7 Utdelinger

7.1 Bakgrunn

Etter aksjeloven er utdeling definert som enhver overføring av verdier som direkte eller indirekte kommer aksjeeieren til gode jf. aksjeloven § 3-6 andre ledd. Denne forståelsen legges til grunn her. Utdeling omfatter også konsernbidrag, som er utdeling til et annet selskap i samme konsern. Det vil også omfatte enhver annen transaksjon som i realiteten innebærer at det utdeles midler fra selskapet til eier.

Hva vilkåret om at tilskudd og egenbetaling skal komme studentene til gode innebærer med hensyn til bruk av tilskudd og egenbetaling i drift, er behandlet i kapittel 5. En annen side av innholdet i vilkåret er om og i hvilken grad midlene kan disponeres som utdelinger.

Ekspertgruppen pekte i sin rapport på at regulering av adgang til å foreta utdelinger er en effektiv regulering for å sikre at tilskudd og egenbetaling benyttes til formålet. Departementet er samtidig enig i ekspertgruppens vurdering av at et utdelingsforbud alene ikke er tilstrekkelig for å sikre at midlene blir benyttet i tråd med forutsetningene. Departementet foreslår derfor også ytterligere reguleringer for å sikre dette.1

7.2 Gjeldende rett

For private høyskoler som mottar tilskudd, er det i universitets- og høyskoleloven fastsatt at kravet om at statlig tilskudd og egenbetaling skal komme studentene til gode innebærer et utdelingsforbud. Dette fremgår av universitets- og høyskoleloven § 7-1 andre ledd andre punktum, hvor det står at «Institusjoner som mottar statstilskudd ikke kan gi økonomisk utbytte eller på annen måte overføre overskudd til eier eller dennes nærstående». Utdelingsforbudet omtales også i egenbetalingsforskriften § 4-2.

Utdelingsforbudet for private høyskoler som mottar tilskudd, omfatter etter lovens ordlyd hele rettssubjektet. Det innebærer at også annen virksomhet enn NOKUT-akkreditert virksomhet som drives i samme rettssubjekt, er underlagt utdelingsforbud. I tilskuddsbrevet står det at virksomheten må sørge for å holde denne aktiviteten regnskapsmessig adskilt, slik at det i regnskapet kan dokumenteres at tilskuddet er brukt etter forutsetningene.

For private fagskoler som mottar offentlig tilskudd, er adgangen til å foreta utdelinger regulert i det årlige tilskuddsbrevet fra departementet. Her står det at vilkåret om at tilskuddet skal komme studentene til gode, blant annet innebærer «et utdelingsforbud for inntekter fra offentlig tilskudd og studentenes egenbetaling».2

Private høyskoler og fagskoler som ikke mottar tilskudd er underlagt kravet om at egenbetalingen skal «komme studentene til gode», jf. universitets- og høyskoleloven § 7-1 andre ledd første punktum og fagskoleloven § 16 andre ledd. Departementet har lagt til grunn at dette innebærer et forbud mot utdelinger som stammer fra studentenes egenbetaling, og at utbytte ikke skal tas fra egenbetaling fra studenter på akkrediterte studier.

7.3 Forslag i høringsnotatet

Departementet foreslo at dagens utdelingsforbud for private høyskoler som mottar tilskudd videreføres. Gjeldende formulering i universitets- og høyskoleloven omfatter «overskudd». Departementet foreslo en regulering som innebærer forbud mot all vederlagsfri overføring til eier eller eiers nærstående. Forslaget innebar at hele rettssubjektet som mottar tilskudd, er underlagt et utdelingsforbud.

Departementet foreslo at utdelingsreguleringen for private fagskoler som mottar tilskudd, fastsettes i lov. På tilsvarende måte som for de private høyskolene, foreslo departementet at utdelingsforbudet omfatter all vederlagsfri overføring til eier eller eiers nærstående, og at utdelingsforbudet omfatter hele virksomheten.

For NOKUT-akkrediterte private høyskoler og fagskoler som ikke mottar tilskudd, sendte departementet tre alternative reguleringer på høring. Alternativ 1 var forslaget fra tre medlemmer av ekspertgruppen, inkludert leder. Alternativet tok utgangspunkt i at det kan drives annen virksomhet i samme rettssubjekt. Forslaget innebærer et utdelingsforbud fra den akkrediterte delen, men en adgang til å foreta utdelinger fra annen virksomhet som drives i samme rettssubjekt.

Alternativ 2 ga adgang til å foreta en rimelig utdeling fra hele virksomheten. Forslaget hadde til formål å anerkjenne eiers interesse i en avkastning på egenkapitalen, samtidig som studentenes egenbetaling i tilstrekkelig grad benyttes til utdanningen. En rimelig utdeling ble foreslått som en fastsatt andel av den årlige egenbetalingen, og begrunnet med at tillatt utdeling da beregnes ut fra en størrelse som er vanskelig å manipulere. Departementet foreslo at grensen for hva som er rimelig avkastning, altså prosenten av egenbetalingen som kan disponeres som utdeling, fastsettes i forskrift. Departementet pekte på at den rimelige avkastningen bør tilsvare det som vil være den risikofrie renten pluss et fast påslag for risikopremien i denne delen av markedet. Videre foreslo departementet at utdelingen ikke kan overstige årets resultat.

Høringsnotatets tredje alternativ var en regulering hvor det ikke oppstilles særlige begrensninger i adgangen til å foreta utdelinger av et positivt årsresultat, ut over at det ikke er tillatt med utdelinger som bringer egenkapitalen lavere enn 20 prosent av virksomhetens eiendeler. I sammenheng med andre deler av forslagene, vil det fortsatt kreves at egenbetalingen skal benyttes til den akkrediterte delen av virksomheten, se kapittel 5.

Departementet pekte på at alternativ 3 gir et tydelig skille mellom institusjoner med og uten tilskudd, og at det i liten grad baserer seg på skjønnsmessige og kompliserte beregninger. Alternativet innebærer i liten grad begrensning av utdelingsadgangen til de private virksomhetene som ikke mottar tilskudd. Alternativet krever derfor også minst ressurser til tilsyn. Forslaget tok utgangspunkt ved at egenbetalingen er studentenes midler og en presumpsjon om at studentene i tilstrekkelig grad kan ta fornuftige og informerte vurderinger i valg av studiested. Departementet mente dermed at alternativet bør følges opp av krav til rapportering av blant annet regnskap og resultater, for å gi studentene bedre grunnlag til å ta informerte valg.

Regulering av utdelingsadgang er en presisering av kravet om at egenbetalingen skal komme studentene til gode, men at vilkåret innebærer en begrensning i adgangen til å disponere midler fritt som utdeling. Departementet pekte på at alternativ 3 ikke i tilstrekkelig grad begrenser adgangen til å foreta utdelinger for å kunne opprettholde vilkåret om at egenbetalingen skal komme studentene til gode.

Departementet pekte på at det kan være grunnlag for en regulering som søker å begrense eiers adgang til å foreta utdelinger fra egenbetalingen. Samtidig ble det lagt vekt på at reguleringen skal være effektiv og tydelig, og ikke skape behov for krevende skjønnsmessige vurderinger. Videre ble det forutsatt at studentene kan ta tilstrekkelig informerte valg. Ut fra dette pekte departementet på alternativ 3 som den mest aktuelle reguleringen for institusjoner som ikke mottar tilskudd.

7.4 Høringsinstansenes syn

Det var 24 høringsinstanser som ga merknader til forslag om regulering av utdelinger. Alle høringsinstansene støttet forslaget om at det fortsatt bør være et utdelingsforbud for virksomhet som mottar statlig tilskudd. Arbeidsgiverforeningen Spekter sier

«(…)på prinsipielt grunnlag at det bør legges færrest mulig begrensninger på private aktørers muligheter til å ta utbytte fra sin virksomhet. Spekter registrerer samtidig at det er tverrpolitisk enighet om at det ikke skal være anledning til utdelinger (utbytte) i akkrediterte utdanningstilbud som gis tilskudd, også der det er egenbetaling i tillegg til tilskuddet.»

Det er ulik oppfatning blant høringsinstansene om regulering av utdelinger ved institusjoner som ikke mottar tilskudd. Det er åtte høringsinstanser som støtter departementets alternativ 1, én som støtter alternativ 2, og 14 som støtter alternativ 3.3

Høringsinstansene som støtter alternativ 1 er Dronning Mauds Minne Høgskole for barnehagelærerutdanning, Lånekassen, Forum for kunstfaglig utdanning, Det teologiske menighetsfakultet, Norske fag- og friskolers landsforbund, Organisasjonen for norske fagskolestudenter og Landsorganisasjonen i Norge. Kristne Friskolers Forbund (KFF) synes å helle mot alternativ 1. KFF «mener at grensene for annen virksomhet bør være vide, men at overskudd fra virksomheten ikke skal tas ut av skolevirksomheten.» De foreslår dermed et utdelingsforbud som er på nivå med alternativ 1 i høringen. Også Det teologiske menighetsfakultet (MF) foretrekker alternativ 1, og skriver:

«For MFs del handler det mest om private høyskolers offentlige image, og at enkle, forståelige regler og et klart, prinsipielt begrunnet utbytteforbud vil fungere best, og samtidig kunne motvirke etablering av kommersielle aktører innenfor høyere utdanning.»

Lånekassen er også blant høringsinstansene som støtter alternativ 1. Som begrunnelse for dette anfører de:

«Ut fra en samlet vurdering mener Lånekassen at alternativ 1 (utdelingsforbud i den akkrediterte/godkjente delen av virksomheten) er litt bedre enn alternativ 2 (rimelig utdeling operasjonalisert som en prosentandel av egenbetalingen). Alternativ 1 gir den beste løsningen for at egenbetalingen benyttes til et godt tilbud til studentene, men har utfordringer mht. mulige regnskapsmessige tilpasninger. Denne modellen legger også best til rette for likebehandling av NOKUT-akkreditert/godkjent utdanning. […]

Lånekassen går klart imot alternativ 3. Lånekassen mener at så lenge private høyskoler og fagskoler er omfattet av det politiske sektoransvaret, og med de fordeler disse skolene har mht. gode rammebetingelser fra staten (bl.a. «kvalitetsstempel» gjennom NOKUTs akkreditering/godkjenning, adgang til å ta skolepenger, støtte til studentenes livsopphold og til skolepenger), vil dette alternativet representere en ubalanse mellom de fordeler det offentlige stiller opp med og de begrensingene som dette bør medføre for eierne av de private skolene.»

Høringsinstansene som støtter alternativ 3 er Abelia og Forum for fagskoler, Anthon B Nilsen Utdanning, Bjørknes høyskole, NKI Nettstudier, Treider Fagskole, Westerdals høyskole – Oslo School of Arts, Communication and Technology, Arbeidsgiverforeningen Spekter, Hovedorganisasjonen Virke, Næringslivets hovedorganisasjon og NHO luftfart, Noroff Education, Nettverk for private høyskoler og VID vitenskapelig høgskole. Hovedorganisasjonen Virke, høringsinstansene fra ABN-konsernet, Abelia og Forum for fagskoler samt Noroff Education er i stor grad sammenfallende i argumentasjonen for alternativ 3. Disse høringsinstansene mener videre at utdelingsregulering bør fremgå direkte av loven og ikke av forskrift.

Hovedorganisasjonen Virke skriver at alternativ 3 skiller klart mellom institusjoner med og uten tilskudd og ivaretar også hensynet til minst mulig regulering av privat virksomhet. Abelia fremhever også det tydelige skillet i alternativ 3 og skriver:

«Forslaget forholder seg til rettssubjektet som helhet, baserer seg ikke på segmentregnskaper, gir minst insitament til uønskede tilpasninger, har minst behov for oppfølging og kontroll, og skaper et konsekvent og renskåret skille mellom institusjoner som mottar og ikke mottar statstilskudd. Modellen tilkjennegir at avkastning på investert kapital er en ordinær og virksomhetsrelevant kapitalkostnad. Kapital er en av faktorene som kan bidra til god kvalitet i utdanning.»

Nettverk for private høyskoler (NPH) skriver:

«NPH mener uh-loven fortsatt bør tydeliggjøre et overordnet prinsipp om at private høyere utdanningsinstitusjoner med de likeverdige, statlige rammevilkår som er etablert i Norge, ikke er til for sine eiere, men for sine studenter, jf. uh-lovens §7-1. NPH mener derfor loven bør tydeliggjøre et hovedprinsipp om at både statlig tilskudd og egenbetaling skal komme studentene til gode, uansett eierskap og statlig tilskuddsordning, […]. Forutsatt at uh-loven har utbytteforbud som et klart hovedprinsipp, kan NPH se det rimelig i at private høyskoler som ikke mottar statlig tilskudd over statsbudsjettets kap.260 innrømmes en unntaksbestemmelse. Dette av hensyn til etablert praksis og argumentasjonen i høringsnotatet. Forutsatt at dette etableres som unntaksbestemmelse vil NPH foretrekke en utforming av § 8-3(4) i henhold til alternativ 3.»

Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) støtter ikke et krav om utdelingsforbud for de som ikke mottar offentlige tilskudd, men «mener at det fortsatt må være mulighet for private fagskoler og høyskoler som ikke mottar offentlig tilskudd å få dekket sine kapitalkostnader i et rimelig forhold til risikoen de løper». De skriver videre:

«Et slikt forslag vil i praksis sette en stopper for etablering av nye og private innovative fagskoler og høyskoler og deres bidrag til den nødvendig omstillingen og kompetanseutvikling i norsk nærings- og arbeidsliv. Et utbytteforbud for private fag- og høyskoler vil i tillegg kunne skape presedens for andre sektorer og slik kunne få konsekvenser for store deler av verdiskapingen i Norge. Mange næringer nyter godt av offentlig godkjenning kombinert med at deres kunder på en eller annen måte blir subsidiert av offentlige midler. Eksempelvis vil dette gjelde store næringsområder som oljeindustrien, luftfart, bank og finans og ikke minst helse- og barnehagesektoren.»

NHO luftfart mener at alternativ 1 og 2 vil bety at det trolig vil være umulig å tiltrekke seg nødvendige private investorer innenfor privat luftfartutdanning, og at «alternativet [1] er hvis dette vedtas, slik vi ser det, at staten igjen risikerer å måtte overta ansvaret for all pilotutdanning i Norge til en betydelig kostnad».

Høringsinstansene fra ABN-konsernet, Abelia og Forum for fagskoler, samt Noroff Education, støtter ikke departementets vurdering av at det etter dagens regelverk foreligger forbud mot utdeling fra private universiteter, høyskoler og fagskoler som ikke mottar statstilskudd.

7.5 Departementets vurderinger

7.5.1 Innledende

I kapittel 4 omtales forslaget om at akkreditert eller godkjent utdanningsvirksomhet må drives som aksjeselskap eller stiftelse, med unntak av fagskole som i dag er organisert som studieforbund. Problemstillingen beskrevet nedenfor gjelder i sterkere grad for aksjeselskaper. Stiftelser har ikke eiere, men har likevel anledning til å dele ut midler i tråd med stiftelsens vedtekter. Regulering av utdeling vil eventuelt også omfatte adgang til å dele ut midler i tråd med vedtektene. Eventuell risiko for utdeling til eller annen begunstigelse av oppretter, styremedlem, daglig leder eller annen ansatt eller disses nærstående, vil etter departementets vurdering først og fremst knytte seg til handel med virksomheter tilknyttet denne personkretsen.

7.5.2 Private høyskoler og fagskoler som mottar tilskudd

For statlig tilskudd oppstiller statens økonomiregelverk krav om at tilskudd skal benyttes til det formålet Stortinget har bevilget midlene til. EØS-regler stiller videre forbud mot konkurransevridende offentlig støtte. I praksis innebærer dette at departementet må påse at midlene ikke benyttes til andre aktiviteter enn til det bevilgede formålet. Formålet med å regulere utdelingsadgangen for institusjoner som mottar tilskudd er å hindre at eier foretar utdelinger på bekostning av det oppstilte formålet.

Departementet mener at regelverket skal oppstille en tydelig og effektiv beskyttelse av offentlig tilskudd. Departementet mener et utdelingsforbud er en effektiv regulering for å sikre at tilskudd blir benyttet i tråd med formålet. Forslaget om å opprettholde utdelingsforbudet for private høyskoler som mottar tilskudd har fått bred støtte i høringen. Forslaget om å lovfeste et utdelingsforbud for private fagskoler som mottar tilskudd har fått tilsvarende bred støtte. Departementet ser ingen grunn til at disse private fagskolene skal reguleres annerledes enn private høyskoler.

Departementets forslag om å presisere utdelingsforbudet til et forbud mot all vederlagsfri overføring til eier eller nærstående har ikke blitt omtalt særlig av høringsinstansene, og det legges til grunn at støtten også omfatter ordlyden. Utdelinger er først og fremst en problemstilling som er relevant for aksjeselskaper. Departementet mener det er naturlig å legge til grunn innholdet som begrepet utdeling er gitt i aksjeloven. Utdelinger er imidlertid også relevant for stiftelser som etter stiftelsesloven § 19 kan dele ut midler i samsvar med stiftelsens formål. Departementet viser her til at forslag til ordlyd også skal omfatte utdelinger fra stiftelser. Dette vil i praksis innebære at en stiftelse som mottar tilskudd ikke kan dele ut midler fra virksomheten, selv om dette skulle være fastsatt i vedtektene. Utdelingsforbudet vil gjelde som en overordnet regulering også for øvrige disposisjoner. Dette innebærer at utdelingsforbudet vil gjelde tilsvarende ved disposisjoner som salg, fusjon, fisjon, avvikling og lignende.4

Reguleringen innebærer et utdelingsforbud for hele virksomheten, også annen virksomhet som er valgt organisert i samme rettssubjekt. For å ivareta kravet om at tilskudd skal benyttes til den akkrediterte delen av virksomheten, oppstilles det et krav om økonomisk skille.5

7.5.3 Private høyskoler og fagskoler som ikke mottar tilskudd

For institusjoner som ikke mottar statstilskudd, sendte departementet tre alternative forslag på høring. De tre forslagene innebar i ulik grad en regulering som begrenser eiers adgang til å disponere overskudd eller egenkapital som utdeling.

Studentenes egenbetaling er et vederlag for en tjeneste. Det er ikke oppstilt krav i økonomireglement eller EØS-regler som gir føringer for hvordan adgangen til disponering av midlene bør reguleres. Et relevant spørsmål er på hvilket grunnlag det er behov for å regulere institusjonenes disponering av studentenes egenbetaling.

Departementet legger til grunn at det utdanningstilbudet som private høyskoler og fagskoler leverer er en ønsket del av utdanningssektoren. Gitt at man ønsker disse utdanningstilbudene, og de ikke er finansiert av offentlige tilskudd, kan det argumenteres for at det ikke er urimelig at eier skal kunne få en avkastning på egen investering og eget engasjement.

Utdeling til eier innebærer en godtgjøring til den investerte egenkapitalen. I alminnelighet er kapitalkostnad en ordinær og relevant virksomhetskostnad. Dette vil kunne gi eier insentiver til å satse videre på privat utdanning. En regulering som søker å begrense adgangen til utdeling, kan på den andre siden gi insentiv til økt grad av lånefinansiering til fordel for investert egenkapital, noe som kan skape mindre stabil drift. Videre kan det gi insentiver til uønskede tilpasninger og økt handel med nærstående for å kanalisere midler til uregulerte selskaper.

Samtidig er det argumenter som kan tilsi at man bør søke å begrense adgangen til å foreta utdelinger for private høyskoler og fagskoler som ikke mottar tilskudd. En utdelingsbegrensning er et effektivt virkemiddel for å hindre direkte uttak av midler på bekostning av studentene. En regulering som søker å begrense adgangen til å foreta utdeling av studentenes egenbetaling kan virke dempende på prissettingen av utdanningen, og tilsi at en større andel av midlene blir benyttet på selve tjenesten.

Departementet er enig med høringsinstansene som påpeker at det ikke bør innføres reguleringer som innebærer unødige inngrep i private virksomheter. Samtidig ser departementet at det kan være hensyn som tilsier at det er behov for å regulere også adgang til utdelinger på bakgrunn av studentenes egenbetaling. Et overordnet hensyn bak forslagene er at regelverket skal tydeliggjøres. De nevnte høringsinnspillene fra ABN-konsernet, Abelia og Forum for fagskoler samt Noroff Education viser en annen forståelse av gjeldende regelverk enn departementets vurdering, og understreker dermed behovet for tydeligere regler. Det bør vektlegges at regelverket er effektivt og tydelig, at det gir forutberegnelighet for virksomhetene, og at det tilrettelegger for et effektivt tilsyn. Departementet mener at de foreslåtte alternativene ivaretar disse hensynene.

En viktig fordel med alternativ 1 er at reguleringen i størst mulig grad ivaretar studentenes egenbetaling ved å sikre at denne ikke går til annet enn den akkrediterte virksomheten. Dette er et alternativ som blant annet støttes av Organisasjonen for norske fagskolestudenter. Lånekassen er også blant instansene som foretrekker dette alternativet, og peker på at det foreligger markedssvikt blant annet som følge av ytelsene studentene kan motta fra Lånekassen. Lånekassen mener selvregulerende markedsmekanismer som skal hindre urimelig store utdelinger nødvendigvis ikke vil slå til.

At studentenes midler utelukkende benyttes til den akkrediterte delen av virksomheten, og ikke kan være gjenstand for utdeling, vil gi studentene en trygghet for at deres egenbetaling fullt ut brukes på tjenesten de betaler for. En regulering som tilser at studentenes egenbetaling utelukkende benyttes til utdanningen skjer på bekostning av eiers mulighet til å få en avkastning på kapitalen som er investert i virksomheten. Blant høringsinstansene som er imot alternativ 1 er NHO, som mener at «et slikt forslag vil i praksis sette en stopper for etablering av nye og private innovative fagskoler og høyskoler og deres bidrag til den nødvendige omstillingen og kompetanseutviklingen i norsk nærings- og arbeidsliv». Departementet ser at alternativ 1 kan være egnet til å påvirke investeringsviljen i den private delen av sektoren. Indirekte kan dette påvirke kvaliteten ved at antallet utdanningstilbud reduseres, og dermed også konkurransen om studentene. Ved svekket konkurranse reduseres også insentivene til å konkurrere om pris og kvalitet. Et utdelingsforbud vil også kunne medføre økt risiko for uønskede tilpasninger for å kanalisere midler til de delene av virksomheten som ikke er omfattet av reguleringen.

Alternativ 2 tar utgangspunkt i at eier av en NOKUT-akkreditert privat institusjon som ikke mottar tilskudd, skal kunne få en rimelig avkastning på egen investering og innsats gjennom utbetaling av utbytte. Samtidig oppstiller dette alternativet en begrensning på muligheten til å foreta utdelinger. Departementet mener begrensningen på utdelingsadgangen er tilstrekkelig til at den ivaretar prinsippet om at midlene skal komme studentene til gode, slik at vilkåret kan opprettholdes også for denne gruppen institusjoner. En fordel med alternativ 2 er at det tydeliggjør at det er adgangen til å foreta utdelinger fra studentenes egenbetaling som er kjernen i reguleringen ettersom dette vil være hovedinntektskilden i den NOKUT-akkrediterte virksomheten. Alternativet vil likevel kreve en del ressurser til tilsyn og kontroll med at begrensningen etterleves. En innvending er videre at ved å tillate et begrenset utbytte kan man risikere å etablere en «statlig godkjent» avkastning. Dette kan gi insentiv til å foreta utdeling i alle anledninger den økonomiske situasjonen tåler det, også i en oppbyggingsfase, fordi man uansett ikke kan ta ut mer når økonomien er stabil og lønnsomheten bedre. Disse hensynene ivaretas i noen grad av både alternativ 1 og 3. Forslaget har ikke særlig støtte fra noen av høringsinstansene.

Alternativ 3 gir et klart skille mellom institusjoner med og uten tilskudd. Reguleringen trekker opp klare grenser for tilsynsaktiviteten, samtidig som det viser at statens hovedanliggende er det offentlige tilskuddet. Flere høringsinstanser har pekt på fordelen i at dette alternativet forholder seg til rettssubjektet som helhet. Disse høringsinstansene mener det er positivt at alternativet tar hensyn til at kapitalkostnad er en ordinær og virksomhetsrelevant kostnad.

Den sentrale innvendingen til alternativ 3 er at reguleringen ikke gir et klart vern av studentenes egenbetaling, og at den i større grad overlater studentenes interesser til markedet. Samtidig er det god tilgjengelighet til offentlig utdanning, hvor det ikke er adgang til å kreve egenbetaling, og private tilbud som mottar tilskudd. Dette bidrar til å redusere betalingsviljen til studentene dersom det kreves urimelig høy egenbetaling. Begrensningen i at utbetaling av utbytte ikke kan bringe egenkapitalen lavere enn 20 prosent av totalkapitalen verner mot at institusjonen tappes for midler i en situasjon der egenkapitalen er så lav at det kan medføre økt konkursrisiko. Regelen setter ingen øvre grense for hvor høye utbyttene kan være hvis styret og generalforsamlingen ser grunnlag for det. Hva som er forsvarlig egenkapital, må vurderes ut fra risikobildet den enkelte virksomhet står overfor. Departementets forslag om at egenbetalingen skal benyttes til den akkrediterte delen av utdanningen vil også gjelde for alternativ 3, men det er disse midlene som, ved en strengere regulering, kunne vært benyttet til utdanningen. Dette ville imidlertid også kunne gå på bekostning av investeringsvilje og etablering av nye private tilbud.

Departementet mener etter dette at begrensninger i utdelingsadgang kun i begrenset grad vil bidra til å sikre kvaliteten i utdanningen. Med utgangspunkt i at det er ønskelig at det skal være private utdanningstilbud uten tilskudd, og at det skal være mulig for nye tilbydere å ta nødvendig risiko for å utvikle slike, mener departementet at hensynet til ikke å regulere privat virksomhet strengere enn nødvendig bør prioriteres. Av hensyn til en regulering som er tydelig og forutberegnelig, og som tilrettelegger for et effektivt tilsyn med virksomheter som ikke mottar tilskudd, foreslår departementet å lovfeste alternativ 3.

Departementet mener på samme tid at utbytteadgangen i alternativ 3 skal være den eneste anledning virksomhetene har til å foreta utdelinger. Alternativet må ses i sammenheng med forslagene i kapitlene som setter tydeligere grenser for andre former for utdelinger. At utdelinger må foretas som utbytte, og dermed synliggjøres tydeligere i årsregnskapet, gjør at det blir mer åpenhet om de økonomiske gevinstene i sektoren. Dette legger også bedre til rette for at studentene får informasjon om hva som skjer med egenbetalingen.

Departementet viser til lovforslaget til universitets- og høyskoleloven § 8-3 tredje, fjerde og femte ledd og fagskoleloven § 15 fjerde, femte og sjette ledd.