8 Formidling av betalingstransaksjoner

8.1 Gjeldende rett

Alle de tre lovene på pengespillfeltet har en bestemmelse som sier at betalingsformidling av innsats og gevinst i henholdsvis lotterier, pengespill og totalisatorspill som ikke har tillatelse etter de respektive lovene, er forbudt, jf. lotteriloven § 11 annet punktum, pengespilloven § 2 første ledd tredje punktum og totalisatorloven § 3 første ledd annet punktum. Det framgår videre av lotteriloven og pengespilloven at betalingsformidling i forbindelse med lotterier og pengespill som ikke har tillatelse, skal regnes som formidling av slike spill. Forbudet mot betalingsformidling knyttes dermed opp mot det generelle forbudet i disse lovene mot å formidle lotterier og pengespill som ikke har tillatelse.

Forbudet mot å overføre penger til og fra utenlandske pengespillselskaper ble innført 1. juni 2010. Målet var å begrense tilgangen til pengespill som ikke har norsk tillatelse. Forbudet retter seg mot banker og finansinstitusjoner som yter betalingstjenester i Norge. Etter bestemmelsen er det forbudt for disse virksomhetene å formidle betaling av innsats og gevinst i pengespill som ikke har tillatelse i Norge. Lotteritilsynet kan også gi pålegg til banker og finansinstitusjoner om å avvise betalingstransaksjoner til og fra pengespillselskap uten tillatelse i Norge.

Nærmere bestemmelser om betalingsformidlingsforbudet er gitt i forskrift 19. februar 2010 nr. 184 om forbud mot betalingsformidling for pengespill som ikke har norsk tillatelse. Her framgår det blant annet at Lotteritilsynet i tillegg til å fatte vedtak om å avvise betalingstransaksjoner identifisert med kontonumre, også kan fatte vedtak identifisert ved navn på pengespillselskap eller andre betalingsformidlere. Videre oppstiller forskriften en plikt for banker og andre foretak som yter betalingstjenester i Norge til å undersøke alle betalingstransaksjoner til og fra pengespill uten norsk tillatelse som Lotteritilsynet har sendt vedtak om. Det oppstilles også en plikt til å gi opplysninger om selskap som formidler betaling knyttet til pengespill som ikke har tillatelse i Norge.

8.2 Høringen

I høringsnotatet ble det vist til at betalingsformidlingsforbudet utgjør en viktig del av arbeidet med å stanse pengespillaktører som tilbyr pengespill til nordmenn uten tillatelse, og at det dermed er et sentralt tiltak for å verne om enerettsmodellen. Departementet foreslo på denne bakgrunn å videreføre dagens forbud mot å formidle betaling til eller fra pengespill som ikke har tillatelse i Norge. Det ble foreslått at forbudet inntas i en egen bestemmelse i loven i stedet for å være omfattet av det generelle formidlingsbegrepet som nå uansett ikke foreslås videreført, se proposisjonen punkt 7.2.4.

Departementet foreslo også å videreføre en forskriftshjemmel for å gi nærmere bestemmelser om betalingsformidlingsforbudet.

8.3 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene Actis – Rusfeltets samarbeidsorgan,Akan kompetansesenter, KoRus Øst, Stiftelsen Dam, Blå Kors Norge og Norges idrettsforbund har i sine høringsinnspill uttrykt at de støtter en videreføring av betalingsformidlingsforbudet. Blå Kors Norge mener også at betalingsformidlingsforbudet må effektiviseres ved behov.

Spillavhengighet Norge støtter at betalingsformidlingsforbudet kommer i en egen bestemmelse og gis en egen hjemmel. Samtidig bemerker organisasjonen at forbudet i dag er for lett å omgå på brukernivå, og at banker ofte vegrer seg for å stanse transaksjoner. For at forbudet skal ha enda større effekt, må bankens oppgaver og ansvar tydeliggjøres, ifølge høringsinstansen.

Kindred Group og Norsk Bransjeforening for Onlinespill (NBO) har vist til at enkelte av deres kunder eller medlemmer har opplevd å motta varsel fra sin bank om stenging av kundeforhold eller konti på bakgrunn av deltakelse i utenlandske pengespill. Ifølge høringsinstansene skjer denne opptredenen fra bankene etter direkte press fra Lotteritilsynet og mangler nødvendig rettsgrunnlag.

Finans Norge har vist til at det er Lotteritilsynet som har ansvaret for og kompetansen til å vurdere hvorvidt en aktør driver ulovlig pengespill, og at finansforetakene i utgangspunktet ikke kan vite om transaksjoner til eller fra et kontonummer eller foretaksnavn gjelder denne typen virksomhet. Finansforetakene stanser derfor etter dagens regelverk alle transaksjoner til og fra en bestemt konto eller et bestemt foretaksnavn, uten å skille ut enkelttransaksjoner tilknyttet ulovlige pengespill fra eventuelle andre transaksjoner tilknyttet lovlig virksomhet. Høringsinstansen ber på denne bakgrunn departementet om å vurdere å presisere at Lotteritilsynets vedtakshjemmel gjelder på konto- og selskapsnivå, slik at praksis med å avvise transaksjoner til og fra sperret konto eller foretak kan fortsette.

Forbrukertilsynet og Forbruker Europa mener det kan vurderes om det bør stilles enda strengere krav til finansinstitusjoners varsling og aktivitet for at regelverket skal bli mer effektivt. Det kan for eksempel vurderes om finansinstitusjonene bør pålegges en selvstendig aktivitetsplikt, med eventuelt sivilrettslige konsekvenser og erstatningsansvar ved brudd på aktivitetsplikten. Det vises i den sammenheng til at dersom et kredittkort er benyttet ved pengeoverføringer, framstår det klart at finansinstitusjonen ikke samtidig kan nyte godt av rentegevinst ved eget pliktbrudd. Forbruker Europa legger også til grunn at bankene vil kunne ha en aktivitetsplikt overfor kortholdere, hvor det under overvåking av transaksjoner oppdages at det iverksettes store innsatser, eller mange innsatser i løpet av kort tid, og som bryter med betalingsalgoritmen til kortholder. Ifølge høringsinstansen kunne det da med fordel vært åpnet for å inngå avtaler med banken om at transaksjoner stoppes eller at kortet sperres ved transaksjoner over avtalte grenser.

8.4 Departementets vurderinger

Departementet vurderer at betalingsformidlingsforbudet er en sentral del av enerettsmodellen, og at forbudet verner om modellen ved å forby norske banker og finansinstitusjoner å gjennomføre betalingstransaksjoner knyttet til pengespill som ikke har tillatelse etter loven.

Siden forbudet ble innført i 2010, har det blitt stadig viktigere i arbeidet med å stanse pengespillaktører som tilbyr pengespill uten norsk tillatelse. Departementet erfarer at de utenlandske pengespillaktørene søker å omgå forbudet ved å finne nye måter for å overføre penger til og fra sine pengespill. Særlig har bruken av mellomledd som betalingsformidlere blitt mer vanlig.

Lotteritilsynet har de senere årene jobbet aktivt for å informere banker og finansinstitusjoner om ulovlige betalingsformidlere. Dette har resultert i at mellomledd som har drevet med betalingsformidling knyttet til ulovlige pengespill har gått ut av det norske markedet. Flere uregulerte pengespillselskaper har også stengt sine spillnettsider for norsk deltakelse etter at Lotteritilsynet intensiverte arbeidet med å håndheve forbudet. Dette tyder på at betalingsformidlingsforbudet har hatt en negativ effekt på de utenlandske spillselskapenes markedsandel. Forbudet er således et av flere tiltak som til sammen bidrar til å beskytte enerettsmodellen.

Departementet foreslår å videreføre dagens betalingsformidlingsforbud i en egen bestemmelse, jf. lovforslaget § 5. I dag er betalingsformidlingsforbudet en integrert del av forbudet mot å formidle lotterier og pengespill uten tillatelse. Forslag til ny pengespillov viderefører ikke begrepet «formidle» som beskrivelse på den aktiviteten som ikke tillates. Departementet foreslår i lovforslaget § 4 at begrepet «tilby» skal brukes for å beskrive den aktiviteten som krever tillatelse etter loven, se punkt 7.2.4. Departementet vurderer derfor at det er mer naturlig at betalingsformidlingsforbudet videreføres som et selvstendig forbud i ny pengespillov.

Pliktsubjektet etter bestemmelsen er norske banker og finansinstitusjoner. Ordlyden i lovforslaget § 5 er noe endret sammenlignet med dagens lover, for å reflektere både forslaget til ny pengespilldefinisjon i lovforslaget § 2 og endringer som nylig er gjort i forskrift om forbud mot betalingsformidling for pengespill som ikke har norsk tillatelse. Departementet legger ikke opp til en endring av tolkningen av betalingsformidlingsforbudet, og legger til grunn at praksis knyttet til dagens forbud i de tre lovene vil være relevant for tolkningen av lovforslaget § 5.

Når det gjelder betalingsformidlingsforbudet sett opp mot EØS-retten, viser departementet til vurderingene som ble gjort i Ot.prp. nr. 80 (2007–2008) om innføring av lovbestemmelsen om betalingsformidlingsforbudet. Det vises i tillegg til at betalingsformidlingsforbudet senest i juli 2020 ble vurdert av EFTAs overvåkingsorgan (ESA) i to avgjørelser som hadde bakgrunn i to klager fra ulike private aktører. ESA konkluderte med at både betalingsformidlingsforbudet og Lotteritilsynets håndheving av dette var i tråd med EØS-retten.

To høringsinstanser har framholdt at det finnes spillere som har opplevd å motta varsel fra sin bank om stenging av kundeforhold på bakgrunn av deltakelse i utenlandske pengespill. Dette hevdes å skje etter et direkte press fra Lotteritilsynet, uten at tilsynet har nødvendig hjemmel til å kunne pålegge bankene dette. Departementet kan ikke se at norske myndigheter har presset eller oppfordret banker til å true med terminering av kundeforhold dersom bankkontoen deres benyttes til pengespill uten norsk tillatelse. Departementet viser til at det er bankene selv, i lys av finansregelverket og bankenes egne retningslinjer for bruk av kort og konto, som vurderer eventuelle andre konsekvenser for sine kunder dersom de spiller hos utenlandske pengespillselskaper. Dette er ikke noe Lotteritilsynet tar stilling til, da tilsynet utelukkende fatter vedtak med påbud om stans av konkrete transaksjoner.

Departementet foreslår også å videreføre en forskriftshjemmel til å gi nærmere bestemmelser om betalingsformidlingsforbudet.

Flere av høringsinstansene har gitt innspill som gjelder bankenes nærmere plikter og Lotteritilsynets saksbehandling og framgangsmåte ved ileggelse av et konkret pålegg overfor banker og finansinstitusjoner. Bestemmelser om dette er i dag regulert i forskrift 19. februar 2010 nr. 184 om forbud mot betalingsformidling for pengespill som ikke har norsk tillatelse, og det legges opp til at disse reglene fortsatt skal framgå av forskrift framfor på lovs nivå. Disse innspillene vil derfor ikke behandles her, men departementet vil komme tilbake til problemstillingene under revisjon av forskriftene til loven.