17 Bevisbyrde
17.1 Gjeldende rett
Forsikringsavtaleloven inneholder ingen generelle regler om bevisbyrde, selv om det er gitt enkelte særregler på bestemte områder. Som påpekt i teorien inneholder forsikringsvilkår normalt heller ikke regler om bevisbyrde, jf. Bull: Forsikringsrett (2008) s. 246. Spørsmål om hvem av partene som har bevisbyrden for en faktisk omstendighet, må derfor løses med utgangspunkt i ulovfestet rett.
Som det klare utgangspunkt er det den sikrede som har bevisbyrden for at det foreligger et forsikringstilfelle, dvs. at det er inntrådt et forhold som gir rett til dekning etter forsikringen, jf. dommen i Rt. 2002 s. 1517. Dette må anses å være i tråd med kontraktsretten for øvrig: Selv om det ikke er helt klart hvilke ulovfestede regler for bevisbyrde som gjelder på kontraktsrettens område, blir utgangspunktet også her gjerne beskrevet slik at det er den som fremsetter et krav, som må bevise de faktiske forhold som kravet bygger på.
Når det gjelder spørsmålet om hvem som har bevisbyrden for kundens krav som følge av at foretaket har forsømt sin opplysnings- og rådgivningsplikt, må rettstilstanden anses mer usikker. Selv om det alminnelige erstatningsrettslige utgangspunktet er at skadelidte har bevisbyrden for at vilkårene for erstatning er oppfylt, tilsier hensynet til bevissikring normalt at bevisbyrden for at foretaket har oppfylt sin opplysnings- og rådgivningsplikt, bør legges på foretaket. I teorien er det antatt at spørsmålet må anses uavklart, se Bull: Forsikringsrett (2008) s. 113. Hva angår kravet til årsakssammenheng mellom foretakets forsømmelse og tapet, synes forarbeidene å forutsette at bevisbyrden ligger hos forsikringstakeren, jf. NOU 1987: 24 s. 53–54, slik også dommen i RG-1998-433, som gjaldt et tilfelle der forsikringsforetaket hadde forsømt å varsle om adgangen til å tegne fortsettelsesforsikring. I nyere klagenemndspraksis er det derimot lagt til grunn at foretaket har bevisbyrden for hva som ville skjedd hvis det hadde blitt gitt fullstendig informasjon, se blant annet FSN-3492, FSN-5556 og FSN-5895. Avgjørelsen i RG-1998-1380 går i samme retning. Synspunktet er i tråd med uttalelser i rettspraksis i saker om investeringsrådgivning om at det er skadevolderen som har bevisbyrden for den usikkerheten som knytter seg til det alternative hendelsesforløpet, dvs. hvordan kunden ville handlet hvis kravene til informasjon og rådgivning hadde vært oppfylt, se Rt. 2003 s. 400 (avsnitt 49) med videre henvisninger til Rt. 2000 s. 679 og Rt. 1996 s. 1718.
17.2 Direktivet og EØS-retten for øvrig
Forsikringsdistribusjonsdirektivet oppstiller ingen konkrete krav til nasjonale regler om bevisbyrde. I en sak fra 2014 kom imidlertid EU-domstolen til at det generelle kravet til effektiv gjennomføring av EU-retten innebærer at det stilles krav til nasjonale regler om bevisbyrde, jf. sak C-449/13 (18. desember 2014 CA Consumer Finance mot Ingrid Bakkaus mfl.). Saken gjaldt forbrukerkredittdirektivet. En forbruker hadde tatt opp et lån i forbindelse med kjøp av en bil og hadde i den forbindelse signert på en standardklausul om at hun «anerkender at have modtaget og være blevet gjort bekendt med formularen standardiserede europæiske forbrugerkreditoplysninger».
Spørsmålet for den nasjonale domstolen var om dette var tilstrekkelig bevis for at kunden faktisk hadde mottatt de aktuelle opplysningene, og at kredittgiveren således hadde oppfylt sine forpliktelser. Den nasjonale domstolen stilte blant annet spørsmål om forbrukerkredittdirektivet måtte fortolkes slik at «det påhviler kreditgiver at føre bevis for en korrekt og fuldstændig opfyldelse af de forpligtelser, der er pålagt denne i forbindelse med udarbejdelsen og opfyldelsen af en kreditaftale».
EU-domstolen uttalte i avsnitt 27 og 28 følgende om prinsippet om effektiv gjennomføring av EU-retten:
«Det skal dog præciseres, at overholdelsen af sidstnævnte princip, ville blive undermineret, hvis bevisbyrden for den manglende opfyldelse af de i artikel 5 og 8 i direktiv 2008/48 indeholdte forpligtelser hvilede på forbrugeren. Denne sidstnævnte råder nemlig ikke over bevismidler, der ville gøre det muligt for vedkommende at bevise, at kreditgiveren dels ikke har udleveret de i dette direktivs artikel 5 foreskrevne oplysninger til låntager, dels ikke har efterprøvet sidstnævntes kreditværdighed.
Derimod sikres den effektive virkning af udøvelsen de rettigheder, der gives i henhold til direktiv 2008/48, ved en national bestemmelse, ifølge hvilken kreditgiveren i princippet er forpligtet til over for retten at bevise den korrekte opfyldelse af sine forpligtelser forud for aftaleindgåelsen. Som generaladvokaten har anført i punkt 35 i forslaget til afgørelse, skal den omhyggelige kreditgiver nemlig være opmærksom på nødvendigheden af indsamling og opbevaringen af beviser for, at de oplysnings- og forklaringsforpligtelser, der påhviler denne, er blevet opfyldt.»
EU-domstolen fant altså at kravet til effektiv gjennomføring av EU-retten innebærer et krav til nasjonale regler om bevisbyrde. Det vil gjennomgående være slik at det er vanskelig for kunden å fremlegge konkrete bevis for at foretaket ikke har oppfylt sine plikter. EU-domstolens avgjørelse i denne saken er derfor også relevant for andre direktiver på forbrukerrettens område.
17.3 Forslaget i høringsnotatet
I høringsnotatet ble det foreslått en regel i lovforslaget § 1-8 om at foretaket har bevisbyrden for oppfyllelse av forpliktelser pålagt etter lov eller forskrift. Forslaget ble begrunnet slik:
«Det foreslås å lovfeste en regel om at tjenesteyteren har bevisbyrden for oppfyllelse av forpliktelser pålagt etter lov eller forskrift. Bestemmelsen er i overensstemmelse med EU-domstolens krav til nasjonal rett, jf. ovenfor om dette. For alle andre spørsmål vil kravene til bevis- og bevisvurdering fremdeles være regulert av ulovfestede regler. Bestemmelsen tilsvarer regelen i § 7 første ledd annet punktum i høringsnotatet 7. september 2017 med forslag til ny finansavtalelov. Bestemmelsen i forslaget til ny finansavtalelov første ledd første punktum om at bevisbyrden hviler på den parten som er nærmest til å sikre bevis for en omstendighet, er derimot ikke foreslått inntatt i forsikringsavtaleloven. Dette har sammenheng med at bevisspørsmålene i forsikringsavtaler ofte vil være forskjellig fra bevisspørsmålene som oppstår i andre kontrakter, fordi de ofte vil knytte seg til skadetilfellet. Det vil gjennomgående være forsikringstakeren som er nærmest til å bevise omstendigheter knyttet til skadetilfellet. Det er imidlertid ikke nødvendigvis slik at bevissikringshensynene er de mest tungtveiende i slike tilfeller. Det antas at disse spørsmålene fremdeles løses best med fleksible regler i ulovfestet rett. Det kan for øvrig være av interesse for høringsinstansene å se hen til høringsnotatet om forslag til ny finansavtalelov punkt 2.6.»
17.4 Høringsinstansenes syn
Forbrukerrådet, Forbrukertilsynet, Advokatforeningen, Finans Norge, Norske Forsikringsmegleres Forening og Finansmarkedsprosjektet og lærerne i finansmarkedsrett ved Institutt for privatrett, Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo har uttalt seg om forslaget. Finansmarkedsprosjektet og lærerne i finansmarkedsrett ved Institutt for privatrett, Det juridiske fakultet,Universitetet i Oslo viser til sin høringsuttalelse til forslaget om den nye finansavtaleloven, der høringsinstansen støttet forslaget. Også Forbrukerrådet og Forbrukertilsynet støtter forslaget. Forbrukerrådet ser et forsterket dokumentasjonskrav for tjenesteyteren som et naturlig og viktig skritt i retning av et forsterket forbrukervern. Forbrukertilsynet uttaler:
«Vi er enig med departementet i at EU-domstolens avgjørelse i sak C-449/13 innebærer et krav til nasjonale regler om bevisbyrde for å sikre en effektiv gjennomføring av EU-retten. Det er ikke urimelig å pålegge tjenesteyteren, den profesjonelle part, bevisbyrden for oppfyllelse av lovpålagte plikter. En forbruker vil ofte ikke på avtaletidspunktet ha forutsett behovet for å dokumentere det som skjer, og det bør heller ikke forventes av ham. Det er dermed en god løsning å gi tjenesteyter bevisbyrden for at egne plikter er oppfylt i det konkrete tilfellet.
Den foreslåtte § 1-8 i forsikringsavtaleloven samsvarer godt med forslaget til ny finansavtalelov § 7 første ledd, andre setning. Etter vårt syn gjør hensynene bak bevisbyrdereglene seg gjeldende uavhengig av hvilke finansielle tjenester det er snakk om. Forbrukeren står normalt svakere når det gjelder muligheten til å sikre, innhente og bedømme relevant dokumentasjon. Vi er derfor enig med departementet i at det er hensiktsmessig å ha like regler i de to lovene.»
Advokatforeningen, Finans Norge og Norske Forsikringsmegleres Forening er kritiske til forslaget. Advokatforeningen viser til at forslaget innebærer «[s]nudd bevisbyrde ved brudd på plikter etter lov og forskrift». Finans Norge synes å være av samme oppfatning og uttaler:
«Finans Norge mener at bevisbedømmelse er et område som generelt er dårlig egnet for lovregulering, særlig gjelder dette når man kun velger å regulere og stille krav til bevisbedømmelsen av enkeltspørsmål. Dette vil kunne skape tvil i forhold til hvilke ulovfestede regler om bevisbedømmelse som gjelder for andre spørsmål. Særlig gjelder dette når bevisbyrderegelen som innføres kun gjelder et av tre elementer i grunnlaget for et erstatningsansvar, nemlig ansvarsgrunnlaget, mens de ulovfestede bevisreglene fortsatt skal gjelde for kravet til årssakssammenheng og tap. På områder der prosesshyppigheten er så høy som i forsikring bør man være særlig varsom. Bevis- og bevisvurdering er bedre egnet for utvikling gjennom rettspraksis, noe praksisen fra både domstolene og Finansklagenemnda – Forsikring viser.
Finans Norge mener videre at det er viktig å se forslagene om erstatningsansvar for brudd på foretakenes plikter og bevisbyrderegelen i sammenheng. Den samlede effekten av forslagene vil innebære endringer i forhold til gjeldende ulovfestede regler om profesjonsansvar. Dette er imidlertid ikke gjort synlig som følge av at det i høringsnotatet ikke er foretatt en gjennomgang av gjeldende ulovfestede regler og en konsekvensvurdering av forslagene.
Forslaget til bevisbyrderegel begrenser seg til foretakets oppfyllelse av forpliktelser pålagt etter lov eller forskrift. For andre spørsmål vil de ulovfestede krav til bevisbyrde gjelde. I forslaget er det imidlertid ikke gjort begrensninger i hvem som kan påberope seg denne omvendte bevisbyrderegelen. Forsikringsforetak er ulike steder i lovgivningen pålagt forpliktelser overfor flere enn kunden. Dette omfatter både forsikrede, sikrede, andre rettighetshavere og i en del tilfelle offentlige myndigheter. Slik forslaget er utformet vil alle disse kunne påberope seg bevisbyrderegelen selv om erstatningskrav etter forslaget § 1-9 kun er begrenset til krav om erstatning fra kunder (som antas å være synonymt med forsikringstaker). Det er vanskelig å overskue konsekvensene av et slikt forslag når det ikke er foretatt en gjennomgang av hvilke plikter forsikringsforetakene er pålagt etter lov eller forskrift. Forsikringsforetak er blant annet pålagt forpliktelser i forhold til forsikringstaker, forsikrede og sikrede i finansforetaksloven kapittel 16, forsikringsvirksomhetsloven, bilansvarslova, yrkesskadeforsikringsloven og lover om særskilte forsikringsprodukter som foretakspensjonsloven, innskuddspensjonsloven og tjenestepensjonsloven, i tillegg til forsikringsavtaleloven.»
Norske Forsikringsmegleres Forening mener at en bestemmelse som foreslått kan være hensiktsmessig for direktekunder og forsikringsselskapene, men ikke for forsikringsmeglere:
«For forsikringsmeglere er […] situasjonen annerledes da denne er forsikringstagers rådgiver og representant og handler på forsikringstagers instruksjoner. For denne type ansvar er det allerede et relativt strengt profesjonsansvar og det er etter ForsikringsMeglernes oppfatning ingen grunn til å endre dette.»
17.5 Departementets vurderinger
Departementet foreslår i § 21-1 i lovforslaget en regel om at foretaket har bevisbyrden for oppfyllelse av forpliktelser pålagt etter lov eller forskrift.
Det er sjelden et saksforhold blir fullstendig oppklart i den forstand at det overhodet ikke eksisterer noen tvil om hva som har skjedd. Det blir da spørsmål om hvilken grad av sannsynlighet som kreves for at retten skal legge et bestemt faktum til grunn for sin avgjørelse – beviskravet. Selv om det er noe uenighet om terminologien i juridisk litteratur, brukes bevisbyrden tradisjonelt om hvem av partene saken skal løses i disfavør av der det er tvil om beviskravet er oppfylt, se blant annet Skoghøy: Tvisteløsning, 3. utgave (2017) s. 911. Utgangspunktet er at den som gjør gjeldende et krav, har bevisbyrden. Når beviskravet er sannsynlighetsovervekt, får bevisbyrden i prinsippet bare selvstendig betydning der hendelsesforløpet som kravet bygger på, fremstår like sannsynlig som alternative hendelsesforløp. Da går avgjørelsen i disfavør av den som fremsatte kravet.
Forslaget bygger på at bevisbedømmelsen så langt som mulig skal skje etter alminnelige regler, jf. tvisteloven § 21-2. Departementet er av den oppfatning at en regel som på generelt grunnlag legger bevisbyrden for krav som springer ut av en avtale om forsikring på foretaket, vil rekke for langt. Departementet deler også Forbrukertilsynets oppfatning om at dersom det innføres en bevisbyrderegel, bør den ikke begrense seg til én eller flere bestemte sakstyper. Det vises til at de samme hensynene gjør seg gjeldende for bevisvurderingen uavhengig av om det i den konkrete saken er påberopt ugyldighet, erstatning eller andre sanksjoner. Som nevnt er det ikke opplagt hva som er innholdet i de ulovfestede bevisbyrdereglene på dette området. Utgangspunktet blir her som ellers gjerne beskrevet slik at det er den som fremsetter et krav, som må bevise de faktiske forhold som kravet bygger på. Samtidig er det på det rene at bevissikringshensynet i mange tilfeller innebærer at bevistvil bør gå ut over den parten som har hatt best mulighet og oppfordring til å sikre bevis for en faktisk omstendighet. I praksis knytter det seg for eksempel ofte atskillig tvil til hvilken informasjon forsikringsforetaket har gitt. Bevissikringshensynet synes derfor å være godt egnet som grunnlag for en alminnelig bevisbyrderegel i spørsmålet om foretaket har oppfylt sine lov- og forskriftspålagte plikter.
Enkelte høringsinstanser er kritiske til forslaget om at foretaket har bevisbyrden for at forpliktelser etter lov eller forskrift er oppfylt, fordi de mener at dette er en regel om omvendt bevisbyrde. Departementet viser til at foretaket normalt vil ha best mulighet og oppfordring til å sikre bevis for at forpliktelsene etter lov og forskrift er oppfylt. Det vil gjennomgående være slik at det er vanskelig for forbrukeren å fremlegge konkrete bevis for at foretaket ikke har oppfylt sine plikter. EU-domstolens avgjørelse som er omtalt i punkt 17.2, har derfor etter departementets oppfatning overføringsverdi til saker som gjelder foretakets forpliktelser overfor forbrukere etter forsikringsdistribusjonsdirektivet. Normalt vil det være slik at foretaket har best mulighet for og oppfordring til å sikre bevis for at forpliktelsene etter lov og forskrift er oppfylt også når kunden ikke er forbruker. Departementet ser likevel ikke grunn til å gjøre regelen ufravikelig utenfor forbrukerforhold. Også de alminnelige bevisbyrdereglene åpner for å plassere bevisbyrden hos foretaket i situasjoner der det er foretaket som er nærmest til å sikre dokumentasjon for at det har oppfylt sine plikter. I Rt. 2003 s. 400, som gjaldt ansvar for investeringsrådgivning overfor et aksjeselskap, påla Høyesterett i tråd med dette finansinstitusjonen bevisbyrden for hvilken informasjon som var gitt, i en situasjon der det hadde vært «meget nærliggende» for institusjonen å sikre seg at det foreslå skriftlig dokumentasjon. Departementet antar at de ulovfestede bevisbyrdereglene i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til kunder som ikke er forbrukere, samtidig som fleksibiliteten i avtaleforholdet bevares.
Det kan riktignok tenkes tilfeller der det unntaksvis er forbrukeren som har best mulighet og størst oppfordring til å sikre bevis for at foretaket har oppfylt sine lov- og forskriftspålagte plikter. Etter departementets syn kan dette imidlertid ikke tillegges avgjørende vekt mot forslaget. Departementet viser til at en regel som foreslått vil gi foretaket insentiver til å få på plass rutiner og systemer som sørger for at det sikres bevis for at foretakets plikter etter lov og forskrift er ivaretatt.
I motsetning til den nye finansavtaleloven foreslås det ikke en generell lovfesting av at bevisbyrden skal ligge hos den parten som er nærmest til å sikre bevis for en omstendighet. Departementet viser til at bevisspørsmålene i forsikringsavtaler ofte vil være forskjellig fra bevisspørsmålene som oppstår i andre kontrakter, fordi de ofte vil knytte seg til skadetilfellet. Det antas at disse spørsmålene fremdeles løses best med fleksible regler i ulovfestet rett. Departementet går heller ikke inn for å foreslå regler om beviskravet for foretakets overholdelse av sine plikter. Hvilket beviskrav som skal legges til grunn, må avgjøres etter alminnelige bevisvurderingsregler, jf. tvisteloven § 21-2.
Noen høringsinstanser har reist spørsmål om bevisbyrden for årsakssammenheng og tapets omfang. Departementet legger til grunn at lovforslaget § 21-1 medfører at kunden i utgangspunktet har bevisbyrden for at pliktbruddet står i årsakssammenheng med et tap og for tapets omfang. Det svarer til alminnelige kontrakts- og erstatningsregler. Det vises i denne sammenheng til NOU 1983: 56 s. 53 og NOU 1987: 24 s. 54, der det begge steder forutsettes at det er opp til forsikringstakeren å påvise nødvendig sammenheng mellom mangelfull informasjon og manglende eller inadekvat forsikring. Dette er likevel bare et utgangspunkt. Når et eventuelt tap skal beregnes, vil spørsmålet være hvordan kunden ville ha handlet hvis foretaket hadde oppfylt kravene til informasjon og rådgivning. Det vil ofte være knyttet betydelig usikkerhet til en slik vurdering, og Høyesterett har i flere saker om investeringsrådgivning lagt til grunn at det er tjenesteyteren som har bevisbyrden for hvordan kunden ville ha handlet hvis kravene til informasjon og rådgivning hadde vært oppfylt, se blant annet Rt. 2003 s. 400 (avsnitt 49). Departementet går ut fra at disse synspunktene vil ha overføringsverdi til krav etter § 21-2 i loven her, jf. også FSN 5895 og FSN 3492.
Finans Norge viser til at slik forslaget er utformet, vil det få betydning der forsikringsforetak er pålagt forpliktelser overfor forsikringstaker, forsikrede og sikrede i finansforetaksloven kapittel 16, forsikringsvirksomhetsloven, bilansvarslova, yrkesskadeforsikringsloven og lover om særskilte forsikringsprodukter som foretakspensjonsloven, innskuddspensjonsloven og tjenestepensjonsloven. Departementet er enig i dette, men vil bemerke at bestemmelsens anvendelsesområde like fullt er saklig begrenset av forsikringsavtalens virkeområde. Bevisbyrderegelen gjelder dermed bare for tvister knyttet til avtaler som faller inn under loven. Siden loven oppstiller en plikt til å opptre faglig forsvarlig ut fra pliktene som gjelder for tjenesten, jf. § 1-5, vil bevisbyrderegelen omfatte foretakets plikter også etter andre lover enn loven her i den utstrekning pliktene gjelder for den tjenesten som ytes etter loven.