13 Kriterier for vurdering av fremtidig domstolstruktur

Den fremtidige domstolstrukturen må oppfylle krav som stilles av samfunnet til velfungerende domstoler, jf. bl.a. kapittel 3. Strukturen må baseres på en avveining mellom ulike hensyn sett i forhold til et sett av målbare kriterier. Justisdepartementet har valgt å benytte følgende fire kriterier:

• domstolenes fremtidige minimumsstørrelse

• reisetid til domstolene

• samsvar mellom domstolstruktur og endringer i sysselsettings- og pendlingsmønster (funksjonell tilhørighet)

• en domstolstruktur som frigjør ressurser og legger forholdene bedre til rette for fremtidige investeringer

Justisdepartementet ser at også andre kriterier kan være relevante i denne sammenheng, for eksempel samsvar med ny politidistriktinndeling, reisetid for advokater, polititjenestemenn og påtalemyndighet, opprettholdelse av sysselsetting på flest mulig steder, tradisjoner, identitet osv. I noen grad er slike kriterier trukket inn i totalvurderingen, men utfra de hensyn og krav som er drøftet i kapitlene ovenfor, er departementet kommet til at de fire nevnte kriterier bør veie tyngst i en målsetting om å skape velfungerende domstoler tilpasset samfunnets krav.

Denne stortingsmeldingen legges frem samtidig med en melding som blant annet vurderer fremtidig inndeling av politidistriktene. Justisdepartementet har derfor kunnet vurdere endringsforslagene i sammenheng. Det innebærer ikke at departementet har lagt avgjørende vekt på at det alltid må være sammenfall mellom grensene for domssognene og politidistriktene. Det er i dag, og vil fortsatt være, flere domssogn enn politidistrikter. Et politidistrikt vil derfor fortsatt måtte forholde seg til flere domstoler i straffesaksavviklingen. Departementet legger likevel vekt på at samme lensmannsdistrikt eller politistasjonsdistrikt skal kunne forholde seg til én og samme domstol.

Departementet har vurdert om reiseavstand mellom ledelsen i et politidistrikt og domstolen burde anvendes som et systematisk og gjennomgående kriterium. Departementet har kommet til at dette ikke er avgjørende, blant annet fordi ikke alle straffesaker vil bli aktorert fra det stedet hvor politimesteren er lokalisert. Justisdepartementet og Riksadvokaten legger stor vekt på såkalt fremskutt, integrert påtalefunksjon. Dette innebærer at etterforsker og jurist arbeider nært sammen under etterforskningens gang.

Justisdepartementet har, både for politidistrikt og domssogn, i en del tilfelle lagt opp til at fylkesgrensene bør kunne krysses der hvor hensynet til reisetid og/eller overensstemmelse med funksjonelle regioner tilsier det.

På de steder hvor domstoler foreslås nedlagt, reises det spørsmålet om til hvilken domstol kommunene i det tidligere domssognet skal overføres. Reisetid og funksjonell tilhørighet vil være de sentrale kriterier her. I noen tilfelle vil imidlertid disse kriteriene ikke gi klare indikasjoner for hvilken løsning som bør velges, og departementet vil i oppfølgingen av meldingen legge vesentlig vekt på kommunenes eget ønske om ny domstoltilknytning.

De fire kriteriene er nærmere beskrevet nedenfor. Justisdepartementet vil presisere at man ikke har funnet grunn til å foreta noen generell prioritering mellom de ulike hensyn, slik at ett hensyn alltid vil veie tyngre enn et annet. Kriteriene kan ofte trekke i ulike retninger, slik at en totalvurdering må innebære en avveining mellom kryssende hensyn. Selv om flere av kriteriene lar seg kvantifisere, vil det fortsatt være et visst element av kvalitativ avveining i det enkelte forslag. Hensynet til en viss minimumsstørrelse på domstolene vil ofte trekke i samme retning som hensynet til å kunne konsentrere fremtidige investeringer i lokaler og utstyr, og dermed gi bedre administrative rammebetingelser for domstolene. Hensynet til kort reisetid for publikum og lokalisering av domstoler i flest mulig regionsentre, vil ofte trekke i motsatt retning. Her vil det måtte gjøres avveininger mellom faglige og økonomiske gevinster i forhold til de ulemper økt reisetid måtte medføre.

13.1 Hensyn til domstolenes fremtidige minimumsstørrelse

Det vises til kapittel 8 Generelle vurderinger av førsteinstansdomstolenes størrelse vedrørende vurderinger og anbefalinger for hva som utfra faglige og administrative hensyn vil være hensiktsmessig størrelse på fremtidens førsteinstansdomstoler.

Justisdepartementets konklusjon i kapittel 8 er at det i fremtiden vil være en fordel med større enheter enn de minste domstolene vi har i dag. Departementet legger til grunn at en bemanning på minst fire dommerårsverk, embetsdommere og dommerfullmektiger sett under ett, bør være målsettingen. Forholdstallet mellom dommerfullmektiger og embetsdommere må være slik at det ikke er flere dommerfullmektiger enn embetsdommere og helst slik at forholdstallet er 1:3. Når det gjelder funksjonærbemanningen, mener departementet at det av hensyn til den administrative sårbarhet bør være minst tre funksjonærer ved hver domstol.

Denne normen må i en del tilfeller fravikes, men ikke under noen omstendighet bør det være mindre enn to dommerårsverk og to funksjonærårsverk ved en domstol. Hvis en domstol skal opprettholdes med en arbeidsmengde som tilsier mindre bemanning enn dette, vil den i realiteten måtte overbemannes.

13.2 Reisetid til domstolene

Mange av høringsinstansene til Strukturutvalgets innstilling har vært opptatt av publikums tilgjengelighet til domstolene. Tilgjengelighet til domstolene og deres tjenester omfatter flere aspekter, for eksempel spørsmålet om domstolenes åpningstider for skranke- og telefonhenvendelser. I sammenheng med spørsmålet om ny domstolstruktur er det imidlertid reisetiden til domstolene for publikum som er mest relevant.

Justisdepartementet har ikke tidligere hatt tilgjengelige data for reisetid til dagens domstoler. Departementet engasjerte derfor SINTEF Teknologiledelse til å utarbeide en IT-basert analysemodell. Modellen beregner optimal lokalisering og utstrekning av domssogn ut fra de forutsetninger som legges inn, og avleder en rekke størrelser knyttet til saksmengde, bemanningsbehov, reisetider og kostnader. Ved bruk av modellen kan det legges føringer på hvor en domstol skal lokaliseres, og hvilke omkringliggende kommuner som skal tilhøre denne domstolen. SINTEF har hatt det faglige ansvar knyttet til metodikk og teknisk bruk av modellen, og har utført modellberegninger etter oppdrag fra Justisdepartementet. SINTEF har imidlertid ikke vært premissleverandør for de modellforutsetningene som er lagt inn i de ulike forslag til løsning.

Modellen beregner gjennomsnittlig reisetid for befolkningen i forhold til lokalisering av domstolene og domssognenes utstrekning. Modellen kan beregne gjennomsnittlig reisetid både for innbyggerne i den enkelte kommune og for domssognet sett under ett. Fordi modellen tar hensyn til kommunenes varierende innbyggertall, kan den også beregne både aritmetisk gjennomsnitt der alle kommuner vektes likt, og gjennomsnitt vektet etter befolkningsfordeling.

Opplysninger om reisetid mellom kommuner er lagt inn fra den nasjonale persontransportmodellen hos Transportøkonomisk Institutt. Når det gjelder reisetider internt i kommuner, er det benyttet tallmateriale fra Kommunal- og regionaldepartementet på reisetid inn til kommunesenter, såkalte personminutter. Dette er materiale som Kommunal- og regionaldepartementet benytter når statlige overføringer til kommunene beregnes.

Følgende fremkomstmidler er med i beregningen av gjennomsnittlige reisetider og reisekostnader:

• bil (inkl. evt. bompenger og ferge)

• buss

• tog

Justisdepartementet har brukt denne modellen både til å beregne gjennomsnittlig reisetid for dagens struktur, konsekvensene i reisetid for Strukturutvalgets forslag, samt til å foreta simuleringer av andre alternativer.

Modellen er dokumentert i Rapporten Nye førsteinstansdomstoler – En analysemodell for optimal plassering av dommerembeter i Norge , F. Rømo og I.A.F. Sætermo, STF38 A00613, ISBN 82–14–01344–5

Når det gjelder publikums reisetid med dagens domstolstruktur, er den grafisk fremstilt i figur 13.1.

Kilde: SINTEFs modell for reisetid til domstolene

Uttrykt på en annen måte viser beregningene at:

• 78   % av befolkningen har i dag en reisetid på under 30 minutter til den domstolen de sogner til

• 90   % av befolkningen har i dag en reisetid på under 60 minutter til den domstolen de sogner til

• 97   % av befolkningen har i dag en reisetid på under 120 minutter til den domstolen de sogner til

Etter Justisdepartementets vurdering viser dette at den store andel av befolkningen i dag må sies å ha svært kort reisetid til domstolene. Tall for landsgjennomsnittet viser imidlertid ikke de betydelige variasjoner i reisetid som finnes mellom de ulike fylkene.

Når en bruker modellen til å beregne endringene i reisetid av Strukturutvalgets flertallsforslag, fremkommer følgende resultater presentert grafisk i figur 13.2.

Kilde: SINTEFs modell for reisetid til domstolene

Uttrykt på en annen måte viser beregningene at:

• 71   % av befolkningen vil få en reisetid på under 30 minutter til den domstolen de sogner til

• 84   % av befolkningen vil få en reisetid på under 60 minutter til den domstolen de sogner til

• 93   % av befolkningen vil få en reisetid på under 120 minutter til den domstolen de sogner til

Hvis alle Strukturutvalgets flertallsforslag ble fulgt, ville antallet domssogn bli redusert fra dagens 87 til 50, Oslo holdt utenfor. Dette vil selvsagt medføre en økning av reisetiden en rekke steder, men endringene samlet sett kan ikke sies å bli dramatiske.

I en vurdering av rimelig reisetid for publikum til domstolene, må det også tas hensyn til at domstolene representerer en offentlig tjeneste som befolkningen ikke har behov for i det daglige. Som nevnt i kapittel 12 Utvikling av funksjonelle regioner i Norge vil publikums lave bruksfrekvens skille domstolenes tjenester fra andre tjenester som for eksempel trygdetjenester, posttjenester og allmennlegetjenester.

Justisdepartementet har ikke kjennskap til større norske undersøkelser som viser hvor ofte publikum har behov for fysisk å møte opp ved en domstol. I Sverige har Statistiska Centralbyrån 1 gjennomført en undersøkelse av publikums besøksfrekvens i domstolene. Undersøkelsene begrenset seg til den dømmende virksomhet, og var basert på et utvalg på 1 928 personer. Det fremgår av undersøkelsen at 34   % av befolkningen hadde vært i kontakt med domstolene på én eller annen måte, og at omkring 16   % av befolkningen hadde foretatt et personlig fremmøte i en førsteinstansdomstol. Av de som hadde vært personlig i domstolen, var det 60   % som bare oppsøkte domstolen én gang, mens 15   % hadde hatt tre eller flere besøk i domstolen. Den svenske undersøkelsen indikerer altså at de fleste borgere aldri eller kun et fåtall ganger har behov for fysisk oppmøte ved en domstol som tiltalt, part, vitne etc. Departementet antar at forholdene i Norge og Sverige er noenlunde like.

Å definere eksakt hva som er maksimal akseptabel reisetid, er av forskjellige grunner ikke hensiktsmessig. Det er i dag betydelige variasjoner i reisetid. Hva borgerne subjektivt oppfatter som akseptabel reisetid, antas å variere mellom regioner og landsdeler. Videre vil folks villighet til å reise påvirkes av om de reiser i en retning som også i andre sammenhenger fremstår som naturlig, for eksempel i en retning hvor det skjer daglig pendling og/eller man tidvis reiser for å få utført andre ærender. Dette understreker sammenhengen mellom reisetid og behovet for en best mulig overensstemmelse mellom domstolstruktur og funksjonelle regioner.

Som et mulig utgangspunkt for hva som kan regnes som rimelig reisetid for en tjeneste som man sjelden har behov for, vises det til kapittel 12.2.1. Det fremkommer her at tålegrensen for daglig pendling inn til storbyregionene regnes til 90 minutter. Sett i et slikt perspektiv kan det anføres at en reisetid til domstolen på 180 minutter i seg selv ikke kan ansees som urimelig. En reisetid i denne størrelsesorden gir også en praktisk mulighet til å oppsøke en domstol uten å måtte overnatte. På den annen side vil man i regioner med spredt bosetting og vanskelige kommunikasjonsforhold både i dag og for fremtiden ikke komme utenom at reisetiden fra enkelte kommuner kan være lenger. Det må i den sammenheng også tas hensyn til antall innbyggere i disse kommunene.

Når en skal vurdere hva som er rimelig reisetid, må en videre se hen til forholdet mellom dagens reisetid og reisetid etter endringsforslaget. Innbyggerne i enkelte kommuner vil få kortere reisetid enn i dag, men likevel ha en reisetid som ligger over gjennomsnittet i landet for øvrig. Av de kommunene som etter forslaget vil få en reisetid på over 180 minutter, ligger imidlertid de fleste allerede i dag over denne reisetiden.

13.3 Samsvar mellom domstolstruktur og endringer i sysselsettings- og pendlingsmønster

Det vises til kapittel 12 vedrørende utviklingen av funksjonelle regioner i Norge og betydningen av at den fremtidige domstolstrukturen har en best mulig sammenheng med den funksjonelle regionsdannelsen. Dette har betydning både for hvor det er mest naturlig å lokalisere domstolene og for hvordan kommuner bør grupperes sammen i domssogn.

Som det ble konkludert med i kapittel 12, ønsker Regjeringen både ut fra økonomiske, faglige og regionalpolitiske grunner å lokalisere domstolene til regionsentre som spiller en rolle utover det å kun være et funksjonelt senter for egen kommune. Målsettingen er å sikre at flest mulig har optimal tilgjengelighet til domstolene, samtidig som det stimuleres til utviklingen av robuste regioner både når det gjelder tjenester og arbeidsmarked. Det vil imidlertid ikke være mulig å ha domstoler i alle regionsentre. I den avveiningen som må foretas, må det blant annet tas hensyn til hvor viktige de ulike regionsentre er i dag, og til den fremtidige utvikling hvor noen funksjonelle regioner forventes å bli større. Dette må bygge på en konkret vurdering knyttet til det enkelte fylke, jf. kapittel 14.

Det er et mål å avgrense domssognene slik at den enkelte kommune om mulig får tilhørighet til en domstol som er lokalisert i en kommune som også tjener som funksjonelt senter i forhold til andre offentlige og private tjenester. Dess bedre samsvar det er her, dess mindre belastende vil publikum oppfatte reisetiden inn til domstolen. I denne sammenheng er det også et poeng at publikums generelle villighet til å reise vil øke med sentrenes størrelse og funksjon. Et slikt samsvar vil imidlertid ikke være fullt ut realiserbart i alle deler av landet. Mens en i distriktene ikke vil kunne unngå å gruppere sammen kommuner som ikke danner noe helhetlig bo- og arbeidsmarked, må en i de største byregionene dele opp felles bo- og arbeidsmarkeder fordi disse regionene er for folkerike til at det er hensiktsmessig at de danner ett enkelt domssogn.

Som nevnt i kapittel 12 Utvikling av funksjonelle regioner i Norge , har Justisdepartementet i de fylkesvise vurderingene anvendt NIBRs rapport til å identifisere de ulike regionsentre i fylkene, som et element i vurderingen av hvor fremtidens domstoler bør være lokalisert. Videre har departementet anvendt NIBRs klassifisering av hvilken funksjonell tilhørighet det er mellom kommuner som et element i vurderingen av hvordan det er mest naturlig å gruppere kommuner sammen i domssogn. I flere deler av landet er det imidlertid ingen sterk sentralisert regionsdannelse slik at de fleste kommunene utgjøre egne små bo- og arbeidsmarkeder. I slike tilfelle gir en vurdering av den funksjonelle regionsdannelsen ingen klare indikasjoner på hvordan den fremtidige domstolstrukturen bør være, hvilket innebærer at det må legges større vekt på andre hensyn, som hensiktsmessig domstolstørrelse, reisetid for publikum og økonomi.

13.4 En domstolstruktur som frigjør ressurser og legger forholdene bedre til rette for fremtidige investeringer

Dagens mange små domstoler innebærer ikke bare faglige og administrative utfordringer i forhold til den dømmende virksomhet og den daglige drift. Dagens krav til minimumsbemanning innebærer også at enkelte av de minste domstolene har en bemanning som overstiger det reelle behovet som følger av saks- og oppgavemengden. Ved å legge til rette for større domstoler kan denne overkapasiteten realiseres, slik at driftsmidler frigjøres til investeringer eller andre tiltak innenfor sektoren.

Ikke alle domstoler i første instans disponerer fullt ut tilfredsstillende lokaler. De økonomiske konsekvenser av en omfattende strukturendring av domstolene i første instans vil være mangeartede og påløpe over tid. Som utgangspunkt for vurderingene i kapittel 14 Fylkesvise vurderinger er den fremtidige domstolstrukturen , har Justisdepartementet fokusert på det fremtidige bemanningsbehovet og behovet for nye lokaler.

Departementet legger til grunn at dette er de to enkeltstående elementer som i størst grad er utslagsgivende i forhold til de økonomiske konsekvensene av strukturendringen. Forholdene er nærmere beskrevet nedenfor. I tillegg vil det kunne påløpe utgifter til tomgangsleie, ventelønn mv. Dette er ikke medregnet i de økonomiske konsekvensene i kapittel 14.

13.4.1 Bemanning

I forbindelse med innføring av IT i domstolene på begynnelsen av 90-tallet, ble det etablert et prosjekt (effektiviseringsgevinstprosjektet) hvor det blant annet ble gjennomført en tidsregistreringsundersøkelse ved et utvalg domstoler. I undersøkelsen ble tidsbruken innenfor domstolenes enkelte sakstyper registrert, og de innsamlede data ble deretter sammenlignet med tilsvarende opplysninger fra tidligere år. Undersøkelsen viste at innføringen av IT ga en betydelig gevinst, spesielt innenfor tinglysingen. Den beregnede gevinsten er realisert ved at den samlede funksjonærbemanningen ble redusert med omlag 100 årsverk i prosjektperioden.

Som et ledd i effektiviseringsgevinstprosjektet ble det utviklet en kvantitativ modell (belastningsmodellen) som er et utgangspunkt for å vurdere bemanningsbehovet både for dommere og funksjonærer i herreds- og byrettene. Modellen er basert på gjennomsnittsverdier fra tidsregistreringsundersøkelsen, og det er antall innkomne saker fordelt på ulike sakstyper ved den enkelte domstol som er modellens innsatsfaktor. Den enkelte domstol vil nødvendigvis behandle saker hvor tidsbruken i den enkelte sak varierer fra de gjennomsnittsverdier som er lagt til grunn. Modellen har dessuten enkelte metodiske svakheter, blant annet ved at saksmengden innenfor enkelte sakstyper var begrenset i måleperioden. Flere domstoler har i de senere år også påpekt at det er en gjennomgående tendens at både sivile saker og straffesaker har blitt mer omfattende, og at de gjennomsnittstall som ligger til grunn for belastningsmodellen ikke er representative for dagens gjennomsnittlige tidsbruk i denne typen saker.

Justisdepartementet anser likevel modellen som et viktig arbeidsverktøy ved fordeling av ressurser mellom domstolene, og modellen brukes aktivt i denne sammenheng. Justisdepartementet har derfor funnet det hensiktsmessig å benytte modellen som et utgangspunkt for beregningene av det fremtidige bemanningsbehovet ved de forslag til sammenslåinger som følger av denne meldingen. Justisdepartementet er innforstått med at det må foretas konkrete realitetsvurderinger med hensyn til bemanningsbehovet når de enkelte strukturendringer vil finne sted.

Innenfor dagens domstolstruktur er den reelle bemanningen vesentlig høyere enn det beregnede bemanningsbehovet i henhold til belastningsmodellen, både når det gjelder dommer- og funksjonærårsverk. Denne overkapasiteten er ikke fullt ut realiserbar. Delvis skyldes dette at overkapasiteten ved enkelte domstoler ikke kan defineres som vesentlig, og at kortvarige variasjoner i saksmengden gjør at overkapasiteten ikke er vedvarende. Det er også en realitet at en rekke domstoler er så små at en realisering av overkapasiteten vil resultere i at domstolene vil få færre ansatte enn det som i dag er definert som minimumsbemanning. I tillegg skyldes den ikke realiserbare overkapasiteten at enkelte domstoler er styrket for nedarbeiding av restanser. Det finnes imidlertid domstoler med en beregnet overkapasitet som ikke inngår i ovennevnte grupper. Justisdepartementet vurderer løpende bemanningsbehovet ved disse domstolene.

I de økonomiske beregningene som er gjennomført i den fylkesvise gjennomgangen i kapittel 14 Fylkesvis vurdering av den fremtidige domstolstrukturen , er belastningsmodellen lagt til grunn for å beregne det framtidige bemanningsbehovet uten tinglysingen også ved eksisterende domstolstruktur. Justisdepartementet gjør oppmerksom på at ved domstoler som får en beregnet bemanning som er lavere enn det som i denne meldingen er definert som et absolutt minimum, er det minimumsbemanningen som er lagt til grunn.

Det presiseres at forskjellen mellom dagens reelle bemanning og beregnet bemanningsbehov med dagens domstolsstruktur, ikke inngår i beregningen av økonomiske og administrative konsekvenser i denne meldingen. Det er kun lagt vekt på å synliggjøre det minimumspotensialet som ligger i å slå sammen domstoler til større enheter.

13.4.2 Domstollokaler

For å få en oversikt over hvilke konsekvenser eventuelle strukturendringer vil få for domstolenes lokaler, har Justisdepartementet gjennomgått dagens situasjon med bakgrunn i leieavtaler, domstolenes budsjettforslag, rutinebesøk ved de enkelte domstoler eller samtaler med ansatte ved domstolen. I kapittel 14 Fylkesvis vurdering av den fremtidige domstolstrukturen, gir departementet en vurdering av hvilke domstoler som har tilfredsstillende lokaler, ikke tilfredsstillende men likevel akseptable lokaler eller der det bør leies nye lokaler. I denne forbindelse er det tatt hensyn til rettssalskapasitet, om lokalene er funksjonelle, om helhetsinntrykket er positivt og om forholdene ligger til rette for å ivareta sikkerheten for de ansatte. Justisdepartementet har dessuten lagt til grunn en norm for gjennomsnittlig areal pr. ansatt.

Hvis lokaler ikke har tilleggsrom til rettssaler eller seremonirom, er ikke dette mangler som gjør at lokalene ikke er akseptable, men det tas med i helhetsvurderingen.

Det er nødvendig med en viss grad av skjønn i bedømmelsen av om lokalene bør videreføres som i dag, om ombygging/utvidelse eller oppussing er nødvendig, eller om det må leies helt nye lokaler. Gjennomføringen av strukturendringene vil måtte tas over tid, slik at det vil ikke være aktuelt å gjennomføre alle endringer med en gang. Det kan også være mulig at dette vil resultere i andre løsninger enn det som er lagt til grunn i meldingen.

Alle domstoler leier lokaler, enten av Statsbygg eller av andre statlige, kommunale eller private utleiere. Merutgifter som påløper på domstolenes budsjettkapittel i forbindelse med utvidelse av lokaler, er derfor merutgifter til leie og drift, ikke til byggekostnader. I tillegg kommer eventuelle kostnader til engangsutgifter til inventar og utstyr.

Departementet har i kapittel 14, Fylkesvis vurdering av den fremtidige domstolstrukturen , foretatt en grov kostnadsberegning av konsekvenser for leie og drift og engangskostnader for de forslag som foreslås. Resultatet oppsummeres i kapittel 15 Økonomiske og administrative konsekvenser .

Det er i dag domstoler hvor det uavhengig av strukturendringer er behov for oppgradering av lokalene. Disse kostnadene er ikke tatt med i kostnadsberegningene.

Noen domstoler sitter i lokaler hvor det er mange år igjen av leieavtalen. En beslutning om å slå sammen domstoler vil derfor medføre tomgangsleie. Det tas naturligvis sikte på å fremleie lokalene så langt det er mulig fra det tidspunktet de fraflyttes. Eventuell tomgangsleie er ikke tatt med i leie- og driftsberegningene pr. fylke. Strukturendringene som foreslås i kapittel 14, Fylkesvis vurdering av den fremtidige domstolstrukturen tenkes gjennomført i løpet av en sjuårsperiode, jf. kapittel 16, Oppfølging av meldingens strukturelle endringsoforslag . Hvis leieavtalen utløper etter 2007, nevnes det derfor i teksten at det kan påløpe utgifter til tomgangsleie. Avhengig av det reelle tidspunktet for de enkelte sammenslåingene, vil det imidlertid være en risiko for at det påløper utgifter til tomgangsleie på steder hvor leieavtalen utløper før denne tid.