13 Forsikringsbaserte investeringsprodukter
13.1 Gjeldende rett
Forsikringsbaserte investeringsprodukter brukes som samlebetegnelse for en rekke ulike finansielle produkter som er satt sammen av et forsikringselement og et investeringselement, og der størrelsen på ytelsen er knyttet til verdien av underliggende investeringer. Forsikringstakeren velger og kan senere endre sammensetningen av de underliggende investeringene, og bærer selv risikoen for verdiutviklingen på investeringene frem til utbetalingstidspunktet. Det er forsikringsforetaket som eier porteføljen, mens forsikringstakeren har en fordring mot foretaket.
Forsikringsbaserte investeringsprodukter er å anse som personforsikring og faller inn under reglene i forsikringsavtaleloven del B. Kravene til informasjon og rådgivning ved salg av personforsikring og i forsikringstiden følger av forsikringsavtaleloven kapittel 11, se punkt 10.1 og 11.1.
Kravene innebærer blant annet at foretaket så vidt mulig skal sørge for at forsikringstakeren får råd om dekningen av forsikringsbehovet ved tegningen, og at forsikringstakeren i forsikringstiden holdes orientert om de sidene av forsikringsavtalen som det er viktig å kjenne til.
Finanstilsynet har i sin praksis stilt omfattende krav til informasjon og rådgivning ved salg av forsikringsbaserte investeringsprodukter. Tilsynet har lagt til grunn at det må gis råd som er tilpasset den enkeltes behov, og at det må vurderes om produktet er egnet for kunden, jf. rundskriv 14/2016. Momenter i vurderingen er blant annet forsikringstakerens inntekts- og formuesposisjon generelt, antall år til pensjonsalder, risikovilje, kompetanse, erfaring og om forsikringstakeren er i stand til å forstå risikoen i produktet.
13.2 Direktivet og øvrige EØS-forpliktelser
Forsikringsdistribusjonsdirektivet kapittel VI inneholder særlige krav ved distribusjon av forsikringsbaserte investeringsprodukter som supplerer de alminnelige kravene i artikkel 17 til 20. Forsikringsbaserte investeringsprodukter er i direktivet definert som forsikringsprodukter som har en utløps- eller gjenkjøpsverdi som helt eller delvis er gjenstand for markedssvingninger, jf. artikkel 2 nr. 17. Enkelte forsikringer er ikke omfattet av definisjonen. Det gjelder blant annet skadeforsikringer, livsforsikringer som er rene risikoprodukter, og produkter som har pensjon som hovedformål.
I artikkel 29 oppstilles det generelle krav til opplysninger om blant annet produktet, omkostninger og gebyrer. Kravene innebærer blant annet at det skal opplyses om det vil bli gitt en periodisk egnethetsvurdering etter artikkel 30 i de tilfellene det ytes rådgivning, og at det skal gis relevant veiledning og advarsler om risikoen forbundet med produktet eller foreslåtte investeringsstrategier. Det skal også opplyses om samtlige kostnader og tilknyttede gebyrer, herunder eventuelle tredjepersonsbetalinger. Opplysningene skal gis på en måte som gjør kunden i stand til å forstå produktets art og risiko.
Særlige krav til rådgivningen følger av artikkel 30. Hvis det ytes rådgivning om et forsikringsbasert investeringsprodukt, skal foretaket foreta en såkalt egnethetsvurdering. Det innebærer at foretaket skal innhente opplysninger om blant annet evne til å bære tap og risikovillighet for å sikre at produktet egner seg for kunden. Ved salg uten at det ytes rådgivning, er det tilstrekkelig å foreta en såkalt hensiktsmessighetsvurdering – det vil si en vurdering av om tjenesten eller produktet passer for kunden, basert på kundens kunnskap om og erfaring fra det relevante investeringsområdet. Det er adgang til å bestemme at hensiktsmessighetsvurderingen kan unnlates for såkalte «execution only»-salg der særlige vilkår er oppfylt. Blant vilkårene er at produktet bare kan være eksponert mot finansielle instrumenter som regnes som ikke-komplekse etter MiFID II, og at det må være kunden som har tatt initiativ til formidlingen.
Artikkel 29 nr. 3 tredje avsnitt åpner for å gjøre det obligatorisk å yte rådgivning som nevnt i artikkel 30 ved salg av forsikringsbaserte investeringsprodukter.
Det følger av artikkel 30 nr. 1 annet ledd at det er den samlede pakken som skal egne seg for kunden dersom forsikringsdistributøren yter investeringsrådgivning og anbefaler en pakke av tjenesteytelser eller produkter, jf. artikkel 24.
Før det inngås avtale skal kunden som hovedregel oversendes en egnethetserklæring som dokumenterer rådgivningen, jf. artikkel 30 nr. 5. Kunden skal i tillegg motta periodiske rapporter om de tjenestene som er utført.
Kommisjonen er gitt kompetanse til å vedta delegerte rettsakter om distribusjon av forsikringsbaserte investeringsprodukter, jf. artikkel 30 nr. 6. Det er gitt utfyllende regler om interessekonflikter og om egnethets- og hensiktsmessighetsvurderingen i kommisjonsforordning 2017/2359.
Kravene til opplysninger og rådgivning i direktivet kapittel VI tilsvarer i hovedsak kravene i MiFID II om salg og formidling av finansielle instrumenter. Formålet er å sikre like god investorbeskyttelse selv om produktet er innrettet som en forsikring, se fortalen avsnitt 56. En forskjell er likevel at forsikringsdistribusjonsdirektivet åpner for å stille strengere krav av hensyn til forbrukeren.
Departementet viser til Finansdepartementets Prop. 233 LS (2020–2021) for en nærmere redegjørelse for innholdet i direktivets øvrige krav ved salg av forsikringsbaserte investeringsprodukter. Kravene i forsikringsdistribusjonsdirektivet og tilhørende rettsakter må sees i sammenheng med de særlige reglene om salg av forsikringsbaserte investeringsprodukter i PRIIPs-forordningen ((EU) nr. 1286/2014) og i offentliggjøringsforordningen ((EU) 2019/2088) og taksonomiforordningen ((EU) 2020/852).
PRIIPS-forordningen stiller bestemte krav til nøkkelinformasjon for sammensatte og forsikringsbaserte investeringsprodukter ved salg til ikke-profesjonelle investorer. Forordningen er foreslått gjennomført i norsk rett i en ny lov om nøkkelinformasjon om sammensatte og forsikringsbaserte investeringsprodukter, se Finansdepartementets høringsbrev 18. mai 2017.
Offentliggjøringsforordningen og taksonomiforordningen stiller krav om offentliggjøring av bærekraftsinformasjon i finanssektoren, herunder krav til hvilken informasjon investorer skal motta om bærekraftsrisiko før avtaleinngåelse. Forordningene er vedtatt som ledd i EU-kommisjonens handlingsplan for bærekraftig finans og gjelder blant annet for forsikringsforetak som selger forsikringsbaserte investeringsprodukter. Offentliggjøringsforordningen og taksonomiforordningen er foreslått gjennomført i norsk rett i en ny lov om offentliggjøring av bærekraftsinformasjon i finanssektoren og et rammeverk for bærekraftige investeringer, se Prop. 208 LS (2020–2021).
13.3 Høringsnotatet
I høringsnotatet foreslo departementet at kravene i forsikringsdistribusjonsdirektivet kapittel VI ved distribusjon av forsikringsbaserte investeringsprodukter inntas i forskrift. Forsikringsbaserte investeringsprodukter ble foreslått definert som «et forsikringsprodukt som har en utløps- eller gjenkjøpsverdi som helt eller delvis er gjenstand for markedssvingninger, og som ikke har pensjon som hovedformål».
Forslaget gikk videre blant annet ut på at det alltid skal gis en personlig anbefaling og dermed foretas en egnethetsvurdering ved tilbud om et forsikringsbasert investeringsprodukt, jf. forskriftsforslaget § 8 første ledd. Det ble foreslått at foretaket skal innhente opplysninger om kundens kunnskap og erfaring på det aktuelle investeringsområdet, samt kundens finansielle situasjon og investeringsmål, herunder kundens evne til å bære tap og risikotoleranse. Undersøkelsene skulle etter forslaget sette foretaket i stand til å anbefale et forsikringsbasert investeringsprodukt som egner seg for kunden, og som særlig er i samsvar med kundens risikotoleranse og evne til å bære tap. Det ble videre foreslått at anbefalingen skal omfatte forhold som er relevante for senere endringer i sammensetningen av investeringsporteføljen som kunden kan foreta, samt at det er den samlede pakken som skal egne seg for kunden dersom det i forbindelse med salget av et forsikringsbasert investeringsprodukt også ytes investeringsrådgivning, og forsikringen inngår i en pakke av tjenesteytelser eller produkter.
Det ble også foreslått regler om dokumentasjon av rådgivningen og rapportering til kunden i forsikringstiden, samt om informasjon til kunden før det inngås avtale.
13.4 Høringsinstansenes syn
Finanstilsynet, Forbrukerrådet, Forbrukertilsynet og Finans Norge har uttalt seg om forskriftsforslagets særlige krav ved distribusjon av forsikringsbaserte investeringsprodukter.
Finanstilsynet uttaler at det bør fremgå tydeligere at plikten til å foreta en egnethetsvurdering ved rådgivning om forsikringsbaserte investeringsprodukter ikke bare gjelder ved avtaleinngåelsen, men også ved senere endringer i avtalen.
Forbrukertilsynet tar til orde for at reglene for forsikringsbaserte investeringsprodukter bør gjelde generelt for livsforsikringer med investeringsvalg, herunder for fripoliser med investeringsvalg (FMI). Forbrukertilsynet uttaler:
«Etter vårt syn taler hensynet til forbruker-beskyttelse for at FMI og lignende produkter bør være underlagt reglene for forsikringsbaserte investeringsprodukter. Det samme gjør hensynet til at relativt like produkter bør være likt regulert. Vi ber derfor departementet om å vurdere om reglene også bør gjelde for FMI og lignende avtaler, og i så fall se nærmere på hvordan dette kan harmoniseres med reglene i foretakspensjonsloven.»
Forbrukertilsynet er videre enig i forslaget om at det alltid skal gjennomføres en egnethetsvurdering ved salg av forsikringsbaserte investeringsprodukter og slutter seg til Finanstilsynets vurdering i høringsnotat 23. juni 2017, der det blant annet er lagt til grunn at et unntak for såkalte «execution only»-salg vil svekke forbrukervernet.
Finans Norge tar til orde for at det bør gjøres unntak for «execution only»-salg og viser til dansk rett:
«Ved gjennomføring av IDD i Danmark er det i høringsutkast til «Bekendtgørelse om god skik for forsikringsdistributører» § 39 foreslått forenklede regler i de tilfeller der forsikringsformidler eller forsikringsforetaket ikke yter rådgivning om forsikringsbaserte investeringsprodukter, såkalt «Execution only». Finans Norge mener at et tilsvarende unntak bør inntas i en forskrift til forsikringsavtaleloven. Det vises til at slike regler blant annet er foreslått inntatt i ny verdipapirhandellov …».
Som nevnt i punkt 10.4.5 uttaler Finans Norge også følgende om den foreslåtte plikten til å yte rådgivning ved salg av personforsikring:
«Rådgivningspåbudet vil innebære en stor fare for regulatorisk arbitrasje ettersom konkurrerende fondsprodukter med tilsvarende egenskaper kan distribueres ved ren ekspedisjon for eksempel på nett («execution only») eller uten rådgivning ved hensiktsmessighetstesting, iht. verdipapirhandel- og verdipapirfondslovgivningen. En slik konkurranseforskyvning er stikk i strid med formålet ved EU-regelverket om å harmonisere regulering av forsikring- og spareprodukter. Særnorsk regulering vil derfor ikke bidra til det som ofte beskrives som et ‘level playing field’.»
Forbrukerrådet mener det bør innføres et lovfestet forbud mot returprovisjoner for både forsikringsbaserte investeringsprodukter og øvrige spareprodukter. Dersom det ikke innføres et slikt forbud, mener Forbrukerrådet at det bør stilles krav som sikrer kundene mer tilgjengelig informasjon om returprovisjoner.
13.5 Departementets vurdering
13.5.1 Regulering i lov eller forskrift
I forlengelsen av vurderingene i punkt 11.5.1 har departementet kommet til at enkelte av kravene i forsikringsdistribusjonsdirektivet kapittel IV for forsikringsbaserte investeringsprodukter bør lovfestes. Det foreslås å lovfeste en definisjon av forsikringsbaserte investeringsprodukter, samt å innta de særlige kravene til rådgivning ved salg av slike produkter i loven, se forslaget § 1B-2. Kravene til dokumentasjon av rådgivningen, rapportering til kunden og opplysninger om kostnader mv. foreslås inntatt i forskrift. Det foreslås en forskriftshjemmel i § 1B-2 fjerde ledd.
Ved den nærmere gjennomføringen i forskrift bør det også ses hen til sammenhengen med kravene i PRIIPS-forordningen og offentliggjøringsforordningen, se punkt 13.2.
13.5.2 Reglenes virkeområde
I høringen er det reist spørsmål om virkeområdet for de særlige kravene for forsikringsbaserte investeringsprodukter. Uttalelsene knytter seg dels til hvordan forslaget i høringsnotatet skal forstås, dels til hva som bør være reglenes virkeområde.
I lovforslaget § 1B-2 foreslås det å definere forsikringsbaserte investeringsprodukter som forsikringsprodukter som har en utløps- eller gjenkjøpsverdi som helt eller delvis er gjenstand for markedssvingninger, og som «ikke har pensjon som hovedformål». Definisjonen samsvarer med definisjonen som var foreslått i høringsnotatet. Finans Norge legger i sin høringsuttalelse til grunn at en slik avgrensning vil innebære at de særlige kravene som gjelder for forsikringsbaserte investeringsprodukter, ikke vil gjelde for produkter som faller inn under definisjonen «pensjonsforsikring» i den gjeldende forsikringsavtaleloven § 10-2 bokstav f. Departementet utelukker ikke at forslaget i praksis kan innebære en slik avgrensning, men ser grunn til å bemerke at den gjeldende forsikringsavtaleloven § 10-2 bokstav f, i lovforslaget § 10-2 bokstav e, ikke vil være avgjørende for tolkningen av definisjonen i lovforslaget § 1B-2 fjerde ledd. Med «pensjonsforsikring» i gjeldende forsikringsavtalelov § 10-2 bokstav f menes ordninger som er utformet i tråd med de særlige kravene i skattelovgivningen, jf. NOU 1983: 56 s. 46. Skatteloven med tilhørende forskrifter gir omfattende regler om hvordan en pensjonsordning må legges opp for at tilskudd og premie til ordningen skal være skattefrie. Det er ikke uten videre de samme hensynene som ligger bak denne skatterettslige avgrensningen og avgrensningen av produkter som omfattes av de særlige kravene til forsikringsbaserte investeringsprodukter i forsikringsdistribusjonsdirektivet.
Når det skal avgjøres hvilke produkter som er omfattet av de særlige kravene ved distribusjon av forsikringsbaserte investeringsprodukter, må det sees hen til definisjonen i direktivet. Lovforslaget § 1B-2 fjerde ledd bygger på direktivet artikkel 2 nr. 1 17), som avgrenser forsikringsbaserte investeringsprodukter mot blant annet ulike pensjonsprodukter, og skal forstås på samme måte. Formuleringen «som ikke har pensjon som hovedformål» er ment å avgrense mot produkter som faller inn under unntakene i artikkel 2 nr. 1 17) bokstav c til e, selv om det kan være noe uklart hvilke produkter dette svarer til i det norske markedet. Unntakene svarer til Europarlaments- og rådsforordning (EU) nr. 1286/2014 om nøkkelinformasjonsdokumenter om sammensatte og forsikringsbaserte investeringsprodukter (PRIIPs-forordningen) artikkel 2 nr. 2 bokstav e og f, og i fravær av andre holdepunkter legger departementet til grunn at unntakene bør forstås på samme måte. PRIIPs-forordningen er ennå ikke gjennomført i norsk rett. Når forordningen gjennomføres, kan det være naturlig å vurdere definisjonen i lovforslaget her på nytt for å sikre samsvar mellom definisjonene av forsikringsbaserte forsikringsprodukter.
Forbrukertilsynet har i høringen gitt uttrykk for at reglene om forsikringsbaserte investeringsprodukter bør gjelde generelt for livsforsikringer med investeringsvalg. En slik løsning vil i tilfelle innebære at man går lenger enn direktivet. Departementet er enig i at hensynet til investorbeskyttelse og forbrukervern gjør seg gjeldende også for slike produkter. Det dreier seg om investeringsbeslutninger med lang tidshorisont, som ofte tas bare én gang eller et fåtall ganger i løpet av livet, og det kan være store forskjeller i forvaltnings- og administrasjonskostnadene. Valget mellom ulike produkter kan få store konsekvenser for utbetalingen, og det er i det hele et betydelig informasjons- og veiledningsbehov.
Etter gjeldende rett stilles det imidlertid allerede omfattende krav til informasjon og rådgivning ved salg av alle typer livsforsikring med investeringsvalg. I tillegg til de alminnelige pliktene som vil følge av lovforslaget §§ 1-5 og 1B-1, inneholder særlovgivningen en rekke særskilte plikter ved salg av slike produkter, jf. bl.a. foretakspensjonsloven med tilhørende forskrifter. Dersom de særlige kravene til forsikringsbaserte investeringsprodukter skal gjelde generelt for livsforsikringer med investeringsvalg, vil det kreve samordning med disse særlige informasjons- og rådgivningskravene. Det fordrer etter departementets syn en nærmere vurdering av om gjeldende rett ivaretar behovet for forbrukervern på en tilstrekkelig måte. Det vil også være en fordel om reglene om forsikringsbaserte investeringsprodukter har fått virke i noe tid før man tar stilling til om virkeområdet skal utvides.
13.5.3 Krav om egnethetsvurdering
Høringsinstansene har ulike syn på om det alltid bør være plikt til å foreta en egnethetsvurdering ved salg av forsikringsbaserte investeringsprodukter. Departementet har funnet spørsmålet noe tvilsomt, men har kommet til at et slikt krav bør gjelde.
Forsikringsbaserte investeringsprodukter skiller seg fra tradisjonelle forsikringer ved at de i første rekke ivaretar et sparebehov hos den forsikrede. Produktene har et mer komplisert risiko- og avkastningsbilde enn tradisjonelle forsikringsprodukter, blant annet fordi utløps- eller gjenkjøpsverdien helt eller delvis er gjenstand for markedssvingninger. Det er derfor særlig krevende for kunden å vurdere produktet opp mot egne forsikrings- og sparebehov, samtidig som valget vil ha konsekvenser for forsikringstakeren langt frem i tid. Det tilsier etter departementets syn at det bør stilles mer omfattende krav til foretakets veiledning av kunden ved salg av forsikringsbaserte investeringsprodukter enn ved salg av mindre kompliserte forsikringsprodukter.
Det er i første rekke hensynet til lik regulering av sammenliknbare spareprodukter som kan tale for å tillate salg av forsikringsbaserte investeringsprodukter uten krav om egnethetsvurdering. Som påpekt av Finans Norge selges forsikringsbaserte investeringsprodukter i konkurranse med blant annet aksjesparekontoer og verdipapirfond. For slike produkter gjelder kravet om egnethetsvurdering bare dersom det ytes investeringsrådgivning eller porteføljeforvaltning, jf. verdipapirhandelloven § 10-15 første ledd. Hvis produktet tilbys uten at det samtidig ytes rådgivning eller forvaltning, er det tilstrekkelig at verdipapirforetaket vurderer om produktet er hensiktsmessig for kunden, jf. § 10-15 annet ledd. Dersom vilkårene i fjerde ledd er oppfylt, og tjenesten utelukkende består av mottak, formidling og utførelse av ordre («execution only»), gjelder heller ikke kravet om hensiktsmessighetsvurdering. Verdipapirhandelloven § 10-15 åpner med andre ord for at produkter som i stor grad dekker det samme sparebehovet hos kunden, og som kan ha samme risikoprofil som forsikringsbaserte investeringsprodukter, selges under et forenklet regime som stiller lempeligere krav til tjenesteyteren.
Departementet er enig i at det er viktig å unngå vilkårlige forskjeller i reguleringen av sammenliknbare produkter. Hensynet til like regler i de nordiske landene kan også tilsi at egnethetsvurderingen ikke gjøres obligatorisk. Disse hensynene må imidlertid veies mot behovet for et sterkt forbrukervern.
Også etter gjeldende rett er det stilt omfattende krav til informasjon og rådgivning ved salg av forsikringsbaserte investeringsprodukter. Finanstilsynet har i sin praktisering av regelverket lagt til grunn at den generelle rådgivningsplikten i § 11-1 for personforsikringer innebærer at foretaket må gjøre en egnethetsvurdering. Departementet legger derfor til grunn at det vil svekke det gjeldende forbruker- og investorvernet dersom det generelt åpnes for salg av forsikringsbaserte investeringsprodukter uten krav om egnethetsvurdering.
Det kan ikke utelukkes at kravet om egnethetsvurdering kan utgjøre en konkurranseulempe ved salg av forsikringsbaserte investeringsprodukter, slik enkelte høringsinstanser peker på. En konkurranseulempe vil igjen kunne svekke det samlede forbrukervernet ved at forbrukere ledes til å kjøpe produkter som ikke nødvendigvis er de komparativt beste. Departementet er likevel noe i tvil om hvilken vekt dette bør tillegges. Som nevnt har Finanstilsynet i sin praksis lagt til grunn at det allerede gjelder et krav om egnethetsvurdering etter gjeldende rett, slik at det i realiteten vil dreie seg om en videreføring av gjeldende praksis. Ut fra høringsinstansenes uttalelser synes det ikke som om denne praksisen så langt har medført uheldige konkurransemessige vridninger. Det fremstår for øvrig heller ikke som opplagt at forbrukere vil foretrekke å kjøpe investeringsprodukter som selges uten forutgående rådgivning, fremfor produkter der slik rådgivning tilbys.
Departementet viser videre til at verdipapirhandellovens regler om egnethetsvurdering bygger på reglene i MiFID II. I motsetning til MiFID II åpner forsikringsdistribusjonsdirektivet uttrykkelig for å gjøre egnethetsvurderingen obligatorisk ved salg av forsikringsbaserte investeringsprodukter der hensynet til forbrukerne tilsier det, artikkel 29 nr. 3. Selv om hensynet til lik regulering av sammenliknbare produkter kan tale for å tillate salg av forsikringsbaserte investeringsprodukter uten krav om egnethetsvurdering, må hensynet til et fortsatt sterkt forbrukervern ved kjøp av forsikringsbaserte investeringsprodukter etter departementets syn her veie tyngre. Departementet har derfor kommet til at det nasjonale handlingsrommet til å påby egnethetsvurdering ved kjøp av forsikringsbaserte investeringsprodukter bør benyttes.
En mellomløsning kunne være å åpne for salg av enkelte mindre kompliserte forsikringsbaserte investeringsprodukter under et forenklet regime – såkalt «execution only»-salg. Det er særlig denne muligheten som har blitt trukket frem i høringen. Finans Norge har blant annet vist til at rådgivningsplikten etter § 11-1 i praksis har vært relativ til produktets kompleksitet og kunden produktet retter seg mot, og at det derfor har vært mulig å selge enklere produkter via nettløsninger.
Som det fremgår av punkt 10.5, innebærer forslaget at omfanget av den alminnelige veiledningsplikten ved distribusjon av forsikringsavtaler fremdeles kan tilpasses produktet og kunden. Når det gjelder egnethetsvurderingen, viser departementet til at det fremgår av de utfyllende bestemmelsene til direktivet i forordning (EU) nr. 2359/2017 at omfanget av opplysninger som skal innhentes i forbindelse med egnethetsvurderingen, avhenger av hva som er relevant og hensiktsmessig sett hen til produktet og kunden, jf. artikkel 9 nr. 3 og nr. 4 samt artikkel 17 nr. 1. Departementet foreslår å tydeliggjøre dette i ordlyden ved å presisere at det er «nødvendige» opplysninger om kundens kunnskap og erfaring mv. som skal innhentes. Departementet viser videre til at det ikke er foreslått formkrav som vil være til hinder for salg via nettbaserte løsninger der det er forsvarlig sett hen til kunden og produktets kompleksitet og risiko.
I likhet med i høringsnotatet foreslår departementet at tilbud om forsikringsbaserte investeringsprodukter alltid skal bygge på en personlig anbefaling. Det innebærer at forsikringsdistributøren plikter å foreta en egnethetsvurdering før det inngås avtale om forsikringsbaserte investeringsprodukter. Plikten til å foreta en egnethetsvurdering etter forslaget § 1B-2 første ledd er imidlertid knyttet til at det gis en personlig anbefaling, og den gjelder dermed uavhengig av om det fremsettes et tilbud. Departementet antar likevel at det mest praktiske er at det også fremsettes et tilbud der det gis en personlig anbefaling.
Finanstilsynet har i høringen gitt uttrykk for at det bør fremgå tydeligere av ordlyden at plikten til å foreta en egnethetsvurdering også gjelder der det gis rådgivning i forbindelse med senere endringer i avtalen. Departementet er enig i dette og vil påpeke at kravene i § 1B-2 vil gjelde der endringene er av en slik art og et slikt omfang at det i realiteten dreier seg om en ny avtale. Det kan imidlertid også være aktuelt med endringer i forsikringstiden som det ikke er naturlig å karakterisere som et nytt tilbud, f.eks. ved bytte av underliggende investeringer. Dersom det ytes rådgivning i direktivets forstand i forbindelse med slike endringer, legger departementet til grunn at det må foretas en ny egnethetsvurdering. Departementet foreslår derfor at det skal fremgå uttrykkelig av lovens § 11-3 at § 1B-2 gjelder tilsvarende der det gis en personlig anbefaling om forsikringsbaserte investeringsprodukter i forsikringstiden. Departementet viser til at en slik avgrensning samsvarer med direktivets rådgivningsbegrep, jf. artikkel 2 nr. 1 punkt 15, og tydeliggjør at plikten til å foreta en egnethetsvurdering gjelder på ethvert tidspunkt der det ytes rådgivning i direktivets forstand – enten det er før avtaleinngåelsen eller ved senere endringer i avtalen.
Om foretaket plikter å gi en personlig anbefaling ved endringer i forsikringstiden, slik at det må foretas en ny egnethetsvurdering, vil etter departementets oppfatning bero på hva slags endringer det dreier seg om, jf. også Finanstilsynets rundskriv 14/2016 punkt 3.2. Forslaget er etter dette ment å videreføre gjeldende rett når det gjelder plikten til å foreta en egnethetsvurdering. Det vises til merknadene til §§ 1B-2 og 11-3.
Når det gjelder Forbrukerrådets ønske om forbud mot returprovisjoner for forsikringsbaserte investeringsprodukter og øvrige spareprodukter, viser departementet til Finansdepartementets Prop. 233 LS (2020–2021). I høringsuttalelsen etterlyser Forbrukerrådet også mer tilgjengelig informasjon om returprovisjoner for kundene. Departementet viser til at hvilke opplysninger foretaket skal gi om omkostninger og gebyrer, foreslås regulert i forskrift.