7 Fravikelighet og unntak
7.1 Gjeldende rett
Forsikringsavtaleloven kan som hovedregel ikke fravikes til skade for den som utleder rett mot foretaket av forsikringsavtalen, jf. § 1-3 første ledd og § 10-3. I utgangspunktet er loven ufravikelig både når det gjelder forbrukere og næringsdrivende.
For avtaler om visse typer skadeforsikring i næringsvirksomhet kan loven likevel fravikes med unntak for § 7-8, jf. § 1-3 annet ledd. Det karakteristiske for disse typene forsikring er at de knytter seg til bransjer eller forsikringsobjekter med et sterkt internasjonalt islett eller gjennomgående store og sterke forsikringstakere i næringsvirksomhet, jf. Bull: Forsikringsrett (2008) s. 41. For det første kan loven fravikes når forsikringen gjelder foretak av en viss størrelse. Det er oppstilt tre terskelverdier knyttet til antall ansatte, salgsinntekt og eiendeler, hvor minst to må være oppfylt. Terskelverdiene ble opprinnelig satt med utgangspunkt i terskelverdier som er brukt i definisjonen av «store risici» i direktiv 73/239/EØF, jf. artikkel 5, jf. Ot.prp. nr. 49 (1988–99) s. 32. Disse terskelverdiene er videreført i definisjonen av det samme begrepet i direktiv 2009/138/EF om adgang til og utøvelse av forsikrings- og gjenforsikringsvirksomhet (Solvens II) artikkel 13 nr. 27. For det andre kan del A fravikes ved forsikring i tilknytning til næringsvirksomhet når virksomheten hovedsakelig foregår i utlandet, når forsikringen knytter seg til registreringspliktige skip og innretninger som nevnt i sjøloven § 33 første ledd og §§ 39 og 507, når forsikringen knytter seg til luftfartøy, og når forsikringen gjelder «varer under internasjonal transport, herunder transport til og fra norsk kontinentalsokkel». Enkelte av disse kategoriene sammenfaller med definisjonen av store risikoer i Solvens II artikkel 13 nr. 27, mens andre ikke gjør det. Solvens II-definisjonen av store risikoer omfatter for eksempel kasko- og ansvarsforsikring «for fartøjer til sejlads på have, indsøer og floder», jf. Annex I kategori 6 og 12, mens «registreringspliktige» skip i forsikringsavtaleloven § 1-3 kun omfatter skip med største lengde 15 meter eller mer, jf. sjøloven § 11.
For avtaler som er omfattet av § 1-3 annet ledd, gjelder ikke bestemmelsene i forsikringsavtaleloven § 3-10, som begrenser forsikringsforetakets adgang til å nekte noen på vanlige vilkår en forsikring som foretaket ellers tilbyr allmennheten, jf. § 1-3 tredje ledd.
I tillegg følger det av enkelte andre bestemmelser at ufravikeligheten bare gjelder ved forsikring som ikke har tilknytning til næringsvirksomhet, se for eksempel § 4-11.
Av enkelte bestemmelser fremgår det også uttrykkelig at lovens regel bare gjelder dersom ikke annet er avtalt, se for eksempel §§ 3-1 og 12-2 første ledd.
Ved forsikringsformidling følger det som nevnt av forsikringsformidlingsloven § 5-4 at en forsikringsmegler, i forbindelse med inngåelse av en forsikringsavtale og ved endring eller fornyelse av avtalen, minst skal gi kunden informasjon som fastsatt i forskrift av departementet. Slik forskriftsregulering er gitt i forsikringsformidlingsforskriften § 3-1, og i bestemmelsens sjette ledd er det gitt unntak fra enkelte av informasjonsforpliktelsene ved formidling av forsikring som angitt i lov 27. november 1992 nr. 111 om lovvalg i forsikring § 9 a til forsikringstaker som angitt i samme bestemmelse. Avgrensningen tilsvarer avgrensningen av «store risici» etter Solvens II artikkel 13 nr. 27, men begrepet «store risikoer» er ikke benyttet.
Angrerettloven kan ikke fravikes ved avtale til ulempe for en forbruker, jf. angrerettloven § 3.
7.2 Direktivet
Forsikringsdistribusjonsdirektivet oppstiller i utgangspunktet ufravikelige regler, men slår fast at enkelte av kravene ikke skal gjelde for bestemte avtaler. Etter artikkel 22. nr. 1 første avsnitt gjelder kravene til opplysninger, råd og veiledning i artiklene 18, 19 og 20 ikke ved salg og formidling av forsikringer av store risikoer. Hva som utgjør forsikring av store risikoer, er definert i artikkel 2 nr. 1 punkt 16 ved en henvisning til Solvens II artikkel 13 nr. 27.
Selv om direktivet unntar avtaler om forsikring av store risikoer fra anvendelsesområdet til artikkel 18, 19 og 20, kan medlemsstatene likevel velge å innføre tilsvarende krav for slike avtaler. Som tidligere nevnt stiller forsikringsdistribusjonsdirektivet bare krav om minimumsharmonisering, jf. også punkt 4.
Som nærmere omtalt i punkt 13 oppstiller direktivet særskilte krav til opplysninger og rådgivning ved distribusjon av forsikringsbaserte investeringsprodukter. Fra disse særskilte kravene åpner direktivet for at det kan oppstilles unntak ved distribusjon til profesjonelle investorer, jf. artikkel 22 nr. 1 annet ledd.
7.3 Høringsnotatet
Departementet foreslo i høringsnotatet at den nye, første delen i forsikringsavtaleloven, se punkt 5, som utgangspunkt skal være ufravikelig, men at bestemmelsene om erstatning og erstatningens omfang skal være fravikelige ved inngåelse av avtaler om store risikoer. De konkrete bestemmelsene er nærmere omtalt i punkt 16.
Spørsmålet om fravikelighet for gjeldende del A og B i loven ville etter forslaget fortsatt reguleres av gjeldende § 1-3 (i høringsnotatets lovforslag ny § 2-3) og § 10-3.
Enkelte informasjons- og opplysningsplikter i gjeldende del A og B ble samtidig foreslått flyttet til den nye, første delen i loven, se også punkt 10 og 11. For disse og enkelte andre bestemmelser i den nye, første delen av loven foreslo departementet at reglene ikke skal gjelde for avtaler om såkalt store risikoer:
«For slike avtaler foreslås det at kravene til opplysninger i lovforslaget § 1-5 ikke skal gjelde. Regelen gjennomfører opplysningskravene i artikkel 18 og 19. Det følger av artikkel 22 nr. 1 at disse reglene ikke skal gjelde i slike avtaler. Det foreslås videre at forbudet mot å inngå avtaler som ikke er i kundens interesse, i § 1-3 annet ledd tredje punktum og kravet i § 1-3 fjerde ledd første punktum om at ethvert tilbud til kunden skal være det beste tilbudet selskapet tilbyr tilsvarende kunder, ikke skal gjelde i slike avtaler. Det antas at kundene som omfattes av definisjonen av avtaler om store risikoer, er tilstrekkelig profesjonelle til å ivareta egne interesser i forhandlingene.»
Gjeldende §§ 3-10 og 12-12 om avslag på forsikring ble også foreslått flyttet til den nye, generelle delen i loven og slått sammen til én bestemmelse, se merknad til lovforslaget § 1B-3 i proposisjonen her. Også denne bestemmelsen ble det foreslått at ikke skal gjelde ved avtaler om store risikoer.
Overordnede krav til rådgivning, veiledning og opplysninger ble foreslått inntatt i høringsnotatets lovforslag § 1-3, se punkt 10. For disse kravene foreslo ikke departementet noe unntak for avtaler om store risikoer:
«Kravene til rådgivning, veiledning og opplysninger som følger av artikkel 20, er foreslått gjennomført i lovforslaget § 1-3. Som nevnt ovenfor, kan også kravene etter artikkel 20 unntas ved inngåelse av avtaler om store risikoer. Lovforslaget § 1-3 gjennomfører imidlertid også artikkel 17, herunder krav til ærlig, redelig og profesjonell opptreden i kundens beste interesse og krav til redelige, klare og ikke villedende opplysninger. Disse kravene er ikke omfattet av unntaket i artikkel 22 nr. 1, og må derfor gjelde også ved forsikringsavtaler om store risikoer. I tillegg inneholder § 1-3 enkelte krav som ikke bygger på direktivet. Forslaget innebærer derfor at § 1-3 skal gjelde også ved inngåelse av avtaler om store risikoer. Dette betyr at kravene til veiledning, rådgivning og opplysninger skal gjelde også i slike avtaler. Disse reglene er imidlertid skjønnsmessig utformet. Lovforslaget § 1-3 annet ledd oppstiller en plikt til å veilede kunden «etter behov», og til å innhente «nødvendige opplysninger». Hvilket «behov» en kunde har for veiledning, og hvilke opplysninger som er «nødvendige», vil variere med kundens profesjonalitet. Tilsvarende gjelder for kravet i femte ledd om å «gi kunden de opplysninger som er nødvendige for at kunden kan forstå, overveie og sammenligne tilgjengelige tilbud», og å ta «rimelige skritt for å forsikre seg om at den enkelte kunde forstår informasjonen».
Etter departementets vurdering må også profesjonelle kunder kunne forvente å få nødvendige opplysninger. I den grad det ytes rådgivning til profesjonelle kunder, må også disse kunne forvente at rådene er basert på faglige vurderinger av hvilke tjenester eller produkter som best oppfyller kundens ønsker og behov.»
Lovteknisk ble det foreslått at unntaket for forsikring av store risikoer gjennomføres ved en henvisning til lov om lovvalg i forsikring § 9 a. Samtidig uttalte departementet:
«Det bemerkes at bestemmelser i ulike lover som omtaler forsikringer av store risikoer er noe ulikt utformet. Det bes om høringsinstansenes syn på om slike bestemmelser kan utformes på en mer hensiktsmessig og enhetlig måte.
Departementet har i forlengelsen av ovennevnte vurdert om bestemmelsen i gjeldende § 1-3 annet ledd bør revideres. […] I lys av at det bes om generelle innspill på hvordan definisjonen av store risikoer kan defineres og samordnes på en bedre måte, er det imidlertid ikke foreslått endringer i § 1-3 annet ledd.»
Det ble foreslått ikke å benytte den nasjonale valgmuligheten til å oppstille unntak fra de særskilte kravene til opplysninger og rådgivning ved distribusjon av forsikringsbaserte investeringsprodukter til profesjonelle investorer. Departementet pekte på at et slikt unntak vil være lite praktisk ettersom markedet for forsikringsbaserte investeringsprodukter antas å være dominert av ikke-profesjonelle kunder.
7.4 Høringsinstansenes syn
Finans Norge mener at det er viktig at avtalefriheten ikke begrenses utover de begrensinger som følger av forsikringsdistribusjonsdirektivet og uttaler:
«Norsk forsikringsnæring yter tjenester til et bredt næringsliv. En del spesialiserte foretak har kun et begrenset antall næringskunder som de betjener. Mange av næringskundene ønsker og har behov for å fremforhandle innholdet i avtaler langt utover de forsikringstyper som dekkes av definisjonen av «store risikoer» i lovvalgsloven § 9 a. Det er […] ikke uvanlig at ulike typer forsikringer knyttes sammen etter kundens ønske eller at kunden i sine anbud definerer forsikringsvilkårene i de forsikringstilbud de ønsker. Overfor slike kunder har omstendelige plikter om informasjon liten eller ingen verdi utover å være kostnadsdrivende.»
Advokatforeningen er kritisk til reguleringen av unntak for såkalt «store risikoer» i lovforslaget i høringsnotatet og uttaler:
«Advokatforeningen mener at forslaget legger opp til et forvirrende og unødvendig komplisert system for å identifisere for hvem og for hvilke forsikringstyper FALs første del skal gjelde for. Det er for det første uheldig at det i forslagets § 1-1 vises til en avgrensning i en lov som angår lovvalg og som ikke angir virkeområde for forsikringsavtaler, men derimot de situasjoner hvor partene i en forsikringsavtale kan velge hvilket lands rett som skal gjelde for fortolkingen av avtalen. Den definisjonen som det vises til i forsikringslovvalgsloven er for det andre ikke hensiktsmessig å anvende i dag, i lys av at det har vært endringer på EU-nivå både med hensyn til forsikringsklasseinndelingen samt de terskelverdier som det vises til gjennom henvisning tilbake til dagens FAL § 1-3.
Advokatforeningen foreslår at den spesifikke avgrensningen av anvendelsesområdet samt definisjonen inntas i forskrift, som departementet får fullmakt gjennom lov til å vedta og senere endre ved behov – først og fremst ved endringer av innholdet av «stor risiko» med relevans for forsikringsavtaler på EU nivå. Når det gjelder formuleringen av anvendelsesområdet for den nye første del av FAL vil Advokatforeningen anmode om at det foretas en ny oversettelse av Solvency II direktivets definisjon. Den gamle oversettelsen i forsikringslovvalgsloven er ikke nøyaktig og gir på flere punkter tilsynelatende et annet meningsinnhold enn det direktivet legger opp til i sin engelske og danske versjon.»
Advokatforeningen uttaler videre:
«Når det gjelder angivelsen i dagens FAL § 1-3 annet ledd bokstav a) av det som i bransjen har blitt kalt «stor næringskunde», mener Advokatforeningen at det er lovteknisk uheldig at det i FAL fremkommer at det er «foretaket» som skal oppfylle kriteriene for at FALs regler skal kunne fravikes, mens det i direktivene og også i forsikringslovvalgsloven fremgår at det er «policyholder»/»forsikringstaker» som skal oppfylle kriteriene. Begrepet «foretaket» er ikke definert noe sted i dagens FAL, og det er ikke forklart i forarbeidene til FAL i hvilken grad det er siktet til et annet meningsinnhold enn «forsikringstaker», som for eksempel sikrede.
Advokatforeningen anbefaler at det i en ny definisjon av stor risiko legges til grunn at det er «forsikringstaker» som skal tilfredsstille kriteriene, dog slik at det er de samlede konserntall som skal legges til grunn, slik det også følger av Solvency II direktivets artikkel 13 (27) nest siste avsnitt. Det sistnevnte er nødvendig fordi det ikke er uvanlig at det er et management selskap i konsernet som ikke alene oppfyller kriteriene som formelt er benyttet som forsikringstaker.»
Cefor har i etterkant av høringen i e-post til departementet 12. august 2019, uttalt følgende om forslaget til lovendringer som ble sendt på høring:
«Det har utviklet seg en viss usikkerhet i sjøforsikringsbransjen knyttet til forslaget.
Vi har merket oss at IDD direktivet og det norske forslaget til gjennomføring i norsk rett gir selskapene en rekke nye plikter overfor kunder i forbindelse med salg av forsikring, med noen unntak i tilfeller der det er snakk om «store risikoer». Det vil dermed være av betydning for våre medlemmers arbeid i å forberede seg for det nye regelverket å få avklart hva som vil inngå i kategorien «store risikoer», og hvilke plikter som er unntatt i slike tilfeller.
IDD direktivet definerer store risikoer (ved å henvise til Solvens II-direktivet) som omfatter bl.a. båter/skip («sea, lake and river and canal vessels»), samt ansvarsdekning tilknyttet båter/skip. I forslaget til endringer i norsk forsikringsavtalelov er definisjonen på store risikoer tatt inn både i første og andre del, men med noe ulik ordlyd.
I lovforslaget første del, jf. § 1-1, defineres store risikoer ved å vise til risikoklasser som listet opp i § 9a i lov om lovvalg i forsikring, herunder «havgående fartøyer og fartøyer på innsjø, elv og kanal» og «ansvarsforsikring for havgående fartøyer og fartøyer på innsjø, elv og kanal». Disse risikoklassene er sammenfallende med forsikringsklasser definert som store risikoer etter Solvens II-regelverket.
I lovforslagets andre del. Jf. §2-3 videreføres § 1-3 i gjeldende forsikringsavtalelov. Her inneholder definisjonen bl.a. «forsikring [knyttet til] registreringspliktig skip, jf. sjøloven § 11», som innebærer at alle skip med største lengde på 15 meter eller over er omfattet av begrepet «store risikoer».
Det må antas at begrepet «store risikoer» ikke skal ha ulik betydning i lovforslagets del 1 og 2.»
Cefor stiller også spørsmål om adgangen til å fravike lovens regler om krav til standardisert informasjonsdokument, se omtale i punkt 11. Organisasjonen uttaler:
«Når det gjelder standardisert informasjonsdokument («IPID»), så er plikten unntatt for «store risikoer» under IDD direktivet. Det hersker imidlertid stor usikkerhet knyttet til denne plikten under det norske lovforslagets § 1-3, 5. ledd, da denne ikke er eksplisitt nevnt som unntatt i lovforslagets § 1-1. Det er dermed vanskelig å trekke en konklusjon om IPID er unntatt for «store risikoer».»
7.5 Departementets vurdering
Departementet følger opp forslaget i høringsnotatet om at det som i lovforslaget er ny første, annen og femte del, skal være ufravikelig med mindre annet fremgår av loven. I lys av høringsinnspillet fra Finans Norge og etter en fornyet vurdering foreslår departementet imidlertid en noe videre adgang til å fravike loven.
I enkelte bestemmelser i lovforslaget fremkommer det direkte at de kun gjelder overfor forbrukere. Dette gjelder for de fleste av bestemmelsene som foreslås flyttet fra angrerettloven, se punkt 11 og punkt 12.
Videre foreslås det at lovforslagets bestemmelser om bevisbyrde og erstatning i §§ 21-1 til 21-3, samt deler av § 1-6 om kommunikasjon og § 22-1 om klagebehandling skal være ufravikelige kun i forbrukerforhold, se også omtale i de enkelte punktene. Med unntak for § 1-6 om kommunikasjon, der enkelte av kravene gjøres ufravikelige også utenfor forbrukerforhold av hensyn til forpliktelsene etter forsikringsdistribusjonsdirektivet, samsvarer dette med adgangen til fravikelighet etter finansavtaleloven, som de aktuelle bestemmelsene er harmonisert med. Bestemmelsene gir en kundebeskyttelse som etter departementets oppfatning er mest naturlig å forbeholde kunder som er forbrukere.
Også lovforslagets bestemmelse om standardisert informasjonsdokument skal etter forslaget være ufravikelig kun i forbrukerforhold, se § 1C-3. Dette er nærmere behandlet i punkt 11.5.3.
Forslagene innebærer at forbrukerbegrepet inntas i forsikringsavtaleloven. Begrepet er ikke benyttet i loven i dag. Det er et spørsmål om bestemmelsene dette gjelder, burde vært harmonisert med de gjeldende reglene i forsikringsavtaleloven som gjelder «forsikring som ikke har tilknytning til næringsvirksomhet». Siden dette ikke var omtalt i høringsnotatet, foreslås det ikke i denne proposisjonen, men harmonisering kan vurderes ved en senere lovrevisjon.
Departementet foreslår videre at lovforslaget § 1-5 om forsikringsforetakets og forsikringsformidlerens alminnelige plikter skal være ufravikelig. Lovforslaget § 1-5 gjennomfører i første ledd forsikringsdistribusjonsdirektivets krav til ærlig, redelig og profesjonell opptreden i kundens beste interesse og i annet ledd direktivets krav til balanserte, klare og ikke villedende opplysninger. Begge disse kravene er ufravikelige etter direktivet. I finansavtaleloven er det til sammenlikning kun det førstnevnte kravet som er ufravikelig også utenfor forbrukerforhold, se § 3-1 jf. § 1-9 tredje ledd. Den snevrere adgangen til fravikelse i forsikringsavtaleloven skyldes altså forsikringsdistribusjonsdirektivets regler.
Også lovforslaget § 1-7 om opplysninger i alminnelige vilkår og markedsføring foreslås å være ufravikelig. Bestemmelsen gjennomfører kravet i forsikringsdistribusjonsdirektivet om at markedsføring av forsikringsavtaler skal utformes og presenteres slik at den tydelig fremstår som markedsføring, som etter direktivet er ufravikelig. Øvrige deler av bestemmelsen er enten etter sin ordlyd begrenset til å gjelde overfor forbrukere, eller av en art som neppe er problematisk å gjøre ufravikelig.
Forsikringsforetakets og forsikringsformidlerens alminnelige prekontraktuelle plikter kan etter lovforslaget fravikes ved avtaler om såkalt store risikoer, se lovforslaget §§ 1B-1 jf. 1A-2. Departementet har vurdert om enkelte av de alminnelige pliktene som er harmonisert med finansavtaleloven burde være ufravikelige kun ved avtale med forbrukere, sml. § 1-9 i den nye finansavtaleloven. For eksempel kan det stilles spørsmål om plikten etter lovforslaget § 1B-1 tredje ledd fjerde punktum om «på rimelig vis [å] forsikre seg om at kunden forstår de viktigste opplysningene og eventuell advarsel om risiko forbundet med avtalen», bør kunne fravikes utenfor forbrukerforhold også for andre avtaler enn avtaler om store risikoer. Departementet har likevel kommet til at adgangen til å fravike bestemmelsene bør begrenses til avtaler om store risikoer også her. Det vises til at bestemmelsen er fleksibel, og at terskelen både for hva som er «rimelig», og for hva kunden må forventes å kunne forstå, vil være høyere når kunden ikke er forbruker.
Også lovforslagets regler om opplysningsplikt vil etter forslaget være fravikelige ved avtaler om såkalt store risikoer. Dette omfatter opplysningspliktene etter forsikringsdistribusjonsdirektivet artikkel 18 og 19, men også opplysningspliktene som flyttes fra gjeldende §§ 2-1 og 11-1 i forsikringsavtaleloven. For pliktene som flyttes fra gjeldende § 11-1, innebærer ikke dette noen utvidelse av adgangen til fravikelighet. For pliktene som flyttes fra gjeldende § 2-1, innebærer adgangen til fravikelighet for avtaler om store risikoer en viss endring sammenliknet med gjeldende § 1-3, sml. punkt 7.1. Etter departementets oppfatning må det imidlertid legges til grunn at disse pliktene også omfattes av forsikringsdistributørens plikt etter forsikringsdistribusjonsdirektivets artikkel 20 nr. 4 til å gi kunden «de relevante oplysninger om forsikringsproduktet i en form, som er forståelig, under hensyntagen til forsikringsproduktets kompleksitet og typen af kunde, således at kunden kan træffe en informeret beslutning». Adgangen til å fravike bestemmelsene bør da være tilsvarende som for de andre opplysningspliktene etter direktivet.
I tillegg foreslås det at § 1-6 om kommunikasjon og deler av § 22-1 om klagebehandling kan fravikes ved avtaler om store risikoer, se lovforslaget §§ 1-3 og 20-1.
I høringsnotatet ble det som nevnt foreslått at unntaket for forsikring av store risikoer lovteknisk reguleres ved en henvisning til lov om lovvalg i forsikring § 9 a. I enpersonsutredningen «Utredning om formuerettslige lovvalgsregler» 2. juni 2018 foreslår professor Giuditta Cordero Moss at forsikringslovvalgsloven oppheves og at regler om lovvalg i forsikring inntas i en ny lov. Forslaget til § 7 i lovforslaget i utredningen omhandler forsikringsavtaler og tilsvarer artikkel 7 i Europaparlamentets og rådets forordning (EF) nr. 593/2008 om lovvalg for forpliktelser i kontrakt («Roma I»). Solvens II-direktivets definisjon av «store risikoer» er foreslått inkorporert i § 7 annet ledd i lovforslaget. Om lovforslaget uttaler utrederen blant annet:
«Roma I artikkel 7 er meget komplisert og sammensatt. Det er fristende å omorganisere stoffet for å oppnå en mer oversiktlig regulering. Imidlertid vil dette medføre at reguleringen er strukturert på en annen måte enn Roma I artikkel 7. Dette ville i sin tur vanskeliggjøre vurderingen av hvilke bestemmelser som er forankret i pålegget nedfelt i Solvens II-direktivet artikkel 178, og hvilke som er nasjonale tilpasninger. Lovforslagets § 7 er derfor strukturert på samme måte som Roma I artikkel 7. Imidlertid er bestemmelsens struktur så komplisert, at det til og med er vanskelig å skille de ulike leddene fra hverandre. Derfor angis leddnumrene i lovforslagets § 7.»
Enpersonsutredningen ble sendt på høring med frist 18. januar 2019. I høringen har Advokatforeningen, Finans Norge, Juristforbundet og Protector Forsikring ASA gitt uttrykk for at bestemmelsen er komplisert og vanskelig tilgjengelig. Finans Norge utdyper synspunktet slik:
«Selv om bestemmelsene i Roma I-forordningens art. 7, som lovforslaget § 7 er ment å gjennomføre, også er meget komplisert og sammensatt, bør det være mulig å gjennomføre disse bestemmelsene på en enklere og mer oversiktlig måte. Det bør ikke være et regulatorisk mål i seg selv at det skal være enkelt å se om ulike bestemmelser i EU-direktiv/-forordninger er gjennomført i norsk rett hvis dette gjør regelverket unødvendig komplisert. Den valgte strukturen i lovforslaget § 7 med nummerering av de ulike temaene er uvanlig i norsk lovgivning og følger heller ikke lovforslagets struktur for øvrig.»
Advokatforeningen uttaler:
«Det er gjort et forsøk på å forenkle teksten, men Advokatforeningen mener at både strukturen og selve teksten i lovforslaget fortsatt er svært vanskelig å forstå. Avgrensningene for unntakene for fritt lovvalg er lite moderne for den kommersielle virksomhet som drives i dag. Som ett eksempel av flere kan nevnes avgrensningskriteriet «havgående fartøyer», som ikke bare reiser betydelig tolkningstvil i seg selv, men som virker som et snevert unntak i forhold til den komplekse kommersielle internasjonale maritime virksomhet som Advokatforeningen antar har vært meningen å tillate fritt lovvalg for.»
Juristforbundet tar til orde for at enkelte av bestemmelsene i forsikringslovvalgsloven bør endres slik at loven tilpasses Solvens II-direktivet artikkel 178.
Istedenfor en henvisning til forsikringslovvalgsloven § 9 a foreslår d e p a r t e m e n t e t at begrepet «store risikoer» defineres i forskrift til forsikringsavtaleloven. Direktivet gjør som nevnt unntak fra kravene i artiklene 18, 19 og 20 for avtaler om forsikring av store risikoer slik disse er definert i artikkel 2 nr. 1 16) ved en henvisning til Solvens II artikkel 13 nr. 27. En definisjon av begrepet store risikoer med et videre omfang enn i Solvens II-direktivet vil innebære at forpliktelsene etter forsikringsdistribusjonsdirektivet ikke er korrekt gjennomført. Definisjonen bør derfor ligge tett opp til ordlyden i Solvens-II-direktivet selv om denne er relativt omfattende og noe komplisert. Omfanget av definisjonen gjør da at det fremstår mest hensiktsmessig å plassere den i en egen bestemmelse og i forskrift. Advokatforeningens høringsinnspill til utformingen av den gjeldende § 1-3 vil kunne vurderes i forbindelse med forskriftsarbeidet. Forskriftsregulering har ellers den fordelen at det legger til rette for større fleksibilitet til å endre definisjonen ved eventuelle EØS-rettslige endringer eller behov for presiseringer. En egen definisjon kan det lett henvises til både i forsikringsavtaleloven og i andre lover og forskrifter som knytter rettsvirkninger til det aktuelle begrepet. Eventuelle behov for særlige tilpasninger kan vurderes konkret.
Det foreslås ikke nå endringer i forsikringslovvalgsloven, siden dette bør vurderes i sammenheng med forslaget om formuerettslige lovvalgsregler i sin helhet.
Departementet går i utgangspunktet videre med forslaget om at gjeldende § 1-3 (lovforslaget § 2-3) og § 10-3 fortsatt skal regulere spørsmålet om fravikelighet for lovens andre og tredje del. Samtidig foreslås det imidlertid enkelte endringer i gjeldende § 1-3 (ny § 2-3). Som Cefor legger departementet til grunn at adgangen til fravikelighet i lovens nye, første del og gjeldende § 1-3 (ny § 2-3) bør harmoniseres. Departementet antar at gjeldende § 1-3 annet ledd bokstav a, c, d og e bør erstattes med en henvisning til definisjonen av store risikoer, selv om dette vil innebære noen mindre endringer av virkeområdet. Det er også et spørsmål om adgangen til fravikelighet «ved forsikring i tilknytning til næringsvirksomhet […] når virksomheten hovedsakelig foregår i utlandet», jf. § 1-3 annet ledd bokstav b, bør oppheves eller harmoniseres med adgangen til fravikelighet i lovens første del. Dette spørsmålet bør imidlertid etter departementets oppfatning eventuelt sendes på en egen høring. I denne proposisjonen foreslås det derfor å videreføre gjeldende § 1-3 annet ledd bokstav b, se lovforslaget § 2-3 annet ledd.
I lovforslaget foreslås gjeldende §§ 3-10 og 12-12 om avslag på forsikring flyttet til lovforslagets første, generelle del, se lovforslaget § 1B-3. Begrensningen om at bestemmelsen ikke gjelder for avtaler om skadeforsikring som er omfattet av gjeldende § 1-3 annet ledd, foreslås som i høringsnotatet endret til at bestemmelsen ikke gjelder for avtaler om såkalte «store risikoer», se lovforslaget § 1A-1 annet ledd. Det er ikke kommet innvendinger mot denne endringen i høringen.