten i pengespillporteføljen, eller har som hovedmål å forebygge negative konsekvenser av pengespill. Disse hensynene glir imidlertid over i hverandre og det vil være avgjørende at enerettstilbyderne fastsetter spilleregler som er innenfor rammene av departementets sentrale overordnede regler. Eksempler på bestemmelser som det kan være aktuelt for enerettstilbyderne å fastsette selv, er regler om innlevering, frister, annullering, utforming av kuponger, pris per rekke og beregning av premier.

Departementet gir fra seg noe kontroll over enerettstilbyderne ved å pålegge disse å fastsette egne spilleregler. Departementet mener likevel at denne måten å regulere enerettstilbydernes tilbud på vil være mer hensiktsmessig, da myndighetene i framtiden først og fremst vil fastsette krav knyttet til hvordan enerettstilbyderne skal oppfylle pengespillpolitikkens mål om å forebygge negative konsekvenser av pengespill. Andre kundeforhold er det spillselskapene selv som har best oversikt over og det er ikke nødvendig at departementet detaljstyrer slike forhold for at målene i pengespillpolitikken kan oppnås. Videre vil Forbrukertilsynet også ha en rolle i å vurdere om standardvilkår hos enerettstilbyderne oppfyller forbrukerrettslige krav.

Lotteritilsynet vil føre tilsyn med enerettstilbydernes oppfylling av lovens krav og vil kunne reagere dersom enerettstilbydernes egenfastsatte spilleregler eller kundeavtaler ikke er i tråd med departementets sentrale, overordnede regler, eller på annen måte strider mot hensynene bak pengespilloven. Videre vil departementet fortsatt ha en aktiv eierstyring av Norsk Tipping og vil kunne gi skriftlige instrukser ved behov, se over i punkt 11 om selskapsrettslige bestemmelser for Norsk Tipping. Departementet vil også ha mulighet til å føre kontroll med den tilbyderen som får enerett til å tilby pengespill på hest, jf. lovforslaget § 14.

13.5 Tilbud og markedsføring av pengespill på vegne av andre

13.5.1 Gjeldende rett

Etter pengespilloven § 3 fjerde ledd kan Kongen bestemme at Norsk Tipping kan ta på seg oppdrag for andre som har tillatelse til å formidle pengespill. I forarbeidene til pengespilloven ble det vist til at selskapet utførte oppdrag for Norsk Rikstoto og styret for Lotto. Videre har Norsk Tipping i nyere tid hatt samarbeid med enkelte frivillige organisasjoner om gjennomføring og distribusjon av lotterier til inntekt for disse organisasjonene. Det vises for øvrig til omtalen av denne bestemmelsen i punkt 11.4.4.

Totalisatorloven og totalisatorforskriften har ingen bestemmelser om adgangen for den aktøren som har konsesjon til å tilby totalisatorspill til å ta på seg oppdrag for andre. Norsk Rikstotos konsesjon for perioden 2017–2021 bestemmer imidlertid at konsesjonshaver ikke kan tilby eller formidle andre spillprodukter enn de som er i tråd med totalisatorloven.

13.5.2 Høringen

I høringen ble det foreslått å ikke videreføre dagens bestemmelse i pengespilloven § 3 fjerde ledd om at Norsk Tipping kan ta på seg oppdrag for andre som har tillatelse til å formidle pengespill. På denne bakgrunn ble det foreslått en bestemmelse om at enererettsaktørene ikke kan tilby eller markedsføre pengespill på vegne av andre. Departementet anså hensynet til en helhetlig og systematisk forvaltning av pengespillregelverket for å være avgjørende.

13.5.3 Høringsinstansenes syn

Norsk Rikstoto peker i sitt høringssvar på at forslaget om at enerettstilbyderne ikke skal kunne tilby pengespill på vegne av andre, ikke må innebære et forbud mot å tilby og markedsføre spill på utenlandske baner via Norsk Rikstotos utenlandske samarbeidspartnere. Norsk Rikstoto vurderer at disse spillene er så tett integrert at det må anses for å være spillselskapets egne spill.

13.5.4 Departementets forslag

Departementet vurderer at det er argumenter både for og mot at enerettstilbyderne skal kunne tilby eller markedsføre pengespill på vegne av andre som har tillatelse til å tilby pengespill. På den ene siden er enerettstilbyderne underlagt streng offentlig kontroll og er ansvarlige og kunnskapsrike pengespilltilbydere. Dette kan gi trygghet hos spillerne om at pengespillene foregår på en redelig måte og bidra til å øke ansvarligheten i pengespillene.

På den andre siden kan bruk av enerettstilbydernes tilbuds- og markedsføringskanaler til å promotere andre pengespill enn de som følger av enerettstilbydernes portefølje, skape usikkerhet rundt ansvarsforholdene knyttet til disse pengespillene. Det kan stilles spørsmål ved hvem som skal ansvarliggjøres dersom tilbud og markedsføring skulle være i strid med lovens bestemmelser. Konkurranse mellom flere tilbyderes pengespill i samme kanaler kan også bidra til økt fokus på inntekter til de enkelte formålene, framfor ansvarlige pengespill gjennom en helhetlig porteføljestyring.

Departementet viser til punkt 11.4.4 over, hvor det foreslås å ikke videreføre dagens bestemmelse i pengespilloven om at selskapet Norsk Tipping kan ta på seg oppdrag for andre som har tillatelse til å formidle pengespill. Her begrunner departementet dette med at for å sikre en helhetlig og systematisk tilnærming til hvilke pengespill som enerettstilbyderen skal tilby, bør Norsk Tipping kun tilby og markedsføre pengespill som inngår i egen portefølje. Det ble vist til at hybridløsninger kan svekke sammenhengen og systematikken i pengespillregelverket samt medføre forskjellsbehandling av private tilbydere.

Utgangspunktet i Norsk Rikstotos konsesjon er at Norsk Rikstoto kun skal tilby eller formidle spillprodukter som er i tråd med totalisatorloven, altså totalisatorspill på hest.

Departementet mener at hensynet til en helhetlig og systematisk forvaltning av pengespillregelverket tilsier at enerettstilbyderne ikke bør tilby eller markedsføre pengespill på vegne av andre, og foreslår i § 15 første ledd en bestemmelse om dette. Forbudet mot slik distribusjon og markedsføring vil gjelde for alle enerettstilbydernes salgskanaler, både egne nettsider, apper eller liknende og kommisjonærer som tilbyr pengespill på vegne av enerettstilbyderne. Departementet legger i denne sammenheng til grunn at enerettstilbydernes kommisjonærer er en del av enerettstilbydernes tilbud og markedsføring av pengespill, og enerettstilbyderne kan dermed heller ikke distribuere pengespill på vegne av andre gjennom sine kommisjonærnettverk.

Norsk Rikstoto har i høringen pekt på at forslaget ikke må innebære et forbud mot å tilby og markedsføre pengespill på utenlandske baner via Norsk Rikstotos utenlandske samarbeidspartnere. Departementet understreker at dette ikke vil være formålet med bestemmelsen. Bestemmelsen er primært ment å ramme de situasjonene hvor overskuddet av spillet går til en annen pengespilltilbyder. Enerettstilbyderne skal ha råderett over egen spillportefølje, herunder kunne gjøre egne vurderinger knyttet til hva som vil være en hensiktsmessig gjennomføring av sine spill, vurdert opp mot oppdraget de er satt til å gjøre med å sikre ansvarlige pengespill. Der Norsk Rikstoto tilbyr spill på hesteløp på utenlandske baner, vil selve pengespillet likevel foregå i Norsk Rikstotos egne kanaler, og Norsk Rikstoto vil selv stå ansvarlig for hvordan en gjennomfører selve pengespillet. Departementet vurderer at disse spillene er så tett integrert at de må anses for å være Norsk Rikstoto egne spill. For Norsk Tipping vil samme vurdering gjelde for de tilfellene hvor Norsk Tipping tilbyr pengespill i samarbeid med andre spilloperatører, som for eksempel VikingLotto og Eurojackpot.

13.6 Kommisjonærer og andelsspill

13.6.1 Gjeldende rett

Pengespilloven § 13 regulerer hvor Norsk Tippings spill kan tilbys. Her heter det at salg av spillekuponger og av elektronisk formidlet spill bare kan skje fra selskapets kontor eller fra selskapets forhandlere. Salget skal foregå fra faste utsalgssteder som selskapet har godkjent. Videre kan Norsk Tippings styre når som helst ta fra en forhandler retten til å selge spillekuponger eller retten til å formidle elektronisk spilleinnsats.

Totalisatorloven har ingen bestemmelser om kommisjonærer eller forhandlere.

Andelsspill tillater at flere spillere kan komme sammen i et systemspill ved at hver spiller kjøper en andel i systemspillet. Andelsspill i form av spillelag er regulert i pengespilloven § 2 andre ledd. Her heter det at idrettsforeninger, humanitære foreninger og andre foreninger med allmennyttige formål og selskapets forhandlere har adgang til å opprette spillelag, som på medlemmenes vegne deltar i spill i selskapet.

Denne bestemmelsen var ment å fungere slik at idrettslag og foreninger mottok en andel av gevinsten dersom privatpersonene i spillelaget vant. Adgangen til å opprette denne formen for spillelag benyttes ikke lenger.Norsk Tipping tilbyr i dag Andelsbank hvor det er mulig å spille systemspill sammen med ni andre tilfeldige spillere. Gevinsten går tilbake til spillerne selv. Dette tilbys for Lotto og Vikinglotto og er regulert i spillereglene.

Verken totalisatorloven eller totalisatorforskriften har bestemmelser som regulerer spillelag eller andelsspill. Norsk Rikstotos spilleregler, som er fastsatt av Landbruks- og matdepartementet, tillater andelsspill for de spillformene som Norsk Rikstoto har fastsatt. Norsk Rikstoto tilbyr andelsspillet På Lag, hvor flere privatpersoner kan gå sammen om et spill og dele eventuelle gevinster.

13.6.2 Høringen

I høringen foreslo departementet å ikke videreføre bestemmelsen om Norsk Tippings kommisjonærer. Departementet vurderte at Norsk Tipping og Norsk Rikstotos valg av kommisjonærer og andre distribusjonskanaler er forretningsmessige avgjørelser som bør håndteres av tilbydernes administrasjon og styre uten en lovregulering. På samme bakgrunn ble det heller ikke foreslått en bestemmelse som regulerer spillelag eller andelsspill. Departementet pekte på at både Lotteritilsynet og departementet vil kunne gripe inn dersom avgjørelser knyttet til distribusjon eller andelsspill er i strid med enerettstilbydernes samfunnsoppdrag og de pengespillpolitiske målene.

13.6.3 Høringsinstansenes syn

Ingen av høringsinstansene har kommentert forslaget i høringen.

13.6.4 Departementets vurdering

Departementet fastholder forslaget om å ikke videreføre bestemmelsen om Norsk Tippings kommisjonærer. Som vist til i høringen mener departementet at valg av kommisjonærer og andre distribusjonskanaler er forretningsmessige avgjørelser som bør håndteres av tilbydernes administrasjon og styre uten en lovregulering. Lovens formål, samt de foreslåtte bestemmelsene i §§ 7 og 8 om tiltak for å sikre ansvarlige og trygge pengespill, vil imidlertid kunne virke inn på enerettstilbydernes valg av distribusjonskanaler og samarbeidspartnere.

Departementet vil presisere at bruk av kommisjonær eller en annen formidler av pengespillene ikke skal vurderes til å være i strid med lovforslaget § 4 om at det er forbudt å tilby eller medvirke til å tilby pengespill uten tillatelse etter loven. Så lenge enerettstilbyderne inngår avtaler med kommisjonærer eller andre medhjelpere som de ønsker at skal distribuere deres pengespill, vil dette måtte anses for å falle innenfor rammene for den tillatelsen som enerettstilbyderne har til å tilby pengespill. Departementet legger samtidig til grunn at det vil være Norsk Tipping og Norsk Rikstoto som holdes ansvarlige dersom eventuelle medhjelpere ikke skulle følge lovens krav som gjelder for pengespilltilbydere, eller på annet vis motarbeider lovens formål.

Departementet foreslår heller ingen bestemmelse som regulerer spillelag eller andelsspill. Departementet mener at et tilbud om andelsspill eller andelsbank, hvor enkeltspillere kan spille og hvor gevinsten deles likt, er forretningsmessige avgjørelser som bør ligge til tilbyderne å beslutte under de tillatelsene som de har til å tilby ulike pengespill. Det vil imidlertid ikke være i tråd med det foreslåtte regelverket at andre enn enerettstilbyderne tar initiativ til å etablere og tilby systemer for andelsspill, for eksempel gjennom å koordinere spill mot en andel av gevinsten. Dette vil falle inn under lovens forbud mot å tilby eller markedsføre pengespill uten tillatelse.

Departementet og Lotteritilsynet vil kunne gripe inn dersom avgjørelser knyttet til distribusjon eller andelsspill er i strid med enerettstilbydernes samfunnsoppdrag og de pengespillpolitiske målene.

13.7 Behandling av personopplysninger

13.7.1 Innledning

Enerettstilbyderne er pålagt et særskilt ansvar for å oppfylle lovens formål om å forebygge spilleproblemer og andre negative konsekvenser av pengespill og å sikre at pengespill gjennomføres på en ansvarlig og trygg måte, jf. lovforslaget § 1. For å kunne klare å oppfylle pengespillovens formål vil enerettstilbyderne ha behov for å behandle personopplysninger.

Pengespilltilbydere vil for det første ha behov for å behandle personopplysninger for å kunne administrere kundeforholdet. For eksempel vil det registreres kontaktopplysninger til kundene, som navn, adresse og telefonnummer. Noen pengespilltilbydere vil også registrere kundenes kortinformasjon eller kontonummer samt innskudd og eventuelle premier, for å sikre gjennomføring av pengespillene og utbetaling av rett sum til rett person når noen vinner en premie. Enerettstilbyderne har sikker identifisering av sine kunder, basert på personnummer og innloggingsløsninger, for å sikre at hver kunde bare har én spillerkonto. Enerettstilbyderne har også behov for å behandle personopplysninger dersom de retter markedsføring direkte mot kunden.

Enerettstilbyderne vil for det andre ha behov for å behandle personopplysninger for å kunne forebygge, oppdage og reagere mot utvikling av uheldig spilleatferd. For å ivareta dette arbeidet har enerettstilbyderne innført ansvarligshetsverktøy som analyserer kundenes spilleatferd. Verktøyet gir kundene mulighet til å sette grenser for spill, og tilgang til analyse av eget spillemønster. I tillegg tilbyr verktøyet selvtesting og gir tips om hva spillerne kan gjøre for å ha god kontroll på egen spilling. Som et ansvarligshetstiltak kan kunder med uheldige spillemønstre bli kontaktet i form av en samtale.

Enerettstilbyderne lager også ulike statistikker knyttet til ansvarlig spill og kanalisering, basert på slike opplysninger. Opplysningene kan også bidra til å gjøre justeringer i pengespill dersom kunnskap om kundeatferd fører til at pengespillene vurderes å ha for høy risiko for utvikling av uheldig spilleatferd. Alle disse elementene gir vesentlig kunnskap til enerettstilbyderne, slik at de er i stand til å utføre sitt samfunnsoppdrag om å sikre ansvarlige pengespill og forebygge negative konsekvenser av slike spill. Opplysningene vil også kunne brukes i arbeidet med å forebygge og avdekke straffbare handlinger, for eksempel kampfiksing og hvitvasking.

All bruk av personopplysninger i forbindelse med pengespill må være i tråd med personopplysningsloven og personvernforordningen. Dette innebærer blant annet at det må foreligge et rettslig grunnlag for behandlingen av personopplysninger.

Kundeavtalen utgjør i dag det rettslige grunnlaget for enerettstilbydernes behandling av personopplysninger. For markedsføringshenvendelser må kunden ha gitt særskilt samtykke til dette. Departementet vil i det følgende ta stilling om det er behov for et supplerende rettsgrunnlag for behandling av personopplysninger.

13.7.2 Gjeldende rett

Personopplysningsloven gjennomfører personvernforordningen (forordning (EU) 2016/679) i norsk rett. Loven og forordningen stiller krav til hvordan behandling av personopplysninger skal foregå. Behandling kan blant annet være innsamling, registrering, organisering, lagring, bruk eller sammenstilling av personopplysninger, jf. definisjonen i personvernforordningen artikkel 4 første ledd nr. 2.

Personvernforordningen artikkel 5 nr. 1 oppstiller enkelte grunnleggende prinsipper som gjelder ved behandling av personopplysninger. Prinsippet om lovlighet, rettferdighet og åpenhet i bokstav a innebærer blant annet at behandlingen av personopplysninger alltid må ha et rettslig grunnlag, jf. artikkel 6 nedenfor. Av prinsippet om formålsbegrensing i bokstav b følger det at personopplysninger skal samles inn for spesifikke, uttrykkelig angitte og berettigede formål og ikke viderebehandles på en måte som er uforenlig med disse formålene. Videre følger det av prinsippet om dataminimering i bokstav c at personopplysninger skal være adekvate, relevante og begrenses til det som er nødvendig for formålet med behandlingen. Etter prinsippet om riktighet av personopplysninger i bokstav d skal personopplysninger være korrekte og om nødvendig oppdaterte. Videre følger det av prinsippet om lagringsbegrensning i bokstav e at opplysninger ikke skal lagres lenger enn nødvendig. Endelig følger det av prinsippet om integritet og konfidensialitet i bokstav f at opplysningene skal behandles på en måte som sikrer tilstrekkelig sikkerhet. Av artikkel 5 nr. 2 om «ansvar» følger det at det er den behandlingsansvarlige som er den ansvarlige for, og skal kunne påvise, at prinsippene i nr. 1 overholdes.

Personvernforordningen artikkel 6 slår fast at behandling av personopplysninger bare er lovlig dersom det foreligger et rettslig grunnlag for behandling av opplysningene (behandlingsgrunnlag). Et behandlingsgrunnlag etter artikkel 6 kan blant annet være at den som gir opplysninger har samtykket til behandling av opplysningene (nr. 1 bokstav a), at behandlingen er nødvendig for å oppfylle en avtale (nr. 1 bokstav b) eller at behandlingen er nødvendig for å utføre en oppgave i allmennhetens interesse (nr. 1 bokstav e). Behandling etter bokstav e krever et rettsgrunnlag i lov eller forskrift. Etter artikkel 6 nr. 3 skal «grunnlaget for behandlingen» fastsettes i unionsretten eller nasjonal rett.

Personvernforordningen artikkel 9 oppstiller en hovedregel om at behandling av enkelte særlige kategorier personopplysninger i utgangspunktet er forbudt. Bestemmelsen omfatter blant annet helseopplysninger. For at behandlingen av helseopplysninger skal være lovlig, må det foreligge et særskilt grunnlag for behandlingen, i tillegg til kravet om behandlingsgrunnlag etter artikkel 6. Artikkel 9 nr. 2 bokstav g åpner for behandling av personopplysninger som er nødvendig av hensyn til «viktige allmenne interesser». Bestemmelsen stiller krav til at behandlingen skjer på grunnlag av EØS-rett eller nasjonal rett, og denne må «stå i et rimelig forhold til det mål som søkes oppnådd, være forenlig med det grunnleggende innholdet i retten til vern av personopplysninger og sikre egnede og særlige tiltak for å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser».

Retten til et privatliv og retten til å bestemme over egne personopplysninger er forankret i EMK artikkel 8 og Grunnloven § 102. Personvernforordningen må tolkes og anvendes i lys av disse bestemmelsene.

Datatilsynet har ansvar for å føre kontroll med at personvernregelverket blir etterlevd.

13.7.3 Høringen

I høringen pekte departementet på at ansvaret for å overholde personvernregelverket ligger hos spillselskapene. Departementet la til grunn at i de fleste tilfeller vil behandling av personopplysninger ha et behandlingsgrunnlag enten i form av samtykke, eller være nødvendig for å kunne oppfylle en avtale med kunden, jf. personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav a og b. Departementet vurderte at personopplysningene også vil kunne behandles med grunnlag i at enerettstilbyderne utfører en oppgave i allmennhetens interesse, jf. personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav e. Et slikt behandlingsgrunnlag krever forankring i lov eller forskrift. Departementet foreslo at det fastsettes et rettslig grunnlag som gir et klart grunnlag for at enerettstilbyderne kan registrere og bruke personopplysninger, når formålet med bruken er å sikre at pengespill skjer på en ansvarlig og trygg måte og å forebygge spilleproblemer og andre negative konsekvenser av pengespill i tråd med lovforslagets formål i § 1 første ledd bokstav a og b.

Departementet stilte spørsmål ved om enerettstilbydernes behandling av opplysninger om uheldig spilleatferd er behandling av helseopplysninger, og dermed krever et særskilt grunnlag for behandlingen etter forordningen artikkel 9. Det ble blant annet vist til at spilleavhengighet er en medisinsk diagnose, og at enerettstilbyderne verken fastsetter en slik diagnose, eller har grunnlag for å avdekke det. På bakgrunn av forskningsinnsikt kan imidlertid enerettstilbydernes analyser si noe om spillerne har et spillemønster som kan tilsi en uheldig spilleatferd og gir mulighet til å iverksette ulike tiltak for å hindre en uheldig utvikling. Departementet vurderte at opplysningene ikke er å kategorisere som helseopplysninger, og at enerettstilbyderne dermed ikke har behov for et særskilt grunnlag for behandlingen etter forordningen artikkel 9.

I høringsnotatet forutsatte departementet at enerettstilbyderne vil ha gode prosesser for risikostyring, avvikshåndtering og revisjoner for behandling av personopplysninger i tråd med personopplysningslovens krav. Endelig påpekte departementet at forslaget til bestemmelsen om behandling av personopplysninger begrenses til å gjelde enerettstilbyderne på nåværende tidspunkt.

13.7.4 Høringsinstansenes syn

Datatilsynet er positiv til at et rettslig grunnlag blir fastsatt i lov, og anser lovforslaget for å peke på formålet med behandlingen i tråd med kravet i artikkel 6 nr. 3. Datatilsynet er videre enig i at det er spillselskapene som er ansvarlige for å følge personvernreglene, jf. ansvarlighetsprinsippet i artikkel 5 nr. 2 i personvernforordningen. Høringsinstansen oppfordrer imidlertid departementet til å presisere det rettslige grunnlaget i lov eller forskrift, særlig alternativet «følge opp kundenes spilleatferd». Datatilsynet viser til avsnitt 41 i fortalen til forordningen der det framgår at bruken av det rettslige grunnlaget skal være forutsigbar for personer som omfattes av det. Blant annet bør det presiseres hvor lenge opplysninger om spillemønster blir lagret, og om opplysninger kan bli utlevert til for eksempel forskning.

Datatilsynet vurderer at opplysninger om spillemønster i noen situasjoner vil kunne utgjøre helseopplysninger etter artikkel 9 i forordningen. Under den forutsetning at opplysningene er å regne som helseopplysninger, peker høringsinstansen på at vilkårene i artikkel 9 nr. 2 bokstav g må være oppfylt for at behandling er tillatt. Bestemmelsen stiller krav til at behandling er nødvendig av hensyn til viktige allmenne interesser, og at de nasjonale reglene må stå i et rimelig forhold til det mål som søkes oppnådd, være forenlig med det vesentligste innholdet i retten til vern av personopplysninger og sikre egnede og særlige tiltak for å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser. Også utenfor artikkel 9 gjelder det et generelt krav om at all behandling av personopplysninger må være forholdsmessig, jf. forordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav b til d.

Videre har Datatilsynet pekt på at pengespilloven eller forskrifter til loven bør inneholde særlige tiltak for å verne de registrerte. Høringsinstansen minner også om plikten til å risikovurdere personopplysningstryggheten etter artikkel 32. I tillegg innebærer kartlegging av spillemønster en form for profilering, som ifølge høringsinstansen trolig gir plikt til å vurdere personvernkonsekvenser etter artikkel 35.

Betsson Group har bemerket at departementet ikke har foretatt en vurdering av konkret hvilke personopplysninger det er «nødvendig» at enerettstilbyderne behandler for «å utføre en oppgave i allmennhetens interesse», i vurderingen av om enerettstilbyderne kan behandle personopplysninger med grunnlag i personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav e. Videre anser høringsinstansen at opplysninger om den enkeltes spilleavhengighet er helseopplysninger etter personvernforordningen artikkel 9.

13.7.5 Departementets vurdering

13.7.5.1 Enerettstilbydernes behov for supplerende rettsgrunnlag

For at behandlingen av personopplysninger skal være lovlig, må behandlingen ha et rettslig grunnlag, som beskrevet ovenfor i punkt 13.7.2. Kundeavtalen utgjør i dag det rettslige grunnlaget for enerettstilbydernes behandling av personopplysninger. For markedsføringshenvendelser vil det rettslige grunnlaget være særskilt samtykke.

Departementet vurderer at personopplysningene også vil kunne behandles med grunnlag i at enerettstilbyderne utfører en oppgave i allmennhetens interesse. Det vises til at enerettstilbyderne er tildelt en særskilt rolle i å oppfylle de pengespillpolitiske målene om å forebygge spilleproblemer og andre negative konsekvenser av pengespill. Et slikt behandlingsgrunnlag krever et supplerende rettsgrunnlag, jf. personvernforordningen artikkel 6 nr. 3.

Departementet vurderer at det vil være nødvendig at enerettstilbyderne sikres et klart rettslig grunnlag for å kunne behandle personopplysninger som en del av sitt ansvarlighetsarbeid. På denne bakgrunn foreslår departementet et rettsgrunnlag i lovforslaget § 16 som gir enerettstilbyderne en tydelig hjemmel til å behandle nødvendige personopplysninger for å følge opp kundenes spilleatferd. Formålet med bruken av personopplysningene er å sikre at pengespill skjer på en ansvarlig og trygg måte og å forebygge spilleproblemer og andre negative konsekvenser av pengespill i tråd med lovforslagets hovedformål, jf. § 1 første ledd bokstav a og b.

I høringsrunden har Datatilsynet oppfordret departementet til å presisere adgangen til å «følge opp kundenes spilleatferd» i forslaget til § 16. Det vises til at avsnitt 41 i fortalen til personvernforordningen krever at bruken av det rettslige grunnlaget skal være forutsigbar for personer som omfattes av det. Artikkel 6 nr. 3 i forordningen stiller opp en rekke eksempler på hvilke særlige bestemmelser som kan tas inn i det rettslige grunnlaget for å tilpasse bruken av personopplysningene til personregelverket. Datatilsynet mener at personer som spiller pengespill blant annet bør få vite på forhånd hvor lenge opplysningene om spillemønster blir lagret, og om opplysningene kan bli utlevert til for eksempel forskning.

Departementet mener at de nevnte kravene til klart og tydelig rettsgrunnlag kan ivaretas gjennom å presisere det rettslige grunnlaget ytterligere i forskrift, og foreslår derfor en forskriftshjemmel i § 16 andre ledd. Behov for fleksibilitet og lovens system for øvrig taler også for dette. Det er naturlig at forskriften regulerer hvilke personopplysninger som kan behandles, lagringstid og utlevering av opplysninger til forskningsformål. Departementet vil også se på om det er behov for å forskriftsregulere andre forhold.

13.7.5.2 Spørsmålet om personopplysningene som behandles utgjør helseopplysninger

I høringen stilte departementet spørsmål ved om enerettstilbydernes behandling av opplysninger om uheldig spilleatferd utgjør behandling av helseopplysninger, og dermed krever et særskilt grunnlag for behandlingen etter forordningen artikkel 9. Departementet konkluderte etter en samlet vurdering med at opplysninger om spillemønster ikke utgjør helseopplysninger. Datatilsynet og Betsson Group har i sine høringssvar vurdert at opplysninger om spillemønster i noen situasjoner vil kunne utgjøre helseopplysninger. For helseopplysninger stilles det strengere krav til det rettslige grunnlaget for behandlingen av personopplysningene og til selve håndteringen av opplysningene. Departementet har på denne bakgrunn gjort en ny vurdering av problemstillingen.

Personvernforordningen definerer helseopplysninger som «personopplysninger om en fysisk persons fysiske eller psykiske helse, herunder om ytelse av helsetjenester, som gir informasjon om vedkommedes helsetilstand», jf. artikkel 4 nr. 15. Det kan i noen tilfeller være vanskelig å foreta et konkret skille på hva som vil utgjøre helseopplysninger og opplysninger som faller utenfor denne benevnelsen. Det framgår av fortalen til personvernforordningen punkt 35 at det skal legges til grunn en vid forståelse av begrepet. EU-domstolen har slått fast at begrepet skal tolkes vidt og vil omfatte både fysiske og psykiske opplysninger.

Spilleavhengighet er en medisinsk diagnose, og isolert sett vil opplysninger om spilleavhengighet karakteriseres som helseopplysninger. Enerettstilbyderne fastsetter imidlertid ikke en slik diagnose, og har heller ikke grunnlag for å gjøre det på bakgrunn av de personopplysningene som selskapet behandler. Det kan argumenteres for at opplysningene på denne bakgrunn ikke er å regne som helseopplysninger. På den andre siden har Datatilsynet i sitt høringssvar pekt på at det ikke er noe krav etter definisjonen at opplysningene blir brukt til diagnostisering eller medisinsk behandling for at det skal være snakk om helseopplysninger.

En uavhengig rådgivende arbeidsgruppe for Kommisjonen som er etablert under tidligere personvernregelverk i EU (artikkel 29-gruppen) har utarbeidet Guidelines on Automated individual decision making and Profiling for the purposes of Regulation 2016/679. Veilederen er utarbeidet og rettet mot blant annet profilering og informasjonshenting. Det framgår av veilederen at særlige kategorier av personopplysninger kan bli opprettet ved såkalt profilering. Profilering er definert i forordningen artikkel 4 nr. 4 som enhver form for automatisert behandling av personopplysninger som innebærer å bruke personopplysninger for å vurdere visse aspekter knyttet til en fysisk person. Veilederen viser tydelig at ved å kombinere og trekke sammen data som ikke er sensitive i seg selv, vil man kunne komme i besittelse av opplysninger innenfor de særlige kategoriene av personopplysninger opplistet i artikkel 9. I et slikt perspektiv er ikke det sentrale om man snakker om en medisinsk diagnose eller ikke, men at man kan trekke slutninger om noens helse fra materialet.

Enerettstilbyderne samler inn personopplysninger og kartlegger spillemønster med formålet om å forebygge uheldig spilleatferd. Opplysningene som behandles kartlegges i et verktøy som kan gi spilleren og selskapet en pekepinn på vedkommendes risikoprofil. Opplysningene gir grunnlag for å vurdere om en spiller endrer eller utvikler sitt spillemønster. Enerettstilbyderne vil gjennom denne profileringen blant annet kunne avdekke forhold som kan tyde på spilleproblemer hos enkeltpersoner. Som en del av det operative ansvarlighetsarbeidet vil kunder med uheldige spillemønstre kontaktes med den hensikt å forebygge eller avverge spilleproblemer.

Selv om opplysningene som brukes til å følge opp kundenes spilleatferd ikke nødvendigvis utgjør helseopplysninger hver for seg, vurderer departementet at opplysningene må behandles som om de er det. En slik tilnærming tar hensyn til det generelle utgangspunktet i personvernforordningen om at man bør jobbe ut ifra et prinsipp om å være føre var. Dette vil også harmonere med utgangspunktet om at begrepet helseopplysninger vil være et omfattende begrep som omfatter opplysninger om både fysiske og psykiske forhold. Etter en fornyet vurdering har departementet kommet til at enerettstilbydernes behandling av opplysninger om uheldig spilleatferd i noen tilfeller vil kunne utgjøre helseopplysninger.

13.7.5.3 Krav til behandling av særlige kategorier av personopplysninger

Etter personvernforordningen artikkel 9 er behandling av særlige kategorier av personopplysninger, herunder helseopplysninger, i utgangspunktet forbudt. Det gis likevel åpning for behandling i noen unntakstilfeller. Departementet anser at artikkel 9 nr. 2 bokstav g er den aktuelle unntaksbestemmelsen som kan brukes for å behandle personopplysninger for å oppnå pengespillovens formål. Bestemmelsen stiller krav til at behandling er nødvendig av hensyn til viktige allmenne interesser. Videre må de nasjonale reglene stå i et rimelig forhold til det mål som søkes oppnådd, være forenlig med det vesentligste innholdet i retten til vern av personopplysningerog sikre egnede og særlige tiltak for å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser.

Departementet legger til grunn at behandlingen av personopplysninger er å anse som nødvendig av hensyn til viktige allmenne interesser, jf. artikkel 9 nr. 2 bokstav g. Det overordnede målet med reguleringen av pengespillmarkedet i Norge er å sikre at pengespill tilbys i trygge og ansvarlige former og å begrense negative konsekvenser av pengespill. Enerettstilbydernes ansvarlighetsarbeid er etablert primært for å begrense uheldig spilleatferd. Det foreligger et klart samfunnsmessig behov for å registrere og analysere kundenes spilleatferd for å kunne utføre dette samfunnsoppdraget. En slik behandling av personopplysninger gir enerettstilbyderne mulighet til å sette inn tiltak både på generelt og individuelt nivå, dersom spilleatferd gir grunnlag for det. Dersom ikke enerettstilbyderne lykkes med sitt ansvarlighetsarbeid, kan dette få konsekvenser for omfanget av spilleproblemer i samfunnet.

Forholdsmessighetsvurderingen

Et vilkår for å behandle helseopplysninger i artikkel 9 nr. 2 bokstav g er at behandlingen må stå i forhold til de mål som søkes oppnådd. En slik forholdsmessighetsvurdering gjelder generelt, uavhengig av om det er sensitive opplysninger som behandles, jf. artikkel 5 nr. 1 bokstav b til d. I vurderingen må den enkeltes integritet veies opp mot formålet med behandlingen av personopplysningene.

Alle spillerne i kundebasen til enerettstilbyderne er underlagt det samme grunnleggende ansvarlighetsregimet, selv om ansvarlighetstiltak vil variere noe ut fra hvilke spilltilbud kundene velger å benytte seg av. Departementet anerkjenner at det er snakk om et stort antall spillere, og at sammenstillingen av opplysningene som enerettstilbyderne samler inn for å avdekke negativ spilleatferd kan anses å være av sårbar karakter for den registrerte. Dette kan være et ikke ubetydelig inngrep overfor den enkelte.

Departementet har ovenfor pekt på at det er av stor samfunnsmessig betydning at enerettstilbyderne kan behandle personopplysninger i sitt arbeid med å forebygge negative konsekvenser av spill, jf. hovedformålet i lovforslaget § 1.

Departementet anser at det er nødvendig at den forebyggingen enerettstilbyderne gjør som en del av sitt ansvarlighetsarbeid må kunne favne bredt. Uten forebygging forsvinner grunnlaget for den norske pengespillmodellen. Departementet mener også at den viktigste forebyggingen skjer tidlig. Jo tidligere enerettstilbyderne kan oppdage uheldig spilleatferd og iverksette tiltak som påvirker spillevaner i en sunnere retning, jo mindre er risikoen for at spillerne utvikler et uheldig spillemønster. Departementet anser derfor at det er nødvendig at enerettstilbyderne behandler personopplysningene til alle spillere. Dette vil også gjøre det mulig å se om eventuelle endringer i pengespilltilbydernes spilltilbud medfører utvikling av uheldig spilleatferd for ulike grupper av spillere.

Uten registrering, analyser og oppfølging av kundenes spilleatferd vurderer departementet at det vil være vanskelig for enerettstilbyderne å utvikle sitt ansvarlighetsarbeid og dermed utføre sitt samfunnsoppdrag. Samlet sett mener derfor departementet at selskapenes ansvarlighetsarbeid, herunder behandling av personopplysninger, står i et rimelig forhold til pengespillovens intensjoner og formål.

Tiltak for å verne den registrertes grunnleggende retter og interesser

Endelig krever artikkel 9 nr. 2 bokstav g at man må sikre egnede og særlige tiltak for å verne den registrertes grunnleggende rettigheter og interesser. Forordningen gir ikke klare svar på hva som ligger i disse kravene. I Prop. 56 LS (2017–2018) peker Justis- og beredskapsdepartementet på at det må være mest nærliggende å ta utgangspunkt i at tiltakene eller garantiene skal ha som sitt primære formål å sørge for at behandlingen skjer i tråd med de grunnleggende prinsippene for personopplysninger, tatt i betraktning opplysningens sensitivitet, behandlingens formål, risikoen ved behandlingen mv.

Spesifiserende regler om behandlingen kan være en mulig form for tiltak, herunder hvilke personopplysninger som kan samles inn for et gitt formål, hvor opplysningene skal hentes fra, hvordan de skal lagres, hvor lenge de kan lagres, hvem personopplysningene kan utleveres til mv. Som nevnt ovenfor foreslår departementet en forskriftshjemmel i § 16 for å kunne presisere det rettslige grunnlaget ytterligere. I den forbindelse vil departementet gå inn i en vurdering av hvilket behov det er for å oppbevare opplysninger, lagringstid og eventuell utlevering av opplysninger til andre.

Begge enerettstilbyderne har allerede etablerte systemer for rammene rundt behandling av personopplysninger. De har etablert personvernerklæringer som er tilgjengelige på hjemmesidene, og som gir utfyllende informasjon til spillerne om behandling av personopplysninger. Her angis blant annet rammer for behandlingen og den registrertes rettigheter. De har også fastsatt rutiner for sletting av opplysninger. I tillegg har enerettstilbyderne egne personvernombud.

Departementet legger til grunn at enerettstilbyderne vil ha gode prosesser for personvernkonsekvensutredning, risikostyring, avvikshåndtering og revisjoner for behandling av personopplysninger, i tråd med personopplysningslovens krav.

Det rettslige grunnlaget for behandling av særlige kategorier av personopplysninger

Det er ikke tydelig hvilke krav som stilles til det rettslige grunnlaget for behandling av særlige kategorier av personopplysninger. I Prop. 56 LS (2017–2018) punkt 7.1.3 framgår det at det, på tilsvarende måte som for kravet til supplerende rettsgrunnlag etter artikkel 6 nr. 3, må foretas en konkret vurdering av om en bestemmelse gir tilstrekkelig grunnlag for en gitt behandling av personopplysninger. Et utgangspunkt er likevel at forordningen artikkel 9 nr. 1 skal sikre særlige kategorier opplysninger et særskilt vern.

Departementet vurderer at det vil være hensiktsmessig at lovteksten uttrykkelig angir at personopplysninger som nevnt i artikkel 9 kan behandles. En tydelig lovhjemmel vil ivareta hensynet til forutberegnelighet for de registrerte spillerne. Etter dette foreslår departementet at det legges til i lovforslaget § 16 at enerettstilbyderne kan behandle nødvendige personopplysninger, «også personopplysninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 9».

13.7.5.4 Vurdering av personvernkonsekvenser og risikovurdering

Enkelte behandlinger av personopplysninger utløser en plikt til å vurdere personvernkonsekvenser av behandlingen, jf. personvernforordningen artikkel 35. En personvernkonsekvensutredning er særlig aktuelt i de tilfeller hvor det pågår en systematisk eller automatisert prosessering av persondata, herunder profilering.

Lovforslaget innebærer at det etableres et rettslig grunnlag for enerettstilbydernes behandling av personopplysninger i tråd med kravene i forordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav e og artikkel 9 nr. 2 bokstav g. Forslaget er begrenset til behandling av opplysninger som er nødvendige, og som står i et rimelig forhold til formålet. Forslaget innebærer ikke at den registrertes rett til innsyn, informasjon, retting, begrenset behandling og rett til å protestere etter personvernforordningen kapittel III begrenses.

For å sikre at behandlingen skjer i tråd med de grunnleggende prinsippene for behandling av personopplysninger, vil departementet foreslå spesifiserende regler i forskrift. For å ivareta forholdet til dataminimering på en god måte, ser departementet nødvendigheten av at de behandlingsansvarlige gjør oppdaterte vurderinger av lagringstid for ulike typer informasjon. Prinsippet om dataminimering innebærer at det ikke skal behandles flere opplysninger enn det som er nødvendig, for å oppnå formålet med den spesifiserte behandlingen.

Det vil etter departementets vurdering være nødvendig for den behandlingsansvarlige å foreta en vurdering av behandlingens personvernkonsekvenser (DPIA) etter personvernforordningen artikkel 35.

Departementet utelukker ikke at det i framtiden kan fastsettes ansvarlighetstiltak som vil kreve behandling av personopplysninger i større omfang enn i dag, også hos andre enn enerettstilbyderne. Ved utvikling av nye ansvarlighetstiltak kan det dessuten bli aktuelt for tilbydere å samarbeide og å utveksle informasjon. Departementet vurderer imidlertid at dersom myndighetene i framtiden pålegger andre å behandle personopplysninger for å sikre at lovens formål oppfylles, bør det i den sammenheng gjøres en konkret vurdering av behovet for behandling av personopplysninger, sett i lys av tiltakene som foreslås. Departementets forslag til § 16 begrenses derfor til kun å gjelde for enerettstilbyderne på nåværende tidspunkt.

Etter personvernforordningen artikkel 32 vil enerettstilbyderne også ha plikt til å risikovurdere personopplysningssikkerheten. En slik risikovurdering har som formål å fastsette hvilke organisatoriske og tekniske tiltak som skal settes i verk for å oppnå et sikkerhetsnivå som er egnet med hensyn til risikoen av behandlingen av personopplysningene.