20 Merknader til de enkelte bestemmelsene

Til § 1 Formål

Formålsbestemmelsen i § 1 angir de tre formålene bak loven, og er en videreføring av de etablerte formålene for pengespillpolitikken.

Formålene er angitt i en punktliste, der rekkefølgen angir hvor viktige de er. Formålet om å forbygge spilleproblemer og andre negative konsekvenser av pengespill og formålet om å sikre at pengespill gjennomføres på en ansvarlig og trygg måte går dermed foran formålet om å legge til rette for at overskudd fra pengespill går til ikke-fortjenestebaserte formål. Dersom det sekundære formålet om at overskudd skal gå til ikke-fortjenestebaserte formål skulle komme i konflikt med primærhensynene om å forebygge spilleproblemer og sikre ansvarlige og trygge spill, vil primærhensynene måtte gå foran.

For øvrig vises det til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 4.4.

Til § 2 Hva loven gjelder

Bestemmelsen angir lovens materielle virkeområde. Bestemmelsen viderefører den etablerte definisjonen for pengespill hvor de tre elementene innsats, helt eller delvis tilfeldig resultat og en premie av økonomisk verdi må være tilstede for at et spill skal utgjøre et pengespill og falle inn under lovens omfang. Kravet om at en premie må ha økonomisk verdi er en kodifisering av gjeldende rett. Ordlyden i pengespilldefinisjonen er noe endret fra lotterilovens definisjon, men innholdet i bestemmelsen er ment å være uforandret. Dette innebærer at dagens forvaltningspraksis knyttet til tolkningen av definisjonen kan videreføres. For øvrig vises til de alminnelige merknadene i punktene 5.6.2 til 5.6.4, som inneholder en nærmere redegjørelse av hva som inngår i de tre elementene innsats, helt eller delvis tilfeldig resultat og premie av økonomisk verdi.

Også pengespillignende elementer i dataspill, som for eksempel lootbokser, vil kunne falle inn under lovens anvendelsesområde i den grad de oppfyller pengespilldefinisjonens krav om innsats, tilfeldighet og premie av økonomisk verdi. Når det gjelder premievilkåret er det her en forutsetning at gjenstanden som kan oppnås faktisk må kunne veksles inn i eller omsettes til noe av økonomisk verdi. Det er i denne sammenheng ikke tilstrekkelig at gjenstanden har en subjektiv verdi for spilleren. Pengespillignende elementer i dataspill vil derfor kun være omfattet av pengespilloven i de tilfeller hvor en premie i et dataspill kan veksles inn i eller omsettes til vanlige penger eller annet som har økonomisk verdi utenfor dataspillverdenen, i tillegg til at de øvrige vilkårene i pengespilldefinisjonen må være oppfylt. Det er videre en forutsetning for at premievilkåret skal være oppfylt, at spillet eller spillplattformen legger til rette for eller unngår å forhindre at premien skal kunne veksles inn i eller omsettes til noe av økonomisk verdi. Premievilkåret i tilknytning til pengespillignende elementer i dataspill er nærmere redegjort for i de alminnelige merknadene i punkt 5.6.4.2.

Til § 3 Hvor loven gjelder

Bestemmelsen angir lovens stedlige virkeområde.

Første ledd fastslår at loven gjelder i Norge, på anlegg og innretninger på norsk kontinentalsokkel, på norske luftfartøy og på norske skip.

Andre ledd fastslår at loven også gjelder for Svalbard, Jan Mayen og bilandene.

Tredje ledd fastslår at de materielle reglene i pengespilloven vil gjelde når handlinger er rettet mot det norske markedet. Dette vil for eksempel gjelde når tilbud eller markedsføring av pengespill skjer fra utlandet, men har virkning i Norge fordi tilbudet eller markedsføringen er innrettet mot et norsk publikum. Hovedvurderingskriteriet er «rettet mot». Det må her foretas en konkret helhetsvurdering av om tilbud eller markedsføring er beregnet på det norske markedet. Relevante momenter kan for eksempel være språk som benyttes og valutaen priser er oppgitt i, se nærmere om dette i de alminnelige merknadene punkt 7.1.4.2.

Etter fjerde ledd kan det gis forskrift om unntak fra lovens regler for norske skip som går i rute mellom norsk og utenlandsk havn og for utenlandske skip som ligger ved norsk havn. Pengespilltilbud på disse skipene faller inn under lovens virkeområde, men departementet kan i forskrift beslutte at tilbudet kan fravike fra reglene som gjelder for tilbud av pengespill ellers.

Til § 4 Forbud mot å tilby pengespill uten tillatelse

Første ledd oppstiller et forbud mot å tilby eller medvirke til å tilby pengespill som er rettet mot det norske markedet, med mindre man har tillatelse etter pengespilloven. Bestemmelsen viderefører det gjeldende forbudet mot å formidle pengespill, lotterier eller totalisatorspill uten tillatelse.

Forbudet vil ramme enhver som bidrar til å gjøre et pengespilltilbud tilgjengelig og vil gjelde alle typer pengespill som ikke har tillatelse etter pengespilloven, både fysiske pengespill og pengespill over internett. Den som har en mer indirekte rolle i pengespilltilbudet, for eksempel ved å videresende spillere fra andre nettsider til slike spilltilbud, vil i utgangspunktet anses for å medvirke til å tilby pengespill. Det er imidlertid ikke avgjørende å skille mellom den som tilbyr og den som medvirker til å tilby ulovlige pengespill, da begge handlinger er forbudt etter lovforslaget.

Når det gjelder medvirkningsansvarets rekkevidde, vil det gå en grense mot vernet av ytringsfriheten etter Grunnloven § 100. Dette innebærer at ytringer som er beskyttet av ytringsfriheten vil være tillatt selv om de isolert sett kan bidra til å fremme omsetningen av pengespill uten tillatelse i Norge. Det vil for eksempel måtte gå en grense mot redaksjonell omtale av pengespill som ikke har tillatelse etter loven, herunder artikler, nyhetsmeldinger og kronikker. Slik aktivitet vil ikke rammes av lovens forbud mot å tilby, markedsføre eller medvirke til å tilby eller markedsføre pengespill uten tillatelse, se de alminnelige merknadene punkt 7.2.4.

Hvorvidt et pengespill kan sies å være rettet mot det norske markedet, beror på en helhetsvurdering av flere momenter. Slike momenter kan være om spillsiden tilbyr norsk som språk, norsk valuta, om selskapet bak aktiviteten har tilknytning til Norge, om spilltilbudet markedsfører seg i norske kanaler, om norske personer brukes i markedsføringen, om spilloverskuddet øremerkes norske organisasjoner, om spilltilbudet viser til norske hjelpetilbud og om spillselskapet aktivt forsøker å omgå betalingsformidlingsforbudet. Listen over vurderingsmomenter er ikke uttømmende, og vil kunne variere over tid i takt med hvordan eventuelle ulovlige pengespilltilbud er innrettet. Det må gjøres en konkret vurdering i hver enkelt sak, og hvilke momenter som blir tillagt avgjørende vekt vil kunne variere fra sak til sak, se de generelle merknadene punkt 7.1.4.2.

Andre ledd fastslår at forbudet mot å tilby pengespill rettet mot det norske markedet uten tillatelse, ikke gjelder for pengespill som omfattes av § 22.Pengespill med årlig omsetning under 200 000 kroner som tilbys i tråd med § 22 vil være et lovlig pengespilltilbud.

Til § 5 Forbud mot formidling av betalingstransaksjoner

Første ledd oppstiller et forbud mot å formidle betalingstransaksjoner knyttet til pengespill som ikke har nødvendig tillatelse etter denne loven. Pliktsubjektet etter bestemmelsen er norske banker og finansinstitusjoner, som er de aktørene som i praksis blir bedt om å gjennomføre denne typen betalingstransaksjoner, og som har mulighet til å stanse dem.

Bestemmelsen viderefører det gjeldende betalingsformidlingsforbudet. Departementet legger ikke opp til en endring av tolkningen av betalingsformidlingsforbudet, og legger til grunn at praksis knyttet til dagens forbud i de tre lovene på pengespillfeltet vil være relevant for tolkningen av lovforslaget § 5. Nærmere om saksbehandlingsregler og bankenes plikter i slike saker fremgår av forskrift 19. februar 2010 nr. 184 om forbud mot betalingsformidling for pengespill som ikke har norsk tillatelse.

Andre ledd viderefører gjeldende hjemmel til å gi forskrift om betalingsformidlingsforbudet.

For øvrig vises til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 8.4.

Til § 6 Markedsføring av pengespill

Første ledd retter seg mot markedsføringen av pengespill som har tillatelse etter denne loven, og fastslår at slike pengespill bare kan markedsføres så langt det er nødvendig for å informere om spilltilbudet og å lede spillelysten i samfunnet til ansvarlige og trygge spilltilbud. Bestemmelsen lovfester den såkalte nødvendighetsavgrensningen, som følger av EU-domstolens rettspraksis. Avgrensningen innebærer for det første at kanaliseringsprinsippet, som går ut på at man innenfor en enerettsmodell skal søke å lede folks spillelyst inn i ansvarlige og regulerte rammer, skal være styrende for markedsføringen av de lovlige spillene. For det andre må markedsføringen ikke gå lenger enn hva som er nødvendig for å lede befolkningens spillelyst inn i de ansvarlige rammene og vekk fra det uregulerte tilbudet. Hva som er nødvendig i denne sammenhengen, er en balansegang som er gjenstand for en skjønnsmessig vurdering. Her vil det være relevant å se på hvilket markedsføringstrykk de lovlige spilloperatørene møter fra aktører som retter markedsføring mot norske forbrukere uten tillatelse. Dette innebærer blant annet at dersom markedsføringstrykket fra utenlandske spillselskaper skulle minke, vil de tilbyderne som har tillatelse til å tilby pengespill som en konsekvens også måtte redusere sin markedsføring.

Andre ledd lister punktvis opp tre handlinger som er forbudt etter loven:

Andre ledd bokstav a retter seg mot markedsføring av pengespill som ikke har tillatelse etter loven, og viderefører det gjeldende forbudet mot å markedsføre denne typen pengespill. Forbudet mot å markedsføre slike pengespill er en naturlig følge av at det heller ikke er tillatt å tilby disse spillene. Forbudet rammer også markedsføring som sendes fra utlandet, dersom denne markedsføringen er rettet mot det norske markedet, jf. lovforslaget § 3 tredje ledd. Forbudet vil også omfatte markedsføring av aktiviteter som ikke faller inn under pengespilldefinisjonen, herunder gratisspill og generell merkevarebygging, dersom merkevaren er kjent nok for publikum til at den kan knyttes til pengespill. Også automatisert kjøp og salg av nettannonser via digitale børser (programmatisk annonsering) er omfattet av forbudet.

Markedsføringsforbudet i andre ledd bokstav a inkluderer også medvirkning til markedsføring. Når det gjelder rekkevidden av medvirkningsansvaret vil det gå en grense mot vernet av ytringsfriheten etter Grunnloven § 100. Redaksjonell omtale av pengespill som ikke har tillatelse etter loven, herunder artikler, nyhetsmeldinger og kronikker, vil for eksempel ikke rammes av lovens forbud mot å markedsføre eller medvirke til å markedsføre pengespill uten tillatelse. Såkalt innholdsmarkedsføring, derimot, vil være klart omfattet av markedsføringsforbudet. Det vil ellers bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfelle om en aktivitet er å regne som medvirkning til å tilby eller markedsføre pengespill, eller om handlingen kun regnes som en ytring som er vernet av den alminnelige ytringsfriheten. I vurderingen skal det legges vekt på hvem som er avsender av informasjonen, hvem som tar initiativ til å gi informasjonen, innholdet og utformingen av informasjonen, hvordan informasjonen er presentert og formidlet og hvordan aktiviteten blir oppfattet av publikum. Aktiviteter som ikke fremmer omsetningen av pengespill og som heller ikke oppfattes av publikum som tilbud eller markedsføring av disse spillene, vil som hovedregel ikke være omfattet av forbudet.

Andre ledd bokstav b fastslår at det er forbudt å markedsføre pengespill mot mindreårige. Med mindreårige menes personer under 18 år. Bestemmelsen er en naturlig følge av lovforslaget § 7 første ledd om at pengespill skal ha 18-årsgrense. Forbudet mot å rette markedsføring for pengespill mot mindreårige innebærer for det første at markedsføringen ikke skal rettes direkte mot mindreårige ved hjelp av individuell kommunikasjon som for eksempel SMS eller direktemeldinger i sosiale medier. Men forbudet innebærer også at markedsføringens innhold ikke skal tilpasses barn eller unge som målgruppe, for eksempel ved at det fokuseres på aktiviteter eller interesser som først og fremst er populære blant barn. Dette vil være forbudt, også der markedsføringen ikke er spesifikt rettet mot en fysisk mindreårig gjennom kommunikasjonsmetoder som tillater individuell kommunikasjon.

Andre ledd bokstav c oppstiller et forbud mot å markedsføre pengespill direkte mot dem som har reservert seg mot slik markedsføring hos pengespilltilbyderen. Dette anses som spesielt alvorlig i lys av det skadepotensialet denne typen markedsføring kan ha overfor sårbare spillere som har tatt et bevisst og aktivt valg om ikke å motta pengespillreklame fra tilbyderen, se de alminnelige merknadene punkt 9.4.6. Med «å markedsføre pengespill direkte mot» noen, menes å rette markedsføringshenvendelser til fysiske personer ved hjelp av kommunikasjonsmetoder som tillater individuell kommunikasjon, herunder via telefonoppringning, adressert post, e-post og SMS. Individuell kommunikasjon på sosiale medier vil også være omfattet. At en spiller har reservert seg mot direkte markedsføringshenvendelser hos pengespilltilbyderen, betyr at spilleren enten har benyttet seg av retten til å «enkelt og gebyrfritt» reservere seg mot telefonsalg og/eller adressert post direkte hos den næringsdrivende, jf. markedsføringsloven § 13 a tredje ledd, eller rettigheten til å «enkelt og gebyrfritt» kunne reservere seg mot denne typen markedsføringshenvendelser på SMS, e-post og lignende, jf. markedsføringsloven § 15 tredje ledd tredje punktum.

Tredje ledd åpner for at det i forskrift kan gis nærmere regler om markedsføringen av pengespill.

For øvrig vises til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 9.4.

Til § 7 Tiltak for å sikre ansvarlige pengespill

Bestemmelsen omhandler hvilke tiltak tilbydere av pengespill plikter å gjennomføre for å motvirke spilleproblemer.

Første ledd fastslår at pengespill skal ha 18-årsgrense. 18-årsgrensen anses for å være et av de viktigste ansvarlighetstiltakene for pengespill, og er derfor inntatt på lovs nivå.

Andre ledd oppstiller et forbud mot å tilby pengespill på kreditt. Bestemmelsen lovfester prinsippet som i dag følger av lov om straffelovens ikrafttredelse og som videreføres i ny finansavtalelov, hvor det er fastslått at spillegjeld ikke kan inndrives dersom kreditor visste at lånebeløpet ville bli brukt til pengespill. Adgang til spill på kreditt vil kunne øke skadevirkningene av problemspill, ved at en spiller også får spillegjeld som en konsekvens av sitt problemspill. Et forbud mot å tilby pengespill på kreditt vil kunne bidra til å hindre gjeldsproblemer. Bestemmelsen gir også et viktig signal til pengespilltilbydere når det gjelder deres ansvar for å sikre at pengespill tilbys på en ansvarlig måte.

Tredje ledd oppstiller en regel om at den som tilbyr pengespill skal ha tiltak for å motvirke spilleproblemer, tilpasset typen pengespill. Av bestemmelsen fremgår det at med en tillatelse til å kunne tilby pengespill, følger det også en konkret forpliktelse til å sikre at dette tilbudet skjer innenfor ansvarlige rammer. Plikten til å sikre tiltak for å motvirke spilleproblemer er rettet mot pengespilltilbyderen. Med tilbyderen menes den som reelt sett tilbyr pengespillet, det vil si den som sitter med tillatelsen, eller hans medhjelper når det er tale om pengespill som tilbys via medhjelper.

For å vise at man har oppfylt kravet om å sikre tiltak for å motvirke spilleproblemer tilpasset typen pengespill, må pengespilltilbyderen som et minstekrav kunne vise til at det har blitt gjennomført en vurdering av hvilke tiltak som er nødvendige, tilpasset den eller de spilltypene som tilbys. Dette kan for eksempel være en intern utredning eller annen form for dokumentasjon, hvor det framgår at tilbyderen har vurdert hvilke tiltak som er nødvendige for sin virksomhet. Der vurderingen konkluderer med at det bør innføres konkrete tiltak, må tilbyderen i tillegg kunne vise at disse har blitt implementert.

I vurderingen av hvilke tiltak som er nødvendige for å motvirke spilleproblemer, vil størrelsen på pengespillvirksomheten og typen spill som tilbys være relevante momenter. Hva som er nødvendige ansvarlighetstiltak vil videre være gjenstand for en løpende vurdering i lys av spillutviklingen. Det vil for eksempel kunne bli behov for en ny vurdering av hvilke tiltak som er nødvendige for å motvirke spilleproblemer dersom en tilbyder begynner å tilby nye spilltyper med økt risiko for spilleproblemer, eventuelt at de eksisterende spillene som tilbys utvikles på en måte som kan øke risikoen for spilleproblemer. Nærmere bestemmelser om hvilke ansvarlighetstiltak som kreves for ulike typer pengespill vil kunne fastsettes i forskrift.

Fjerde ledd åpner for at det kan gis forskrift om hvilke tiltak som kreves for ulike pengespill, og om unntak fra aldersgrensen for bestemte pengespill. Nærmere bestemmelser om hvilke tiltak som kreves for ulike pengespill, vil for eksempel kunne inkludere regler om forenklet behandling for de minste pengespilltilbyderne, ved bruk av et standardskjema eller lignende. Her kan det også gis forskrift med overordnede prinsipper for enerettstilbydernes pengespilltilbud. Hovedregelen vil likevel være at det er den enkelte pengespilltilbyder som må vurdere risikoen ved sitt pengespilltilbud og sikre hensiktsmessige tiltak deretter.

Når det gjelder muligheten til å gi nærmere regler om unntak fra 18-årsgrensen, vil dette først og fremst være aktuelt for mindre, lokale lotterier forbundet med lav risiko for spilleproblemer, som for eksempel basarer, kakelotterier og lokale 17. mai-arrangementer. Hvilke nærmere tilfeller som eventuelt kan unntas i forskrift må vurderes løpende ut ifra hvilke tilbud som finnes til enhver tid. Det understrekes imidlertid at hovedregelen er at pengespill skal ha 18-årsgrense.

For øvrig vises til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 10.1.5.

Til § 8 Tiltak for å sikre trygge pengespill

Bestemmelsen omhandler hvilke tiltak tilbydere av pengespill plikter å gjennomføre for å sikre at pengespillene er trygge. I «trygge pengespill» ligger det to elementer: For det første må spillene tilbys på en måte som sikrer mot juks og manipulering av spillutfallet, slik at forbrukeren kan ha høy tillit til spilltjenesten. Dette reguleres i bestemmelsens første ledd. For det andre må det sikres mot at pengespill knyttes til kriminell virksomhet. Dette er regulert i andre ledd.

Første ledd fastslår at tilbydere av pengespill skal gjennomføre pengespillene på en redelig måte som er egnet til å vinne allmenhetens tillit. Det innebærer at pengespill skal avholdes på en trygg og kontrollert måte som sikrer at spillutfallet ikke kan manipuleres, og at eventuell gevinst blir utbetalt til rett tid og i samsvar med den avtalen forbrukeren har inngått. Tilbydere av pengespill bør derfor sikre at pengespillene blir korrekt gjennomført med trygge registreringsløsninger, sikre betalingsløsninger for innsats, og en garanti for at trekning foretas på en tilfeldig måte og at premier utbetales i henhold til avtalen. Videre bør publikum ha tilgang til tilstrekkelig og korrekt informasjon om pengespillet.

For å vise at man har oppfylt kravet til å sikre at spillene foregår på en redelig og tillitsvekkende måte, må tilbyderen kunne vise til at det har blitt gjennomført en vurdering av hvilke sikkerhetstiltak som er nødvendige, tilpasset de ulike spilltypene. Her vil viktige vurderingsmomenter være risikoen for manipulering av spillutfallet og risikoen for eventuell svikt ved inn- og utbetalinger knyttet til spillet. Der vurderingen konkluderer med at det bør innføres konkrete sikkerhetstiltak, må tilbyderen i tillegg kunne vise til at dette har blitt innført.

Til forskjell fra forpliktelsen i § 7 om å sikre nødvendige ansvarlighetstiltak, gjelder forpliktelsen etter § 8 første ledd i utgangspunktet for alle pengespill, og ikke bare for pengespill som har tillatelse etter loven. Dette innebærer at også de minste pengespillene med en årlig omsetning under 200 000 kroner, jf. § 22, er forpliktet til å sikre at spillet foregår på en redelig måte som er egnet til å vinne forbrukernes tillit. Det vises til at hensynet til at forbrukerne skal kunne stole på at trekningen er rettferdig og at premier blir utbetalt rettidig, ikke bør begrenses til pengespill med omsetning over en viss størrelse. Det er imidlertid ikke hensikten med bestemmelsen at de minste lotteriene skal være pålagt å foreta avanserte risikovurderinger som står i et uforholdsmessig forhold til spillets omfang.

Andre ledd oppstiller en forpliktelse for pengespilltilbydere til å gjennomføre nødvendige tiltak, tilpasset typen pengespill, for å forhindre kriminalitet i tilknytning til pengespillvirksomheten. Slik kriminalitet omfatter både økonomisk kriminalitet som er direkte knyttet til pengespillvirksomheten, for eksempel hvitvasking eller kampfiksing, og annen type kriminalitet som kan oppstå i og rundt det fysiske miljøet hvor det tilbys pengespill. Sistnevnte vil for eksempel omfatte narkotikaomsetning som foregår i en bingohall, eller bruk av ulovlig arbeidskraft eller arbeidsmiljøkriminalitet hos en lotterivirksomhet.

For å vise at man har oppfylt kravet om tiltak for å forhindre at pengespill knyttes til kriminell virksomhet, må tilbyderen som et minstekrav ha gjennomført en risikovurdering for de ulike spilltypene som tilbys. Tilbyderen vil i denne sammenheng måtte vurdere risikoen for at pengespillvirksomheten kan tenkes utnyttet i forbindelse med økonomisk kriminalitet, samt vurdere hvorvidt det bør innføres risikoreduserende tiltak i denne sammenheng. Videre vil tilbyderen måtte vurdere risikoen for at det kan oppstå andre former for kriminalitet i tilknytning til pengespillvirksomheten. Her vil det fysiske nærmiljøet der hvor spillvirksomheten finner sted være en relevant faktor. Dersom en bingohall for eksempel ligger i et område med høy kriminalitetsbelastning, kan det bli nødvendig å leie inn vakthold eller lignende. Der det vurderes nødvendig å innføre tiltak, må spilltilbyderen kunne vise til at slike tiltak er implementert.

Til forskjell fra tiltak som sikrer høy spillsikkerhet på forbrukerfeltet, jf. bestemmelsens første ledd, gjelder forpliktelsen til å gjøre nødvendige tiltak for å forhindre kriminalitet bare for pengespill som har tillatelse etter loven. Forpliktelsen gjelder altså ikke for pengespill med en årlig omsetning under 200 000 kroner, jf. lovforslaget § 22. Det vises til at disse lotteriene på grunn av sin relativt beskjedne omsetning uansett har lav risiko for å bli forbundet med kriminalitet.

Tredje ledd åpner for at det kan gis forskrift om sikkerhetskrav, gjennomføringen av pengespill og tiltak for å hindre kriminalitet.

For øvrig vises til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 10.2.5.

Til § 9 Krav om å være egnet til å tilby pengespill

Bestemmelsen viderefører i all hovedsak dagens regelverk ved at den slår sammen bestemmelsene i pengespilloven § 6 sjette ledd, totalisatorloven § 1 a og forskrift om lotteritilsynet og lotteriregisteret m.m. § 2-1 andre ledd og § 2-2 femte ledd. Lovforslaget gjennomfører deler av fjerde hvitvaskingsdirektiv artikkel 47.

Første ledd fastslår at styremedlemmer, administrerende direktør, daglig leder og andre personer i den faktiske ledelsen hos den som har tillatelse eller godkjenning til å tilby pengespill som omfattes av hvitvaskingsloven, skal være egnet til å tilby pengespill. Også reelle rettighetshavere for organisasjoner og entreprenører som har tillatelse etter §§ 18, 20 eller 21 må være egnet. Reelle rettighetshavere defineres her tilsvarende som i hvitvaskingsloven § 2 første ledd bokstav e. Bestemmelsen innebærer en endring fra dagens regelverk, ved at også styremedlemmer hos enerettstilbyderne skal være egnet til å tilby pengespill.

Andre leddførste punktum krever at det fremlegges ordinær politiattest etter politiregisterloven § 40. Dette er en videreføring av gjeldende rett.

Andre ledd andre punktum fastslår at det er Lotteritilsynet som skal vurdere om en person er egnet og fatter vedtak om en person ikke er egnet til å tilby pengespill. Dette medfører ingen endringer fra dagens rettstilstand for de som tilbyr pengespill etter lovens kapittel 4. For enerettstilbyderne vil det medføre en endring fra utgangspunktet i Prop 40 L (2017–2018) om hvitvaskingsloven, der det ble lagt til grunn at de ansvarlige departementene skulle gjøre egnethetsvurderingen. Lotteritilsynet vil gjennomføre egnethetsvurdering i forbindelse med søknader fra tilbydere som ikke tidligere har fått tillatelse eller godkjenning etter loven. Lotteritilsynet vil også gjennomføre egnethetsvurdering ved melding om endringer i posisjoner nevnt i første ledd eller endringer i forhold nevnt i tredje ledd.

Tredje ledd viderefører egnethetsvurderingen i dagens regelverk. Egnethetskravene er utformet slik at det avgjørende er om personen vil kunne tilby pengespill på en forsvarlig måte.

Fjerde ledd fastslår at tilbydere med tillatelse og medhjelpere med godkjenning skal melde skriftlig til Lotteritilsynet om endringer i posisjonene. Disse aktørene skal også melde til Lotteritilsynet dersom det er endringer i forhold som gjør at en person kan vurderes å ikke kunne tilby pengespill på en forsvarlig måte, jf. tredje ledd.

Det vises for øvrig til de alminnelige merknadene punkt 10.3.

Til § 10 Enerett til å tilby pengespill

Bestemmelsen oppstiller regelen om at Norsk Tipping og den som har tillatelse til å tilby pengespill på hest (Norsk Rikstoto) har enerett til tilby pengespill med høye premier, høy omsetning eller høy risiko for å skape spilleproblemer. Bakgrunnen for at disse tilbyderne har enerett til å tilby slike pengespill, er at disse spillene krever en særlig offentlig kontroll. Fordi enerettstilbyderne er underlagt en sterk statlig kontroll, vil det være enklere for myndighetene å raskt kunne gripe inn dersom pengespillene får uheldige virkninger. Dette bidrar til å oppnå lovens formål på en effektiv måte.

Som en konsekvens, er det en forutsetning at andre tilbyderes pengespilltilbud ikke skal ha høy omsetning, høye premier eller høy risiko for å skape spilleproblemer. Bestemmelsen begrenser i utgangspunktet ikke enerettstilbyderne Norsk Tippings og Norsk Rikstotos mulighet til å tilby pengespill som ikke har høy omsetning, høye premier eller høy risiko for å skape spilleproblemer. Det er likevel ikke ønskelig å skape direkte konkurranse mellom enerettstilbyderne og andre tilbydere på pengespillmarkedet, noe som blant annet må hensyntas i fastsettelsen av hvilke pengespill som enerettstilbyderne kan tilby. Dersom enerettstilbyderne ønsker å etablere nye pengespill, må det vurderes om disse spillene skiller seg fra andre lovlige tilbud og om kanaliseringshensyn tilsier at det er behov for å etablere et slik spilltilbud. Dette er nærmere redegjort for i de alminnelige merknadene punkt 13.2.4.

Til § 11 Norsk Tipping AS

Første ledd fastslår at Norsk Tipping er et aksjeselskap og at aksjene eies av staten alene. Bestemmelsen viderefører dermed gjeldende regel i pengespilloven § 3 første ledd. Videre fremgår det at aksjene ikke kan omsettes. At aksjene er uomsettelige følger allerede av Grunnloven § 19 om at regjeringen ikke har kompetanse til å avhende aksjer i et selskap uten Stortingets samtykke. Dette er likevel presisert i pengespilloven for å understreke at det er staten alene som skal ha kontroll med selskapet.

Andre ledd beskriver Norsk Tippings formål. Bestemmelsen presiserer at selskapets formål er å legge til rette for et ansvarlig pengespilltilbud og å forebygge negative konsekvenser av pengespill. Dette speiler lovens hovedformål, jf. § 1 bokstav a og b.

Tredje ledd fastslår at Norsk Tipping skal ha effektiv drift slik at mest mulig av inntektene fra selskapets pengespill går til de angitte formålene i § 12. Det vises til at selv om generering av overskudd til gode formål bare er et underordnet mål i pengespillpolitikken, er det likevel vesentlig at Norsk Tipping forvalter de inntektene selskapet har på en god måte. Pengespillovens formål om å sikre ansvarlig spill og å forebygge negative konsekvenser av pengespill setter imidlertid visse rammer for hvilke krav som kan stilles til Norsk Tippings effektive drift. For eksempel vil hensynet til ansvarlig spillvirksomhet i noen tilfeller kunne medføre at selskapet velger en spillportefølje som har høyere kostnader og gir mindre overskudd tilbake til selskapet enn en annen spillportefølje.

Fjerde ledd fastslår at aksjelovens regler skal gjelde for selskapet, med enkelte nærmere bestemte unntak. Dette skiller seg fra dagens regulering i pengespilloven § 3 andre ledd, hvor det er bestemt at aksjeloven ikke gjelder for Norsk Tipping. En bestemmelse om at aksjelovens regler gjelder for selskapet trenger etter departementets syn ikke få negativ innvirkning på den statlige styringen og kontrollen med selskapet, da dette kan sikres gjennom særbestemmelsene i den nye loven og gjennom bestemmelsene i selskapets vedtekter. Videre følger det av bestemmelsen at nærmere bestemte deler av aksjeloven ikke gjelder for Norsk Tipping AS, se omtalen i de alminnelige merknadene punkt 11.4.2.3.

Femte ledd viderefører gjeldende regel om at forvaltningsloven ikke gjelder for Norsk Tipping. Det vises til at Norsk Tipping er et selskap som driver næringsvirksomhet og som ikke treffer enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand.

Sjette ledd fastslår at departementet kan gi skriftlige instrukser til selskapet utenom generalforsamling, om forhold som gjelder oppfyllelsen av pengespillovens hovedformål i § 1 bokstav a og b. Bestemmelsen er en videreføring av departementets gjeldende adgang til å instruere selskapet per brev, en adgang som i dag følger av selskapets vedtekter. Denne instruksjonsadgangen skiller seg fra aksjelovens bestemmelser, hvor eier bare kan instruere et selskap gjennom generalforsamling. Instruksjonsretten vil være begrenset til tiltak som departementet mener er nødvendige å gjennomføre for at selskapet skal forebygge spilleproblemer og andre negative konsekvenser av pengespill og sikre at slike spill skjer på en ansvarlig måte. Ordlyden «skriftlige instrukser» omfatter også instrukser som gis ved elektronisk kommunikasjon. Departementet vurderer at instruksjonsadgangen er helt sentral for departementets mulighet til å føre effektiv kontroll med Norsk Tipping som enerettstilbyder. Det naturlige utgangspunktet for den statlige eierstyringen vil likevel først og fremst være gjennom generalforsamlingen. Instruksjonsadgangen er således en sikkerhetsventil som vil brukes ved behov, dersom det er hensiktsmessig å gi føringer på kort varsel til selskapet. Se nærmere om instruksjonsadgangen i de alminnelige merknadene punkt 11.4.2.5.

Til § 12 Fordeling av Norsk Tippings overskudd

Første ledd viderefører gjeldende § 10 i pengespilloven som fastsetter regler for hvordan Norsk Tippings overskudd skal fordeles. Bestemmelsen er endret hva gjelder rekkefølgen på hvilke formål og tiltak som skal motta overskudd, slik at dette følger en mer riktig kronologi. Endringene er i hovedsak av strukturell karakter og vil ikke medføre materielle endringer i overskuddsfordelingen. Det vises til nærmere omtale av fordelingen i de alminnelige merknadene punkt 11.4.3.

Etter andre ledd kan departementet gi forskrift om fordelingen av overskuddet etter første ledd. Dette omfatter blant annet regler om fordeling av midlene til samfunnsnyttige eller humanitære organisasjoner, som i dag følger av forskrift om tilskudd til samfunnsnyttige og humanitære organisasjoner fra spilleoverskuddet til Norsk Tipping. Departementet vil også vurdere om det kan være hensiktsmessig å fastsette forskriftsbestemmelser om den nærmere fordelingen av midler som tilfaller de øvrige formålene.

Til § 13 Norsk Tippings grasrotandel

Bestemmelsen viderefører gjeldende ordning med grasrotandelen, uten materielle endringer. Til forskjell fra gjeldende pengespillov er regelverket skilt ut i en egen bestemmelse, for å skille grasrotandelen fra Norsk Tippings overskuddsmidler som fordeles til de formålene loven bestemmer.

Første ledd fastsetter at den som spiller noen av Norsk Tippings pengespill, kan gi en andel av innsatsbeløpet som grasrotandel. Grasrotandelen er i andre punktum definert som at andelen skal gå direkte til en frivillig organisasjon som spilleren selv velger, og som driver aktivitet på regionalt eller lokalt nivå. Ordningen skal fremme frivillig aktivitet på lokalt eller regionalt nivå, og gjør det mulig for den enkelte spiller hos Norsk Tipping å gi 7 pst. av spillinnsatsen til et selvvalgt lag eller en selvvalgt forening. For spill på Multix, Instaspill og Oddsen er grasrotandelen 14 pst. av spillinnsatsen etter fratrekk for gevinster. For å kunne motta midler gjennom grasrotandelen, må enheten være registrert i Frivillighetsregisteret og være registrert med deltakelse i grasrotandelen. Enheten må være ikke-fortjenestebasert og virksomheten må ha frivillig innsats.

Andre ledd viderefører gjeldende hjemmel til å kunne gi forskrift om grasrotandel.

For øvrig vises til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 13.1.

Til § 14 Enerett til å tilby pengespill på hest

Første ledd gir Kongen mulighet til å gi enerett til å tilby pengespill på hest til en tilbyder som oppfyller vilkårene i § 14. Av ordet «enerett» følger det at det er snakk om kun én tilbyder, og det legges til grunn at denne tilbyderen skal være Norsk Rikstoto. I bestemmelsen brukes begrepet tillatelse i stedet for begrepet konsesjon som er brukt i dagens totalisatorlov. Dette er del av en harmonisering av begrepsbruken i pengespilloven, og er ikke ment å skulle medføre materielle endringer.

Første ledd angir videre at tillatelsen skal gjelde pengespill på hest. Pengespill på hest skal forstås å gjelde pengespill knyttet til fysiske arrangementer eller konkurranser med hest.

I første ledd bokstav a og b slås det fast at tilbyderen som kan få tillatelse må ha som formål å legge til rette for et ansvarlig pengespilltilbud og å forebygge negative konsekvenser av pengespill. Disse formålene speiler formålene i pengespilloven, jf. § 1 bokstav a og b.

I første ledd bokstav c slås det fast at tilbyderen også skal ha som formål å støtte hestehold, hestesport og hesteavl. Dette er en presisering av tilbyderens formål, sammenlignet med dagens totalisatorlov, som sier at konsesjon kan gis til organisasjoner og selskap som har til formål å støtte blant annet hesteavlen. Dette vurderes imidlertid å være en videreføring av dagens rettstilstand.

Andre ledd setter som vilkår at departementet skal ha rett til å oppnevne flertallet av medlemmene i styret hos den som får enerett til å tilby pengespill på hest. Bestemmelsen skal sikre offentlig kontroll med tilbyderen av hestespill. Dersom tilbyderen er stiftelsen Norsk Rikstoto, må utnevnelse og eventuelt avsettelse av styremedlemmer likevel følge stiftelseslovens regler, men for å kunne få tillatelse til å tilby pengespill må stiftelsens vedtekter oppfylle lovens krav.

Tredje ledd regulerer hva tillatelsen kan inneholde. I første punktum presiseres at tillatelsen kan inneholde vilkår for å bidra til at lovens formål oppfylles. Et slikt vilkår kan være at departementet med ansvar for pengespillpolitikken skal kunne gi instrukser til den som har tillatelsen. I denne forbindelse vises det til at enerettstilbyderne skal være et virkemiddel for staten i oppfyllelsen av de pengespillpolitiske målene, og at det følger et særskilt ansvar med å få en tillatelse som enerettstilbyder.

Tredje ledd andre punktum angir at tillatelsen gis for ti år av gangen. Dette er en endring fra dagens rettstilstand, hvor en tillatelse til å tilby totalisatorspill kan gis for fem år.

Fjerde ledd presiserer at overskuddet fra pengespillene skal gå til de samme formålene som er inkludert i tilbyderens formålsbestemmelse. Dette er en videreføring av dagens formålsmottagere for overskuddet fra totalisatorspillene. Bestemmelsen stiller krav om at tilbyderen skal ha effektiv drift. Et slikt krav er også pålagt Norsk Tipping, se § 11 tredje ledd. Bestemmelsen gir også en hjemmel til å gi forskrift om fordelingen av overskuddet fra pengespill på hest. Med overskudd menes her resultat før overføringer til formålene. Det legges grunn at denne forskriften skal fastsettes av departementet som har ansvaret for hestesport, hestehold og hesteavl. Dette vil være Landbruks- og matdepartementet i dagens forvaltningsstruktur.

Det vises for øvrig til de alminnelige merknadene punkt 12.5.

Til § 15 Enerettstilbydernes pengespilltilbud

Første ledd fastslår at enerettstilbyderne ikke kan tilby eller markedsføre pengespill på vegne av andre. Forbudet gjelder for alle enerettstilbydernes salgskanaler, både egne nettsider, apper eller lignende, og kommisjonærer som tilbyr pengespill på vegne av enerettstilbyderne. Bestemmelsen er ikke til hinder for at enerettstilbyderne kan inngå avtaler om internasjonalt samarbeid om pengespill, så lenge dette spilltilbudet er i tråd med lovens vilkår.

Andre ledd gir departementet kompetanse til å gi forskrift om enerettstilbydernes pengespill. Det er nødvendig å gjøre løpende og grundige vurderinger av hvilke typer pengespill enerettstilbyderen skal kunne tilby og rammene for disse, for å sikre at tilbudet bidrar til å oppfylle lovens formål som nevnt i § 1 bokstav a og b. Videre gis departementet hjemmel til å fastsette i forskrift hvilke pengespill som krever tillatelse fra Lotteritilsynet.

Av tredje ledd fremgår det at enerettstilbyderne selv skal fastsette spilleregler for pengespillene sine. Dette skal være detaljerte og utfyllende spilleregler, særlig knyttet til andre forhold enn det som direkte gjelder de pengespillpolitiske målene. Eksempler på bestemmelser som det kan være aktuelt for enerettstilbyderne å fastsette selv, er regler om innlevering, frister, annullering, utforming av kuponger, pris per rekke og beregning av premier. Bestemmelsen medfører en endring av dagens ordning der Kulturdepartementet og Landbruks- og matdepartementet fastsetter detaljerte spilleregler for alle pengespillene som enerettstilbyderne tilbyr.

Fjerde ledd angir at Lotteritilsynet kan gi tillatelse til at enerettstilbyderne midlertidig kan prøve ut nye pengespill og andre tiltak som skal ivareta lovens hovedformål. Muligheten til å teste ut nye pengespill vil i hovedsak gjelde nye typer pengespill eller varianter av pengespill som allerede tilbys. Med andre tiltak menes for eksempel en mulighet til å kunne teste ut ulike tapsgrenser på ulike kundegrupper. Slike pilotprosjekter skal være av midlertidig karakter og begrenset til en konkret prøveperiode. Enerettstilbydernes ansvarlighetsverktøy vil i utgangspunktet gjelde også i utprøvingsperioden. Dersom tiltak som skal prøves ut har som mål å bedre ansvarligheten eller kanaliseringseffekten av pengespillporteføljen, vil det i særskilte tilfeller kunne være aktuelt å gjøre unntak fra de ansvarlighetstiltakene som foreligger i dag, for å kunne se effekten av mulige endringer. Det totale pengespilltilbudet skal likevel være ansvarlig. Departementet kan gi forskrift om adgangen til midlertidig utprøving.

Det vises for øvrig til de alminnelige merknadene til forslaget i punktene 13.3 til 13.5.

Til § 16 Behandling av personopplysninger

Det følger av første ledd at enerettstilbyderne kan behandle nødvendige personopplysninger, inkludert personopplysninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 9. Bestemmelsen gir enerettstilbyderne rettslig grunnlag til å behandle personopplysninger med grunnlag i at de de utfører en oppgave i allmennhetens interesse, jf. personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav e. Enerettstilbyderne er tildelt en særskilt rolle i å oppfylle de pengespillpolitiske målene. Bestemmelsen gir enerettstilbyderne et klart grunnlag for å kunne følge opp kundenes spilleatferd. Formålet med behandlingen av personopplysningene skal være å sikre at pengespill gjennomføres på en ansvarlig og trygg måte, og å forebygge spilleproblemer og andre negative konsekvenser av pengespill.

Andre ledd fastsetter en hjemmel til å gi forskrift om behandlingen av personopplysningene.

Det vises for øvrig til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 13.7.

Til § 17 Begrensninger for pengespill som tilbys av andre enn enerettstilbyderne

Bestemmelsen angir begrensninger for hvilke pengespill som kan tilbys av andre enn Norsk Tipping og den tilbyderen som har enerett til å tilby pengespill på hest (enerettstilbyderne). Slike pengespill skal være et supplement til enerettstilbydernes tilbud, og skal ha lav omsetning, begrenset størrelse på premiene og ikke ha høy risiko for spilleproblemer. Bestemmelsen utgjør et motstykke til lovforslaget § 10, som fastslår at Norsk Tipping og tilbyderen som har enerett til å tilby pengespill på hest, har enerett til å tilby spill med høy risiko for å skape spilleproblemer, høye premier eller høy omsetning. Da følger det motsetningsvis at andre ikke kan tilby denne typen spill.

Hva som utgjør lav omsetning og begrenset premiestørrelse vil kunne endres over tid og begrepene vil dermed ha et dynamisk innhold. Nærmere regler om hvilken omsetning og hvilke gevinster som er tillatt vil fremgå av forskrift, se forskriftshjemmelen i § 23.

Når det gjelder risikoen for spilleproblemer, vil det kunne stilles krav i forskrift om hvilke parametre ulike pengespill kan ha for at disse vurderes til å ikke ha høy risiko. Det kan også angis i forskrift hvilke spilltyper som ikke kan tilbys av andre enn enerettstilbyderne ut fra en vurdering av risiko.

Det vises for øvrig til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 14.4.1.

Til § 18 Tillatelse til ikke-fortjenestebaserte organisasjoner til å tilby pengespill

Bestemmelsen omhandler hvilke vilkår som gjelder for at en ikke-fortjenestebasert organisasjon skal kunne få tillatelse til å tilby pengespill, og viderefører hovedprinsippene som følger av gjeldende forvaltningspraksis. Det legges til grunn at vilkårene skal tolkes i tråd med praksis i andre tilskuddsordninger hvor samme vilkår må være oppfylt.

Første ledd stiller opp fire kumulative vilkår for at en ikke-fortjenestebasert organisasjon skal kunne få tillatelse til å tilby pengespill:

Første ledd bokstav a oppstiller som vilkår at organisasjonen må være registrert i Frivillighetsregisteret. Kravet om registrering i Frivillighetsregisteret gjelder ikke for menigheter i Den norske kirke, jf. bestemmelsens andre ledd. Bakgrunnen for unntaket er at Den norske kirke og dens menigheter ikke har registreringsrett i Frivillighetsregisteret per i dag, hvilket skyldes kirkens tidligere tilknytning til staten. Unntaket er fastsatt for å sikre at menigheter i Den norske kirke skal kunne tilby pengespill til inntekt for ideelle formål.

Første ledd bokstav b oppstiller som vilkår at organisasjonen har frivillig innsats som en viktig del av virksomheten. Hva som er tilstrekkelig frivillig innsats til at dette anses som en viktig del av virksomheten vil kunne variere avhengig av organisasjonens omfang, formål og type aktivitet. Lotteritilsynet kan ved vurderingen blant annet legge vekt på regelmessig aktivitet, hvor frivillige er en sentral del av aktiviteten, forholdet mellom lønnet og ulønnet innsats, antall medlemmer, antall faste givere og antall gaver/givere per år.

Første ledd bokstav c oppstiller som vilkår at organisasjonen ikke er tilgjengelig for bare en lukket krets. Lukkede organisasjoner vil være organisasjoner som ikke er åpne for allmennheten hvor dette ellers hadde vært naturlig. Dette inkluderer organisasjoner som har et selektivt medlemskap uten naturlig avgrensing, for eksempel ved at eksisterende medlemmer skal forhåndsgodkjenne nye medlemmer, at nye medlemmer må kunne vise til et godt omdømme, eller at enkelte utestenges på grunn av etnisitet, kjønn, utdanning, osv. hvor dette ikke er en naturlig avgrensning i lys av organisasjonens virksomhet. Organisasjoner som derimot har naturlige begrensninger i medlemskap basert på for eksempel alder, kjønn eller kompetanse, slik som barne- og ungdomsorganisasjoner som har en aldersgrense, er ikke å anse som lukkede organisasjoner.

Første ledd bokstav d oppstiller som vilkår at organisasjonen ikke driver virksomhet som gir privatøkonomiske fordeler. Kravet tar sikte på å sikre at midlene kommer reell frivillig virksomhet til gode, og ikke tilfaller organisasjoner som primært ivaretar medlemmenes privatøkonomiske interesser. Eksempler på slike organisasjoner er yrkes-, nærings- og arbeidslivsorganisasjoner, fagforeninger, borettslag, samt hytteforeninger og båtforeninger som har som formål å ivareta medlemmenes egne privatøkonomiske interesser.

Tredje ledd åpner for at det kan gis forskrift med nærmere regler om hva som utgjør en ikke-fortjenestebasert organisasjon, frivillig innsats, lukket krets og privatøkonomiske fordeler etter § 18.

Det vises for øvrig til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 14.4.2.2.

Til § 19 Bruk av overskudd fra pengespill som tilbys etter § 18

Bestemmelsens første punktum fastslår at overskuddet fra pengespill som tilbys etter § 18 skal gå til organisasjonens egen ikke-fortjenestebaserte virksomhet. I tilfeller hvor en organisasjon driver både ikke-fortjenestebasert og fortjenestebasert virksomhet, for eksempel gjennom salg av kurs eller produkter, eller drift av en bingohall, vil det i de fleste tilfeller være krav om separat regnskapsføring av den fortjenestebaserte og ikke-fortjenestebaserte delen av organisasjonens virksomhet. Overskuddet fra pengespillene skal brukes kun til den ikke-fortjenestebaserte virksomheten. Kravet om at overskuddet i tillegg må brukes i egen virksomhet forhindrer at overskuddet fra pengespillene viderefordeles fra organisasjonene til formål som ikke samsvarer med organisasjonens virksomhet.

Andre punktum oppstiller regelen om at overskuddet fra pengespill som tilbys etter § 18 ikke kan finansiere det som etter dagens praksis kalles for typisk offentlige oppgaver. Dette er i loven definert som oppgaver som ved lov er lagt til offentlige organer, virksomhet som utføres av eller på vegne av offentlige organer eller virksomhet som kommer det offentlige til gode. Bakgrunnen for avgrensningen er en vurdering av at det som er offentlige oppgaver, bør betales av det offentlige og ikke finansieres med overskudd fra pengespill. Oppgaver som er lovpålagt kommuner eller andre offentlige organer, vil etter dette oftest være typisk offentlige oppgaver. Virksomhet som er organisert av eller med tilknytning til det offentlige ved at stat, fylkeskommune eller kommune gjennom å oppnevne styremedlemmer eller på annen måte kan påvirke eller legge føringer for virksomheten, vil heller ikke kunne få tillatelse.

Videre følger det av andre punktum at overskudd fra pengespill etter § 18 heller ikke kan finansiere fritidsaktiviteter for voksne. Dette innebærer at idrettslag, kor, korps og sosiale samlingsplasser som retter sin aktivitet mot voksne ikke vil få tillatelse til å tilby pengespill, selv om organisasjonen er ikke-fortjenestebasert og har betydelig frivillig aktivitet. Regelen kodifiserer gjeldende rett, men det legges til grunn at enkelte unntak for aktiviteter med et visst antall opptredener årlig ikke videreføres. Avgrensningen gjelder imidlertid ikke for organisasjoner som har et videre formål enn å være en sosial samlingsplass eller rent fritidstilbud til voksne, for eksempel tilbud som motvirker psykiske problemer, ensomhet eller rusavhengighet. Slike organisasjoner vil likevel kunne få tillatelse til å tilby pengespill etter § 18.

Det vises for øvrig til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 14.4.2.3.

Til § 20 Tillatelse til å tilby pengespill i lokalradio og lokalfjernsyn

Bestemmelsen regulerer hvem som kan få tillatelse til å tilby pengespill i lokalradio og lokalfjernsyn, og hva overskuddet fra slik virksomhet skal gå til. Bestemmelsen viderefører den gjeldende adgangen for lokalradio- og lokalfjernsynsstasjoner til å tilby pengespill.

Første ledd fastslår at en kringkaster som har konsesjon etter kringkastingsloven til å tilby lokalradio eller lokalfjernsyn, kan få tillatelse fra Lotteritilsynet til å tilby pengespill. Kringkaster er i kringkastingsloven § 1-1 første ledd definert som fysisk eller juridisk person som i ervervsvirksomhet utøver effektiv redaksjonell kontroll med utvelgelsen og organiseringen av lyd- eller bildeprogrammene.

Andre ledd fastslår at overskuddet fra pengespillene skal gå til den lokalradio- eller lokalfjernsynsstasjonen som tillatelsen gjelder. Bestemmelsen viderefører gjeldende krav i bingoforskriften § 23. Bestemmelsen skal sikre at overskuddet brukes lokalt i virksomheten til den stasjonen som tilbyr pengespillet, da en kringkaster kan ha flere tillatelser til å tilby pengespill i forskjellige lokalradio- eller lokalfjernsynsstasjoner.

Det vises for øvrig til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 14.4.3.

Til § 21 Bruk av medhjelpere til å tilby pengespill

Bestemmelsen viderefører gjeldende adgang til å benytte medhjelpere ved gjennomføringen av pengespill.

Første punktum fastslår at den som har tillatelse etter §§ 18 eller 20 kan bruke medhjelpere som Lotteritilsynet har godkjent, til å tilby sine pengespill. Dersom noen har tillatelse til å tilby ulike typer pengespill, kan det brukes ulike medhjelpere til de ulike pengespillene. Bestemmelsen viderefører kravet i dagens regelverk om at en medhjelper som skal tilby pengespill på vegne av en organisasjon må være forhåndsgodkjent av Lotteritilsynet. Dette vil bidra til å sikre at en medhjelper er egnet som pengespilltilbyder. Medhjelpere kan bare benyttes til gjennomføringen av pengespill som har tillatelse etter loven §§ 18 eller 20. Dette innebærer at det ikke kan benyttes medhjelpere i gjennomføringen av pengespill som ikke krever tillatelse jf. § 22 første ledd tredje punktum.

I andre punktum defineres medhjelper som en enkeltperson eller et foretak som gjennomfører ett eller flere pengespill for den som har tillatelsen mot en andel av inntektene eller overskuddet, eller mot annen betaling. Lovens system, hvor det i hovedsak er ikke-fortjenestebaserte organisasjoner som kan få tillatelse til å tilby pengespill i tillegg til enerettstilbyderne, forutsetter at medhjelpere som tilbyr pengespill på vegne av den som har tillatelsen også skal utbetale en betydelig andel av overskuddet fra pengespillvirksomheten til den eller de som har pengespilltillatelsen. Størrelsen på andelen som betales til formålene vil kunne variere med typen pengespill som tilbys, da ulike pengespill har ulike kostnader knyttet til seg. Nærmere bestemmelser om hvilken andel av overskuddet fra konkrete pengespill som kan tilfalle medhjelpere vil kunne reguleres i forskrift, jf. forskriftshjemmelen i § 23.

Det vises for øvrig til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 14.4.5.

Til § 22 Pengespill som kan tilbys uten tillatelse

Bestemmelsen regulerer hvilke typer pengespill som kan tilbys uten tillatelse.

Første ledd første punktum fastslår at privatpersoner og organisasjoner kan tilby pengespill med omsetning inntil 200 000 kroner per kalenderår uten tillatelse, når overskuddet går til ikke-fortjenestebaserte formål. Dette skiller seg fra dagens ordning hvor det blant annet stilles krav om innsending av forhåndsmelding og sluttrapport til Lotteritilsynet for enkelte typer pengespill med slik omsetning, og bestemmelsen utgjør dermed en forenkling av gjeldende prosedyrer. Bakgrunnen for forenklingen er at det er knyttet lav risiko for spilleproblemer eller hvitvasking til slike spill, samt at både Lotteritilsynet og organisasjonene som tilbyr spillene vil kunne bruke mindre ressurser på kontrollen med og gjennomføringen av disse pengespillene.

Unntaket fra krav om tillatelse gjelder ikke for enerettstilbyderne. Dette henger sammen med at det er enerettstilbydernes hovedoppgave å tilby pengespill med et annet omfang enn det som vil være tilfellet her, samt at enerettstilbydernes tilbud skal være underlagt en statlig kontroll.

I tråd med lovens formål er det et krav også for pengespillene med årlig omsetning under 200 000 kroner at overskuddet skal gå til ikke-fortjenestebaserte formål. I motsetning til kravene som følger av lovforslaget § 19, gjelder det imidlertid ingen andre begrensninger for hva overskuddet kan brukes til. Pengespill med årlig omsetning under 200 000 kroner kan dermed være til inntekt for ethvert ikke-fortjenestebasert formål, herunder det som til nå har blitt vurdert som typisk offentlige oppgaver, som for eksempel skoleturer, aktiviteter i barnehager og på eldresentre, hjelp til vanskeligstilte barn m.m. Pengespillene kan også være til inntekt for formål utenfor det lokale omfanget, inkludert ikke-fortjenestebaserte formål i utlandet. Dette er en oppmykning sammenlignet med regelverket for meldingslotterier i dag.

Kravet om at overskuddet skal gå til ikke-fortjenestebaserte formål medfører imidlertid en innstramning for de aller minste lotteriene (basarer og møtelotterier, jf. dagens lotterilov § 5 andre ledd bokstav a og b), hvor det i dag ikke er noen krav knyttet til formålet. Kravet om at overskuddet skal gå til ikke-fortjenestebaserte formål er imidlertid ikke ment å legge begrensninger for mindre pengespillbud i begrensede kretser, for eksempel fotballtipping på jobben, møtelotteri til inntekt for jobbens julebord eller lignende. Videre kan det med hjemmel i § 23 gis forskrift om vilkår for gjennomføringen av pengespillene, inkludert hvilke typer pengespill, hvilken omsetning og hvilke gevinster som er tillatt. Her vil det blant annet være aktuelt å innta begrensninger for pokerspill i vennelag, for å sikre at disse pengespillene ikke får et profesjonelt preg.

Første ledd andre punktum oppstiller krav om at pengespill som tilbys etter bestemmelsen ikke kan gjennomføres på digitale plattformer, og at slike spill bare kan ha et lokalt eller regionalt omfang. Begrensningen skal sikre at pengespill som kan tilbys uten tillatelse ikke får et for stort omfang samlet sett eller kan medføre en uforutsett risiko for spilleproblemer. Bruk av elektroniske og digitale løsninger for betaling og distribusjon, for eksempel Vipps og Facebook, vil imidlertid være tillatt.

Første ledd tredje punktum fastslår at det ikke er tillatt å bruke medhjelper for å tilby pengespill som ikke krever tillatelse. Hjelp i form av for eksempel innkjøp eller trykking av loddbøker eller annet materiale for å gjennomføre pengespillet anses ikke for å være bruk av medhjelper i denne sammenheng.

Andre ledd åpner for at det kan gis forskrift om unntak fra kravet om at overskuddet skal gå til ikke-fortjenestebaserte formål.

Det vises for øvrig til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 14.4.4.

Til § 23 Forskrift om pengespillene som tilbys av andre enn enerettstilbyderne

Bestemmelsen åpner for at det kan gis forskrift om vilkår for gjennomføringen av pengespillene som tilbys etter lovens kapittel 4.

Det vises for øvrig til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 14.4.6.

Til § 24 Tilsyn

Bestemmelsen viderefører Lotteritilsynets rolle som tilsynsmyndighet på pengespillfeltet, og fastslår at det er Lotteritilsynet som fører tilsyn med at krav fastsatt i eller med hjemmel i loven blir oppfylt. Dette innebærer for det første at Lotteritilsynet skal føre tilsyn med at de som etter pengespilloven kan tilby pengespill rettet mot det norske markedet, overholder vilkårene som gjelder for sine pengespilltilbud. For det andre vil Lotteritilsynets tilsynsrolle inkludere tilsyn med et eventuelt ulovlig tilbud av pengespill rettet mot det norske markedet, med det formål å fjerne slike tilbud, se de alminnelige merknadene punkt 15.2.4.

Til § 25 Digital kommunikasjon

Bestemmelsen åpner for at det kan gis forskrift om digital kommunikasjon med Lotteritilsynet i forbindelse med søknadsbehandling og rapportering. Bakgrunnen for dette er at det i noen tilfeller kan være hensiktsmessig å kreve at behandling av søknader og etterfølgende rapportering foregår via digitale kanaler, for eksempel ved bruk av elektroniske skjema, se de alminnelige merknadene punkt 15.1.4.

Til § 26 Tilgang til opplysninger og lokaler

Bestemmelsen regulerer Lotteritilsynets rett til å få tilgang til opplysninger og lokaler.

Første leddførste punktum fastslår at Lotteritilsynet kan pålegge enhver å gi opplysninger og innsyn i dokumenter og den dokumentasjonen som tilsynet finner nødvendig for å utføre sine oppgaver etter loven. Pliktsubjektet «enhver» vil omfatte privatpersoner, juridiske personer som foretak og organisasjoner og offentlige myndigheter, for eksempel andre tilsynsmyndigheter. Pålegg om informasjon vil i de fleste tilfeller rettes mot den som tilbyr eller markedsfører pengespill, eller medvirker til dette. Forslaget innebærer imidlertid at også andre enn de som er direkte involvert i tilbud og markedsføring av pengespill kan ha plikt å gi opplysninger. Dette gjelder først og fremst personer med en tilknytning til pengespillaktivitet, og ikke allmenheten som sådan.

Opplysningsplikten gjelder for «dokumenter og den dokumentasjonen som tilsynet finner nødvendig for å utføre sine oppgaver etter loven». Formuleringen favner vidt og dekker alle typer informasjon som Lotteritilsynet vurderer at er nødvendig for å gjennomføre tilsynsarbeidet, uavhengig av hvilket medium slik informasjon er lagret på. Opplysningene kan være opplysninger knyttet til enkeltpersoner, virksomheter, organisasjoner eller andre som har tilknytning til tilbud og markedsføring av pengespill. Opplysningene kan også gjelde andre forhold som har betydning i de forholdene som Lotteritilsynet vurderer. Opplysningsplikten er imidlertid underlagt en nødvendighetsbegrensning, knyttet opp mot hva som er nødvendig for at Lotteritilsynet skal kunne utføre de lovpålagte oppgavene. Det vil være Lotteritilsynet som må ta stilling til hva som er nødvendig i den konkrete sak.

Etter første ledd andre punktum kan Lotteritilsynet avgjøre om opplysningene skal gis skriftlig eller muntlig, og innen hvilken frist. Det vises for øvrig til saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven § 14.

Første ledd tredje punktum fastslår at opplysningsplikten etter bestemmelsen ikke gjelder for politiet. Politiregisterloven § 30, jf. politiregisterforskriften § 9-6 første ledd nr. 5, gir politiet likevel mulighet til å utlevere opplysninger til tilsynsorganer, og Lotteritilsynet kan rette en anmodning til politiet om å få utlevert opplysninger som tilsynet skulle finne nødvendig for å utføre sine oppgaver etter loven.

Andre ledd første punktum fastsetter at Lotteritilsynet i forbindelse med tilsynsarbeidet kan gjennomføre nødvendige undersøkelser av lokaler, innretninger o.l. for å utføre sine oppgaver etter loven. Denne inspeksjonsretten gjelder all pengespillaktivitet, herunder lokaler med bingospill, kiosker med spilleautomater, lokaler for pokerturnering osv. Inspeksjonsretten gjelder likevel ikke i private hjem. Retten til å foreta undersøkelser er en vid hjemmel og vil typisk gjelde kartlegging av spilltilbudet eller økonomiske spørsmål knyttet til pengespillaktiviteten. Hjemmelen omfatter også en rett for tilsynet til å prøve ut spillene som ledd i tilsynsaktiviteten, såkalt testspill. Hjemmelen innebærer videre at Lotteritilsynet kan få tilgang til andre lokaler i tilknytning til et lokale hvor pengespillaktiviteten foregår, for eksempel kontorer eller lagre, så lenge dette kan anses for å være en nødvendig undersøkelse. Saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven § 15 kommer til anvendelse ved stedlig tilsyn.

Videre følger det av andre ledd andre punktum at de som har tilknytning til forhold som skal undersøkes, plikter å vederlagsfritt stille til disposisjon nødvendige innretninger, gjenstander og redskaper og yte nødvendig bistand for undersøkelsene. Hvor omfattende plikten er, beror på en avveining av byrden med å bistå og betydningen av den aktuelle informasjonen. Det skal være forholdsmessighet mellom plikten og det som oppnås.

Andre ledd tredje punktum fastsetter at Lotteritilsynet om nødvendig kan anmode om bistand fra politiet for å få adgang til sted hvor det er mistanke om at det tilbys pengespill i strid med bestemmelsene i loven. Formålet med politiets bistand vil i hovedsak være å beskytte Lotteritilsynets ansatte i en tilsynssituasjon. Videre vil politiet kunne bistå med å gi fysisk tilgang til lokalet, i tilfeller hvor tilgang nektes. For at politiet skal bistå i slike tilfeller, må det mistenkes at det foregår pengespilltilbud i lokalene i strid med pengespillovens bestemmelser.

Tredje ledd fastslår at taushetsplikt ikke er til hinder for opplysningsplikten og retten til tilgang til steder og lokaler etter bestemmelsen, med unntak av taushetsplikt som nevnt i straffeprosessloven § 117, § 118 første ledd andre punktum, og §§ 118 a til 120. Det vises til at for å sikre at Lotteritilsynet skal kunne utføre sine oppgaver best mulig, er det avgjørende at tilsynets mulighet til å innhente informasjon ikke begrenses mer enn nødvendig. Unntaket fra taushetsplikten er likevel begrenset ved at det står tilbake for såkalt kvalifisert taushetsplikt, det vil si taushetsplikt som går foran vitneplikten etter blant annet straffeprosessens regler. I tillegg står opplysningsplikten tilbake for lovbestemt taushetsplikt som følge av arbeid for familievernkontor, tilbyder av post- eller e-komtjenester eller statens lufthavnselskap, samt opplysninger som må holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet eller forhold til fremmed stat. Verges taushetsplikt og informasjon som er pålagt taushetsplikt av en domstol er også inkludert i unntaket.

Departementet har vurdert adgangen til å kreve taushetsbelagte opplysninger fra andre offentlige myndigheter for være i overensstemmelse med personvernforordningen, og vurderer at den heller ikke vil være uforholdsmessig i lys av Grunnloven eller menneskerettighetene, jf. redegjørelsen i de alminnelige merknadene punkt 15.3.4.6. Dette må likevel vurderes konkret av avgiverorganet i hver enkelt sak.

Fjerde ledd fastslår at enhver som gjennom pålegg gitt etter bestemmelsen får kjennskap til opplysninger som er underlagt lovbestemt taushetsplikt, har tilsvarende taushetsplikt for opplysningene som de taushetsplikten ellers gjelder for, og kan ikke bruke opplysningene til andre formål enn det de er innhentet for.

Femte ledd åpner for at det kan gis forskrift om saksbehandling etter bestemmelsen, inkludert regler for Lotteritilsynets innhenting av informasjon fra andre myndigheter. Det vises for øvrig til forvaltningslovens generelle saksbehandlingsregler for opplysningsplikt og stedlig kontroll, som også vil gjelde for pålegg gitt etter denne bestemmelsen.

For øvrig vises til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 15.3.4.

Til § 27 Register over tillatelser og tilbydere, godkjenninger og medhjelpere

Bestemmelsen viderefører og utvider adgangen til og plikten for Lotteritilsynet til å registrere opplysninger om pengespilltillatelser og pengespillaktører i et register.

Første ledd fastsetter at Lotteritilsynet skal registrere tillatelser og godkjenninger med hjemmel i §§ 10, 14, 18, 20 og 21, samt vedtak om tilbakekall av tillatelse eller godkjenning etter § 34, i et pengespillregister. Dette innebærer en utvidelse i forhold til dagens register, da det følger at pengespillregisteret også skal inneholde opplysninger knyttet til enerettstilbydernes tillatelser til å tilby pengespill.

Andre ledd fastslår at opplysningene i registeret er tilgjengelig for allmenheten, med unntak av taushetsbelagte opplysninger, og opplysninger om enkeltpersoners navn, adresse, e-postadresse, telefonnummer og fødselsnummer. Ordinære kontaktopplysninger for pengespillvirksomheter vil uansett være tilgjengelig for allmenheten i Enhetsregisteret. Eksempler på taushetsbelagte opplysninger som ikke skal være allment tilgjengelige, er opplysninger om noens personlige forhold, herunder egnethetsvurderinger av styreledere, styremedlemmer, varamedlemmer og reelle rettighetshavere i pengespillselskaper som er omfattet av hvitvaskingsloven med forskrifter.

Tredje ledd fastsetter at registeret også kan inneholde annen informasjon enn det som følger av første ledd, og at departementet kan gi forskrift om registerets innhold. Dette kan for eksempel være informasjon om betalte gebyrer eller hvilke inntekter organisasjoner har fra pengespill. I vurderingen av om det skal eller kan registreres andre opplysninger i registeret, vil departementet vurdere behovet for dette opp mot om det finnes andre registre som allerede inneholder tilsvarende informasjon.

Til § 28 Gebyr og sektoravgift

Bestemmelsen regulerer finansieringen av Lotteritilsynets oppgaver, og viderefører gjeldende ordning med at kostnader ved tilsyn på pengespillfeltet dekkes av de som har tillatelse til å tilby pengespill.

Første ledd første punktum fastslår at Lotteritilsynet kan kreve gebyr og sektoravgift fra tilbydere av pengespill til dekning av kostnadene ved behandlingen av søknader, tillatelser og godkjenninger og tilsyn som gjennomføres for å sikre at krav og rettigheter fastsatt i eller med hjemmel i loven blir oppfylt. Tilsyn må her forstås i vid forstand. Det vil omfatte tilsyn med etterlevelse av lovverket, men også for eksempel lov-, forskrifts- og analysearbeid. Med gebyr menes betaling for en klart definert tjeneste som det offentlige utfører overfor betaleren, uten at det betales for noe annet eller mer enn den konkrete tjenesten. Det vil være aktuelt for Lotteritilsynet å kreve gebyrer for avgrensede oppgaver som for eksempel søknadsbehandling.

Første ledd andre punktum fastslår at sektoravgift bare fastsettes overfor enerettstilbydere. Med sektoravgift menes avgift som skal finansiere fellestiltak overfor en næring eller sektor og som betales av aktører som tilhører eller har en nær tilknytning til denne sektoren, for eksempel for å dekke kostnadene ved tilsynsorganenes virksomhet. Sektoravgiften som fastsettes overfor enerettstilbyderne tilsvarer gjeldende ordning som man i statsbudsjettet har kalt «refusjon fra Norsk Tipping og Norsk Rikstoto». Begrepet «sektoravgift» oppdaterer begrepsbruken i tråd med Finansdepartementets bestemmelser, uten at dette er ment å innebære noen realitetsforskjell fra gjeldende ordning. Sektoravgiftene skal gjenspeile det offentliges reelle kostnader med å utføre forvaltningsoppgaver på det aktuelle området.

Andre ledd fastslår at forfalte krav om betaling av gebyr og sektoravgift vil være tvangsgrunnlag for utlegg, jf. lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse (tvangsfullbyrdelsesloven).

Tredje ledd åpner for at det kan gis forskrift om gebyr og sektoravgift. Forskriften vil blant annet regulere hvilke konkrete pengespilltilbud som skal gebyr- og avgiftsbelegges.

Det vises for øvrig til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 15.5.

Til § 29 Klage

Første ledd fastsetter at Lotterinemnda er klageinstans for alle Lottertilsynets enkeltvedtak etter pengespilloven eller enkeltvedtak fastsatt med hjemmel i loven. Dette utvider Lotterinemndas kompetanse sammenlignet med dagens ordning, hvor klager på enkeltvedtak etter pengespilloven og totalisatorloven har blitt behandlet henholdsvis av Kulturdepartementet og Landbruks- og matdepartementet.

Andre ledd fastslår i hvilke tilfeller Lotterinemndas avgjørelser kan påklages. Lotterinemndas vedtak vil i de fleste tilfeller være endelige og vil ikke kunne påklages. Lotterinemndas enkeltvedtak i henhold til offentleglova og partsinnsyn etter forvaltningsloven kan likevel påklages til Kulturdepartementet.

Tredje ledd presiserer at dersom Lotterinemnda beslutter at sakskostnader skal tilkjennes etter forvaltningsloven § 36, skal dette dekkes av Lotteritilsynet.

Det vises for øvrig til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 15.6.

Til § 30 Lotterinemnda

Bestemmelsen fastsetter administrative regler om Lotterinemnda, og innebærer i stor grad en videreføring av lotteriloven § 4 a.

Første ledd angir at klageinstansen skal ha en leder og to medlemmer, samtlige med personlige varamedlemmer. Medlemmene oppnevnes av departementet for en periode på fire år, og kan gjenoppnevnes én gang. Nemnda må ha en balansert kjønnssammensetning som oppfyller kravene i likestillings- og diskrimineringsloven § 28.

Etter andre ledd videreføres funksjonen som sekretariat for nemnda i Klagenemndsekretariatet.

Tredje ledd angir forutsetningene for Lotterinemndas vedtaksmyndighet. Av første punktum følger det at alle medlemmene må ha uttalt seg for at vedtak kan treffes. Det vil etter dette være opp til nemnda selv å beslutte om møter avvikles med fysisk oppmøte eller fjernteknologi. Bestemmelsen innfører videre en mulighet for nemnda til å beslutte at enkelte sakstyper kan avgjøres av nemndas leder eller sekretariatet alene. Dette bør være lite komplekse saker, med enkle juridiske problemstillinger.

Fjerde ledd fastsetter en hjemmel til å gi forskrift om kvalifikasjonskrav for medlemmene, om når et medlem kan løses fra vervet og om organisering og saksbehandling i nemnda.

Det vises for øvrig til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 15.6.

Til § 31 Uavhengighet

Paragrafen viderefører dagens bestemmelse om at Lotteritilsynet og Lotterinemnda ikke kan instrueres i enkeltsaker. Dette innebærer at lovanvendelse, skjønnsutøvelse og saksbehandling i enkeltsaker overlates til Lotteritilsynet og Lotterinemnda. Departementet kan imidlertid gi generelle instrukser til disse organene. Departementet vurderer at bestemmelsen bidrar til en klar rollefordeling mellom departement, tilsyn og klageorgan. Mens departementet fastsetter de regulatoriske rammene for pengespillpolitikken i lov og forskrift, skal Lotteritilsynet drive kontroll- og tilsynsvirksomhet og ha rene forvaltningsoppgaver, mens Lotterinemnda skal være klageorgan for alle vedtak som fattes etter ny pengespillov av Lotteritilsynet som første instans. Verken Lotteritilsynet eller Lotterinemnda skal underlegges politisk styring i enkeltsaker, og bestemmelsen skal sikre disse organenes uavhengighet.

Det vises for øvrig til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 15.7.

Til § 32 Pålegg om retting av ulovlig forhold og stenging av ulovlig virksomhet

Bestemmelsen viderefører Lotteritilsynets adgang til å pålegge retting av ulovlige forhold eller stenging av ulovlig virksomhet, ved brudd på bestemmelser gitt i eller i medhold av loven.

Tilsvarende dagens regelverk, skal pålegget rettes mot den eller de som er nærmest til å bære ansvaret for virksomheten. Dette kan være en privatperson eller et foretak. Hvem som er den ansvarlige vil måtte vurderes ut fra en konkret vurdering i hver enkelt sak.

Manglende oppfølging av overtredelse av Lotteritilsynets pålegg om retting eller stans kan i nærmere bestemte tilfeller utløse andre forvaltningsreaksjoner eller sanksjoner som for eksempel tilbakekall av tillatelse eller godkjenning, stans i utbetaling, tvangsmulkt eller overtredelsesgebyr.

Det vises for øvrig til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 16.2.

Til § 33 Tvangsmulkt

Bestemmelsen viderefører og utvider Lotteritilsynets kompetanse til å treffe vedtak om tvangsmulkt for å sikre etterlevelse av bestemmelser i loven.

Første ledd fastslår at Lotteritilsynet kan treffe vedtak om tvangsmulkt for å sikre at pålegg etter §§ 26, 32 og 35 andre ledd blir oppfylt. Bestemmelsen gir Lotteritilsynet et nytt virkemiddel på totalisatorområdet, hvor det etter gjeldende rett ikke finnes noen hjemmel til å ilegge tvangsmulkt. Lotteritilsynet gis dermed tilgang til å anvende de samme virkemidlene for håndheving, uavhengig av hvilket pengespillområde de fører tilsyn med. Dette bidrar til at tilsynet kan gjennomføres på en mer helhetlig og konsistent måte.

Andre ledd gir Lotteritilsynet mulighet til å forhåndsfastsette tvangsmulkt i visse tilfeller. Dette er et nytt virkemiddel for Lotteritilsynet. Dette innebærer at Lotteritilsynet får kompetanse til å fatte vedtak med trussel om tvangsmulkt før en overtredelse er oppdaget eller konstatert. Formålet er å gi Lotteritilsynet et virkemiddel som kan brukes for å skape et konkret framtidig press overfor den som allerede har brutt en lovbestemmelse, om å ikke gjennomføre tilsvarende eller lignende type overtredelser i framtiden. Muligheten bør brukes med forsiktighet, og det er kun i tilfeller der Lotteritilsynet finner særlig grunn til å tro at det vil bli begått nye overtredelser at tvangsmulkt kan fastsettes på forhånd. Kompetansen er videre avgrenset til de tilfellene der det er særlig grunn til å tro at den framtidige overtredelsen vil være av samme art som den opprinnelige overtredelsen. Mer om bakgrunnen for forslaget og en nærmere beskrivelse av hvilke vilkår som må være oppfylt for å forhåndsfastsette tvangsmulkt finnes i de alminnelige merknadene i punkt 16.3.4.

Etter tredje ledd er et endelig vedtak om betaling av tvangsmulkt tvangsgrunnlag for utlegg. Dette innebærer at tvangsfullbyrdelse ikke kan skje før klagefristen er ute, eller, dersom ileggelsen er påklaget, før klageinstansen har truffet vedtak. Tvangsfullbyrdelse vil imidlertid kunne skje selv om det anlegges et sivilt søksmål der sanksjonsvedtakets gyldighet bestrides.

Til § 34 Tilbakekall av tillatelse eller godkjenning

Første leddførste punktum viderefører Lotteritilsynets gjeldende adgang til å kalle en tillatelse eller godkjenning tilbake ved gjentatte eller vesentlige brudd på pengespillregelverket, og åpner også opp for at Lotteritilsynet kan sette vilkår for fortsatt drift. Hva som utgjør et vesentlig brudd på pengespillregelverket, vil bero på en konkret vurdering av de faktiske forholdene i hver sak opp mot lovens formål. For en nærmere redegjørelse vises til de alminnelige merknadene punkt 16.4.4.1.

Første ledd andre punktum fastslår at dersom det er aktuelt å trekke tilbake tillatelsen til tilbyderen som har fått tillatelse til å tilby hestespill etter § 14, skal Kongen behandle saken før slikt tilbakekall kan iverksettes. Dette henger sammen med at det er Kongen som har gitt slik tillatelse i utgangspunktet.

Etter første ledd tredje punktum har et vedtak om tilbakekall av en tillatelse eller godkjenning en tidsbegrenset varighet på maksimalt to år. Dette innebærer at aktøren kan søke om ny tillatelse eller godkjenning etter utløpet av tilbakekallsperioden.

Andre ledd fastslår at tillatelse eller godkjenning også kan kalles tilbake ved gjentatte eller vesentlige brudd på bestemmelsene som er nevnt i hvitvaskingsloven § 49 første ledd, altså de bestemmelsene som kan føre til ileggelse av overtredelsesgebyr etter hvitvaskingsloven. Vilkåret om at det må foreligge «gjentatte eller vesentlige» brudd innebærer at det foreligger en relativt høy terskel for at en tillatelse eller godkjenning til å tilby pengespill kan kalles tilbake etter denne bestemmelsen. Tilbakekall er en alvorlig reaksjon som bare skal brukes når fortsatt drift er utilrådelig. Lotteritilsynet må derfor gjøre en helhetlig vurdering av om en pengespilltilbyder, til tross for å ha overtrådt en av bestemmelsene i hvitvaskingsloven, likevel vil kunne være i stand til å tilby ansvarlige og trygge pengespill i tråd med pengespillovens formål, se de alminnelige merknadene punkt 16.4.4.3. Bestemmelsen om tilbakekall med bakgrunn i overtredelse av hvitvaskingsloven vil bare kunne benyttes for de pengespillene som er underlagt hvitvaskingslovens omfang.

Tredje ledd fastslår at en tillatelse eller godkjenning som er gitt til en ikke-fortjenestebasert organisasjon etter § 18, til en kringkaster av lokalradio eller lokalfjernsyn etter § 20 eller til en medhjelper etter § 21, kan kalles tilbake dersom en tilbyder eller medhjelper ikke lenger oppfyller vilkårene for å få slik godkjenning eller tillatelse, eller dersom dennes bo er under konkursbehandling. Tilbakekall er her altså ikke knyttet til vesentlige eller gjentatte brudd på pengespillregelverket, men vil gjelde for eksempel dersom en organisasjon endrer sin aktivitet eller sitt formål.

Fjerde ledd gir Lotteritilsynet fullmakt til å beslutte hvordan berørte pengespill skal avvikles dersom en tillatelse eller godkjenning kalles tilbake. Lotteritilsynet må i slik tilfeller, så langt det er mulig, sørge for en avvikling som tar hensyn til de som har deltatt i pengespillene med en innsats, men hvor trekning ikke har funnet sted ennå.

Til § 35 Stans av utbetalinger og tilbakebetaling

Første ledd fastslår at Lotteritilsynet kan stanse utbetaling av midler fra pengespill til nærmere angitte organisasjoner som ikke oppfyller lovens vilkår, eller som har anvendt midler fra pengespill i strid med lovens bestemmelser. Dette vil først og fremst dreie seg om at en organisasjon ikke oppfyller vilkårene for å få tillatelse til å tilby pengespill eller vilkår for å delta i grasrotandelen, eller har benyttet inntektene fra pengespill i strid med regler i lov eller forskrift. Eksempler på dette kan være at det bevisst er gitt feil opplysninger ved søknadstidspunktet, at det er tale om en rent fiktiv organisasjon eller at midler brukes til privat bruk eller til annet formål som regelverket ikke tillater. Det er redegjort nærmere for hvilke organisasjoner som kan få sine utbetalinger stanset i de alminnelige merknadene punkt 16.5.4.

Andre ledd fastsetter at dersom vilkårene i første ledd er oppfylt, kan også utbetalinger helt eller delvis kreves tilbakebetalt. Hvorvidt det skal kreves tilbakebetaling i et slikt tilfelle vil være opp til Lotteritilsynets skjønn. Adgangen bør reserveres for de mer alvorlige tilfellene av misbruk, og bør ikke benyttes dersom organisasjonen ikke kan lastes for feilen som har oppstått. Et krav om tilbakebetaling av allerede utbetalte midler bør ikke pålegges langt tilbake i tid, og kan under enhver omstendighet ikke pålegges for lenger enn to år tilbake i tid. Beviskravet vil være alminnelig sannsynlighetsovervekt, men det legges til grunn at misbruk av midler i de fleste tilfeller bør være bekreftet før Lotteritilsynet krever tilbakebetaling av utbetalte midler, se redegjørelsen i de alminnelige merknadene punkt 16.5.4.

Andre ledd fastslår også at endelig vedtak om tilbakebetaling vil være tvangsgrunnlag for utlegg. Dette innebærer at tvangsfullbyrdelse ikke kan skje før klagefristen er ute, eller, dersom vedtaket er påklaget, før klageinstansen har truffet vedtak. Tvangsfullbyrdelse vil imidlertid kunne skje selv om det anlegges et sivilt søksmål der vedtakets gyldighet bestrides.

Tredje ledd inneholder en forskriftshjemmel for å kunne gi nærmere regler om hvordan stans i utbetalinger kan gjennomføres og også hvordan inndratte pengespillmidler skal brukes når disse ikke utbetales til det opprinnelig tiltenkte formålet.

Til § 36 Overtredelsesgebyr

Første ledd gir Lotteritilsynet hjemmel til å treffe vedtak om overtredelsesgebyr for de mer alvorlige overtredelsene av pengespilloven. Overtredelsesgebyr retter seg mot en begått overtredelse, og betalingsplikten faller ikke bort selv om forholdet blir rettet. Dette i motsetning til vedtak om tvangsmulkt etter § 33 som har som mål å tvinge fram en gjennomføring av vedtak fastsatt av Lotteritilsynet.

Overtredelsesgebyr kan kun ilegges ved brudd på loven § 4 (tilby pengespill uten å ha tillatelse til dette), § 5 (formidle betalingstransaksjoner knyttet til pengespill rettet mot Norge uten tillatelse til dette), § 6 andre ledd (markedsføre ulovlige pengespill eller rette markedsføringen mot personer som ikke skal utsettes for pengespillreklame), § 7 første og tredje ledd (tilby spill til personer under 18 år eller ikke sikre at det finnes nødvendige ansvarlighetstiltak tilpasset typen pengespill), § 8 (ikke sikre at pengespillene foregår på en redelig måte som er egnet til å vinne forbrukernes tillit eller ikke gjøre nødvendige tiltak for å hindre at pengespill skjer i forbindelse med kriminell virksomhet) eller § 26 (ikke oppfylle plikten til å gi Lotteritilsynet nødvendige opplysninger eller tilgang til lokaler). For en nærmere redegjørelse vises det til de alminnelige merknadene punkt 16.6.4.3.

Skyldkravet er uaktsomhet eller forsett. Også foretak kan bli ilagt overtredelsesgebyr, dersom en bestemmelse er overtrådt av noen som har handlet på vegne av foretaket.

Det stilles krav til at lovbruddene er av kvalifisert art, i form av at bruddet enten anses som «vesentlig» eller har «skjedd gjentatte ganger». Grensen for hva som anses som et «vesentlig» brudd vil forvaltningen måtte trekke opp gjennom praksis, men det er naturlig å legge til grunn at et vesentlig brudd må være av et visst omfang og kan avhenge av varigheten på overtredelsen eller overtredelsens konsekvenser og skadens omfang. Et eksempel på et vesentlig brudd kan være store, utenlandske nettspilltilbydere som tilbyr og markedsfører ulovlige pengespill, i tilfeller der tilbudet er særlig rettet mot det norske markedet og ikke er en del av et generelt tilbud til alle interesserte kunder. Et annet eksempel kan være tilfeller der en aktør nekter å utlevere opplysninger som er nødvendige for Lotteritilsynets tilsynsarbeid, og som aktøren plikter å ha eller åpenbart besitter. Brudd på flere bestemmelser kan samlet være et «vesentlig brudd» selv om bruddene ikke ville vært å anse som vesentlig alene. Med «gjentatte brudd» menes at overtrederen tidligere har fått en reaksjon for brudd på samme bestemmelse, i form av avvik i tilsynsrapport, pålegg om stans, overtredelsesgebyr eller straff. Hvis dette ikke er tilfelle, kan eventuelle tidligere lovbrudd inngå i vurderingen av om lovbruddet er vesentlig. For en nærmere redegjørelse vises det til de alminnelige merknadene punkt 16.6.4.4.

Et vedtak om overtredelsesgebyr kan treffes på selvstendig grunnlag, men det kan også treffes samtidig med vedtak om pålegg om retting, stans, tilbakekall av tillatelse eller tvangsmulkt. Overtredelsesgebyr regnes som straff etter den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK). Dette innebærer at forvaltningen ikke kan ilegge overtredelsesgebyr og samtidig anmelde det samme bruddet fordi dette vil kunne føre til dobbeltstraff for den samme overtredelsen av loven.

Etter andre ledd er et endelig vedtak om overtredelsesgebyr tvangsgrunnlag for utlegg. Dette innebærer at tvangsfullbyrdelse ikke kan skje før klagefristen er ute, eller, dersom ileggelsen er påklaget, før klageinstansen har truffet vedtak. Tvangsfullbyrdelse vil imidlertid kunne skje selv om det anlegges et sivilt søksmål der sanksjonsvedtakets gyldighet bestrides. Leddet fastslår videre at adgangen til å ilegge overtredelsesgebyr skal foreldes tre år etter at en overtredelse er opphørt. Foreldelsesfristen avbrytes når Lotteritilsynet gir forhåndsvarsel om vedtak om overtredelsesgebyr.

Tredje ledd pålegger departementet å gi forskrift om overtredelsesgebyr, inkludert om gebyrets maksimale størrelse, jf. forvaltningsloven § 44.

Det vises for øvrig til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 16.6.

Til § 37 Straff

Bestemmelsen viderefører gjeldende mulighet til å reagere med straff ved brudd på bestemmelser i loven, men innskrenker denne adgangen til å kun gjelde for brudd på enkelte nærmere angitte bestemmelser.

Første ledd fastslår at den som forsettlig eller grovt uaktsomt vesentlig overtrer forbudet i lovens § 4 eller § 6 andre ledd, kan straffes med bøter eller fengsel i inntil ett år. Overtredelsene som foreslås straffebelagt er forbudet mot å tilby pengespill uten tillatelse, jf. § 4, og forbudet mot markedsføring av pengespill som ikke har tillatelse og markedsføring mot personer som ikke skal utsettes for pengespillreklame, jf. § 6 andre ledd. Siden bestemmelsene også forbyr medvirkning, vil også medvirkning kunne straffes. Forbudene i §§ 4 og 6 andre ledd er noen av de mest sentrale elementene i pengespillovgivningen, og bidrar til å beskytte den norske enerettsmodellen. For en nærmere beskrivelse av disse reglene vises til de alminnelige merknadene punkt 7 og 9.

Skyldkravet er forsett eller grov uaktsomhet. Dette innebærer en harmonisering av skyldkravet på tvers av de ulike formene for pengespill, da skyldkravet varierer i de tre gjeldende lovene på feltet.

Videre er det et vilkår for å kunne anvende straff at overtredelsen er vesentlig. I vurderingen av om overtredelsen er vesentlig, skal det legges vekt på overtredelsens omfang, virkninger og graden av skyld. Det vises til punkt 16.7.4.5 for en nærmere redegjørelse for vesentlighetsvilkåret. Det legges til grunn at straff bør forbeholdes de mest klanderverdige tilfellene, og bør kun benyttes i de tilfellene hvor Lotteritilsynet ikke oppnår ønsket effekt gjennom bruk av administrative sanksjoner som overtredelsesgebyr. Det vises også til punkt 16.7.4.7 for en nærmere redegjørelse for forholdet mellom ileggelse av overtredelsesgebyr og straff.

Strafferammen er bøter eller fengsel i inntil ett år, hvilket viderefører den strafferammen som finnes i lotteriloven i dag. Forslaget innebærer en utvidet strafferamme for det som tidligere ville ha vært overtredelser av pengespilloven, og en innføring av muligheten for fengselsstraff for handlinger som tidligere ville ha vært overtredelser av totalisatorloven. Forslaget harmoniserer slik strafferammen på tvers av de ulike formene for pengespill.

Andre ledd fastsetter at grove overtredelser kan straffes med bøter eller fengsel inntil tre år. Annet punktum inneholder en oppramsing over momenter som det skal legges vekt på ved avgjørelsen av om overtredelsen skal regnes som grov. Momentene som skal vektlegges i vurderingen er om handlingen gjelder et betydelig beløp, er rettet mot barn, er begått ved flere anledninger eller over lengre tid, eller av andre grunner må anses som særlig skadelig. Listen over momenter er ikke ment å være uttømmende, og det må gjøres en helhetsvurdering av om lovbruddet bør anses som grovt.

For øvrig vises til de alminnelige merknadene til forslaget i punkt 16.7.

Til § 38 Ikrafttredelse og overgangsregler

Departementet foreslår i første ledd at loven trer i kraft fra det tidspunkt Kongen bestemmer. Det følger videre av bestemmelsen at den gamle pengespilloven, lotteriloven og totalisatorloven oppheves når den nye loven trer i kraft.

Andre ledd slår fast at forskrifter gitt i medhold av den gamle pengespilloven, lotteriloven og totalisatorloven fortsetter å gjelde også etter at loven er trådt i kraft, for de tilfeller der det ikke lar seg gjøre at nye forskrifter trer i kraft sammen med loven.

Tredje ledd åpner for at det kan gis forskrift om overgangsordninger for tillatelser og godkjenninger som er fastsatt i eller med hjemmel i lovene som loven her opphever.

Til § 39 Endringer i andre lover

Til endringer i lov om adgang for staten til utferdigelse av premieobligasjonslån

I § 1 foreslås det å erstatte «Lov 24. februar 1995 nr. 11 om lotterier med «Pengespilloven», som følge av at ny pengespillov erstatter gjeldende lotterilov.

Til endringer i lov om kringkasting og audiovisuelle bestillingstjenester

I § 4-7 første ledd gjøres det endringer i henvisningen til den gamle pengespilloven § 2, lotteriloven § 11 og forskrift gitt i medhold av totalisatorloven, som følge av at ny pengespillov § 6 erstatter disse bestemmelsene.

Til endringer i lov om skatt av formue og inntekt

I § 5-50 andre ledd gjøres det endringer i henvisningen til lotteriloven og totalisatorloven, som følge av at ny pengespillov erstatter disse lovene.

Til endringer i lov om visse sider av elektronisk handel og andre informasjonssamfunnstjenester

I § 2 første ledd bokstav f foreslås det å erstatte gjeldende formulering «spillvirksomhet med pengeinnsats i hasardspill, herunder lotterier og veddemål, jf. lov 1. juli 1927 nr. 3 om veddemål ved totalisator, lov 28. august 1992 nr. 103 om pengespill m.v. og lov 24. mars 1995 nr. 11 om lotterier m.v» med «pengespillvirksomhet som omfattes av pengespilloven», for å oppdatere og forenkle begrepsbruken i tråd med begrepene i den nye pengespilloven.

Til endringer i lov om merverdiavgift

I § 3-14 foreslås det å erstatte begrepet «lotteritjenester» med «pengespilltjenester», for å oppdatere begrepsbruken i tråd med begrepene i den nye pengespilloven.

Til endringer i lov om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering

I § 2 bokstav k foreslås det å erstatte begrepet «lotteri» med «pengespill», for å oppdatere begrepsbruken i tråd med begrepene i den nye pengespilloven. I tillegg gjøres endringer i henvisningen til den gamle pengespilloven, lotteriloven og totalisatorloven, som følge av at ny pengespillov erstatter de tre gjeldende lovene på feltet.