18 Etniske minoriteters deltakelse i høyere utdanning

18.1 Innledning

Selv om Norge i mange hundre år har hatt innvandring fra andre land i Europa og også hatt etniske minoriteter som samer, kvener og sigøynere, var det norske samfunnet lenge mer homogent enn i de fleste andre europeiske land. Innvandringen fra land utenfor Europa fra slutten av 1960-tallet til i dag har gjort samfunnet stadig mer flerkulturelt. De nye minoritetsetniske gruppene fylte etter hvert stillinger i arbeidsmarkedet som andre ikke ville ha – med dårligere lønn og svakere arbeidsvilkår. Kvinnene deltok mindre i arbeidslivet. Slik ble klasse, etnisitet og kjønn i den første tiden vevd sammen og skapte en fare for at de etniske minoritetene skulle bli varig segregert i nedre del av den sosiale lagdelingen.

Den økte innvandringen har naturligvis også betydd utfordringer for utdanningssystemet, inkludert høyere utdanning. Utfordringen har vært at høyere utdanning bør representere det samme for etniske minoriteter som for den etniske majoriteten – for den enkelte et middel til sosial mobilitet, til å realisere sine evner og talenter og for nasjonen et middel til å ta i bruk hele befolkningens ressurser. Den økende rekrutteringen fra etniske minoriteter de siste årene viser at det er mulig å møte denne utfordringen.

18.1.1 Tidligere utredninger

I NOU 2000:14 fokuserte Mjøs-utvalget på at innvandrernes ressurser og kompetanse skulle utnyttes bedre. Det ønsket mer forskning rundt situasjonen for innvandrerne i samfunnet, og spesielt de forholdene som er avgjørende for ungdommens valg av utdanning. En styrking av informasjons- og rådgivingstjenesten i videregående opplæring og høyere utdanning, bruk av rollemodeller og informanter med innvandrerbakgrunn, i tillegg til å få med seg innvandrerorganisasjonene i rekrutteringsarbeidet ble sett på som viktig. Videre var utvalget opptatt av at det flerkulturelle Norge skulle få innvirkning på utdanningsinstitusjonene, i form av bevissthet rundt studiemiljø, undervisning og tilrettelegging for studenter med innvandrerbakgrunn. Den enkelte institusjon skulle ha det sentrale ansvaret for å tilpasse utdanningstilbudet til det flerkulturelle samfunnet, mens myndighetene skulle ha det overordnete ansvaret.

Utvalgets forslag: 1

• Informasjons- og veiledningstjenesten i videregående opplæring og i høyere utdanning overfor minoritetsgruppene bør styrkes.

• Det bør vurderes å sette i verk målrettede tiltak for å rekruttere studenter med landbakgrunn som er mest underrepresentert i høyere utdanning.

• Det bør satses mer på forskning rundt situasjonen for innvandrerne i samfunnet, og spesielt med henblikk på de forholdene som er avgjørende for ungdommens valg av utdanning.

• Egne opptaksordninger for innvandrere på fagutdanninger med bred kontaktflate mot denne delen av befolkningen bør videreføres og utvides.

• Det bør settes i verk frivillige språkopplæringstilbud ved utdanningsinstitusjoner der det er behov. Det kan for eksempel være studieforberedende kurs, med vekt på undervisning og veiledning i norsk som fagspråk.

• Den enkelte institusjon i høyere utdanning bør etablere egne handlingsprogrammer som kan møte den utfordringen som studenter med en annen kulturbakgrunn representerer.

• Det bør utvikles ordninger for yrkesprøving og godkjenning av tidligere ervervet kompetanse/utdanning.

• Tilgangen på informasjon om prosessen rundt godkjenning av tidligere ervervet kompetanse bør bli bedre.

• Ventetiden for behandling av søknad om godkjenning av tidligere ervervet kompetanse bør kortes ned.

I St.meld. nr. 27 (2000 – 2001) Gjør din plikt – krev din rett: Kvalitetsreform av høyere utdanningble minoritetsgruppene omtalt slik:

Regjeringen vil arbeide for å øke rekrutteringen fra minoritetsgrupper til høyere utdanning generelt, og særlig til yrker der dette vurderes som spesielt viktig. Det vesentlige av dette arbeidet må gjøres i videregående skole.

De fleste av disse forslagene er fulgt opp. I Kunnskapsdepartementets strategiplan for språklige minoriteter, Likeverdig opplæring i praksis!, er flere av forslagene nevnt som tiltak. Videre har de høyere utdanningsinstitusjonene blitt oppfordret i St.prp. nr. 1 til å fokusere spesielt på rekruttering av studenter med innvandrerbakgrunn, og særlig til lærerutdanning.

18.2 Situasjonen i dag

I 2007 var det 415 000 innvandrere i Norge; det vil si 8,9 % av befolkningen. 2 I 2000 var antallet innvandrere i aldersgruppen mellom 19 og 24 år 27 000, og i 2005 hadde antallet i denne gruppen steget til nesten 35 000. Ikke-vestlige innvandrere sto for hele økningen, mens tallet på vestlige innvandrere gikk ned. 3 Denne utviklingen avspeiles også i høyere utdanning. Fra 2000 til 2005 økte antallet studenter med innvandrerbakgrunn i alderen 19 til 24 år fra 4000 til 7000 – fra 4 % til nærmere 7 %. De aller fleste av disse studentene – 6000 – hadde ikke-vestlig bakgrunn. 4 Studenter med ikke-vestlig landbakgrunn er ofte svært motivert, og flere av dem starter høyere utdanning rett etter videregående opplæring enn det majoritetsungdom gjør. 5

Ikke-vestlige førstegenerasjonsinnvandrere tar fremdeles høyere utdanning i mindre grad enn resten av befolkningen, mens ikke-vestlige etterkommere (de som er født i Norge med to utenlandske foreldre) i dag studerer minst like ofte som unge med norsk etnisk bakgrunn. Nær 18 % av alle ikke-vestlige førstegenerasjonsinnvandrere mellom 19 og 24 år tok per 01.10.05 høyere utdanning, mens 32,4 % av alle ikke-vestlige etterkommere i samme alder tok høyere utdanning – mot nær 31 % i hele befolkningen. At førstegenerasjonsinnvandrere henger etter, kan skyldes at noen med manglende skolegang fra hjemlandet befinner seg i grunnskole eller i videregående opplæring. I eldre studentkull er førstegenerasjonsinnvandrere bedre representert enn blant de yngre studentene. 6

Det økende antallet minoritetsetniske studenter må ses på bakgrunnen av at flere også tar videregående opplæring. Mens 60 % av førstegenerasjonsinnvandrere med ikke-vestlig bakgrunn i alderen 16 – 18 år var i videregående opplæring i 1994, hadde andelen steget til 71 % i 2003. Økningen har vært enda større blant etterkommere med ikke-vestlig bakgrunn – fra 74 % i 1994 til vel 88 % i 2003. Tilsvarende tall for dem uten innvandrerbakgrunn var henholdsvis 90 % og 92 %. 7 Den viktigste grunnen til at færre minoritetsetniske unge er i videregående opplæring, er forsinkelser i utdanningsløpet. Mange vil trolig fullføre grunnskolen og begynne i videregående opplæring senere. Andelen som ikke går direkte over i videregående opplæring, er rundt 10 % blant innvandrerne, mens den er rundt 3 – 4 % for andre. Disse tallene har holdt seg forholdsvis uendret i perioden 1994 – 2003. 8

Mange av de ikke-vestlige innvandrerne har imidlertid svært stort frafall i videregående opplæring. Ifølge nettsidene til Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI) fullførte bare 55 % av elevene med ikke-vestlig bakgrunn videregående opplæring i 2002. Forskjellen mellom majoritetsspråklige og minoritetsspråklige elever i gjennomføring av videregående opplæring henger sammen med at de minoritetsspråklige oftere har foreldre med lavere utdanning enn majoritetselevene, og at de minoritetsspråklige oftere har lavere karakterer fra grunnskolen. Ikke-vestlige minoritetsspråklige elever, både etterkommere og førstegenerasjonsinnvandrerede, har ikke lavere gjennomføring enn majoritetsspråklige elever der begge grupper har like karakterer fra ungdomsskolen og like høyt utdannede foreldre. 9 For å redusere frafallet i videregående opplæring, har IMDI utlyst 30 minoritetsrådgiverstillinger med tilsetting for tre år. I 2008 blir disse stasjonert ved videregående skoler i åtte fylker for bl.a. å bidra til at flere minoritetselever fullfører videregående opplæring. Unge med minoritetsbakgrunn som klarer å fullføre videregående opplæring, har gode sjanser til å lykkes i høyere utdanning. 10

18.2.1 Rekruttering av minoritetsstudenter til høyere utdanning

Flere høyere utdanningsinstitusjoner arbeider med å rekruttere minoritetsstudenter. 11 Særlig Universitetet i Oslo og Høgskolen i Oslo har i flere år arbeidet spesielt med rekruttering og oppfølging av minoritetsstudentene. Politihøgskolen har også engasjert seg i den senere tiden.

Universitetet i Oslo opprettet i 2003 et fireårig prosjekt, MiFA (Minoriteter i Fokus i Akademia), som retter fokuset mot studenter med minoritetsbakgrunn. I MiFA jobbes det for å øke antallet studenter med minoritetsbakgrunn, legge til rette for et flerkulturelt studiemiljø, opprette et studietilbud med fokus på flerkulturelle forhold i Norge og å få flere minoritetsstudenter ut i arbeidslivet. 12 MiFA har samarbeidet med videregående skoler i Oslo og Drammen og ett voksenopplæringssenter i Oslo-området for å drive motivasjons- og rekrutteringsaktiviteter ved disse prosjektskolene. Erfarne masterstudenter tilknyttet prosjektet har vært rollemodeller for elevene. MiFA-prosjektet har knyttet til seg lærlinger blant elevene i MiFA-valgfaget, som er et tilbud for dem som ønsker å jobbe med problemstillinger knyttet til temaene minoritet og høyere utdanning og minoritets-/majoritetsspørsmål. Valgfaget har som mål å bidra til å øke deltakelsen av ulike etniske minoriteter i høyere utdanning. UiO kuttet imidlertid støtten til MIFA-prosjektet høsten 2007 av økonomiske årsaker.

Høgskolen i Oslo begynte i 1999 å prøve ut rekrutteringsmetoder gjennom kommunikasjon rettet mot pakistanske miljøer som en del av sitt rekrutteringsarbeid. I 2003 ble det toårige prosjektet Minoriteter i Profesjonsutdanning (MiP) opprettet med én stilling og finansiert av departementet. Prosjektet hadde også erfaringsspredning som oppgave, og derfor ble nettbladet MaiA – Mangfold i Akademia startet i 2004. MaiA kommer ut fire ganger i året og har ca. 460 abonnenter over hele landet. Ansatte ved høyskolen holder foredrag i ulike sammenhenger for å spre kunnskap om høyskolens tilbud. 13

Høgskolen i Oslo driver også praktisk rekrutteringsarbeid gjennom oppsøkende virksomhet overfor utvalgte minoritetsmiljøer og gjennom nettverk og kontakt med innvandrerorganisasjoner/studentforeninger. Tyrkiske miljøer er for tiden prioritert. Høyskolen har også formidlet et stipend fra et privat legat til ti minoritetsstudenter som kan bli gode rollemodeller for minoritetsungdom. Ellers arbeides det med å få hensynet til minoritetsstudenter inn i de ordinære studenttiltakene, som f.eks. Karrieresenteret. Studentambassadører med minoritetsbakgrunn inngår nå i det ordinære studentkorpset ved HiO som drar på skolebesøk og står på stands på utdanningsmesser osv.

Politihøgskolen (PHS) har 3 % studenter med ikke-vestlig bakgrunn, og høyskolens prioriterte målsetting er at politistyrken skal avspeile den flerkulturelle sammensetningen i det norske samfunnet. Prosjektet «Rekruttere og beholde» er et samarbeidsprosjekt mellom Politidirektoratet og PHS. 20 polititjenestemenn/-kvinner med minoritetsbakgrunn skal veilede ungdom med tilsvarende bakgrunn som ønsker å søke PHS. Prosjektet «Ut i felten» er et pilotprosjekt ved PHS hvor praksisansvarlige og lokale medarbeidere ved Manglerud politistasjon i Oslo, Trondheim sentrumsstasjon og Bergen sentrumsstasjon veileder lokale minoritetsungdommer med interesse for politiyrket. PHS har også opprettet en egen flerkulturell e-postadresse. Minoritetsungdom som PHS får kontakt med gjennom oppsøkende virksomhet eller på e-post, inviteres til å besøke høyskolen.

18.2.2 Hvilke etniske minoritetsgrupper tar høyere utdanning?

Begrepet «etniske minoriteter» skjuler at det er store forskjeller mellom ulike etniske minoriteter – også når det gjelder høyere utdanning. Få etniske minoriteter har lang nok botid i Norge til at et større antall etterkommere har nådd aldersgruppen 19 til 24 år. Unntaket er de med pakistansk, vietnamesisk, tyrkisk, indisk og polsk bakgrunn. For de fleste av disse er studietilbøyeligheten omtrent dobbelt så stor blant etterkommerne som blant førstegenerasjonsinnvandrerne. For eksempel befinner nær to av fire vietnamesiske etterkommere seg i høyere utdanning mot bare én av fire førstegenerasjonsinnvandrere fra Vietnam. Både etterkommerne (15 %) og førstegenerasjonsinnvandrerne (7 %) fra Tyrkia har imidlertid mye lavere studietilbøyelighet enn de fleste andre innvandrergruppene. Kvinner studerer oftere enn menn blant den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen, slik det er i befolkningen ellers. For eksempel studerer kvinnelige etterkommere med tyrkisk bakgrunn dobbelt så ofte som mennene. Det gjelder også i en viss grad blant pakistanske etterkommere – hver tredje kvinne og bare hver fjerde mann. 14

Sannsynligheten for at personer bosatt i Norge har oppnådd kort høyere utdanning ved 35 års alder, er størst for studenter med bakgrunn fra India, Kina, Norge, Vietnam, Sri Lanka, Filippinene, Iran, Pakistan, Tyrkia, Marokko og Thailand. Tilsvarende statistikk for lang høyere utdanning er Iran, Kina, Vietnam, Sri Lanka, India, Norge, Pakistan, Filippinene, Chile, Tyrkia og Marokko. 15

18.2.3 Hvilke fagfelt studerer de etniske minoritetsgruppene?

De mest populære studiene blant studenter med ikke-vestlig landbakgrunn i 2006 var 1) naturvitenskapelige fag, håndverksfag og tekniske fag, 2) helse-, sosial- og idrettsfag og 3) økonomiske og administrative fag, jf. vedlegg 5. Apotekfag (farmasi, reseptarfag, apotekteknikk og andre apotekfag) er populære blant ikke-vestlige studenter, og de utgjorde 22 % (116 personer) i 2005 av den totale studentmassen. Apotekfagene er særlig populære blant vietnamesere. Også i tannhelsefagene er personer med ikke-vestlig bakgrunn overrepresenterte, og de utgjorde over 14 % av studentene i 2005. I de naturvitenskapelige og tekniske fagene som matematikk, statistikk, fysikk, kjemi og biologi hadde 8,4 % av alle studentene mellom 19 og 24 år ikke-vestlig bakgrunn i 2005. 5,3 % av alle de ikke-vestlige studentene studerte ett av de nevnte fagene, mens det for resten av befolkningen var 3,6 % av alle studentene.

Ingeniørstudiene skiller seg fra fagene nevnt over, ettersom det ikke er spesielt populært blant den ikke-vestlige befolkningen å bli ingeniør. Mens 5,7 % av alle studentene tok dette studiet i 2005, gjaldt det samme 4,7 % av de ikke-vestlige studentene. Bare 90 kvinner med ikke-vestlig bakgrunn, 15 av dem etterkommere, var blant de 5700 ingeniørstudentene. I 2005 studerte 2200 personer mellom 19 og 24 år medisin. Av disse hadde nær 8,3 % ikke-vestlig bakgrunn. «Tettheten» av ikke-vestlige studenter på medisinstudiene var 40 % høyere enn gjennomsnittet for de andre fagene. Juridiske fag var i 2005 omtrent like populære blant dem med innvandrerbakgrunn som medisin; henholdsvis 3,2 % og 2,8 % av studentene med innvandrerbakgrunn valgte disse utdanningsveiene. Av alle jusstudentene utgjorde de ikke-vestlige studentene 5 %. 16

Førskolelærerutdanningen utmerker seg når det gjelder å inkludere og støtte studenter med minoritetsbakgrunn, og har i flere år arbeidet for å gi alle studenter flerkulturell yrkeskompetanse. FoU-arbeid med fokus på det flerkulturelle feltet utføres løpende. Særlig førskolelærerutdanningen ved Høgskolen i Oslo har gått foran. Den har opprettet studietilbud for assistenter i barnehagen med minoritetsbakgrunn i nært samarbeid med bydeler i Oslo. «Arena for flerkulturell kompetanse» er et nettverk hvor praksisfeltet knyttes til utdanningen gjennom konkret samarbeid, og flere lærere bruker sin FoU-ressurs til et flerkulturelt fokus. Ved Dronning Mauds Minne Høgskole førte lav studiegjennomføring blant førskolelærerstudentene med flerkulturell bakgrunn til at høyskolen startet et veiledningsrettet deltidsstudium med ekstra oppfølging av disse studentene fra 2002. Det har bidratt til en firedobling av antall førskolelærerstudenter med flerkulturell bakgrunn på tre år. Den viktigste tilretteleggingen har vært å tilby studiet på deltid, da mange av studentene ønsker å jobbe ved siden av studiene. I tillegg har studentene fått tilbud om spesielt tilrettelagt eksamensform i alle fag. De har også fått tilbud om veiledning og ekstra oppfølging direkte etter ordinær undervisning.

Ni høyskoler samarbeider om å tilby en treårig bachelorutdanning for morsmålslærere og tospråklige assistenter som har behov for å komplettere utdanningen sin for å få undervisningskompetanse i flere fag i grunnskolen. Studietilbudet er delvis nettbasert, og Høgskolen i Hedmark har koordineringsansvaret. Studiet er bygd opp slik at studentene med ett års supplerende studium kan få allmennlærerkompetanse. I 2005 var det ca. 350 som begynte på tilbudet, og høsten 2006 startet 338 studenter opp. De første studentene (21) fullførte og fikk lærervitnemål våren 2007, og det forventes at mange blir ferdige våren 2008.

Fra 2003 er det innført en stipendordning til minoritetsspråklige lærere for utdanning som gir formell kompetanse for undervisning i skolen. Stipendordningen er et ledd i den nasjonale strategiplanen for språklige minoriteter, «Likeverdig utdanning i praksis! 2004 – 2009». Stipendordningen gjelder for lærere med et annet morsmål enn norsk, dansk, svensk, samisk, fransk, tysk, engelsk og spansk.

18.2.4 Andel studenter med ikke-vestlig landbakgrunn ved de høyere utdanningsinstitusjonene

Ifølge Statistisk sentralbyrå har universitetene 8 % studenter med ikke-vestlig landbakgrunn, de vitenskapelige høyskolene 4 % og de statlige høyskolene 6 % per 01.10.2006. Universitetet i Oslo har flest studenter med ikke-vestlig landbakgrunn, og disse utgjør 12 % av det totale studenttallet. Ved Høgskolen i Oslo utgjør ikke-vestlige studenter 14 % av det totale tallet. Se vedlegg 5 for mer informasjon.

De fleste institusjonene lager ikke statistikk over studenter med minoritetsbakgrunn, men ved Høgskolen i Oslo gjøres det. 17 For studieåret 2006/2007 var andelen minoritetsstudenter vel 14 % på høyskolens bachelorstudier og 16 % på masterstudiene. Flesteparten av minoritetsstudentene som tar en mastergrad, går på masterstudiet i flerkulturell og internasjonal utdanning, men de finnes på alle masterstudiene. Antallet registrerte minoritetsstudenter ved bachelorstudiene har vært i underkant av 1000 de siste årene. I tillegg var det registrert 52 studenter ved masterstudiene og 118 studenter ved årsstudiene og videreutdanningene. 119 personer som tok enkeltfag til bachelorgraden for tospråklige faglærere, kom i tillegg. 18 For mer informasjon se vedlegg 5.

Høgskolen i Oslo har også laget statistikk over hvordan karakterene for kullet fra høsten 2003, som skulle ha fullført bachelorstudiene våren 2006, fordeler seg mellom studenter med begge foreldre født utenfor Norden og med foreldre født i Norden. 19 Flere studenter med foreldre fra utenfor Norden strøk, og gjennomsnittsnittskarakteren for disse er D, mens det for studentene med foreldre fra Norden er C. 61 % av studentene med foreldre fra Norden fullførte studiet på normert tid (3 år), mens tilsvarende tall for de andre studentene var 44 %. Studenter med foreldre fra Norden fullfører også studiene oftere enn de andre, og andelen er henholdsvis 65 % og 46 %. Se vedlegg 5 for mer informasjon.

18.2.5 Godkjenning og godskriving av høyere utdanning

Kunnskapsdepartementet nedsatte i 2006 et utvalg (Brautaset-utvalget) for å utrede problemstillinger knyttet til dagens system for godkjenning og godskriving av høyere utdanning i Norge. Utvalget leverte sin innstilling i januar 2007 og foreslår følgende: 20

• Opprettelse av et nasjonalt informasjonssenter for godkjenning av utdanning fra utlandet med et eget lett gjenkjennelig navn og eget domene på internett. Det skal legges til NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen).

• I saker om generell godkjenning skal NOKUT i godkjenningsbrevet gi mer utfyllende informasjon om utdanningen fra utlandet enn det som gjøres i dag, for å øke arbeidsgivers forståelse av hva utdanningen tilsvarer.

• Styrking av arbeidet med listen over kvalifikasjoner fra utlandet som tilfredsstiller kravene til generell studiekompetanse (GSU-listen), med navn på utdanning og eventuelle tilleggskrav. Listen foreslås å få en formell og tydelig status, og ressursene til arbeidet med vedlikehold og oppdatering av listen bør økes.

• Avklaring av ansvar for kapasitet og opplegg for norskopplæring for innvandrere som har, eller ønsker å ta, høyere utdanning.

• Opprettelse av en arbeidsgruppe for å gjennomgå Nasjonal database for godkjenning av utenlandsk høyere utdanning (NAG) slik at den kan fungere som et bedre redskap for forenkling og effektivisering av godkjenningsarbeidet.

• Kvalitetssikring av universitetenes og høyskolenes arbeid med godkjenningssaker ved at dette blir et kriterium som skal vurderes ved godkjenning av institusjonenes kvalitetssikringssystem. Departementet bør oppfordre dem til å følge Europarådets og UNESCOs rekommandasjoner om standarder og kriterier for arbeidet.

Forslagene fikk bred tilslutning i høringen våren 2007. Kunnskapsdepartementet vil følge opp med en gjennomgang av lov om universiteter og høyskoler vinteren 2007/2008, og arbeidet med revisjon/oppgradering av NAG-databasen startet høsten 2007. Styrkingen av arbeidet med GSU-listen vil bli satt i verk i løpet av 2008. Videre skal NOKUT gi mer utfyllende informasjon i de generelle godkjenningsbrevene og opprettelsen av informasjonssenteret for godkjenning av utenlandsk utdanning. I tillegg har Kunnskapsdepartementet utarbeidet en handlingsplan for godkjenning av utenlandsk høyere utdanning som ledd i Bologna-prosessen. Et viktig tiltak i planen var å ta opp godkjenning av utenlandsk utdanning på alle etatsstyringsmøtene med universitetene og høyskolene våren 2007. 21

Brautaset-utvalget så ikke på godkjenning av kvalifikasjoner for de regulerte yrkene. På dette området viser det seg å være en del problemer for innvandrerne. Lang saksbehandlingstid er ett av dem.

18.2.6 Overgang fra høyere utdanning til arbeidsliv

NIFU foretok i 2002 en kandidatundersøkelse blant personer bosatt i Norge som var uteksaminert fra tre og et halvt til fem år tidligere, i Norge eller i utlandet, både personer med innvandrerbakgrunn (95 % var førstegenerasjonsinnvandrere og 5 % etterkommere) og etnisk norske. Denne viser at det er store forskjeller i risiko for arbeidsledighet mellom ikke-vestlige innvandrere og etnisk norske kandidater, slik det også er funnet i andre undersøkelser foretatt på ulike tidspunkter. 22 Blant ikke-vestlige innvandrere var andelen som hadde opplevd arbeidsledighet et halvt år etter eksamen, over dobbelt så høy som blant etnisk norske, og det samme gjaldt dem som hadde opplevd arbeidsledighet i løpet av en periode på tre til fire år. 23 For eksempel var beregnet sannsynlighet for å være arbeidsledig i første fase etter eksamen for en mannlig ingeniør som var uteksaminert i en alder av 29 år i 1998, 8 % for en med etnisk norsk bakgrunn, mot 20 % for en med samme karakteristika som hadde ikke-vestlig bakgrunn.

Økt arbeidsledighet blant ikke-vestlige innvandrere kan skyldes en kombinasjon av færre relevante kontakter og et mindre utbygd nettverk, herunder trolig også dårligere kjennskap til det norske arbeidsmarkedet, og – for enkelte – svake norskkunnskaper, samt trolig også diskriminering i en eller annen form. De aller fleste nyutdannede med ikke-vestlig bakgrunn klarer seg imidlertid bra i det norske arbeidsmarkedet. Men det å starte karrieren med å oppleve arbeidsledighet får spesielt negative følger for kandidater med ikke-vestlig bakgrunn. Mye tyder på at det virker stigmatiserende for denne gruppen, mens det ikke gjør det for andre kandidater. Det er også mange flere av de ikke-vestlige innvandrerne enn av de etnisk norske og de vestlige innvandrerne som har en jobb de er overkvalifisert for. 24

18.3 Utvalgets vurderinger

Utvalget ser tre områder der den etniske balansen i høyere utdanning representerer en utfordring – rekrutteringen, gjennomføringen og overgangen fra høyere utdanning til arbeidsmarkedet.

Når det gjelder rekrutteringen av ikke-vestlige innvandrere, har den bedret seg de siste fem årene, særlig for etterkommere, der forskjellene mellom etniske minoriteter og etnisk norske synes å jevne seg ut. Derimot er studiehyppigheten for førstegenerasjonsinnvandrere (18 % blant 19 – 24 åringer) fortsatt langt lavere enn i befolkningen som helhet (32 %), og unge menn fra ikke-vestlige minoriteter studerer vesentlig sjeldnere enn unge kvinner. Få unge fra etniske minoriteter studerer på områder der samfunnsmessige hensyn tilsier at det bør være større etnisk pluralisme. Her kan det være forskjeller mellom institusjonene, men områder der institusjonene bør sørge for at det er god rekruttering fra etniske minoriteter er blant annet lærerutdanning, politiutdanning, barnevernspedagog- og sosionomutdanning.

Universitetene og høyskolene har et ansvar for å bidra til at sammensetningen av studentmassen avspeiler at samfunnet er blitt mer flerkulturelt. De bør ha kontakt med representanter og organisasjoner for etniske minoriteter, studenter, deres foreldre og religiøse og sekulære ledere og utvikle strategier og tiltak for å få til en bredere rekruttering.

Når det gjelder gjennomføring av studiene, finnes det som nevnt ikke tilfredsstillende nasjonal statistikk for det. Statistikk fra Høgskolen i Oslo tyder på at studenter med minoritetsetnisk bakgrunn har større problemer med å gjennomføre studiene enn andre. De stryker oftere, og de bruker lengre tid på å gjennomføre studiet. Det eksisterende finansieringssystemet skaper dermed et visst disinsentiv for å rekruttere studenter fra etniske minoriteter. Stort frafall fra studiene er en stor utfordring både for institusjonene og samfunnet. Samtidig er det viktig at etnisk minoritetsungdom greier å gjennomføre studiene og dermed blir rollemodeller for andre med samme bakgrunn, eventuelt også kunne engasjeres av institusjonene til motiveringsarbeid. Utvalget viser til at skjevheter i etnisk rekruttering i stor grad er sosialt betinget ved at minoritetsetnisk ungdom med foreldre med høy utdanning i hovedsak synes å søke høyere utdanning i samme utstrekning som norsk etnisk ungdom med foreldre som har det samme. Det tyder på at økt sosial mobilitet for innvandrere på lengre sikt også vil øke rekrutteringen av minoritetsetnisk ungdom til høyere utdanning. Det finnes imidlertid lite kunnskap om hva som gjør at studentene slutter og hvilke tiltak som kan motvirke dette, og utvalget understreker at universitetene og høyskolene bør skaffe seg kunnskaper om dette for å kunne iverksette gode tiltak som øker gjennomføringen.

Kunnskapsdepartementet bør bistå institusjonene ved å bestille årlig statistikk fra SSB over andel studenter med minoritetsbakgrunn ved hver utdanningsinstitusjon og ved det enkelte studieprogram. Departementet kan også gjennom Senter for profesjonsstudier (HiO) framskaffe data på institusjonsnivå samt aggregerte data for forskjeller og likheter i frafall, progresjon og karaktersnitt mellom majoritets- og minoritetsstudenter.

Utvalget viser til at flere universiteter i andre land, for eksempel University of York, England, og University Western Australia, har engasjert seg for at studieplaner, pensum og studieopplegg i større grad skal bidra til at deres institusjon skal bli mer inkluderende for ulike minoriteter. University of York har for eksempel arrangert konferansen Curriculum Innovation for Diversityom hvordan pensum kan bli mer inkluderende og tilbudt kurser og seminarer om temaer som Working and Managing Diversitysom ledd i opplæring av personalet. 25

Når det gjelder overgangen fra høyere utdanning til arbeidsmarkedet, viser den refererte rapporten fra NIFU at personer med etnisk minoritetsbakgrunn er utsatt for klart større risiko for arbeidsledighet enn andre. Det skyldes sannsynligvis en blanding av svakere nettverk, mindre kjennskap til arbeidsmarkedet og for enkelte dårligere språkkunnskaper, samt diskriminering. Utvalget finner det svært uheldig at det selv i en situasjon med stor etterspørsel etter arbeidskraft, skal være vanskelig for ungdom som har satset på høyere utdanning, å komme inn på arbeidsmarkedet. Når en har gjort det en trodde at samfunnet forventer og tatt høyere utdanning, kan det skape bitterhet og en følelse av å være ekskludert. For samfunnet betyr det et tap av ressurser når unge ikke får arbeid de er utdannet til og motivert for.

18.4 Utvalgets forslag

Utvalget mener at det trengs et mer aktivt engasjement både fra sentrale myndigheter og fra de høyere utdanningsinstitusjonene for å øke rekrutteringen, bedre gjennomføringen og lette overgangen fra utdanning til arbeid for etniske minoriteter.

Utvalget foreslår at:

• Departementet pålegger universitetene og høyskolene å utforme en plan for etnisk likestilling og integrering. Planen må beskrive hvilket kunnskapsgrunnlag institusjonen har når det gjelder rekruttering og gjennomføring av studiene og overgang til arbeidsmarkedet for etniske minoriteter, tiltak for forbedringer og evaluering av allerede eksisterende tiltak og bruk av minoritetsetniske studenter som rollemodeller og ambassadører. Planen må videre beskrive institusjonenes strategier og tiltak for at de selv skal rekruttere ansatte med minoritetsetnisk bakgrunn. Det må være knyttet et eget budsjett til planen.

• Departementet legger fram forslag om hvordan innvandrere med høyere utdanning fra andre land kan få supplert sin utdanning i Norge for å få godkjent denne som likeverdig med den tilsvarende norske utdanningen.

• Universitetene og høyskolene innfører kvoteringsordninger i opptaket til studier som leder til yrker der etnisk pluralisme er viktig, og der det er vanskelig å komme inn for etniske minoriteter.

• Universitetene og høyskolene foretar en gjennomgang av innholdet i læreplaner og materiell – særlig i samfunnsvitenskapelige og humanistiske emner – for å vurdere om studieplaner og litteratur avspeiler en etno- eller eurosentrisk dominans og om temaer knyttet til andre kulturer, er tilstrekkelig dekket.

• Kunnskapsdepartementet – eventuelt Universitets- og høyskolerådet – arrangerer årlige kontaktkonferanser mellom de høyere utdanningsinstitusjonene for å drøfte og utvikle tiltak på dette området.

• Departementet etablerer et stipendprogram for økt rekruttering av etniske minoriteter på fagfelt der det er svak rekruttering. Utvalget er spesielt opptatt av at lærerutdanningen styrker rekrutteringen slik at minoritetsetnisk ungdom i større grad møter folk med samme etniske bakgrunn og får rollemodeller i utdanningssituasjonen. Stipendordningene for morsmålslærere til å kunne ta full utdanning bør bygges ut.

• Regjeringen setter i verk tiltak for at personer med minoritetsetnisk bakgrunn som tar høyere utdanning, kommer i arbeid i stedet for å måtte søke sosialhjelp. Det bør etableres et trainee-program i private og offentlige institusjoner, de høyere utdanningsinstitusjonene selv eller i frivillige organisasjoner som gir yrkeserfaring og et bedre grunnlag for å søke andre stillinger.

• Kunnskapsgrunnlaget for inkludering av etniske minoriteter i høyere utdanning styrkes. De høyere utdanningsinstitusjonene bør belyse flerkulturelle aspekter gjennom sitt eget FoU-arbeid.