9 Vernetingsregler og særskilte domssognsinndelinger

9.1 Verneting i saker mot staten

Staten har hjemting i Oslo

Sivile søksmål skal etter hovedregelen anlegges ved saksøktes hjemting, jf. tvistemålsloven § 17. Etter samme lov § 21 første ledd har staten hjemting der «… styret har sitt sæte», dvs. i Oslo. Fra hovedregelen er det imidlertid flere unntak.

Særlige verneting

Ifølge tvistemålsloven § 22 skal søksmål om faste eiendommers grenser, om servitutt over fast eiendom og erstatning for skade på fast eiendom reises i den rettskrets hvor eiendommen ligger. Dessuten kan en del andre tvister med tilknytning til en fast eiendom anlegges for den faste eiendoms verneting. Videre kan det også reises sak om erstatning m.m. i anledning oppstått skade der hvor handlingen eller ulykken har funnet sted, sykdommen er oppstått eller den umiddelbare virkning er inntrådt. I følge tvistemålsloven § 27 og § 28 kan den som driver forretning, på visse nærmere betingelser saksøkes på forretningsstedet.

En viktig unntaksregel ved søksmål mot staten er bestemmelsen i tvistemålsloven § 439. Søksmål om lovmessigheten av avgjørelser truffet under utøving av offentlig tjeneste, kan reises der den offentlige myndighet som har truffet avgjørelse i saken i en tidligere instans, har sitt sete. Søksmål om forpliktelser i den offentlige tjeneste, eller erstatningskrav i anledning av rettsstridig forhold i tjenesten, kan reises der hvor søksmål kunne vært reist mot vedkommende offentlige tjenestemann. I tillegg finnes spesialbestemmelser i enkelte lover, som skattebetalingsloven § 48 nr. 3, hvor søksmål skal anlegges i det distrikt hvor det angrepne forvaltningsvedtak er truffet i første instans etter ligningsloven § 8–6.

Det eksisterer imidlertid en rekke unntaksbestemmelser som gjør at søksmål mot staten ikke må anlegges i Oslo, men dels må anlegges andre steder og dels kan anlegges andre steder.

9.1.1 Strukturutvalgets forslag

Strukturutvalget foreslår at saker om offentligrettslige forhold skal kunne reises ved saksøkers alminnelige verneting. Forslaget omfatter ikke bare saker om gyldighet av forvaltningsvedtak, men også saker om andre former for rettigheter eller plikter i offentligrettslige forhold. Det foreslås en ny lovbestemmelse med følgende ordlyd:

«Saker mot staten om lovmessigheten av avgjørelser truffet under utøving av offentlig tjeneste, om forpliktelser i den offentlige tjeneste eller erstatningskrav i anledning av rettsstridig forhold i tjenesten, kan reises ved saksøkers alminnelige verneting.»

9.1.2 Høringsinstansenes vurderinger

Av de 46 førsteinstansdomstolene som har avgitt høringsuttalelse, går ingen uttrykkelig imot forslaget. En del av høringsinstansene kommenterer ikke forslaget. Den norske dommerforening støtter utvalgets forslag.

Finansdepartementet viser til Skattedirektoratet, som uttaler at prinsipielle synspunkter taler for at det også i skattesaker må kunne velges mellom det særskilt fastsatte verneting i skattebetalingsloven og saksøker alminnelige verneting, men ordningen vil være mer byrdefull for skattemyndighetene.

Miljøverndepartementet er noe skeptiske til utvalgets forslag. De mener forslaget ikke er tilstrekkelig utredet, og at det kan få konsekvenser som ikke er forutsatt. Miljøverndepartementet ser fordelen ved at terskelen for å gå til sak kan senkes, noe som kan øke rettssikkerheten. Tapes saken, vil imidlertid omkostningene bli større enn i dag. Sett fra statens side vil forslaget kunne begrense muligheten til å være effektiv med hensyn til tilstedeværelse i forhold til rettssaker, da en av hensyn til andre gjøremål ikke kan prioritere tilstedeværelse i rettssaker som i dag.

Regjeringsadvokaten uttaler at selv om statens alminnelige verneting er Oslo, reises adskillige saker for andre domstoler etter særlige vernetingsregler, jf. tvistemålsloven § 439. Rimeligheten av dagens regel må ses på bakgrunn av hvor ofte enkeltpersoner går til sak mot staten – for mange er det én sak i livet. Endring av vernetingsreglene vil for enkelte statlige etater, f.eks. utlendingsforvaltningen, representere en betydelig merbelastning. Kostnadsmessig vil forslaget ikke by på særlige fordeler for den private saksøker. Den eneste fordelen må være at den enkelte slipper ulempen ved selve reisen og oppholdet i forbindelse med saken. Dette må avveies mot merbelastningen for enkelte statlige etater, samt den risiko ordningen innebærer for økte kostnader for saksøkere ved tapte saker. Det forutsettes at forslaget ikke fører til noen endring av tvistemålsloven § 475 om at prøving av kontrollkommisjonens vedtak, etter lov om psykisk helsevern, reises der sykehuset ligger. Denne regelen er åpenbart en fordel også av hensyn til saksøkeren selv.

9.1.3 Sakenes antall og konsekvenser av en lovendring

Utfra det tallmateriale som innhentes fra domstolene, er det ikke mulig å si hvilke faktiske utslag en lovendring vil få. Oslo byretts gjennomgang av sine sakslister fra 1997 viser at i omkring halvparten av sakene hvor staten er saksøker eller saksøkt, er motparten bosatt i Oslo. Strukturutvalget har anslått antallet saker som vil kunne anlegges mot staten utenfor Oslo, til ca 50 saker i året, og Regjeringsadvokaten finner anslaget realistisk utfra det fremlagte tallmaterialet.

Det er heller ikke mulig å fremlegge oversikt over hvilke naturlige valgmuligheter en part har i saker som anlegges mot staten.

Justisdepartementet antar at noen av sakene hvor parten ikke er bosatt i Oslo, vil bli anlagt for en annen domstol. En endring av vernetingsreglene vil da føre til en viss reduksjon av antall saker i Oslo byrett.

9.1.4 Forslagets betydning for sakens parter og domstolene

Det har blitt anført at innføring av valgmulighet vil gjøre det lettere for en privatperson å gå til sak mot staten. Departementet antar også at en privat part finner det lettere å anlegge sak for den lokale domstolen enn å henvende seg til en stor domstol som Oslo byrett.

I tillegg vil den lokale domstol være lettere fysisk tilgjengelig for den private part og partens lokale advokat. Det vil være enklere for en part som ikke har advokat, å møte opp i domstolen for å få veiledning om sakens gang, utforming og innlevering av stevning og prosesskrifter m.m.

Reise- og kostutgifter vil variere for sakens parter, avhengig av hvor saken anlegges. Statens utgifter vil øke når saker føres utenfor Oslo-området. Endring av reglene forventes å gi seg særlig store utslag for enkelte sakstyper, slik som utlendingssakene. I tillegg kommer det forhold at partsrepresentanter eller vitner med tilhold i Oslo ikke lenger kan tilkalles på kort varsel. De økte utgifter og ressurser antas å begrenses noe ved bruk av telefonavhør og at saker utenfor Oslo føres av lokale advokater.

For domstolene utenfor Oslo antas tilførsel av saker ikke å bli så stor at det vil få merkbar innvirkning på arbeidsbelastningen. For Oslo-domstolene antas saksmengden å ville gå noe ned.

9.1.5 Justisdepartementets vurderinger og konklusjon

Strukturutvalgets forslag får tilslutning fra det store flertallet av høringsinstansene.

Justisdepartementet er av den oppfatning at saksøkerne i saker om offentligrettslige forhold bør kunne anlegge sak mot staten ved sitt eget alminnelige verneting. Dette bør imidlertid ikke gjelde for saker om prøving av kontrollkommisjonens vedtak etter lov om psykisk helsevern – tvistemålsloven § 475 – hvor søksmål fortsatt bør reises der sykehuset ligger.

Saksøkeren gis etter forslaget en valgmulighet. Dersom saksøkeren ser seg tjent med å føre saken for Oslo byrett, vil også denne muligheten stå åpen. For saker etter tvistemålsloven § 475 vil imidlertid saksøkeren befinne seg på sykehuset, og hensynet til god ressursbruk i disse sakene tilsier at søksmål reises der sykehuset er.

Justisdepartementet ser imidlertid en fare for at privatpersoner kan risikere å måtte erstatte et høyere saksomkostningsbeløp i de tilfellene hvor den private part taper saken mot staten. Departementet forutsetter at så vel den lokale domstol som partens advokat vil informere parten om de økonomiske konsekvenser som kan bli en følge av vernetingsvalget.

Strukturutvalget har utformet forslag til lovtekst. Justisdepartementet finner det ikke hensiktsmessig å ta stilling til denne, da mandatet til Tvistemålsutvalget også omfatter gjennomgang av vernetingsreglene. Det er derfor mest hensiktsmessig å avvente deres helhetlige forslag.

9.2 Stillingsvernsaker etter arbeidsmiljøloven

9.2.1 Dagens regler med utvalgte domstoler og særskilte meddommerutvalg

For søksmål om et arbeidsforhold består m.m. etter arbeidsmiljøloven § 61 B – stillingsvernsakene – er det gitt særregler om at sakene skal behandles av særskilt utpekte fylkesvise domstoler eller enkelte herreds- og byrettsdommere. Oppgaven er i dag lagt til 25 domstoler.

For stillingsvernsakene skal det dessuten oppnevnes et særskilt arbeidslivskyndig meddommerutvalg for hvert fylke. Det er satt egne krav såvel til antall meddommere i utvalget som til deres tilknytning til arbeidslivet. Landsorganisasjonen i Norge og Næringslivets Hovedorganisasjon er forslagsstillere for medlemmer til utvalget, og har hver krav på å få oppnevnt en femdel av utvalgets medlemmer.

Bakgrunn for særreglene

Da særreglene ble innført, var hensikten å gjennomføre en viss sentralisering av domstolbehandlingen, og man forutsatte at regelendringene ville føre til en raskere saksbehandling. Videre mente man at den begrensede sentraliseringen ville sikre at de utpekte domstolene utviklet en bred kompetanse innen dette saksfeltet.

9.2.2 Strukturutvalgets forslag

Strukturutvalget viser til at begrunnelsene for særordningene er å sikre særlig fagkyndighet i stillingsvernsakene. Følges Strukturutvalgets forslag til antall domssogn, mener utvalget at samtlige domstoler vil få et tilstrekkelig antall saker til å oppnå den kyndighet og erfaring som var formålet med særordningen. Disse forhold tilsier at alle domstoler bør få kompetanse til å behandle stillingsvernsakene. Lovteknisk foreslås endringen gjort ved at arbeidsmiljøloven § 61 B første ledd oppheves.

Utvalget har ingen innvendinger til at meddommerne hentes fra et særskilt utvalg av arbeidslivskyndige meddommere. Ordningen sikrer et fagkyndig meddommerutvalg, og at både arbeidsgiver- og arbeidstakerinteresser er representert. Fordi utvalgets forslag innebærer færre og større domstoler, foreslår utvalget at det opprettes arbeidslivskyndige meddommerutvalg for hvert domssogn, og ikke fylkesvis, slik ordningen er i dag.

9.2.3 Høringsinstansenes vurderinger

De lagmannsrettene og de førsteinstansdomstolene som har uttalt seg, støtter forslaget om at stillingsvernsakene bør behandles ved alle førsteinstansdomstolene. Det fremheves at sakene ikke er så spesielle at det er behov for å la et mindre antall domstoler få utvikle en særskilt kompetanse på dette området.

De fleste domstolene har ikke avgitt uttalelse eksplisitt til om meddommere skal tas fra fylkesvise utvalg, eller om utvalgene skal følge domssognene. Fire domstoler gir imidlertid uttrykk for at de fylkesvise meddommerutvalgene bør opprettholdes. Nord-Troms herredsrett viser til at det særlig i små domssogn vil bli vanskelig å finne meddommere som har tilstrekkelig avstand til sakens parter i den enkelte sak.

Stillingsvernsakene er ikke spesifisert i domstolenes forretningsstatistikk. Inntrykket fra et utvalg domstoler er at antallet saker veksler over tid. Tendensen synes å være at antall saker synker når det lokale arbeidsmarkedet er presset. Flere domstoler gir også uttrykk for at sakene har endret karakter. Enkelte domstoler har meldt tilbake at de nå har flere saker hvor det er ansatte i bedriftens ledelse som er den oppsagte part.

Den norske dommerforening er enig med utvalget i at ordningen med særskilte fylkesvise domstoler bør oppheves, men er uenige i forslaget om opprettelse av et arbeidslivskyndig meddommerutvalg for hvert domssogn. Foreningen foreslår at dagens ordning med fylkesvise meddommerutvalg opprettholdes.

Kommunal- og regionaldepartementet påpeker at dersom Strukturutvalgets forslag om fremtidig domstolstruktur følges opp, vil departementet være åpent for at ordningen med særskilt utpekte domstoler kan opphøre. Det legges til grunn at kompetansen ved de gjenværende domssogn vil styrkes, men det er en forutsetning at den enkelte domstol får et tilstrekkelig antall saker. Det forutsettes videre at sakene blir prioritert av domstolen, da det er viktig at sakene gis en hurtig saksbehandling.

Landsorganisasjonen i Norge vil sterkt motsette seg opphevelse av den nåværende ordningen for stillingsvernsaker og uttaler:

«Ordningen har fungert godt i praksis i en årrekke, og LO har registrert en spesialisering og økt kompetanse på arbeidslivsspørsmål i domstolene takket være ordningen med spesielle stillingsverndomstoler (spesielle vernetingsregler). Kjennskap til arbeidslivet, arbeidsmiljøloven og tariffavtaleverket er ofte en forutsetning for å avsi riktige og rimelige dommer i arbeidsrettslige spørsmål.»

Landsorganisasjonen i Norge har gitt uttrykk for at sakenes kompleksitet har økt i de senere år, og de forventer at denne utviklingen vil fortsette.

Næringslivets Hovedorganisasjon er av den oppfatning at nåværende ordning bør opprettholdes, og uttaler:

«Den særskilte prosessordningen med særlige arbeidslivskyndige meddommere fra et særskilt utvalg gjør at det etter vårt syn er en klar fordel at de domstoler som skal håndtere disse sakene har så vidt mange slike saker at de opparbeider en viss rutine og spesialkompetanse på området.

Det er dessuten av stor viktighet at disse sakene behandles raskt. Spesielt gjelder dette i saker hvor arbeidstakeren står i stilling etter utløpet av oppsigelsestiden i påvente av en avgjørelse og i avskjedssaker hvor arbeidstakeren har påstått ugyldighet, med andre ord at han eller hun vil ha dom for at arbeidsforholdet skal gjenopprettes. Selv om det nok er slik at enkelte domstoler som har slike saker i dag med fordel kunne ha gitt denne type saker enda høyere prioritet, er vi likevel redd for at behandlingstiden for slike saker vil kunne øke i mange deler av landet dersom disse sakene spres på alle førsteinstansdomstolene.»

Norges Juristforbund mener at alle domstoler bør behandle stillingsvernsakene. Forbundet understreker behovet for at området det oppnevnes meddommere fra er stort nok, og går inn for at dagens ordning med fylkesvise meddommerutvalg opprettholdes.

Dersom antallet domstoler blir redusert omtrent som utvalget har foreslått, støtter Kommunenes Sentralforbund utvalgets forslag.

9.2.4 Justisdepartementets vurderinger og konklusjoner

Landsorganisasjonen i Norge og Næringslivets Hovedorganisasjon representerer store brukerinteresser i stillingsvernsakene. Begge organisasjonene mener dagens regler ivaretar viktige hensyn innen dette fagområdet. Organisasjonene viser særlig til betydningen av at dommerne får erfaring fra nettopp stillingsvernsakene og opparbeider seg særlig kyndighet innen dette fagfeltet. Samtidig fremheves behovet for rask og effektiv saksbehandling. Det uttrykkes bekymring for et dårligere konfliktløsningstilbud om reglene endres og sakstypen legges til samtlige førsteinstansdomstoler.

Det forhold at to store representanter for brukerne – Landsorganisasjonen i Norge og Næringslivets Hovedorganisasjon – har gode erfaringer fra dagens ordning og ønsker den videreført, gjør at Justisdepartementet utfra en helhetsvurdering foreslår å opprettholde bestemmelsene i arbeidsmiljølovens § 61 B for stillingsvernsakene.