10 Betegnelser på førsteinstansdomstolene
10.1 Betegnelsen på den enkelte førsteinstansdomstol
I domstolloven § 1 er førsteinstansdomstolene gitt betegnelsen «herreds- og byrettene». Ved valg av betegnelse på den enkelte domstol har man fulgt følgende hovedtrekk:
Domstoler som bare har en bykommune som domssogn, betegnes «byrett».
Domstoler som bare har landkommuner eller både landkommuner og bykommuner innenfor sitt domssogn, kalles «herredsrett».
Navnsettingen er imidlertid ikke konsekvent, og som eksempel kan nevnes at domstolen i Kristiansand kalles byrett selv om den også omfatter flere landkommuner.
I byer hvor førsteinstansdomstolens arbeidsoppgaver er delt mellom flere domstoler, betegnes domstolene på følgende måte:
Den domstol som behandler straffesaker og ordinære sivile saker, kalles «byrett».
Den domstol som behandler de øvrige sakene som hører under førsteinstansdomstolenes alminnelige arbeidsområde, betegnes i Bergen, Stavanger og Trondheim «byfogdembete».
I Oslo er de øvrige arbeidsoppgavene delt mellom «Oslo skifterett og byskriverembete» og «Oslo byfogdembete».
I enkelte eldre lover, f.eks. Svalbardloven, betegnes herreds- eller byretten som «underretten», og dommeren for «underrettsdommer». Denne begrepsbruken nyttes ikke lenger i nye lovtekster, men betegnelsen «underretten» benyttes til en viss grad som fellesbetegnelse for førsteinstansdomstolene for å skille dem fra lagmannsrettene og Høyesterett.
10.2 Betegnelsen på førsteinstans- domstolen utfra funksjon
I tillegg til betegnelsen på selve domstolen, endrer domstolen navn for noen saks- og prosesstyper utfra hvilken funksjon domstolen har i saken. Funksjonsnavnet vil være en følge av bestemmelser i enkelte lover, og vil i hovedtrekk være følgende:
Forhørsrett ved behandling av enkelte saker etter straffeprosessloven
Skifterett ved behandling av saker etter konkursloven og skifteloven
Namsrett ved behandling av saker etter tvangsfullbyrdelsesloven og gjeldsordningsloven for privatpersoner
Vergemålsrett ved behandling av saker om umyndiggjøring. Vergemålsretten er gitt status som særdomstol i domstolloven § 2 nr. 2.
Når domstolen behandler saker etter skjønnsprosessloven, vil den mer uformelt ofte kalles «skjønnsrett», men skjønnsrett er ingen lovregulert og innarbeidet funksjonsbetegnelse.
10.3 Tidligere forslag til betegnelse på førsteinstansdomstolene
I NOU 1980: 12 Distriktsrettene – herreds- og byrettene i framtiden foreslo Domstolsutvalget at betegnelsen «herreds- og byrett» ble erstattet med distriktsrett, og at de funksjonelle betegnelsene skulle utgå. Betegnelsen «sorenskriver» var foreslått videreført som stillingstittel ved siden av «distriktsdommer.»
I St.meld. nr. 90 (1981–82) Om herreds- og byrettens organisasjon m.m . uttalte Justisdepartementet at betegnelsen distriktsrett var uvant og til dels noe misvisende, og at by- og herredsrettsbetegnelsen burde beholdes så lenge det eksisterte to typer kommuner. Justisdepartementet tok imidlertid sikte på å oppheve ordningen med at en og samme domstol endret betegnelse alt etter hvilken sak den behandlet.
I Innst.S. nr. 118 (1982–83) Innstilling fra justiskomiteen om herreds- og byrettens organisasjon m.m . sluttet justiskomiteen seg til forslaget om å beholde betegnelsen «by- og herredsrett», og i prinsippet også til forslaget om etter hvert å gå bort fra særbetegnelser avhengig av sakstyper, da særlig nams- og vergemålsretten. Komiteen mente skifteretten var en klarere innarbeidet betegnelse som vekket assosiasjoner blant folk flest.
Ingen av forslagene er forøvrig blitt fulgt opp.
10.4 Strukturutvalgets forslag
Strukturutvalget viser til at skillet mellom by- og herredskommuner er fjernet, og at det ikke lenger er behov for å opprettholde skillet mellom betegnelsen på domstolene. Dagens betegnelser vurderes som lite informative, jf. at betegnelsen «byrett» ikke gir noen entydig opplysning om det distrikt domstolen omfatter unntatt for de fire største byene.
Etter å ha vurdert bl.a. tingsrett, herredsrett og distriktsrett, foreslår Strukturutvalget at domstolene gis betegnelsen «distriktsrett». Det vises til at betegnelsen «distrikt» kan brukes både for by- og landområder eller kombinasjoner av by og land innenfor domssognet. Den kan også benyttes som betegnelse på en domstol som bare har en del av en by som embetsdistrikt. Benevnelsen er den samme på begge målføre og kan lett oversettes til andre språk. Lederen for domstolen foreslås gitt tittelen «sorenskriver» og de øvrige dommerne «distriktsdommere».
Utvalget mener videre at det virker forvirrende at herreds- og byrettene har ulike betegnelser når de behandler enkelte sakstyper. Det foreslås at ordningen med funksjonsnavn bortfaller.
10.5 Høringsinstansenes vurderinger
Funksjonsbetegnelsene
Langt de fleste domstoler støtter Strukturutvalgets forslag om at funksjonsbetegnelsene bortfaller. Sorenskriveren i Hadeland og Land uttaler at «selv om det er historisk interessant, fremstår det som uhensiktsmessig i dag å skille mellom f.eks. by- og herredsrett, skifterett, namsrett og vergemålsrett».
Kun et fåtall domstoler er klart negavtive til forslaget. Førstebyfogden i Bergen uttaler at «spesialprosessen skiller seg fremdeles betydelig fra den alminnelige prosess. I særlig grad gjelder dette namsprosessen. Ryddighet i forhold til brukerne tilsier da at man bruker betegnelser som alt i utgangspunktet tilkjennegir at man vil bruke særlige prosessuelle regler».
Den norske dommerforening støtter forslaget om å avskaffe funksjonsbetegnelsene namsrett m.m. Etatsansattes Landsforbund støtter Strukturutvalgets forslag, med unntak av når domstolen behandler skiftesaker. Forbundet ønsker å beholde betegnelsen «skifterett», fordi skifterett er et innarbeidet begrep.
Betegnelsen på den enkelte domstol
Et større antall av domstolene sier seg enige med utvalget i at domstolene bør ha lik betegnelse over hele landet. Et mindre antall mener dagens innarbeidede betegnelser bør videreføres. Betegnelsen «distriktsrett» støttes av ni domstoler, mens 26 domstoler er klart imot å innføre denne betegnelsen. Blant de resterende er det en større gruppe som er skeptiske til «distriktsrett», og som foreslår at det i stedet benyttes andre betegnelser. Drammen byrett uttaler at
«Betegnelsen «distriktsrett» er dårlig. «Distrikt» er et fremmedord og sammensetningen er tung. Våre forgjengere var flinke til å finne enkle norske ord når de reformerte rettspleien, jf. lagrette, namslov og namsmann, domssokn, forliksråd, rettergangslov. Vi bør ikke slå oss til ro med «distriktsrett».
Som alternativ til distriktsrett er det 24 domstoler som går inn for å erstatte betegnelsene by- og herreds/heradsretter med «herredsrett/heradsrett». Dommerne foreslås betegnet «herredsdommer/heradsdommar» og domstolleder «sorenskriver». Stjør- og Verdal sorenskriverembete uttaler at:
«… Nemninga på domstolane bør ha historisk forankring, slik også namnet på kvar enkelt domstol bør ha det. Det er lagt til grunn for lagmannsrettane. Ordet «distrikt» er kome i bruk først i seinare år her i landet og er ikkje norsk av opphav. Heradsrett/herredsrett vil vera ei god nemning på alle domstolane på første rettstrinnet, såleis også dei domstolane som nå er nemnde byrett. Ordet heradsrett kjem frå norrønt herrád, der første leddet her tyder ei stor gruppe menneske, og andre leddet rád kan ha samanheng med å råda. Den truleg opphavelege tydinga «gruppe ein rår over» har tidleg i mellomalderen (eller før?) glidd til «område for gruppe ein rår over». Reint språkleg seier ordet herad ikkje noko om landområde eller byområde. Etter språkleg innhald høver ordet herad såleis godt i nemning på domstolar over alt i landet. Herad er ei gammal nemning på rettskrets og styringsområde, og har historisk tradisjon i slik bruk. Ordet har mellom anna vore brukt i samanstillinga Osloherad. Tydinga landkommune – i motsetnad til bykommune – var ny ved lov frå 1863 og fall bort ved kommunelova frå 1992. Det er såleis ikkje langvarig historisk tradisjon for å avgrensa herad frå tettbygder eller byområde. … Heradsrett (herredsrett) er brukt som nemning på domstolar som også omfatter by, såleis Sør-Gudbrandsdal heradsrett (med Lillehammer), Nedenes heradsrett (med Arendal), … Heradsrett (herredsrett) er brukt som nemning også der bynamn er domstolnamn, som Halden heradsrett, Larvik heradsrett, Flekkefjord heradsrett, Haugesund heradsrett, Hammerfest heradsrett. Tidlegare har vi hatt mellom anna Sarpsborg heradsrett og Kristiansund heradsrett. Heradsrett som domstolnemning har såleis historisk tradisjon, også i byområde. Det vil ikkje vera noka alment brot med nemningsskikken å gi alle førstetrinndomstolane nemninga heradsrett (herredsrett) …»
Oslo byrett uttaler at distriktsrett ikke passer for en domstol som skal dekke Oslo, og at:
«… i allfall domstoler som betjener store byer, slik som bl.a. Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger, bør beholde betegnelsene byrett, byrettsdommer og byrettsjustitiarius.»
Den norske dommerforening er enig med utvalget i at det bør skje en forenkling av navnebegrepene i førsteinstansdomstolene, og at de gis et felles navn. Dommerforeningen anser herredsrett for å være det mest aktuelle alternativ til distriktsrett, men mener at også tingsrett er akseptabelt. Dommerne bør kalles «dommer», eventuelt «herredsdommer» eller «distriktsdommer», mens lederen bør kalles «sorenskriver». Betegnelsen «justitiarius» som ledertittel i førsteinstansdomstolene bør avskaffes. Navnet på domstolen bør være X herredsrett/distriktsrett, og ikke sorenskriveren i X.
Norges Juristforbund er enig i at det bør skje en forenkling av navnebegrepene i førsteinstansdomstolene, og at dagens byretter og herredsretter bør erstattes med et felles navn.
Den Norske Advokatforening mener «distriktsrett» er lite treffende for de tradisjonelle byretter, og foreslår at den nåværende betegnelse herreds- og byrett beholdes. Dagens betegnelser har lang tradisjon og er kjent blant det rettssøkende publikum.
Kommunenes sentralforbund slutter seg til at alle førsteinstansdomstolene skal ha samme betegnelse. Betegnelsen bør etter forbundets mening ha en historisk forankring, og forbundet foreslår «herredsrett/heradsrett.
10.6 Uttalelse fra Norsk Språkråd
Justisdepartementet har forelagt spørsmålet om betegnelse på førsteinstansdomstolene for Norsk Språkråd. I sitt svar uttaler Språkrådet at dagens betegnelser på domstolene tyder på at det ikke er absolutt nødvendig å ha separate betegnelser for by og land. Fra et rent språklig synspunkt mener Språkrådet en kunne benytte betegnelsen «justitiarius» som felles form for domstollederne, og dermed klare seg med bare én betegnelse. Dersom en ønsker å bare ha en betegnelse på domstollederne, men finner justitiarius for generell og uspesifisert, kan en føye til «justitiarius» etter betegnelse, tilsvarende som for «høyesterettsjustitiarius». Det heter videre i brevet:
«En innvending mot å bruke ordet «distriktsrett» er at et distrikt ikke er noe klart avgrenset område. Forslaget om å bruke bare «retten» er heller ikke godt, for uttrykket har et for vidt betydningsområde. Tingrett (uten binde-s) er et godt forslag. Likheten med den systematiske faginndelingen tingsrett (fra tysk Sachenrecht, derfor sakrätt i Sverige) trenger en ikke legge mye vekt på. Dessuten utgjør binde-s en større forskjell i slike ord enn en gjerne tenker over. Betegnelsen tingsrett blir nok mindre brukt nå enn før, men den er slett ikke på vei ut. Herredsrett må ha en nynorsk parallellform heradsrett. Byrett passer nok dårligere som samlebetegnelse på norsk enn f.eks. på dansk.»
Vedrørende betegnelse på dommere uttaler Språkrådet at:
«Dersom tingrett blir den nye fellesbetegnelsen for førsteinstansdomstolene herredsrett og byrett, kan en kalle domstollederne for tingrettsjustitiarius og dommerne for tingrettsdommer.»
10.7 Justisdepartementets vurderinger og konklusjoner
10.7.1 Vurderinger knyttet til funksjons- betegnelsene på domstolene
Bakgrunnen for innføring av funksjonsbetegnelsene var av lovtekniske hensyn fra tiden før ikrafttredelse av rettergangslovene fra 1915. Selv om disse hensyn for lengst er bortfalt, er betegnelsene blitt opprettholdt og er fortsatt i aktiv bruk.
Flertallet av høringsinstansene går inn for å oppheve de særskilte funksjonsbetegnelsene.
Selv om noen av funksjonsbetegnelsene kan ha en viss informasjonsverdi, kan betegnelsene etter Justisdepartementets syn også føre til misforståelser. Det kan dessuten virke forvirrende for det alminnelige publikum at en henvendelse til herredsretten blir håndtert av så vel forhørsretten som vergemålsretten, skifteretten og namsretten.
Justisdepartementet kan ikke se behov for at publikum i selve betegnelsen på domstolen må gis beskjed om hvilken prosessform det er som skal følges. Informasjon om prosessform har først interesse når det foreligger en sak. Dersom det er behov for opplysninger om prosessform, kan slike følge med de øvrige opplysninger om saken. Dette kan gjøres ved en tilføyelse om hva saken gjelder, slik som begjæring om offentlig skifte eller begjæring om tvangsfullbyrdelse. Justisdepartementet er videre i tvil om publikum har noen formening om at en henvendelse fra namsretten innebærer at det vanligvis er tvangsfullbyrdelsesloven som vil bli anvendt ved sakens behandling for denne domstolen. Betegnelsen «namsrett» skaper få assosiasjoner hos det alminnelige publikum, og departementet har inntrykk av at det ikke sjelden forekommer en sammenblanding mellom namsmannen og namsretten.
Enkelte høringsinstanser har ønsket å beholde betegnelsen «skifterett» fordi den er godt innarbeidet hos publikum. Justisdepartementet mener imidlertid at det vesentlige element i denne sammenheng er at det er en domstol som oppsøkes når det oppstår spørsmål om skifte av dødsbo og felleseie og ikke domstolens funksjonsbetegnelse.
Justisdepartementet ser ikke behovet for å opprettholde funksjonsbetegnelsene, og går inn for at alle funksjonsbetegnelsene fjernes.
10.7.2 Vurderinger knyttet til lik betegnelse for førsteinstansdomstolene
Dagens domstolbetegnelser bygger på et skille mellom landdistrikter og byområder, og at dette skillet bør fremgå av betegnelsen på domstolen. I løpet av de siste 40–50 årene har de tidligere skiller mellom by- og landdistrikter blitt avviklet på de fleste områder, eks innenfor kommunene, i skatteloven m.m. Skillet mellom by og land er ytterligere utvisket ved at det nå er opp til den enkelte kommune, når visse vilkår er oppfylt, å bestemme om kommunen skal være en «by».
Dagens bruk av byrett og herredsrett innebærer at førsteinstansdomstolene, i motsetning til de øvrige alminnelige domstoler, har to forskjellige betegnelser. Navnebruken er ikke konsekvent, og en regner med at det ville bli vanskelig å velge by- eller herredalternativet for flere av domssognene som Justisdepartementet foreslår i denne meldingen. Betegnelsene bærer på en tradisjon, men Justisdepartementet mener det i dag er viktigere å få en hensiktsmessig og god betegnelse på domstolene i fremtiden enn å opprettholde denne tradisjonen.
Selv om dagens betegnelser er godt innarbeidet og store deler av publikum er fortrolige med navnebruken, går Justisdepartementet inn for å innføre en betegnelse som løsrives fra assosiasjoner med by og land. Justisdepartementet konkluderer med at det innføres en fellesbetegnelse for alle førsteinstansdomstolene.
10.7.3 Nærmere vurderinger av fremsatte forslag til betegnelse
Justisdepartementet har sett nærmere på følgende alternativer som anses for å være mest aktuelle:
innføring av fellesbetegnelsen distriktsrett
innføring av fellesbetegnelsen herreds/heradsrett
innføring av fellesbetegnelsen tingrett eller tingsrett
Distriktsrett
Enkelte høringsinstanser hevder at begrepet distrikt er flertydig og uten historisk forankring innenfor det norske språk.
Uavhengig av ordets opprinnelse, er ordet distrikt gått inn i alminnelig bruk i det norske språk. Det benyttes i en rekke sammenhenger innenfor offentlig myndighetsutøvelse. Ordet er ikke entydig, men skaper assosiasjoner om enheter som ikke er klart avgrenset i forhold til kommune- og fylkesinndeling. Det forhold at betegnelsen benyttes for å beskrive forskjellige enheter kan sies å være hensiktsmessig innenfor førsteinstansdomstolene, som har betydelige variasjoner i så vel størrelse som geografisk område det betjener. Betegnelsen er kort og lett å benytte både skriftlig og muntlig. Den enkelte dommer kan betegnes «distriktsdommer» og domstolleder «sorenskriver».
Samtidig gjør bruken av ordet distrikt i vidt forskjellige sammensetninger at ordet blir lite spesifikt. Det har heller ingen naturlig sammenheng med begreper som benyttes innenfor domstolene eller med betegnelser som i dag brukes i lagmannsrettene eller i Høyesterett. Et betydelig antall domstoler går dessuten mot å innføre betegnelsen distriktsrett.
Ordet «politidistrikt» er for øvrig innført over hele landet som en felles betegnelse for enheter innen politiet, og benyttes også for rene byområder som «Oslo politidistrikt». I stortingsmeldingen Politireform 2000 videreføres betegnelsen politidistrikt. Justisdepartementet ser imidlertid ingen nødvendig sammenheng mellom bruk av begrepet politidistrikt og betegnelsen på domstolene som dekker andre funksjoner for forskjellige geografiske områder.
Herredsrett/heradsrett
Dette forslaget har fått bredest oppslutning blant domstolene. Samtidig uttales det fra domstoler i typiske byområder at betegnelsen virker unaturlig og fremmed.
Fellesbetegnelsen bør være den samme på begge målføre. Å velge begrepet herredsrett/heradsrett oppfyller ikke dette ønsket.
Betegnelsen har lang tradisjon i domstolene, og skal ha en opprinnelig betydning som også vil passe som betegnelse på domstolene i tiden fremover. Selv om begrepet ikke lenger er i alminnelig bruk i kommunene, assosieres imidlertid betegnelsen fremdeles med landdistrikter. Enkelte kommuner har for øvrig i sin høringsuttalelse nettopp vist til sakens behandling i «heradsstyret».
Høringsinstansene fremholder på den ene side at betegnelsen ikke er en samlende fellesbetegnelse for alle førsteinstansdomstolene. På den annen side er det ikke fremsatt sterke motforestillinger mot bruken av herreds-/heradsrett.
Dersom en betegner domstolene som herredsrett/heradsrett, bør dommerne betegnes herredsdommer/heradsdommer som også er betegnelsen i domstolloven, jf. § 54 annet ledd. Domstolleder bør betegnes sorenskriver uavhengig av størrelsen på domstolen.
Tingsrett eller tingrett
Domstolutvalget (NOU 1980: 12) ga uttrykk for at en vesentlig innvending mot «tingsrett» er at tingsrett var betegnelsen på en egen juridisk disiplin. Innvendingen er videreført av Strukturutvalget.
Norsk Språkråd mener at «tingrett» uten binde-s er et godt forslag, men går ikke inn på hvorfor denne betegnelsen foretrekkes framfor de øvrige alternativene.
Justisdepartementet mener «tingrett» gir assosiasjoner til tradisjoner fra tidligere tider og avholdelse av «ting» for å fatte viktige beslutninger og avgjøre tvister. Sammensetninger med den historiske betydningen av «ting» lever videre innenfor offentlig styresett, blant annet i Storting, Lagting og Odelsting. Et flertall av lagmannsrettene har «ting» som siste endelse i navnet, jf. Gulating, Borgarting, Eidsivating og Frostating. «Ting» benyttes også innenfor domstolene i andre sammenhenger, som for eksempel tinghus og straffeting.
Justisdepartementet antar at det alminnelige publikum ikke har et så bevisst forhold til den juridiske fagdisiplinen «tingsrett» at det vil skape problemer om domstolen gis betegnelsen tingrett. De miljøer som er fortrolige med tingsrett forventes å ha så god kjennskap til rettssystemet at de uten vansker kan skille mellom betegnelsene «tingrett» og «tingsrett». Betegnelsen «tingrett» har ingen bruk i dag som skaper misvisende assosiasjoner, den er den samme på begge målføre og passer like godt for by som for land. Betegnelsen er videre kort og lett både å skrive og å uttale.
Gis domstolene betegnelsen tingrett, faller det naturlig at betegnelsen på dommerne blir tingrettsdommer, slik Norsk Språkråd også har foreslått.
Språkrådet nevner «tingrettsjustitiarius» som en mulig betegnelse på domstolleder. Både Domstolutvalget som Strukturutvalget er skeptiske til bruk av betegnelsen justitiarius. Betegnelsen oppfattes som «tung» og «komplisert» og ønskes erstattet med noe enklere. Høringsinstansene er også skeptiske til denne betegnelsen på lederen av førsteinstansdomstolen og slutter seg til betegnelsen sorenskriver.
Justisdepartementet mener «tingrettsjustitiarius» er lite hensiktsmessig i bruk, samtidig som betegnelsen er vanskelig tilgjengelig for publikum. Bruk av kun «justitiarius» har etter Justisdepartementets syn ikke det nødvendige presisjonsnivå i forhold til at betegnelsen «høyesterettsjustitiarius» har en etablert bruk på domstolleder i Høyesterett. Det er Justisdepartementets inntrykk at betegnelsen sorenskriver er godt innarbeidet blant publikum som betegnelse på domstolleder i førsteinstansen. Sorenskriverbetegnelsen ønskes beholdt av flertallet av domstolene selv. Justisdepartementet mener at betegnelsen etter hvert også vil falle naturlig å benytte på domstolleder i de større byene.
10.7.4 Justisdepartementets konklusjoner
Så vel Strukturutvalgets forslag som flertallet av høringsinstansene går inn for at alle funksjonsbetegnelsene fjernes. Justisdepartementet ser at bruken av funksjonsbetegnelser varierer. Bruken av funksjonsbetegnelser er ikke konsekvent og kan virke forvirrende. Justisdepartementet mener at ordningen med funksjonsbetegnelser bør bortfalle. Informasjonen som lå i funksjonsbetegnelsen legges inn i sakstypen eller domstolens beskrivelse av hva saken gjelder.
Justisdepartementet går inn for at førsteinstansdomstolene gis betegnelsen «tingrett». Den enkelte domstol betegnes X tingrett, og betegnelsen er ment helt å erstatte begrepene sorenskriverembete, herredsrett/heradsrett og byrett. Betegnelsene på de to Oslo-domstolene Oslo byfogdembete og Oslo skifterett og byskriverembete omfattes likevel ikke av forslaget. Domstolleder betegnes «sorenskriver» og de øvrige dommerne «tingrettsdommer».
En fjerning av funksjonsbetegnelsene samtidig som en innfører en felles betegnelse på førsteinstansdomstolene, vil ytterligere styrke en ny enhetlig navnebruk.
10.8 Navn på den enkelte domstol
Navnsettingen på den enkelte domstol synes i hovedsak å gruppere seg om to hovedelementer. Navnet kan stamme fra det stedet hvor domstolen er lokalisert eller hvor kommunenavn og lokaliseringssted er sammenfallende, slik som Horten sorenskriverembete, Kristiansand byrett og Drammen byrett. Alternativt har domstolen navn etter det geografiske området domssognet dekker, som Nord-Troms herredsrett, Nordfjord sorenskriverembete og Indre Follo herredsrett. For noen domstoler er navnet sammensatt av flere frittstående navn, slik som Skien og Porsgrunn byrett og Eiker, Modum og Sigdal sorenskriverembete.
Høringsinstansene har i sine kommentarer til Strukturutvalgets navneforslag påpekt at enkelte av navnene ikke gir dekkende betegnelse på domssognet. Dette er tilfelle for et av de alternative forslagene i Nordland fylke, hvor en domstol er gitt navnet «Rana og Helgeland». Flere høringsinstanser har vist til at områdenavnet Helgeland også omfatter Rana, og at navnet i så fall bør være bare «Helgeland».
Justisdepartementet har i kapittel 14 foreslått navn på nye domstoler/domssogn. Det presiseres imidlertid at navneforslagene fra departementet ikke anses som endelige. Navnsettingen bør drøftes og vurderes på nytt i forbindelse gjennomføring av forslagene til ny domstolstruktur.