6 Særdomstoler og domstollignende forvaltningsorganer
6.1 Gjeldende rett
En særdomstol defineres som en institusjon utenom de alminnelige domstoler – forliksrådene, herreds- og byrettene, lagmannsrettene og Høyesterett – som er tillagt dømmende funksjoner på et avgrenset rettsområde, og som i domstolloven eller i annen lov er betegnet som domstol, jf. NOU 1999: 19 Domstolene i samfunnet s. 359.
Domstolloven skiller mellom de alminnelige domstoler og særdomstoler. I domstolloven § 2 er enkelte særdomstoler oppregnet, men oppregningen er ikke uttømmende. Våre viktigste særdomstoler er Arbeidsretten, jordskifterettene og Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms.
Særdomstolene kjennetegnes ved at innslaget av lekdommere med faglig kompetanse innen det aktuelle området gjennomgående er stort, og enkelte har dommerfunksjonen kun som en bistilling og bare for en begrenset, nærmere angitt tidsperiode (åremål).
Enkelte forvaltningsorgan har også en nokså rendyrket tvisteløsende funksjon. De har en del likhetstrekk med domstolene, og det er av den grunn vanlig å betegne dem som domstollignende forvaltningsorgan. Et stykke på vei fungerer disse domstollignende forvaltningsorganene som en slags erstatning for særdomstoler. Som eksempel vises til fylkesnemndene for sosiale saker og Trygderetten, som formelt sett er forvaltningsorgan, men som reelt sett fungerer som særdomstoler.
Utviklingen har gått i retning av at særdomstolene har blitt stadig færre i antall, mens vi har fått nye domstollignende forvaltningsorganer. Som et eksempel på en særdomstol som har blitt avviklet nevnes Husleieretten, som ble nedlagt så sent som 1. mai 1989.
Om en egen domstol bør opprettes for å behandle saker på bestemte områder, beror i alminnelighet på en vurdering fra lovgivers side av hva som er hensiktsmessig og forsvarlig. Eksempelvis ble det i NOU 1998:17 Barnefordelingssaker – avgjørelsesorgan, saksbehandlingsregler og delt bosted nøye vurdert om det skulle opprettes en særdomstol for blant annet barnefordelingssaker, men flertallet i Barnefordelingsprosessutvalget gikk ikke inn for det.
6.2 Argumenter for og mot særdomstoler
6.2.1 Argumenter for særdomstoler
Et av de argumentene som kan anføres til fordel for særdomstoler, er at sakene vil kunne behandles raskere enn i de ordinære domstoler. For enkelte sakstyper, for eksempel barnefordelingssaker, vil hensynet til rask saksbehandling veie tungt. Den generelle erfaring fra særdomstoler og domstollignende organer er imidlertid at saksbehandlingstiden ikke nødvendigvis er kortere enn ved de alminnelige domstoler. For eksempel har saksbehandlingstiden i Trygderetten til tider vært svært lang. På grunn av ulikheter mellom sakstyper og prosessregler må det imidlertid vises varsomhet med sammenligninger her.
Hensynet til sakkyndighet, først og fremst ved at man får dommere med spesiell innsikt og erfaring på det aktuelle saksfeltet, kan også trekkes frem. Som eksempel nevnes at jordskifterettens dommere har spesialutdannelse (jordskiftekandidater). Dommerne i en særdomstol vil også raskt få erfaring i å behandle den aktuelle sakstype. Disse dommerne blir spesialister innenfor et avgrenset fagområde.
6.2.2 Argumenter mot særdomstoler
De viktigste argumenter for et system med alminnelige domstoler, og dermed mot særdomstoler, er at dette sikrer at ulike rettsområder blir sett i sammenheng og at den enkelte sak får en allsidig og bred vurdering. Dommerne ved en særdomstol har et begrenset saksfelt, og får på den måten ikke den samme brede faglige erfaring som dommerne ved alminnelige domstoler. Opprettelse av særdomstoler svekker også de ordinære domstolers allsidighet.
Ulike andre faremomenter er blitt drøftet i utredningene NOU 1998:17 Barnefordelingssaker – avgjørelsesorgan, saksbehandlingsregler og delt bosted, NOU 1999:19 Domstolene i samfunnet og NOU 1999:22 Domstolene i første instans . Et mulig faremoment er at dommerne ved særdomstoler vil kunne identifisere seg med de holdninger som gjør seg gjeldende på det område av samfunnslivet det er tale om, og bli sosialisert inn i den kultur som er fremherskende på vedkommende område. Dette kan føre til overfokusering på enkeltelementer i saksfeltet og ensidighet hos dommerne. Det kan være en fare for at rettsspørsmålene ikke blir grundig nok vurdert i forhold til de ulike faktiske omstendigheter i den enkelte sak.
Det antas også å være vanskeligere å rekruttere dyktige jurister til spesialiserte domstoler enn til domstoler med et bredere fagfelt, selv om det ikke lar seg gjøre å påvise et rekrutteringsproblem ved de eksisterende særdomstoler. Potensielle dommere antas å finne det mer interessant å være dommer ved en av de alminnelige domstoler enn ved en særdomstol. Man kan imidlertid ikke se bort fra at en spesialisering vil kunne trekke til seg dem som har spesielle kunnskaper og interesse for vedkommende felt.
Særdomstolene vil som regel være landsdekkende eller ha atskillig større stedlige virkeområder enn herreds- og byrettene, slik at umiddelbar bevisføring og muntlighet vanskeligere lar seg gjennomføre. Disse ulempene har imidlertid mindre vekt i dag enn tidligere på grunn av bedret kommunikasjon og adgangen til fjernavhør av vitner.
Det skal også nevnes at det oppstår avgrensningsspørsmål med hensyn til særdomstolenes kompetanse i forhold til de alminnelige domstolers kompetanse. Det vil dessuten være meget vanskelig å opprette egne ankeinstanser for den enkelte særdomstol. I praksis har dette problemet et stykke på vei blitt løst ved at man lar de ordinære domstoler være ankeinstanser.
6.3 Strukturutvalgets forslag
6.3.1 Generelt
Det er Strukturutvalgets syn at den ordningen vi har med alminnelige domstoler bør videreføres. Det er bl.a. vist til at et system med alminnelige domstoler sikrer at ulike rettsområder blir sett i sammenheng, og at den enkelte sak får en allsidig og bred vurdering.
Særdomstoler bør ikke opprettes uten at det foreligger særlig tungtveiende grunner for det. Strukturutvalget anfører at de fleste av de eksisterende særdomstolene synes å ha gode grunner for fortsatt eksistens, men at det ikke finnes tilstrekkelig grunnlag for å opprette flere særdomstoler. Strukturutvalget finner således ikke grunn til å foreslå at noen av de arbeidsoppgaver som herreds- og byrettene i dag har, skal overføres til eksisterende særdomstoler. Tvert imot kan det være spørsmål om noen av de eksisterende særdomstolene fortsatt bør ha stilling som særdomstoler, og i så fall om deres kompetanse bør begrenses.
6.3.2 Ulike særdomstoler og Strukturutvalgets standpunkt til disse
Strukturutvalget har konsentrert sin utredning om Arbeidsretten, jordskifterettene og Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms. Under henvisning til at de øvrige særdomstoler er spesielle og/eller har en ubetydelig rolle, har Strukturutvalget ikke gått nærmere inn på en vurdering av dem.
Arbeidsretten ble opprettet ved arbeidstvistloven av 1915 og reguleres i dag av arbeidstvistloven av 1927. Arbeidsretten behandler tvister som er knyttet til tariffavtaler, dvs. avtaler mellom en fagforening og en arbeidsgiver eller arbeidsgiverforening om arbeids- og lønnsvilkår eller andre arbeidsforhold. Retten er i den enkelte sak sammensatt av en fast dommer og seks tilkalte meddommere, der både arbeidsgiversiden og arbeidstakersiden er representert.
Arbeidsrettens virkeområde er hovedsakelig følgende sakstyper:
tvister om tariffavtalers gyldighet, forståelse og eksistens
tvister om brudd på fredsplikten i arbeidslivet
tvister om erstatningsansvar i forbindelse med tariffbrudd og ulovlig arbeidsstans
Spesielt for Arbeidsretten er at dommene som hovedregel ikke kan påankes.
Strukturutvalget foreslår ingen endringer for Arbeidsretten, som anses å være en særordning innenfor arbeidslivet som har fungert etter sitt formål.
Jordskifterettene er særdomstoler etter domstolloven § 2 nr. 2. Jordskifterettens hovedoppgave er å foreta jordskifter, dvs. fordele jord og rettigheter mellom berørte grunneiere og rettighetshavere.
I St. prp. nr. 1 for 1996–97 fremgår det at hovedmålene for jordskifteverket (det vil i praksis si jordskifterettene) er følgende:
Jordskifteverket skal legge til rette for bedre bærekraft i landbruket og annen arealbasert næring
Jordskifteverket skal styrke eksisterende næringsgrunnlag og legge til rette for vekst i alternative næringer
Jordskifteverket skal utrede og fastsette uklare rettsforhold
Jordskifte kan kreves av grunneiere og personer som har en evigvarende bruksrettighet, Landbruksdepartementet og andre statlige myndigheter. Jordskifteoverretten er ankeinstans for enkelte av jordskifterettenes avgjørelser, mens lagmannsretten er ankeinstans for visse andre avgjørelser. I dag finnes 41 jordskifteretter og 5 jordskifteoverretter. Jordskiftedommere (og jordskifteoverdommere) må ha eksamen fra Norges Landbrukshøgskole med en fagkrets fastsatt av Landbruksdepartementet.
Jordskifte er dels dømmende virksomhet, men en stor del av virksomheten må karakteriseres som av forvaltningsmessig art. Den dømmende virksomhet består i avgjørelser av forskjellige tvister, i første rekke tvister om grenser, eiendomsrett og bruksrettigheter. Forvaltningsoppgavene er særlig knyttet til planlegging.
Strukturutvalget anfører at jordskifteretten har endret karakter fra å være et organ som utreder eier- og bruksforhold til å bli et gjennomføringsorgan for offentlige planmyndigheter. Denne kombinasjonen av å være særdomstol og gjennomføringsorgan for forvaltningen er uheldig, bl.a. fordi den setter domstolens uavhengighet fra forvaltningen i fare. Når jordskifterettene utøver sin dømmende virksomhet, kan denne ordningen tenkes å komme i konflikt med kravet i Den europeiske menneskerettskonvensjon artikkel 6 om «uavhengige og upartiske domstoler».
Strukturutvalget mener det fortsatt er behov for den kompetanse jordskifterettene innehar. Likeledes kan det, sett fra offentlige planmyndigheters side, være behov for å få ulike tiltak effektivt gjennomført. Jordskifterettene kan imidlertid ikke fortsette som en kombinasjon av en særdomstol og et gjennomføringsorgan for forvaltningen.
Strukturutvalget viser til at Justisdepartementet ved tidligere anledninger har tatt opp spørsmålet om organisering av jordskifterettene som særdomstoler. I forbindelse med høringen forut for siste endring i jordskifteloven i 1998 ble det foreslått opprettet et bredt sammensatt utvalg, med bl.a. representanter fra Advokatforeningen og Dommerforeningen, som skulle vurdere nærmere jordskifterettens fremtidige organisering. Strukturutvalget anbefaler at jordskifterettenes fremtid bør vurderes nærmere av et slikt bredt sammensatt utvalg.
Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms ble opprettet ved lov 7. juni 1985 nr. 51. Utmarkskommisjonen kan ved dom fastslå om staten er eier av arealer i de to fylkene, fastsette eiendomsgrenser mellom statlig og annen eiendom og avgjøre om noen har bruksrettigheter på statens grunn. Bakgrunnen var et særlig behov for å få avklart ulike rettsforhold vedrørende grunneiendomsrett og bruksrettigheter mellom staten og andre i høyfjellsområder og andre utmarksområder i de to fylkene. Det ble antatt at en særskilt dømmende kommisjon ville gi en raskere og mer samordnet behandling av spørsmålene enn de ordinære domstolene. Videre ble det vist til at en særdomstol vil avlaste de ordinære førsteinstansdomstolene, som manglet kapasitet til å behandle disse sakene som ofte er spesielt kompliserte og store i omfang.
Utmarkskommisjonens dommer kan påankes direkte til Høyesterett, mens kjæremål går direkte til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Strukturutvalget finner at behovet for Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms ikke lenger er tilstede. Kommisjonen foreslås avskaffet, og de saker som hører under den, foreslås lagt til de alminnelige førsteinstansdomstoler. Forslaget er bl.a. begrunnet med at gjennom de forslag om styrking av førsteinstansdomstolene som Strukturutvalget har foreslått, vil argumentet med at de ordinære domstoler mangler kapasitet ikke ha samme vekt. Det anføres videre at det kan rettes prinsipielle innvendinger mot at en bestemt type privatrettslige tvister mellom staten og private skal legges til en egen domstol. I saker hvor staten er part, gjør behovet for uavhengige domstoler seg i særlig grad gjeldende. Videre anføres at saker som hører under Utmarkskommisjonen bør kunne prøves fullt ut av minst to instanser, mens de muligheter Høyesterett har til å overprøve avgjørelsene er begrensede.
6.3.3 Oppgaver som er vurdert tatt ut av de alminnelige domstolene og Strukturutvalgets standpunkt til disse
Familiesaker – dvs. saker om foreldreansvar, samværsrett og om hvor et barn skal bo fast etter foreldrenes samlivsbrudd – behandles i dag av de ordinære domstoler. Dersom partene er enige om det, kan avgjørelsen overlates til fylkesmannen. I 1997 ble det oppnevnt et utvalg for blant annet å vurdere om det burde opprettes en særdomstol for barnefordelingssaker. Utvalget avga NOU 1998:17 Barnefordelingssaker – avgjørelsesorgan, saksbehandlingsregler og delt bosted. Flertallet i utvalget har gått inn for at barnefordelingssaker fortsatt bør behandles av de alminnelige domstolene, mens et mindretall har gått inn for å overføre barnefordelingssakene til fylkesnemndene for sosiale saker og omorganisere fylkesnemndene fra forvaltningsorganer til særdomstoler. Et enstemmig utvalg foreslo at adgangen til å bringe saken inn for fylkesmannen fjernes. Barnefordelingsprosessutvalgets arbeid følges opp av Barne- og familiedepartementet.
Strukturutvalget er enig med Barnefordelingsprosessutvalget i at spørsmålet om foreldreansvar, daglig omsorg og samvær i forbindelse med samlivsbrudd er en naturlig domstoloppgave, og at adgangen til å bringe slike saker inn for fylkesmannen bør fjernes. Strukturutvalget anfører videre at denne type saker bør behandles av de alminnelige domstoler. Ved behov for å tilføre domstolene sakkyndig innsikt, kan dette gjøres ved at det blir oppnevnt sakkyndige, og/eller at retten blir satt med fagkyndige meddommere. Fylkesnemndene for sosiale saker bør etter Strukturutvalgets syn beholdes som et uavhengig forvaltningsorgan, jf. nedenfor.
6.3.4 Domstollignende forvaltningsorganer og Strukturutvalgets standpunkt til disse
I tillegg til særdomstolene har vi som nevnt enkelte domstollignende forvaltningsorganer. Disse er formelt sett forvaltningsorganer, men er organisert og behandler saker etter mønster fra domstolene. Viktige særtrekk er at de domstollignende forvaltningsorganene gjennomgående er nokså selvstendige i sin faglige virksomhet, og at de er organisert utenfor forvaltningshierarkiet. De kan bare i begrenset utstrekning instrueres av overordnede forvaltningsorganer, og deres avgjørelser er i alminnelighet ikke gjenstand for forvaltningsklage. Avgjørelsene kan bringes inn for og overprøves av de alminnelige domstoler, slik at herreds- og byretten vanligvis er førsteinstans.
I en viss utstrekning kan opprettelse av domstollignende forvaltningsorganer sies å ha fungert som et alternativ til å legge et sakskompleks til domstolene. Begrunnelsen for å opprette slike forvaltningsorganer i stedet for å legge de aktuelle oppgavene til domstolene, er i hovedsak følgende tre forhold:
hensynet til rask saksbehandling
hensynet til partenes kostnader
behovet for særlig fagkyndighet
Trygderetten har som hovedoppgave å avgjøre tvister mellom en borger og et forvaltningsorgan om trygde- og pensjonsytelser. Trygderetten ble opprettet ved lov av 16. desember 1966 nr. 9. Hensikten med opprettelsen var å fremme rettssikkerheten i trygde- og pensjonssakene, og dessuten å fremme rettsenheten. Trygderettens avgjørelser kan bringes inn for de alminnelige domstoler for overprøving, med lagmannsretten som første instans.
Etter Strukturutvalgets oppfatning har Trygderetten fungert i samsvar med formålet. Den behandler et stort antall saker. Siden Trygderetten er landsomfattende, sikrer den rettsenhet. Trygderetten har gjennom sin praksis trukket opp mange prinsipielle retningslinjer innenfor trygde- og pensjonsretten. Hvorvidt Trygderetten bør organiseres som særdomstol, har Strukturutvalget ikke funnet grunn til å gå inn på.
Fylkesnemndene for sosiale saker har som sin viktigste oppgave å treffe vedtak om omsorgsovertakelse, fratakelse av foreldreansvar, tvangsplassering av barn med atferdsvansker og å treffe avgjørelser om tvangstiltak for rusmisbrukere. Fylkesnemndene er opprettet med hjemmel i sosialtjenesteloven og barnevernloven. Det er 12 nemnder, hvorav sju omfatter to fylker. Den som berøres av et vedtak om tvangsinngrep gjort av fylkesnemnda, kan bringe vedtaket inn for domstolene for overprøving.
Strukturutvalget mener at fylkesnemndene bør opprettholdes som uavhengige statlige forvaltningsorganer, og utvalget ser ingen grunn til å foreslå at noen av de oppgavene som hører under fylkesnemndene, skal overføres til domstolene. Vedtak som treffes av fylkesnemndene er etter sin art forvaltningsvedtak, og etter Strukturutvalgets oppfatning er det av prinsipielle og rettssikkerhetsmessige grunner viktig at det blir opprettet et skille mellom domstoler og forvaltning på dette området.
6.4 Høringsinstansenes vurderinger
Høringsinstansene gir alminnelig støtte til forslaget om at det ikke opprettes nye særdomstoler uten at det foreligger tungtveiende grunner for det.
En rekke høringsinstanser gir sin tilslutning til forslaget om å opprettholde Arbeidsretten som særdomstol.
Mange høringsinstanser har sagt seg enige i at jordskifterettens funksjon som både særdomstol og forvaltningsorgan prinsipielt sett er uheldig, og har sluttet seg til at jordskifterettenes fremtid bør utredes nærmere. Flere foreslår at de rettslige tvister for jordskifteretten overføres til de ordinære domstoler, særlig hvis jordskifterettene fortsatt skal ha forvaltningoppgaver.
Enkelte har imidlertid også argumentert for at jordskifteretten bør opprettholdes under henvisning til at ordningen fungerer bra. Tvister blir løst enkelt og effektivt, og til lavere kostnad enn ved alminnelig domstolbehandling.
I en fellesuttalelse fra Nordfjord, Sunnfjord, Indre Sogn og Ytre Sogn jordskifteretter kritiseres Strukturutvalget for manglende innsikt i jordskifterettenes oppgaver, noe som igjen har påvirket premissene som er lagt til grunn for Strukturutvalgets vurdering. I tillegg til å støtte forslaget om en utredning av jordskifterettenes organisering, har også Sør-Gudbrandsdal jordskifterett sagt seg uenig i en del av grunnlaget for kritikken som har fremkommet.
Det er ulike syn på Strukturutvalgets forslag om at Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms avskaffes og oppgavene overføres til de ordinære domstoler.
Utmarkskommisjonen går imot Strukturutvalgets forslag om å legge ned kommisjonen, og opplyser at det kun gjenstår syv–åtte felt som forventes avsluttet i løpet av 2003. Videre mener Utmarkskommisjonen at Strukturutvalgets fremstilling av kommisjonens arbeid ikke er dekkende.
Også Regjeringsadvokaten går imot forslaget om avvikling av Utmarkskommisjonen. Det anføres at ordningen har vist seg å være svært vellykket. Det at betydelige tvisteområder blir behandlet under ett og til dels på tvers av eksisterende jurisdiksjonsgrenser, gir en betydelig effektivitetsgevinst. At det videre er samme domstol – og til dels de samme aktører på prosessfullmektigsiden – som behandler alle sakene innenfor hele det geografiske området som omfattes av Nordland og Troms, gir en garanti for ensartet vurdering av de grense- og rettighetsspørsmål som den enkelte sak reiser.
Andre høringisinstanser, herunder Dommerforeningen og Sametinget, støtter Strukturutvalgets forslag om nedleggelse av Utmarkskommisjonen.
Også når det gjelder fylkesnemndene for sosiale saker, er meningene delte blant høringsinstansene. Flere støtter Strukturutvalgets forslag om å opprettholde fylkesnemndene. En rekke høringsinstanser, herunder mange domstoler, mener imidlertid at fylkesnemndene bør nedlegges og at deres oppgaver bør overføres til de ordinære førsteinstansdomstolene. Det er vist til sakenes kompleksitet og art samt til prosessøkonomiske hensyn. Flere høringsinstanser anfører at det å frata foreldre omsorg for sine barn er tvangsinngrep som naturlig hører under domstolene. Dersom nemndene opprettholdes, blir det foreslått at eventuell rettslig overprøving av nemndsvedtak går direkte for lagmannsretten.
Enkelte høringsinstanser argumenterer for at Trygderettens oppgaver bør overføres til de alminnelige domstolene. Saksbehandlingstiden vil dermed gå ned, og avgjørelsene vil bli truffet nærmere klagerne. Skriftlig saksbehandling vil bli erstattet med bevisumiddelbarhet, muntlighet og hurtighet. Andre høringsinstanser viser til at Trygderetten fungerer i samsvar med formålet, og bør opprettholdes.
6.5 Justisdepartementets vurderinger og konklusjoner
Utgangspunktet bør etter Justisdepartementets syn være at det ikke opprettes særdomstoler uten at det foreligger tungtveiende grunner for det.
Dømmende oppgaver bør som hovedregel legges til de alminnelige domstolene. Dette vil sikre at ulike rettsområder blir sett i sammenheng, og at den enkelte sak får en allsidig og bred vurdering. Dersom det ved avgjørelsen av en sak eller saker av en bestemt type er behov for sakkyndighet, vil dette behovet kunne ivaretas ved mer omfattende bruk av eksterne sakkyndige, og/eller at retten oftere settes med fagkyndige meddommere. Det må også, om ønskelig, kunne skje en viss grad av spesialisering innenfor de større domstolene.
Dersom særdomstolenes avgjørelser skal overprøves, bør dette gjøres ved de alminnelige domstolene (lagmannsrettene og Høyesterett), fremfor av egne ankedomstoler. Dette imøtekommer behovet for rettsenhet.
Spørsmålet blir da om noen av de eksisterende særdomstolene bør nedlegges og oppgavene overføres til de alminnelige domstolene.
6.5.1 Arbeidsretten
Etter Justisdepartementets mening er det ikke grunnlag for å legge de sakene som i dag ligger under Arbeidsretten til de alminnelige domstoler. Arbeidsretten er en særdomstol som synes å fungere etter sin hensikt innenfor arbeidslivets område. Sakene behandles relativt raskt, innenfor akseptable kostnadsrammer og av dommere som besitter særlig fagkyndighet innenfor Arbeidsrettens virkeområde.
6.5.2 Jordskifterettene
Regjeringen har nå oppnevnt et utvalg som skal utrede jordskiftrettenes, herunder jordskifteoverrettenes, stilling og funksjoner. Ifølge mandatet skal utvalget ha avsluttet sitt arbeid innen 1. juni 2002. Justisdepartementet avventer resultatet av dette arbeidet.
6.5.3 Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms
Etter Justisdepartementets vurdering bør Utmarkskommisjonen få fullføre sitt arbeid. Det er lite å tjene på å overføre kommisjonens oppgaver til de alminnelige domstoler. Det gjenstår få felt. Arbeidet forventes avsluttet i løpet av 2003, og Utmarkskommisjonen vil deretter bli nedlagt. En overføring av de gjenstående sakene til de alminnelige domstolene vil sannsynligvis medføre en unødig forsinkelse i saksavviklingen, idet sakene er store i omfang. Den foreslåtte styrkingen av førsteinstansdomstolene vil nødvendigvis ta noe tid, slik at de alminnelige domstoler neppe står klare til å overta disse sakene for en snarlig berammelse.
6.5.4 Familiesaker
Justisdepartementet støtter i sin høringsuttalelse til barnefordelingsprosessutvalgets utredning flertallets forslag om at saker om foreldreansvar, samværsrett og hvor barn skal bo, fortsatt behandles av de ordinære domstolene. Dette er saker som naturlig hører under domstolene. Behovet for sakkyndighet imøtekommes ved at det oppnevnes sakkyndige og/eller retten blir satt med fagkyndige meddommere. Barnefordelingsprosessutvalgets arbeid følges opp av Barne- og familiedepartementet.
6.5.5 Domstollignende forvaltningsorgan
Justisdepartementet finner ikke grunn til å foreslå at noen av de oppgavene som nå ligger til de domstollignende forvaltningsorgan, herunder Trygderetten og fylkesnemndene for sosiale saker, skal overføres til domstolene.
De domstollignende forvaltningsorganer antas å styrke rettssikkerheten i den offentlige forvaltning. De avlaster samtidig de alminnelige domstolene.