4 Tinglysing i fast eiendom

4.1 Tinglysing i dag – oppgaver og omfang

4.1.1 Tinglysing sikrer rettigheter rettsvern

Når en heftelse i en fast eiendom tinglyses i grunnboken, oppnår heftelsen rettsvern, dvs den sikres mot konkurranse fra en ikke tinglyst eller senere tinglyst heftelse i den samme eiendommen. All omsetning av faste eiendommer og pantsetting av eiendommene forholder seg til grunnbokens opplysninger om eiere og heftelser. Det er av største viktighet for omsetning og økonomisk utnyttelse av faste eiendommer at grunnboken er à jour og holder en høy kvalitet.

Tinglysingens troverdighet er understøttet av at staten på nærmere angitte vilkår er objektivt ansvarlig for at det som er tinglyst i grunnboken, ikke inneholder feil.

4.1.2 Tinglysingsoppgavene i domstolene

Tinglysing av forpliktelser eller rettigheter i fast eiendom foregår lokalt ved den enkelte førsteinstansdomstol. Det er beregnet at ca 22   % av funksjonærkapasiteten, tilsvarende ca 195 årsverk, medgår til tinglysingsoppgavene. Arbeidet med tinglysing er i all hovedsak delegert til funksjonærene, og det er beregnet at arbeidsoppgavene kun beslaglegger i overkant av 1   % av dommerkapasiteten, tilsvarende ca 6 årsverk på landsbasis.

Ved tinglysing i fast eiendom leveres eller sendes et papirbasert dokument med gjenpart til den førsteinstansdomstolen hvor eiendommen ligger sammen med forskuddsbetaling for eventuelt rettsgebyr og dokumentavgift. Dokumentet gjennomgås av en funksjonær før det føres inn i registeret (grunnboken) på den aktuelle eiendom. Når dokumentet er anmerket i registeret er det «dagbokført». Etter at alle dagens dokumenter er ført inn i registeret, kontrolleres og konfereres (godkjennes) innføringen, fortrinnsvis av en annen ansatt ved domstolen. Konfereringen er et viktig element i kvalitetssikringen av grunnboken. Dokumentet er først tinglyst eller nektet tinglyst etter at det er konferert. Ved de aller fleste domstoler utføres i dag konfereringen av funksjonærer, men en avgjørelse om å nekte et dokument tinglyst skal likevel alltid treffes av en dommer.

Etter den første kontroll av dokumentet blir en ikke ubetydelig del av dokumentene returnert innsender for retting. I forbindelse med tinglysingen blir dokumentene vurdert i forhold til bestemmelsene i tinglysingsloven med tilhørende forskrifter. I tillegg oppstiller flere andre lover krav og vilkår til dokumentets innhold som tinglysingsfunksjonærene må påse er oppfylt, f.eks. konsesjonsbestemmelser og deling av bruksenheter i landbruket. Det må foretas en kontroll av dokumentets innhold. Ved både mottakskontrollen og konfereringen av dokumentet kan det oppstå kompliserte spørsmål som krever bistand fra en jurist.

Gjenpart av dokumentet oppbevares ved domstolen. Nektelse av å tinglyse et dokument kan påkjæres til lagmannsretten.

4.1.3 Informasjonsavgivelse og teknisk løsning

Tinglysingskontorene kan gi muntlig grunnboksinformasjon til de som møter opp personlig i domstolen eller henvender seg til domstolen over telefon. Dessuten utleverer tinglysingskontorene bekreftede utskrifter fra grunnboken. All annen informasjonsavgivelse fra grunnboken er i en egen avtale overlatt til Norsk Eiendomsinformasjon as hvor Justisdepartementet er eneaksjonær.

Teknisk og administrativt er tinglysing i fast eiendom organisert i to IT-systemer, et lokalt tinglysingssystem bestående av lokale databaser ved de 87 domstolene med ansvar for tinglysing, og en sentral database (grunnboken) som daglig mottar innregistrerte data fra de lokale databasene. Avgivelse av grunnboksinformasjon, herunder produksjon av offentlig gebyrbelagte utskrifter fra registeret, skjer fra den sentrale databasen. De lokale databasene benyttes til gratis muntlig informasjonsavgivelse over skranke eller pr. telefon.

Digitaliseringen av grunnboken på 90-tallet forutsatte en innsparing på funksjonærsiden på ca. 30   %, og antall funksjonærårsverk med arbeidsfelt tinglysing er blitt redusert med ca. 100 årsverk. Justisdepartementet har for øvrig besluttet at ordningen med de lokale databasene skal avvikles og erstattes med at dataene registreres direkte i en sentral database. En slik omlegging er uavhengig av hvordan arbeidet med å registrere inn opplysningene foregår og forutsetter ikke at selve registreringen sentraliseres.

4.1.4 Antall dokumenter som tinglyses i fast eiendom

Antall tinglyste dokumenter i fast eiendom var i 1997 på 882 989, i 1998 var antallet redusert til 848 023 mens det i 1999 igjen steg til 867 917. Gebyrinntektene for tinglysingen alene utgjorde i 1997 442 mill. kr og dokumentavgiften 2 358 mill. kr.

Det antas at mellom 80   % og 90   % av alle tinglyste dokumenter innleveres av profesjonelle brukere som banker, finansinstitusjoner, eiendomsmeglere, advokater og enkelte offentlige etater.

Staten har objektivt ansvar for tinglysingsfeil. Erstatningsutbetalingene pr. sak har de siste fem årene variert fra snaut kr 1 000,- til 3 mill. kr, og med et gjennomsnitt på til sammen ca 2 mill. kr pr. år. Feilene har i hovedsak sin bakgrunn i overføringen av grunnboken fra de manuelt førte grunnboksarkene og til dagens digitale register. De forholdsvis lave erstatningsutbetalingene over en rekke år tyder på at det tinglysingsarbeid som utføres i domstolene, holder en høy kvalitet.

4.2 Synspunkter og vurderinger om tinglysingen i NOU 1999: 22 Domstolene i første instans

Strukturutvalget er delt i synet på organisering og lokalisering av tinglysingen i fremtiden.

For lokal domstolløsning ble det anført følgende argumenter:

• Tinglysing angår store verdier – det kreves stor nøyaktighet og høy saksbehandlingskompetanse

• Et landsomfattende register er mindre publikumsvennlig

• Det er lett å fremskaffe kopier av tidligere tinglyste dokumenter

• Domstolene har nytte av tinglysing i andre deler av sitt arbeid

• Domstolene nyter godt av de ressurser som avsettes til tinglysing

• Fjerning av tinglysing vil påvirke funksjonærenes arbeidsforhold og gjøre små embeter enda mer sårbare

• Lokale tinglysingskontorer har bedre lokalkunnskap enn en sentral enhet

For en sentral løsning anføres følgende argumenter:

• Tinglysingen er en forvaltningsoppgave – og etablering av et sentralt register vil i større grad rendyrke den dømmende virksomhet

• Den teknologiske utvikling gjør det enkelt å henvende seg til et sentralt register – særlig gjelder dette profesjonelle brukere. Det kan vurderes å tilby andre brukere lokal veiledning.

• Det blir bedre muligheter for å opparbeide spisskompetanse

• En sentral løsning gir muligheter for å bedre kostnadseffektiviteten

• Det er lettere å oppnå en enhetlig tinglysingspraksis

Strukturutvalget delte seg i to like store grupper i sine vurderinger av om tinglysingen fortsatt bør forbli i domstolene.

De i utvalget som ønsker å flytte tinglysingen ut av domstolene, legger vesentlig vekt på forventet teknisk utvikling med bl.a. bruk av elektroniske dokumenter. Arbeidet med tinglysing vil bli endret og antagelig vesentlig redusert og «… preget av de rammer teknikken gir». Det vil bli enklere å bygge opp en tinglysingsfaglig kompetanse i et adskillig større miljø, som kan sikre en mer enhetlig praksis. Sentral tinglysing antas også å kunne bli mer kostnadseffektiv.

Denne gruppen uttaler videre at tinglysingen i fremtiden bør ivaretas utenfor domstolene, men antar en overføring først bør skje etter at det er opparbeidet en viss erfaring med bruk av elektroniske dokumenter. Det antas at en vesentlig del av dokumentene etter hvert vil bli overført elektronisk, mens private brukere fortsatt skal kunne innlevere papirbaserte dokumenter. Det kan vurderes nærmere om det i tillegg skal gis veiledning fra et offentlig kontor, f.eks. i kommunen.

Gruppen som går inn for å beholde tinglysingen ved domstolene legger vekt på at det domstolbaserte tinglysingssystemet ivaretar kravene til sikkerhet og kvalitet, samtidig som det er brukervennlig og publikumsnært. Det anføres at det fortsatt vil være mange brukere som har behov for et sted som er tilgjengelig for hjelp og veiledning. Dette gjelder også profesjonelle brukere. Tinglysing innebærer i tillegg en positiv kontakt mellom publikum og domstolene som det er verdifullt å ta vare på.

Denne gruppen mener at det i dag ikke finnes noe fullgodt alternativ til domstolene som tinglysingsmyndighet, og at oppbygging av en landsomfattende enhet med samme kompetanse vil kreve betydelige ressurser. Tinglysingsoppgavene bidrar til mangfoldet i domstolene, og sikrer rekruttering av dyktige medarbeidere til beste for domstolenes samlede virksomhet. Gruppen ser også for seg at den datatekniske utvikling vil føre til betydelige endringer i måten å gjennomføre tinglysing på, og at utviklingen åpner for andre organisasjonsformer. De mener imidlertid at gevinstene er mindre avhengige av de organisasjonsformer som er aktuelle, og best vil la seg realisere innenfor et lokalt domstolbasert tinglysingssystem. Denne delen av utvalget ønsker ikke å forlate en vel innarbeidet tinglysingsordning som har vist seg å fungere svært godt.

Strukturutvalget angir følgende alternative desentrale overtakere av tinglysingsvirksomheten:

• Statens kartverk/fylkeskartkontorene

• fylkesmannen

• primærkommunene

• jordskifteretten.

Utvalget gir uttrykk for at det ikke er utelukket med en overføring av tinglysingsoppgavene til Statens kartverk, men uttaler at det vil kreve betydelige ressurser til oppbygging av ny kompetanse. Strukturutvalget konkluderer med at det i dag ikke finnes noen desentralisert etat som uten videre kan overta tinglysingsvirksomheten. Et samlet utvalg uttaler at alternativet til dagens system er å legge tinglysingsvirksomheten til et landsomfattende register.

Som aktuelle aktører til å overta tinglysingsvirksomheten med et landsdekkende register nevner utvalget

• Norsk Eiendomsinformasjon as

• Registerenheten i Brønnøysund

• en landsomfattende tinglysingsenhet som f.eks. utbygging og omdanning av Oslo byskriverembete eller

• oppbygging av et helt nytt og landsomfattende organ.

4.3 Hovedinntrykk fra høringsuttalelsene

Blant førsteinstansdomstolene er det et klart flertall for å beholde tinglysingen lokalt ved den enkelte domstol. Argumentasjonen er gjennomgående knyttet til at domstolene besitter verdifull kjennskap om lokale forhold ved eiendommer, og at brukerne med dagens organisering har mulighet til å møte opp personlig ved tinglysingskontoret. Mange førsteinstansdomstoler fremhever også at dagens ordning generelt fungerer godt. Flere mindre domstoler har avgitt en tilnærmet likelydende høringsuttalelse hvor det blant annet heter:

«Det avgjørende er imidlertid at tinglysingsbrukerne trenger domstolene også i fremtiden. Den tradisjon, kompetanse, kvalitet, tillit i markedet og organisasjon som domstolene representerer, vil kunne tas aktivt i bruk for å unngå de ulemper man både på kort og lang sikt ellers måtte kunne reise mot sentraliserte registerordninger. Ved å bygge på det man har, oppnår man optimal trygghet, kontinuitet og smidige overgangsordninger mot neste generasjon tinglysingssystem. Samtidig kan man ved hjelp av ny teknologi også innenfor en slik organisasjonsmessig ramme oppnå de samme rasjonaliserings- og kvalitetshevingseffekter som ved en sentralisert registerløsning.

Dersom man ønsker et desentralisert domstolsystem, kan tinglysingsoppgaven brukes for å styrke domstolene og særlig de små enhetene. Det er antatt at tinglysingen står for ca 1/3 av funksjonærsysselsettingen ved domstolene totalt. Dersom oppgaven fjernes, vil ca 200 årsverk trolig bli overflødige. Selv om tinglysingsoppgavene beholdes, er det beregnet at nye teknologiløsninger vil redusere antallet årsverk ved domstolene sett under ett med ca 100 årsverk. Selv med forslaget fra Strukturutvalgets flertall vil derfor mange embeter kunne få så lav funksjonærbemanning at man får de samme sårbarhetsproblemene som de minste domstolene har i dag.»

Agder lagmannsrett støtter forslaget om å legge tinglysingen til et landsomfattende organ utenfor domstolene. Det veier tungt at «… tinglysing er en ren forvaltningsoppgave uten naturlig tilknytning til den dømmende virksomhet». Når det skal treffes en avgjørelse for fremtiden, må de rent historiske årsaker være et argument av liten vekt. Lagmannsretten viser også til at den vesentlige delen av tinglysingsarbeidet om få år kommer til å bestå i elektronisk kommunikasjon mellom tinglysingsmyndigheten og profesjonelle brukere. Hensynene til kostnadseffektivitet og kvalitetssikring tilsier at tinglysingsfunksjonen ivaretas best av en sentral enhet.

Den norske dommerforening vurderer dagens ordning som publikumsvennlig, og viser til den betydelige kompetanse som er etablert i alle domstoler. Det heter videre i høringsuttalelsen

«Etter Dommerforeningens syn kan tinglysing enten vurderes isolert, eller ses i sammenheng med andre strukturelle spørsmål i domstolene. Dersom tinglysingen kan gjøres like godt, eller nesten like godt, i domstolene som i andre instanser, og tinglysingen bidrar til å opprettholde en god domstolstruktur, bør tinglysingen forbli i domstolen. Dersom oppgaven kan gjøres bedre av andre og den ikke har avgjørende innflytelse på domstolstrukturen, bør den flyttes ut av domstolen.

Utviklingen forventes å føre til bruk av elektroniske dokumenter. Allerede i dag er den alt overveiende del av brukerne «profesjonelle», og denne utviklingen vil formodentlig fortsette. Dersom utviklingen fører til klart påviselige fordeler ved sentralisering, bør oppgaven etter Dommerforeningens syn tas ut av domstolene. Pr i dag er ikke så tilfelle og Dommerforeningen går inn for at oppgavene bør forbli i domstolene.»

Dommerfullmektiggruppen støtter forslaget om å legge tinglysingen til et landsomfattende register.

Etatsansattes Landsforbund (nå Flerfaglig FellesOrganisasjon) viser til den store faglige kompetanse som besittes av domstolenes funksjonærer som arbeider med tinglysing, og mener tinglysing bør forbli i domstolene.

Statens kartverk mener det er mye som taler for at tinglysingsoppgavene nå bør legges utenfor domstolene. Kartverket hevder at ved å samle hovedansvaret for grunnboken, matrikkelen og et fremtidig planregister i en institusjon, vil man både effektivisere statens samlede arbeid med å registerføre eiendomsdata og gi bedre service til samfunnet. Det pekes på at slik samling av ansvaret for eiendomsinformasjon vil være i tråd med utviklingen i mange andre land. Kartverket mener man kan overføre ansvaret for tinglysing til Kartverket, uavhengig av om det velges en sentral eller en desentralisert løsning, dersom organisasjonen styrkes med et begrenset antall jurister.

Brønnøysundregistrene nevner seg selv som et naturlig vlag ved vurdering av en fremtidig modell for tinglysing i fast eiendom. De påpeker at organisasjonen har betydelig kunnskap om registerføring, informasjons- og dataformidling, systemutvikling og -vedlikehold. Som fører av Løsøreregisteret besitter Brønnøysundregistrene kunnskap om tinglysingslovgivningen, som de mener vil komme til nytte også i forbindelse med tinglysing av fast eiendom. Brønnøysundregistrene antar at en sentralisering av tinglysing vil kunne gi betydelige effektiviseringsgevinster i form av innsparte årsverk.

Den norske Bankforening (nå Finansnæringens Hovedorganisasjon) og Sparebankforeningen i Norge, mener tiden er moden for å prioritere etableringen av et nytt landsomfattende tinglysingsregister. For profesjonelle brukere vil det være enklere å forholde seg til ett sentralt register. Personlig veiledning til brukerne vil kunne gis pr telefon, og behovet for veiledning ved fysisk fremmøte på et kontor antas å være beskjedent.

Kommunenes Sentralforbund slutter seg til at tinglysingsfunksjonen fortsatt skal ligge til førsteinstansdomstolene. Dersom tinglysingsoppgavene tas ut av domstolene, vil Kommunenes Sentralforbund gå inn for at ansvaret plasseres slik at en får en best mulig samordning av matrikkel og tinglysing i et nasjonalt eiendomsinformasjonssystem. Det statlige ansvaret for tinglysing og matrikkel bør samles i en forvaltningsenhet som har eller kan bygge opp tilstrekkelig kompetanse, og som har god kommunikasjon med kommunene. Kommunenes Sentralforbund mener at både brukerne og kommunene er best tjent med at Statens kartverk overtar ansvaret for tinglysing.

4.4 Justisdepartementets vurdering av en fremtidig løsning

4.4.1 Sentrale vurderingsmomenter

Domstolenes dømmende virksomhet og deres forvaltningsmessige gjøremål

Domstolenes primære oppgave er å utøve dømmende virksomhet, selv om de også har en langvarig tradisjon for å utføre forvaltningsvirksomhet. Avgrensningen mellom hva som er dømmende virksomhet og hva som er forvaltningsvirksomhet er imidlertid ikke entydig og klar. Tradisjonelt har tinglysingsoppgavene vært ansett som en forvaltningsoppgave. En eventuell overføring av ansvaret for grunnboken til en enhet utenfor domstolene vil etter departementets syn uansett ikke innebære et inngrep i domstolenes dømmende virksomhet.

Det er lange tradisjoner for at ansvaret for tinglysing i fast eiendom ligger i domstolene. Arbeidsoppgavene utføres i dag i all hovedsak av domstolfunksjonærene. Mens det antas at tinglysingsoppgavene utgjør ca 195 funksjonærårsverk, er antallet dommerårsverk anslått til 6. Selv om domstolene kan ha behov for informasjon fra grunnboken til sine øvrige gjøremål, er det ingen direkte sammenheng mellom tinglysingsoppgavene og de andre arbeidsoppgavene ved domstolene. Den informasjonen domstolene får ved å føre grunnboken kan innhentes på annet vis, for eksempel ved oppslag i Eiendomsregisteret som er et register med informasjon såvel fra grunnboken som fra GABI (grunnregister, adresseregister og bygningsregister, og som tilbys av Norsk Eiendomsinformasjon a.s.

I tillegg til tinglysing har domstolene forvaltningsoppgaver i tilknytning til dødsfall og skifte, notarialforretninger og namssaker. Disse gjøremålene er imidlertid langt mindre arbeidsbelastende enn tinglysingsoppgavene.

Justisdepartementet legger til grunn at den dømmende virksomhet er den primære og viktigste blant domstolenes oppgaver. Det er først og fremst hensynet til gode rammebetingelser for den dømmende virksomhet som må være en avgjørende premiss for den fremtidige domstolstrukturen i tilfelle dette hensynet må avveies mot hensyn knyttet til utøvelsen av forvaltningsgjøremålene. Etter Justisdepartementets vurdering er ikke tinglysing i fast eiendom en type myndighetsutøvelse som tilsier at denne oppgaven bør løses ved domstolene. Heller ikke kan det legges til grunn at domstolene i seg selv (dvs. utover den kompetanse som personalet i dag besitter og som kan overføres og bygges opp også andre steder) har spesielle fortrinn med hensyn til å ivareta denne oppgaven. Det kan ikke sies å være noen sterk sammenheng mellom tinglysingsoppgavene og de øvrige deler av domstolenes nåværende oppgaveportefølje. For en fremtidig løsning er det mer naturlig å se på funksjonelle, brukermessige koplinger mellom tinglysing i fast eiendom og andre typer relevant eiendomsinformasjon. Departmentet vil i denne sammenheng minne om at domstolene av historiske årsaker tidligere ivaretok føringen av en rekke offentlige registre, blant annet tinglysing i løsøre, skipsregistrene og handelsregistrene. Disse registrene er tidligere tatt ut av domstolenes portefølje og sentralisert for å gjøre oppgaveløsningen mer effektiv og gi et bedre tjenestetilbud til brukerne.

Anvendelse av Elektronisk Dokumentutveksling (EDI)

EDI er elektronisk overføring av data fra et system til et annet system, som gjør det mulig for det mottakende system automatisk å behandle disse data. Dokumentoverføringen foregår som en maskin til maskin kommunikasjon.

Tinglysing er en oppgave som ligger godt til rette for denne teknologien. Oppgavene kan gjennomføres raskt og kostnadseffektivt samtidig som datakvaliteten blir høy. De store profesjonelle brukerne, så som bankene, gjør i dag utstrakt bruk av IKT-systemer (informasjon- og kommunikasjonsteknologi). Den informasjon som trengs for å få tinglyst en rettighet ligger allerede i stor utstrekning lagret i digital form. Det er en lite effektiv saksbehandling at denne informasjonen skal overføres til domstolene i papirdokumenter, for deretter å måtte manuelt innregistreres på nytt i domstolenes IKT-system.

Den mest aktuelle og fremtidsrettede løsning for EDI i tinglysing innebærer at hjemmelshaver påfører sin elektroniske signatur på det dokument som skal tinglyses. Dette krever en viss utbredelse av tiltrodde tredjemannstjenester (TTP). Justisdepartementet viser til Ot.prp. nr. 82 (1999–2000) Om lov om elektronisk signatur som setter de generelle rettslige rammer for elektroniske signaturløsninger.

Innføring av EDI kan skje uavhengig av om tinglysingen foregår lokalt eller sentralt. I en ren EDI-løsning eksisterer det ikke noe papirdokument, men kun et elektronisk «dokument», som registreres inn på en datamaskin og overføres til tinglysingsenheten. Innregistreringen må kombineres med at «dokumentet» påføres en elektronisk signatur, og at det foretas en rekke automatiske kontroller, f.eks. mot hvem som er registrert som eier av eiendommen. Det må videre legges opp til en omfattende sikring av opplysningene. Etter at dokumentet er mottatt av tinglysingsenheten, må det foretas en manuell kvalitetssikring av dokumentet tilsvarende dagens konferering. Når registerfører ikke lenger foretar en mottakskontroll av dokumentene, kan en ikke se bort fra at arbeidet med selve konfereringen blir noe mer omfattende enn i dag.

Justisdepartementet mener innføring av EDI vil få en vesentlig betydning for tinglysing som arbeidsoppgave. Uansett om det velges sentral eller lokal løsning, vil arbeidsbelastningen med registerføringen bli betraktelig redusert når en EDI-løsning tas i alminnelig bruk. På lengre sikt antas at mellom 80   % og 90   % av alle dokumentene til tinglysing vil være elektroniske. For de resterende 10–20   % må systemet være så smidig at det fortsatt kan motta papirbaserte dokumenter.

Beholdes tinglysingsoppgavene lokalt, vil samtlige domstoler måtte ha én eller flere funksjonærer som er beskjeftiget med tinglysingsgjøremål. Det er store variasjoner i hvor mange dokumenter som mottas ved den enkelte domstol. Den effektiviseringsgevinst som oppnås ved bruk av moderne teknologi vil være vanskelig å ta ut ved det enkelte tinglysingskontor. Særlig vil dette vise seg ved de tinglysingskontorer som i dag har et lite antall funksjonærstillinger. Bruk av ny teknologi vil også kreve opplæring og kompetanseoppbygging, noe som er enklere og mindre kostnadskrevende å gjennomføre ved et mindre antall enheter.

En fremtidig løsning for tinglysing bør, for å imøtekomme markedets behov og de store brukergruppene, raskest mulig tilrettelegge for maksimal bruk av elektroniske dokumenter og elektronisk innrapportering. Selv om det er mulig å innføre denne teknologien også i en desentral domstolsmodell, legger departementet til grunn at det vil være enklere å innføre og høste fordeler av teknologien ved en mer sentralisert organisasjonsmodell.

Felles nasjonal forvaltning av eiendomsinformasjon

Med eiendomsinformasjon eller -data siktes det i første rekke til følgende elementer:

• eiendommers grenser og fysiske beskaffenhet eiendomskart og GAB-registeret

• eiendommers juridiske forhold (grunnboken)

• reguleringsbestemmelser og reguleringsplaner og enkeltvedtak i henhold til plan- og bygningsloven og andre lover som regulerer bruk av grunn og bygninger.

Utviklingen synes å gå i retning av at kjøpere og andre med økonomiske interesser i faste eiendommer i tillegg til grunnbokens opplysninger etterspør annen eiendomsinformasjon, som for eksempel opplysninger om reguleringer og andre offentlige restriksjoner som kan foreligge for bruken av den aktuelle eiendom.

I dag forvalter Statens kartverk databaser som beskriver eiendommenes fysiske forhold ved hjelp av elektroniske kart og GAB-registeret, domstolene er forvaltere av grunnboken og kommunene er sentrale forvaltere av offentlige arealplaner og eiendomskartlegging. Forvaltningen av de enkelte elementer er fordelt på tre helt adskilte enheter med ulike hovedoppgaver og mål for sin virksomhet.

Flere elementer innen feltet eiendomsinformasjon er for tiden under vurdering med sikte på å foreta både organisatoriske endringer og innføre nye lovregler. Et vesentlig element i infrastrukturen for eiendomsinformasjon er det arbeidet som pågår i Miljøverndepartementet med ny lov om eiendomsregistrering på bakgrunn av tilrådingene i NOU 1999: 1 Ny lov om eiendomsregistrering. I denne utredningen er det foreslått at det etableres en ny såkalt matrikkel for Norge. Matrikkelen er ment å erstatte dagens GAB-register, og vil i så fall også omfatte eiendomskart og offentlige pålegg og restriksjoner. Det foreslås i tillegg å bedre tilgangen til offentlige arealplaner ved å etablere systemer som viser reguleringskart og -bestemmelser for den enkelte eiendom. På bakgrunn av utredningen og den etterfølgende høringen er det etter Miljøverndepartementets vurdering mye som taler for at Statens kartverk bør få rollen som nasjonal matrikkelmyndighet, mens kommunene får rollen som lokal matrikkelmyndighet. Utfallet vil i så fall bli at Statens kartverk vil sitte med forvaltningsansvaret for to av de tre elementene innenfor eiendomsinformasjon.

Etter Justisdepartementets syn vil en samling av flere av elementene innenfor én enhet styrke oppbygningen av en felles infrastruktur for nasjonal eiendomsinformasjon. Organisering innenfor samme etat vil sikre en helhetlig forvaltning av all eiendomsinformasjon så vel for selve registerføringen som for avgivelse av informasjon til brukerne.

Behovet for personlig fremmøte på tinglysingskontoret

I høringsrunden har mange førsteinstansdomstoler vist til at den største andelen besøkende i domstolen knytter seg til tinglysingsoppgavene, og at så vel private som profesjonelle brukere møter opp personlig. Brukernes behov for kontakt med tinglysingskontoret gjelder så vel dokumentinnlevering som rådgivning/veiledning og muntlig informasjon om innholdet i registeret.

Justisdepartementet mener det kan stilles spørsmål ved hvor stort behovet for fysisk fremmøte ved tinglysingskontoret faktisk er. Profesjonelle brukere har god tilgang til informasjon fra registeret gjennom kommersielle tilbud som gis fra Norsk Eiendomsinformasjon as, og bør kunne benytte andre kommunikasjonsmåter som telefon, telefaks, post eller e-post fremfor personlig fremmøte. For de private brukerne er det ikke foretatt noen representativ registrering av hvorfor de velger å møte opp personlig, og hvor ofte de faktisk har oppsøkt tinglysingskontoret for råd og veiledning. Inntrykket er imidlertid at behovet for oppmøte blant private brukere er begrenset.

Dersom kommunene blir lokale matrikkelførere, vil deres rolle innenfor eiendomsinformasjon bli styrket. Den kompetanse kommunene opparbeider, kan tenkes videre utbygget gjennom oppgaver som lokale kontaktpunkter for veiledning i regelverk og rutiner ved tinglysing, og muntlig informasjon om innholdet i grunnboken sammen med annen eiendomsinformasjon. Tilsvarende oppgaver kan eventuelt legges til de planlagte offentlige servicekontorene som det arbeides med å opprette i kommunene. Et tilbud om veiledning og informasjon ved personlig fremmøte innenfor den enkelte kommune vil gi publikum en lettere tilgang til disse funksjonene enn hva som er tilfelle i dag. I tillegg kan det satses på lett tilgjengelig informasjon over telefon, eventuelt ved bruk av gratis telefonnummer, og over Internett.

Ved en sentral løsning med tilbud om veiledning og muntlig informasjon i den enkelte kommune vil brukerne

• ha bedre og bredere kontaktpunkter for eiendomsinformasjon

• få flere kontaktpunkter for sine henvendelser om tinglysing

Konsekvenser for domstolstrukturen

Dagens domstolstruktur preges av mange små embeter. Hele 39 domstoler har kun en embetsdommer, en til to dommerfullmektiger og mellom tre og fire funksjonærer. Justisdepartementet har i kapittel 8 satt den anbefalte minstestørrelse for en domstol til fire dommerårsverk og tre funksjonærårsverk, mens den absolutte minimumsbemanningen er på to dommerårsverk og to funksjonærårsverk.

Justisdepartementets belastningsmodell for stillingsbehovet i domstolene viser at uten tinglysingsoppgavene vil 14 av dagens totalt 92 domstoler få et kapasitetsbehov som er lavere enn den absolutte minimumsbemanningen. Departementet finner imidlertid grunn til å presisere at det er en rekke kriterier som inngår i vurderingene av domstolstrukturen, og at flere andre elementer enn størrelsen kan tale for at en domstol bør nedlegges. Det er som nevnt ovenfor hensynet til de beste rammebetingelser for den dømmende virksomheten som må være en avgjørende premiss for den fremtidige domstolstrukturen i tilfelle dette hensynet må avveies mot hensyn knyttet til utøvelsen av de forvaltningsmessige oppgavene. Departementet gir en nærmere oversikt over aktuelle kriterier i kapittel 13 Kriterier for vurdering av fremtidig domstolstruktur og i kapittel 3 Overordnede krav til fremtidens førsteinstansdomstoler.

For flere av de 14 domstolene er det andre kriterier enn bare størrelsen som taler for en nedleggelse. Dersom helt spesielle grunner likevel trekker i retning av å opprettholde enkelte av domstolene som faller under minstestørrelsen, vil det for øvrig være mulig ved å akseptere at domstolen får en viss overbemanning.

Selv om tinglysingsoppgavene fortsatt skal utføres ved domstolene, vil en uansett måtte forholde seg til den situasjon at ny teknologi vil medføre mindre arbeid med tinglysingsoppgavene og problemstillingen med reduksjoner i bemanningen. Det vil særlig være de minste domstolene som berøres av denne utviklingen ved at de har en liten bemanning og er sårbare for ytterligere reduksjoner i antall ansatte, jf. avsnittet om EDI og elektroniske dokumenter ovenfor. Den fremtidige domsstolsstruktur er behandlet fylkesvis i kapittel 14.

Strukturutvalgets forslag ga som resultat en reduksjon av antall domssogn fra dagens 87 til noe i overkant av 50, avhengig av om flertallets eller mindretallets forslag ble fulgt. Utvalget var delt i synet på om tinglysingsoppgavene burde forbli i domstolene eller tas ut. Det er Justisdepartementets oppfatning at en beslutning om å fjerne tinglysingsoppgavene fra domstolene ikke alene legger uheldige føringer på domstolstrukturen i fremtiden.

4.4.2 Organisatoriske alternativer

Med utgangspunkt i Strukturutvalgets innstilling og innspill fra høringsrunden kan man tenke seg følgende alternativer for organisering av tinglysingen

• Registerføring ved alle lokale førsteinstansdomstoler som i dag, eller ved enkelte første­instansdomstoler

• føring ved fylkesmannsembetene

• føring i primærkommunene

• føring ved jordskifterettene

• føring i regi av Norsk Eiendomsinformasjon as

• føring ved ny sentral enhet knyttet til en domstol eller som separat sentral enhet

• føring ved Brønnøysundregistrene

• føring i regi av Statens kartverk

Registerføring ved de lokale førsteinstansdomstoler, det vil si dagens løsning, er beskrevet i avsnitt 4.1 og kommenteres ikke nærmere.

Registerføring ved en eller noen få førsteinstansdomstoler

Føring av grunnboken ved et mindre antall førsteinstansdomstoler fremstår ikke som noen gunstig løsning. Man kunne da bygge på den tinglysingsfaglige kompetanse som eksisterer ved domstolene, men regionsvis inndeling innenfor domstolene vil etablere en ny domstolvariant som vanskelig kan sees å ha noe formål utover å beholde tinglysingen i domstolene. Justisdepartementet ser ikke dette som noen målsetting i seg selv. I kapittel 7 behandler departementet organiseringen av førsteinstansdomstolene, og en regionalisering av tinglysingen passer ikke med departementets anbefaling om at domstolene bør organiseres som fullfaglige enheter. Departementet vil videre vise til andre vesentlige elementer i vurderingen av organisatorisk modell for tinglysingsoppgavene, herunder etablering av en nasjonal infrastruktur for eiendomsinformasjon.

Fordelen ved å sentralisere tinglysingen til en domstol er muligheten til å beholde opparbeidet kompetanse, særlig hvis virksomheten blir sentralt plassert i en av de største byene. Ved en sentral løsning mister imidlertid domstolene den lokaltilknytningen som de selv anfører som et viktig argument for å beholde dagens desentrale modell. Videre vil sentralisering til en domstol innebære at man etablerer en ny spesialdomstol, som vil få en betydelig størrelse og kun befatte seg med ikke-dømmende gjøremål. En domstol med organisering og gjøremål som skissert ovenfor vil utgjøre et fremmedelement i en fremtidig domstolstruktur, jf. kapittel 7, og heller ikke samsvare med departementets generelle anbefaling om at førsteinstansdomstolene bør organiseres som fullfaglige enheter.

Fylkesmannsembetene

Fylkesmennene har ut i fra sin nåværende oppgaveportefølje ingen spesielle forutsetninger for å forestå tinglysingsoppgavene. Det pågår i dag en diskusjon om en videreutvikling og avklaring av den fremtidige fylkesmannsrollen. Å overføre en omfattende registerføringsoppgave til fylkesmannen synes å gå på tvers av fylkesmannens kjerneoppgave som felles kontaktpunkt mellom kommunene og de ulike statlige myndigheter.

Primærkommunene

Primærkommunene har i dag en sentral rolle som myndighetsorgan for fysisk planlegging, eiendomsdeling og byggesaksbehandling. Kommunene er en viktig samarbeidspartner for Statens kartverk når det gjelder forvaltning og utvikling av eiendomsinformasjon, blant annet ved å forestå innrapportering av data til det såkalte GAB-registeret (Grunndata – Adresser – Bygninger). En stor andel av kommunene er svært små. Kommunene har ingen direkte tinglysingsrelatert kompetanse. Justisdepartementet finner det lite hensiktsmessig å spre tinglysingsoppgavene på et så stort antall enheter som den enkelte kommune. Det vil bli betydelig vanskeligere å sikre lik praksis over hele landet, og dessuten kreve betydelig opplæring og senere vedlikehold av kompetansen. Justisdepartementet legger videre til grunn at registrering og forvaltning av grunnboken også i fremtiden må være en statlig oppgave.

Derimot vil kommunene kunne få en viktig rolle som lokale kontaktpunkter for innsyn, informasjon og veiledning om tinglysing og annen eiendomsinformasjon, eventuelt gjennom de offentlige servicekontorene som regjeringen arbeider med å opprette.

Jordskifterettene

Jordskifterettene kombinerer i dag rollene som domstol og forvaltningsorgan. Regjeringen har oppnevnt et utvalg som skal vurdere jordskifterettenes stilling og funksjon på bakgrunn av tilrådinger i NOU 1999: 19 Domstolene i samfunnet og NOU 1999: 22 Domstolene i første instans . Utvalget skal ha avsluttet sitt arbeid innen 1. juli 2002. Jordskifterettenes rolle i fremtiden er ikke avklaret, og departementet ser ikke på etaten som aktuell til å overta tinglysingsoppgavene.

Norsk Eiendomsinformasjon as

Strukturutvalget har også påpekt muligheten for å la Norsk Eiendomsinformasjon as få ansvaret for sentral forvaltning av grunnboken. Norsk Eiendomsinformasjon as er et heleiet aksjeselskap under Justisdepartementet, hvis oppgave er å ivareta en markedsmessig, kommersiell utvikling av informasjonsprodukter fra grunnboken. Selskapet har tinglysingsfaglig kompetanse, men organisasjonen er liten og vil endre karakter dersom den skal overta tinglysingsvirksomheten. Det synes videre unaturlig å legge en forvaltningsmessig myndighetsoppgave til et aksjeselskap, selv om dette er heleiet av Justisdepartementet. Det er imidlertid viktig å benytte selskapets kompetanse innenfor tinglysing og avgivelse av eiendomsinformasjon fra både grunnboken og GAB-registeret i det videre arbeid med å etablere en fremtidsrettet organisering av tinglysingsoppgavene.

Etablering av en helt ny virksomhet

Det kan også tenkes at det etableres en helt ny virksomhet for å ivareta en sentral føring av grunnboken. Etter at Strukturutvalgets innstilling var sendt på høring, ble det fremlagt et konkret forslag om dette, det såkalte «Hardangerregisteret». Det er kommunene i Hardanger og Voss, samt Hardanger og Voss Regionsråd, som står bak forslaget som er oversendt Justisdepartementet. Departementet stiller seg imidlertid skeptisk til å bygge opp en ny virksomhet fra grunnen av. Etablering av en helt ny virksomhet vil åpenbart øke risikoen ved en eventuell omlegging, og fremstår som lite rasjonelt når det allerede finnes virksomheter som har kompetanse og erfaring relatert til de oppgavene og utfordringene det er tale om.

Brønnøysundregistrene

Brønnøysundregistrene forvalter en lang rekke offentlige registre, blant annet Løsøreregisteret, Foretaksregisteret og Enhetsregisteret. Registrene sorterer faglig under ulike departementer. Virksomheten omfatter i dag om lag 340 årsverk og har vokst betydelig over de siste ti år ved at stadig nye registeroppgaver er blitt lagt til oppgaveporteføljen. Brønnøysundregistrene ble 1. januar 2001 overført fra Justisdepartementet til Nærings- og handelsdepartementet.

Brønnøysundregistrene har gjennom mange år vist at de kan løse oppgaver med oppbygging og forvaltning av offentlige registre på en god måte. Justisdepartementet vil imidlertid fremholde at ingen av de registre Brønnøysundregistrene i dag forvalter har direkte tilknytning til eller nær likhet med grunnboken, selv om registreringene i Løsøreregisteret også er tinglysing og er regulert i samme lov som tinglysing i fast eiendom. Løsøreregisteret registrerer rettigheter som heftelser på person eller foretak, eller som heftelse i registrerte motorvogner, men gir, i motsetning til Grunnboken, ikke fullstendig oversikt over aktuelle rettigheter i panteobjektene. Dessuten har «eier»– eller hjemmelsiden i henholdsvis Løsøreregisteret og grunnboken ganske forskjellige funksjoner, hvor grunnbokens nærhet til andre eiendomsdata som GAB-registeret blir særlig tydelig.

Det er videre departementets oppfatning at ingen av de registre som er lagt til Brønnøysundregistrene har den samme brukermessige og funksjonelle kobling til grunnboken som de registre og data som forvaltes av Kartverket. Brønnøysundregistrene har heller ikke etablert noe faglig samarbeid med kommunene. Det er i dag ingen utviklingstrekk som tyder på at Brønnøysundregistrene tiltenkes nye eller utvidede oppgaver innenfor området eiendomsdata.

Departementet vil også vise til den rolle kommunene eller de planlagte offentlige servicekontorene kan tenkes å få som lokale kontaktpunkter for råd og veiledning i regelverk og rutiner om tinglysing, og ved å gi informasjon fra grunnboken. Etter Justisdepartementets vurdering mangler Brønnøysundregistrene den tilknytning og rolle innenfor eiendomsinformasjon som departementet mener er av helt vesentlig betydning for å kunne forvalte grunnboken på en best mulig måte i fremtiden

Statens kartverk

Statens kartverk er en forvaltningsbedrift under Miljøverndepartementets ansvarsområde. Virksomheten har om lag 645 årsverk. Kartverket har et regionalt apparat gjennom 18 fylkeskartkontorer. (Akershus og Oslo er dekket av ett kontor.) Kommunene er en svært viktig samarbeidspartner pga. deres sentrale rolle som myndighetsorgan innenfor arealplanlegging, eiendomsdeling og -registrering, samt byggesaksbehandling.

Kartverket er landets nasjonale kartinstitusjon, og er ansvarlig for GAB-registeret. Kartverket arbeider med å etablere en nasjonal infrastruktur for geografisk informasjon herunder eiendomsinformasjon. I en slik infrastruktur skal all sentral eiendomsinformasjon gjøres tilgjengelig i en felles tjeneste til brukerne.

Det er et funksjonelt fellesskap mellom grunnboken og GAB-registeret ved at de begge forholder seg til ulike aspekter ved de samme objekter (fast eiendom). Men på samme tid er det vesentlige forskjeller mellom registrene i så vel formål som juridisk status. Grunnboken er et fullstendig register over hvem som er den formelle eier til faste eiendommer, og hvilke rettigheter som er registrert på eiendommene. GAB-registeret gir derimot opplysninger om den enkelte eiendoms beliggenhet, størrelse, bygninger på eiendommen og adresser, og får sine opplysninger fra både grunnboken og de enkelte kommuner. Registerets kvalitet bygger på at opplysninger fra grunnboken overføres fortløpende og at kommunene jevnlig sørger for å få oppdatert registeret med lokale endringer. I NOU 1999:1 Om ny lov om eiendomsregistrering er det foreslått å erstatte GAB med en ny «matrikkel». Matrikkelen skal også omfatte elektroniske eiendomskart og offentlig vedtatte restriksjoner vedrørende bruk av grunn og bygninger. Det foreslås dessuten å opprette et særskilt register over bindende arealplaner, og slik at matrikkel, planregister og grunnbok inngår i et samlet nasjonalt eiendomsinformasjonssystem.

Ifølge Miljøverndepartementet er det mye som taler for at Kartverket bør få rollen som nasjonal matrikkelmyndighet, og at kommunene blir lokale matrikkelmyndigheter. På oppdrag fra Miljøverndepartementet utreder Kartverket dessuten en løsning for register over arealplaner, og det er sannsynlig at Kartverket vil få ansvar for å forvalte et slikt register.

Det forhold at Statens kartverk i en ny lov om eiendomsregistrering kan bli nasjonal matrikkelmyndighet, og at Kartverket også vil få ansvaret for et register over arealplaner vil gi Kartverket en sentral posisjon i fremtiden innenfor feltet eiendomsinformasjon.

Kartverket er representert i alle fylker gjennom sine fylkeskartkontorer, og har gjennom ansvaret for GAB-registeret og sine fylkeskartkontorer etablert et samarbeid med kommune-Norge. Gis Kartverket rollen som nasjonal matrikkelmyndighet, antas samarbeidet med kommunene å bli ytterligere styrket. Kommunene vil få et ansvar for føring av matrikkelen lokalt, og kan tenkes tillagt oppgaver som et lokalt kontaktpunkt for informasjon om tinglysing, eventuelt gjennom de planlagte offentlige servicekontorene.

Behovet for og verdien av et samarbeid mellom GAB-registeret ved Kartverket og den elektroniske grunnboken har allerede materialisert seg gjennom Eiendomsregisteret, som administreres og forvaltes av Norsk Eiendomsinformasjon as og henter sine opplysninger fra både den elektroniske grunnboken og GAB.

En overføring av tinglysingsoppgavene til Statens Kartverk vil sikre et helhetlig grep om utvikling og forvaltning av eiendomsinformasjon i tiden fremover.

4.5 Økonomiske og administrative konsekvenser ved å legge tinglysingsoppgavene til Statens kartverk

Statens kartverk har i samarbeid med Norsk Eiendomsinformasjon as fremsatt en løsningsskisse med organisatoriske og økonomiske konsekvenser ved å ta tinglysingsoppgavene ut av domstolene.

I første omgang anslås behov for investeringer å være i størrelsesorden ca 30 mill. kr. Investeringene er oppgitt å omfatte forprosjektering, systemutvikling, maskiner/utstyr, driftsetablering, innføring og opplæring.

I løsningsskissen antas det at det sannsynligvis vil være billigere, mindre risikofylt og en mer fleksibel løsning å gå veien om en regional fylkesmodell fremfor å gjennomføre en direkte overgang fra dagens lokalbaserte organisasjon til en sentral løsning. Når ansvaret for tinglysingsoppgavene overføres til Kartverket, kan tinglysing i første omgang foregå ved tinglysingsenheter knyttet til kartverkets fylkeskontorer. Neste trinn kan enten være en reduksjon av antall regionale føringsenheter, eller en overgang til full sentralisert føring. Det er under enhver omstendighet nødvendig at tinglysingen organiseres slik at grunnboksføringen kan skje like sikkert og raskt som hittil. Føringsenhetene må ha effektiv tilgang til slik faglig kompetanse som trengs for å fatte vedtak i forbindelse med føringen av grunnboka, herunder vedtak om å nekte tinglysing.

Ved en regional modell vil overføringen av tinglysingsoppgavene fra domstolene, og den gradvise nedbemanningen, lettere kunne håndteres ved at en del av tinglysingsfunksjonærene overføres til føringsenhetene på fylkesplan. En overgang som skissert foran vil gi en del av funksjonærene mulighet til å nyttiggjøre seg sine erfaringer fra tinglysingsarbeidet, samtidig som statens utlegg til ventelønn reduseres. Ved en senere reduksjon i antall føringssteder eller full sentralisering, vil det foreligge flere lokaliseringsmuligheter. Kartverket er representert i alle fylker, og det kan ligge til rette for så vel regionsvise som en helt sentral løsning realisert i så vel større byer som på mindre steder.

De årlige driftskostnadene anslås til ca 50 mill. kr. når alle effektiviseringstiltak inklusive elektroniske dokumenter er gjennomført. Overgangsperioden frem til alle effektiviseringstiltak er gjennomført er kostnadsberegnet til 60–70 mill. kr i årlige driftskostnader i snitt for hele perioden.

4.6 Justisdepartementets konklusjoner

Justisdepartementet mener det er av vesentlig betydning at tinglysingsoppgavene forvaltes og utføres på en måte som bidrar til å sikre en helhetlig utvikling og forvaltning av alle former for eiendomsinformasjon.

Domstolene har lang tradisjon i å utføre tinglysingsoppgaver, og de innkomne høringsuttalelser støtter inntrykket av at både utført arbeid og service har hatt en solid kvalitet. Når en nå skal fremsette forslag til domstolenes arbeidsoppgaver i fremtiden kan en imidlertid ikke bare se på det arbeid som har vært utført til i dag. Av vesentlig betydning blir hvilke arbeidsoppgaver domstolene bør bruke sine ressurser på i fremtiden og hvilken organisasjonsform som på beste måte vil bidra til at tinglysingsoppgavene inngår i en helhet og får en hensiktsmessig tilhørighet til et fagområde og -miljø.

Oppgaven som forvalter av tinglysingsregisteret ligger utenfor domstolenes kjerneoppgave med å utføre dømmende virksomhet, og har ingen klar sammenheng med domstolenes øvrige arbeidsoppgaver. Fra å være en arbeidsoppgave hvor dommeren hadde en sentral rolle ved blant annet konfereringen av dokumenter, er det i dag en oppgave som i all hovedsak utføres av funksjonærer. Det er dermed ikke sagt at det ikke kan oppstå kompliserte juridiske problemstillinger innenfor tinglysing, men det er også tilfelle for registreringer i andre registre og ved en rekke forvaltningsavgjørelser. Det må forventes at den teknologiske utvikling vil føre til en stadig større grad av automatisering av arbeidsoppgavene med tinglysing, og ytterligere redusere funksjonærenes arbeid.

Det ligger økonomiske besparelser og samfunnsmessige gevinster i å flytte tinglysingsoppgavene ut av domstolene. Justisdepartementet har tidligere beregnet at det medgår ca 195 funksjonærårsverk og 6 dommerårsverk til å utføre tinglysingsoppgavene. Driftsutgiftene for tinglysingsoppgavene er anslått til omlag 90 mill. kr årlig inkludert lønn, drift og husleie for personalet og drift av systemet. En organisatorisk omlegging til en sentral eller regional løsning kombinert med bruk av ny teknologi, antas etter full effektivisering å ligge på ca 50 mill. kr i årlige driftsutgifter, mens en i overgangsperioden fra overføring av oppgavene til det er oppnådd full effektivisering anslår årlige driftsutgifter til 60–70 mill. kr.

Statens kartverk i samarbeid med Norsk Eiendomsinformasjon as mener det gir best økonomi å overføre tinglysingsoppgavene til en regional modell med basis i fylkesvise føringsenheter knyttet til Statens kartverk. Dette samsvarer med Justisdepartementets egne vurderinger. Ved en regional modell vil en i større grad kunne benytte tinglysingsfunksjonærene fra domstolene i den nye organisasjonen. På denne måten kan funksjonærene tilbys andre arbeidsplasser hvor det er behov for deres kompetanse, og den risiko som alltid er tilstede når en slik større arbeidsoppgave overføres blir redusert. Det blir enklere å sikre en likeartet praksis når tinglysingsoppgavene foretas ved en eller et begrenset antall steder. En sentral enhet vil videre kunne tilpasse antall stillinger til det samlede behovet for arbeidskraft, mens det vil være problematisk å ta ut overkapasitet på funksjonærsiden så lenge tinglysingsoppgavene er lagt til hver enkelt domstol. Endelig vil det ved å ta ut tinglysingsoppgavene bli frigjort lokaler i domstolene, og behovet for å utvide dagens lokaler som følge av sammenslåing kan begrenses selv om bemanningen øker.

Med Statens kartverk som nasjonal myndighet både for matrikkel, tinglysing i fast eiendom og et informasjonssystem for arealplaner, vil ansvaret for hovedelementene i det nasjonale eiendomsinformasjonssystemet bli samlet på ett sted. Kartverket vil for eksempel løpende kunne vurdere hvordan nye datatyper og eiendomsobjekter skal registreres og i hvilket register det skal skje. Felles forvaltning av offentlig eiendomsinformasjon gjør det dessuten enklere å utvikle optimale løsninger for avgivelse av informasjon til brukerne.

Departementet legger avgjørende vekt på den muligheten som nå er tilstede for å etablere en nasjonal infrastruktur for eiendomsinformasjon med planinformasjon, elektroniske kart og data om eiendommens fysiske, juridiske og økonomiske beskaffenhet. En organisering av tinglysingen under Statens kartverk vil sikre et helhetlig grep om utvikling og forvaltning innen dette området i tiden fremover.

Ut fra en helhetsvurdering går Justisdepartementet inn for at tinglysingsoppgavene tas ut av domstolene og legges til Statens kartverk. Hovedtrekk og forutsetninger for den senere oppfølgingen er skissert i kapittel 16.