5 Disponering av tilskudd og egenbetaling i drift

5.1 Gjeldende rett

Det er i dag et overordnet vilkår for disponering av tilskudd og egenbetaling at midlene skal komme studentene til gode. Dette gjelder etter både universitets- og høyskoleloven og fagskoleloven. Vilkåret gjelder for private høyskoler og fagskoler uavhengig om de mottar tilskudd eller ikke.

I universitets- og høyskoleloven er dette regulert i § 7-1 andre ledd første punktum, som fastsetter at «Private universiteter og høyskoler skal la statlige driftstilskudd og egenbetaling fra studentene komme studentene til gode.» I fagskoleloven § 16 andre ledd heter det at tilbyder av fagskoleutdanning skal la offentlig tilskudd og egenbetaling fra studentene komme studentene til gode.

Vilkåret innebærer begrensninger for hvordan tilskudd og egenbetaling kan benyttes. En naturlig forståelse av kravet er at midlene må benyttes til den akkrediterte delen av virksomheten. For private høyskoler støttes dette av at det i forarbeidene til universitets- og høyskoleloven er forutsatt at «tilskuddet til de private institusjonene er et rammetilskudd, men avgrenset til bruk inn mot akkrediterte utdanninger og FoU-virksomhet».1

Det er fastsatt enkelte presiseringer om lovlig disponering i tilskuddsbrevet til institusjoner som mottar tilskudd. I tilskuddsbrevet til private høyskoler og fagskoler er det fastsatt at midlene skal benyttes til utdanninger som er akkreditert av NOKUT. Departementet har utarbeidet sektormål, som er langsiktige og gir en overordnet ramme for institusjonenes egne strategier og planer. Tilskuddsbrevet inneholder også styringsparametere på resultatområder som departementet har særlig oppmerksomhet på. Tilskuddsbrevet presiserer at dersom det drives annen økonomisk aktivitet innenfor samme rettssubjekt skal det dokumenteres at denne virksomheten holdes regnskapsmessig adskilt gjennom segmentregnskap. Videre fremgår det at tilskuddet skal benyttes til utdanning og forskning innenfor rammene av lov om universiteter og høyskoler og øvrige forutsetninger i tilskuddsbrevet.

I tilskuddsbrevet kan departementet fastsette om tilskuddet kan benyttes fritt til institusjonens NOKUT-akkrediterte virksomhet eller om det kun kan benyttes til særlig angitte deler av den NOKUT-akkrediterte virksomheten. Dagens praksis er i hovedsak at tilskuddet stilles til disposisjon for institusjonene med utgangspunkt i de NOKUT-akkrediterte utdanningene som finnes innenfor rettssubjektet og som departementet etter søknad har gitt tilskudd til. Selv om en institusjon kan opprette nye utdanninger i kraft av selvakkrediteringsrett, må institusjonene søke om å få bruke tilskudd fra departementet på disse. Departementet vurderer om nye studietilbud skal gi uttelling i det resultatbaserte finansieringssystemet.

For private høyskoler stiller universitets- og høyskoleloven § 1-1 forventninger til at institusjonene driver utdanning og forskning på høyt internasjonalt nivå i tillegg til formidling av kunnskap og resultater fra virksomheten. I tillegg har lovens § 1-3 en rekke eksempler på aktiviteter hos institusjonene som skal fremme lovens formål. Eksempler er forskning, faglig og kunstnerisk utviklingsarbeid, formidling, innovasjon og samarbeid med andre universiteter og høyskoler og institusjoner i utlandet mv.

I forarbeidene er det uttalt om formålsbestemmelsene:

«En bestemmelse om nærmere krav til institusjonenes virksomhet vil, sammen med lovens formål, samlet sett angi det overordnede samfunnsoppdraget for universiteter og høyskoler. I dag stilles det ikke slike overordnede krav til de private høyskolene. Departementet legger til grunn at dette samfunnsoppdraget og de enkelte krav til virksomheten, må ses på som dynamiske standarder som vil avhenge av institusjonens størrelse og profil og i hvilken grad disse institusjonene er finansiert av staten. Etableringen av et felles lovverk etablerer således ikke et nytt og utvidet ansvar for de private institusjonene, men gir presiseringer av de forventninger som stilles til offentlig akkrediterte og finansierte institusjoner.»

Universitets- og høyskoleloven stiller også enkelte krav til virksomhet institusjonen kan bruke tilskudd og egenbetaling på, slik som klagenemnd, læringsmiljøutvalg, studentorgan osv.

I fagskoleloven § 1 er det blant annet fastsatt at lovens formål er å sikre fagskoleutdanning av høy kvalitet og at studentene får et tilbud av tilfredsstillende kvalitet. Fagskoleutdanning skal være yrkeslivsrettet og bygge på videregående opplæring eller tilsvarende realkompetanse.

Kravet om at midlene skal komme studentene til gode sammenholdt med formuleringene i forarbeidene tilsier at midlene kan benyttes til aktiviteter som omfattes av formålsbestemmelsene når de underbygger den akkrediterte virksomheten.

Kravet om at egenbetalingen skal «komme studentene til gode» gjelder også for private høyskoler og fagskoler som ikke mottar tilskudd, og de samme betraktningene fra forarbeidene gjelder, se over. I fravær av presiseringer i lov, forskrift eller tilskuddsbrev er det ikke uttrykkelig fastsatt at egenbetalingen skal benyttes til den NOKUT-akkrediterte delen av virksomheten. Departementet har likevel lagt til grunn at reguleringen om at egenbetalingen skal komme studentene til gode, innebærer at midlene skal benyttes til den akkrediterte delen av virksomheten.

Det er ikke regulert særlig om studentenes egenbetaling skal benyttes direkte til den utdanningen som har generert den. Dette gjelder for både institusjoner som mottar og som ikke mottar tilskudd.

5.2 Forslag i høringsnotatet2

Departementet foreslo at det presiseres i lov at egenbetaling og tilskudd skal brukes til den akkrediterte delen av virksomheten, og at dette gjelder for private høyskoler og fagskoler som mottar og som ikke mottar tilskudd. Presiseringen inkluderte videre at tilskudd og egenbetaling kan benyttes til aktiviteter som faller innenfor universitets- og høyskoleloven og fagskolelovens formålsbestemmelser.

Departementet foreslo dermed at lovligheten av disponeringen vurderes ut fra den aktuelle akkrediteringen fra NOKUT og de oppstilte formålene i universitets- og høyskoleloven og fagskoleloven. Dette vil bety at den konkrete akkrediteringen er et relevant tolkningsmoment ved vurdering av ulike disposisjoner. Departementet pekte på at det for eksempel kan tas hensyn til om kostnaden er relevant for aktiviteter som er i samsvar med akkrediteringen eller lovens formålsbestemmelse, om den bidrar til å gi studentene utdanning av høy kvalitet, samt hvor nært i tid fordelen for studentene vil realiseres. Dette vil kunne bety at utdanningsfaglige perspektiver er en del av vurderingen. Departementet foreslo videre at det bør legges til grunn en forholdsmessighetsvurdering, altså i hvilket omfang det er tillatt å disponere midler til ulike formål. Dette kan være for å hindre at det skjer anskaffelser i et større omfang eller på en annen måte enn det som vil komme studentene til gode.

Departementet foreslo at det fortsatt bør være Stortingets og departementets prioriteringer i forbindelse med behandling av statsbudsjettet som bestemmer hvilke akkrediterte utdanninger den enkelte institusjon skal motta tilskudd til og hvilke utdanninger tilskudd kan benyttes til. Departementet foreslo ikke reguleringer av hvilken akkreditert utdanning studentenes egenbetaling kan benyttes til innenfor rettssubjektet.

5.3 Høringsinstansenes syn

Det er 19 høringsinstanser som har omtalt forslaget knyttet til hvordan tilskudd og egenbetaling skal kunne disponeres i drift.3 Av disse støtter 12 instanser departementets forslag. Dette er blant annet NOKUT, Nettverk for private høyskoler (NPH), Norsk studentorganisasjon (NSO), Organisasjon for norske fagskolestudenter (ONF), Kristne Friskolers Forbund (KFF), Abelia og Forum for fagskoler. NSO mener det er grunnleggende at midlene skal benyttes til den akkrediterte utdanningen, og skriver:

«Høyere utdanning skal ha studentenes utdannelse som hovedformål. Det er derfor vesentlig at offentlige midler ikke skal brukes til annet enn utdanning, forskning og formidling som kommer det øvrige samfunnet til gode.»

NOKUT er enig i at midlene skal benyttes til utdanningen, men peker på at institusjonene bør ha en viss frihet til å vurdere hvilke aktiviteter som bygger opp om kvaliteten:

«NOKUT mener at tilskudd og egenbetaling skal benyttes til å bygge opp kvalitet i utdanningene, og at det derfor er positivt at det reguleres nærmere hvordan midlene skal komme studentene til gode. Det er likevel viktig at institusjonene får rom til å allokere midler på en slik måte at de kan brukes til å skape kvalitet over tid.»

KFF peker også på denne skjønnsmarginen, og mener det er en rimelig forutsetning at midlene skal benyttes til den NOKUT-akkrediterte delen av virksomheten og til aktiviteter som faller innenfor formålet. KFF støtter forslaget om at vurdering skal bygge på skjønnsmessige vurderinger hvor disposisjoner kan vurderes etter en formåls- og forholdsmessighetsvurdering. KFF oppfatter at dette gir rom for et større skjønn fra skolens side enn hva som er tilfellet for frittstående skoler.

Dronning Maud Minnes Høgskole for barnehagelærerutdanning uttaler at det er et grunnleggende krav at tilskudd og egenbetaling skal benyttes i den akkrediterte delen av virksomheten, både til utdanning, forskning og formidling. De mener likevel at dette ikke skal være strengere regulert enn i dag. Også VID vitenskapelige høgskole er enig i departementets forslag, og skriver:

«VID slutter seg derfor til NPHs forslag om et hovedprinsipp om at statlige tilskudd og egenbetaling skal komme studentene til gode, også for private høgskoler. […] VID slutter seg til forståelsen av at vilkåret om at midlene skal «komme studentene til gode» inneholder et skjønnsmessig element som gir den enkelte institusjon frihet til å vurdere om midlene er kommet studenter, den NOKUT-akkrediterte del av virksomheten og oppfyllelsen av formålet i uh-loven, til gode.»

ONF er enig i forslaget om presiseringer, men kommenterer særlig den foreslåtte grensen for hva som faller innenfor utdanningens formål med hensyn til studentvelferd.

Abelia, Forum for Fagskoler og Noroff Education støtter departementets forslag til presiseringer i lov, men har innvendinger til enkelte deler av høringsnotatet. Innvendingene gjelder omtalen av å bruke fremtidig inntjening til å betjene lån som oppstår ved oppkjøp og at institusjonene ikke fritt kan plassere midlertidig overskuddslikviditet på markedsvilkår i andre skoler innen samme konsern. Departementet påpekte i høringen at slike disposisjoner ofte vil være i strid med vilkåret om at midlene skal komme studentene til gode.

Næringslivets hovedorganisasjon (NHO), Virke og virksomhetene i Anthon B Nilsen-konsernet (ABN) har tilsvarende innsigelser til omtalen av disse temaene. Disse instansene mener det vil redusere større utdanningssystemers muligheter til å utnytte fordeler og synergier i et større sammenslått skolesystem. Høringsinstansene mener de enkelte institusjonene gjennom forskjellige faser vil ha ulike behov for likviditet, dels for å kunne foreta nødvendige investeringer i lokaler, utstyr og ansattes kompetanse, og dels for å kunne møte svingninger i studentmassen. Instansene mener dette mest hensiktsmessig gjøres ved at skolen som har kapital- og/eller investeringsbehov låner fra skoler som har overskuddslikviditet.

Høringsinstansene fra ABN-konsernet, NHO og Virke støtter forslaget om å presisere at tilskudd og egenbetaling skal benyttes innenfor lovens formål, men mener ikke det er behov for en mer detaljert spesifisering av at midlene skal brukes til den akkrediterte delen av virksomheten. Instansene mener virksomhetene bør ha stor grad av frihet til å anvende midlene på den måten som best understøtter driften som en helhet. Instansene mener at dette kan hemme blant annet FoU-virksomhet og formidling og utvikling av nye studieprogram.

5.4 Departementets vurderinger

5.4.1 Formålet bak reguleringene

Tilskudd til private høyskoler og fagskoler som mottar midler over statsbudsjettet, vedtas av Stortinget. Det er en grunnleggende forutsetning at tilskudd skal benyttes i tråd med Stortingets bevilgningsvedtak. Økonomiregelverket i staten pålegger departementer å tilse at kravet overholdes. Videre forbyr EØS-avtalen artikkel 61 nr. 1 konkurransevridende offentlig støtte i enhver form til «foretak». Med foretak menes virksomheter som driver økonomisk aktivitet, og tilbyr varer og tjenester i et marked. EØS-regelverket forutsetter at det stilles krav til hvordan tilskuddet kan disponeres, og at det kan dokumenteres at kravene er overholdt.

Formålet bak regulering av tilskuddsmidler, er å sikre at tilskuddet blir benyttet til det formålet de er bevilget til. Dette er nødvendig for å overholde kravene i økonomiregelverket og de EØS-rettslige kravene om forbudet mot offentlig støtte. Det er ikke praktisk mulig å skille mellom tilskudd og egenbetaling i pengestrømmene.

Kravet om at egenbetaling skal komme studentene til gode, innebærer at det i dag stilles krav til hvordan egenbetalingen disponeres også ved institusjoner som ikke mottar tilskudd. Studentenes egenbetaling er i utgangspunktet et vederlag for en tjeneste. I tilfeller hvor en student velger seg bort fra det offentlige tilbudet eller et offentlig finansiert privat tilbud, kan det argumenteres for at studentene i sterkere grad må ta risikoen for hvordan midlene benyttes. NOKUTs akkreditering tjener som en form for sikkerhet for at kvaliteten på utdanningstilbudet er i tråd med kravene som er satt.

Utdanning er likevel ikke en alminnelig forbrukertjeneste, men en investering av tid og midler i en fremtidig inntektskilde. NOKUT-akkreditering gir et offentlig kvalitetsstempel som institusjonene som tilbyr utdanningene nyter godt av. Akkrediteringen gir studentene rett til utdanningsstøtte gjennom Lånekassen. Rettighetene fører til en markedssituasjon som ikke nødvendigvis reguleres av alminnelige markedsmekanismer. Den offentlige godkjenningen gir departementet en berettiget interesse i at virksomheten drives i tråd med akkrediteringen, og departementet har en interesse i å sørge for at studentene får det tilbudet de har krav på. Dette inkluderer blant annet at utdanningen drives innenfor profesjonelle former og at utdanningen som tilbys holder høy kvalitet. Departementet mener disse faktorene kan tilsi en regulering som bidrar til å bedre informasjonen til studentene om hva deres vederlag for utdanningen benyttes til.

5.4.2 Presisering av krav til bruk av tilskudd og egenbetaling

Departementet mener det bør presiseres i lov hvordan tilskudd og egenbetaling kan benyttes i drift. Tilskuddet til private høyskoler og fagskoler bevilges til den akkrediterte utdanningen, og det er en grunnleggende forutsetning at tilskuddet skal brukes til det bevilgede formålet. Hensynene som er omtalt ovenfor tilsier etter departementets mening at også egenbetalingen kun skal benyttes til den akkrediterte delen av virksomheten i drift. Departementet viderefører derfor forslaget om at tilskudd og egenbetaling skal brukes til den akkrediterte delen av rettssubjektet og til formål som faller inn under universitets- og høyskoleloven og fagskoleloven.

At midlene skal benyttes til den akkrediterte utdanningen, tilsier at den konkrete akkrediteringen og godkjenningen er et relevant moment i vurderingen av om disposisjonen er lovlig. Videre vil lovligheten av disponeringer vurderes opp mot formålene i universitets- og høyskoleloven og fagskoleloven. For institusjoner som mottar tilskudd kan det fastsettes særlige formål, for eksempel sektormål eller prioriteringer, gjennom tilskuddsbrevet. Dette innebærer at det legges til grunn en formålsmessighetsvurdering ved vurdering om midlene er disponert i tråd med kravene. I den konkrete vurderingen av en disposisjon, vil det for eksempel kunne legges vekt på om den innebærer konkrete fordeler for studentene og i hvilken grad den bygger opp om kvalitetsarbeidet i utdanningen.

Videre legges det til grunn en forholdsmessighetsvurdering. Dette innebærer blant annet en vurdering av i hvilket omfang det er tillatt å disponere midler til ulike formål som isolert sett er relevante. Dette vil blant annet innebære at det ikke kan disponeres midler i et omfang eller på en måte som innebærer at midlene ikke benyttes i tråd med formålet. Videre kan det innebære at dersom et stort beløp er kanalisert til et formål, stilles det sterkere krav til formålets relevans og at innsatsen gir positive utslag for studentene. I tillegg vil forholdsmessighetsbetraktninger være relevante når formålet er i henhold til loven, men størrelsen på utgiften er så uskjønnsom at disposisjonen etter en helhetsvurdering ikke kan sies å komme studentene til gode. Departementet legger til grunn at kravet om at midlene skal benyttes i tråd med formålet innebærer at transaksjoner skal skje på markedsmessige vilkår. På samme måte vil handel i et større omfang eller anskaffelser som er stykket opp på en måte som samlet sett ikke kommer studentene og virksomheten til gode, omfattes av kravet.

Forslaget om å presisere vilkåret knyttet til bruk av tilskudd og egenbetaling i drift får bred støtte. Flere påpeker at det er positivt at det klargjøres hvilke rammer som gjelder for hvordan midlene kan benyttes i drift. En rekke instanser gir uttrykkelig støtte til at bruk av midlene skal tolkes i lys av akkrediteringen og lovenes formål, med hensyn til krav om formålsmessig og forholdsmessig disponering.

Høringsinstansene fra ABN-konsernet er blant de som støtter en presisering om at midlene skal benyttes innenfor lovens formål, men mener det ikke er grunn til å kreve at midlene skal benyttes til den akkrediterte delen av virksomheten. Departementet mener det har en selvstendig betydning å knytte bruken opp mot den konkrete akkrediteringen, og ikke bare lovens formål. Dette vil gi et tydeligere og mer spesifikt kriterium å vurdere lovlig bruk av tilskudd og egenbetaling etter. Samtidig innebærer reguleringen at det er tillatt å bruke midler til det helhetlige kvalitetsarbeidet, inkludert FoU-virksomhet og formidling. Departementet mener derfor at presiseringen ikke bidrar til at slik virksomhet hemmes.

KFF støtter forslaget, men legger til grunn at presiseringen innebærer en videre forståelse av komme til gode-kravet enn etter friskoleloven. Departementet er enig i denne vurderingen, men viser til at dette skyldes at formålet etter universitets- og høyskoleloven og fagskoleloven er videre enn for friskoler. I den konkrete vurderingen av om en disposisjon vil falle innenfor akkrediteringen eller lovens formål, vil det i praksis kunne være større rom for skjønn avhengig av den aktuelle utdanningen.

ONF peker på at fagskoler bør ha anledning til å benytte midler til studentvelferd. Fagskoler er ikke pliktige medlemmer av samskipnader, slik private høyskoler er.4 I lys av at fagskolene ikke har samskipnader som yter denne velferden, er departementet enig i at det bør gis noe større skjønnsmessig adgang til å bruke midler til slike tiltak. For både private høyskoler og fagskoler vil disponering av midler til slike tiltak måtte foretas i lys av den alminnelige vurderingen opp mot formålet.

Departementet legger til grunn at presiseringen av hvordan midlene skal benyttes i drift, innebærer et generelt krav om at disposisjoner skal skje til markedsmessige vilkår. Dette gjelder uavhengig av avtaleparten, og om denne er å regne som nærstående eller ikke. Transaksjoner som foretas på vilkår som er mindre gunstig for institusjonene enn hva som i alminnelighet kan oppnås i markedet, vil innebære at midlene ikke er benyttet til formålet i tråd med en formåls- og forholdsmessighetsvurdering. Kravet om markedsmessige vilkår gjelder tilsvarende for kostnads- og inntektsfordeling mellom akkreditert virksomhet og annen virksomhet som er organisert innenfor samme rettssubjekt, jf. kapittel 6.

Enkelte høringsinstanser peker på at det er urimelig å ikke kunne benytte midler til betjening av lån eller alternativ plassering av overskuddslikviditet (utlån). Slike disposisjoner vil på samme måte som andre disposisjoner måtte tolkes opp mot akkrediteringen og lovens formål. Departementet mener det ikke kan utelukkes at slike disposisjoner kan være i tråd med vilkåret om at midlene skal komme studentene til gode. Dette vil likevel bero på en helhetsvurdering av transaksjonen opp mot den konkrete akkrediteringen, lovens formål og virksomhetens forhold for øvrig. Det er vanskelig å se at utlån eller alternative plasseringer av overskuddslikviditet vil innebære konkrete fordeler for studentene, og dermed være innenfor formålet. Relevante momenter vil være risikobelastningen utlånet innebærer og hvilke vilkår midlene lånes ut på. Det legges til grunn at eventuelle utlån som et minimumskrav skjer på markedsmessige vilkår, og at det etableres betryggende sikkerhet. Midlene skal i utgangspunktet benyttes til den akkrediterte utdanningsvirksomheten og innenfor lovens formål. Dette legger føringer for at oppsparte midler skal benyttes til fremtidige investeringer eller andre disposisjoner som vil innebære fordeler for studentene.

Høringsinstansene er enige i departementets forslag om at det ikke skal innføres begrensninger på adgangen til å bruke tilskudd og egenbetaling på tvers av akkrediterte utdanninger. Det vil fortsatt være Stortingets behandling og vedtak, og oppfølgingen av dette i det årlige tilskuddsbrevet, som regulerer eventuelle begrensninger på adgangen til å disponere tilskudd til de akkrediterte utdanningene i rettssubjektet. En institusjon om kan opprette nye utdanninger i kraft av selvakkrediteringsrett, må fortsatt søke om å få kunne bruke tilskudd fra departementet på disse.

Presiseringen er ikke til hinder for at virksomheten kan gå med overskudd ett eller flere driftsår. Hvordan tilskudd og egenbetaling skal disponeres over tid er et relevant spørsmål i denne sammenhengen. Spørsmålet om regulering av anledning til å overføre et positivt overskudd mellom år behandles i kapittel 8.

I kapittel 7 omtales det hvilke skranker departementet foreslår for hvordan et positivt driftsresultat kan disponeres. Som det fremgår her, foreslår departementet at dagens utdelingsforbud for institusjoner som mottar tilskudd videreføres og presiseres. I lys av denne begrensningen, foreslår departementet at dagens formulering om at tilskudd og egenbetaling skal komme studentene til gode for private høyskoler og fagskoler som mottar tilskudd videreføres. Kravet konkretiseres gjennom krav til bruk i drift og ved utdelinger, men vil også være et selvstendig vilkår og tolkningsmoment for vurdering av ulike disponeringer. Formuleringen innebærer at ulike disposisjoner må vurderes i lys av kravet om at midlene skal komme studentene til gode. Dette omtales nærmere under kapittel 7.

5.4.3 Særlig om private høyskoler og fagskoler som ikke mottar tilskudd

Departementet foreslår at reguleringen om at egenbetaling skal benyttes til den akkrediterte utdanningen og innenfor lovens formål også omfatter private høyskoler og fagskoler som ikke mottar tilskudd. Høringsinstansene støtter dette forslaget på linje med forslaget for private høyskoler og fagskoler som mottar tilskudd, og mener det er en rimelig regulering at også egenbetalingen skal benyttes til akkrediterte aktiviteter.

Departementet mener hensynet til studenten best ivaretas med en regulering som krever at studentenes egenbetaling skal benyttes til den akkrediterte delen av virksomheten. Det antas at det er i studentenes interesse at deres midler benyttes til utdanning ved institusjonen der de er studenter, og ikke til aktiviteter som ikke faller inn under akkrediteringen eller lovens formål. Dette innebærer at studentenes vederlag for utdanningen i sin helhet skal disponeres i den akkrediterte delen av rettssubjektet. Departementet mener dette kan bidra til at tilstrekkelig midler benyttes til utdanningen, og dermed bidra til kvalitetsarbeidet ved utdanningsinstitusjonen.

Forslaget har sammenheng med forslaget til utdelingsregulering.5 For institusjoner som ikke mottar tilskudd, sendte departementet tre alternative forslag på høring. To av forslagene innebærer begrensninger i adgangen til å foreta utdelinger, mens ett forslag innebærer kun mindre skranker.

Departementet mener at et krav om at egenbetaling skal brukes til akkreditert virksomhet og innenfor lovens formål bør gjelde uavhengig av utdelingsregulering. Reguleringen innebærer at det skal synliggjøres hvor stor del av studentenes egenbetaling som eventuelt danner grunnlag for overskudd, som eier kan velge å disponere som utdeling. Det vil kunne være relevant informasjon for en student ved valg av studium å vite hvor mye av deres vederlag som disponeres som utdeling. Departementet foreslår derfor en regulering hvor egenbetalingen skal brukes til akkreditert utdanning og innenfor lovens formål, også for institusjoner som ikke mottar tilskudd.

I lys av utdelingsreguleringen som foreslås for private høyskoler og fagskoler som ikke mottar tilskudd, foreslås det å ikke videreføre vilkåret om at midlene skal komme studentene til gode for denne gruppen institusjoner. Departementet legger til grunn at vilkåret bør benyttes kun når det fastsettes en tydelig begrensning for eiers mulighet til å foreta utdelinger. Dette er også av hensyn til forståelsen av vilkåret i andre regelverk. Dette omtales nærmere under kapittel 7.

Departementet viser til lovforslaget til universitets- og høyskoleloven § 8-3 andre og femte ledd og fagskoleloven § 15 tredje og sjette ledd.