5 Førsteinstansdomstolenes øvrige oppgaver

5.1 Innledning

Domstolenes arbeidsoppgaver deles gjerne i den dømmende virksomhet og andre arbeidsoppgaver, jf. kapittel 2.2.3. Departementet går ikke nærmere inn på den ordinære dømmende virksomheten, da det ikke er et aktuelt tema å gjøre endringer i denne type oppgaver.

Blant de øvrige arbeidsoppgavene regnes enkelte som rene forvaltningsmessige gjøremål, f.eks. føring av dødsfallsregistrene og innkreving av dokumentavgift, mens andre innebærer en kombinasjon av forvaltningsoppgaver og dømmende virksomhet, slik som felleseieskifte med registrering av eiendeler og gjeld og tvisteløsning ved skiftetvister.

Tinglysing er i dag den mest omfattende arbeidsoppgaven som plasseres blant forvaltningsoppgavene. Justisdepartementet har foreslått at tinglysingsoppgavene tas ut av domstolene, jf. kapittel 4.

5.2 Avgrensning mot den sivile rettspleie på grunnplanet

Den sivile rettspleie på grunnplanet

Med den sivile rettspleie på grunnplanet menes vanligvis de oppgaver som er lagt til forliksrådene, namsmennene og hovedstevnevitnet. Strukturutvalget har i sin innstilling også funnet det hensiktsmessig å trekke inn konfliktrådene.

I NOU 1999: 22 har Strukturutvalget vurdert flere problemstillinger tilknyttet den sivile rettspleie på grunnplanet. Det er videre henvist til utredningen «Utkast til fremtidig organisering av den sivile rettspleie på grunnplanet», den såkalte Reinskou-utredningen, avgitt til Justisdepartementet 18. februar 1997. Utredningen var på høring kort tid etter avgivelsen.

Det er i dag ni domstoler som er tillagt namsmannsoppgaver. Strukturutvalget har sluttet seg til forslaget i Reinskou-utredningen om at namsmannsavdelingene på herreds- og byrettsnivå flyttes fra domstolen til «grunnplanet». Utvalget foreslår videre at det bør vurderes å opprette selvstendige fogdestillinger for hele landet. Strukturutvalget foreslår at fogdene overtar namsmannsoppgavene fra så vel lensmennene som de ni domstolene som er tillagt denne oppgaven. I tillegg foreslås at fogden overtar enkelte oppgaver innenfor skifte, gjeldsordning, tvangsfullbyrdelse og eventuelt tinglysing.

Problemstillingene omkring den sivile rettspleie på grunnplanet har én side mot domstolenes arbeidsoppgaver, men involverer i større grad andre enheter som lensmannsetaten, forliksråd og kommuner. Dette er en kompleks materie hvor endringer på ett område vil få konsekvenser for de øvrige. Tvistemålsutvalget har i sitt mandat fått i oppdrag å se nærmere på regelverket for domstolenes behandling av sivile saker, og foreta en bred vurdering av tvistemålsloven, noe som også om­fatter forliksrådsordningen. Departementet vil komme tilbake til organiseringen av den sivile rettspleie på grunnplanet når domstoladministrasjonen og førsteinstansstrukturen er fastlagt.

5.3 Skifterettens arbeidsoppgaver

5.3.1 Strukturutvalgets forslag

Strukturutvalget viser til at reglene om konkurs og akkordbehandling er under revisjon, og at NOU 1993: 16 Etterkontroll av konkurslovgivningen m.m. er fulgt opp i Ot. prp. nr. 26 (1998–99) om lov om endringer i konkurs- og pantelovgivningen.

Strukturutvalget ser positivt på lovendringsforslag som ytterligere reduserer skifterettens befatning med og ansvar for selve boforvaltningen, og fremmer ingen forslag til endringer vedrørende gjeldsforhandling og konkurs.

Utvalget mener dagens ordning med felleseieskifte bør fortsette. Ordningen med forberedende skiftesamling forut for åpning av felleseieskifte har en viktig meklingsfunksjon som bør opprettholdes. Utvalget viser også til at skifterettens vesentligste oppgaver er av tvisteløsende karakter, og er et alternativ til ordinær søksmålsbehandling ved ­herreds- eller byretten.

Til skifterettens arbeid med dødsboene viser Strukturutvalget til den vanskelige livssituasjon som mange befinner seg i etter dødsfall i den nærmeste familie, og til at skifterettene i denne fasen har en viktig veilednings- og tvisteforebyggende funksjon. Utvalget anbefaler at et offentlig skiftevesen i utgangspunktet bør beholdes inntil det blir foretatt en gjennomgripende revisjon av hele skifteordningen. Det savnes et alternativ med forenklet offentlig skiftebehandling uten formuesforvaltning. Alternativet er tenkt brukt etter at arvingene har overtatt boet til privat skifte, men hvor begjæringen skyldes tvist om enkeltstående rettsspørsmål.

Strukturutvalget gir uttrykk for at skifterettens tjenester knyttet til registrering og verdsetting av bomidler har en viktig funksjon. Etter lovendringer i 1990 kan registreringene overlates til en annen skikket person. Skiftetakstene er rettslig bindende avgjørelser, som er naturlige domstoloppgaver på samme måte som skjønn. Det foreslås ingen endringer i skifterettens oppgaver med registrering og verdsettelse.

Skifterettens oppgaver etter særlovgivningen varierer i type og omfang, men felles er at de fleste har en viss sammenheng med skifterettens øvrige arbeid i tilknytning til forskjellige former for sammenslutninger. En sentral oppgave er tvangsoppløsning av selskaper som ikke har oppnevnt styre eller innlevert regnskaper, men det er også andre oppgaver i selskapsforhold (aksjelov og selskapslov), kontrolloppgaver innen bank- og forsikring (banksikringsloven), kontroll med statlige selskaper (lov om statens jernbanetrafikkselskap og lov om statens postselskap), i boligsammenslutninger (eierseksjonsloven, borettslagsloven og boligbyggelagsloven) m.m. Strukturutvalget foreslår en gjennomgang av de ulike arbeidsoppgavene med sikte på mer hensiktsmessige regler.

5.3.2 Høringsinstansenes vurderinger

Et klart flertall blant domstolene støtter Strukturutvalgets forslag om at dødsfallsregistrering, utstedelse av skifteattest og de øvrige skifteoppgavene fortsatt bør ligge i domstolene. Et flertall av de små domstolene mener imidlertid hovedregelen bør være at domstolen selv administrerer dødsboene, og at det kan og ikke som nå skal benyttes medhjelper. Det anføres at kontorpersonalet i domstolene har bedre kompetanse enn advokatene til å administrere boene, og at arbeidet samtidig vil ta kortere tid og bli billigere.

Trondheim byfogdembete mener oppgavene bør forbli i domstolene, men at det selvsagt ikke er noe i veien for at det i større grad overlates til partene selv å ordne opp i dødsbo og felleseieskifter. Oslo skifterett og byskriverembete presiserer at det «… er de juridiske tvistene som regelmessig er årsak til at det blir offentlig skifte (med mindre det blir offentlig skifte fordi ingen ønsker å påta seg gjeldsansvaret). Når tvistene er løst, vil partene regelmessig kreve boet tilbakelevert til privat skifte.» Det uttales videre at Strukturutvalget synes å ha oversett det viktige arbeidet skifteretten har etter arveavgiftsloven § 24 med fastsettelse og innkreving av arveavgift i offentlige dødsboer. Det foreslås videre at skifterettens kompetanse utvides slik at «I de tilfelle hvor arvingene har overtatt et bo til privat skifte, kan de ved senere tvister som måtte oppstå velge om denne skal bringes inn for skifteretten eller for byretten. I realiteten blir dette et valg av prosesslov. Fordelen med å bruke skifteloven er dens enkle og elegante mulighet for fremgangsmåte …»

Agder lagmannsrett uttaler at det er «… så vidt nær tilknytning mellom skifterettens forvaltningsoppgaver og judisielle oppgaver knyttet til bobehandling og dødsfallsregistrering at det kan forsvares å beholde også forvaltningsdelen i domstolene». Lagmannsretten uttaler videre at forslaget om forenklet offentlig skiftebehandling uten formuesforvaltning virker konstruktivt og anbefaler dette fulgt opp. Samtidig tiltres forslaget om å foreta en gjennomgang av de ulike oppgaver som er lagt til skifteretten og dels også namsretten med tanke på mer hensiktsmessige regler, herunder om ikke flere oppgaver i selskapsforhold bedre kan utføres av en statlig kontrollmyndighet.

Den norske dommerforening er enig med Strukturutvalgets forslag vedrørende skifterettens arbeidsoppgaver.

Etatsansattes Landsforbund er enig i at det ikke finnes noen annen offentlig eller privat instans som samlet kan overta de skifteoppgaver som førsteinstansdomstolene har i dag.

5.3.3 Justisdepartementets vurderinger og konklusjoner

Konkurs og gjeldsforhandlinger etter konkursloven

Reglene om konkurs og gjeldsforhandling er nylig gjennomgått og revidert med sikte på forenkling og effektivisering. De siste endringer i konkursloven trådte i kraft 1. januar 2000. Regelendringene er blant annet en lovfesting av den praksis som har vært fulgt ved skifterettene tidligere. Strukturutvalget har påpekt at det ikke er foretatt en prinsipiell gjennomgang av om gjeldsforhandling og konkurs bør være arbeidsoppgaver for domstolene. Det er samtidig vist til at de gjennomførte endringer har søkt å konsentrere skifterettens arbeid om tvisteløsning. Departementet viser til den gjennomgang og revisjon som nylig er foretatt, og mener at det i høringsrunden ikke er kommet frem forhold som tilsier et særlig behov for nå å foreta en ytterligere gjennomgang av reglene om konkurs og gjeldsforhandlinger.

Felleseieskifte

Flere høringsuttalelser har vist til at dagens regelsett innebærer at skifteretten i all hovedsak kun har felleseieskifter hvor det foreligger tvister med behov for rettslig avklaring. Boet forvaltes heller ikke av skifteretten, og det arbeidet skifteretten utfører beskrives av flere av domstolene som dømmende virksomhet. Justisdepartementet har inntrykk av at skifterettens arbeid med felleseieskiftene har betydelige tvisteløsnings- og meklingsfunksjoner, og bør beholdes i domstolene, selv om de mer forvaltningspregede gjøremålene skilles ut.

Dødsboskifte

Departementet mener tilbudet om offentlig skifte av dødsbo er en så sentral del av skifteordningen at den ikke bør opphøre uten at det på forhånd er foretatt en mer helhetlig gjennomgang av hele skiftelovgivningen. Det er imidlertid Justisdepartementets vurdering at dagens regler for skifte av dødsbo fungerer bra. Arvinger og avdødes nærmeste gis rådgivning og trygghet i en ellers vanskelig situasjon. Tilbudet til arvingene om offentlig bobehandling anbefales opprettholdt, men en bør samtidig ha som målsetting at skifterettens arbeid også i fremtiden bør søkes begrenset til megling og tvisteløsningsfunksjoner.

Til enkelte domstolers forslag om en videre adgang til selv å forvalte dødsboer, vil Justisdepartementet vise til den generelle målsettingen om å redusere domstolenes arbeid med de forvaltningsmessige sider ved selve bobehandlingen. Forvaltning av et bo anses heller ikke som en sentral oppgave for en domstol, og kostnadene ved boforvaltningen bør belastes det enkelte bo, og ikke domstolene. Departementet mener det vil være lite hensiktsmessig og i strid med den generelle målsettingen om domstolene nå skulle utvide sin ressursinnsats innenfor boforvaltningen på bekostning av andre gjøremål.

Strukturutvalgets forslag om at arvinger som skifter privat skal kunne begjære en forenklet offentlig skiftebehandling, innebærer i realiteten et valg av prosessordning. Mens arvingene i dag må anlegge ordinært søksmål etter prosessreglene i tvistemålsloven, innebærer forslaget at slike tvister i stedet går etter skiftelovens prosessregler. Tvistemålsutvalget har som oppgave å foreta en bred vurdering av tvistemålsloven. Utvalget skal blant annet vurdere partenes adgang til å velge mellom ulike sett av prosessregler, mulige avvik fra de ordinære prosessreglene, i hvilken grad saksbehandlingsreglene bør gjelde alle slags tvister og sammenhengen med reglene om forenklet rettergang. Justisdepartementet finner det derfor lite hensiktsmessig å ta stilling til Strukturutvalgets forslag før Tvistemålsutvalgets innstilling foreligger.

I NOU 2000: 8 Arveavgift er det foreslått at fastsettelse av arveavgift i bo som skiftes offentlig blir overført fra skifteretten til fylkesskattekontoret, men at skifteretten fortsatt skal foreta innfordring av avgiften. Utredningen har vært på høring høsten 2000 og Finansdepartementet vil arbeide videre med utredningen med sikte på å fremme en proposisjon om disse spørsmål.

Øvrige arbeidsoppgaver

Justisdepartementet mener at skifterettens tjenester knyttet til registrering og verdsetting av bomidler har en nyttig funksjon, og foreslår ingen endringer.

Når det gjelder oppgavene etter særlovgivningen, støtter departementet utvalgets forslag om å foreta en gjennomgang av hvilke oppgaver som er tillagt skifteretten med sikte på å fordele oppgavene blant de kontrollorganer som i dag virker mer nærliggende.

5.4 Namsrettens arbeidsoppgaver

5.4.1 Strukturutvalgets forslag

Som et generelt utgangspunkt er Strukturutvalget kommet til at de fleste av namsrettens arbeidsoppgaver innenfor tvangsfullbyrdelse naturlig bør ligge til en domstol, men mener samtidig det bør åpnes for en differensiering i fordelingen av arbeidsoppgaver, f.eks. ved at namsmannen i større byer kan avgjøre begjæringer om tvangssalg av fast eiendom.

For gjeldsordningssakene viser Strukturutvalget til at gjeldsordningsloven er en ny lov, og at mulige endringer i loven er til vurdering i Barne- og familiedepartementet. Utvalget begrenser seg til å foreslå at avgjørelse om åpning av gjeldsforhandlinger overlates til namsmannen der denne har det nødvendige apparat til å behandle sakene på en forsvarlig måte.

Strukturutvalget foreslår ingen endringer i namsrettens oppgaver etter særlovgivningen, men nevner at en nærmere gjennomgang av reglene kan være ønskelig.

5.4.2 Høringsinstansenes vurderinger

Domstolene er nærmest enstemmige i sin tilbakemelding om å beholde de arbeidsoppgaver som er lagt til namsretten.

Oslo byfogdembete støtter forslaget om å overlate til namsmannen å treffe avgjørelse om åpning av gjeldsforhandling. Domstolen mener for øvrig at ved vurderingen av hvilke arbeidsoppgaver som bør forbli i domstolene, bør det tas hensyn til at domstolene er arbeidsplass for et stort antall funksjonærer.

Den norske dommerforening er enig med Strukturutvalget på alle punkter som omhandler namsrettens arbeidsoppgaver.

5.4.3 Justisdepartementets vurderinger og konklusjoner

Tvangsfullbyrdelse

Departementet er enig med Strukturutvalget i at det alt vesentlige av de arbeidsoppgaver som etter tvangsfullbyrdelsesloven ligger til domstolene, er oppgaver som bør utføres av en domstol. Justisdepartementet vil som tidligere nevnt ikke i denne meldingen gå nærmere inn på den sivile rettspleie på grunnplanet, og departementet anbefaler ingen endringer i domstolenes arbeid med tvangsfullbyrdelse.

Gjeldsordning

Barne- og familiedepartementet sendte i januar 2000 på høring et utkast til lovendringer, hvor høringsinstansene bl.a. bes om synspunkter på spørsmålet om å overlate åpning av gjeldsforhandling til namsmannen eller i hvert fall til enkelte namsmenn. Etter Justisdepartementets syn dekker høringsnotatet også det forslag som er fremsatt av Strukturutvalget. Barne- og familiedepartementet tar sikte på å fremme en proposisjon i 2001 med forslag til endringer i gjeldsordningsloven.

Øvrige arbeidsoppgaver

Før tvangsfullbyrdelsesloven ble vedtatt, ble det foretatt endringer i domstolenes arbeidsoppgaver som namsrett. De oppgavene som Strukturutvalget viser til, har nær tilknytning til namsrettens arbeid med tvangsfullbyrdelse. Oppgavene er i tillegg lite arbeidsbelastende for domstolene, og Justisdepartementet mener oppgavene bør forbli i domstolene.

5.5 Notarialforretninger, vielser, partnerskapsregistreringer og andre gjøremål

5.5.1 Strukturutvalgets forslag

Strukturutvalget mener at notarialforretningene inntil videre bør utføres av domstolene. Utvalget peker imidlertid på at særskilt betrodde offentlige tjenestemenn, advokater eller lignende også kan utføre notarialforretninger.

Utvalget gir videre uttrykk for at verken prøving av ekteskaps- eller partnerskapsvilkår eller utførelse av selve seremonien er av en slik karakter at den må utføres ved domstolene, men er blitt stående ved at oppgavene bør bli værende ved dommerkontorene. Derimot viser utvalget til den begrensede adgangen i ekteskapsloven § 12 d til å oppnevne særskilte vigslere, som utvalget mener bør gjøres generell, slik at også andre, f.eks. kommunale tjenestemenn, kan gis adgang til å foreta borgerlige vielser.

Strukturutvalget mener avgjørelser om foreldreansvar, samværsordning og hvem barnet skal bo fast hos, er naturlige domstoloppgaver som bør beholdes i de alminnelige domstoler. Dersom det er behov for særlig kyndighet, kan det gjøres ved oppnevnelse av sakkyndige eller ved at retten settes med fagkyndige meddommere.

Under henvisning til at hele vergemålsordningen skal vurderes på ny, foreslår Strukturutvalget ingen endringer i reglene om umyndiggjøring.

Utvalget kan i dag ikke se andre egnede instanser som kan treffe avgjørelser om vergeoppnevning på et noenlunde desentralisert nivå, og fremmer ingen forslag til endringer siden vergemålsordningen i sin helhet er til vurdering.

Strukturutvalget anser rettslige skjønn som en domstoloppgave, og viser til de vurderinger som er foretatt av Skjønnsprosesslovutvalget i NOU 1993: 35 Revisjon av skjønnsordningen .

Siden ordningen med sjøforklaringer er under vurdering, fremmer ikke utvalget forslag om endringer i dagens regelverk eller om sjøforklaringer i det hele tatt bør ligge under domstolene.

5.5.2 Høringsinstansenes vurderinger

Få høringsinstanser gir kommentarer til disse punktene i Strukturutvalgets innstilling utover å si seg enige med utvalget.

Bergen byfogdembete uttaler at prøving av ekteskapsvilkår nå ligger til alle som har vigselsmyndighet, men at slike saker med endrede samfunnsforhold og vurdering av utenlandske rettsforhold ikke lenger er så enkle. De færreste vigslere utenfor domstolene har kompetanse til å foreta slike vurderinger, og det foreslås at ekteskapsloven § 6 annet ledd endres slik at alle prøvingssaker legges til de lokale domstoler med vigselsmyndighet. Stavanger byfogdembete viser til at notarialforretninger ofte reiser vanskelige spørsmål om hva som kan bekreftes. De fleste EU-land har krav om at dokumenter skal utstedes av notarer i stedet for privatpersoner, og det må finnes akseptable løsninger som samtidig er rettslig holdbare. Overføres oppgaven til en annen offentlig etat, må den være lett tilgjengelig for publikum.

Agder lagmannsrett slutter seg til Barnefordelingsprosessutvalgets forslag om å fjerne adgangen til å bringe saker om barnefordeling og samværsrett inn for fylkesmannen, sakene bør behandles av de alminnelige domstolene. Lagmannsretten er videre enig med utvalget i at rettslige skjønn er en domstoloppgave.

Den norske dommerforening er enig med Strukturutvalget i deres forslag vedrørende barnefordelingssaker, skjønn, vergemålsaker, notarialforretninger, prøving av ekteskap, vigsler og sjøforklaringer.

5.5.3 Justisdepartementets vurderinger og forslag

Notarialforretninger

Byrettsjustitiarius Erik Elstad overleverte våren 2000 Justisdepartementet sin utredning Notarius publicus i norsk rett. Utredningen er et resultat av et oppdrag fra departementet om å utarbeide en oversikt over oppgaver og praksis til notarius publicus. Som en del av utredningen er det fremlagt et forslag til så vel lovtekst som forskrifter, som hovedsakelig skal være en lovfesting av dagens praksis. Oppgaven som notarius publicus er i lovforslaget lagt til førsteinstansdomstolene.

Utredningen har vært på høring. Justisdepartementet tar sikte på å utarbeide en odelstingsproposisjon om spørsmålet.

Ekteskaps- og partnerskapsinngåelser

Domstolene har i dag totalt ca. 5 000 saker om prøving av ekteskaps- og partnerskapsvilkår, mens ca. 16 000 saker prøves av andre vigslere. Selv om prøvingen i enkeltsaker kan være komplisert og kreve betydelig innsikt, kan ikke Justisdepartementet se at det er en arbeidsoppgave som nødvendigvis må ligge til en domstol. Avholdelse av seremonien er heller ingen nødvendig domstoloppgave, og kan overføres til andre, for eksempel kommunale tjenestemenn, som i Danmark. Det er videre ikke nødvendig at den som prøver ekteskapsvilkårene også må avholde selve seremonien. Dagens ordning med at domstolene både kan prøve vilkårene og gjennomføre seremonien, fremstår imidlertid som et godt tilbud for brukerne. Barne- og familiedepartementet er i gang med å utrede om det skal foretas endringer i ekteskapsloven med hensyn til hvem som skal kunne prøve vilkårene og hvem som skal foreta selve seremonien. Justisdepartementet avventer denne utredningen.

Barnefordelingssaker

Det er stor samstemmighet i høringsuttalelsene om at avgjørelsene i slike saker bør tilligge domstolene. Spørsmålet om hvem som skal ha avgjørelsesmyndighet i disse sakene er tatt opp i NOU 1998: 17 Barnefordelingssaker – avgjørelsesorgan, saksbehandlingsregler og delt bosted . Utredningen har vært på høring og i sin høringsuttalelse støttet Justisdepartementet flertallet i barnefordelingsprosessutvalget om at barnefordelingssakene fortsatt skal behandles av de alminnelige domstolene. Departementet mener at videre behandling av disse spørsmål bør skje i tilknytning til den oppfølgning som vil komme i regi av Barne- og familiedepartementet, og ikke behandles i tilknytning til denne stortingsmeldingen, jf. for øvrig kapittel 6.5.4.

Vergemålssakene

Regjeringen vil nedsette et utvalg som skal vurdere behovet for endringer i hele vergemålsinstituttet. Departementet mener videre arbeid innen dette området bør utstå inntil utvalget har avgitt sin innstilling.

Skjønn

For skjønnsforretningene viser departementet til utredningen fra Skjønnsprosesslovutvalget i NOU 1993: 35 Revisjon av skjønnsordningen . Utredningen har vært på høring, og det videre arbeid vil måtte innpasses i de øvrige arbeidsoppgaver i Justisdepartementet.

Sjøforklaringer

I NOU 1999: 30 Undersøkelser av sjøulykker foreslår Sjølovkomitéen at sjøulykker undersøkes av et administrativt organ under navnet «Havarikommisjonen for sjøulykker». Spørsmålet om sivil- og strafferettslig ansvar bør etter komiteens syn behandles som på andre livsområder. I samsvar med dette foreslår komitéen at reglene om tvungen sjøforklaring blir opphevet, men at det beholdes en adgang til å oppta sjøforklaring som en særlig form for bevisopptak utenfor rettssak. Utredningen har vært på høring. Justisdepartementet arbeider med oppfølgning av utredningen i form av en proposisjon.

5.6 Inndragning og beslag av førerkort

Kompetansen til å inndra førerkort er etter vegtrafikkloven § 33 og § 34 lagt til politiet. Når politiet har grunn til å tro at innehaveren ikke lenger har de nødvendige kunnskaper og ferdigheter til å kjøre bil, eller ikke møter til legeundersøkelse eller førerprøve som innehaveren er pålagt av politiet, kan politiet etter vegtrafikkloven § 34 beslutte inndragning av førerkortet av særlige grunner.

Videre gir vegtrafikkloven § 33 politiet kompetanse til å inndra førerkort når innehaveren er ilagt straff eller domfelt for en straffbar handling, og hensynet til trafikksikkerheten eller allmenne hensyn ellers krever det. Det samme gjelder dersom innehaveren ikke er edruelig, eller hans vandel for øvrig er slik at han ikke anses skikket til å føre motorvogn. I slike saker vil inndragningen bli behandlet som en selvstendig forvaltningsavgjørelse etter at straffesaken er behandlet av domstolene.

Dersom innehaveren med skjellig grunn mistenkes for et straffbart forhold som kan medføre inndragning av førerkort, kan politiet dessuten beslaglegge førerkortet med hjemmel i vegtrafikkloven § 33 nr. 6 inntil saken er endelig avgjort. Samtykker ikke innehaveren i beslaget, må saken sendes forhørsretten innen tre uker. Forhørsretten må så ta stilling til om førerkortet skal være beslaglagt utover de tre ukene.

Strukturutvalgets forslag

Strukturutvalget har foreslått at inndragning av førerkort som ledd i en reaksjon på en straffbar handling bør vurderes sammen med straffesaken, og ikke som nå avgjøres av politiet, med klagerett til Justisdepartementet. Avgjøres straffesaken med forelegg, vil inndragningsspørsmålet bli behandlet samtidig av politiet, men vedtas ikke forelegget eller starter saken ved domstolene, vil inndragningsspørsmålet bli behandlet av domstolene. Det foreslås ingen endringer i reglene for beslag av førerkort eller ved inndragning av særlige grunner.

Høringsinstansenes og Justisdepartementets vurdering

Blant høringsinstansene har et klart flertall av domstolene gått inn for en omlegging i samsvar med Strukturutvalgets forslag. Politimestrene er delt i synet på forslaget. Den norske dommerforening er enig med Strukturutvalget i at inndragning av førerkort som skjer som følge av en straffbar handling, bør legges til domstolene, og antar at merarbeidet ikke vil bli så omfattende at det tilsier opprettholdelse av dagens ordning. Justisdepartementet har under utarbeidelse et høringsbrev med forslag til endringer i reglene om inndragning, og planlegger å sende endringsforslaget på høring i 2001.