10 Alminnelige plikter

10.1 Gjeldende rett

10.1.1 Generelle krav til god skikk, råd og veiledning

Forsikringsavtaleloven inneholder ingen generelle krav til den som yter forsikringstjenester og -produkter, men det oppstilles spesifikke plikter i lovens del A og del B om henholdsvis skadeforsikring og personforsikring, jf. særlig kapittel 2 og kapittel 11 om foretakets informasjons- og rådgivningsplikt. Hvilke krav som stilles til råd og veiledning i forkant av inngåelsen av en forsikringsavtale, avhenger dermed av hva slags forsikring kunden senere tegner.

For avtaler om skadeforsikring skal foretaket «[i] forbindelse med tegningen av en forsikring […] i nødvendig utstrekning legge forholdene til rette for at forsikringstakeren kan vurdere forsikringstilbudet», jf. forsikringsavtaleloven § 2-1 første ledd første punktum. For personforsikring skal foretaket i forbindelse med tegningen av en forsikring «så vidt mulig sørge for at forsikringstakeren får råd om dekningen av foreliggende forsikringsbehov», jf. § 11-1 første ledd. Disse overordnede pliktene omfatter blant annet nærmere angitte, ikke uttømmende informasjonsplikter, og disse er omtalt i punkt 11.

Høyesterett har i Rt. 2003 s. 1524 tatt stilling til rekkevidden av et forsikringsselskaps informasjons- og rådgivningsplikt ved inngåelse av avtale om skadeforsikring. Forsikringsforetaket hadde i saken blant annet anført at informasjons- og rådgivningsplikten var mindre omfattende ved inngåelse av avtale om skadeforsikring enn ved personforsikring. Til dette bemerket Høyesterett i premiss 28 i dommen at omfanget av foretakets informasjons- og rådgivningsplikt også ved skadeforsikring må bero på de konkrete forholdene, som hvilket behov bedriften gir til kjenne, partenes ulike posisjon og profesjonalitet, deres innsikt i forsikringsforhold mv.

I dommen i RG-2011-1099 ble det lagt til grunn at den informasjonsplikten som følger av forsikringsavtaleloven § 2-1, må ses som utslag av et generelt prinsipp om at en forsikringstaker har krav på den informasjon som er nødvendig for at han eller hun skal kunne vurdere de valgmulighetene som oppstår i forbindelse med forsikringsavtalen. Videre ble det vist til at Forsikringsskadenemnda innenfor området for § 2-1 synes å ha pålagt bransjen en meget vidtrekkende informasjonsplikt, og retten reiste spørsmål om ikke en omfattende informasjonsplikt, også utenfor området for § 2-1, følger av den generelle lojalitetsplikten i kontraktsforhold.

Forsikringsmeglingsforetak er etter forsikringsformidlingsloven § 5-2 pålagt å drive virksomheten i henhold til kravet om god meglerskikk. Foretaket må blant annet ikke opptre på en måte som er egnet til å skape tvil om dets stilling som uavhengig mellomledd, og kan ikke gjennom avtaler med forsikringsselskap eller på annen måte innrette seg slik at det kan påvirke forsikringsmeglerforetakets uavhengighet som megler. Forsikringsmeglerforetaket skal utvise tilbørlig aktsomhet ved valg av forsikringsgiver og skal fraråde oppdragsgiveren å bruke forsikringsgivere dersom det kan være tvilsomt eller ukjent om de kan oppfylle pliktene under forsikringen. Foretaket skal også sørge for den dokumentasjonen som er nødvendig for at en forsikringsavtale skal komme i stand. Etter forsikringsformidlingsforskriften skal en forsikringsformidler blant annet «særlig på grunnlag av opplysningene fra kunden», som et minimum presisere kundens krav og behov, samt begrunne hvert råd den gir kunden om et bestemt forsikringsprodukt, jf. § 3-1 fjerde ledd. Presiseringene skal tilpasses den foreslåtte forsikringsavtalens kompleksitet.

I tillegg til de pliktene som finnes i forsikringsavtaleloven og forsikringsformidlingsloven, inneholder også finansmarkedslovgivningen sentrale forpliktelser. Blant annet stiller finansforetaksloven i § 13-5 fjerde ledd krav om at finansforetak skal utøve sin virksomhet i samsvar med redelighet og god forretningsskikk. I kapittel 16 er det stilt ulike krav til tjenesteyterens forhold til kunder, markedsføring mv.

Angrerettloven kapittel 7 oppstiller særlige plikter ved salg utenom faste forretningslokaler og fjernsalg av forsikringstjenester. Sammen med spesifikke opplysningsplikter stiller loven blant annet krav til hvordan og i hvilken form opplysninger kan gis til kunden i forbindelse med avtaleinngåelse. Pliktene gjelder ved salg av en «forsikringstjeneste» og får derfor anvendelse både ved avtaler om personforsikring og ved avtaler om skadeforsikring.

Finansbransjen har utarbeidet egne bransjenormer gjennom Finansnæringens autorisasjonsordninger, som eies av Finans Norge og Verdipapirfondenes forening. Finansnæringens autorisasjonsordninger har som oppgave å drive og videreutvikle næringens autorisasjons- og godkjenningsordninger. Etter det opplyste er det i dag ca. 13 000 personer som er autorisert eller godkjent innenfor en eller flere av organisasjonens autorisasjonsordninger. Organisasjonen utvikler standarder for kompetanse, fører tilsyn med at tilsluttede bedrifter oppfyller forpliktelsene som følger av organisasjonens regelverk, og forvalter bransjestandarden «God skikk ved rådgivning og annen kundebehandling» («God skikk»-standarden eller «God skikk»-reglene). Standarden omfatter ti regler som gjelder ved rådgivning, informasjon, veiledning og salg i forbrukermarkedet, og som gjelder både ved personlig betjening og for digitale prosesser. En nærmere omtale av «God skikk»-standarden fremgår av Prop. 92 LS (2019–2020) s. 70–72.

10.1.2 Overordnede krav til hvordan informasjon til kunden skal gis

Det gjelder i dag ulike overordnede regler om hvordan informasjon til kunden skal gis for forsikringsforetak og forsikringsformidlere. For forsikringsforetak følger reglene av forskrifter til forsikringsavtaleloven, og for forsikringsformidlere følger reglene av forsikringsformidlingsloven. I tillegg oppstiller angrerettloven særlige regler.

Etter forsikringsformidlingsloven skal informasjon til kunden gis på en «tydelig og nøyaktig måte som er forståelig for kunden», jf. § 5-5. Det følger også av loven at opplysningene skal gis på et offisielt språk i den medlemsstaten der forpliktelsen består, eller på et annet språk som partene er enige om. Informasjonen kan gis muntlig når kunden ber om det, eller når umiddelbar dekning er nødvendig, men i så fall skal den umiddelbart etter inngåelsen av forsikringsavtalen bekreftes i samsvar med det foregående.

Forsikringsavtaleloven har ikke tilsvarende overordnede krav til hvordan informasjon til kunden skal gis. Slike krav gjelder imidlertid for spesifikke opplysningsplikter som følger av forskrifter til forsikringsavtaleloven. Opplysninger som skal gis etter forskrift 5. mai 1995 nr. 581 om opplysningsplikt for avtaler om livsforsikring, skal gis «skriftlig på en presis og utvetydig måte», jf. forskriften § 7. Opplysninger etter både denne forskriften og forskrift 3. mai 2007 nr. 469 om forsikringsselskapers opplysningsplikt for avtaler om annen forsikring enn livsforsikring skal gis på norsk, jf. henholdsvis § 8 og § 3-3 i de nevnte forskriftene. Opplysningene kan likevel gis på et annet språk når forsikringstakeren anmoder om det. Tilsvarende krav gjelder etter forskriftene for forsikringsvilkår og forsikringsbevis etter forsikringsavtaleloven § 2-2 og forsikringsbevis som nevnt i forsikringsavtaleloven §§ 11-2 og 19-4, men for avtaler om annen forsikring enn livsforsikring er kravene begrenset til avtaler hvor forsikringstaker er en forbruker.

Opplysninger etter angrerettloven skal gis «på en klar og forståelig måte og i en form som er tilpasset den fjernkommunikasjonsmetoden som er brukt», jf. § 28 tredje ledd. Det skal tas særskilt hensyn til behovet for beskyttelse av personer uten rettslig handleevne, som for eksempel mindreårige. Der markedsføringen er rettet til norske forbrukere, skal opplysningene være på norsk. Hvis den næringsdrivende ikke gir alle opplysningene i markedsføringen, skal det opplyses om hvor forbrukeren kan få dem.

Spesifikke informasjonsplikter er omtalt i punkt 11.

10.2 Direktivet

Forsikringsdistribusjonsdirektivet oppstiller i artikkel 17 nr. 1 et generelt krav om at forsikringsdistributører alltid skal opptre «ærligt, redeligt og professionelt i deres kunders bedste interesse». Denne overordnede generalklausulen er spesifisert gjennom mer konkrete plikter i artikkel 17 følgende. Direktivet skiller ikke mellom skadeforsikring og personforsikring i reguleringen av distributørenes plikter.

Det stilles spesifikke krav til hvilke opplysninger som minst skal gis i forbindelse med inngåelse av en forsikringsavtale, og til når opplysningene skal gis. Dette er omtalt i punkt 11. I tillegg stiller direktivet mer overordnede krav til hvilke opplysninger som skal gis, og hvordan. Alle opplysninger til kunder eller potensielle kunder skal være «reelle, klare og ikke-villedende», jf. artikkel 17 nr. 2. Det følger også av bestemmelsen at markedsføringsmateriale «altid tydeligt [skal] fremstå som sådant».

Før en forsikringsavtale inngås skal forsikringsdistributøren gi kunden «objektive oplysninger om forsikringsproduktet på en forståelig måde, så kunden kan træffe en informeret beslutning», jf. artikkel 20 nr. 1. Kunden skal få «de relevante oplysninger om forsikringsproduktet i en form, som er forståelig, under hensyntagen til forsikringsproduktets kompleksitet og typen af kunde, således at kunden kan træffe en informeret beslutning», jf. artikkel 20 nr. 4.

Forsikringsdistributøren skal også «på basis af oplysninger fra kunden [fastlegge] kundens krav og behov», jf. artikkel 20 nr. 1. Enhver avtale som foreslås, skal «være i overensstemmelse» med kundens forsikringskrav og -behov, jf. artikkel 20 nr. 1 annet avsnitt. Direktivet oppstiller altså en veiledningsplikt som gjelder ved inngåelse av enhver forsikringsavtale, og som skal sikre at ethvert tilbud til kunden er i samsvar med kundens krav og behov. Bestemmelsene har til formål å hindre feilsalg, jf. fortalen avsnitt 44.

Slik veiledning er ikke nødvendigvis rådgivning i direktivets forstand. Dette følger forutsetningsvis av at direktivet oppstiller særlige krav til det direktivet definerer som «rådgivning» i artikkel 2 nr. 1 15). Rådgivning er her definert som en «personlig anbefaling til en kunde, enten efter anmodning fra kunden eller på forsikringsdistributørens foranledning vedrørende en eller flere forsikringsavtaler». I artikkel 20 nr. 1 tredje avsnitt oppstilles det særlige krav når foretaket yter rådgivning. Bestemmelsen slår fast:

«Når der ydes rådgivning, inden en konkret forsikringsaftale indgås, yder forsikringsdistributøren en individuel anbefaling, der forklarer, hvorfor et bestemt produkt bedst opfylder kundens forsikringskrav og -behov.»

I høringsnotatet ble det lagt til grunn følgende forståelse av reguleringen:

«Når denne regelen ses i sammenheng med det generelle kravet om at ethvert tilbud til kunden skal være i overensstemmelse med kundens krav og behov, synes det avgjørende for grensedragningen mellom rådgivning og personlig tilpasset tilbud å være at rådgivning forutsetter en sammenligning mellom alternative produkter. Ved rådgivning er det ikke tilstrekkelig å kontrollere om et bestemt produkt stemmer overens med kundens krav og behov. Anbefalingen skal peke ut det produktet som «best» oppfyller kundens krav og behov.

Direktivet kan neppe forstås slik at grensedragningen mellom et personlig tilbud og en personlig anbefaling må trekkes ut fra om foretaket faktisk har vurdert flere produkter og gitt kunden en redegjørelse for hvorfor et bestemt produkt faktisk oppfyller kundens krav og behov.

Definisjonen av rådgivning i IDD er identisk med definisjonen av investeringsrådgivning i direktiv 2004/39/EF (MiFID I) og direktiv 2014/65/EU (MiFID II). Det er på det rene at spørsmålet om det foreligger investeringsrådgivning etter MiFID I og II, skal vurderes med utgangspunkt i om tilbudet fremstår som en personlig anbefaling, og altså som noe mer enn ren informasjon. Forskjellen mellom MiFID og IDD er imidlertid at det etter MiFID ikke er en plikt til å sørge for at ethvert tilbud til kunden er i overensstemmelse med kundens krav og behov. Når IDD oppstiller et slikt krav, blir grensedragningen mellom et personlig tilbud (som ikke er rådgivning i direktivets forstand) og en personlig anbefaling (som er rådgivning i direktivets forstand) vanskeligere å trekke.

Selv om grensedragningen er vanskelig, legges det til grunn at direktivet bygger på at det er en forskjell mellom tilbud om forsikring som ikke innebærer rådgivning, og en personlig anbefaling som innebærer rådgivning i direktivets forstand og som utløser særlige krav til opptreden.»

Av artikkel 20 nr. 2 følger det at «[d]e opplysninger, der er omhandlet i stk. 1, afpasses efter kompleksiteten af det forsikringsprodukt, der foreslås, og typen af kunde». Hvilke krav som stilles til opplysninger, vil altså variere med produktets kompleksitet og den enkelte kundens kunnskap og erfaring. Siden det vises generelt til «opplysninger, der er omhandlet i stk. 1», antas dette å gjelde både for omfanget av opplysninger som må gis om forsikringen, og omfanget av opplysninger som må innhentes om kundens krav og behov. Også av artikkel 20 nr. 4 følger det at kunden skal gis «relevante» opplysninger «i en form, som er forståelig, under hensyntagen til forsikringsproduktets kompleksitet og typen af kunde, således at kunden kan træffe en informeret beslutning». De særskilte opplysningspliktene i direktivet, se punkt 11, må dermed forstås som minimumskrav som vil gjelde uansett forsikringsproduktets kompleksitet og typen kunde, men som må suppleres i den grad det trengs for at kunden kan treffe en informert beslutning. Det samme gjelder opplysningspliktene som følger av Solvens II, jf. artikkel 20 nr. 4. I forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 20 nr. 4 er det kun vist til Solvens II-direktivet artikkel 183 og 184, men departementet antar at tilsvarende må gjelde artikkel 185.

Det er ikke noe krav om at anbefalinger som utgjør rådgivning i direktivets forstand, er objektive eller uavhengige. Dersom forsikringsformidleren gir uttrykk for at rådgivningen er objektiv, stiller imidlertid artikkel 20 nr. 3 krav om at anbefalingen bygger på

«en analyse af et så stort antal af de på markedet disponible forsikringsaftaler, at den pågældende er i stand til ud fra faglige kriterier at rådgive kunden personligt om, hvilken forsikringsaftale der ville være egnet til at opfylde kundens behov».

Bestemmelsen likner kravene som gjelder for uavhengig investeringsrådgivning i MiFID II artikkel 24 nr. 7. I forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 22 nr. 2 tredje avsnitt oppstilles det en nasjonal valgmulighet til å gjøre rådgivning obligatorisk ved salg av ethvert forsikringsprodukt, eller ved salg av bestemte forsikringsprodukter.

For forsikringsbaserte investeringsprodukter oppstiller forsikringsdistribusjonsdirektivet særlige krav. Dette er omtalt i punkt 13.

Opplysninger som skal gis i henhold til bestemmelsene nevnt over, skal gis kostnadsfritt og på en klar og presis måte som er forståelig for kunden, jf. artikkel 23 nr. 1 bokstav b og d. De skal også gis på det offisielle språket enten i den medlemsstaten hvor risikoen befinner seg, eller i den medlemsstaten hvor forpliktelsen inngås, eventuelt på et annet språk som partene avtaler, jf. bokstav c i samme bestemmelse.

Kravene til opplysninger etter artikkel 20 gjelder ikke ved distribusjon av avtaler om såkalte «store risikoer», se punkt 7.

10.3 Høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å samle foretakets mest sentrale plikter i en overordnet bestemmelse, § 1-3 i høringsnotatets lovforslag. Bestemmelsen var i hovedtrekk utformet over samme lest som forslaget til ny finansavtalelov i Justis- og beredskapsdepartementets høringsnotat 7. september 2017 § 4. Samtidig var bestemmelsen tilpasset forsikringsavtaler og kravene i forsikringsdistribusjonsdirektivet. De gjeldende reglene om informasjons- og rådgivningsplikter i kapittel 2 og 11 i forsikringsavtaleloven ble foreslått opphevet.

Den overordnede bestemmelsen ville etter forslaget gjelde både for forsikringsforetak og forsikringsformidlere. Dette fulgte av forslaget til lovens virkeområde og av forslaget om at en forsikringsformidler som utgangspunkt skal ha samme plikter som forsikringsforetaket i forbindelse med distribusjon og inngåelse av en avtale. Det er uttalt i høringsnotatet:

«Dette er en videreføring av regelen i forsikringsformidlingsforskriften § 3-1 femte ledd. Bestemmelsen er strengt tatt overflødig ved siden av regelen i § 1-1 om at lovens første del også gjelder for distribusjon av forsikringer, men tas med av pedagogiske hensyn.»

Samtidig ble det åpnet for unntak fra utgangspunktet i lov eller forskrift, se også punkt 8. Videre ble det foreslått at forsikringsavtaleloven ellers «gjelder … så langt den passer» for forholdet mellom forsikringstakeren og forsikringsformidleren.

Forslaget til en bestemmelse om foretakets mest sentrale plikter inneholdt et overordnet krav til ærlig, redelig og profesjonell opptreden i kundens beste interesse. Etter ordlyden ville kravet blant annet innebære at foretaket må oppfylle de krav som følger av loven og forskrifter gitt i medhold av den, og ellers opptre i samsvar med det som er avtalt og faglig forsvarlig.

I bestemmelsens annet ledd ble det foreslått en generell veiledningsplikt «etter behov». Etter ordlyden ville bestemmelsen gjelde også profesjonelle kunder, men disse vil ikke ha det samme behovet for veiledning som mindre profesjonelle kunder. Om virkeområdet for veiledningsplikten ble det uttalt:

«Veiledningsplikten er ment å være generell, og ikke begrenset til veiledning innenfor et bestemt segment av de tjenester og produkter tjenesteyteren tilbyr. Dersom tjenesteyteren tilbyr flere typer av finansielle tjenester, må veiledningen omfatte hele dette spekteret, jf. også forslaget til ny finansavtalelov som ble sendt på høring 7. september 2017. Kunden kan for eksempel ha behov for veiledning om personlig sparing, der alternativene er nedbetaling av lån, opprettelse av sparekonto, investeringsavtale eller livrente eller andre forsikringsprodukter.»

Videre ble det foreslått å fastslå at ethvert tilbud og enhver anbefaling til kunden skal være basert på opplysninger om kundens ønsker og behov. Om dette ble det uttalt:

«Det betyr at selskapet må innhente opplysninger om kundens krav og behov før tegning av forsikringen, jf. IDD artikkel 20 nr. 1 første avsnitt. Tilbud som foreslås, må være basert på disse opplysningene, jf. IDD artikkel 20 nr. 1 andre avsnitt.

Bestemmelsen er for øvrig også en kodifisering av det generelle kravet om at ytere av finansielle tjenester skal kjenne sin kunde, og tilpasse tilbudene som gis deretter. Et krav om å innhente nødvendige opplysninger om kunden følger også av finansforetaksloven § 16-1 (1), verdipapirhandelloven § 10-11 (4) og (5) og av prinsippene for god rådgivningsskikk fastsatt av finansnæringens autorisasjonsordninger.

Hvilke opplysninger det er nødvendig for tjenesteyteren å innhente vil variere avhengig av hva slags type tjenester og produkter det er aktuelt å selge til kunden, og må derfor ses i sammenheng med den generelle veiledningsplikten i første punktum. Kravet gjelder for bindende tilbud og anbefalinger rettet til bestemte kunder, og altså ikke for markedsføringsmateriale rettet mot en krets av kunder.»

Etter forslaget skulle foretaket ikke inngå avtale hvis foretaket burde forstå at avtalen ikke er i kundens interesse.

Departementet foreslo i bestemmelsens tredje ledd at når foretaket gir en personlig anbefaling til en kunde, skal denne bygge på faglige vurderinger av hvilke tjenester eller produkter som best oppfyller kundens ønsker og behov. Begrunnelsen for anbefalingen skal fremgå av et skriftlig dokument til kunden. Departementet vurderte å benytte den nasjonale valgmuligheten til å gjøre alt salg av forsikringer betinget av forutgående rådgivning, og uttalte:

«Rettstekniske hensyn taler for en slik løsning. Det vises til at grensedragningen mellom plikten til å sikre at alle tilbud er i overensstemmelse med kundens ønsker og behov, og det direktivet definerer som rådgivning, er vanskelig å trekke.

Departementet er likevel foreløpig av den oppfatning at det for skadeforsikringsprodukter ikke er nødvendig med forutgående rådgivning. Det foreslås imidlertid å gjøre salg av personforsikringer betinget av forutgående rådgivning. Dette er i praksis en videreføring av gjeldende rett, jf. gjeldende forsikringsavtalelov § 11-1 første ledd.»

Om tilbud om personforsikring ble det videre uttalt:

«Et slikt tilbud skal dermed ikke bare være i samsvar med kundens ønsker og behov, men skal bygge på faglige vurderinger av hvilket produkt som best oppfyller kundens ønsker og behov. Bestemmelsen viderefører kravet til rådgivning ved salg av personforsikringer i gjeldende § 11-1 første ledd. IDD artikkel 22 nr. 3 tredje avsnitt oppstiller en nasjonal valgmulighet om å gjøre salg av bestemte typer forsikringsprodukter betinget av forutgående rådgivning. Bestemmelsen innebærer en utnyttelse av denne valgmuligheten.»

Det ble i fjerde ledd foreslått et krav om at ethvert tilbud til kunden skal være «det beste tilbudet foretaket tilbyr tilsvarende kunder». Ordlyden vil innebære et forbud mot usaklig forskjellsbehandling av kunder ved fastsettelse av vilkår. I tillegg ble det foreslått at foretakets alminnelige vilkår skal være tilgjengelige for enhver. Formålet med dette var at kundene enkelt skal kunne sammenlikne pris og vilkår hos ulike tilbydere.

Departementet foreslo også en overordnet regulering av foretakets opplysningsplikt, hvor foretaket skal gi kunden «de opplysninger som er nødvendige for at kunden kan forstå, overveie og sammenlikne tilgjengelige tilbud», jf. forslagets femte ledd. Om dette ble det uttalt:

«Den overordnede retningslinjen ved vurderingen av hvilke opplysninger tjenesteyteren må gi, er altså at kunden skal settes i stand til å fatte en informert beslutning. Dersom tjenesteyteren ikke har nødvendige opplysninger, må tjenesteyteren skaffe seg slike opplysninger. Tjenesteyterens opplysningsplikt innebærer altså en aktiv plikt til å innhente nødvendige opplysninger og rekker derfor lenger enn opplysningsplikten blant annet i kjøpsloven.

Bestemmelsen i femte ledd første punktum må ses i sammenheng med § 1-5, som inneholder en nærmere presisering av hvilke opplysninger som skal gis. Bestemmelsen i § 1-5 angir imidlertid hvilke opplysninger kunden «minst» skal få. Dersom disse opplysningene i et gitt tilfelle ikke er tilstrekkelige for at kunden kan fatte en informert beslutning, må selskapet etter § 1-3 femte ledd første punktum gi nødvendige opplysninger ut over opplysningene etter § 1-5.»

Det ble foreslått et krav til at opplysninger som foretaket gir, skal være redelige, klare og ikke villedende. Bestemmelsen tok sikte på å gjennomføre forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 17 nr. 2, samt å dekke kravene til objektive og forståelige opplysninger i artikkel 20 nr. 1, kravet til forståelige opplysninger i artikkel 20 nr. 4 og kravet i artikkel 23 nr. 1 bokstav b om at alle opplysninger skal være tydelige, nøyaktige og forståelige. Av høringsnotatet fremgår:

«Kravet til opplysningene etter annet punktum må også ses i sammenheng med det generelle kravet i direktiv 93/13/EØF om urimelige avtalevilkår artikkel 5, som oppstiller krav om at skriftlige avtalevilkår med forbrukere alltid skal utformes på en klar og forståelig måte, jf. artikkel 5. Det innebærer blant annet at det ikke er tilstrekkelig at opplysningene er språklig og grammatisk klart utformet. Klarhetskravet innebærer også en plikt til på en pedagogisk måte å forklare hvilken faktisk betydning ulike vilkår har for kunden, jf. også femte punktum.

At opplysningene må være redelige, innebærer at de må være korrekte, men også at de må være balanserte. Markedsføringsinformasjon skal tydelig merkes som markedsføring, jf. tredje punktum. Slik merking fritar imidlertid ikke selskapet fra plikten om å utforme markedsføringsinformasjon slik at den er redelig, klar og ikke villedende.»

Kravet i forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 23 nr. 1 bokstav d om at oppfyllelse av opplysningsplikter pålagt etter lov eller forskrift skal være vederlagsfritt for kunden, ble foreslått gjennomført i samme ledd. Etter forslaget ville regelen gjelde også dersom kunden har reservert seg mot elektronisk kommunikasjon, jf. lovforslaget § 1-7, og ville derfor også gjennomføre direktivet artikkel 23 nr. 3.

Det ble foreslått at foretaket skal ha en plikt til å ta rimelige skritt for å forsikre seg om at den enkelte kunde faktisk forstår informasjonen som gis. Departementet pekte på at hvor langt en slik plikt rekker, vil variere blant annet med omstendighetene rundt avtaleinngåelsen, kompleksiteten i det produktet eller tjenesten avtalen dreier seg om, og kundens kunnskaper og erfaring, jf. også artikkel 20 nr. 2 i direktivet. Videre ble det uttalt:

«Det er en nær sammenheng, og glidende overgang, mellom opplysningspliktene som oppstilles i femte ledd, og veilednings- og rådgivningspliktene som følger av annet og tredje ledd. Det er imidlertid grunn til å påpeke at oppfyllelse av plikten til å gi nødvendige, redelige, klare og ikke villedende opplysninger ikke flytter risikoen for å vurdere om produktet eller tjenesten er egnet for den enkelte kunde, over på kunden. Selv om selskapet har oppfylt opplysningspliktene etter femte ledd, vil det opptre i strid med kravene etter annet ledd dersom det produktet eller tjenesten som tilbys, ikke er i overensstemmelse med kundens interesser og behov. Spørsmål om oppfyllelse av opplysningsplikten kommer derfor bare på spissen innenfor rommet for forsvarlige tilbud og anbefalinger etter annet ledd.»

Endelig ble det foreslått en forskriftshjemmel slik at det kan gis nærmere regler til utfylling av bestemmelsen.

Kravene til uavhengig rådgivning i artikkel 20 nr. 3 ble i høringsnotatet ansett å bare være relevante for forsikringsmeglere:

«Uavhengig rådgivning etter direktivet artikkel 20 nr. 3 er i praksis bare mulig å tilby for forsikringsmeglere. I Finanstilsynets utkast til høringsnotat med forslaget til ny forsikringsformidlingslov slås det i lovforslaget § 6 fast at tillatelse til forsikringsmeglingsvirksomhet

‘kan gis til foretak som driver forsikringsformidling som består i å gi kunden råd ut fra en analyse av et så stort antall av de på markedet disponible forsikringsløsninger som mulig, eller virksomhet som består i å presentere kunden for forsikringsløsninger fra et eller flere forsikringsforetak, uten at det er inngått uttrykkelig avtale med forsikringsforetakene om dette’.

Virksomheten til en forsikringsmegler er altså definert som nettopp uavhengig rådgivning til kunder. Forsikringsagenter og forsikringsforetak yter per definisjon ikke uavhengig rådgivning.»

Kravene til uavhengig rådgivning i artikkel 20 nr. 3 ble etter dette foreslått gjennomført i forskrift.

Departementet foreslo i tillegg et lovkrav om at all kommunikasjon fra foretaket skal foregå på norsk eller et annet språk som partene avtaler, og at kunden skal gjøres kjent med dette. Bestemmelsen var i høringsnotatet plassert i lovforslaget § 1-7 om kommunikasjon.

10.4 Høringsinstansenes syn

10.4.1 Overordnede synspunkter

Advokatforeningen uttrykker støtte til forslaget om å plassere en generell regel om foretakets plikter (av foreningen omtalt som informasjonsplikt) i lovens første del. Forbrukerrådet og Forbrukertilsynet gir uttrykk for generell støtte til forslaget om å innta regler om foretakets plikter i forsikringsavtaleloven etter modell av forslaget til ny finansavtalelov. Begge støtter forslaget til § 1-3 og mener at en slik bestemmelse er svært viktig sett fra et forbrukerperspektiv. Forbrukertilsynet begrunner synspunktet slik:

«I tillegg til å gjennomføre deler av IDD artikkel 17 og 20, gir bestemmelsen uttrykk for allmenne lojalitetsprinsipper og den kodifiserer kravet om at selskapet skal kjenne sin kunde og tilpasse tilbudene som gis deretter. Det kan være krevende å sette seg inn i forsikringsprodukter for gjennomsnittsforbrukeren, noe som etter vårt syn gjør det særlig viktig med tydelige krav til selskapenes opptreden og ansvar overfor sine kunder. Den foreslåtte bestemmelsen vil kunne bidra til at selskapene blir mer bevisst sitt overordnede ansvar overfor kundene. Det har derfor en klar egenverdi å kodifisere disse prinsippene.»

Forbrukertilsynet har også enkelte merknader til utvalgte deler av bestemmelsen. Disse er omtalt nedenfor.

Finans Norge tar derimot til orde for at reguleringen av alminnelige plikter bør begrenses, slik at man unngår dobbeltregulering og tar høyde for bransjens evne til selvregulering. Organisasjonen uttaler:

«Forsikringsbransjen lever på tillit hos sine kunder. For livsforsikring er dette helt grunnleggende fordi livsforsikringsforetaket skal forvalte eller sikre midler for enten forsikringstaker eller forsikrede der midlene til dels skal utbetales langt frem i tid. På en rekke punkter understøtter også livsforsikringsforetakenes produkter sentrale velferdsordninger i vårt samfunn. Når det gjelder skadeforsikringer er disse med på å sikre helt sentrale og nødvendige investeringer i folks liv og slike forsikringer oppfattes av mange som forutsetning for å kunne gjøre slike investeringer. For en del yrkesgrupper er også forsikring en forutsetning for å kunne utøve sitt yrke.

Dette gir forsikringsforetakene et behov for selvregulering av sin opptreden på alle trinn av et avtaleforhold, herunder forut for inngåelse av en avtale. I sin finanspolitikk legger Finans Norge vekt på at god veiledning og rådgivning er avgjørende for forbrukeres og mindre næringskunders muligheter til å ta gode valg. Noe som er sentralt for at vi kan få finansmarked med valgmuligheter og konkurranse. Dette forutsetter at finansforetakene gir god og forståelig veiledning, objektiv og grundig rådgivning og har den nødvendige kompetansen til å utfylle sin rolle på en god måte.

Finans Norge har derfor i lengre tid arbeidet for å sikre høy kompetanse og god rådgivningsskikk blant ansatte med kundekontakt, bruk av forenklet språk i forsikringsvilkår og markedskommunikasjon, herunder i digitale plattformer. I utvikling av bransjenormer er det også lagt betydelig vekt på forbrukerhensyn og de andre nevnte forhold. I denne sammenheng er det tett samarbeid med myndighetene og forbrukertilsynsmyndighetene.

Dette er forhold som ligger i kjernen av kravet til forsvarlig virksomhet og god forretningsskikk i finansforetaksloven § 13-5, jf. § 16-1. En dobbeltregulering av disse forholdene skaper forvirring og siden dette er forhold som allerede er lovregulert kan man heller ikke se lovforslaget som noen kodifisering. Det samme gjelder i forhold til regler om kundebehandling og god forretningsskikk i sektorlovgivningen for øvrig. Dette omfatter blant annet regler i eller i medhold av foretakspensjonsloven, innskuddspensjonsloven, tjenestepensjonsloven, forsikringsvirksomhetsloven, bilansvarslova kap. IV og yrkesskadeforsikringsloven.»

Om forholdet mellom høringsnotatets lovforslag og gjeldende krav til god forretningsskikk uttaler organisasjonen videre:

«Finans Norges mener at det allerede av kravet til god forretningsskikk i finansforetaksloven § 13-5, jf. § 16-1, følger at forsikringsforetakene skal opptre ærlig og redelig og profesjonelt i kundens beste interesse og i samsvar med det som er avtalt og faglig forsvarlig, jf. IDD art. 17 og lovforslaget § 1-3 første ledd. Det samme gjelder forsikringsforetakets plikt til å gi kunden nødvendige opplysninger for at kunden kan forstå, overveie og sammenligne tilgjengelige tilbud. Tilsvarende at foretaket skal påse at alle opplysninger skal være redelige og klare, og at opplysningene heller ikke skal være villedende. At foretaket også skal ta rimelige skritt for å forsikre seg om at den enkelte kunde forstår informasjonen, jf. IDD art. 20 nr. 1 første og annet ledd og lovforslaget § 1-3 femte ledd første, annet og siste punktum, må også anses å følge av kravet til god forretningsskikk.

Dersom det tas hensyn til at kravet til god forretningsskikk allerede åpenbart dekker en rekke av pliktene i lovforslaget § 1-3, bør paragrafen kunne gis en langt enklere utforming. Det bemerkes også at en rekke av disse pliktene er så skjønnsbaserte at de først og fremst vil være førende for utarbeidelse av retningslinjer og tilsyn fra Finanstilsynet og ikke som grunnlag for konkrete pliktbruddskrav fra enkelt kunder. Det vises til at slik IDD art. 17 nr. 1 er utformet tyder dette på at EU ikke har hatt i tankene at kravet til «altid handler ærligt, rederligt og professionelt i deres kunders bedste interesse» skal gjennomføres som et privatrettslig krav, snarere tvert imot som en virksomhetsregel. Dette understøttes av at virksomhetsreglene i Solvens II-direktivet (2009/138/EF) art. 183 og 185 også inneholder regler om informasjon til kundene. Lovreguleringen i finansforetaksloven § 13-5 er tilstrekkelig og lovforslaget § 1-3 kan fokusere på de elementene i forsikringsforetakenes veiledning-, opplysning- og rådgivningsplikt som har mer direkte betydning i forhold til den enkelte kunde.

Slik lovforslaget § 1-3 er utformet er det vanskelig å skille mellom hvilke bestemmelser som er knyttet til forsikringsforetakenes veilednings-, opplysnings- eller rådgivningsplikt […]. Dette er viktig fordi rådgivningsplikten i utgangspunktet bare er knyttet til personforsikringer. Direktivet er langt tydeligere på dette og Finans Norge mener at det hadde vært en fordel at paragrafen i tillegg til å bli gjort enklere, også gis en klarere struktur.»

Finans Norge gir også uttrykk for at utformingen av pliktbestemmelsene i lovforslaget er uklar:

«Det er […] vanskelig å følge skillet mellom hvilke regler som er knyttet til henholdsvis plikter om informasjon, veiledning og rådgivning i lovforslaget §§ 1-3 og 1-5. For organiseringen av forsikringsforetakene er dette viktige skiller som følge av at det gjenspeiles i stillingsfullmakter og kompetansenivåer. Siden dette er regler som i stor grad skal anvendes av andre enn jurister er det viktig at denne begrepsbruken er tydelig og konsekvent.»

10.4.2 Om anvendelsen for forsikringsformidlere

Advokatforeningen, Finansnæringens Autorisasjonsordning og Forbrukertilsynet er positive til at forsikringsformidleren gis de samme pliktene som forsikringsforetaket i forbindelse med avtaleinngåelsen, og støtter forslaget om dette i § 1-2 i høringsnotatet. Finansnæringens Autorisasjonsordning uttaler:

«Dersom formidleren opptrer som forsikringsagent eller aksessorisk forsikringsagent er det oppdragsgiveren (forsikringsselskapet) som har ansvaret for formidlerens opptreden overfor kunden.

FinAut bygger på det system at det er én og bare én prinsipal som er registrert som medlem hos oss og som skal passe på at agenten overholder sine forpliktelser når det gjelder autorisasjon av rådgivere. I den siste forbindelsen vil vi påpeke at det finnes multiagenter som formidler forsikringer fra flere foretak, som da hver for seg har ansvar for kvaliteten/kompetansen til agentene. Dette kan gi opphav til uryddige ansvarslinjer.»

EnterCard Norge AS er enig i at forsikringstakerens rettigheter i utgangspunktet bør være de samme uavhengig av om avtalen inngås direkte eller gjennom en agent, men er likevel uenig i at agenten pålegges de samme forpliktelsene som forsikringsgiveren. Særlig mener EnterCard Norge AS at dette gjelder for aksessoriske forsikringsagenter, se også punkt 8. EnterCard Norge AS viser videre til forslaget i høringsnotatet om at oppdragsgiveren svarer for agentens opptreden, se punkt 16 nedenfor, og fremhever at kunden dermed «er godt sikret mot forsømmelser fra agenten». Videre mener EnterCard Norge AS at det er uklart hva som ligger i forslaget om at loven ellers gjelder så langt den passer for forholdet mellom forsikringstakeren og forsikringsformidleren:

«Etter vårt syn bør lovgiver angi presist hvilke forpliktelser som påhviler agenten. Det bør ikke overlates til rettsanvenderens skjønn.»

10.4.3 Krav til ærlig, redelig og profesjonell opptreden

Finansnæringens Autorisasjonsordninger og Forbrukerrådet støtter forslaget om et overordnet krav til ærlig, redelig og profesjonell opptreden. Finansnæringens Autorisasjonsordninger viser til at et slikt krav allerede følger av organisasjonens God skikk-regler. Forbrukerrådet uttaler:

«Forbrukerrådet vil fremheve som svært positivt at det gjennom forsikringsdistribusjonsdirektivet innføres krav om god forretningsskikk for selgere av forsikringsprodukter. I dette ligger krav om at distributøren skal ivareta forbrukernes interesser i forbindelse med rådgivning om produkter. Etter at tilsvarende krav ble innført for salg av investeringsprodukter, har markedet for investeringsprodukter endret seg til fordel for forbrukere. Aggressivt salg av komplekse investeringsprodukter forekommer langt sjeldnere i dag enn tidligere.»

Finans Norge er derimot kritisk til en plassering av et slikt generelt krav i forsikringsavtaleloven, og mener som nevnt at kravet allerede følger av kravet til god forretningsskikk i finansforetaksloven § 13-5, jf. § 16-1, se punkt 10.4.1.

10.4.4 Veiledning

Jussformidlingen understreker betydningen av god veiledning og rådgivning for forbrukere og uttaler:

«Ofte vil produkter og tjenester være for kompliserte for en forbruker å sette seg inn i på egen hånd, og forbrukere er derfor nødt til å stole på forsikringsrådgivning som tilbys fra en profesjonell aktør»

EnterCard Norge AS etterlyser en klargjøring av hvilke aktører som vil være omfattet av kravene til råd og veiledning i høringsnotatet, samt en differensiering av de ulike pliktene bestemmelsen viser til. Høringsinstansen er kritisk til forslaget om en individuell veiledningsplikt (i høringssvaret brukes begrepet «rådgivningsplikt», men det vises til lovforslagene i høringsnotatet som gjelder krav til veiledning og tilpasning av tilbud til kundens ønsker og behov). Etter EnterCard Norge AS’ oppfatning er de foreslåtte bestemmelsene ikke i samsvar med forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 20 «fordi det innføres en helt generell individualisert rådgivningsplikt». Videre fremheves sammenhengen med forslaget om at forsikringsformidleren som hovedregel likestilles med forsikringsforetaket, og forslaget om erstatningsmessige konsekvenser av brudd på veiledningsplikten. Om dette uttaler EnterCard Norge AS:

«En individuell veiledningsplikt som knesatt i § 1-3 er i praksis uforenelig med omsetning av standardiserte forsikringsprodukter inngått ved automatisert avtaleinngåelse. Blir en slikt plikt innført betyr det i praksis at EnterCard Norge må slutte å formidle forsikringer. Med tanke på at disse forsikringene medfører begrensede eller ingen utgifter for kundene, vil det gå utover forbrukernes interesser.

Vi kan heller ikke se at kundene har noe tungtveiende behov for individuell veiledning for de forsikringer det her er tale om. For eksempel vil en del av EnterCards kunder ha tegnet reiseforsikring ved egen polise. Da vil de være dobbeltforsikret når de også får reiseforsikring via kredittkortet. Men siden den sistnevnte forsikringen er kostnadsfri for kunden, må dette anses uproblematisk.

Dersom det innføres en ubetinget individuell veiledningsplikt slik som foreslått i § 1-3 vil det medføre store endringer i forsikringsmarkedet i Norge. Det er antagelig bare de store nasjonalt baserte assurandørene med fullsortiment som har mulighet til å oppfylle slike forpliktelser. For ordinære forbrukere vil det antagelig være vanskelig å få individuell veiledning fra flere forsikringsgivere, og det vil innebære et press mot at kunden samler alle sine forsikringer samme sted. Dette skaper ineffektivitet og svekker konkurransen.

En individuell veiledningsplikt vil dertil virke diskriminerende overfor utenlandsk baserte forsikringsgivere som selger standardiserte produkter via forsikringsformidler. De har liten eller ingen praktisk mulighet til å yte individuell veiledning. Etter vårt syn er dette en klar og omfattende handelshindring som ville være i strid med de fire friheter i EØS-avtalen, mer bestemt artikkel 31 (etableringsrett) og artikkel 36 (tjenesteytelse). Det bemerkes at en hovedhensikten med IDD er å tilrettelegge for et felleseuropeisk forsikringsmarked. Det ville da være et paradoks om den norske gjennomføringsloven for IDD innfører omfattende rettsstridige handelshindringer.»

Finanstilsynet viser til forslaget om at foretakets veiledningsplikt skal være generell og også omfatte ulike typer av finansielle tjenester som nedbetaling av lån og oppretting av sparekonto. Tilsynet uttaler:

«Finanstilsynet peker på at FAL gjelder distribusjon og inngåelse av avtaler om forsikring. Veiledningsplikten etter loven bør da ikke omhandle andre finansielle tjenester. I praksis tilbyr de store finanskonsernene ofte bank-, forsikrings-, spare-, pensjons-produkter og finansielle instrumenter på samme plattform og med de samme rådgiverne gjennom avtaler om utkontraktering. Veiledning om andre finansielle tjenester må følge sektorlovgivningen som gjelder for de aktuelle tjenestene/produktene.»

Uttalelsen støttes av EnterCard Norge AS. Finansmarkedsprosjektet og lærerne i finansmarkedsrett ved Institutt for privatrett, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo har derimot innvendinger mot dette, støtter forslaget i høringsnotatet og uttaler:

«Finanstilsynet ønsker i sin høringsuttalelse å avgrense lovens virkeområde vedrørende veiledningsplikten. Vi vil advare mot forslaget fra Finanstilsynet som åpner for tilpasninger som kan begrense lovens virkeområde som i praksis kan gå for langt. Hensynet til forutberegnelighet og klarhet for forbrukerne taler klart mot en avgrensing som foreslått.»

Finansnæringens Autorisasjonsordninger uttaler at høringsnotatets forslag om veiledningsplikt overfor kunden ligger innenfor organisasjonens God skikk-regler, men går imot forslaget om at foretaket ikke skal kunne inngå avtale hvis foretaket burde forstå at avtalen «ikke er i kundens interesse». Finansnæringens Autorisasjonsordninger uttaler:

«Vi mener dette går for langt i å tildele foretaket, og den enkelte medarbeider (rådgiver) en streng formynderrolle. Forbrukeren bør ikke umyndiggjøres på den måten. Det bryter med grunnleggende prinsipper i en markedsøkonomi. Etter god skikk reglene, nr. 8, følger det at man skal fraråde en slik løsning. Vi mener at det er både nødvendig og tilstrekkelig. Det er også viktig å fastholde at det er forbrukeren som, etter god informasjon, veiledning eller rådgivning, tar den endelige beslutningen om kjøp av et finansprodukt. Forbrukeren blir på denne måten ansvarliggjort.»

Også Finans Norge går imot dette forslaget. Organisasjonen legger til grunn at forslaget innebærer en avslagsplikt, og ikke bare en frarådingsplikt, og uttaler:

«Lovforslaget går dermed lenger enn frarådningsplikten som følger av verdipapirhandelloven § 10-11 femte ledd. Denne gjelder plikt til å fraråde ikke hensiktsmessig investeringstjeneste eller investeringsprodukt. Tilsvarende frarådningsplikt gjelder ved endringer av fripolise til fripolise med investeringsvalg, jf. foretakspensjonsloven § 4-7 a sjette ledd. En slik forskjell synes merkelig når de fleste typer forsikringsavtaler i stor grad omfatter standardiserte produkter som innebærer sikring av forsikringstaker selv, nærstående eller objekter som forsikringstaker allerede har investert i og ikke spørsmål om plassering av midler med investeringsrisiko.»

Finans Norge peker videre på at bestemmelsen synes å være basert på personlig kontakt, og ikke tar høyde for at avtalene i stadig større grad blir digitaliserte og inngått ved at kunden selv digitalt bestiller et produkt. Etter Finans Norges oppfatning er det verken mulig eller behov for at forsikringsforetakene skal foreta interesseavveininger for alle kunder. Som eksempler peker Finans Norge på områder hvor dobbeltforsikring ikke er uvanlig, som reiseforsikringer:

«Det er vanlig at det er koblet reiseforsikring til kredittkort dersom kortet anvendes til å betale reisen. I mange tilfeller vil også arbeidstakere være dekket av reiseforsikring i forbindelse med arbeidsreiser. Om det vil være i kundens interesse i slike tilfeller å tegne en særskilt reiseforsikring som privatkunde i tillegg, vil bero på en konkret vurdering av kundens behov og de forsikringsvilkår som er knyttet til de forsikringer som kunden allerede er dekket av. Av kapasitetsmessige grunner vil ikke forsikringsforetaket kunne foreta en gjennomgang av hver enkelt forsikringstakers forsikringsforhold generelt for å se om tegning av reiseforsikring er i kundens interesse. Noe annet er å opplyse kunden om at det er mulig at kunden bør undersøke om vedkommende allerede kan ha reiseforsikring knyttet til kredittkort eller lignende.»

For helseforsikringer peker Finans Norge på at de personvernrettslige rammene for hvilke person- og helseopplysninger som forsikringsforetakene kan innhente og bruke, må gjelde også ved en vurdering av hva som er i «kundens interesse»:

«Dersom egnethetsvurderingen skal gå lenger i å avdekke kundens interesser og behov enn de rammene som følger av personvernhensyn, vil foretakene kunne komme i en konfliktsituasjon med hensyn til avdekning av opplysninger for å kartlegge kundens interesse eller behov for å tegne en forsikring. Dette som følge av at de samme opplysningene kan tilsi at foretaket ikke bør tilby noen forsikring som følge av risiko knyttet til kundens helse.»

Finans Norge peker også på at mange forsikringer tegnes til fordel for andre enn kunden selv, for eksempel barneforsikringer og dødsrisikoforsikringer. For forsikringer av denne type mener Finans Norge at det fremstår rart at forsikringsforetak som følge av en avslagsplikt skal måtte gjøre en vurdering av kundens interesse.

Finans Norge mener videre at en generell avslagsplikt vil kunne virke prosess- og kostnadsdrivende. Organisasjonen ser det som uklart hva som ønskes oppnådd ved innføringen av en slik plikt utover det som kan oppnås ved en frarådningsplikt. Under enhver omstendighet mener Finans Norge at «burde forstå» er en for lav terskel til å kreve avståelse fra kontrahering.

Advokatforeningen synes å støtte forslaget, men stiller spørsmål ved at ordlyden kun omtaler foretakets adgang til å «inngå avtale» hvis foretaket burde forstå at avtalen ikke er i kundens interesse. Foreningen uttaler:

«Advokatforeningen forutsetter at prinsippet også omfatter de tilfeller der kunden har etterspurt eller formidlet behov for et særskilt forsikringsvilkår eller et særskilt dekningsomfang, samt også de tilfeller hvor det må være åpenbart for selskapet at et bestemt unntak i vilkårene gjør forsikringsdekningen meningsløs for kunden. Et eksempel på det siste er varetektsklausuler i ansvarsforsikringer som tilbys bedrifter hvis hovedoppgave er å drive lager eller leie lokaler.»

10.4.5 Rådgivning

Finansnæringens Autorisasjonsordninger mener det er positivt at rådgivning defineres som en «personlig anbefaling» til en kunde om valg av et produkt, og at dette defineres likt i finanslovgivningen. Organisasjonen uttaler også at definisjonen «er noenlunde tilsvarende de regler som gjelder på verdipapirrettens område og som benyttes som definisjon i FinAut, se God skikk-reglene».

Forbrukertilsynet støtter forslaget i § 1-3 tredje ledd i høringsnotatet om å benytte nasjonal valgfrihet ved å kreve at et tilbud om personforsikring alltid skal bygge på en personlig anbefaling. Finans Norge og Finansnæringens Autorisasjonsordninger er på den annen side uenig i dette forslaget. Finansnæringens Autorisasjonsordninger uttaler:

«Denne rådgivningsplikten følger ikke av hovedregelen i IDD som bare gir uttrykk for at dersom eller når det ytes rådgivning skal denne rådgivningen oppfylle visse kvalitetskrav. Den kategoriske utformingen av bestemmelsen går også utenfor den rådgivningsplikten for personforsikring som følger av gjeldende FAL. Det følger heller ikke noen rådgivningsplikt etter regelverket på verdipapirrettens område (verdipapirhandelloven med utgangspunkt i MiFID).

Her vil vi vise til Finansdepartementets høring og tilsvarende forslag til formulering i FAL som er mer moderat.

Vi mener at det er viktig å fastholde at kundene skal ha en berettiget forventning om å kunne motta god rådgivning hvis de så ønsker. Rådgivningen er og bør være relativ; desto mer komplekse produkter, desto større er behovet for rådgivning. Det bør være mulig for kunder å inngå forsikringsavtaler etter egne preferanser uten at de må gjennomgå en pliktig rådgivning. Vi tror vel også at gjeldende FAL har blitt forstått og praktisert på den måten.»

Finans Norge mener at forslaget om å opprettholde rådgivningsplikten for alle personforsikringer kan føre til konkurranseforskyvning og hindre videre digitalisering av personforsikringer. I høringssvaret er det uttalt:

«For spareprodukter er det betydelig konkurranse på tvers av virksomhetsgrensene for livsforsikring, bank og fondsforvaltningsforetak. Fra forsikringssiden omfatter dette både forsikringsbaserte pensjonsprodukter og forsikringsbaserte investeringsprodukter i form av fondskontoprodukter og kapitalforsikringer som selges i konkurranse med blant annet aksjesparekontoer og verdipapirfond. Dette er produkter som i stor grad konkurrerer i de samme markedene, men som er underlagt ulik lovgivning. Av hensyn til en åpen og god konkurranse i markedet er det viktig at virksomhetsreguleringen og ulikheter i foretakenes omsorgsplikter i forhold til sine kunder, ikke blir elementer i konkurransen i dette markedet.

Opprettholdelsen av rådgivningsplikten for alle personforsikringer innebærer at IDDs nye normer for forsikringssalg kommer til anvendelse. Dette omfatter blant annet kontroll og testing av produkter, avsjekking av hvilke kunder/marked produktene passer for og utfyllende krav til informasjon til kunder før avtaleinngåelse. På toppen av dette kommer en rekke nye krav til organisering og håndtering av interessekonflikter, provisjoner mv. Det er ikke i høringsnotatet drøftet hvorvidt disse nye omsorgspliktene ivaretar kundene i en slik grad at man også bør åpne for at enkle livsforsikringsprodukter kan selges på linje med verdipapirfond under et forenklet testregime. Rådgivningspåbudet vil innebære en stor fare for regulatorisk arbitrasje ettersom konkurrerende fondsprodukter med tilsvarende egenskaper kan distribueres ved ren ekspedisjon for eksempel på nett («execution only») eller uten rådgivning ved hensiktsmessighetstesting, iht. verdipapirhandel- og verdipapirfondslovgivningen. En slik konkurranseforskyvning er stikk i strid med formålet ved EU-regelverket om å harmonisere regulering av forsikring- og spareprodukter. Særnorsk regulering vil derfor ikke bidra til det som ofte beskrives som et «level playing field».

I høringsnotatet er det lagt til grunn at en rådgivningsplikt for personforsikringer er en videreføring av forsikringsavtaleloven § 11-1. Praksis på området viser imidlertid at innholdet i denne rådgivningsplikten har vært nyansert i forhold til produktets kompleksitet og type kunde som produktet retter seg mot. For enkle personforsikringer som standardiserte dødsrisikodekninger har slike vært solgt som via nettløsninger med generell informasjon. Nettløsninger for salg av enklere unit-linked produkter har heller ikke vært utelukket av Finanstilsynet, jf. blant annet brev av 05.05.2014 fra Finanstilsynet til Wiersholm AS. Finans Norge mener at det er viktig at det ikke etableres et regelverk som hindrer en videre digitalisering av salg av personforsikringer, herunder spareprodukter og senere bytte av de underliggende investeringene for slike. I IDD art. 20 nr. 2 er det fastsatt at «De oplysninger, der er omhandlet i stk. 1 [krav til informasjon og rådgivning], afpasses efter kompleksiteten at det forsikringsprodukt, der foreslås, og typen af kunde.» En tilsvarende formulering bør reflekteres i forsikringsavtaleloven.

For en rekke personforsikringer som IPS, IPA, innskuddspensjon-, tjenestepensjon- og foretakspensjonsordninger er det fastsatt regler om rådgivning i særlovgivning. I slike tilfeller bør det fastsettes i forsikringsavtaleloven at lovens regler kommer til anvendelse med mindre annet følger av annen lovgivning, se IDD art. 22 nr. 3 tredje ledd.»

Finansnæringens Autorisasjonsordninger støtter at det ikke bør stilles krav om at all rådgivning skal være uavhengig eller objektiv, og uttaler:

«Det meste av den personlige rådgivningen som ytes i norsk finans er rådgivning som alle kunder, også de mindre bemidlede, kan få tilgang til uten særskilt betaling. Vi tror dette har en stor samfunnsmessig verdi. Kundens interesser skal likevel alltid gå foran bedriftens og ansattes interesser. Interessekonflikter skal identifiseres og motvirkes. Dersom dette ikke er mulig, skal kunden informeres tydelig om interessekonflikter før avtale inngås. Rådgivningen skal uansett holde en høy kvalitet.»

10.4.6 Krav om beste tilbud

Finans Norge har innvendinger mot forslaget om å stille krav til at ethvert tilbud til kunden skal være det beste tilbudet foretaket tilbyr tilsvarende kunder. Organisasjonen viser til at forsikringsvirksomhet er basert på at forsikringsforetaket overtar en risiko fra kunden og uttaler:

«For å drive forsvarlig må en slik risikoovertakelse skje basert på en risikovurdering av kunden ut fra opplysninger fra kunden, annen informasjon samt statistikk. Premien fastsettes i forhold til den avdekkede risiko. Dette forsikringsskjønnet er en helt grunnleggende del av forsikringsforetakenes virksomhet og soliditet. Forsikringsvilkårene vil i mange tilfeller være de samme i forhold til store grupper av kunder, men premiesettingen vil variere. Dette er nødvendig for at virksomheten skal være i samsvar med forsikringsvirksomhetsloven §§ 3-3 fjerde ledd bokstav a) og b) og 7-5 fjerde ledd bokstav a) og b) om at foretakets premier skal stå i rimelig forhold til den risiko som overtas og de tjenester som ytes, at foretakets premier skal være tilstrekkelige til å gi sikkerhet for at forpliktelsene etter inngåtte kontrakter blir oppfylt og vil være betryggende ut fra foretakets soliditet. Disse bestemmelsene må sees i sammenheng med kravet i finansforetaksloven § 13-6 første ledd om at et finansforetak til enhver tid skal ha oversikt over, og med jevne mellomrom vurdere, hvilke enkelte risikoer og samlet risiko, herunder systemrisiko, som er knyttet til virksomheten. Lovverket forutsetter således at forsikringskunder ikke skal behandles likt, men ut fra den risiko de representerer for forsikringsforetaket.

I tillegg kommer det forholdet at forsikringsforetakene konkurrerer både om å beholde sine kunder og skaffe nye kunder. Denne konkurransen skjer både på forsikringsvilkår og premie. I skadeforsikring er det vanlig at medlemmer av ulike foreninger og organisasjoner gis rabatterte tilbud på produkter på grunnlag av fremforhandlede rabattavtaler mellom foreningen/organisasjonen og forsikringsforetaket. Det gis også særskilte rabatter til nye kunder i forbindelse med kjøp av bil eller lignende. Tilsvarende rabatter tilbys ikke alltid til de som allerede er kunder i skadeforsikringsforetaket. Prisdifferensiering ut i fra markedsstrategi er like vanlig i skadeforsikring som i andre finansmarkeder.

Et krav om likebehandling vil kunne virke priskontrollerende og konkurransedempende.

Et krav om at «ethvert tilbud til kunden skal være det beste tilbudet foretaket tilbyr tilsvarende kunder» er noe annet enn å hindre usaklig forskjellsbehandling slik det fremgår av begrunnelse for forslaget i høringsuttalelsen. Det følger allerede av forsikringsvirksomhetsloven §§ 3-3 fjerde ledd bokstav c) og 7-5 fjerde ledd bokstav c) at foretaket skal sørge for at det ikke vil skje urimelig forskjellsbehandling mellom produkter, produktkombinasjoner eller kundegrupper. Det følger videre av samme lovs § 3-7 at Finanstilsynet kan forby bruk av pristariffer i livsforsikring som Finanstilsynet finner er ubetryggende eller urimelige. Tilsvarende kan Kongen etter § 7-5 sjette ledd annet punktum forby bruk av premier i skadeforsikring som Kongen finner er ubetryggende eller urimelige. Forsikringslovgivningen inneholder dermed allerede regler for å hindre usaklig forskjellsbehandling mellom kundegrupper. I tillegg følger det at forsikringsavtaleloven §§ 2-1 annet ledd og 11-1 tredje ledd at kunden skal underrettes skriftlig dersom forsikring bare tilbys til en særskilt høy premie.

Under enhver omstendighet mener Finans Norge at et privatrettslig krav basert hva «tilsvarende kunder» får tilbud om vil være vanskelig å håndtere i forsikring og kunne virke prosessdrivende som følge av at forsikringsvirksomhet som nevnt ovenfor, er basert på en vurdering av risikoen hos den enkelte kunde. Finans Norge mener derfor at bestemmelsen bør utgå.»

10.4.7 Alminnelige vilkår og markedsføring

Finanstilsynet viser til forslaget om å slå fast i forsikringsavtaleloven at «[s]elskapets alminnelige vilkår skal være tilgjengelige for enhver» og uttaler:

«Det følger av merknaden til bestemmelsen at et slik krav «er viktig for at kundene enkelt skal kunne sammenligne pris og vilkår hos de ulike tilbyderne». Uttalelsen i merknaden taler for at ordlyden «selskapets alminnelige vilkår» i § 1-3 fjerde ledd omfatter både forsikringens vilkår og pris. Etter vårt syn kan imidlertid ordlyden isolert sett tale for at det kun er forsikringsvilkårene som skal være enkelt tilgjengelig for enhver. Vi vil derfor oppfordre departementet til å tydeliggjøre ytterligere at pris omfattes av kravet i § 1-3 fjerde ledd.»

Finans Norge er uenig i forslaget om at «all reklame mv. skal være tydelig merket som markedsføring eller reklame» og uttaler:

«Finans Norge bemerker at IDD art. 17 nr. 2 kun stiller krav om at markedsføringsmateriale alltid skal tydelig fremstå som sådan. Dette er i samsvar med markedsføringsloven § 3 første ledd, og dette er noe annet enn at markedsføringen skal måtte konkret merkes som markedsføring eller reklame.

Finans Norge mener at markedsføringsregler fortrinnsvis bør fremgå av markedsføringsloven og ikke av forsikringsavtaleloven. I tillegg må det forholdet at markedsføring og reklame tydelig skal fremgå som sådan, for øvrig anses som et element som følger av god forretningsskikk og god markedsføringsskikk. Før eventuell innføring av en merkingsplikt bør departementet sammen med forbrukermyndighetene, konkret vurdere om det er behov for å kreve merking av markedsføring og reklame for forsikring spesielt når dette ikke er innført som et generelt krav i markedsføringsloven.

Dersom det likevel skulle foreslås å innta en bestemmelse om markedsføring i forsikringsavtaleloven, bør dette skilles ut som et eget ledd slik at det tydeligere fremgår at det gjelder markedsføring generelt og ikke er knyttet til oppfølging av den enkelte kunde.»

10.4.8 Språkvalg

Når det gjelder forslaget om at all kommunikasjon fra foretaket skal foregå på norsk med mindre noe annet er avtalt, påpeker Forbrukertilsynet at det er viktig at forbrukeren kan kreve at kommunikasjonen skal skje på norsk. Forbrukertilsynet uttaler:

«Forsikringsavtaler har normalt standardiserte vilkår uten mulighet for påvirkning fra den enkelte forbruker. Hvis selskapet kun tilbyr informasjon og avtalevilkår på engelsk, vil man kunne hevde at engelsk alltid vil være det avtalte språk for dette selskapets kunder. Etter vårt syn bør det derfor presiseres at forbrukeren alltid skal kunne kreve at kommunikasjon skal skje på norsk, men at partene gjensidig kan avtale et annet språk.»

10.5 Departementets vurdering

10.5.1 Overordnede vurderinger

Et viktig formål med forsikringsdistribusjonsdirektivet og lovendringene i proposisjonen er å sikre at kunden skal ha de samme rettighetene ved inngåelse av forsikringsavtaler uavhengig av om avtalen formidles av forsikringsforetaket selv eller en formidler. I likhet med markedet for andre finansielle tjenester gjør særtrekk ved forsikringsmarkedet det også særlig viktig med tydelige krav til foretakets opptreden og klare regler om foretakets ansvar overfor kunden. Forsikringsforetak har vesentlig mer kunnskap enn mindre profesjonelle kunder om produktene som tilbys, og det kan være vanskelig for mindre profesjonelle kunder å oppdage interessemotsetninger mellom foretaket og kunden. På samme måte kan det være krevende for mindre profesjonelle kunder å vurdere ulikheter i vilkår, risiko og kostnader mellom forsikringene. Beslutningene kan samtidig ha stor betydning for deres privatøkonomi.

Departementet foreslår i likhet med forslaget i høringsnotatet en overordnet regulering av forsikringsdistributørenes alminnelige plikter ved forsikringsdistribusjon. Samtidig foreslås det innholdsmessige og strukturelle endringer sammenliknet med forslaget som ble sendt på høring.

Lovteknisk foreslår departementet å strukturere reglene med utgangspunkt i kronologien i et avtaleforhold, se også punkt 5. Overordnede, alminnelige plikter med generell anvendelse for henholdsvis forsikringsforetak og forsikringsformidlere er inntatt i lovens første del, se lovforslaget § 1-5. I lovens annen del reguleres alminnelige prekontraktuelle plikter, se lovforslaget § 1B-1. Disse pliktene gjelder for «forsikringsdistributøren» og får dermed anvendelse for den aktøren som står for forsikringsdistribusjonen, uavhengig av om dette er forsikringsforetaket selv, en forsikringsformidler (inkludert aksessoriske forsikringsagenter omfattet av forslaget til ny forsikringsformidlingslov § 2-4 i Prop. 233 LS (2020–2021)) eller et forsikringsforetak som yter forsikringsformidling.

Også opplysningspliktene gjelder i utgangspunktet for «forsikringsdistributøren», se punkt 11. For visse plikter skilles det like fullt mellom forsikringsforetak, forsikringsformidlere og forsikringsforetak som yter forsikringsformidling, se lovforslaget § 1C-5. Dette har sammenheng med at enkelte opplysningsplikter etter direktivet kun gjelder for enkelte aktører. Det samme gjelder kravene til uavhengig rådgivning etter direktivet artikkel 20 nr. 3, som i praksis er relevante bare for forsikringsmeglere, se punkt 10.3 og lovforslaget § 1C-5 annet ledd bokstav i.

Lovforslaget slår fast en overordnet plikt for forsikringsforetak og forsikringsformidlere til å opptre ærlig, redelig og profesjonelt og til å opptre faglig forsvarlig ut fra de plikter som gjelder for tjenesten, og det som ellers er avtalt, se § 1-5 første ledd. Disse overordnede pliktene er etterfulgt av overordnede plikter om kommunikasjon, opplysninger i alminnelige vilkår og markedsføring, se § 1-5 annet ledd og § 1-7. Videre er de etterfulgt av alminnelige prekontraktuelle plikter om blant annet kravs- og behovsprøving, informasjon, veiledning og likebehandling, se lovforslaget § 1 B-1, og regler om avslag på forsikring og forbud mot koblingssalg, se §§ 1 B-3 og 1 B-4. I forlengelsen av disse overordnede pliktene oppstilles deretter særskilte opplysningsplikter før avtaleinngåelse, se omtale i punkt 11 og lovforslaget §§ 1 C-1 flg. Samtlige av bestemmelsene er søkt harmonisert med den nye finansavtaleloven, men med tilpasninger og justeringer for å ta hensyn til kravene i forsikringsdistribusjonsdirektivet, at strukturen i loven er annerledes, og forsikringsspesifikke forhold for øvrig. De gjeldende reglene om informasjons- og rådgivningsplikter i kapittel 2 og 11 i forsikringsavtaleloven foreslås opphevet.

For enkelte bestemmelser fremgår det direkte av ordlyden at de kan fravikes ved avtale. Partene kan for eksempel avtale at kommunikasjonen skal foregå på annet språk enn norsk, og at prisopplysninger kan gis i annen valuta enn norske kroner, se lovforslaget § 1-5 annet ledd. For øvrig vises det til punkt 7 for omtale av adgangen til å fravike bestemmelsene, jf. også lovforslaget §§ 1-3 og 1A-2.

10.5.2 Overordnede krav til opptreden

I lovforslaget slås det for det første fast at for å «ivareta kundenes interesser og markedets integritet på beste måte skal forsikringsforetaket på rimelig vis identifisere eventuelle egne interessekonflikter og opptre ærlig, redelig og profesjonelt». Kravet gjelder tilsvarende for forsikringsformidlere. Et krav om ærlig, redelig og profesjonell opptreden i kundens beste interesse følger av forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 17 nr. 1, og bestemmelsen gjennomfører dette.

En plikt til på rimelig vis å identifisere eventuelle egne interessekonflikter er inntatt i den nye finansavtaleloven § 3-1 første ledd og anses naturlig å slå fast også i forsikringsavtaleloven. En slik plikt følger også av finansforetaksloven § 16-1 fjerde ledd og forslaget til ny forsikringsformidlingslov i Prop. 233 LS (2020–2021), se § 9-3. I disse bestemmelsene fremgår det uttrykkelig at reglene ikke bare gjelder for foretakets egne interessekonflikter, men også for interessekonflikter kundene imellom. Forsikringsdistribusjonsdirektivet har regler om identifisering og motvirkning av slike interessekonflikter ved salg av forsikringsbaserte investeringsprodukter, jf. artikkel 27 og 28. Selv om identifisering og begrensning av interessekonflikter kundene imellom ikke fremheves uttrykkelig i lovforslagets bestemmelse om overordnede krav til opptreden, legger departementet til grunn at en slik plikt fortsatt vil følge av det overordnede kravet til ærlig, redelig og profesjonell opptreden. Det tilsvarende antas å gjelde etter den nye finansavtaleloven.

Når det gjelder forslaget om at foretaket skal ivareta ikke bare kundens interesse, men også «markedets integritet», vises det til at en slik formulering er vedtatt i den nye finansavtaleloven. I høringsnotatet om ny finansavtalelov var det opprinnelig foreslått et krav om opptreden i «kundens beste interesse» på samme måte som i høringsnotatet om endringer i forsikringsavtaleloven. I Prop. 92 LS (2019–2020) viser departementet på s. 82 til at uttrykket «markedets integritet» brukes også i verdipapirhandelloven og vil omfatte tjenesteyteren selv, forholdet til konkurrenter og samfunnets interesse i et velfungerende finansmarked. Forslaget om å vise til «kundens interesser og markedets integritet» istedenfor «kundens beste interesse» er begrunnet slik:

«Tjenesteyteren må etter dette balansere begge disse hensynene. En ensidig vektlegging av kundens interesser vil kunne ramme både tjenesteyteren selv og markedet. Samtidig må hensynet til foretaket selv balanseres mot hensynet til konkurrentene og kundene. Det er likevel opplagt slik at tjenesteyteren driver kommersiell virksomhet og må kunne forfølge egen økonomisk interesse. Lovforslaget innebærer åpenbart ikke at tjenesteyteren skal oppgi sine kommersielle interesser og i stedet drive virksomhet av allmennyttig karakter. Det lovforslaget er ment å gi uttrykk for, er at finansnæringen har et større ansvar overfor samfunnet og den enkelte kunden enn det som gjelder for svært mange andre kommersielle aktører. Et tilsvarende synspunkt er det for øvrig gitt uttrykk for også i kommentaren til FinAuts «God skikk»- standard, se kommentaren til regel nr. 6 […].»

Departementet legger til grunn at heller ikke forsikringsdistribusjonsdirektivets krav om opptreden i «kundens beste interesse» er ment å hindre forsikringsaktørene i å drive kommersiell virksomhet og å forfølge egen økonomisk interesse, men er ment å sikre aktørenes særlige ansvar overfor samfunnet og den enkelte kunden. I lys av det overordnede ønsket om å harmonisere reglene i finansavtaleloven og forsikringsavtaleloven så langt det er hensiktsmessig, foreslår departementet derfor tilsvarende formulering som i finansavtaleloven. Bestemmelsen skal like fullt tolkes i samsvar med forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 17 nr. 1. Departementet legger for øvrig til grunn at «kundenes interesser» i forsikringssammenheng må forstås i bred forstand og kan omfatte mer enn bare kundenes egne, direkte økonomiske interesser. Det er for eksempel ikke hensynet til ens egen fremtidige økonomi som begrunner en beslutning om å tegne livsforsikring for å sikre etterlatte et engangsbeløp ved dødsfall, men også slike interesser må anses omfattet av «kundenes interesser».

Lovforslaget slår for det andre fast at foretaket skal «opptre faglig forsvarlig ut fra de plikter som gjelder for tjenesten, og det som ellers er avtalt». Kravet lovfester en profesjonsnorm som må utfylles med andre relevante kilder om forsikringsforetaks og forsikringsformidleres atferdsnorm ved distribusjon av forsikringsavtaler. Også dette kravet er utformet i samsvar med ny finansavtalelov § 3-1 første ledd.

Som Finans Norge peker på, følger flere av kravene i lovforslaget § 1-5 første ledd allerede av gjeldende lovfestet og ulovfestet rett. Departementet ser likevel gode grunner til å innta kravene uttrykkelig i forsikringsavtaleloven og viser særlig til at lovfestingen kan ha en pedagogisk verdi. At tilsvarende krav er inntatt i finansavtaleloven, underbygger dette.

Flere av de påfølgende bestemmelsene i lovforslaget kan sees som presiseringer eller særskilt regulering av de overordnede kravene som følger av § 1-5 første ledd. Bestemmelsen vil derfor være et naturlig bidrag til tolkningen og fastleggingen av lovforslagets øvrige bestemmelser, se tilsvarende i Prop. 92 LS (2019–2020) på s. 82. Lovforslaget er imidlertid ikke ment som en uttømmende regulering av forsikringsdistributørens plikter.

10.5.3 Kommunikasjon med kunden

Spørsmålet om hvordan forsikringsdistributøren skal kommunisere med kunden, for eksempel om det kreves skriftlighet, og om det kan benyttes elektronisk kommunikasjon, er omhandlet i punkt 15. Mer overordnede krav til kommunikasjonen, slik som språkvalg, klart språk og liknende, foreslås imidlertid regulert som en del av foretakenes overordnede, alminnelige plikter.

Det foreslås et generelt krav om at forsikringsdistributøren skal benytte avtalt kommunikasjonsform og norsk eller et annet språk som partene har avtalt. Alle opplysninger skal være klare og ikke villedende. Reglene gjennomfører forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 20 nr. 7 bokstav d og 17 nr. 2 og dekker samtidig kravene til objektive og forståelige opplysninger i artikkel 20 nr. 1, kravet til forståelige opplysninger i artikkel 20 nr. 4 og kravet til at alle opplysninger skal være tydelige, nøyaktige og forståelige i artikkel 23 nr. 1 bokstav b. Ulike krav til tydelig, nøyaktig og forståelig informasjon følger allerede av den gjeldende forsikringsformidlingsloven § 5-5, angrerettloven § 28 og forskrift om opplysningsplikt for avtaler om livsforsikring § 7. Departementet ser ikke behov for noen uttrykkelig presisering av at forbrukere kan kreve at kommunikasjon skal skje på norsk, slik Forbrukertilsynet foreslår. Med en regel som foreslått vil valg av et annet språk enn norsk forutsette at kunden er enig i det. Når vilkåret for å bruke et annet språk er gjensidig avtale, ligger det i dette at forbrukeren kan kreve kommunikasjon på norsk.

Forslaget er utformet i samsvar med den nye finansavtaleloven § 3-1 annet ledd første, tredje og fjerde punktum. Her er det slått fast at prisopplysninger skal gis i norske kroner, hvis ikke annen valuta er avtalt. Departementet antar at det kan være hensiktsmessig å lovfeste et tilsvarende utgangspunkt i forsikringsavtaleloven. Bestemmelsen kan fravikes ved avtale og vil neppe innebære nevneverdig ulempe for aktørene.

Videre foreslår departementet i samsvar med forslaget i høringsnotatet et krav om at forsikringsdistributøren skal gi de opplysningene som er nødvendige for å forstå, overveie og sammenlikne tilgjengelige tilbud. Bestemmelsen gjennomfører forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 20 nr. 1 og er harmonisert med finansavtaleloven § 3-1 annet ledd annet punktum, men strukturelt plassert i lovforslagets annen del siden den knytter seg til tilbud.

Overordnede krav til kommunikasjonen med kunden anses også å følge av profesjonsnormen. Selv om disse pliktene vil være til dels overlappende, slik Finans Norge påpeker, bør de fremgå uttrykkelig av loven på samme måte som i den nye finansavtaleloven.

I lovforslaget slås det fast at forsikringsdistributører ikke kan ta betalt for oppfyllelse av lovpålagte opplysningsplikter og varslingsplikter, se § 1B-1 fjerde ledd. Bestemmelsen gjennomfører forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 23 nr. 1 bokstav d. I den utstrekning det er avtalt, kan det derimot kreves rimelige gebyrer i samsvar med distributørens faktiske kostnader for ytterligere eller hyppigere opplysninger eller varsler mv., eller for at opplysninger stilles til rådighet på annen måte enn det som følger av lov eller forskrift. Dette er fastslått i den nye finansavtaleloven § 3-1 femte ledd, og departementet kan ikke se at forsikringsdistribusjonsdirektivet er til hinder for en tilsvarende løsning i forsikringsavtaleloven. Tilbyr distributøren opplysninger eller varsler utover det vedkommende er forpliktet til etter loven, antar departementet at det bør være adgang til å kreve rimelige gebyrer for dette.

10.5.4 Alminnelige vilkår og markedsføring

Det foreslås i § 1-7 første ledd et lovkrav om at forsikringsvilkårene skal ligge tilgjengelig på foretakets nettsted. I høringsnotatet var forslaget begrunnet i at et slikt krav er viktig for at kundene enkelt skal kunne sammenlikne pris og vilkår hos de ulike tilbyderne. Departementet følger likevel ikke Finanstilsynets oppfordring om å stille et generelt krav om at også pris skal ligge tilgjengelig på foretakets nettsted. Det vises til at lovkravet vil gjelde generelt for alle forsikringer, og at prisen for enkelte produkter kan variere for ulike kundegrupper, se i den forbindelse også omtalen i punkt 10.5.6. Departementet antar at en plikt til å ha alle priser liggende tilgjengelig på foretakets nettsted kan gå noe langt. Når forsikringsvilkårene skal ligge tilgjengelig på foretakets nettsted, vil det imidlertid være enklere for kundene å sammenlikne pristilbud de har innhentet fra ulike foretak.

Forsikringsdistribusjonsdirektivets krav i artikkel 17 nr. 2 om at «markedsføringsmateriale skal altid tydeligt fremstå som sådant», gjelder generelt. Markedsføringslovens bestemmelser gjelder derimot bare i forbrukerforhold, jf. lovens § 1. Det foreslås derfor å innta i forsikringsavtaleloven at markedsføring av forsikringsavtaler skal utformes og presenteres slik at den tydelig fremstår som markedsføring, se lovforslaget § 1-7 annet ledd. Formuleringen er harmonisert med markedsføringsloven § 3 første ledd. For øvrig gjelder markedsføringslovens regler for markedsføring av forsikringsavtaler.

10.5.5 Tilbud om forsikring – veiledning, rådgivning mv.

Hvilke krav som bør stilles til forsikringsdistributørens veiledning og rådgivning av kunder, har vært omtalt av flere av høringsinstansene. På dette punktet bygger lovforslaget videre på forslaget i høringsnotatet, men det foreslås justeringer blant annet i lys av høringen. Justeringer er også foretatt for å harmonisere forslaget med den nye finansavtaleloven og for å knytte lovforslaget noe tettere opp mot ordlyden i forsikringsdistribusjonsdirektivet.

Overordnet foreslår departementet at pliktene etter gjeldende §§ 2-1 og 11-1 i forsikringsavtaleloven videreføres med enkelte språklige endringer, men utvides med de ytterligere pliktene som følger av forsikringsdistribusjonsdirektivet. Fra motsatt vinkel innebærer forslaget at direktivets veiledningsplikt utfylles med de pliktene som allerede følger av gjeldende rett.

Det foreslås å slå fast at forsikringsdistributøren før avtale inngås skal identifisere kundens krav og behov på grunnlag av opplysninger innhentet fra kunden, se lovforslaget § 1B-1 første ledd. Sammenliknet med forslaget i høringsnotatet kommer det klarere frem av lovforslaget at forsikringsdistributøren har en plikt til å innhente nødvendige opplysninger fra kunden. Alle tilbud og anbefalinger som gis, skal være i samsvar med kundens krav og behov.

Tilsvarende krav følger av den nye finansavtaleloven § 3-1 tredje ledd første og tredje punktum. I forsikringsavtaleloven gjennomfører lovforslaget § 1B-1 første ledd forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 20 nr. 1 første og annet avsnitt, og ordlyden i lovforslaget ligger tett opp til direktivets ordlyd. Formålet med reglene er å beskytte kundene mot feilsalg, se direktivets fortale avsnitt 44. Relevante kilder gir begrenset veiledning om det nærmere omfanget av kravs- og behovsprøvingen. European Insurance and Occupational Pensions Authority (EIOPA) har uttalt at omfanget vil bero på den nasjonale gjennomføringen, men at noe veiledning kan gis om minimumskravene i en slik prøving, jf. EIOPA Q&A Question ID 1638. Blant annet er det uttalt at:

«The main information concerning the customer’s needs, typically includes, for example, personal information (age, profession, place of residence etc.) or the information particularly linked to the type of product requested. This information should enable the insurance intermediary or insurance undertaking to assess whether certain products can be offered or not according to their capacity of meeting the demands and needs of the customer.»

Departementet har i lys av dette vurdert om lovforslaget bør gå lenger enn direktivet og den nye finansavtaleloven i å presisere pliktene til å identifisere kundens krav og behov på grunnlag av innhentede opplysninger og til å sørge for at alle tilbud og anbefalinger som gis, er i samsvar med kundens krav og behov. Pliktene vil imidlertid gjelde ved alle former for salg av forsikringsprodukter, fra de enklere til de mer kompliserte, og en overordnet regulering antas å være bedre egnet for å ta høyde for variasjonen i forsikringsprodukter.

Direktivet og lovforslaget stiller altså krav om en viss individuell tilpasning ved alle former for tilbud og anbefalinger. Samtidig vil omfanget av hvilke opplysninger det er nødvendig å innhente, variere med hva slags type produkter det er aktuelt å selge og type kunde. Proporsjonalitetsbestemmelsen gjennomfører forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 20 nr. 2. At omfanget tilpasses produktet og kunden, er hensiktsmessig blant annet for å unngå unødige kostnader og for å legge til rette for praktiske avtaleinngåelser. Omfanget av opplysninger må for øvrig ses i sammenheng med formålet om å beskytte kundene mot feilsalg og med kravene til veiledning av kunden som omtales nedenfor.

Pliktene kan etter lovforslaget fravikes ved avtaler om store risikoer, se punkt 7.

I lys av innvendingene fra EnterCard Norge AS om at en individuell veiledningsplikt for forsikringsformidlere i praksis er uforenelig med omsetning av standardiserte forsikringsavtaler som inngås ved automatisert avtaleinngåelse, vil departementet understreke at pliktene følger av forsikringsdistribusjonsdirektivets bestemmelser, og at Norge dermed er forpliktet til å stille slike krav. Etter departementets oppfatning kan imidlertid direktivet ikke anses å være til hinder for at fastlegging av kundens forsikringsbehov kan gjøres via nettbaserte løsninger, avhengig av hvordan løsningen utformes, produktets kompleksitet og typen kunde og kompleksiteten i kundens krav og behov. Ivaretas disse hensynene, bør distributøren for eksempel kunne hente inn nødvendige opplysninger gjennom ulike standardiserte spørsmål som kunden kan besvare i en nettløsning. Informasjonen som hentes inn fra kunden, må være tilstrekkelig for å sikre at hver forsikringsavtale som foreslås, er i samsvar med kundens krav og behov, og at disse er identifisert på en tilstrekkelig god måte. En slik forståelse er lagt til grunn også ved gjennomføringen av forsikringsdistribusjonsdirektivet i Sverige, se Prop. 2017/18:216 En ny lag om försäkringsdistribution s. 284–285.

Departementet har kommet til at det neppe bør lovfestes et forbud mot å inngå avtale hvis foretaket burde forstå at avtalen ikke er i kundens interesse. Et tilsvarende forslag er heller ikke fulgt opp i den nye finansavtaleloven. Pliktene knyttet til kravs- og behovsprøving av tilbud og anbefalinger innebærer imidlertid at det må komme klart frem av forsikringsdistributørens kommunikasjon med kunden dersom avtalen ikke anses å være i kundens interesse.

Når det gjelder høringsnotatets forslag om en generell veiledningsplikt og en plikt til forutgående rådgivning ved salg av personforsikring, foreslår departementet en noe annen løsning. I høringsnotatet la departementet til grunn at det «avgjørende for grensedragningen mellom rådgivning og personlig tilpasset tilbud [synes] å være at rådgivning forutsetter en sammenligning mellom alternative produkter». Med mindre det kommer holdepunkter for noe annet i EØS-rettslige kilder, har departementet etter en ny vurdering kommet til at det avgjørende for grensedragningen mellom «rådgivning» i direktivets forstand og andre former for personlige tilbud trolig må ligge i selve begrepet «personlig anbefaling», og at det ved tolkningen av begrepet i utgangspunktet bør sees hen til definisjonen av investeringsrådgivning i MiFID I og II artikkel 4 nr. 1 punkt 4. Definisjonen er utfylt i kommisjonsforordning 2017/565, se bl.a. artikkel 9, og gjennomført i norsk rett i verdipapirhandelloven § 2-3 nr. 4. Samtidig legger departementet til grunn at «rådgivning» i forsikringsdistribusjonsdirektivets forstand er noe annet og mer enn det som uansett vil følge av direktivets krav om at ethvert tilbud skal være i samsvar med kundens krav og behov. At et tilsvarende skille ikke gjenfinnes i MiFID I og II, kompliserer bildet. Siden definisjonene av begrepene «rådgivning» i forsikringsdistribusjonsdirektivet og «investeringsrådgivning» i MiFID I og II er like med unntak for nødvendige terminologiske tilpasninger, antar departementet like fullt at det i utgangspunktet er nærliggende å se hen til tolkningen av investeringsrådgivningsbegrepet i MiFID I og II. For en nærmere omtale av hva som vil anses som slik rådgivning, vises det blant annet til NOU 2017: 1 Markeder for finansielle instrumenter – Gjennomføring av MiFID II og MiFIR, Ot.prp. nr. 34 (2006–2007) Om lov om verdipapirhandel (verdipapirhandelloven) og lov om regulerte markeder (børsloven) s. 421 og Committee of European Securities Regulators’ Question & Answers – Understanding the definition of advice under MiFID (CESR/10-293).

Ytes det rådgivning i forsikringsdistribusjonsdirektivets forstand, stilles det krav om at distributøren skal gi «en individuel anbefaling, der forklarer, hvorfor et bestemt produkt bedst opfylder kundens forsikringskrav og –behov», jf. artikkel 20 nr. 1 tredje avsnitt.

I høringsnotatet var det som nevnt lagt til grunn at en plikt til forutgående rådgivning i direktivets forstand ved salg av personforsikring i praksis er en videreføring av gjeldende rett. Finansnæringens Autorisasjonsordninger og Finans Norge har i høringen innvendt at en slik plikt vil gå lenger enn det som følger av den gjeldende plikten etter § 11-1 første ledd til å gi råd om dekningen av foreliggende forsikringsbehov. Departementet tar utgangspunkt i at forsikringsdistribusjonsdirektivet ikke stiller krav om at det skal ytes rådgivning i direktivets forstand i gitte tilfeller, men regulerer rettsvirkningene dersom rådgivning gis. For norsk retts vedkommende er departementet av den oppfatning at det gjeldende omfanget av pliktene som følger av §§ 2-1 og 11-1 bør videreføres med de suppleringer som følger av forsikringsdistribusjonsdirektivet. Videre antar departementet etter en fornyet vurdering at det etter omstendighetene kan være ulikheter mellom omfanget av pliktene som følger av gjeldende § 11-1 og omfanget av begrepet «rådgivning» slik det er definert i direktivet. Det vises blant annet til at uttalelsene i Høyesteretts dom i Rt. 2003 s. 1524 premiss 28 kan tale for at omfanget av plikten etter § 11-1 vil bero på konkrete forhold, og departementet antar at dette vil kunne innebære at plikten etter § 11-1 i noen omstendigheter kan anses oppfylt uten at det nødvendigvis forutsetter rådgivning i direktivets forstand. For å ta høyde for dette har departementet kommet til at det istedenfor en generell veiledningsplikt og en plikt til forutgående rådgivning i direktivets forstand ved salg av personforsikring, bør tas utgangspunkt i den gjeldende ordlyden i §§ 2-11 og 11-1 ved utformingen av forsikringsdistributørens plikter.

Ved tilbud om personforsikring foreslås det dermed at plikten etter gjeldende § 11-1 første ledd til så vidt mulig å sørge for at kunden får råd om dekningen av foreliggende forsikringsbehov, videreføres og gis anvendelse for forsikringsdistributører. Ved tilbud om skadeforsikring foreslås det å videreføre plikten etter gjeldende § 2-1 første ledd til i nødvendig utstrekning å legge forholdene til rette for at kunden kan vurdere forsikringstilbudet.

Der forsikringsdistributøren gir en personlig anbefaling om en eller flere forsikringsavtaler, og dermed yter rådgivning i direktivets forstand, må kunden gis et skriftlig dokument som forklarer på hvilken måte det anbefalte produktet best oppfyller kundens ønsker og behov, jf. lovforslaget § 1B-1 annet ledd. Det gjelder uavhengig av hva som er grunnlaget for at det gis en personlig anbefaling. Som nevnt kan plikten etter § 11-1 etter omstendighetene innebære en plikt til å gi en slik anbefaling. Men også dersom anbefalingen gis på annet grunnlag, for eksempel fordi kunden etterspør det, vil direktivets krav gjelde. Om den personlige anbefalingen gis på forsikringsdistributørens eller kundens initiativ, har heller ikke betydning. Regelen gjelder også uavhengig av om anbefalingen gjelder en eller flere forsikringsavtaler.

Det vil kunne være gråsoner hvor det er vanskelig å avgjøre om det gis en personlig anbefaling. Direktivets regler gjør det imidlertid vanskelig å komme utenom dette uten å stille krav om at alle avtaler om personforsikring skal bygge på en personlig anbefaling, og flere høringsinstanser har tatt til orde mot en slik løsning.

Finanstilsynet har i sin praksis lagt til grunn at livsforsikringer med investeringsvalg er så komplekse produkter at den generelle plikten i til å gi råd etter gjeldende § 11-1 innebærer en plikt til å foreta en egnethetsvurdering. I forsikringsdistribusjonsdirektivet er forsikringsbaserte investeringsprodukter regulert særskilt i artikkel 30, og en særskilt regulering foreslås også i lovforslaget. Dette er omtalt i punkt 13.

Det er ikke noe krav etter direktivet at anbefalinger som utgjør rådgivning i direktivets forstand, er objektive eller uavhengige. Direktivets særlige regler for situasjoner hvor forsikringsformidleren gir uttrykk for at rådgivningen er objektiv, er gjennomført i lovforslaget § 1C-5.

Selv om ulikheten i ordlyd mellom gjeldende § 2-1 første ledd og § 11-1 første ledd fastholdes, vil omfanget både i personforsikring og skadeforsikring fortsatt «bero på de konkrete forhold – hvilket behov bedriften gir til kjenne, partenes ulike posisjon og profesjonalitet, deres innsikt i forsikringsforhold mv», jf. også her Rt. 2003 s. 1524 premiss 28 og lovforslaget § 1B-1 tredje ledd første punktum. Selv om de konkrete forholdene ved tilbud om skadeforsikring skulle tilsi at det ikke anses «nødvendig» å veilede kunden i valget mellom de ulike produktene og tjenestene som tilbys, vil pliktene knyttet til kravs- og behovsprøving fortsatt gjelde.

Høringsinstansene har vært delt i synet på om forsikringsdistributørenes plikter bør omfatte hele spekteret av et foretaks tjenester dersom det tilbyr også andre typer finansielle tjenester enn forsikring. Departementet har etter en fornyet vurdering kommet til at høringsnotatets omtale av dette spørsmålet bør presiseres noe. Virkeområdet for forsikringsavtaleloven er avgrenset til forsikringsavtaler, og pliktene etter lovforslaget § 1B-1 må forstås i lys av dette. Samtidig vil plikten til å sikre at ethvert tilbud og enhver anbefaling er i samsvar med kundens krav og behov, etter omstendighetene kunne innebære at en forsikringsdistributør må informere kunden om at distributøren ikke har forsikringsprodukter som er i samsvar med kundens krav og behov. Det samme kan følge av pliktene som viderefører gjeldende § 2-1 første ledd og § 11-1 første ledd, plikten til ved personlige anbefalinger å forklare på hvilken måte det anbefalte produktet best samsvarer med kundens krav og behov, og den overordnede plikten til å opptre ærlig, redelig og profesjonelt. Tilbyr distributøren andre finansielle tjenester som derimot samsvarer med kundens krav og behov, antar departementet at distributøren selv vil se seg tjent med å gi veiledning om slike produkter i samsvar med relevant lovgivning. Departementet legger til grunn at pliktene etter blant annet forsikringsavtaleloven, den nye finansavtaleloven og verdipapirhandelloven samlet sett vil sikre kunden tilstrekkelig veiledning også der alternative disposisjoner reguleres av ulike lover.

10.5.6 Krav om beste tilbud

I høringsnotatet var det foreslått at det tilbudet som rettes til kunden basert på behovsanalysen, skal være det beste tilbudet forsikringsdistributøren tilbyr tilsvarende kunder. Et tilsvarende forslag gikk frem av høringsnotatet om ny finansavtalelov. Høringsinstanser som representerer finansnæringen, har i begge høringer vært kritiske til en slik plikt. På denne bakgrunn ble det i § 3-1 i den nye finansavtaleloven i stedet inntatt en bestemmelse som slår fast at vilkårene i tilbudene ikke må innebære en usaklig forskjellsbehandling av kunden sammenliknet med vilkår tjenesteyteren tilbyr tilsvarende kunder, se Prop. 92 LS (2019–2020) s. 89. I proposisjonen er det vist til at man for finansforetakenes virksomhet i hovedsak har å gjøre med konsesjonsbelagte ytelser som det ikke er fri konkurranse om, og det uttales:

«Videre er flere av tjenestene komplekse, og det kan neppe forventes at den jevne forbruker skal kunne kompensere for den åpenbare informasjonsasymmetrien mellom kunden og tjenesteyteren. De fleste ikke-profesjonelle kunder vil derfor i de fleste tilfeller ha lite annet valg enn å vurdere de tilbudene de blir forelagt. Det er særlig informasjonsasymmetrien og foretakenes privilegerte stilling i markedet som tilsier at kunden ikke diskrimineres. Ber kunden om et tilbud om boliglån, bør tilbudet være det beste som tilbys tilsvarende kunder. Dette skal ikke forstås slik at det ikke vil være adgang til å operere med særskilt gunstige vilkår for visse kundegrupper. Det må imidlertid være tjenesteyterens oppgave å innhente tilstrekkelige opplysninger fra kunden for å vurdere hvilke tilbud kunden kvalifiserer for. Av de tilbud tjenesteyteren har i sin portefølje, bør så kunden kunne forvente å få det beste av de tilbudene han eller hun er kvalifisert for. Et annet resultat vil innebære en usaklig forskjellsbehandling, som i forbindelse med rentefastsetting ikke er tillatt etter gjeldende lov».

Etter departementets oppfatning gjør de samme hensynene seg gjeldende for forsikringsavtaler, og forsikringsvirksomhetsloven § 3-3 femte ledd bokstav c og § 7-5 fjerde ledd bokstav c oppstiller allerede krav om at foretaket skal sørge for at det ikke vil skje urimelig forskjellsbehandling mellom produkter, produktkombinasjoner eller kundegrupper. Etter departementets syn er det naturlig å innta et forbud mot usaklig forskjellsbehandling direkte i forsikringsavtaleloven på samme måte som det er gjort i den nye finansavtaleloven.

I forlengelsen av sitatet over vil kravet for eksempel ikke være til hinder for at ulike kunder tilbys ulike vilkår eller pris på grunn av ulikheter i risikoprofil. Slike ulikheter kan nettopp utgjøre en saklig grunn for forskjellsbehandling. Kravet vil heller ikke være til hinder for å operere med særskilt gunstige vilkår for visse kundegrupper. For eksempel vil kunder tilknyttet bestemte foreninger kunne tilbys særskilt gunstige forsikringsvilkår som følge av medlemskapet, på samme måte som medlemmene kan tilbys særskilt gunstige vilkår for boliglån og liknende.

10.5.7 Særlig om forsikringsformidlere

Til innvendingene fra EnterCard Norge AS mot at forsikringsagenter pålegges de samme forpliktelsene som forsikringsgiveren, vil departementet peke på at et av de sentrale formålene ved forsikringsdistribusjonsdirektivet er å sikre forsikringskunder like gode rettigheter uavhengig av hvordan en forsikringsavtale er distribuert. I fortalen til direktivet er det fremhevet at nettopp dette gjør at direktivets regler ikke kan begrenses til forsikringsforetak og formidlere, men også må omfatte andre markedsaktører som selger forsikring på aksessorisk basis, med mindre de omfattes av de særskilte unntakene i direktivet.

Pliktene knyttet til ærlig, redelig og profesjonell opptreden i artikkel 17 gjelder for alle aktører som omfattes av direktivets definisjon av «forsikringsdistributører». Det samme gjelder pliktene om avklaring av kundenes krav og behov, informasjon om forsikringen, rådgivning mv. i artikkel 20. Pliktene gjelder derfor både forsikringsforetak og forsikringsformidlere, inkludert aksessoriske forsikringsagenter med mindre de er unntatt fra direktivet. Spørsmål knyttet til de aksessoriske forsikringsagentene som er unntatt fra direktivet, er omtalt i punkt 8.

I proposisjonen her foreslås det også plikter som i varierende grad går lenger enn pliktene som følger av direktivets minimumsregler. Departementet kan imidlertid ikke se at det skulle være behov for å gjøre unntak fra disse pliktene for aksessoriske forsikringsagenter.

Når det gjelder pliktene som i direktivet er pålagt «forsikringsdistributører», kunne man sett for seg at disse gjelder både for forsikringsforetaket og for forsikringsformidleren ved distribusjon gjennom en formidler, slik at begge foretak må oppfylle de samme pliktene knyttet til for eksempel kravs- og behovprøving. Etter departementets oppfatning er det ikke naturlig å forstå direktivet på denne måten, og tilsvarende oppfatning er lagt til grunn ved gjennomføringen av direktivet i Sverige, se Prop. 2017/18: 216 s. 116 flg. Isteden legger departementet til grunn at det er den forsikringsdistributøren som står for distribusjonen overfor kunden, som i første rekke må sikre at pliktene oppfylles. Det sentrale er at kunden skal være sikret en tilfredsstillende identifisering av sine krav og behov, tilstrekkelige opplysninger og tilstrekkelig veiledning uavhengig av hvilken aktør som står for formidlingen av forsikringen til kunden. Dette er et viktig formål med forsikringsdistribusjonsdirektivet.

Samtidig vil en forsikringsformidler kunne være avhengig av forsikringsforetakets informasjon, formularer og veiledning om forsikringen for å kunne oppfylle sine plikter overfor kunden, se også punkt 11.5.7. Ved forsikringsformidling foreslås det derfor at pliktene gjelder så langt de passer for forsikringsforetakets egen opptreden og egne opplysninger og vilkår, jf. lovforslaget § 1A-3 første ledd. Forsikringsforetaket må også i slike tilfeller i nødvendig utstrekning gi informasjon og eventuelt veiledning om egne produkter og sikre at egne opplysninger er riktige og dekkende, med den forskjell at formidleren kan være mottakeren. Skyldes ukorrekte opplysninger fra en formidler til kunden at forsikringsforetaket har gitt ukorrekte opplysninger til formidleren i sine vilkår, vil dette være et brudd på forsikringsforetakets plikter. Se også punkt 16.5.5.

EnterCard Norge AS peker i høringen på at det vil kunne variere i praksis hvilke forpliktelser som oppfylles via agent, og hva forsikringsgiveren gjør direkte mot kunden. Departementet legger til grunn at det vil måtte vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle hvilke aktører som står for distribusjonen av forsikringen til kunden, og som er pålagt de ulike forpliktelsene. En eventuell avtale mellom forsikringsforetaket og agenten om hvem som skal oppfylle hvilke plikter, vil ikke ha betydning for aktørenes ansvar overfor kunden etter loven. Sammenhengen mellom pliktbestemmelsene og erstatningsbestemmelsene i §§ 21-2 og 21-3 vil sikre at kunden alltid vil kunne fremme kravet sitt mot minst én aktør.