9 Begrepsbruk og definisjoner

9.1 Forsikringsforetak

Forsikringsavtaleloven har lister med definisjoner i §§ 1-2 og 10-2. «Selskapet» brukes om «den som ved avtalen påtar seg å yte forsikring», jf. § 1-2 første ledd bokstav a og § 10-2 første ledd bokstav a. I enkelte bestemmelser benyttes også «forsikringsselskap», se §§ 10-1 og 19-7. Begrepsbruken stammer fra tidligere virksomhetsregulering, som benyttet nettopp begrepet «forsikringsselskap». Dette er senere erstattet av «forsikringsforetak» blant annet i finansforetaksloven.

I høringsnotatet reiste departementet spørsmålet om det vil være hensiktsmessig å endre begrepsbruken også i forsikringsavtaleloven, uten at det ble utformet konkrete lovendringsforslag på dette punktet. Forsikringsdistribusjonsdirektivet har en katalog med definisjoner i artikkel 2. På tjenesteytersiden skilles det mellom blant annet forsikringsforetak, gjenforsikringsforetak, forsikringsformidler og aksessorisk forsikringsformidler, se om sistnevnte i punkt 8.

Finans Norge er den eneste høringsinstansen som har uttalt seg om bruken av begrepet «forsikringsselskap». Organisasjonen har forståelse for at man inntil det er foretatt en fullstendig gjennomgang av forsikringsavtaleloven, velger å videreføre bruken av «forsikringsselskap» i stedet for «forsikringsforetak».

I lys av de andre endringene som foreslås i proposisjonen, har departementet likevel kommet til at begrepet «selskapet» i forsikringsavtaleloven bør erstattes med «forsikringsforetaket». I motsetning til i høringsnotatet foreslås det her i enkelte bestemmelser å skille uttrykkelig mellom forsikringsforetak og forsikringsformidlere. Siden lovens første del dermed vil omhandle flere typer foretak, kan det fremstå som misvisende og lite pedagogisk å bruke betegnelsen «selskapet» kun om den som påtar seg å yte forsikring i de senere delene. I valget mellom «forsikringsselskap» og «forsikringsforetak» samsvarer det sistnevnte begrepet bedre med annen nyere virksomhetslovgivning.

9.2 Kunde

I forsikringsavtaleloven brukes begrepet «forsikringstakeren» om «den som inngår en individuell eller kollektiv forsikringsavtale med selskapet», jf. § 1-2 første ledd bokstav b og § 10-2 første ledd bokstav b. Begrepet «sikrede» brukes ved avtaler om skadeforsikring om «den som etter forsikringsavtalen vil ha krav på erstatning eller forsikringssum». I ansvarsforsikring er sikrede den hvis erstatningsansvar er dekket. Ved avtaler om personforsikring er sikrede «den persons liv eller helse forsikringen knytter seg til».

Sluttbrukeren av tjenestene er ikke definert i forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 2, men i direktivet for øvrig brukes begrepet «kunde» (dansk språkversjon).

I høringsnotatet benyttet departementet begrepet «kunde» i forslaget til en ny, første del i forsikringsavtaleloven, se punkt 5. Det ble vist til at forslaget i stor grad inneholdt prekontraktuelle plikter som regulerer relasjonen før det er inngått en konkret forsikringsavtale, og det ble uttalt:

«Begrepet skal forstås slik at det ikke forutsetter inngåelse av en avtale. Også potensielle forsikringstakere er «kunder» i den prekontraktuelle fasen. Begrepet «forsikringstaker» videreføres i lovens andre og tredje del om skadeforsikring og personforsikring, da disse delene av loven i hovedsak regulerer inngåtte avtaler.»

Finans Norge har innvendinger mot forslaget og uttaler:

««Kunde» er […] ikke gitt noen nærmere definisjon i lovforslaget. Videre er det i lovforslaget § 1-10 siste ledd [skal trolig være § 1-13 fjerde ledd] i tillegg til «kunden» brukt betegnelsen «annen avtalepart» uten at det er klart hvem dette er ment å omfatte.

I forsikring er det sentralt å skille mellom forsikringstaker, forsikrede og sikrede. Dette for å skille mellom roller knyttet til ulike typer forsikringer noe som er særlig i viktig i forhold til blant annet kollektive forsikringsavtaler og ansvarsforsikringer. Ved for eksempel ansvarsforsikringer og dødsrisikodekninger vil «kunden», forstått som forsikringstaker, ha liten interesse i forsikringen utover å betale lavest mulig premie, mens avtalen gir forsikrede eller sikrede helt avgjørende rettigheter. Både del A og B i gjeldende forsikringsavtalelov inneholder prekontraktuelle bestemmelser om forsikringsforetakenes plikter uten at bruken av «forsikringstaker» har skapt problemer i denne sammenheng.

Finans Norge mener at lovens skille mellom forsikringstaker, forsikrede og sikrede bør følges opp også i en ny første del i loven for å øke lovens presisjonsnivå, unngå misforståelser og uklarheter, samt slippe utfordringer med enda en beskrivelse av en part i forsikringsforholdet.»

Finansnæringens Autorisasjonsordninger fremhever også at det er viktig at det gis presise definisjoner av begreper og ord som blant annet forsikringstaker, forsikrede og sikrede. Etter organisasjonens oppfatning er begrepet «kunde» for vagt og derfor uegnet som samlebetegnelse.

Etter departementets oppfatning er begrepet «kunde» hensiktsmessig å bruke i de nye bestemmelsene som foreslås i lovforslaget. Begrepet er definert i lovforslaget § 1-2 bokstav i som «en forsikringstaker, jf. §§ 2-2 og 10-2, eller en annen som utleder rett mot forsikringsforetaket av en forsikringsavtale». Kundebegrepet vil med dette omfatte ikke bare den som vurderer å inngå en avtale om forsikring, men også andre «som utleder rett mot forsikringsforetaket av en forsikringsavtale», og dermed også sikrede. Etter departementets oppfatning bør begrepet ha et så vidt omfang siden det er hensiktsmessig å bruke i bestemmelser som bør ha anvendelse for enhver som utleder rett mot forsikringsforetaket, se for eksempel lovforslaget § 22-1 om klagebehandling. En slik definisjon synes også å være best i samsvar med kundebegrepet i den nye finansavtaleloven § 1-4 annet ledd, som omfatter ikke bare en part i en avtale, men også en «bruker av en finansiell tjeneste». Departementet antar at det særlig for forbrukere kan ha en pedagogisk verdi at begrepet «kunde» benyttes i begge disse lovene, og at definisjonene da bør harmoniseres. Kundebegrepet er for øvrig brukt også i Sverige, se Prop. 2017/18:216 s. 292.

Begrepet er også valgt med henblikk på at de nye, prekontraktuelle bestemmelsene i loven vil gjelde før det er inngått noen konkret forsikringsavtale. Selv om også gjeldende del A og B inneholder prekontraktuelle bestemmelser, kan det ha en pedagogisk verdi å bruke begrepet «kunde» når bestemmelsene plasseres i en egen del i loven. At kundebegrepet ikke forutsetter inngåelse av en avtale kommer ikke uttrykkelig frem av ordlyden i lovforslaget, men ordlyden er utformet på grunnlag av den nye finansavtaleloven § 1-4 annet ledd, som antas å skulle forstås på samme måte.

Selv om selve kundebegrepet omfatter ikke bare forsikringstakere, men også andre som utleder rett mot selskapet av en forsikringsavtale, er det flere bestemmelser i lovforslaget som etter sitt innhold vil gjelde overfor en mer avgrenset kundegruppe. Samtlige bestemmelser i lovens andre del gjelder ved en mulig avtaleinngåelse, og forsikringsdistributørenes plikter etter disse bestemmelsene vil derfor gjelde overfor kunder som vurderer å inngå en forsikringsavtale, altså potensielle forsikringstakere.

I lovens tredje og fjerde del om skadeforsikring og personforsikring videreføres begrepet «forsikringstaker». Disse delene av loven regulerer i hovedsak inngåtte avtaler, og det uttrykkelige skillet mellom forsikringstaker og sikrede bør fastholdes.

Begrepet «kunde» skal for øvrig forstås i samsvar med forsikringsdistribusjonsdirektivets kundebegrep. Om dette begrepet fremgår det av direktivets fortale avsnitt 49:

«I tilfælde af gruppeforsikring bør «kunden» forstås som den repræsentant for en gruppe medlemmer, der indgår en forsikringsaftale på vegne af gruppen af medlemmer, hvis det enkelte medlem ikke kan træffe en individuel beslutning om at tilslutte sig, såsom en obligatorisk arbejdsmarkedspensionsordning.»

Direktivet oppstiller i den forbindelse særlige regler for å sikre at det enkelte medlem får tilstrekkelig informasjon om den aktuelle forsikringen, se punkt 11.

9.3 Andre begreper

Forsikringsdistribusjonsdirektivet har en egen definisjonsbestemmelse i artikkel 2. I bestemmelsen defineres begrepene forsikringsdistribusjon, gjenforsikringsdistribusjon, forsikringsformidler, aksessorisk forsikringsformidler, gjenforsikringsformidler, forsikringsforetak, gjenforsikringsforetak, forsikringsdistributør, avlønning, hjemstat, vertsstat, filial, nære forbindelser, primært forretningssted, rådgivning, store risikoer, forsikringsbasert investeringsprodukt og varig medium. I høringsnotatet vurderte departementet om det er nødvendig og hensiktsmessig å innta en liknende katalog med definisjoner i forsikringsavtalelovens første del. Departementet foreslo likevel ikke en slik bestemmelse og begrunnet forslaget med at en slik definisjonskatalog kan gjøre loven tungt tilgjengelig og synes unødvendig. Det ble pekt på at egne definisjonsbestemmelser særlig er unødvendig hvis de omhandler ord som i hovedsak er i samsvar med alminnelig språkbruk. I den grad det er nødvendig med definisjoner, foreslo departementet at disse inntas i den aktuelle bestemmelsen der definisjonen er av betydning, eller at det vises til definisjoner i forslaget til ny forsikringsformidlingslov.

Det er ikke kommet merknader fra høringsinstansene til spørsmålet. I lys av de andre endringene som foreslås i proposisjonen, har departementet likevel kommet til at enkelte begreper bør defineres i en egen definisjonsbestemmelse, se lovforslaget § 1-2. Dette gjelder begrepene forbruker, forsikringsdistribusjon, forsikringsdistributør, forsikringsforetak, forsikringsformidler, forsikringsmegler, forsikringsagent og aksessorisk forsikringsagent, se også punkt 3.5. I tillegg foreslår departementet at definisjonen av forsikringsbasert investeringsprodukt lovfestes, se punkt 13.5.1. Øvrige begreper anses ikke hensiktsmessig å definere i loven.