20 Likestilling

20.1 Innledning

Norske kvinners yrkes- og samfunnsdeltakelse har de siste 30 – 35 årene gjennomgått store endringer. Likevel er yrkesstrukturen langt på vei uendret. Menn er i dag i overvekt i primærnæringer, olje- og gassindustri, kraftproduksjon, bygg og anlegg, transport og forretningsmessig tjenesteyting. Kvinner er overrepresentert i undervisning, helse- og sosialtjenester og personlige tjenester. Den tradisjonelle kjønnsdelingen i arbeidslivet samsvarer dårlig med etterspørselen etter arbeidskraft. Denne skjevheten gjenspeiles også i valg av utdanning.

Kjønnsbalansen er skjev i store deler av høyere utdanning og forskning. I 2005 var 60 % av studentene kvinner, mens bare 37 % av de fast ansatte i vitenskapelige stillinger i universitets- og høyskolesektoren var kvinner. 1 OECD mener at underrepresentasjonen av mannlige studenter (40 %) er et problem i forhold til å få utnyttet landets samlede kompetanse og at dette må få mer politisk oppmerksomhet. 2

Kunnskapsdepartementet har det overordnete ansvaret for likestillingspolitikken i universitets- og høyskolesektoren og fastsetter mål for likestillingsarbeidet gjennom tildelingsbrevene til de statlige institusjonene. De høyere utdanningsinstitusjonene rapporterer til departementet om kjønnsbalansen blant studenter, forskere og øvrige ansatte, noe som gir et overblikk over likestillingsutfordringene i sektoren. Departementet tar systematisk opp likestilling som tema på etatsstyringsmøtene med de statlige utdanningsinstitusjonene.

De fleste høyskoler og universiteter har utarbeidet en handlingsplan for likestilling, men hvordan de er utformet og forankret ved de forskjellige institusjonene, varierer mye. Det er også store variasjoner i hvordan likestillingsarbeidet organiseres og prioriteres. Likestillingsmålet har generelt svak forankring i institusjonsledelsen og er i liten grad integrert i strategiske planer. 3

20.2 Valg av studier

Menns og kvinners yrkesstruktur har ikke endret seg mye de siste årene, og dette gjenspeiler seg som nevnt også i valg av utdanning.

Høyere nivå inkluderer grader med en varighet på mer enn fire år (doktorgrader er ikke inkludert).

Menn er i overvekt i naturvitenskapelige fag, håndverksfag og tekniske fag, primærnæringsfag og samferdsels- og sikkerhetsfag og andre servicefag. Kvinner er i overvekt i humanistiske og estetiske fag, lærerutdanninger og utdanninger i pedagogikk og helse-, sosial- og idrettsfag.

Høsten 2007 viste tallene fra Samordna opptak (SO) at kvinneandelen i realfag og teknologi hadde økt fra året før – i teknologi med 35,4 %, i sivilingeniørutdanninger med 16 % og i realfag med 2,2 %. Ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) hadde masterstudiet i bygg og miljø nesten 40 % flere kvinnelige søkere enn året før, og ved masterstudiet i energi og miljø var økningen på over 50 %. I perioden 2000 – 2007 har NTNU fått nesten 80 % flere kvinnelige søkere til sine teknologistudier, og for realfagene er økningen på 20 %. IKT-fagene har imidlertid dårligere oppslutning blant kvinnene enn tidligere. Ved Universitetet i Agder var det også stor økning av kvinnelige søkere til teknologifagene. På ingeniørstudiet i bygg var hele 42 % av søkerne kvinner. Søkningen blant kvinner til ingeniørfag totalt hadde økt med 25 % fra året før, og siden 2004 har kvinneandelen økt med 300 %. Grunnen til denne økningen kan være tiltak som er satt inn, jf. nedenfor, men mye skyldes sannsynligvis den store oppmerksomheten rundt behovene i arbeidsmarkedet for disse utdanningene.

20.2.1 Likestillingstiltak

Nasjonal strategi for likestilling i barnehage og grunnopplæring

Kunnskapsdepartementet lanserte høsten 2007 en nasjonal strategi for likestilling i barnehage og grunnopplæring (2007 – 2011). Strategien favner hele utdanningsløpet fra barnehage til høyere utdanning. Fra 2008 vil Handlingsplan for likestilling i barnehagen integreres i denne strategien, og det vil da satses på å bedre likestillingskompetansen i førskolelærer- og lærerutdanningen, samt å øke rekrutteringen av menn til utdanning og arbeid i barnehage og skole. Det er også et mål at antallet menn som fullfører utdanningen, økes. Utdanningsdirektoratet har gått i dialog med førskolelærer- og lærerutdanningen om kjønnsbalansen i utdanningen. Målet er å drøfte og komme med forslag til tiltak som kan gjennomføres i utdanningene, både i forhold til å bevisstgjøre nye lærere og førskolelærere om betydningen av kjønn i utdanningen, og å rekruttere til og beholde flere menn i utdanningen.

Tilleggspoeng ved opptak

Ved opptak til grunnutdanninger ved universiteter og høyskoler kan Kunnskapsdepartementet fastsette tilleggspoeng for det underrepresenterte kjønn ved enkeltstudier.

Departementet har bestemt at det skal gis to tilleggspoeng for kvinnelige søkere ved opptak til ingeniørutdanninger (bachelor) med unntak av linje for kjemi, til informatikk ved Høgskolen i Østfold, til landbruksutdanninger ved statlige høyskoler, til maritime høyskoleutdanninger, til 2-årige ingeniørutdanninger, til integrerte masterstudier i teknologi og ingeniørfag ved NTNU med unntak av kjemi og bioteknologi og industriell design og til 5-årig studium i informatikk ved Universitetet i Oslo.

Det gis to tilleggspoeng for mannlige søkere ved opptak til veterinær- og dyrepleierutdanning ved Norges veterinærhøgskole. Da dette ble innført fra og med opptaket høsten 2004, økte andelen mannlige studenter på veterinærutdanningen. I 2003 var det fire menn som fikk tilbud om studieplass, mens det i 2004 var 24 mannlige søkere som fikk tilbud. 14 av de 24 mennene hadde en poengsum som ville ha gitt studieplass selv uten tilleggspoeng. Tilleggspoengene hadde derimot ingen effekt ved opptaket til dyrepleierutdanningen; ingen mannlige søkere fikk tilbud om studieplass høsten 2004.

«Y-veien»

Universiteter og høyskoler har fra høsten 2007 fått adgang til selv å bestemme om de vil ta opp søkere som ikke oppfyller kravene til generell studiekompetanse, til spesielt tilrettelagt ingeniørutdanning, med grunnlag i relevant fagbrev – den såkalte Y-veien. De inviteres også til å søke departementet om godkjenning for tilsvarende opplegg til andre relevante studier. OECD ser dette som et positivt likestillingstiltak for menn, fordi det er flest gutter på de yrkesfaglige linjene i videregående opplæring.

«Jenter og Data»

Prosjekt Jenter og Data ble startet opp i 1997 ved NTNU på grunn av den lave jenteandelen som den gang var på linjen for datateknikk. Senere har prosjektet blitt utvidet til også å gjelde kommunikasjonsteknologi og informatikk.

Prosjektets målsetning er å øke antall kvinner i IKT-bransjen ved å øke jenteandelen på studiene gjennom ulike rekrutteringstiltak, sikre at flest mulig jenter trives og gjennomfører studiene, skape solide nettverk blant jentene for å bidra til økt erfaringsutveksling og inspirasjon og skape kontakter i næringslivet som gjør det lettere for dem å komme ut i arbeid. Jentekvote på datateknikk og kommunikasjonsteknologi ble innført samtidig som prosjektet ble opprettet. I dag er disse kvotene på henholdsvis 30 og 15 studieplasser.

Prosjektet har i flere år arrangert «Jentedagen», som er et av dets viktigste rekrutteringstiltak. Alle jentene som får tilbud om studieplass, inviteres til en jentedag på fakultetet i juli. På denne dagen får de informasjon om studiet og hvilke yrkesmuligheter de har. De treffer studieveiledere, medstudenter og kvinnelige representanter fra næringslivet, og de blir kjent med studiestedet og studentbyen Trondheim. Jentedagen har vært så vellykket at Fakultetet for ingeniørvitenskap og teknologi også har innført jentedag for andre teknologi- og naturfag. 4

Kilde: NIFU STEP: Forskerpersonalregisteret 2005

«Jenter og teknologi»

Jenter og teknologi er et samarbeidsprosjekt Universitetet i Agder har med NHO, NITO, LO og fylkeskommunene i Aust-Agder og Vest-Agder. Hvert år fraktes det inn flere hundre jenter fra ungdomsskoler og videregående skoler til teknologiske opplevelser på høyskolen. Jentene får demonstrasjoner ved laboratoriene, de får møte kvinnelige rollemodeller fra industri og næringsliv og de blir vartet opp med «science show» og musikalske innslag. Prosjektet, som har eksistert i tre år, fikk i 2006 Agderrådets likestillingspris.

20.3 Skjev rekruttering til vitenskapelige stillinger

Ved de statlige høyskolene utgjør kvinner nærmere halvparten av de vitenskapelig ansatte, mens de ved universitetene og de vitenskapelige høyskolene utgjør mindre enn tredjeparten. Forskjellene er betydelige mellom fagområder og institusjoner. 5 I fagområdet medisin utgjorde kvinnene 57 % av det vitenskapelige personalet i 2005, mens kvinneandelen innenfor teologi var 14 %.

Fra 1997 til 2005 økte kvinneandelen med gjennomsnittlig 5 % på alle stillingsnivåer. Andelen blir lavere jo høyere vi kommer i det akademiske stillingshierarkiet. Kvinneandelen er størst blant universitets- og høyskolelektorene, der den i 2005 var 57 %. Andelen kvinner i førsteamanuensisstillinger økte fra 28,4 % i 1999 til 31 % i 2005, mens den økte fra 11,9 % til 17,5 % blant professorene fra 1999 – 2006.

Høyest andel kvinnelige professorer i 2005 hadde humaniora med 28 %, mens teknologi lå lavest med 6 %. Tall fra 2004 viser at Norge ligger over snittet i forhold til andre land i Europa når det gjelder andelen kvinnelige professorer. Landene som ligger høyest, er Romania (29,1 %), Latvia (26,5 %) og Finland (21,2 %). Norge har 15,7 % kvinnelige professorer, mens Sverige har 16,1 % og Danmark 10,9 %. 6

Når det gjelder rekrutteringsstillinger, er det tilnærmet likestilling innenfor flere fagområder. Problemet er at hver tredje forskningsstipendiat ikke avlegger doktorgraden, og at kvinner er dårligere på dette området enn menn. I kandidatkullene 1990 – 94 avla 67 % av de mannlige stipendiatene doktorgrad, mens andelen for kvinner var 59 %. 7 Kvinner bruker også lengre tid enn menn. Nærmere 60 % av de mannlige stipendiatene med doktorgrad disputerte i løpet av seks år etter kandidateksamen, mens tilsvarende andel for kvinner var 40 %. 8 Gjennomsnittsalderen på disputastidspunktet var 37 år for menn, mens kvinnene var ca. ett år eldre. 9

Lønnsmessig viser Statens sentrale tjenestemannsregister (SST) at det ikke er markante forskjeller når det gjelder lønnstrinn for kvinner og menn i vitenskapelige stillinger.

Likestillingstiltak

Flere virkemidler kan bli brukt i arbeidet med å oppnå likestilling: undervisningsfri, mentorordninger, lokal likestillingspott, måltall for kvinnerepresentasjon, startkurs og normer for hvordan stillinger skal lyses ut. De fleste statlige høyskoler har utarbeidet førstelektorprogrammer. Slike tiltak er spesielt viktige for kvinner fordi de er i flertall i de lavere stillingskategoriene.

Universitets- og høyskolesektoren ble fratatt et effektivt virkemiddel for likestilling da EFTA-domstolen i januar 2003 slo fast at øremerking av stillinger for kvinner var i strid med EØS-avtalen og likebehandlingsdirektivet. EUs rammedirektiv for likebehandling ble imidlertid endret i 2007. Kunnskapsdepartementet vurderer om handlingsrommet er blitt større og om stillinger kan utlyses spesifikt for kvinner for å bedre kjønnsbalansen blant vitenskapelige ansatte.

I oktober 2007 opprettet Kunnskapsdepartementet en likestillingspris på to millioner kroner. Den skal gå til den institusjonen som har de beste tiltakene for å bedre kjønnsbalansen i akademia. Komité for integreringstiltak – Kvinner i forskning (se under) skal utlyse, vurdere og innstille til den nye likestillingsprisen. Alle universitetene, høyskolene og forskningsinstituttene inviteres til å sende inn søknad.

20.3.1 Komité for integreringstiltak – Kvinner i forskning

26. januar 2004 opprettet Utdannings- og forskningsdepartementet Komité for integreringstiltak – Kvinner i forskning (KiF-komiteen) for å støtte de høyere utdanningsinstitusjonene i deres arbeid med likestilling. Komiteen ble oppnevnt for en treårsperiode og hadde følgende mandat:

Komiteen skal støtte opp om, og gi anbefalinger om tiltak som kan bidra til integrering av likestillingsarbeidet ved institusjonene i universitets- og høyskolesektoren og dermed til økt likestilling. Komiteen skal også bidra til generell bevisstgjøring omkring problemstillinger knyttet til den skjeve kjønnsbalansen i akademia. Aktører og institusjoner i universitets- og høyskolesektoren skal kunne søke støtte fra komiteen til diverse integrerende likestillingstiltak. Komiteen skal også selv kunne initiere tiltak og vurdere effektene av disse. Ettersom arbeidet med likestilling mellom kvinner og menn stadig krever fornyelse og nytenkning, bør komiteen ha internasjonalt fokus.

Komiteen har fungert som en nasjonal koordinator for likestillings- og integreringsarbeidet i universitets- og høyskolesektoren. Den har vært i direkte dialog med miljøene og kommet med forslag til virkemidler, vurdert effekten av dem og gitt anbefalinger, også i forhold til organisasjonsutvikling. Komiteen har skapt møteplasser og debatt mellom ulike institusjoner og ikke minst fungert som departementets rådgivende organ og som nasjonal pådriver for integrering og likestilling.

Komiteen avga 8. februar 2007 sin sluttrapport til Kunnskapsdepartementet med anbefalinger om tiltak for bedring av kjønnsbalansen blant vitenskapelige ansatte i universitets- og høyskolesektoren.

Generelt påpeker komiteen at det mangler systematisk innhenting og bruk av kunnskap på nasjonalt nivå om:

• effekten av ulike typer organisering av likestillingsarbeid i akademia

• hvordan likestillingsarbeidet utføres ved institusjonene

• effekten av tiltakene som igangsettes

• sammenhenger mellom tiltak og rekruttering av kvinner til vitenskapelige stillinger

Komiteen la fram følgende anbefalinger for det videre likestillingsarbeidet:

• Kunnskapsdepartementets etatsstyringsdialog og tildelingsbrev må brukes mer målrettet, bl.a. gjennom at krav til rapportering skjerpes og utvides til også å gjelde ansettelsesprosessen, altså at andel kvinner i nytilsatte vitenskapelige stillinger, fordelt på fag, innrapporteres.

• Kunnskapsdepartementet anbefales å integrere likestilling i finansieringssystemet. Komiteen anbefaler særlig to modeller:

  1. Institusjonene premieres med et visst beløp for hver kvinne som tilsettes i førsteamanuensis- eller professorstilling.

  2. Øremerkede midler fra KD for likestillingstiltak i UH-sektoren, innrettet mot å øke andelen kvinner i vitenskapelige stillinger, hvor institusjonene kan søke om midler.

• Kunnskapsdepartementet anbefales å kartlegge handlingsrommet for positive særtiltak for det underrepresenterte kjønn i lys av EFTA-dommen, med bakgrunn i at EUs medlemsland har ulik praksis og forståelse av handlingsrommet knyttet til likebehandlingsdirektivet. Bakgrunnen for dette er informasjon som tyder på at Norge kan ha lagt seg på en strengere tolkning av EFTA-dommen enn hva praksis i enkelte EU-land skulle tilsi.

• Kunnskapsdepartementet anmodes om å følge opp sin forespørsel til Norges forskningsråd (NFR) om en evaluering av Kvalitetsreformens konsekvenser for ulike likestillingsmål i UH-sektoren.

• Det anbefales at det igangsettes et treårig nasjonalt prosjekt for utvikling av akademisk lederskap i et likestillingsperspektiv. Målet er todelt:

  1. Øke kompetansen innenfor akademisk ledelse, også likestillingskompetanse.

  2. Rekruttere kvinner til akademisk ledelse.

Prosjektet utvikles etter modell av det svenske IDAS-prosjektet. 10

• Kunnskapsdepartementet anbefales å videreføre en nasjonal komité for likestilling i UH-sektoren med mandat og finansiering fra departementet. Det er formålstjenlig at en form for nasjonal enhet bygger videre på komiteens arbeid, og at den gjennom sine medlemmer har en forankring i overensstemmelse med mandatet. Komiteen anser Universitets- og høgskolerådet som en egnet enhet for videre forankring. I den sammenheng er det sentralt at Ressursbanken sikres videre drift og utvikling, primært gjennom NFR. Ressursbanken bør drives av Kilden. 11

• Kunnskapsdepartementet anbefales å gå i dialog med NFR med mål om å innføre kjønnsbudsjettering innenfor NFRs virkemiddelapparat, programmer og øvrige aktiviteter.

• Kunnskapsdepartementet anbefales å gå i dialog med NFR med mål om å iverksette et tverrgående insentivprogram for integrering av likestilling. Hvordan et slikt insentivprogram skal organiseres, dets omfang og størrelse på ressurser bør være en del av en slik dialog.

• Det anbefales at det opprettes et eget forskningsprogram over temaet Kjønn i akademia. Forskningsprogrammet finansieres over departementets budsjett, og organiseres og administreres av NFR. Rammen for programmet bør være i størrelsesorden 10 mill. kroner årlig i fem år. Programmets tematiske innhold utvikles av et programstyre nedsatt av NFR.

• Kunnskapsdepartementet anbefales å fastsette en ny, revidert forskrift om akkreditering, evaluering og godkjenning etter lov om universiteter og høyskoler, slik at det inngår i NOKUTs oppgaver også å vurdere bestemmelser i UH-loven om innretning av læringsmiljø tilpasset begge kjønn, samt arbeid for likestilling mellom kjønnene i samtlige stillingskategorier.

Ny KiF-komité

Kunnskapsdepartementet har oppnevnt en ny KiF-komité for perioden fram til 1. april 2010 med et utvidet mandat som også omfatter forskningsinstituttsektoren. 12

20.4 Utvalgets vurderinger

Grunnleggende holdninger til kjønnsrolleidentitet og kjønnsrollemønster formes allerede i barnehagen, og de forsterkes gjennom skolegangen. Både barnehage og skole er kvinnedominert, og få mannlige rollemodeller begrenser barns oppfatning av de maskuline verdiene. Likestillingstiltak må settes inn på et tidlig tidspunkt, og det er begrenset hvilken effekt tiltak som settes inn i høyere utdanning, kan få. De største hindringene for økt likestilling ligger utenfor universitets- og høyskolesektoren.

Det gjøres mye arbeid for å få kvinner inn i mannsdominerte yrker, og den økte rekrutteringen av kvinner til nye studier vil nok bidra til at det blir en jevnere kjønnsbalanse på flere områder i arbeidslivet. Det er imidlertid svært få menn i omsorgsyrkene, og utvalget mener det bør fokuseres mer på å få menn inn i kvinnedominerte yrker som for eksempel førskolelærer- og sykepleieryrket.

Utviklingen mot en jevn kjønnsbalanse i høyere utdanning går også sakte. Det gjelder både kvinners og menns studievalg, som både er en følge av og en årsak til det kjønnssegregerte arbeidsmarkedet for akademisk arbeidskraft i Norge. Utvalget viser til at unge kvinner nå søker høyere utdanning oftere enn menn, og at unge menn oftere synes å falle utenfor enn yngre kvinner, men at dette ikke er en del av utvalgets mandat.

Utvalget mener at kjønnsbalansen mellom menn og kvinner i stillingshierarkiet i de høyere utdanningsinstitusjonene endres for langsomt, og at det ikke er lett å finne effektive tiltak for å rette på dette etter at det ble slått fast at EØS-avtalen og EUs likebehandlingsdirektiv forbyr øremerking av stillinger for kvinner. Utvalget ser det som positivt at det er oppstått en diskusjon om dette.

Utvalget viser til at det er enkelte trekk ved høyere utdanning som kan motvirke at kvinner søker stillinger i akademia. De økte inntektsforskjellene mellom privat og offentlig virksomhet kan ha bidratt til at høyere utdanning og forskning generelt har blitt mindre attraktiv som arbeidsfelt. Stipendiatene må være sterkt motivert til å stå i en langvarig konkurranse- og rekrutteringssituasjon, med usikre muligheter til fast ansettelse i en periode da mange stifter familie og føder barn. Arbeidsmiljøet kan være preget av manglende støtte. Selv om det etter hvert er blitt en jevnere fordeling mellom kjønnene, kan slike faktorer være medvirkende til at færre kvinner enn menn rykker opp til de høyere stillingene i institusjonene. Andre grunner kan være knyttet til at nye ansettelser i stor grad kontrolleres av dem som sitter i stillingene. Når vurderings- og kvalifiseringskriterier også kan være kjønnede, kan det bidra til at menn enkelte ganger kan foretrekke menn framfor kvinner.

Komité for integreringstiltak – Kvinner i forskning (KiF-komiteen) har levert en rekke forslag til tiltak som kan bidra til en jevnere kjønnsfordeling blant de ansatte. Komiteen foreslår at krav til rapportering skjerpes og utvides til også å gjelde ansettelsesprosessen, altså at andelen kvinner i nytilsatte vitenskapelige stillinger, fordelt på fag, innrapporteres. Utvalget har generelt vært opptatt av å unngå overdrevne rapporteringskrav, men ber departementet vurdere dette som del av det samlede rapporteringssystemet.

Utvalget viser til at det nå er jevn fordeling av kvinner og menn blant stipendiatene, men at noe flere kvinner enn menn faller fra. Det er derfor spesielt viktig å øke fullføringen blant kvinner. På lang sikt vil det sannsynligvis gi ringvirkninger på andre stillingsnivåer. Det er særlig viktig å finne grunnene til at flere kvinner faller fra og utvikle tiltak for å forhindre dette. Utvalget mener det kan skje ved at departementet tar initiativ til en undersøkelse av dette, og/eller at institusjonene – særlig de store institusjonene – kartlegger det.

Utvalget er usikre på om KiF-komiteens forslag om å integrere likestilling i finansieringssystemet ved å premiere institusjonene med et visst beløp for hver kvinne som tilsettes i førsteamanuensis- eller professorstilling, kan gi et signal om at andre hensyn enn kvalitet vektlegges. Utvalget mener også at skjev kjønnsfordeling er et større problem andre steder enn i akademia, og at det derfor ikke bør være første prioritet for et forskningsprogram. Videre er utvalget skeptisk til å utvide NOKUTs ansvar til også å gjelde likestilling, og mener at dette først og fremst er en politisk oppgave som hører inn under departementets ansvarsområde.

Utvalget viser til at det finnes en rekke ulike tiltak som de høyere utdanningsinstitusjonene kan anvende for å få til en jevnere fordeling av menn og kvinner i førsteamanuensis- og professorstillinger, jf. kapittel 20.5.

20.5 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at:

• Regjeringen tar initiativ til å endre de gjeldende EØS-reglene for kjønnskvotering slik at institusjonene kan ta i bruk kvotering for å skape en jevnere kjønnsbalanse i stillinger i høyere utdanning og forskning. I mellomtiden bør regjeringen undersøke hvordan reglene praktiseres i ulike land og ikke legge seg på en restriktiv fortolkning.

• Det igangsettes et treårig nasjonalt prosjekt for utvikling av akademisk lederskap i et likestillingsperspektiv, og at Kunnskapsdepartementet sammen med Norges forskningsråd iverksetter tiltak for å stimulere til at likestilling integreres i forskningsprosjektene.

• Kunnskapsdepartementet og de høyere utdanningsinstitusjonene skaffer seg kunnskap om årsaker til frafall blant doktorgradsstudentene og stimulerer til økt gjennomføring både blant kvinner og menn.

Utvalget mener videre at institusjonene selv bør iverksette tiltak for å øke andelen kvinner i førstestillinger og høyere. Dette er et ledelsesansvar. Tiltakene bør omfatte:

• Mulighet til forlenget stipendtid for kvinner som føder barn i stipendperioden.

• Mentor- og veiledningsordninger for at flere kvinner søker opprykk til professor.

• Tilbud om vikarstipend med redusert undervisningsplikt for kvinnelige førsteamanuenser for kvalifisering til professoropprykk.

• Økt bruk av kallelse av kvalifiserte kvinner til professorater og professor II-stillinger.

• Opprettelse av sentrale likestillingspotter der fakulteter/avdelinger kan få dekket utgifter til tiltak som nevnt ovenfor.