14 Produktpakker

14.1 Gjeldende rett

Der flere tjenester eller produkter tilbys i samme avtale eller som del av en pakke, dreier det seg om en såkalt produktpakke. Det kan skilles mellom produktpakker der de enkelte elementene også tilbys separat, og produktpakker med såkalt koblingssalg. Ved koblingssalg er det en forutsetning for kjøpet at det inngås avtale om alle elementene i pakken.

Forsikringsavtaleloven har ingen særlige regler om produktpakker. Det er imidlertid gitt regler om produktpakker i finansforetaksloven og finansforetaksforskriften.

Det følger av finansforetaksloven § 16-7 at departementet i forskrift kan begrense adgangen til å tilby produktpakker. Denne adgangen er benyttet i finansforetaksforskriften § 16-1. Det følger av bestemmelsen at finansforetak ikke kan tilby en tjeneste på betingelse av at kunden samtidig kjøper en annen tjeneste, med mindre tilknytningen mellom tjenestene gjør at «tilbud av en tjeneste forutsetter samtidig tilbud av en annen tjeneste». Det er heller ikke tillatt å tilby tjenesten på særlig gunstige vilkår på betingelse av et slikt samlet kjøp, med mindre vilkårene «skyldes at et samlet tilbud gir kostnadsbesparelser».

Finansforetaksloven § 16-8 oppstiller egne opplysningskrav ved salg av produktpakker. Foretaket skal opplyse om tjenester som inngår i en produktpakke, tilbys enkeltvis, og oppgi prisen på de enkelte tjenestene som inngår i pakken.

14.2 Forsikringen er et sekundærprodukt i pakken

14.2.1 Direktivet

Forsikringsdistribusjonsdirektivet har regler om produktpakker i artikkel 24. Bestemmelsen skiller mellom tilfeller der forsikringen er primærproduktet i pakken som tilbys, og tilfeller der forsikringen er aksessorisk til andre varer eller tjenester.

Artikkel 24 nr. 3 regulerer tilfeller der en forsikring er aksessorisk til en vare eller en tjeneste som ikke er forsikring. I disse tilfellene er altså varen eller tjenesten som ikke er forsikring, primærproduktet. Dette omfatter for eksempel tilfeller der reiseforsikringer selges sammen med en pakkereise. Når forsikringen på denne måten er aksessorisk, har selgeren – som i dette tilfellet også er forsikringsdistributør – plikt til å tilby den aktuelle varen eller tjenesten separat. Det er med andre ord ikke tillatt å gjøre kjøp av primærproduktet betinget av at kunden samtidig tegner en forsikring. I det følgende vil dette omtales som et forbud mot koblingssalg.

Det følger av artikkel 24 nr. 3 annet punktum at første punktum ikke «finder […] anvendelse» der den aksessoriske forsikringen tilbys sammen med investeringstjenester, boliglånsavtaler eller betalingskonti. Det er noe uklart hva som ligger i dette. Det synes klart at direktivet ikke forbyr koblingssalg i slike tilfeller. Det er imidlertid uklart om artikkel 24 nr. 3 er til hinder for strengere regler i nasjonal rett. Direktivet stiller på generelt grunnlag bare krav til minimumsharmonisering, jf. fortalen avsnitt 3. Det åpnes altså for at medlemsstatene kan beholde eller innføre strengere regler enn det direktivet krever. Når det likevel er noe usikkert om artikkel 24 åpner for begrensninger i adgangen til å selge produktpakker som nevnt i artikkel 24 nr. 3 annet punktum, har det sammenheng med at nr. 7 i samme artikkel oppstiller en eksplisitt valgmulighet til å innføre strengere begrensninger ved salg av produktpakker der forsikringen er primærproduktet. Dersom det generelle kravet til minimumsharmonisering gjelder for hele artikkel 24, kan artikkel 24 nr. 7 synes overflødig. Derfor kan det spørres om artikkel 24 i realiteten stiller krav til fullharmonisering utenfor situasjonene som er omfattet av artikkel 24 nr. 7.

Et spørsmål i relasjon til dette er hvordan bestemmelsen forholder seg til reglene om produktpakker i andre direktiver. Det er gitt særlige regler om produktpakker med investeringstjenester, boliglånsavtaler og betalingskonti i henholdsvis direktiv 2014/65/EU (MiFID II), direktiv 2014/17/EU (boliglånsdirektivet) og direktiv 2014/92/EU (betalingskontodirektivet). Det fremgår videre av fortalen til forsikringsdistribusjonsdirektivet avsnitt 54 at direktivets bestemmelser om produktpakker «ikke [bør] berøre anvendelsen af EU-retsakter, der fastsæter regler for krydssalg i forbindelse med visse kategorier af varer eller tjenesteydelser». Dette kan tilsi at artikkel 24 nr. 3 skal forstås slik at spørsmålet om koblingssalg er tillatt ved salg av aksessoriske forsikringsprodukter sammen med investeringstjenester, boliglånsavtaler eller betalingskonti, må avgjøres ut fra reglene for slike produktpakker.

14.2.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet ble det vist til at forbudet mot koblingssalg i finansforetaksforskriften § 16-1 ikke er tilstrekkelig til å oppfylle kravene i forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 24 nr. 3. Forbudet i finansforetaksforskriften rammer bare produktpakker som tilbys av finansforetak, altså typisk pakker der forsikring tilbys sammen med andre finansielle tjenester. Forbudet i forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 24 nr. 3 gjelder derimot for alle aksessoriske forsikringsformidlere, og disse er ikke nødvendigvis finansforetak. Departementet foreslo derfor å innta et generelt forbud mot koblingssalg ved aksessorisk forsikringsformidling i forsikringsavtaleloven i en ny § 1-6 første ledd.

Etter forslaget gjelder forbudet «[m]ed mindre det foreligger særskilt hjemmel i lov eller forskrift». Det ble pekt på at en slik hjemmel finnes i finansforetaksforskriften § 16-1, som oppstiller unntak for tilfeller «der det foreligger en tilknytning mellom flere tjenester slik at tilbud av en tjeneste forutsetter samtidig tilbud av en annen tjeneste».

I høringsnotatet la departementet foreløpig til grunn at direktivet ikke er til hinder for at nasjonalstatene legger begrensninger på salget av produktpakker der en forsikring er aksessorisk til en investeringstjeneste, en boliglånsavtale eller en betalingskonto. Det ble ikke foreslått unntak for slike tilfeller i høringsnotatet.

14.2.3 Høringsinstansenes syn

Forbrukertilsynet, Advokatforeningen, American Express, Finans Norge og Telenor har uttalt seg om forslaget til regulering av produktpakker. Om det overordnede behovet for slike regler uttaler Forbrukertilsynet:

«Forbrukertilsynet ser flere uheldige virkninger av produktpakker, da slike kombinerte salg ofte kompliserer prisbildet for forbrukeren. Produktpakker er videre egnet til å skape innelåsende effekter f.eks. ved at forbrukerne ikke kan flytte sine forsikringer uten samtidig å måtte flytte også boliglånet. Dette var tidligere en vanlig praksis, men slike produktpakker ble stanset av Finanstilsynet med hjemmel i gjeldende regelverk.»

Høringsinstansene har ulike oppfatninger om hvilke produktpakker som skal forbys etter forsikringsdistribusjonsdirektivet, og hvilke produktpakker medlemsstatene står fritt til å velge å forby. Forbrukertilsynet mener direktivet må forstås slik at det kan gis unntak fra forbudet mot koblingssalg der forsikringsavtalen er aksessorisk til en avtale om investeringstjeneste, en realkredittavtale eller en betalingskonto. Alle andre koblingssalg skal derimot forbys. Forbrukertilsynet uttaler:

«Etter Forbrukertilsynets tolkning av IDD artikkel 24 nr. 3 er det i utgangspunktet ikke adgang til å gjøre unntak fra forbudet mot å gjøre kjøp av en vare eller tjeneste som ikke er forsikring, betinget av at forbrukeren samtidig tegner en forsikringsavtale. Etter vårt syn kan man kun gjøre unntak for produktpakker der forsikringsavtalen er aksessorisk til en avtale om en investeringstjeneste, realkredittavtale eller betalingskonto, jf. artikkel 24 nr. 3 andre setning. Forbrukertilsynet kan på denne bakgrunn ikke se hvordan finansforetaksforskriften § 16-1 kan oppstille et unntak fra forbudet i § 1-6 første ledd.»

Forbrukertilsynet deler den foreløpige vurderingen i høringsnotatet om at det kan innføres begrensninger på salg av produktpakker også der forsikringen er aksessorisk til en investeringstjeneste, kredittavtale eller betalingskonto:

«Slik vi tolker direktivet, finner ikke artikkel 24 nr. 3 anvendelse på slike avtaler. Denne tolkningen støttes av at alle de tre nevnte direktivene i artikkel 24 nr. 3 andre setning inneholder egne regler om produktpakker. Bestemmelsen oppstiller dermed ikke et hinder for at nasjonalstatene innfører begrensninger på salget av slike produktpakker.»

Advokatforeningen er derimot i tvil om artikkel 24 nr. 3 annet punktum og nr. 7 er til hinder for at nasjonalstatene kan innføre et forbud mot slike produktpakker. Foreningen oppfordrer departementet til å utrede spørsmålet nærmere.

American Express mener det må gis unntak for produktpakker der forsikringen er aksessorisk til en investeringstjeneste, realkredittavtale eller betalingskonto. Etter American Express’ oppfatning er dette nødvendig både for å sikre at norsk lovgivning er i samsvar med forsikringsdistribusjonsdirektivet, og for å sikre et godt resultat for forbrukere når de mottar kostnadsfri forsikring under en gruppeforsikring. American Express uttaler:

«It is necessary to include this carve-out in order to ensure a level playing field for payment accounts, credit cards, investment services, etc.»

Telenor legger til grunn at unntaksbestemmelsene i finansforetaksforskriften § 16-1 må gjelde for forsikringsformidlere som ikke selv er finansforetak, og uttaler:

«Unntakene fra produktpakkereglene som finnes i finansforetaksforskriften bør gjelde likt for alle aksessoriske forsikringsagenter uavhengig av om de er finansforetak. Det kan ikke være særskilte unntaksbestemmelser fra produktpakkereglene som kun finansforetak nyter godt av.»

Både Forbrukertilsynet og Telenor ber om en generell klargjøring av forholdet mellom regelen i lovforslaget § 1-6 og reglene om produktpakker i finansforetaksloven §§ 16-7 og 16-8 og finansforetaksforskriften § 16-1.

Telenor ber dessuten særskilt om en avklaring på om mobilabonnementer som inkluderer forsikring, vil være i strid med en regel som foreslått. Telenor uttaler:

«Telenor driver som nevnt noe forsikringsagentvirksomhet (hvor Telenor opptrer som hovedagent og benytter seg av underagenter). Som del av denne agentvirksomheten selger Telenor abonnementer som inkluderer forsikringer. Et eksempel er abonnementet Trygg som også inkluderer forsikringen Sikker ID.

Telenor legger til grunn at slike abonnementer går klar av forbudet mot produktpakker i forslaget til § 1-6 første ledd. Det er telefontjenesten – mobil og abonnement – som er primærproduktet og som derfor utgjør en ‘vare eller tjeneste’ etter ordlyden i lovforslaget. Kunden kan velge å kjøpe en mobil og et abonnement som ikke inkluderer noen forsikring. Så lenge kunden kan kjøpe et annet abonnement som ikke inkluderer noen forsikring, vil det være tilstrekkelig.

Videre bemerker vi at slike abonnementer uansett må anses å falle utenfor produktpakkereglene etter unntaket som følger av finansforetaksforskriften.»

Finans Norge mener at bestemmelsene om produktpakker bør samles i finansforetaksloven, siden det allerede er fastsatt bestemmelser om produktpakker i finansforetaksloven §§ 16-7 og 16-8 med tilhørende regler i finansforetaksforskriften, og disse også gjelder for forsikring.

14.2.4 Departementets vurdering

Reglene om produktpakker skal legge til rette for konkurranse mellom tilbydere og gjøre det lettere for kunden å orientere seg i markedet, både ved at prisingen blir mer gjennomsiktig, og ved at uheldige innlåsingseffekter unngås. Flere direktiver på finansmarkedsområdet inneholder regler om produktpakker, og disse må sees i sammenheng.

I høringen er det stilt spørsmål ved adgangen til å forby koblingssalg der den aksessoriske forsikringen tilbys sammen med investeringstjenester, boliglånsavtaler eller betalingskonti. Utgangspunktet etter direktivet er som nevnt at det er forbudt med koblingssalg der forsikringen er sekundærproduktet, jf. artikkel 24 nr. 3 første punktum. Det følger imidlertid av artikkel 24 nr. 3 annet punktum at bestemmelsen ikke «finder […] anvendelse» for investeringstjenester, boliglånsavtaler og betalingskonti, slik de er definert i nærmere angitte bestemmelser i henholdsvis direktiv 2014/65/EU (MiFID II), direktiv 2014/17/EU (boliglånsdirektivet) og direktiv 2014/92/EU (betalingskontodirektivet). I høringsnotatet la departementet til grunn at dette trolig bør forstås slik at det er adgang til å forby koblingssalg også der forsikringen er aksessorisk til de produktene som er nevnt i annet punktum.

Etter en fornyet vurdering har departementet kommet til at sammenhengen mellom reglene om produktpakker i forsikringsdistribusjonsdirektivet og reglene om produktpakker i de tre nevnte direktivene kan tilsi en noe annen tolkning. Når det heter at bestemmelsen i artikkel 24 nr. 3 første punktum ikke kommer til anvendelse på investeringstjenester, boliglånsavtaler og betalingskonti, bør det sees i lys av at det er gitt særlige regler om produktpakker for slike produkter i andre direktiver. Unntaket i artikkel 24 nr. 3 annet punktum kan derfor forstås slik at det må bero på reglene i disse andre direktivene hvilke begrensninger som kan, eller skal, legges på produktpakker der den aksessoriske forsikringen selges sammen med investeringstjenester, boliglånsavtaler eller betalingskonti.

Denne tolkningen har støtte i fortalen til forsikringsdistribusjonsdirektivet avsnitt 54, der det heter at bestemmelsene om produktpakker «ikke [bør] berøre anvendelsen af EU-retsakter, der fastsæter regler for krydssalg i forbindelse med visse kategorier af varer og tjenesteydelser». Direktivene det vises til i forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 24 nr. 3, gir anvisning på ulike løsninger når det gjelder spørsmålet om koblingssalg. Også dette tilsier etter departementets syn at det ikke har vært meningen å gi et generelt unntak fra forbudet mot koblingssalg for disse tjenestene og produktene i artikkel 24 nr. 3.

Departementet legger etter dette til grunn at spørsmålet om koblingssalg er tillatt der aksessoriske forsikringsprodukter tilbys sammen med investeringstjenester, boliglånsavtaler og betalingskonti, må løses med utgangspunkt i reglene om produktpakker i henholdsvis MiFID II, boliglånsdirektivet og betalingskontodirektivet slik de er gjennomført i norsk rett, se verdipapirhandelloven § 10-10 niende ledd og finansavtaleloven § 5-8 og § 4-1 annet ledd. Lovforslaget § 1B-4 annet ledd tar hensyn til dette ved at forbudet mot koblingssalg ikke gjelder der forsikring tilbys som tillegg til investeringstjenester, boliglånsavtaler og betalingskonti etter reglene i henholdsvis verdipapirhandelloven § 10-10 niende ledd og finansavtaleloven § 5-8 og § 4-1 annet ledd. Slike koblingssalg reguleres i stedet av de nevnte reglene i verdipapirhandelloven og finansavtaleloven.

Når det gjelder forholdet mellom § 1B-4 og finansforetaksforskriften § 16-1, bemerker departementet at forskriften § 16-1 regulerer to ulike spørsmål knyttet til produktpakker. Den oppstiller for det første et forbud mot koblingssalg med unntak for de tilfellene der det er en tilknytning mellom flere tjenester, slik at tilbud av en tjeneste forutsetter samtidig tilbud av en annen tjeneste. For det andre forbyr bestemmelsen salg av produktpakker på særlig gunstige vilkår, med mindre slike vilkår skyldes at samlet salg gir kostnadsbesparelser.

Reglene i finansforetaksforskriften gjelder bare for finansforetak, og bare for pakker som består av finansielle produkter og tjenester. I høringsnotatet la departementet derfor til grunn at forbudet mot koblingssalg i finansforetaksforskriften § 16-1 ikke er tilstrekkelig for å oppfylle kravet i artikkel 24 nr. 3 om et generelt forbud mot koblingssalg der forsikringen er aksessorisk. I høringen ble det stilt spørsmål ved om artikkel 24 nr. 3 dermed også er til hinder for unntaket fra forbudet i finansforetaksforskriften § 16-1 annet ledd. Departementet finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette i proposisjonen her, og viser til at Finansdepartementet vil vurdere behovet for endringer i finansforetaksforskriften, jf. Prop. 233 LS (2020–2021) punkt 8.2.

Når det gjelder adgangen til å tilby produktpakker på særlig gunstige vilkår, viser departementet til at forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 24 nr. 3 ikke regulerer spørsmålet om produktpakker må tilbys på samme vilkår som separate produkter. Det kan stilles spørsmål ved om artikkel 24 nr. 3 uttømmende angir hvilke begrensninger som kan legges på salg av produktpakker, slik at det ikke kan gis regler som begrenser adgangen til å selge produktpakker på særlig gunstige vilkår. Slik det fremgår av artikkel 24 nr. 4, vil imidlertid blant annet kravet til god forretningsskikk kunne legge føringer for adgangen til å tilby produktpakker. Etter departementets syn har det trolig ikke vært meningen å gi noen uttømmende angivelse av hvilke begrensninger som kan legges på produktpakker i artikkel 24 nr. 3, foruten å angi at koblingssalg skal forbys. Departementet mener på denne bakgrunn at artikkel 24 nr. 3 ikke er til hinder for å gi regler som legger begrensninger på adgangen til å tilby produktpakker på gunstige vilkår.

Hensynet til kundens interesser vil i stor utstrekning ivaretas gjennom lovens øvrige krav ved tilbud om produktpakker. Foruten det overordnede kravet til god forretningsskikk viser departementet særlig til kravene i § 1C-7, der det blant annet heter at forsikringsdistributøren skal vurdere om det er i kundens interesse å kjøpe hele pakken.

Departementet ser likevel klare fordeler ved en lovregel som åpner for å sette tydelige begrensninger i adgangen til å tilby produktpakker på gunstige vilkår. Når finansforetaksloven § 16-7 gir hjemmel til slike begrensninger, mener departementet det bør inntas en tilsvarende hjemmel i forsikringsavtaleloven. Selv om dette ikke er noe krav etter forsikringsdistribusjonsdirektivet, viser departementet til at både hensynet til å unngå feilsalg av forsikringer og hensynet til like regler på tvers av distribusjonskanalene tilsier at det bør være adgang til å gi slike regler også for andre forsikringsdistributører enn forsikringsforetak og for produktpakker som består av annet enn finansielle produkter og tjenester.

Departementet foreslår videre at avtalevilkår i strid med forbudet mot koblingssalg ikke skal være bindende for en forbruker, jf. den tilsvarende løsningen i den nye finansavtaleloven § 5-8. I forarbeidene til finansavtaleloven er det blant annet vist til at departementet antar at regelen vil gi foretakene insentiv til å gjennomgå sine rutiner for koblingssalg og produktpakker. Departementet legger til grunn at de samme hensyn gjør seg gjeldende for produktpakker med aksessorisk forsikring etter forsikringsavtaleloven.

I motsetning til det som ble foreslått i lovforslaget i høringsnotatet § 1-6 fjerde ledd, ser departementet ikke behov for å innta en bestemmelse om at loven gjelder så langt den passer for de delene av avtalen som er forsikring. Dette anses uansett å følge av ulovfestet rett.

14.3 Forsikringen er primærproduktet i pakken

14.3.1 Direktivet

Direktivets artikkel 24 nr. 1 og 2 regulerer produktpakker der varer eller tjenester som ikke er forsikringsprodukter, er aksessoriske til en forsikring. Det dreier seg med andre ord om produktpakker der forsikringen er primærproduktet. Direktivet tillater i utgangspunktet slike produktpakker både med og uten koblingssalg. Det følger imidlertid av artikkel 24 nr. 7 at medlemsstatene på visse vilkår kan forby salg av forsikring sammen med en aksessorisk vare eller tjeneste. Artikkel 24 nr. 7 åpner etter dette for et forbud mot produktpakker som sådan, også der det ikke er et vilkår for avtalen at kunden kjøper hele pakken.

For det tilfellet at statene velger å ikke innføre forbud mot salg, oppstilles det bestemte krav til opplysninger. Forsikringsdistributøren skal opplyse om de enkelte komponentene i pakken kan kjøpes separat. Det skal videre gis opplysninger om de forskjellige komponentene i pakken, herunder separate opplysninger om omkostninger og risiko. Hvis risiko eller dekning i en produktpakke skiller seg fra den risikoen eller dekningen som er forbundet med de enkelte komponentene, skal foretaket forklare hvordan sammensetningen av enkeltelementene påvirker den totale risikoen eller dekningen.

14.3.2 Høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å innføre krav til informasjon ved salg av produktpakker der forsikringen er hovedytelsen. Det ble ikke foreslått noe forbud mot slike produktpakker som sådan. Om forholdet til dagens regler i finansforetaksloven og finansforetaksforskriften uttalte departementet:

«Reglene i finansforetaksloven og finansforetaksforskriften er i overensstemmelse med direktivet artikkel 24 nr. 1 og 2. Reglene i finansforetaksforskriften gjelder imidlertid bare for finansforetak. Forsikringsdistributører er ikke nødvendigvis finansforetak. Finansforetaksforskriften gjelder dessuten pakker med finansielle produkter eller tjenester. IDD artikkel 24 er ikke avgrenset på denne måten. Det kan dreie seg om pakker med et forsikringsprodukt og andre typer varer eller tjenester. Videre er det en pedagogisk fordel at alle opplysnings- og rådgivningsplikter ved salg av forsikringsprodukter fremgår av forsikringsavtaleloven.»

Det ble på denne bakgrunn foreslått en regel om slike produktpakker i lovforslaget § 1-6 annet ledd, som blant annet pålegger foretaket å gi opplysninger om de ulike elementene i avtalen.

14.3.3 Høringsinstansenes syn

Forbrukertilsynet tar til orde for å benytte adgangen i artikkel 24 nr. 7 til å forby også produktpakker der forsikringen er primærproduktet, når slike produktpakker er til skade for forbrukere. Tilsynet ber også om en klargjøring av forholdet mellom opplysningsplikten i lovforslaget § 1-6 annet ledd og finansforetaksloven § 16-8, og uttaler:

«Forbrukertilsynet leser § 1-6 andre ledd som en presisering av opplysningsplikten som følger av finansforetaksloven § 16-8, i de tilfeller hvor forsikring er primærproduktet i pakken.»

14.3.4 Departementets vurdering

Departementet har vurdert om man bør benytte adgangen til å forby salg av forsikring sammen med en aksessorisk vare eller tjeneste, jf. forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 24 nr. 7. Etter departementets syn er det imidlertid ikke behov for et slikt generelt forbud mot produktpakker der forsikring er primærproduktet. Departementet viser til at det etter gjeldende rett som hovedregel er forbud mot koblingssalg etter finansforetaksforskriften § 16-1 første ledd. Det kan dermed normalt ikke settes som vilkår for kjøp av en forsikring at kunden også kjøper en annen tjeneste. Forbudet i finansforetaksforskriften gjelder kun for finansforetak og for produktpakker som består av finansielle produkter og tjenester. Slik departementet ser det, er dagens regulering på dette punktet likevel tilstrekkelig. Departementet ser derfor ikke grunn til å foreslå ytterligere regler i forsikringsavtaleloven. Det bemerkes i denne forbindelse at det ikke har vært meningen å gi noen uttømmende regulering av produktpakker med forsikringselementer i forsikringsavtaleloven. Særregler for produktpakker på enkelte områder, slik som etter finansforetaksloven og finansforetaksforskriften, vil supplere forsikringsavtalelovens regler.

Forslaget oppstiller en særlig opplysningsplikt ved salg av produktpakker med forsikring som gjennomfører direktivet artikkel 24 nr. 1 og 2. Etter direktivet gjelder opplysningskravene der forsikringen er hovedytelsen. Departementet mener et tilsvarende krav bør gjelde også der forsikringen er aksessorisk til en annen vare eller tjeneste. Opplysninger om de enkelte komponentene i avtalen vil være relevante når kunden skal velge mellom å kjøpe produktene samlet eller hver for seg. Departementet foreslår derfor en bestemmelse om opplysningsplikt ved tilbud om produktpakker som gjelder uavhengig av om forsikringen er den primære ytelsen eller tilleggsytelsen, og uavhengig av om produktene også kan kjøpes separat, jf. § 1C-7. Det er naturlig å plassere en slik bestemmelse sammen med de øvrige opplysningskravene ved forsikringsdistribusjon i lovens annen del.

Når det gjelder forholdet mellom opplysningsplikten i lovforslaget § 1C-7 og finansforetaksloven § 16-8, vises det til særmerknadene til bestemmelsen.