11 Informasjonsplikter

11.1 Gjeldende rett

11.1.1 Overordnet om informasjonspliktene

Lovgivningen stiller en rekke krav til opplysninger som skal gis en kunde både før inngåelsen av en forsikringsavtale og i forsikringstiden. Opplysningene det dreier seg om, gjelder både selve forsikringen, distribusjonen og partsforholdene på distribusjonssiden.

Informasjonsplikter om distribusjonen og partsforholdene for forsikringsformidlere er regulert i forsikringsformidlingsloven og forsikringsformidlingsforskriften. For forsikringsforetak følger slike opplysningsplikter av to forskrifter til forsikringsavtaleloven: forskrift 3. mai 2007 nr. 469 om forsikringsselskapers opplysningsplikt for avtaler om annen forsikring enn livsforsikring (heretter omtalt som opplysningspliktforskriften for avtaler om annen forsikring enn livsforsikring) og forskrift 5. mai 1995 nr. 581 om opplysningsplikt for avtaler om livsforsikring (heretter omtalt som opplysningspliktforskriften for avtaler om livsforsikring). Inndelingen av disse forskriftene følger en annen grensedragning enn forsikringsavtalelovens skille mellom skadeforsikring og personforsikring. Livsforsikringer er personforsikringer i forsikringsavtalelovens forstand. Det finnes imidlertid også personforsikringer som ikke er livsforsikringer. Opplysningspliktforskriften for avtaler om annen forsikring enn livsforsikring omfatter skadeforsikringer og personforsikringer som ikke er livsforsikringer. Grensedragningen mellom de to forskriftene tilsvarer grensedragningen i finansmarkedsreguleringen.

Opplysninger som skal gis om selve forsikringen før inngåelsen av en forsikringsavtale, er regulert i forsikringsavtaleloven kapittel 2 om skadeforsikringer og kapittel 11 om personforsikringer, samt de to opplysningspliktforskriftene. Informasjonspliktene gjelder tilsvarende for forsikringsformidlere, jf. forsikringsformidlingsforskriften § 3-1 femte ledd. Enkelte regler om opplysningsplikter i forsikringsforhold følger også av annen lovgivning, se for eksempel finansforetaksloven § 16-8. For kollektive tjenestepensjonsavtaler er det egne regler om informasjonsplikt i foretakspensjonsloven, innskuddspensjonsloven, tjenestepensjonsloven og forsikringsvirksomhetsloven, som utfyller forsikringsavtaleloven. Etter innskuddspensjonsloven § 2-7, tjenestepensjonsloven § 2-8 og foretakspensjonsloven § 2-8 skal foretaket gi arbeidstakerne en skriftlig oversikt over regelverket for pensjonsordningen, og utfyllende regler fremgår av de enkelte bestemmelsene.

Ved salg av «forsikringstjenester» til forbruker når «den næringsdrivende opptrer i næringsvirksomhet, og avtalen inngås ved fjernsalg eller salg utenom faste forretningslokaler», gjelder i tillegg særlige opplysningsplikter etter angrerettloven, jf. lovens § 1 og kapittel 7. Fjernsalg omfatter i denne forbindelse alle avtaler inngått «ved organisert ordning for salg eller tjenesteyting uten at den næringsdrivende og forbrukeren er fysisk til stede samtidig, og der inngåelse av avtale skjer utelukkende ved bruk av fjernkommunikasjonsmidler», jf. lovens § 5 bokstav b. Definisjonen er nærmere omtalt i Prop. 64 L (2013–2014) merknaden til § 5 på s. 115. Pliktene etter angrerettloven gjelder i tillegg til opplysningspliktene som følger av annet regelverk, jf. lovens § 4. Ved telefonsalg gjelder enkelte særlige regler, jf. § 28 fjerde ledd. Som nevnt i punkt 2.3 er det i Prop. 92 LS (2019–2020) på s. 140 gitt uttrykk for at reglene bør flyttes til forsikringsavtaleloven, på samme måte som tilsvarende regler for andre finansielle tjenester er flyttet til den nye finansavtaleloven.

Adgangen til å fravike opplysningspliktene varierer, se punkt 7.

Informasjonsplikter i forsikringstiden omtales ikke i proposisjonen her. Opplysningspliktene etter forsikringsavtalelovens del A gjelder imidlertid også ved fornyelse av forsikring, jf. § 3-3. Tilsvarende gjelder i nødvendig utstrekning ved fornyelse av ulykkes- eller sykeforsikring, jf. § 12-7 første ledd.

11.1.2 Opplysninger om distribusjonen og partsforholdene på distribusjonssiden

Forsikringsformidlingsforskriften oppstiller i § 3-1 minimumsforpliktelser om hvilken informasjon en forsikringsformidler skal gi kunden. Pliktene omfatter blant annet forsikringsformidlingsforetakets navn og adresse, hvilket register foretaket er oppført i, hvordan det kan kontrolleres at foretaket er registrert, og om forsikringsformidleren yter rådgivning på basis av en objektiv analyse, jf. lov om forsikringsformidling § 1-2 nr. 2 første alternativ. Det stilles også krav til nærmere angitte opplysninger om provisjon eller annen godtgjørelse, om eiermessige tilknytninger til forsikringsselskap, om avgiften forsikringstakeren er pliktig til å svare til Norsk Naturskadepool og om utenrettslige klageordninger. Når forsikringsformidleren presenterer kunden for forsikringsløsninger fra ett eller flere forsikringsselskap uten at de er avtalemessig forpliktet til å benytte disse, skal det opplyses om dette, og forsikringsformidleren skal på kundens anmodning opplyse om navnene på forsikringsforetakene forsikringsformidleren samarbeider med. Forsikringsformidleren skal også informere kunden om retten til å anmode om slike opplysninger. Til slutt følger det generelt av forsikringsformidlingsforskriften at et forsikringsformidlingsforetak skal ha den samme informasjonsplikten som et forsikringsselskap som driver virksomhet her i landet har, jf. forskriften § 3-1 femte ledd.

Forsikringsforetak skal i forbindelse med tegning av avtaler om livsforsikring gi opplysninger om foretakets navn og juridiske selskapsform og navnet på den staten der hovedkontoret og eventuelt agenturet eller filialen avtalen inngås med, er etablert. Det skal også opplyses om hovedkontorets adresse og eventuelt adressen til agenturet eller filialen avtalen inngås med, jf. opplysningspliktforskriften for avtaler om livsforsikring § 4. Bestemmelsen gjennomfører Solvens II-direktivet artikkel 185 nr. 2 bokstav a til c.

I forbindelse med tegning av avtaler om annen forsikring enn livsforsikring er forsikringsforetak med hovedsete i en annen EØS-stat som inngår avtaler som dekker risiko som består her i riket, blant annet pålagt å underrette forsikringstakeren om i hvilken stat det hovedkontoret, det agenturet eller den filialen som avtalen inngås med, er etablert, jf. opplysningspliktforskriften § 3-1. Bestemmelsen gjennomfører Solvens II-direktivet artikkel 184 nr. 1. Den angir også særskilte dokumenter som skal inneholde disse opplysningene, og særskilte dokumenter som skal inneholde visse adresseopplysninger.

11.1.3 Opplysninger om forsikringen

Hvilke opplysninger som skal gis om forsikringsproduktet, avhenger av hvilken forsikring det gjelder.

Ved tegning av en skadeforsikring oppstiller forsikringsavtaleloven § 2-1 som nevnt en overordnet plikt om at forsikringsforetaket «i nødvendig utstrekning [skal] legge forholdene til rette for at forsikringstakeren kan vurdere forsikringstilbudet», se også punkt 10. Det er spesifisert at denne generelle plikten blant annet omfatter en plikt til å opplyse om eventuelle vesentlige begrensninger i dekningen i forhold til det forsikringstakeren med rimelighet kan vente er dekket etter vedkommende forsikring, om alternative dekningsformer og om tilleggsdekninger som forsikringsforetaket markedsfører. Gjelder tegningen flere forsikringer, skal det opplyses om premien for hver av forsikringene. Om foretaket tilbyr en forsikringstaker forsikring bare til en særlig høy premie, skal forsikringstakeren underrettes skriftlig om hvilke forhold som ligger til grunn for dette, og om de individuelle risikovurderingene som eventuelt er foretatt, jf. forsikringsavtaleloven § 2-1 annet ledd. Det skal også redegjøres for eventuell praksis i foretaket, bransjenormer, lov eller forskrift som innebærer at kunden etter en viss tid eller etter endrede forhold vil kunne søke den aktuelle forsikringen til en lavere premie. Forsikringsavtaleloven oppstiller dessuten opplysningsplikter knyttet til lovgivning, lovvalg og utenrettslige tvisteløsningsordninger. Solvens II-direktivet oppstiller opplysningsplikter om dette der forsikringstakeren er en fysisk person, jf. artikkel 183 nr. 1 og 2.

Etter opplysningspliktforskriften for avtaler om annet enn livsforsikring skal selskaper som tilbyr direkte skadeforsikring her i riket, også opplyse om det gjelder en garantiordning for forsikringsvirksomheten og eventuelt om hvilken garanti for forsikringsforpliktelsene ordningen gir, jf. § 4. Ved enkelte nærmere angitte avtaler om skadeforsikring gjelder særskilte plikter om opplysninger knyttet til forsikringspremie i forrige og ny avtaleperiode, jf. forskriften § 2. I tillegg har opplysningsplikten bestemmelser om opplysningsplikter som gjelder forsikringsskjønn, jf. forskriften §§ 5 og 6. Disse pliktene gjelder for alle avtaler om «annen forsikring enn livsforsikring».

Når det gjelder inngåelse av personforsikring, følger de overordnede opplysningspliktene av forsikringsavtaleloven § 11-1. Foretaket skal som nevnt «så vidt mulig sørge for at forsikringstakeren får råd om dekningen av foreliggende forsikringsbehov». Det er spesifisert at foretaket skal gi forsikringstakeren opplysninger om «viktige sider ved de forskjellige typer forsikring som kan dekke forsikringsbehovet». Blant annet skal foretaket gi opplysninger om forsikringsavtalens løpetid, vilkår, premiesatser, garanterte tillegg og utbetaling av dette samt om gjenkjøpsverdi, og gjelder tegningen flere forsikringer, skal det opplyses om premien for hver av forsikringene. Foretaket skal også gi opplysninger om det er vesentlige begrensninger i dekningen i forhold til det forsikringstakeren med rimelighet kan vente er dekket etter vedkommende forsikring. I tillegg gjelder det tilsvarende opplysningsplikter for personforsikring som for skadeforsikring i situasjoner hvor foretaket tilbyr en forsikringstaker forsikring bare til en særlig høy premie, se over. Dessuten oppstilles også her opplysningsplikter knyttet til lovgivning, lovvalg og utenrettslige tvisteløsningsordninger.

Ytterligere særskilte opplysningsplikter for avtaler om livsforsikring følger av opplysningspliktforskriften for slike forsikringer § 3 og § 4 nr. 4. Opplysningspliktene gjennomfører blant annet Solvens II-direktivet artikkel 185 nr. 2. Særlige opplysningsplikter gjelder også for avtaler som er knyttet til investeringsfond, jf. forskriften § 5.

11.1.4 Opplysninger i forbindelse med fjernsalg til forbruker

I tillegg til opplysningspliktene som er beskrevet over, gjelder det ytterligere og til dels overlappende opplysningsplikter ved fjernsalg til forbruker etter angrerettloven. Opplysningspliktene gjelder for forbrukeravtaler inngått ved fjernsalg eller salg utenom faste forretningslokaler med næringsdrivende som opptrer i næringsvirksomhet. Saklig omfattes enhver forbrukeravtale inngått ved fjernsalg om «forsikringstjenester», se punkt 6.

Opplysningene som er omfattet av disse pliktene etter angrerettloven, gjelder både partsforholdet på distribusjonssiden og selve forsikringstjenesten. Opplysningspliktene er nærmere beskrevet i Prop. 92 L (2019–2020) på s. 136–138 i avsnittene «Opplysningsplikt ved fjernsalg og salg utenom faste forretningslokaler til forbruker» og «Begrenset opplysningsplikt ved fjernsalg i telefonsamtale mv.».

Siden de fleste avtaler om forsikringstjenester i dag blir inngått ved fjernsalg, er den praktiske hovedregelen at opplysningspliktene etter angrerettloven § 28 får anvendelse i tillegg til opplysningspliktene som følger av forsikringslovgivningen for øvrig.

11.1.5 Hvilket tidspunkt opplysningsplikten inntrer

De fleste opplysningspliktene etter forsikringsavtaleloven med forskrifter skal oppfylles «i forbindelse med tegningen», «senest i forbindelse med tegningen» eller liknende, se for eksempel forsikringsavtaleloven § 2-1, opplysningspliktforskriften for avtaler om livsforsikring § 6, opplysningspliktforskriften for avtaler om annet enn livsforsikring §§ 3-1, 4, 5-2 og forsikringsformidlingsloven § 5-4. For enkelte av opplysningspliktene fremgår det at de også gjelder ved fornyelse av en forsikringsavtale.

Opplysninger i forbindelse med fjernsalg skal gis «[i] rimelig tid før det blir inngått en fjernsalgsavtale» om forsikringstjenester, jf. angrerettloven § 28. Alle avtalevilkår skal også gis i rimelig tid før avtaleinngåelse, jf. § 30. Et unntak fra dette gjelder hvis avtalen inngås på forbrukerens oppfordring og det brukes en fjernkommunikasjonsmetode som ikke gjør det mulig å gi avtalevilkår og opplysninger på varig medium før avtaleinngåelsen. Da skal imidlertid den næringsdrivende oppfylle sine forpliktelser «straks etter at avtalen er inngått».

11.2 Direktivet

Forsikringsdistribusjonsdirektivet stiller i artikkel 18, 19 og 20 flere krav til spesifikke opplysninger som skal gis i forbindelse med inngåelse av en forsikringsavtale. Som nevnt i punkt 6 gjelder opplysningspliktene i utgangspunktet ved distribusjon av alle typer forsikringer.

Hvilke opplysninger som skal gis, er i noen grad ulikt for forsikringsforetak og forsikringsformidlere. Begge skal gi opplysninger om navn, adresse, at foretaket er en forsikringsformidler eller et forsikringsforetak, om foretaket gir rådgivning i direktivets forstand om forsikringene som selges, og om klageadgang og klageprosedyrer, jf. artikkel 18. Forsikringsformidlere skal i tillegg opplyse om formidleren representerer kunden eller handler for og på vegne av forsikringsforetaket og gi visse registeropplysninger.

Både forsikringsforetak og forsikringsformidlere er også pålagt særskilte krav til opplysninger om bestemte interessekonflikter etter artikkel 19 og artikkel 20 nr. 3. Flere av opplysningspliktene for forsikringsformidlere er tilnærmet like dem som følger av den gjeldende forsikringsformidlingsforskriften. I tillegg skal forsikringsformidleren opplyse om forsikringsformidleren er kontraktsmessig forpliktet til utelukkende å benytte ett eller flere forsikringsselskaper og i så fall hvilke. Forsikringsformidleren pålegges også en videre opplysningsplikt om vederlaget som mottas i forbindelse med forsikringsavtalen. Etter artikkel 19 nr. 1 bokstav d og e, nr. 2 og nr. 3 skal det i tillegg til hvilken form for vederlag som mottas i forbindelse med avtalen, opplyses:

«om forsikringsformidleren i forhold til forsikringsaftalen arbejder:

1. på basis af et honorar, som er den aflønning, kunden betaler direkte

2. på basis af en form for provision, som er den aflønning, der indgår i forsikringspræmien

3. på basis af enhver anden form for aflønning, herunder en form for økonomisk fordel, som tilbydes eller gives i forbindelse med forsikringsaftalen, eller

4. på basis af en kombination af enhver form for aflønning som omhandlet i nr. i), ii) og iii).

Hvis kunden skal betale honoraret direkte, oplyser forsikringsformidleren kunden om honorarets størrelse eller, hvis dette ikke er muligt, metoden til beregning af honoraret.

Hvis kunden foretager betalinger ud over de løbende præmier og planlagte betalinger i henhold til forsikringsaftalen efter dens indgåelse, skal forsikringsformidleren også give oplysninger i overensstemmelse med denne artikel om hver enkelt af sådanne betalinger».

Forsikringsforetak skal opplyse om hvilken form for vederlag foretakets ansatte mottar i forbindelse med forsikringsavtalen, jf. artikkel 19 nr. 4. Hvis kunden skal betale noe ut over løpende premier og planlagte betalinger i henhold til forsikringsavtalen etter inngåelse, skal forsikringsforetaket også opplyse om slike betalinger, jf. artikkel 19 nr. 5.

I artikkel 20 nr. 5 følgende stilles det krav til utarbeidelse av et standardisert informasjonsdokument. Dokumentet skal utformes av produsenten av skadeforsikringsproduktet, og det stilles en rekke utfyllende krav til hvordan det skal utformes og hvilke opplysninger det skal inneholde. Kravene om standardisert informasjonsdokument gjelder for skadeforsikringsprodukter som definert i bilag I til direktiv 2009/138/EF om adgang til og utøvelse av forsikrings- og gjenforsikringsvirksomhet (Solvens II). Definisjonen er gjennomført i norsk rett i finansforetaksforskriften § 2-12 og omfatter, i tillegg til skadeforsikring, kategorier av forsikringer som etter forsikringsavtalelovens grensedragning er å regne som personforsikringer. Det følger av artikkel 20 nr. 9 at Kommisjonen skal vedta tekniske standarder som presiserer innholdet i kravene til det standardiserte informasjonsdokumentet. Slike regler ble fastsatt 11. august 2017 i Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) 2017/1469.

Opplysningene etter direktivets artikkel 18 og 19 skal gis «i god tid inden indgåelse af en forsikringsaftale». De mer overordnede opplysningspliktene skal oppfylles «[i]nden en forsikringsaftale indgås», jf. artikkel 20 nr. 1. Kravet til et standardisert informasjonsdokument viser til artikkel 20 nr. 4, som har en liknende formulering av når opplysningsplikten inntrer.

I artikkel 22 nr. 5 oppstiller direktivet særlige regler om obligatoriske tjenestepensjonsordninger der ansatte blir medlemmer av ordningen uten å ha truffet en individuell beslutning om medlemskap. I slike tilfeller skal det sikres at en ansatt får de opplysninger som er omhandlet i direktivets kapittel V straks etter innmelding i den aktuelle ordningen. I direktivets fortale avsnitt 49 er det uttalt:

«I tilfælde af gruppeforsikring bør «kunden» forstås som den repræsentant for en gruppe medlemmer, der indgår en forsikringsaftale på vegne af gruppen af medlemmer, hvis det enkelte medlem ikke kan træffe en individuel beslutning om at tilslutte sig, såsom en obligatorisk arbejdsmarkedspensionsordning. Gruppens repræsentant bør straks efter medlemmets indmelding i gruppeforsikringen om nødvendigt stille dokumentet med oplysninger om forsikringsproduktet og distributørens afgivelse af virksomhedsoplysninger til rådighed.»

Direktivet oppstiller også særlige regler for telefonsalg, jf. artikkel 23 nr. 7 som lyder:

«I tilfælde af telefonsalg skal oplysninger, som forsikringsformidleren giver til kunden forud for indgåelsen af aftalen, herunder dokumentet med oplysninger om forsikringsproduktet, være givet i overensstemmelse med EU-reglerne for fjernsalg af finansielle tjenesteydelser. Endvidere skal forsikringsformidleren give de forudgående oplysninger til kunden i overensstemmelse med stk. 1 eller 2 umiddelbart efter indgåelsen af forsikringsaftalen, selv hvis kunden har besluttet at modtage oplysningerne på et andet varigt medium end papir i overensstemmelse med stk. 4.»

11.3 Høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet at de overordnede kravene til informasjon i forsikringsdistribusjonsdirektivet gjennomføres i en generell bestemmelse i forsikringsavtalelovens første del. Forslaget innebar at opplysningspliktene som følger av gjeldende §§ 2-1 og 11-1, ble flyttet til denne generelle bestemmelsen. Bestemmelsen var utformet i tråd med forslaget til ny finansavtalelov og lød slik:

«I god tid før inngåelse av en forsikringsavtale skal kunden minst få følgende opplysninger:

1. opplysninger om selskapet, herunder identitet, kontaktopplysninger og om selskapet er forsikringsformidler eller forsikringsselskap,

2. opplysninger om avtaleinngåelsen, herunder utkast til forsikringsavtale, om tilbudet er basert på en personlig anbefaling, samt om eventuell angrerett etter at avtale er inngått,

3. opplysninger om forsikringsavtalens viktigste egenskaper, herunder, så langt det er relevant, forsikringsavtalens løpetid, selskapets rett til å endre avtalevilkårene underveis, kundens rett til å si opp avtalen, garanterte tillegg og utbetaling av dette samt om gjenkjøpsverdi, og opplysninger om det er vesentlige begrensninger i dekningen i forhold til det kunden med rimelighet kan vente er dekket etter vedkommende forsikring,

4. opplysninger om pris og kostnader, herunder om hvilke forhold som ligger til grunn for en eventuelt særlig høy premie, og om de individuelle risikovurderingene som eventuelt er foretatt. Det skal også redegjøres for eventuell praksis i selskapet, bransjenormer og lov eller forskrift som innebærer at kunden etter en viss tid eller etter endrede forhold vil kunne søke den aktuelle forsikringen til en lavere premie,

5. opplysninger om kommunikasjonsformen, herunder fremgangsmåten for å varsle kunden ved betalingsmislighold, avtalebrudd, misbruk eller andre irregulære forhold med betydning for avtalen, jf. § 1-7,

6. opplysninger om eventuell risiko forbundet med avtalen,

7. opplysninger om rettigheter og forpliktelser, herunder om eventuell garantiordning og i så fall hvilken garanti for forsikringsforpliktelsene ordningen gir,

8. opplysninger om tvisteløsning og klageadgang, herunder tjenesteyterens klagebehandling, mulighet for tvisteløsning i etablert klageorgan, eventuell adgang til å kreve forsikringsskjønn, og hvilket lovvalg og verneting som gjelder for avtalen,

9. opplysninger om relevante interessekonflikter, herunder hvilken avlønning selskapet eller de ansatte får i forbindelse med forsikringsavtalen.

Opplysninger som nevnt i første ledd skal gis i et skriftlig dokument. Kongen kan i forskrift gi nærmere regler om selskapets opplysningsplikt og kan fastsette regler som utfyller eller begrenser reglene som følger av første ledd.»

Bestemmelsen gjaldt etter forslaget generelt for alle forsikringsavtaler og for både forsikringsforetak og forsikringsformidlere. Innholdet i informasjonspliktene innebar likevel at enkelte plikter kun ville være relevante i enkelte tilfeller.

De detaljerte kravene til informasjon ble foreslått gjennomført i forskriftsregler. Av opplysningspliktene for forsikringsformidlere ble det foreslått at kun enkelte skulle gjelde for aksessoriske forsikringsformidlere. Forskriftsreglene ble foreslått inntatt i en felles forskrift sammen med bestemmelser fra de to gjeldende opplysningspliktforskriftene etter forsikringsavtaleloven. De sistnevnte bestemmelsene var fortsatt inndelt i regler for henholdsvis livsforsikringer og andre forsikringer. Om forsikringsavtalelovens inndeling i skadeforsikring og personforsikring og forskriftsforslagets inndeling i livsforsikringer og andre forsikringer uttalte departementet følgende:

«En særlig lovteknisk utfordring ved reguleringen av forsikringsavtaler er at forsikringsavtalelovens inndeling i skadeforsikring og personforsikring går på tvers av inndelingen i forsikringsretten ellers. De særlige kravene til standardisert informasjonsdokument gjelder for produkter som i direktiv 2009/138/EF er definert som skadeforsikringsprodukter. Som beskrevet ovenfor korresponderer ikke dette med forsikringsavtalelovens definisjon av skadeforsikringsprodukter.

Departementet ser at det kunne være en fordel om forsikringsavtaleloven bygget på samme systematikk som forsikringsretten ellers, med en inndeling i livsforsikring og skadeforsikring. En endring av forsikringsavtaleloven i så henseende ville imidlertid kreve en full revisjon av loven.»

I lys av høringsinstansenes innspill nevnes særskilt at det i forskriftsforslaget blant annet ble foreslått følgende utfyllende krav til opplysninger om forsikringsavtalens viktigste egenskaper ved salg av avtaler om livsforsikring:

«Informasjon om forsikringsavtalens viktigste egenskaper etter forsikringsavtaleloven § 1-5 første ledd bokstav c skal inneholde

1. en beskrivelse av hvilke ytelser avtalen omfatter, vilkårene som må være oppfylt for at ytelsene skal komme til utbetaling, samt i hvilket omfang og på hvilken måte størrelsen eller reglene for fastsettelse av størrelsen av ytelsene eller avkastning mv. er kontraktsfestet

2. hvilke rettigheter forsikringstaker har til å endre avtalens innhold i forsikringstiden, herunder når og hvordan forsikringstaker kan bruke rettigheten

3. betingelsene for oppsigelse av avtalen, herunder betingelser for oppsigelse med sikte på overføring av midler til et annet forsikringsselskap eller en pensjonskasse

4. opplysninger om de nærmere vilkår for beregning og tildeling av overskudd eller opplysninger om at forsikringen ikke gir rett til andel av selskapets overskudd

5. opplysninger om hvordan gjenkjøpsverdien og fripoliseverdien beregnes, herunder i hvilken utstrekning de er garantert, betingelser for utbetaling av gjenkjøpsverdi, samt en orientering om nivået gjenkjøpsverdien og fripoliseverdien vil ha de første årene

6. opplysninger om hvilke begrensninger som gjelder for innbetalinger til og bruk av premiefond og pensjonsreguleringsfond, og om regler om beregning av avkastningen på slike fonds.»

Videre ble det foreslått følgende krav til opplysninger om pris og kostnader ved forsikringsformidling:

«Opplysninger om pris og kostnader etter forsikringsavtaleloven § 1-5 bokstav d skal omfatte

1. utformingen av vederlag og annen økonomisk fordel som forsikringsformidleren og vedkommende ansatt mottar i forbindelse med formidlingen, herunder om vederlaget er provisjonsbasert, størrelsen på slikt vederlag og metoden for beregning av dette, og om kunden skal betale vederlaget direkte eller om det inngår i forsikringspremien.

2. informasjon om hver enkelt innbetaling etter avtaleinngåelsen, hvis kunden, i tillegg til løpende premier og planlagte betalinger, i henhold til forsikringsavtalen er forpliktet til å foreta ytterligere innbetalinger etter avtaleinngåelsen

3. den avgift forsikringstaker er pliktig til å svare til Norsk Naturskadepool etter lov 16. juni 1989 nr. 70 om naturskadeforsikring § 4 a dersom brannskadeforsikring på ting her i riket formidles til forsikringsforetak som ikke er medlem av Naturskadepoolen.»

Det ble også foreslått regler om standardisert informasjonsdokument i forskriftsforslaget. Kravet var knyttet til avtaler om annen forsikring enn livsforsikring og gikk blant annet ut på at nærmere angitte opplysninger skal gis i form av et standardisert informasjonsdokument ved oppfyllelsen av informasjonspliktene i loven (høringsnotatets lovforslag §§ 1-3 og 1-5). Opplysningene var avgrenset som følger:

• «1. informasjon om typen forsikring

• 2. en sammenfatning av forsikringsdekningen, herunder de viktigste risikoer som er forsikret, forsikringssum, geografisk anvendelsesområde og en sammenfatning av de risikoer som ikke er dekket

• 3. betingelser knyttet til betaling av premier, herunder over hvor lang tid innbetalingene skal skje

• 4. de viktigste unntakene i forsikringen

• 5. plikter mens avtalen løper

• 6. plikter når det meldes en skade

• 7. avtalens varighet, herunder tidspunktet for start og slutt

• 8. betingelsene for oppsigelse av avtalen»

Det var ikke foreslått særskilte regler i høringsnotatet om informasjonsplikt ved obligatoriske tjenestepensjonsordninger der ansatte blir medlemmer av ordningen uten å ha truffet en individuell beslutning om medlemskap. Direktivets artikkel 22 nr. 5 om dette temaet var heller ikke omtalt i høringsnotatet. I Finanstilsynets høringsnotat, som ble sendt på høring av Finansdepartementet 6. mars 2018, er dette derimot omtalt. Finanstilsynet viser her til at foretakspensjonsloven, innskuddspensjonsloven og tjenestepensjonsloven har bestemmelser om arbeidsgivers informasjonsplikt overfor medlemmene av tjenestepensjonsordningen og uttaler:

«Det skal legges vekt på å gi arbeidstakerne et godt bilde av medlemmenes rettigheter, premiene og hvilken alderspensjon disse kan ventes å gi. Tilsvarende gjelder opplysninger om forsikring som vil gi uføreytelser eller ytelser til etterlatte. Forsikringsforetaket plikter å gi arbeidsgiveren tilstrekkelig grunnlagsmateriell slik at arbeidsgiveren kan oppfylle sin informasjonsplikt overfor arbeidstakerne. Etter tilsynets oppfatning er det ikke behov for ytterligere regler for å oppfylle artikkel 22 nr. 5.»

Ved fjernsalg var det foreslått å innta en henvisning i forsikringsavtaleloven om at det gjelder særskilte regler om opplysningsplikt etter angrerettloven kapittel 7.

11.4 Høringsinstansenes syn

11.4.1 Overordnet om informasjonspliktene

Forbrukerrådet støtter forslaget til regulering av selskapenes opplysningsplikter. Jussformidlingen foreslår en konkretisering ved at det

«inntas i bestemmelsen at selskapene skal informere kundene om hvilke forventninger de med rimelighet kan stille til virksomheten etter pålagte plikter fastsatt i lov eller forskrift. Dette vil gjøre det enklere for forbrukeren å vurdere et eventuelt erstatningskrav».

Jussformidlingen utdyper ved å vise til at forbrukerens mulighet til å gjøre pliktbrudd gjeldende forutsetter at forbrukeren er kjent med hvilke krav som normalt må kunne stilles til forsikringsselskapene:

«Med bakgrunn i dette er det vår vurdering at informasjonsplikten etter forslagets § 1-5, særlig bokstav g, bør tolkes vidt slik at tilbyderen av forsikring også forpliktes til å opplyse om krav etter lov og forskrift som forbrukeren kan stille overfor selskapene. Et eksempel kan tenkes å være at selskapene pålegges å opplyse om at forbrukeren kan forvente en forsvarlig risikovurdering, og at den individuelle risikovurderingen som de eventuelt har foretatt skal meddeles forbrukeren.

En streng informasjonsplikt kan gi forbrukeren bedre muligheter til å oppdage eventuelle pliktbrudd, og samtidig fungere som en kvalitetssjekk ved at selskapene blir mer oppmerksomme på at de overholder sine forpliktelser. Dersom forbrukeren vet hvilke krav han eller hun kan stille til selskapene, vil forbrukeren ha bedre forutsetninger for å avdekke pliktbrudd.»

Norske Forsikringsmegleres Forening viser til at forskriftsforslaget i høringsnotatet «i stor grad [viderefører] de opplysningskrav som fulgte av forsikringsformidlingsloven med forskrifter og de krav som følger av inkorporeringen av IDDs regler om risikobasert interessekonflikt vurdering og dokumentasjon», men uttaler:

«Vi viser i denne sammenheng til at en rekke av disse opplysninger ikke kan gis av forsikringsmegler kun videreformidles basert på at forsikringsselskapene har oppfylt sin opplysningsplikt og dokumentasjon for dekninger.»

Mellom forsikringsmegler og kunde er vi enige at de opplysninger man tidligere skulle gi, som i hovedsak omfattet opplysninger om megleren og hvordan denne utfører sitt arbeid og mottar godtgjørelse, fortsatt skal gis til kunden, men at det bør være tilstrekkelig at denne gis ved inngåelse av megleravtale eller hvis det skulle inntre endinger.»

11.4.2 Virkeområde og omfanget av generelle plikter

Som nærmere omtalt i punkt 4, mener Finans Norge at utformingen av informasjonskrav i større grad bør tilpasses variasjonen av forsikringsprodukter, salgsflater og salgsmåter. Etter denne høringsinstansens oppfatning kan dette for eksempel gjøres ved å lovregulere minstekrav som tilpasses salg av standardiserte produkter og fjernsalg, mens videre krav til særskilte produkter inntas i forskrift. Høringsinnspillet er utfyllende omtalt i punkt 4.

EnterCard Norge AS tar, i tillegg til å støtte Finans Norges høringssvar, i egne merknader til orde for at det bør nyanseres mer mellom forsikringstyper, hvilken kontekst forsikringen tilbys i, og hva slags kostnader kunden påføres ved forsikringsavtalen. EnterCard Norge AS uttaler:

«Det er en vesentlig forskjell på f.eks. en gratis reiseforsikring tilknyttet et kredittkort og en pensjonsforsikring med en årlig premie på et femsifret beløp. Kravene til opplysningsplikt og avtaleinnhold bør tilpasses disse forskjellene. Hvis samtlige forsikringstyper skal behandles over samme rettslige lest, vil det skape unødvendig byråkrati og ineffektivitet som betyr et dårligere og dyrere tilbud for de forbrukerne som loven er ment å beskytte.»

Finans Norge viser for øvrig til at forskriftsforslaget i høringsnotatet skiller mellom livsforsikring og annen forsikring. Organisasjonen «ser at dette skillet passer bedre til en innføring av IDDs regler enn forsikringsavtalelovens skille mellom skadeforsikring og personforsikringer, men når skillet i gjeldende forsikringsavtalelov ikke følges opp, vil det etter vår vurdering være mer hensiktsmessig å bruke terminologien i finansforetaksloven som skiller mellom livsforsikring og skadeforsikring».

11.4.3 Særlige innspill til utvalgte opplysningsplikter

Forbrukerrådet støtter forskriftsforslaget om opplysningsplikter for forsikringsformidlere om utforming av vederlag og annen økonomisk fordel som forsikringsformidleren og vedkommende ansatt mottar i forbindelse med formidlingen, og uttaler:

«Dette er vesentlig informasjon for forbrukerne når de skal vurdere den samlede pris- og kostnadsstrukturen til et forsikringsprodukt, og eventuelle returprovisjoner og størrelsen på disse må fremgå tydelig.»

Forbrukerrådet peker i tillegg på at medlemsstatene står fritt til å innføre krav som er strengere enn minimumskravene i direktivet, og tar til orde for at man benytter seg av dette ved reguleringen av informasjonsplikter om kostnader og gebyrer:

«EU-direktivet om forsikringsdistribusjon åpner (…) for at kostnadene skal spesifiseres dersom kunden ber om det. Forbrukerrådet mener at kostnadene alltid skal spesifiseres, uavhengig av om kunden ber om det eller ikke. Forbrukere har en tilbøyelighet til å overlate valg av finansielle produkter til selger. Det synes derfor unødvendig at det i tillegg skal etableres en ekstra terskel i form av at kunden proaktivt må ta kontakt med leverandøren for å få opplysninger han eller hun sannsynligvis ikke en gang vet at man har krav på å få vite. En slik rettighet vil derfor i svært liten grad resultere i endrede forbrukervalg.

Spesifisering av kostnader er viktig for å unngå tilsløring av priser og kostnader, og for å sikre at forbrukerne alltid skal kunne sjekke, både i forkant av at en avtale inngås og i løpet av avtaleforholdet, hva man faktisk betaler for. Kostnader i form av gebyrer og provisjoner som normalt oppgis i prosenter bør også alltid oppgis i kroner og øre. Informasjonen til forbruker må videre sammenstilles på en slik måte at kunden kan forstå de totale kostnadene.»

EnterCard Norge AS har derimot innvendinger mot forslaget og uttaler:

«Etter IDD artikkel 19 nr. 2 skal det opplyses om størrelsen på vederlaget til forsikringsformidleren dersom det betales direkte av kunden.

Dersom forsikringsformidleren mottar vederlag fra andre, herunder forsikringsselskapet, skal det opplyses om arten og formen på dette, jf. artikkel 19 nr. 1 e og d. Derimot kreves det ikke at det skal opplyses om størrelsen på slikt vederlag. Poenget med bestemmelsen er at kunden skal vite hva slags interesser forsikringsformidleren har i saken.

Vi forstår imidlertid forslaget til ny forsikringsavtaleforskrift § 2 fjerde ledd nr. 1 slik at kunden skal få opplysninger om størrelsen på vederlaget til forsikringsformidler uansett hvem som betaler vederlaget. Det kan vi vanskelig se er i samsvar direktivet. Det er også et svært inngripende krav ettersom det betyr at partene må offentliggjøre sensitive forretningsvilkår, som er gjenstand for konfidensielle forhandlinger. Vi kan heller ikke se at dette er informasjon som kundene har behov for. Det avgjørende for kunden må være prisen på forsikringen, ikke hvordan inntektene fordeles mellom aktørene på forsikringsgiversiden. Det bemerkes videre at vederlagsberegningen kan være svært komplisert; avtalene er ofte knyttet til volum på antall poliser, antall skadesaker m.v. og kan inneholde bestemmelser om fordeling av faste kostnader. Dette vil ofte ikke være informasjon som kunden meningsfullt kan relatere til eget forsikringsforhold.

Også på dette punkt er det tale om en inngripende regel som er i strid med EØS-avtalens bestemmelser om de fire friheter. Offentliggjøring av vilkår vil svekke konkurransen, og kan gjøre det særlig vanskelig for nye aktører på markedet. Avtalene om forsikringsdekning kan også omfatte flere land, slik at en særnorsk regel om offentliggjøring vil kunne gripe inn i andre lands markeder.»

Forbrukerrådet støtter forslaget om å pålegge forsikringsformidlere å opplyse om eventuelle interessekonflikter.

11.4.4 Standardisert informasjonsdokument

Forbrukerrådet støtter forslaget om krav til standardisert informasjonsdokument (omtalt som IPID i høringssvaret) og peker særlig på at innføring av et slikt krav vil bidra til å øke forbrukernes kunnskaper om og innsikt i ulike forsikringsavtaler og til å oppfylle direktivets målsettinger om bedre kundebeskyttelse. Blant annet peker Forbrukerrådet på at «[g]jennom IPID får forbrukerne en kortfattet oversikt over dekning, unntak, betingelser og priser mv. til forsikringsprodukter de vurderer å kjøpe i forkant, og vil også lettere kunne sjekke slike forhold underveis i avtaleperioden». Forbrukerrådet mener også at det er lite kundevennlig at reelle priser og kostnader alt for ofte underkommuniseres i forbindelse med tegning og kjøp av avtaler om finansielle produkter, og uttaler:

«Derfor er det viktig at informasjonen i IPID skal inkludere forsikringsavtalens priser og kostnader. I tillegg skal det blant annet opplyses om de viktigste egenskaper ved avtalen, rettigheter og forpliktelser, eventuelle interessekonflikter, klageadgang og tvisteløsning, mv.

Erfaringen tilsier at forbrukere får mest nytte av prisinformasjonen dersom den både oppgis i prosenter og i konkrete beløp, kroner og øre. Dette er blant annet hensyntatt i regler for markedsføring av finansielle produkter.»

Advokatforeningen er positiv til å innføre EU-kravet om et standardisert informasjonsdokument, men etterlyser en utredning av hvilke følger det skal ha dersom et slikt informasjonsdokument ikke fremvises kunden før en avtale inngås. Videre uttaler foreningen:

«Ei heller kan Advokatforeningen se at i noen av høringsnotatene eller i forslagene til lovtekst eller forskrift at det er foretatt noen vurderinger av om sikkerhetsforskrifter skal opplyses om i informasjonsdokumentet og i så fall på hvilken måte.

Advokatforeningen mener at pålegget om å utstede et slikt dokument er så viktig at det må fremgå av en egen lovbestemmelse, slik som foreslått av Finanstilsynet i [Finansdepartementets] høringsnotat. […] Videre mener Advokatforeningen at det […] må klart fremgå hva effekten skal være av at et slikt dokument ikke er utstedt eller at en bestemt risiko ikke er synliggjort i dokumentet. Det er grunn til å tro at det vil bli gjort en rekke formelle feil de første årene i en overgangsfase og at det vil være en særlig belastning for Finansklagenemnda Forsikring dersom ikke klare regler om kundenes rettigheter ved overtredelse av kravene til informasjonsdokument fremgår tydelig av FAL.»

Finanstilsynet stiller spørsmål ved forholdet mellom høringsnotatets forslag til lovregulering av opplysningsplikter og forskriftsregulering av kravet til standardisert informasjonsdokument. Tilsynet viser til at opplistingen av opplysninger som skal gis, delvis overlapper i de to reguleringene, men at ikke alle opplysningene som kreves etter lovforslaget i høringsnotatet, dekkes av opplistingen i forslaget til hva som skal inntas i et standardisert informasjonsdokument. Om dette uttaler tilsynet:

«Etter vårt syn er forholdet mellom forsikringsavtaleloven § 1-5 og forskriften § 3 noe uklart. I og med at opplysningene som kreves etter loven § 1-5 første ledd og forskriften § 3 første ledd er avvikende, legger vi til grunn at bruk av det standardiserte informasjonsdokumentet ikke er tilstrekkelig for å oppfylle opplysningsplikten etter § 1-5. Vi antar tjenesteytere som selger forsikringsprodukter som omfattes av kravet i forskriften § 3, også må gi forbrukerne et skriftlig dokument med de øvrige opplysninger som kreves etter § 1-5.

Vi oppfordrer departementet til å klargjøre forholdet mellom de to bestemmelsene, slik at det er klart for både tjenesteyterne og tilsynsmyndigheten hvilke plikter som gjelder.

Vi gjør for øvrig oppmerksom på at IDD artikkel 20 nr. 8 bokstav e, ser ut til å mangle i opplistingen i forskriften § 3 første ledd.»

Finans Norge presiserer at organisasjonen legger til grunn at kravene til standardisert informasjonsdokument ikke er ment å gjelde for næringskunder med «store risikoer»:

«Forskriftsforslaget § 3 om standardiserte informasjonsdokument henviser til både lovforslaget §§ 1-3 femte ledd første punktum og 1-5. Etter § 1-1 første ledd er § 1-3 femte ledd gjort gjeldende for næringskunder som faller inn under «store risikoer», men det er ikke § 1-5. Finans Norge legger imidlertid til grunn at det ikke er meningen av forskriftforslaget § 3 er ment å gjelde for næringskunder med «store risikoer» siden formålet med bestemmelsen er å regulerer standardiserte informasjonsdokument.»

Finans Norge tar imidlertid til orde for at virkeområdet for kravet om utforming av et standardisert informasjonsdokument bør snevres inn ytterligere og uttaler:

«I flere land i Europa er reglene om standardiserte informasjonsdokument gjennomført slik at de ikke gjelder i forhold til næringskunder. Dette gjelder blant annet Nederland. I Sverige er kundegruppen som skal motta standardiserte informasjonsdokument foreslått avgrenset i lovforslaget 13 § til «en skadeförsäkringsprodukt till en enskild kund som är en fysisk person som handlar huvudsakligen för ändamål som faller utanför näringsverksamhet…», se Lagrådsremiss av 08.03.2018 s. 294.

Utarbeidelse av standardiserte informasjonsdokument er ressurskrevende for forsikringsforetakene. I de tilfeller hvor skadeforsikringsprodukter tilpasses den enkelte næringskunde vil behovet for et slikt informasjonsdokument hos næringskunden være lite. Finans Norge mener at ikke bare bør næringskunder med forsikringsprodukter som dekkes av «store risikoer» unntas fra forslaget til forskrift § 3, men også næringskunder der forsikringsproduktet tilpasses kunden. En plikt til å utarbeide et kundetilpasset informasjonsdokument i disse tilfellene ligger utenfor hva som er «standard» og vil føre til en unødvendig økning i tegningskostnadene.

En praktisk håndtering av dette vil være at det i forskriftsbestemmelsen gjøres unntak for produkter til næringskunder på den samme måte som er gjort i svensk lovgivning».

11.4.5 Hvilket tidspunkt opplysningspliktene inntrer

Finans Norge mener at et krav om at de nærmere angitte opplysningene skal gis kunden «i god tid før inngåelsen av en forsikringsavtale» er dårlig tilpasset salg av standardiserte forsikringer. Synspunktet utdypes slik:

«IDD art. 20 nr. 2 legger til grunn at opplysningene som skal gis kunden skal avpasses etter forsikringsproduktets kompleksitet og typen av kunde, se også avsnitt 3.9 ovenfor. Lovforslaget § 1-5 er derimot utformet som minstekrav knyttet til enhver form for forsikring. Når det i bokstav (d) også henvises til opplysninger «om hvilke forhold som ligger til grunn for en eventuelt særlig høy premie», viser dette at man har individuell en-til-en dialog med kundene i god tid før en avtaleinngåelse i tankene og ikke et salg av standardiserte forsikringsprodukter.»

Norske Forsikringsmegleres Forening mener som tidligere nevnt at det bør være tilstrekkelig at opplysninger om megleren og hvordan denne utfører sitt arbeid og mottar godtgjørelse, gis ved inngåelse av megleravtale eller hvis det skulle inntre endringer.

11.4.6 Opplysningsplikt etter angrerettloven

Forbrukertilsynet har innvendinger mot forslaget om å innta en henvisning i forsikringsavtaleloven om at det ved fjernsalg gjelder særskilte regler om opplysningsplikt og angrerett etter angrerettloven kapittel 7. Tilsynet uttaler:

«Ordlyden i den foreslåtte bestemmelsen tilsier etter vårt syn at angrerettlovens regler går foran ved fjernsalg, og at opplysningspliktreglene i forsikringsavtaleloven ikke gjelder i slike tilfeller. Vi er imidlertid usikre på om dette er tilsiktet fra departementets side, i og med at det i merknaden til bestemmelsen vises til at den er inntatt av pedagogiske grunner.

IDD artikkel 23 nr. 7 gjelder telefonsalg av forsikringsprodukter. Artikkelen viser til at opplysningene som gis til kunden skal være i overensstemmelse med EU-reglene for fjernsalg av finansielle tjenester, som i norsk rett er inntatt i angrerettloven kapittel 7 og 8. Forbrukertilsynet tolker artikkel 23 nr. 7 som en presisering av at de særlige opplysningspliktreglene som er inntatt i angrerettloven kapittel 7 og 8 gjelder i tillegg til opplysningsplikten som følger av IDD, ved telefonsalg av forsikringsavtaler. Dersom dette er en korrekt tolkning av direktivet, vil vi oppfordre til at ordlyden i den foreslåtte § 1-11 presiseres slik at det kommer klart frem at opplysningspliktreglene i angrerettloven gjelder i tillegg til opplysningspliktreglene i forsikringsavtaleloven. Dette kan f.eks. gjøres ved å presisere at ved fjernsalg «gjelder også særskilte regler om opplysningsplikt og angrerett». I alle tilfeller vil vi oppfordre departementet til i proposisjonen å klargjøre forholdet mellom opplysningspliktreglene i forsikringsavtaleloven og angrerettloven, slik at det ikke oppstår tvil om hvilke regler selskapene skal forholde seg til ved fjernsalg av forsikringsavtaler.»

11.5 Departementets vurdering

11.5.1 Overordnet om informasjonspliktene

Departementet følger opp forslaget i høringsnotatet om at de særskilte informasjonspliktene som i dag er spredt på forsikringsavtaleloven, forsikringsformidlingsloven og tre ulike forskrifter til disse lovene, suppleres med informasjonspliktene som følger av forsikringsdistribusjonsdirektivet og samles i forsikringsavtaleloven og én forskrift til denne loven. Overordnet er dette forslaget omtalt i punkt 3. I tillegg foreslås det å innta angrerettlovens opplysningsplikter ved salg av forsikringstjenester, se også punkt 2.3 og Prop. 92 LS (2019–2020) s. 140.

Den nærmere reguleringen av pliktene er noe endret sammenliknet med forslaget i høringsnotatet. Endringene er dels innholdsmessige og dels strukturelle. De er først og fremst begrunnet i innspill fra høringsinstansene og i harmoniseringen med ny finansavtalelov, i tillegg til forslaget i Prop. 92 LS (2019–2020) om å flytte opplysningspliktene etter angrerettloven til forsikringsavtaleloven.

Informasjonspliktene etter gjeldende rett og i forsikringsdistribusjonsdirektivet er relativt omfattende og detaljerte, og det varierer om de skiller mellom forsikringsforetak og forsikringsformidlere og mellom ulike forsikringsprodukter. Videre er informasjonspliktene som følger av angrerettloven, til dels overlappende med informasjonspliktene som følger av forsikringsavtaleloven med forskrifter. Noen plikter gjelder samme type opplysninger, men er ulikt formulert og har nyanseforskjeller i omfang og virkeområde. Bakgrunnen for slike nyanseforskjeller kan tidvis være uklar, og regelverket kan fremstå som omfattende. I tillegg til å samle bestemmelsene i én lov ser departementet det derfor som ønskelig å forenkle reguleringen og i større grad samle pliktene innholdsmessig. Dette var også bakgrunnen for forslaget i høringsnotatet om en overordnet lovbestemmelse som ville gjelde generelt for både forsikringsforetak og forsikringsformidlere og for alle typer forsikring.

Angrerettlovens opplysningsplikter var ikke omfattet av høringen. I tillegg viser høringen at sentrale aktører har innvendinger mot en slik forenkling og samling av informasjonsplikter som var foreslått i høringsnotatet. Departementet har merket seg innspillene om at reguleringen av informasjonsplikter i større grad bør reflektere variasjonen av ulike forsikringsprodukter, at det bør unngås å innføre generelle informasjonsplikter utover det minimum som er nødvendig for de enkleste forsikringene, og at opplysningsplikter som går ut over dette, bør konkretiseres til hvilke produkter de gjelder. Det er ikke opplagt at disse innspillene tilsier at det ikke bør foreslås en forenkling og samling av informasjonspliktene i forsikringsforhold. Departementet legger til grunn at informasjonsplikter i stor grad kan oppfylles ved automatiserte og standardiserte informasjonsdokumenter for ulike produkter, og at det å inkludere enkelte ytterligere opplysninger da ikke vil påføre forsikringsdistributørene kostnader eller andre ulemper av betydning. Generelle informasjonskrav vil heller ikke nødvendigvis innebære at alle informasjonskravene gjelder for alle forsikringsprodukter: Det kan følge av innholdet i enkelte krav at de kun er aktuelle i visse sammenhenger. Fordelene ved et slikt grep fremstår fortsatt som store både av hensyn til forsikringskunder, forsikringsforetak og forsikringsformidlere. I lys av høringen har likevel departementet kommet til at dersom det skal gis mer generelle opplysningsplikter, bør konsekvensene utredes noe nærmere. Dette kan det være aktuelt å gjøre senere ved en eventuell mer omfattende revisjon av loven, og foreslås ikke nå.

Som det fremgår av høringsnotatet, vil også en endring av forsikringsavtaleloven slik at inndelingen mellom forsikringstyper bygger på samme systematikk som forsikringsretten ellers, med en inndeling i livsforsikring og skadeforsikring, kreve en mer omfattende revisjon av loven. Heller ikke dette foreslås derfor nå.

Etter dette foreslår departementet i proposisjonen her i utgangspunktet en videreføring av gjeldende informasjonsplikter, men med de tillegg og endringer som er nødvendige for å gjennomføre forsikringsdistribusjonsdirektivet. På enkelte punkter foreslås det samtidig enkelte ytterligere endringer.

De spesifikke informasjonspliktene avviker derfor på ulike punkter fra de generelle opplysningspliktene etter finansavtaleloven. En plikt til å opplyse om tilsvarende forhold som etter finansavtaleloven, kan etter omstendighetene likevel følge av foretakenes overordnede informasjonsplikter, se lovforslaget §§ 1-5 og 1B-1. Strukturen i reguleringen av informasjonspliktene og innholdet i de ulike pliktbestemmelsene er fortsatt harmonisert med finansavtaleloven så langt det anses hensiktsmessig. Departementet antar at det kan være forenklende for aktører som forholder seg til begge regelverk, at oppsett og formuleringer harmoniseres med mindre andre hensyn tilsier noe annet.

Sammenliknet med høringsnotatet foreslår departementet at pliktene i større grad inntas direkte i loven, istedenfor i forskrift. Herunder har departementet, som Advokatforeningen tar til orde for, kommet til at en overordnet bestemmelse om kravet til standardisert informasjonsdokument bør løftes opp i loven. Det strukturelle grepet med å regulere flere plikter direkte i loven harmonerer med løsningen i den nye finansavtaleloven, jf. Prop. 92 LS (2019–2020) s. 140. Her var forslaget begrunnet i høringen og en dialog med aktører som representerer kunden og finansnæringen, og de samme hensynene som ble gitt uttrykk for der, antas i stor grad å gjelde også for forsikringsavtaleloven. Enkelte plikter anses likevel fortsatt mest hensiktsmessig å regulere i forskrift.

Opplysningspliktene gjelder i utgangspunktet for «forsikringsdistributøren» og får dermed anvendelse for den aktøren som står for forsikringsdistribusjonen, uavhengig av om dette er forsikringsforetaket selv, en forsikringsformidler eller et forsikringsforetak som yter forsikringsformidling. For visse plikter skilles det uttrykkelig mellom de ulike aktørene, se lovforslaget § 1C-5. Dette samsvarer med forsikringsdistribusjonsdirektivet, og som i direktivet, er et sentralt formål med reglene like fullt å sikre at forsikringskunder har like god beskyttelse uavhengig av hvem som har den innledende kontakten med kunden.

Flere av informasjonspliktene som i dag følger av opplysningsforskriftene eller forsikringsformidlingsforskriften, vil videreføres i forskrift. I likhet med forslaget i høringsnotatet tar departementet sikte på å foreslå at samtlige av disse reglene samles i en ny, felles forskrift til forsikringsavtaleloven. Bakgrunnen for at reglene anses hensiktsmessig å innta i forskrift er dels at pliktenes detaljnivå og ulike virkeområde kan gjøre loven uoversiktlig og lite pedagogisk. I tillegg gjelder enkelte av pliktene regler i EU-forordninger hvor det kan være hensiktsmessig å ha en mer fleksibel endringsadgang enn ved regulering i lov.

Når det gjelder flyttingen av opplysningsplikter fra angrerettloven til forsikringsavtaleloven, viser departementet til begrunnelsen i Prop. 92 LS (2019–2020) på s. 140–141:

«Dels er det et behov for å utforme reglene om opplysningsplikt mer i samsvar med reglene i finansavtaleloven og forsikringsavtaleloven. Videre bør det etter departementets syn legges vekt på at når en forbruker for eksempel inngår en avtale om en finansiell tjeneste ved bruk av internett, så bør hovedreglene om opplysningspliktene følge av samme lov som gir vilkår for avtalen generelt – det vil si i finansavtaleloven og forsikringsavtaleloven. Departementet viser dessuten til at det i høringen i forbindelse med gjennomføringen av fjernsalgsdirektivet i angrerettloven kom frem at samordningsproblemene utgjorde en utfordring for finansbransjen, se nærmere Ot.prp. nr. 36 (2004–2005) s. 12–13.

Løsningen i gjeldende lovgivning, der det er overlatt til den enkelte tjenesteyteren å finne ut av hvordan bestemmelser om opplysningsplikt med lignende innhold i ulike lover må antas å forholde seg til hverandre, fremstår ikke som særlig brukervennlig. Det er heller ikke noen heldig lovteknisk løsning at regler om opplysningsplikt for samme forhold – i samme avtale – er regulert i ulike lover.»

Opplysningspliktene etter angrerettloven gjelder i tillegg til de øvrige opplysningspliktene, jf. angrerettloven § 4 som slår fast at loven «medfører ingen begrensninger i opplysningsplikt eller krav til avtalen som følger av andre regler».

I den nye finansavtaleloven vil det som et utgangspunkt være de samme opplysningspliktene som gjelder – uavhengig av om avtalen er inngått ved fjernsalg eller på annen måte – også for plikter som i utgangspunktet viderefører angrerettlovens bestemmelser. Det er gjort et unntak for fjernsalg av andre finansielle tjenester enn dem som er omfattet av kapittel 4 til 6 i den nye finansavtaleloven, hvor gjeldende rett er foreslått videreført med hensyn til opplysningsplikt ved fjernsalg, se § 3-22 annet ledd første punktum og Prop. 92 LS (2019–2020) s. 141. Også for forsikringstjenester foreslår departementet at opplysningspliktene som i utgangspunktet videreføres fra angrerettlovens bestemmelser, ikke bare skal gjelde ved fjernsalg, men ved enhver fremgangsmåte for å omsette de samme tjenestene til forbrukere. Dette omfatter omsetning både utenfor faste forretningslokaler og i faste forretningslokaler eller på annen måte. Etter departementets oppfatning bør forbrukere få de samme opplysningene uavhengig av hvordan forsikringen distribueres. Departementet antar for øvrig at de opplysningene det dreier seg om, i overveiende grad uansett vil være omfattet av den overordnede plikten til å gi kunden de opplysningene som er nødvendige for å forstå, overveie og sammenlikne tilgjengelige tilbud, se lovforslaget § 1B-1 tredje ledd. Denne plikten er relativ til kunden og forsikringsproduktets kompleksitet, men til forbrukerkunder antar departementet at det ofte vil være nødvendig å gi denne typen opplysninger.

Opplysningspliktene etter angrerettloven får anvendelse bare når kunden er forbruker, jf. § 1 første ledd. I den nye finansavtaleloven er samtlige opplysningsplikter ufravikelige til skade for forbruker, men kan fravikes når kunden ikke er forbruker. Forsikringsavtaleloven skiller derimot i dag ikke mellom kunder som er forbrukere, og andre kunder. Ved skadeforsikring er det avgjørende isteden hva forsikringen gjelder, jf. forsikringsavtaleloven § 1-3 og punkt 7. Sammenliknet med finansavtaleloven må det i lovforslaget her derfor i større grad skilles mellom opplysningsplikter som viderefører angrerettloven, og opplysningsplikter som viderefører annen gjeldende rett eller gjennomfører forsikringsdistribusjonsdirektivet. Den lovtekniske utformingen av opplysningspliktene blir dermed noe annerledes enn finansavtalelovens bestemmelser om opplysningsplikter. Med enkelte unntak som er nærmere omtalt i merknadene til lovforslaget, foreslår departementet at opplysningspliktene som viderefører angrerettlovens bestemmelser, uttrykkelig avgrenses til å gjelde overfor kunder som er forbrukere og samles i egne bestemmelser.

Flyttingen av opplysningsplikter fra angrerettloven til forsikringsavtaleloven nødvendiggjør enkelte ytterligere endringer og tilpasninger. Dette har sammenheng med at enkelte av opplysningspliktene etter angrerettloven overlapper forsikringsavtalelovens øvrige regler, blant annet som følge av regler om opplysningsplikter i forsikringsdistribusjonsdirektivet og Solvens II-direktivet. Forslaget innebærer også på denne måten en viss forenkling av regelverket.

Informasjonspliktene etter den gjeldende forsikringsavtaleloven er videreført i lovforslaget, men flyttet til lovens annen del. I motsetning til forslaget i høringsnotatet foreslås disse pliktene uttrykkelig avgrenset til det virkeområdet som følger av gjeldende rett. Det innebærer at pliktene ikke får anvendelse for kreditt- og kausjonsforsikring, se nærmere omtale i punkt 6.5.

Siden det i denne omgang ikke foreslås en gjennomgående forenkling og samling av informasjonspliktene, kan lovforslaget fremstå som noe komplisert og vanskelig tilgjengelig. Dette skyldes særlig at informasjonspliktene som viderefører gjeldende rett, også er videreført med gjeldende forskjeller i virkeområde, som igjen ikke fullt ut samsvarer med virkeområdet for bestemmelsene som følger av forsikringsdistribusjonsdirektivet. Når bestemmelsene samles, kommer dette tydeligere frem. Etter departementets oppfatning bør fordelene ved å samle informasjonspliktene i én lov likevel tillegges mer vekt.

11.5.2 Særlige vurderinger om utvalgte informasjonsplikter

Departementet følger ikke opp Jussformidlingens forslag om å innta en generell plikt til å informere kundene om hvilke forventninger de med rimelighet kan stille til virksomheten etter pålagte plikter fastsatt i lov eller forskrift. Et så generelt informasjonskrav kan etter departementets oppfatning gjøre det vanskelig for foretakene å avgrense hva kunden bør informeres om, noe som igjen kan innebære risiko for at viktig informasjon drukner i en for stor informasjonsmengde. Det må også antas å innebære økte kostnader for foretakene, som igjen vil dekkes inn gjennom høyere priser for kundene.

Når det gjelder innvendingene fra EnterCard Norge AS mot forslaget om en plikt for forsikringsformidleren til å informere om størrelsen på vederlag som mottas fra andre enn kunden, viser departementet til at en slik plikt følger av gjeldende rett. Det vises til forsikringsformidlingsforskriften § 3-1 nr. 4 bokstav a, som stiller krav om at kunden skal få informasjon om «størrelsen på provisjon og/eller annen godtgjørelse som forsikringsformidlingsforetaket mottar fra forsikringsgiveren i tilknytning til inngåelsen av avtale om angjeldende forsikring». Etter departementets oppfatning vil det innebære en svekkelse av forbrukerbeskyttelsen dersom denne informasjonsplikten oppheves.

Utover videreføringen av gjeldende rett foreslår ikke departementet å stille ytterligere krav til opplysninger om pris og kostnader enn det som følger av forsikringsdistribusjonsdirektivets krav. Til forslaget fra Forbrukerrådet i høringen bemerkes imidlertid at informasjonspliktene om pris og kostnader etter lovforslaget vil gjelde uavhengig av om kunden etterspør slike opplysninger særskilt, noe som etter departementets oppfatning også følger av direktivets artikkel 19.

Departementet foreslår ikke særskilte regler om informasjonsplikt ved obligatoriske tjenestepensjonsordninger der ansatte blir medlemmer av ordningen uten å ha truffet en individuell beslutning om medlemskap, men legger til grunn at de gjeldende informasjonspliktene etter foretakspensjonsloven, innskuddspensjonsloven og tjenestepensjonsloven er tilstrekkelige for å gjennomføre direktivets artikkel 22 nr. 5. Forslaget bygger på dette punktet på Finanstilsynets forslag i Finansdepartementets høring 6. juni 2018, og det er ikke kommet innvendinger mot forslaget i høringen.

Når det for øvrig gjelder det nærmere innholdet i opplysningskravene etter lovforslaget, vises det til §§ 1C-1 flg. og merknadene til disse bestemmelsene.

11.5.3 Standardisert informasjonsdokument

Som nevnt i punkt 11.5.1 foreslår departementet å innta en overordnet bestemmelse om krav til standardisert informasjonsdokument i forsikringsavtaleloven, se lovforslaget § 1C-3. Detaljerte krav til utforming foreslås regulert i forskrift. Det foreslås også en hjemmel til å gi ytterligere regler i forskrift dersom det skulle bli behov for presiseringer eller særlige regler om innholdskrav eller liknende.

Utformingen av de innholdsmessige kravene til et standardisert informasjonsdokument er i lovforslaget lagt tett opp til formuleringene i forsikringsdistribusjonsdirektivet. Til Advokatforeningens etterlysning av nærmere vurderinger av om det skal opplyses om sikkerhetsforskrifter i informasjonsdokumentet og i så fall på hvilken måte, viser departementet til at dette må vurderes konkret ut fra en tolkning av direktivet. Kommisjonens gjennomføringsforordning (EU) 2017/1469 om fastsettelse av et standardisert presentasjonsformat for dokumentet med opplysninger om forsikringsproduktet for utformingen av standardisert informasjonsdokument gir detaljerte regler om hvordan dokumentet skal utformes og hvordan de aktuelle opplysningene skal fremgå. EIOPA uttaler for øvrig i sin «Final Report 7 February 2017 on Consultation Paper no. 16/007 on draft Implementing Technical Standards concerning a standardised presentation format for the Insurance Product Information Document of the Insurance Distribution Directive» på s. 4:

«The IPID is a pre-contractual document and does not replace policy terms and conditions, which will be provided to customers in addition to the IPID. Any customer personalisation will be done via the policy terms and conditions, not the IPID.»

Innholdsmessig overlapper kravene til det standardiserte informasjonsdokumentet noen av informasjonspliktene etter loven for øvrig, men ikke fullt ut. Som Finanstilsynet legger departementet til grunn at informasjonsplikter etter lov eller forskrift som ikke dekkes opp av innholdet i det standardiserte informasjonsdokumentet, må oppfylles i tillegg. Det standardiserte informasjonsdokumentet vil oppfylle lovens informasjonsplikter så langt opplysningene overlapper, men ikke lenger. Bruken av et standardisert informasjonsdokument gjør det imidlertid lettere for kunden å få god oversikt og å sammenlikne de utvalgte opplysningene i dokumentet med andre forsikringsprodukter.

Advokatforeningen har bedt om at det kommer klarere frem hva som skal være effekten dersom et standardisert informasjonsdokument ikke er utstedt, eller en bestemt risiko ikke er synliggjort i dokumentet. Departementet foreslår ikke særlige lovregler om dette og viser til at de generelle reglene om tilsyn, erstatning mv. anses tilstrekkelige. Unnlater distributøren å gi kunden informasjonsdokumentet der dette er pliktig, vil det innebære et brudd på plikten etter lovforslaget § 1C-3. Når det gjelder spørsmålet om et eventuelt erstatningsansvar, må det da vurderes om dette også utgjør et brudd på den overordnede handlenormen etter lovforslaget § 1-5 første ledd og om de øvrige vilkårene for erstatning etter lovforslaget § 21-2 er oppfylt, se punkt 16. Gis kunden et informasjonsdokument som er mangelfullt, misvisende eller for øvrig ikke oppfyller kravene etter lov og forskrift, må det vurderes hva feilen skyldes. Er dette forhold som produsenten som skal utforme informasjonsdokumentet, svarer for, må kunden kunne fremme krav mot produsenten selv om informasjonsdokumentet er gitt av distributøren. Det vises i den sammenheng til lovforslaget § 1A-3 første ledd hvor det foreslås at det uttrykkelig slås fast at forsikringsformidlerens plikter ikke fritar forsikringsforetaket for ansvar for egen opptreden og egne opplysninger og vilkår. Departementet antar også at det kan tenkes omstendigheter hvor videreformidlingen av et feilaktig informasjonsdokument kan innebære et pliktbrudd for formidleren selv om feilen i utgangspunktet skyldes produsenten, men at dette i så fall må forutsette at formidleren burde forstått at dokumentet ikke oppfylte de aktuelle kravene, slik at det ikke var faglig forsvarlig å videreformidle dokumentet.

Departementet følger opp forslaget fra Finans Norge om å avgrense kravene til standardisert informasjonsdokument og foreslår at de kan fravikes overfor næringskunder. Det fremgår ikke uttrykkelig av forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 20 nr. 5 følgende at det er adgang til en slik avgrensning. I artikkel 20 nr. 7 bokstav d åpnes det imidlertid for å utforme informasjonsdokumentet på et annet språk enn det offisielle språket i hjemstaten «hvis forbrugeren og distributøren enes herom», noe som kan tolkes som at direktivet gir adgang til å avgrense kravet til forbrukere. Uttalelser fra EIOPA kan også tyde på en slik tolkning, se for eksempel «Final Report 7 February 2017 on Consultation Paper no. 16/007 on draft Implementing Technical Standards concerning a standardised presentation format for the Insurance Product Information Document of the Insurance Distribution Directive» side 12. En slik tolkning er lagt til grunn ved gjennomføringen av direktivet i Sverige, se Prop. 2017/18:216 s. 300. Departementet deler Finans Norges oppfatning om at kravet om standardisert informasjonsdokument ikke passer godt i tilfeller hvor skadeforsikringsprodukter skreddersys for den enkelte næringskunde. Behovet for et slikt dokument anses heller ikke like stort for næringsdrivende. Tilsvarende vurderinger er lagt til grunn i Sverige. Der er kundegruppen som skal motta standardiserte informasjonsdokument, avgrenset til en kunde som «är en fysisk person som handlar huvudsakligen för ändamål som faller utanför näringsverksamhet», jf. Lag (2018:1219) om försäkringsdistribution Kapittel 5 13 §. Departementet legger til grunn at begrepet sammenfaller med definisjonen av «forbruker» i for eksempel angrerettloven § 5 bokstav a, og viser til at dette begrepet benyttes ellers i lovforslaget.

Etter artikkel 20 nr. 7 annet avsnitt i direktivet er det adgang til å fastsette at «dokumentet med oplysninger om forsikringsproduktet skal gives sammen med oplysninger, der er påkrævet i medfør af andre relevante EU-retsakter eller national ret under forudsætning af, at alle kravene i første afsnit er opfyldt». Det var ikke foreslått regler om dette i høringsnotatet, og det er ikke kommet innspill i høringen som etterlyser slike regler. Skulle det likevel vise seg å være behov for det, antar departementet at slike regler vil kunne gis i forskrift, se lovforslaget § 1C-3 annet ledd.

11.5.4 Hvilket tidspunkt opplysningspliktene inntrer

Som det fremgår av de innledende punktene, er reguleringen av når informasjonspliktene skal være oppfylt, angitt med ulike formuleringer i forsikringsdistribusjonsdirektivet, i fjernsalgsdirektivet (og dermed angrerettloven) og i forsikringsavtaleloven. Etter departementets oppfatning ligger det likevel neppe noen forskjell av betydning i formuleringene «[i]nden en forsikringsaftale indgås» (forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 20 nr. 1), «i god tid» (forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 18 og 19), «i rimelig god tid» (fjernsalgsdirektivet artikkel 3 nr. 1) og «i forbindelse med tegningen» (forsikringsavtaleloven §§ 2-1 og 11-1). Det sentrale må antas å være at kunden får tilstrekkelig tid til å sette seg inn i opplysningene og avtalevilkårene.

I lovforslaget foreslås det som en generell regel at opplysningene skal gis i «god tid» før avtale inngås, jf. § 1C-1. I dette ligger at foretaket må gi kunden anledning til å lese gjennom opplysninger og vilkår for å gjøre seg kjent med innholdet, se tilsvarende Prop. 92 LS (2019–2020) s. 144. I motsetning til Finans Norge mener departementet at et slikt krav gir tilstrekkelig fleksibilitet med hensyn til variasjonen av forsikringsprodukter, salgsflater og salgsmåter, og kravet anses tilstrekkelig godt tilpasset også til salg av standardiserte forsikringer. Hva som kan anses som «god tid», vil kunne variere med produktets kompleksitet, de aktuelle opplysningene og typen kunde. Ved enkle, standardiserte forsikringer vil det typisk være behov for mindre tid enn ved mer kompliserte produkter. Profesjonelle kunder vil også kunne ha behov for kortere tid enn mindre profesjonelle.

Departementet antar at forsikringsdistribusjonsdirektivet må forstås slik at opplysninger etter direktivets artikkel 18 og 19 skal gis før inngåelsen av hver enkelt avtale. Forslaget fra Norske Forsikringsmeglers Forening om at det bør være tilstrekkelig at opplysninger om megleren og hvordan denne utfører sitt arbeid og mottar godtgjørelse, gis ved inngåelse av megleravtale eller hvis det skulle inntre endringer, er derfor ikke fulgt opp. Foreningens innspill om at en rekke av opplysningene som er omfattet av informasjonspliktene for forsikringsformidlere, ikke kan gis av forsikringsmegleren, men kun videreformidles basert på at forsikringsselskapene har oppfylt sin informasjonsplikt og dokumentasjon for dekninger, er omtalt i punkt 16.5.5.

11.5.5 Særlige regler ved telefonsalg mv.

Etter angrerettloven gjelder særlige regler ved telefonsalg, jf. § 28 fjerde ledd, og ved andre salg som inngås på forbrukerens oppfordring og hvor det brukes en fjernkommunikasjonsmetode som ikke gjør det mulig å gi avtalevilkår og opplysninger på varig medium før avtaleinngåelsen, jf. § 30 første ledd.

Som Forbrukertilsynet legger departementet til grunn at forsikringsdistribusjonsdirektivets artikkel 23 nr. 7 om hvordan opplysninger skal gis ved telefonsalg, ikke kan forstås slik at de særlige reglene etter angrerettloven trer istedenfor direktivets opplysningsplikter ved telefonsalg, men som en presisering av at disse reglene gjelder også for opplysninger etter direktivet. I tillegg tolker departementet direktivet slik at plikten til å gi kunden opplysninger skriftlig umiddelbart etter inngåelsen av forsikringsavtalen, som i dag følger av angrerettloven § 28 fjerde ledd og § 30, skal gjelde også der kunden har besluttet å motta opplysningene på et annet varig medium enn papir, se punkt 15.

I lys av dette foreslås det særlige regler ved telefonsalg i lovforslaget § 1C-1 annet ledd og § 1C-11. Det vises til merknadene til bestemmelsene for utfyllende omtale.

11.5.6 Opplysningsplikt ved flere enkeltstående tjenester

Fjernsalgsdirektivet artikkel 1 nr. 2 og angrerettloven § 28 femte ledd har regler om foretakets opplysningsplikt ved levering av flere enkeltstående tjenester. Når enkelttjenester leveres på grunnlag av en innledende avtale, gjelder foretakets opplysningsplikt etter angrerettloven i forbindelse med den innledende avtalen og ikke ved levering av de påfølgende enkelttjenestene avtalen gjelder. Fjernsalgsdirektivet artikkel 1 nr. 2 annet avsnitt medfører at det samme også gjelder når det ikke foreligger en innledende avtale, forutsatt at de suksessive enkelttjenestene er samme type tjeneste, og det ikke er gått mer enn ett år siden siste leveranse. Forsikringsdistribusjonsdirektivet inneholder ingen tilsvarende regulering. Departementet foreslår i lovforslaget § 1C-10 tredje ledd en regel etter modell av fjernsalgsdirektivet artikkel 1 nr. 2 annet avsnitt for opplysningspliktene som flyttes fra angrerettloven.

11.5.7 Særlig om forsikringsformidlere

Forsikringsformidleren vil kunne være avhengig av opplysninger fra forsikringsforetaket om de ulike produktene og tjenestene som tilbys, for å kunne oppfylle sine opplysningsplikter etter lovforslaget. For forsikringsforetaket gjelder derfor pliktene etter kapittel 1A så langt de passer også ved forsikringsformidling, jf. 1A-3 første ledd.

Som nevnt i punkt 10.5.7 legger departementet til grunn at plikten til å fastlegge kundens krav og behov og på dette grunnlaget veilede kunden i valget mellom ulike forsikringsløsninger i utgangspunktet vil ligge hos den som distribuerer forsikringen til kunden. Forsikringsforetaket må imidlertid like fullt gi nødvendig informasjon og eventuelt veiledning om egne produkter og sikre at egne opplysninger er riktige og dekkende. Der kunden lar seg representere av en forsikringsmegler, vil foretaket normalt oppfylle sine plikter ved at informasjonen gis til megleren, og ikke til kunden selv, se Bull: Forsikringsrett (2008) s. 112. Innenfor de rammer som følger av loven, går departementet ut fra at informasjonen da bør kunne tilpasses meglerens fagkunnskap og kjennskap til markedet for forsikringsprodukter. En rekke av informasjonskravene i loven er imidlertid utformet slik at det etterlates lite rom for skjønn om hvilke opplysninger som skal gis. For disse opplysningspliktene vil det få liten betydning for foretakets plikter at kunden er representert ved en megler.

Der distribusjonen skjer gjennom en agent, svarer forsikringsforetaket i alle tilfelle overfor kunden for at agenten oppfyller sine plikter, jf. § 21-3 annet ledd. Om det er agenten eller forsikringsforetaket som i det konkrete tilfellet gir informasjon til kunden, er derfor uten betydning for forsikringsforetakets ansvar. Hvilke plikter som etter loven påligger agenten, vil imidlertid ha betydning for agentens ansvar overfor kunden.