23 Særuttalelse fra utvalgsmedlem Marianne Harg
Utvalgsmedlem Marianne Harg mener at hovedutfordringene for de høyere utdanningsinstitusjonene i Norge, som er å sikre kvalitativt gode og relevante utdanninger og flere fremragende forskningsmiljøer, best møtes ved å understøtte institusjonenes og fagmiljøenes evne til å realisere egne strategier for faglig utvikling. Harg deler ikke utvalgets bekymring om institusjonenes manglende evne til å styre i retning av bedre arbeidsdeling og ressursutnyttelse for sektoren samlet. Harg mener dessuten det ligger muligheter for bedre politisk styring innenfor rammen av dagens system. Mål om høy kvalitet i forskning og utdanning må være avgjørende forutsetninger for politisk styring og finansiering av universitets- og høyskolesektoren. Videre mener Harg utvalgets forslag om strukturendringer, der målet i seg selv er store institusjoner, ikke gir et svar på de faglige utfordringene som institusjonene og det norske kunnskapssystemet står overfor. Omfattende og unødvendige fusjonsprosesser er ikke svaret på utvalgets felles mål om bedre kvalitet i utdanning og forskning, og etter Hargs vurdering vil omorganiseringen ikke gi det beste grunnlag for økt differensiering og økt nærhet til det regionale arbeidsliv. Harg ønsker, i motsetning til utvalget, at institusjonsbetegnelsen fortsatt skal virke differensierende og at ikke kravene til å oppnå universitetsstatus reduseres.
For å nå disse målene mener Harg at et bedre alternativ er å legge til rette for sterkere politisk og strategisk styring innenfor dagens system gjennom:
Strategisk dialog mellom politiske myndigheter og styrene ved institusjonene kombinert med avtalebasert og mer langsiktig finansiering
Videreutvikling og forsterking av eksisterende tiltak for konsentrasjon av forskning og forskerutdanning
Særskilte tiltak som understøtter kvaliteten i utdanningene, basert på deres egenart
Politisk vurdering av de finansielle og andre ressursmessige konsekvenser ved endring av institusjonskategori, i tillegg til NOKUTs faglige evaluering
Harg mener dette vil gi grobunn for sterke og konkurransedyktige fagmiljøer og føre til en klarere arbeidsdeling mellom de ulike utdanningsinstitusjonene.
Harg ønsker også å påpeke følgende i forhold til utvalgets forslag:
Store institusjoner med store interne ulikheter i både kultur og faglige miljøer vil gi økt distanse mellom styrende organer og fagmiljøene ved institusjonen. Dette kan svekke gjennomføringskraften som er nødvendig for å få til endringer som vil heve kvaliteten i forskning og utdanning. Store og mangfoldige institusjoner svekker også muligheten til å utvikle en tydeligere profil for den enkelte institusjon.
De siste årene er utdanningsinstitusjonenes tilknytning til arbeidslivet forsterket ved at flere styremedlemmer har bakgrunn fra bedrifter og organisasjoner i arbeidslivet. Store institusjoner vil, slik det er tenkt i flertallets forslag, gi færre styrer med totalt færre eksterne representanter og derigjennom en smalere representasjon fra arbeidslivet. Dette er en uheldig utvikling – særlig med tanke på høyskolenes rolle som driver for regional utvikling.
Erfaring fra tidligere sammenslåinger tyder på at det er vanskelig å oppnå faglige synergier, og at motsetningene mellom fagmiljøer kan forsterkes, jf. Bjørn Stensaker, Ingvild Marheim Larsen og Svein Kyvik, NIFU STEP arbeidsnotat 24/2005: Noen erfaringer og utfordringer med fusjoner i høyere utdanning.
Universitetene og høyskolene har de siste årene gjennomført omfattende reformer, som har vært krevende for fagmiljøene og de ansatte. Tunge administrative og organisatoriske endringer som ikke er begrunnet i institusjonenes faglige virksomhet, og som ikke oppfattes å gi faglig merverdi for utdanning og forskning, vil slite på organisasjoner som fremover har store utfordringer med tanke på rekruttering og kvalitetsheving.
23.1 Utvalgsmedlem Hargs vurderinger og forslag
Det oppleves i dag som et problem at mange høyskoler ønsker å bli universiteter. Det er derfor viktig at det fremover etableres en politikk for tydeligere rolle- og arbeidsdeling som bygger på institusjonenes egenart. Harg forutsetter at høyskolene skal ha tyngdepunkt i kortere og mer praksisrettede utdanninger, selv om mange av de korte profesjonsutdanningene vil finnes både ved høyskolene og universitetene. Tilsvarende skal universitetene ha hovedansvar for master- og doktorgradsutdanning innenfor sine fag. I tillegg vil det ved de fleste høyskoler være tilbud om noen master- og doktorgradsutdanninger der de har særlig kompetanse. Dette vil kunne gi den diversitet som er nødvendig for at det samlede høyere utdanningssystemet kan realisere de ulike mål som er definert og de ulike behov som samfunnet har for kompetanse. Istedenfor å etablere helt nye løsninger, bør det bygges videre på de institusjonelle strukturer som i dag finnes, men ut fra mål om at de ulike institusjonstypene gis en mer tydelig rolle innenfor det samlede universitets- og høyskolesystemet.
Beslutning om og gjennomføring av sammenslåinger og evt. nedleggelser bør foregå ved at de ulike aktørene får mulighet til å ivareta rollene de er gitt, og som de forventes å fylle. Styret har ansvar for å utforme strategier og mål for virksomheten, og dette inkluderer vurderinger av hvilke organisatoriske løsninger som vil tjene den faglige virksomheten på best mulig måte; for eksempel nettverkssamarbeid, sammenslåinger eller nedleggelser av tilbud eller studiesteder. Kunnskapsdepartementets rolle må være å vurdere hver enkelt institusjons mål i et samlet nasjonalt perspektiv. I tillegg skal Kunnskapsdepartementet, som eier, delta i utviklingen av de høyere utdanningsinstitusjonene og bidra til en best mulig forvaltning av samfunnets verdier til forskning og høyere utdanning.
23.1.1 Strategisk dialog og langsiktig avtalebasert finansiering
Harg slutter seg til utvalgets forslag vedr. elementene og det prinsipielle i finansieringsordningen, men ønsker å fremheve at den avtalebaserte andelen av finansieringen må være tilstrekkelig til politisk styring av institusjonenes profil og arbeidsdeling. Det er den strategiske dialogen mellom de politiske myndighetene og ledelsen ved den enkelte institusjon som muliggjør den politiske styringen av autonome institusjoner som Hargs forslag innebærer. En god og nødvendig utvikling av den avtalebaserte finansieringen tilsier at finansieringsordningene må bli langsiktige.
Det er påkrevet med noen endringer i styringen av sektoren, og disse må understøtte institusjonenes evne til å realisere egne strategiske mål om kvalitet, arbeidsdeling og samspill med arbeidslivet. Vi kan her bygge på de erfaringer som er gjort og gjøres i andre land. Som omtalt i kapittel 10 om finansieringssystemet har flere land avtalebasert og langsiktig finansiering, hvor det settes krav og mål til utviklingen av den enkelte høyskole og universitet.
Det er to viktige hensyn som kan ivaretas gjennom avtaler mellom politiske myndigheter og de høyere utdanningsinstitusjonene. For det første kan dette gi en vesentlig bedre forutsigbarhet for de høyere utdanningsinstitusjonene. For det andre kan politiske myndigheter knytte finansielle forpliktelser til nasjonale mål og ambisjoner og til strategiene som de enkelte universitetene og høyskolene har utviklet for å realisere disse målene.
Det er mulig å kombinere avtalebasert finansiering med annen type finansiering, som for eksempel resultatbasert og strategisk finansiering, men Harg mener det er vesentlig at den avtalebaserte andelen utgjør en så stor del at den påvirker den strategiske dialogen og styringen av sektoren.
23.1.2 Videreutvikling og forsterking av tiltak for konsentrasjon av forskning og forskerutdanning
Harg deler ikke fullt ut utvalgets pessimistiske analyse av nåværende utvikling når det gjelder fragmentering av forskningsmiljøer i kapittel 5.4. Harg mener å se flere positive utviklingstrekk i retning av konsentrasjon og kvalitetsheving som må understøttes:
Flere av høyskolene har inngått samarbeid med universiteter om forskning, forskerutdanning og innenfor enkelte utdanningsprogrammer. Slike samarbeidsavtaler må oppmuntres gjennom finansieringsordningene og derved også bli forpliktende for partene, i større grad enn erfaringen nå tilsier.
De siste årene er det etablert flere nasjonale ordninger som gir en sterkere konsentrasjon av ressursene om enkelte fagmiljøer, slik som Sentre for fremragende forskning, Storforsk og Yngre fremragende forskere. Dette bidrar til en bedre arbeidsdeling mellom ulike fagmiljøer, særlig i universitetssektoren. De sikrer også større volum på prosjektsatsinger innenfor grunnforskning, på en slik måte at det er mulig for fagmiljøer å bygge solide plattformer for faglig utvikling. Denne typen initiativ vil bidra til å skape faglig sterke og konkurransedyktige fagmiljøer, også over institusjonsgrensene, dersom arbeidet videreføres og forsterkes. Det er også viktig at det ligger insentiver for samarbeid i finansieringen av større vitenskapelig utstyr.
Forslag om organisering av forskerutdanningen gjennom forskerskoler ble initiert i Forskningsmeldingen i 2005. En slik ordning er nødvendig for å styrke forskerutdanningen, og ulike former for organisert forskerutdanning er allerede i drift flere steder. Den vil samtidig bidra til en god arbeids- og rolledeling ved at universitetene, de vitenskapelige høyskolene og de aller fremste høyskolemiljøene er de som vil ha ansvar for forskerskoler. Gode forskerutdanninger er avhengig av sterke fagmiljøer, men ikke av store institusjoner der hvert miljø ikke er så stort.
23.1.3 Kvalitet innen de enkelte utdanningenes egenart
Som nevnt innledningsvis er det en bekymring at høyskolenes akademiske drift vil gå på bekostning av de kortere profesjonsutdanningene og eventuelt også at praksisdelen av disse utdanningene vil lide innenfor en universitetsramme. Tilsvarende kan man ha bekymring for om omfattende bachelorundervisning ved universitetene vil influere på tiden som kan avsettes til bl.a. basisforskning. Det er derfor relevant å kommentere de ulike institusjonstypenes roller fremover.
Høyskolene
Samfunnet har et behov for praktisk orienterte profesjonsutdanninger på bachelor-nivå. Det er fornuftig at høyskolene fortsatt har en særskilt oppgave som leverandør av disse. Det kan bli en utfordring å opprettholde kvaliteten og utviklingen i undervisningen i disse fagene, særlig blant det vitenskapelige personalet, dersom den akademiske driften i hovedsak rettes mot å skulle bli universitet. Det er derfor viktig å gjenopprette prestisjen i det å skape ypperlig undervisning på lavere grad, orientert mot behovene der utdanningen skal brukes og gjennom anerkjennelse av spesielt gode undervisningsmiljø. Undervisningen på høyskolene skal være forskningsbasert med relevant, i hovedsak anvendt, forskning i fagene lokalt. Det er samtidig viktig at kravene til førstelinjekompetanse innenfor praksisfeltet vurderes. Relevant praksis fra arbeidslivet bør telle mer enn det gjør i dagens system, der akademiske meritter er utslagsgivende for for eksempel akkreditering av studietilbud.
Erfaring tilsier at behovet for teoretisk innsikt også innenfor de mer praktisk orienterte profesjonsfagene øker. Undervisning på master- og doktorgradsnivå også i høyskolene er derfor en naturlig utvikling, men den må følges nøye slik at kompetanse og profil holder et høyt og stabilt nok nivå slik at studentene får den kvalitet i undervisningen som de har krav på. Det er viktig at høyskolene får utvikle slike fagmiljøer der de har særlig kompetanse og kapasitet, som på egne premisser forsterker profesjonsfagenes egenart. Det er også en selvfølge at gjennomføring av doktorgradsarbeider ved de enkelte høyskoler skjer i henhold til det som utvalget ellers setter som forutsetning. Det innebærer at høyskolens doktorgradsstudenter er knyttet til en godkjent forskerskole. I tillegg er det naturlig med et utstrakt samarbeid om grunnleggende forskning med universiteter og institutter.
Høyskolene har lang tradisjon for samarbeid med både næringsliv og det offentlige rundt det praksisnære feltet, både gjennom utdanningene som tilbys og i FoU-virksomheten. Det er nødvendig at dette forsterkes i tiden fremover, heller enn å svekkes. Høyskolene skal være viktige bidragsytere til verdiskaping og for å sikre kompetanse og nøkkelpersonell i den regionen de tilhører. I tillegg må høyskolenes kompetansemiljøer brukes i desentraliserte og fleksible utdanningstilbud. Dette betinger i sum at høyskolene evner å bygge og vedlikeholde sterke og relevante fagmiljøer og kan legge ned eller endre steder og studier som ikke når kvalitetsmålene de setter seg. En ny avtalebasert finansieringsmodell med utgangspunkt i en avtalt profil og arbeidsdeling, vil kunne ivareta dette behovet på en bedre måte.
De vitenskapelige høyskolene
Utvalgets flertall ønsker at de vitenskapelige høyskolene skal opphøre å eksistere som selvstendige institusjoner. Harg deler ikke denne oppfatningen. De vitenskapelige høyskolene har en smalere faglig orientering enn universitetene, men skal på sitt felt holde samme faglige nivå som et universitet. De har i dag jevnt over en tydelig og sterk faglig profil, holder et høyt faglig nivå innenfor forskning og er attraktive som studiesteder. De vitenskapelige høyskolene bør derfor fortsette som selvstendige institusjoner. Det kan også være en ønsket utvikling at noen av de vitenskapelige høyskolene selv søker samarbeid med og eventuelt inngår i andre universiteter, der fagmiljøet vil kunne bli forsterket for begge parter. Målet for et slikt mulig samarbeid må være at kvaliteten i forskningsmiljøet vil gi bedre internasjonal slagkraft.
Universitetene
Enkelte av universitetene har ambisjoner om å bli internasjonalt ledende på sine sterkeste fagområder. Dette er ambisjoner det er viktig å støtte opp om, blant annet i den strategiske finansieringen av institusjonene. Universitetene skal i sum fortsatt ha ansvar for at Norge er dekket med undervisning på høyere grads nivå (master- og doktorgrad) innenfor alle fagområder. Undervisningen skal være koblet med forskning på høyt nivå og med tilstrekkelig antall kompetente vitenskapelig ansatte. Det må settes krav til at både vitenskapelige høyskoler og universiteter som tilbyr forskerutdanninger, har forskerskoler. For at vi skal kunne være dekket på alle fagområder uten at hvert miljø blir for lite, vil en utstrakt arbeidsdeling og koordinering mellom universitetene bli enda mer nødvendig, evt. også gjennom nordisk eller internasjonalt samarbeid.
Behovet for mangfold og fleksibilitet for studentene tilsier at det er verdifullt å beholde 5-årige studier (eller tilsvarende innenfor ulike fagområder) i tillegg til å ha et 3+2-studium frem til mastergrad. Begge typer løp har sin egenart og egenverdi som det er viktig å ikke ofre. I tillegg kommer nye modeller som «Y-veien» som må vurderes innenfor flere fagfelt enn i dag.
23.1.4 Politisk vurdering ved endring av institusjonskategori
Som det fremgår av alternativt forslag i kapittel 8, mener utvalgsmedlem Harg at departementet bør foreta en vurdering av finansieringen og av de øvrige konsekvenser for helheten i det norske høyere utdanningssystemet, før Regjeringen fatter endelig beslutning om endring av kategori for en institusjon. En slik vurdering må bygge på en dialog mellom politiske myndigheter og den enkelte høyere utdanningsinstitusjon, men departementet må i sin endelige vurdering legge til grunn hva som er formålstjenlig ut fra en nasjonal politikk for forskning og høyere utdanning.