11 Taushetsplikt, opplysningsplikt og -rett

11.1 Avgrensning av temaet

11.1.1 Hvilke etater?

Med utgangspunkt i slike hendelser som har foranlediget utredningen – tilfeller hvor personer med kjent psykisk lidelse har tatt liv kan det i gitte situasjoner være behov for informasjonsutveksling mellom en rekke etater. Det er nærliggende først å tenke på informasjonsbehovet mellom helsevesenet og politiet, men ved nærmere overveielse vil en lett se at behovet for informasjon kan omfatte langt flere etater. Alvorlige psykiske lidelser vil ofte innebære at vedkommende har problemer med selv å skaffe seg midler og ytelser som er nødvendig for livsopphold. Behovet for informasjon til sosialetaten kan derfor ofte være aktuelt, og i forlengelse av dette til Arbeids- og velferdsetaten (NAV). Dreier det seg om yngre personer, kan det også være behov for informasjon til barnevernet og skolevesenet. Det kan også være behov for informasjon til utlendingsmyndighetene ved psykiske helseproblemer hos personer som søker opphold.

En utredning som omfatter alle de aktuelle etater, vil bli detaljrik og uoversiktlig. På denne bakgrunn er utredningen konsentrert om helsevesenet, sosialetaten og politiet. Når sosialetaten er valgt, er det fordi den utenfor de tilfeller hvor den psykiske syke fysisk er tatt hånd om av helsevesenet eller politiet, vil være den etat som vil ha ansvaret for å sikre vedkommende en materielt sett forsvarlig livssituasjon, jf. sosialtjenesteloven § 1 – 1, som fastsetter at formålet med loven er «å fremme økonomisk og sosial trygghet, å bedre levevilkårene for vanskeligstilte, bidra til økt likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer» og «å bidra til at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre». 1

Det er i denne utredningen valgt en avgrensning mot reglene om taushetsplikt i de systemene som yter tjenester til barn og unge, og i taushetsplikten til personer som jobber på utlendingsmottak. For disse to områdene vises det til henholdsvis NOU 2009: 22 Det du gjør, gjør det helt (Flatøutvalget) og Arbeids- og inkluderingsdepartementets høringsbrev av 11. juni 2009 om forslag til lovendring og forskriftsbestemmelser om unntak fra taushetsplikt for ansatte ved mottak og omsorgssentre, og Helse- og omsorgsdepartementets spørreundersøkelse av 30. juli 2008 rettet til blant annet landets utlendingsmottak. 2

11.1.2 Hva slags informasjonsutveksling?

Bakgrunnen for utredningen er usikkerhet om taushetsplikten har hindret informasjonsutveksling som kunne ha bidratt til å forebygge at personer med kjent psykisk lidelse kom i en situasjon hvor vedkommende utførte en alvorlig voldshandling. Mot dette bakteppet er det naturlig å se på muligheten for informasjonsutveksling i følgende situasjoner:

Hvilke muligheter har spesialisthelsetjenesten til å gi informasjon til primærhelsetjenesten, sosialtjenesten og politiet når pasienter med psykisk ustabilitet vurderes skrevet ut fra (lukket) institusjon, gis permisjon eller annen form for «frigang»? Hvilke muligheter har primærhelsetjenesten til å formidle informasjon når den nærer bekymring for hva pasienter med psykisk ustabilitet, men som ikke er innlagt, kan komme til å foreta seg?

Det er imidlertid like viktig å se på informasjonsadgangen i motsatt retning: Hvilken adgang har henholdsvis sosialetaten og ikke minst politiet til å gi informasjon til det psykiske helsevern for blant annet å sette dem i stand til å foreta risikovurderinger ved utskriving og permisjoner m.v.

Det er likevel ikke bare ved konkrete avgjørelser som nevnt ovenfor at det er behov for informasjonsutveksling. En forholdsvis begrenset gruppe personer vil varig eller i lang tid være «klienter» i det psykiske helsevern og målgruppe for politiets forebyggende virksomhet. Dette er psykisk ustabile personer som er truende overfor omgivelsene generelt eller overfor bestemte grupper, for eksempel politikere eller myndighetspersoner. For å forebygge at denne klientgruppen får anledning til å volde både seg selv og andre ubotelig skade, er det behov for en mer rutinemessig informasjonsutveksling først og fremst mellom politiet og det psykiske helsevern.

11.1.3 Hva er taushetsbelagt og hvorfor?

Det er i denne utredning ikke grunn til å bruke plass på å redegjøre for hvilken type opplysninger som omfattes av de ulike etater og institusjoners taushetsplikt. Det er uten videre klart at den type opplysninger det er aktuelt å utveksle, befinner seg i kjernen av begrepet «personlige forhold», som også omfatter opplysninger om «legems- og sykdomsforhold», jf. helsepersonelloven § 21. 3

Felles for opplysninger som karakteriseres som «personlige forhold», er at de, om de blir kjent for andre i større eller mindre grad, kan brukes til en eller annen form for sosial regulering, dvs. utelukkelse fra et gode (for eksempel bolig eller arbeid) eller utsette noen for et onde (for eksempel utfrysing fra det gode selskap, mobbing på arbeidsplassen eller skolen, eller straffeforfølgning). Det ligger i dette at opplysninger som karakteriseres som «personlige forhold», gjerne (men ikke alltid) vil være av slik karakter at den enkelte helst vil holde opplysningene for seg selv. I en rekke situasjoner er det likevel ikke mulig å holde selv meget sensitive personlige opplysninger for seg selv. Det kan være at man er kommet i en situasjon hvor man har behov for et gode fra andre, men hvor dette krever opplysninger av personlig art for å avgjøre om man er berettiget til noe gode. Dette vil i stor grad være situasjonen når vi henvender oss til helsevesenet eller sosialetaten med ønsker om tjenester. I andre tilfeller er det nødvendig å gi opplysninger om personlige forhold for å unngå et onde eller for å hindre at ondet blir større enn nødvendig. For den som er under straffeforfølgning, vil dette ofte være situasjonen. I noen tilfeller er det også slik at etater kan skaffe seg tilgang til meget sensitiv personlig informasjon uten den berettigedes medvirkning. Særlig aktuelt er det for politiet og påtalemyndigheten, som kan ransake private hjem og ta beslag i private papirer. Og det samme er tilfellet når en person tvangsinnlegges i det psykiske helsevern og der blir gjenstand for observasjon.

Reglene om taushetsplikt skal gi den som opplysningene gjelder, trygghet for at disse ikke bringes videre til uvedkommende. Den som er vernet av taushetsplikten, skal ha kunnskap om i hvilke situasjoner opplysninger kan bringes videre slik at vedkommende har mulighet for å forutberegne under hvilke omstendigheter dette kan skje. Det følger av dette at taushetsplikten normalt ikke vil være noe hinder for informasjonsutveksling der det er mulig og tilrådelig å innhente den berettigedes samtykke og et slikt samtykke gis. Samtykke som fundament for informasjonsutveksling vil derfor ikke bli behandlet i fortsettelsen, og utredningen konsentreres om de situasjoner hvor det av ulike grunner ikke foreligger noe samtykke fra den som har krav på taushet.

De sentrale spørsmålene blir derfor når lovgivningen åpner for at taushetsbelagte personlige opplysninger uten den berettigedes samtykke formidles til andre, og om denne adgangen bør utvides.

11.2 De verdimessige spenningsfeltene 4

11.2.1 Etatene har ulikt verdifokus

I hovedsak synes det å være liten tvil om forståelsen av taushetspliktbestemmelsenes hovedregel. Utgangspunktet er klart: Opplysninger om «personlige forhold» og «legems- og sykdomsforhold» er taushetsbelagt. Det er imidlertid de ulike lovbestemte unntak fra taushetsplikten som synes å volde tvil. Usikkerhet med hensyn til hvordan regelverket er å forstå, og redsel for å komme i skade for å bryte taushetsplikten, kan innebære at ulike etater eller ulikt personell vegrer seg for samarbeid med andre etater, også i situasjoner hvor etaten har rett eller plikt til å gi opplysninger til en annen etat.

Unntakene fra taushetsplikten omfatter blant annet regler som i gitte situasjoner, til visse mottakere eller til visse formål etablerer en opplysningsrett. Omfanget av opplysningsretten er i stor grad et produkt av hva som er etatens primæroppgave og verdimessige tyngdepunkt. I så måte kan det med stor rett hevdes at de sentrale etater for utvalgets mandat, helsevesenet og politiet, representerer hver sine ytterpunkter.

Ulikheten i hvilke verdier og interesser helsevesenet og politiet er satt til å ivareta og beskytte, fremgår allerede ved å sammenligne formålsparagrafene i helsepersonelloven og politiloven. I helsepersonelloven § 1 heter det at

«lovens formål er å bidra til sikkerhet for pasienter og kvalitet i helsetjenesten samt tillit til helsepersonell og helsetjeneste». 5

Selv om god kvalitet på helsetjenestene er av stor samfunnsmessig betydning, etterlater bestemmelsen liten tvil om at det er interessene til den enkelte pasient som står i fokus. Ser man på politiloven § 2, innholder den en liste med syv punkter over det som er politiets oppgaver, men fanebestemmelsen er inntatt i § 2 nr. 1. 6 Her bestemmes det at politiet skal

«beskytte person, eiendom og fellesgoder og verne om all lovlig virksomhet, opprettholde den offentlige orden og sikkerhet og enten alene eller sammen med andre myndigheter verne mot alt som truer den alminnelige tryggheten i samfunnet».

Etter denne bestemmelsen er det klart at for politiets virke er det samfunnets behov for trygghet som er det sentrale. Sosialetaten plasserer seg et sted mellom disse ytterpunkter, jf. formålsbestemmelsen sitert foran, men det er formentlig riktig å si at den har mer av helsevesenets klientfokus enn politiets samfunnsbeskyttende fokus.

Som bakgrunn for den videre drøftelse kan det være hensiktsmessig gi en forenklet beskrivelse av hvordan ulikhetene i verdigrunnlag mellom helsevesenet og politiet preger etatene og det lovverk de forholder seg til.

Helsevesenet baserer sin virksomhet på at klientene (pasientene) oppsøker etaten frivillig, og at de gjør det med ønske om å oppnå noe positivt, nemlig å få råd eller bli behandlet for sine plager, lidelser eller skader. Siktemålet er at de skal bli bra eller i alle fall bedre. Skal helsepersonellet kunne bidra til en slik lindrende eller helbredende behandling, er det avhengig av opplysninger om når plagen eller skaden oppsto, eventuelt også hvordan, hvilke symptomer eller utslag den gir m.v. Selv om sensitiviteten i opplysningene som det er nødvendig å gi helsepersonellet, vil variere betydelig, er det ikke tvilsomt at hovedvekten ligger i det de fleste av oss vil betrakte som den private sfære, der vi selv ønsker å ha kontroll med informasjonsflyten. Blir private opplysninger kjent for andre uten vår velsignelse, oppleves det i det minste som en invadering av privatlivet, og i noen tilfeller fulgt av tap av sosialt omdømme eller mulighet for straffeforfølgning (for eksempel når armbruddet og sårskadene skyldes at man har veltet på motorsykkel i beruset tilstand). Når pasientene oppsøker helsevesenet frivillig og gir de nødvendige opplysninger, er det ut fra en forutsetning om at opplysningene behandles fortrolig og ikke spres til uvedkommende. Ser man det fra helsepersonellets side, er dette helt avhengig av pasientens tillit for å kunne utføre sin oppgave. En endring i helsepersonellets taushetspliktregler av en slik art eller i et slikt omfang at pasienter opplever eller frykter at sensitiv informasjon kan bli kjent for andre, kan få den konsekvens at mulige pasienter vil unnlate å oppsøke helsevesenet, eller at de som kommer, blir mer forbeholdne med hvilke opplysninger de gir. Konsekvensen kan bli at den enkelte pasient får en dårligere behandling og at samfunnet får et kvalitativt dårligere helsetilbud.

Politiet er avhengig av å ha tillit i befolkningen, også blant dem som blir gjenstand for kontrollerende, korrigerende eller repressiv oppmerksomhet fra etaten. Men politiets virke er ikke basert på at primærklientene selv kommer til politiet og forteller om seg selv. For det første er det jo slik at den virksomhet som politiet skal beskytte, kontrollere og korrigere, i stor utstrekning viser seg ved disposisjoner og atferd som kan observeres. At noen planlegger en ulovlig demonstrasjon, omsetter ulovlige rusmidler eller har til hensikt å starte et voldelig oppgjør med andre gjenger, lar seg vesentlig lettere oppdage ved spaning og informasjon innhentet fra andre enn den informasjonen gjelder. Motsatt gjelder for oppdagelse av at noens kransarterier er i ferd med å tettes, eller at et rusmiddelmisbruk utvikler seg i retning av en psykose. Viktig er det likevel at politiet i stor grad har midler til å skaffe seg nødvendig informasjon, selv om ingen gir den frivillig. Politiet kan i ikke liten utstrekning kreve at vitner forklarer seg, eventuelt med domstolens hjelp, jf. straffeprosessloven §§ 230 og 108. 7 Gjennom regler om tvangsmidler (ransaking, beslag m.v.) kan politiet på gitte vilkår også skaffe seg tilgang til den informasjon som finnes i private hjem, privat korrespondanse og telefonsamtaler. Den informasjonen angår, for eksempel den som omsetter ulovlige rusmidler, har selvsagt heller ingen forventing om at politiets virksomhet kan lede til at han eller hun får det bedre. Snarere er det slik at hvis vilkårene er til stede, skal politiets virke lede til at vedkommende får det verre: enten mister friheten (fengselsstraff), blir fattigere (bøtelegges) eller mister retten til drive sin virksomhet (rettighetstap). De som skal få det bedre, er befolkningen og samfunnet. De skal bli tryggere eller i alle fall føle seg tryggere. Disse trekkene ved politiets virksomhet har selvsagt også gitt seg utslag i reglene om taushetsplikten, og politiet er i ganske vid utstrekning gitt unntak fra taushetsplikten, som gjør det mulig å formidle informasjon videre til andre etater og institusjoner som i gitte situasjoner kan bidra til et tryggere samfunn.

Når man tar til orde for samarbeid mellom ulike offentlige etater eller ønsker at etatene i større grad skal utveksle informasjon, er det viktig å være oppmerksom på hvor de ulike etater befinner seg i dette verdimessige spenningsfeltet. I tillegg til at plasseringen i spenningsfeltet har preget det regelverk som etaten forholder seg til, vil både de sentrale verdier som etaten skal fremme, og det regelverk det har gitt seg utslag i, også ha preget den holdning etatens personell har til utveksling av informasjon (uten klientens samtykke). Selv om reglene endres slik at det gis adgang til større grad av informasjonsutveksling, er det derfor ikke gitt at denne mulighet vil bli benyttet, jf. nedenfor.

Det er også viktig at de som skal samarbeide eller utveksle informasjon, er klar over hva som er de sentrale verdier for de andre etatene, og hvordan dette har preget regelverk og holdninger. Ordene «samarbeid» og «informasjonsutveksling» skaper lett en tro på at det er en likevekt i systemet som innebærer at den enkelte etat kan forvente å få tilbake «like mye» informasjon som den har formidlet. Det følger av det ovenstående at det verken er eller bør være slik.

11.2.2 Synet på forholdet mellom konfidensialitet og informasjonsutveksling er ikke statisk

Selv om man i lovgivningen har hatt bestemmelser om taushetsplikt i flere hundre år, er det likevel dekkende å si at den detaljerte taushetspliktregulering som både regulerer taushetspliktens totalomfang og fastsetter unntak fra taushetsplikten (opplysningsrett), er et produkt av rettsutviklingen de siste 30 – 40 år. 8 Forvaltningsloven ble opprinnelig vedtatt uten bestemmelser om taushetsplikt. 9 Kort tid etter at loven trådte i kraft 1.1.1970 ble det imidlertid påbegynt et arbeid som ledet frem til at loven i 1977 fikk tilføyd §§ 13 – 13f som omhandler taushetsplikten i den offentlige forvaltning. Loven regulerer taushetsplikten i store deler av forvaltningen, men i enkelte lover for spesielle forvaltningsområder, blant annet sosialtjenesteloven § 8 – 8 og politiloven § 24, er det fastsatt regler som gjør unntak fra eller supplerer de generelle bestemmelser i forvaltningsloven. For den delen av politiets virksomhet som består i etterforskning og påtalemessig behandling av straffbare forhold, ble det først gitt taushetspliktregler i påtaleinstruksen, men reglene ble også inntatt i straffeprosessloven ved lovvedtak 18.12.1987. 10 I stor utstrekning er også straffeprosesslovens taushetspliktregler en kopi av reglene i forvaltningsloven. 11 Selv om helsevesenet er av de grupper som lengst har hatt en lovregulert taushetsplikt, var det først ved legeloven av 1980 at man fikk et fullstendig regelverk med bestemmelser om taushetsplikten og unntak fra den, slik som nevnt foran. Bestemmelsene i legeloven ble i stor utstrekning videreført i den generelle helsepersonelloven av 1999.

Da disse sentrale normer for taushetsplikten ble til på 1970-tallet, så man med betydelig skepsis på utveksling av informasjon mellom ulike offentlige etater og instanser. Dette ga seg blant annet det utslag at vilkårene i den generelle bestemmelsen i forvaltningsloven § 13b første ledd nr. 5 om adgangen ett forvaltningsorgan har til å gi opplysninger videre til et annet, ble innskjerpet av Stortinget. 12 Bakgrunnen for skepsisen var fremveksten av elektronisk databehandling, som man fryktet kunne gi mulighet for samling og utveksling av store mengder sensitiv informasjon. Det man fryktet midt på 1970-tallet, har vel i det alt vesentlige vist seg ikke å slå til, kanskje takket være vedtakelsen av personregisterloven i 1978, som senere er avløst av personopplysningsloven i 2000. 13 Samtidig har utviklingen av velferdsstaten, med en «altomfattende» og spesialisert offentlig forvaltning, vist at andre sider av personvernet enn konfidensialitet også byr på utfordringer. Fremfor å tenke seg en «storebror» som ser og vet alt, kan problemet i dag like gjerne være at en forvaltningsinstitusjon treffer sitt vedtak uten å ha kjennskap til og innsyn i relevant informasjon som en annen forvaltningsenhet sitter inne med. Et slikt vedtak kan for eksempel være at ett behandlingssted beslutter å skrive ut en person som er begjært tvangsinnlagt med psykose og frykt for selvbeskadigelse, men uten å være klar over at han hos politiet er under straffeforfølgning for voldsepisoder skjedd kort tid før innleggelsen.

Samlet har den utvikling som er beskrevet ledet til at man i offentlige dokumenter, særlig fra 2000 og fremover, finner uttalelser som tar til orde for økt samarbeid og bedre informasjonsutveksling mellom ulike offentlige etater, forutsatt at det kan skje uten at viktige personvernhensyn krenkes. 14 Dette ønsket om samarbeid og informasjonsutveksling har også ledet til lovendringer, jf. blant annet en kriminalitetsforebyggende opplysningsrett for politiet i straffeprosessloven § 61c første ledd nr. 5 innført i 2003 og en begrenset opplysningsrett for helsepersonell overfor samarbeidende personell for å ivareta omsorgen til barna til blant annet psykisk syke, som i 2009 ble vedtatt i helsepersonelloven § 25 tredje ledd, jf. § 10a.

De mulige svikt og mangler i kommunikasjon og samarbeid som utgjør en del av bakgrunnen for den foreliggende utredning, har atskillige likhetstrekk med de behov som ledet til de nevnte lovendringer. Forskjellen består først og fremst i at konsekvensene har vært vesentlig alvorligere når personer med kjent psykisk lidelse har tatt liv. Dette gir grunn til for utvalget å overveie om det bør gis klare regler som gjør unntak for taushetsplikten, og som derved vil kunne bedre samarbeidet mellom etater og således kanskje bidra til å forebygge slike tragiske hendelser. Tatt i betraktning at det aktuelle samarbeid må skje mellom etater som i en taushetspliktsammenheng er verdimessige motpoler, og med ulik holdning og kultur når det gjelder å formidle sensitiv informasjon, er det også grunn til å overveie om ikke informasjonsutvekslingen i noen tilfeller skal gjøres til en plikt, ikke bare til en rett.

11.3 Oversikt over regelverket

For helsepersonellet konsentreres drøftingen om bestemmelsene i helsepersonelloven kapittel 5 og kapittel 6 om taushetsplikt og opplysningsplikt. I tillegg er det nødvendig å behandle enkelte av reglene i lov om psykisk helsevern kapittel 3 om etablering og opphør av tvungent psykisk helsevern. 15 Også opplysningsplikt forankret i straffelovgivningen vil bli berørt.

Taushetsplikten for sosialtjenesten reguleres i utgangspunktet av reglene i forvaltningsloven §§ 13 – 13b, men med visse utvidende og begrensende bestemmelser i sosialtjenesteloven § 8 – 8.

Politiet er den etaten som teknisk sett har den mest kompliserte lovgivning. Årsaken til det er først og fremst at politiet tjener to herrer og har sin myndighet forankret i to ulike lover. Når politiet etterforsker og påtaler straffesaker, er man en del av påtalemyndigheten med riksadvokaten som øverste ansvarlig, og taushetsplikten reguleres i slike tilfeller av straffeprosessloven §§ 61a-61c. For den ordensmessige, kontrollerende, regulerende og forvaltningsmessige del av politiets virksomhet er politiet ansvarlig overfor Politidirektoratet og Justis- og politidepartementet, og etatens taushetsplikt er her regulert i forvaltningsloven §§13 – 13b, med supplerende regler i politiloven § 24. Reguleringen kompliseres imidlertid ytterligere ved at det er egne taushetspliktregler som dels gjelder hvordan opplysningene er oppbevart, og dels med hvilke midler de er ervervet. For opplysninger som er inntatt i politiets registre, og som hentes derfra, gjelder det en særskilt taushetsplikt fastsatt i lov om strafferegistrering § 8. 16 Er informasjonen innhentet ved kommunikasjonskontroll (telefonavlytting m.v.), gjelder en særskilt taushetsplikt fastsatt i straffeprosessloven § 216i. For begge disse regelverkene er hovedbetydningen at de fastsetter en vesentlig mer begrenset opplysningsrett enn det som ellers gjelder. For registeropplysninger vil den særlige taushetspliktregulering opphøre når ny politiregisterlov er vedtatt og trådt i kraft, og rettstilstanden vil komme mer på linje med den som gjelder for forholdet mellom helsepersonelloven og helseregisterloven § 15, hvor taushetsplikten følger av opplysningens art og ikke av lagringsmediet. 17

Forslaget om ny politiregisterlov er inntatt i Ot.prp. nr. 108 (2008 – 2009) om behandling av opplysninger i politiet og påtalemyndigheten (politiregisterloven), gjentatt som Prop. 12 L (2009 – 2010). 18 Lovforslaget ble behandlet i Stortinget i vårsesjonen 2010. Til loven skal det utarbeides et forholdsvis omfattende forskriftsverk, og det vil trolig gå noe tid mellom sanksjonen og ikrafttredelsen, som trolig vil finne sted tidligst medio 2011.

11.4 Helsevesenets mulighet for å formidle informasjon

Er det i en gitt situasjon ønskelig at informasjon formidles fra én etat eller institusjon til en annen, er tre forutsetninger av avgjørende betydning: Den som sitter inne med informasjonen, må være oppmerksom på at det i den gitte situasjon kan være aktuelt å formidle den til andre. Dernest må regelverket enten gjøre det til en plikt å formidle informasjonen eller gjøre det til en rett som innehaveren av informasjonen ønsker å benytte seg av. For helsepersonellet kan det være grunn til å se nærmere på alle disse tre forutsetninger.

11.4.1 Rutiner som skal sikre at informasjonsbehovet oppdages

Det er naturlig å gjengi hovedpunktene i Helsedirektoratets (tidligere Sosial- og helsedirektoratet) ulike rundskriv. I rundskrivene har den sentrale helseadministrasjon lagt forholdene til rette for at personellet skal bli oppmerksom på situasjoner og forhold som kan tilsi at andre informeres. Men rundskrivene bidrar trolig også til å skape en forventing hos helsepersonellet om at det er mulig å agere i samsvar med informasjonsbehov som avdekkes.

Det er hensiktsmessig å begynne med rundskriv IS-17/2004 om utskriving av pasienter fra døgnopphold i psykisk helsevern. 19 Siktemålet er å sikre at pasienten får den nødvendige oppfølgning utenfor spesialisthelsetjenesten. For dette formålet er det utarbeidet en sjekkliste som først nevner at det skal gjøres en vurdering av selvmordsfare og/eller en vurdering av farligheten der pasienthistorien gir foranledning til det. Det kreves også at det i forhold til taushetsplikten er vurdert hvem som kan informeres/varsles om utskrivingen. Det nevnes særskilt at det skal avklares om pasientens boforhold er tilfredsstillende. Det er naturlig å se dette i forbindelse med rundskriv IS-9/2007 om vurdering av risiko for voldelig atferd. 20 Sistnevnte rundskriv kommer til anvendelse ved utskriving, men også ved andre situasjoner som permisjoner og anledning til å gå tur utenfor institusjonen, alene eller sammen med ansatte. Avdekker denne strukturerte risikovurdering at det foreligger en voldsrisiko, nevnes det (selvsagt) at utskriving eventuelt bør vurderes utsatt, men det påpekes også at man må avdekke om det foreligger «mangel på ytelser og sosialt nettverk», og at tiltak for å bedre dette må iverksettes, eventuelt i form av en individuell plan. Det fremholdes også at kontakt med politiet i samsvar med rundskriv IS-15/2006 (jf. nedenfor) må vurderes. 21

Rundskriv IS-7/2003 omhandler tilfeller hvor pasienten er i besittelse av våpen, og redegjør for helsepersonells rett og/eller plikt til å gi informasjon til politiet og militære myndigheter om pasienters helsetilstand. 22 Av særlig interesse for utredningen her er rundskrivets behandling av helsepersonelloven § 23 nr. 4 og § 31, som vil bli nærmere omtalt nedenfor.

Politidirektoratet og Sosial- og helsedirektoratet utga i 2006 et felles rundskriv (IS-15/2006) om helsetjenestens og politiets ansvar for psykisk syke, oppgaver og samarbeid. I rundskrivets punkt 5 omtales reglene om kommunikasjonen mellom helsetjenesten og politiet, og det fremholdes at behovet for slik kommunikasjon er «særlig aktuelt i forhold til psykisk syke som kan utgjøre en risiko for egen eller andres sikkerhet», og at det «her vil foreligge et gjensidig behov for opplysninger knyttet til risikovurderinger og nødvendig oppfølgning».

Rundskrivene etterlater et klart budskap: Ikke sjelden vil det foreligge situasjoner hvor både hensynet til samfunnets sikkerhet og behovet for å beskytte pasienten mot seg selv tilsier at sosialtjenesten og/eller politiet gis taushetsbelagt pasientinformasjon. Rundskrivene nøyer seg naturlig nok med en fortolkning av eksisterende regler, men for denne utredningen blir spørsmålet: Foreligger det et tungtveiende samfunnsmessig behov for informasjonsutveksling som ikke ivaretas av eksisterende regler?

11.4.2 Informasjonsplikter

Når det uten pasientens samtykke gjøres unntak fra taushetsplikten, er det fordi andre hensyn enn fortroligheten veier tyngre. I noen tilfeller er det så viktig at disse hensynene blir ivaretatt, at det er gjort til en plikt for helsepersonellet å formidle informasjonen. Slik regelverket for helsepersonell er utformet, er det naturlig først å behandle informasjonsplikten overfor politiet og deretter overfor sosialtjenesten.

11.4.2.1 Overfor politiet

11.4.2.1.1 Straffelovens generelle avvergingsplikt

Straffeloven av 1902 inneholder i § 139 en straffesanksjonert plikt til å søke å avverge visse alvorlige straffbare forhold som helsepersonellet (og alle andre) får kunnskap om. 23 Bestemmelsen er med visse endringer videreført i straffeloven av 2005 § 196. 24 For det problemområdet som er gjenstand for utvalgets utredning, er bestemmelsen likevel av forholdsvis begrenset betydning som grunnlag for informasjonsutveksling mellom helsevesenet og politiet. Årsaken til det er at kravene både til alvorligheten av de handlinger som skal søkes avverget, og sannsynligheten for at handlingen vil finne sted, er satt forholdsvis høyt. «Vanlig» voldsutøvelse i form av legemsfornærmelse eller legemsbeskadigelse gir ikke meldeplikt. Først når det foreligger en konkret fare for grov legemsbeskadigelse eller drap, inntrer plikten. Grensen er den samme også etter den nye straffeloven. Ofte er imidlertid den trussel som personer i psykisk ubalanse fremsetter, eller den risiko som de vurderes til å utgjøre, ikke så konkret at det er mulig å ha noen begrunnet oppfatning av hvor alvorlig vold det er som kan bli utøvd.

Det som likevel utgjør den største sperre for at helsepersonell kan gi politiet informasjon etter denne bestemmelsen, er kravet om at de må ha «fått pålitelig kunnskap om» at voldshandling er i gjære før plikten inntrer. I straffeloven av 2005 § 196 er kravet myket opp noe, og når loven trer i kraft, vil det være nok at «det fremstår som sikkert eller mest sannsynlig» at voldshandlingen vil bli utført. Men selv med et krav om sannsynlighetsovervekt vil bestemmelsen neppe innbære at helsepersonell ofte vil mene at vilkårene for å melde fra til politiet om ustabile og truende pasienter er til stede. Helsepersonell forholder seg ofte til personer i emosjonell ubalanse, og kanskje innebærer nettopp fortroligheten i forholdet at pasienten tør vise all frustrasjon og sinne. Sannsynligvis vil det bare være unntaksvis at helsepersonellet finner det mest sannsynlig at pasienten vil gjøre alvor av sine trusler. Se til illustrasjon Høyesteretts vurderinger i avgjørelsen inntatt i Rt. 2008 s. 1491, hvor domstolen illustrerende nok ikke viser til straffeloven 1902 § 139 som grunnlag for psykiaterens informasjonsplikt. Både straffeloven 1902 § 139 og straffeloven 2005 § 196 er generelle bestemmelser, og det er både uhensiktsmessig og unødvendig å senke kravet til sannsynlighet for å ivareta et informasjonsbehov som gjør seg gjeldende innenfor en forholdsvis begrenset del av helsevesenet. Er det behov for å utvide helsepersonellets informasjonsplikt, bør regelendringene skje i helselovgivningen.

11.4.2.1.2 Informasjonsplikter til nødetater

Etter helsepersonelloven § 31 skal helsepersonell

«varsle politi og brannvesen dersom dette er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom».

Bestemmelsen tar sikte på ulike situasjoner. Blant annet tilfeller hvor helsepersonellet tilkalles til situasjoner hvor det er grunn til å tro at voldsutøvelse fremdeles pågår, eller hvor det rykkes ut til ulykker hvor det også er behov for innsats fra andre «blålysetater». Men det følger også direkte av forarbeidene at bestemmelsen også gir informasjonsplikt overfor politiet i situasjoner som er relevante for problemstillingen i utvalgets mandat. 25 Det fremgår her at informasjonsplikten er et supplement til den som følger av straffeloven 1902 § 139:

«Dette kan for eksempel være aktuelt for å avverge forbrytelser som ikke er oppregnet i denne bestemmelsen[ strl. § 139], eller hvor øvrige vilkår ikke er oppfylt. Det kan f.eks være for å hindre at en person som verbalt eller fysisk gir uttrykk for å ville utøve vold – får utfolde seg.»

Det var også denne bestemmelsen Høyesterett viste til i Rt. 2008 s. 1491 som hjemmel for å informere politiet om at en psykisk ustabil person hadde fremsatt drapstrusler overfor en navngitt polititjenestemann, jf. avgjørelsens avsnitt 17:

«A var pasient og mottok helsehjelp i pasientrettighetslovens forstand under konsultasjonen hos psykiater Bragason, jf. pasientrettighetsloven § 1 – 3 bokstav a og c (alternativet «diagnostisk ... formål»). Bragason hadde i utgangspunktet taushetsplikt om opplysninger om As » legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold» som han under konsultasjonen fikk vite om i egenskap av å være psykiater, jf. helsepersonelloven § 21, jf. pasientrettighetsloven § 3 – 6. Han hadde imidlertid både rett og plikt til å varsle politiet om trusselen, jf. helsepersonelloven § 23 nr. 4 og § 31.»

For at informasjonsplikt etter helsepersonelloven § 31 skal oppstå, krever loven at kommunisering av opplysningene skal være «nødvendig». Hva som ligger i dette, er i liten grad problematisert i forarbeidene og i den helserettslige teorien. Heller ikke i Helsetilsynets rundskriv IK-7/2001 «Taushetspliktens betydning i forbindelse med helsepersonells samarbeid med nødetater» av 11. mai 2001 er nødvendighetskriteriet problematisert. 26 Rent språklig betyr «nødvendig» at noe må gjøres, er påkrevd eller er uunngåelig. Rettslig sett er det naturlig å si at bestemmelsen både har en objektiv og subjektiv side, slik Høyesterett la til grunn i avgjørelsen Rt. 1994 s. 1632 i forhold til nødvendighetskriteriet i daværende straffeprosesslov § 61c, første ledd nr. 5 (nå nr. 6) om formidling av taushetsbelagt informasjon i kriminalitetsforebyggende øyemed:

«Bestemmelsen i § 61c første ledd nr 5 kan ikke forstås slik at det er tilstrekkelig for frifinnelse at tjenestemannen rent subjektivt har et motiv om å forebygge en lovovertredelse ved å gi ut ellers taushetspliktbelagte opplysninger. Den riktige forståelse av bestemmelsen må etter min mening være at det stilles visse objektive skranker. Det hensynet til personvern som ligger bak taushetspliktbestemmelsene, tilsier at unntaksbestemmelsen i § 61c første ledd nr 5 bare kommer til anvendelse når det er en viss nødvendighet eller forholdsmessighet i å gi ut ellers taushetspliktbelagte opplysninger med sikte på å forhindre lovbrudd.

Blant annet må det være en rimelig grunn til å frykte lovbrudd, og det må avveies om lovbruddet kan avverges på annen måte…»

Høyesterett forankrer her tre vilkår i «nødvendighetskriteriet» som overført til vårt område vil innebære: På bakgrunn av helsepersonellets erfaring med pasienten (nå og tidligere) må det vurderes som en rimelig mulighet at vedkommende vil foreta en alvorlig handling som må søkes forebygget. Noen sannsynlighetsovervekt kan ikke kreves. Dette fremgår også indirekte av forarbeidene til bestemmelsen:

«Et annet fellestrekk er at det ofte er liten tid til rådighet, men at denne tiden kan være avgjørende for mulighetene til å begrense skadeomfanget. På denne bakgrunn kan det ikke alltid kreves visshet om at det foreligger en situasjon hvor taushetsplikten rettmessig kan tilsidesettes. Det vil være tilstrekkelig at det ut fra situasjonen er gjort adekvate forsøk på å få klarhet i situasjonen. Hvis det på denne bakgrunnen kan synes nødvendig med bistand fra andre nødetater, skal disse varsles.» 27

Det andre kravet er at forebygging bare, eller i alle fall sikrest, kan skje ved å formidle taushetsbelagt informasjon til politiet. Er det mulig å oppnå det samme ved tiltak innenfor helsevesenet, for eksempel kontroll med at pasienten faktisk tar sine medisiner, må dette velges. Det tredje er et krav om forholdsmessighet, men siden helsepersonelloven § 31 selv bestemmer at informasjonsplikten bare inntrer når det er fare for alvorlig skade på person eller eiendom, har lovgiveren langt på vei selv foretatt forholdsmessighetsvurderingen. Er det risiko for mindre alvorlige forhold, må unntak fra taushetsplikten søkes i bestemmelsen om opplysningsrett i helsepersonelloven § 23 nr. 4, jf. nedenfor.

Det ovenstående viser at hvor helsepersonellet ser det som en rimelig mulighet at pasienten forholdsvis umiddelbart kan komme til å begå en alvorlig voldshandling, er det både en rett og en plikt å varsle politiet hvis det ikke er klart at faren kan avverges på annen måte, jf. Sosial- og helsedirektoratets rundskriv IS-7/2003, som henviser til helsepersonelloven § 31 både i og utenfor akutte situasjoner. 28 I rundskriv IS-15/2006 «Helsetjenestenestens og politiets ansvar for psykisk syke – oppgaver og samarbeid» heter det:

«Helsepersonells opplysningsplikt til politiet forutsetter at det i aktuelle tilfeller foretas en vurdering av voldsrisiko i helsetjenesten. Som ledd i nødvendig oppfølgning fra helsetjenesten i disse tilfellene må det vurderes om politiet skal varsles i forbindelse med utskrivning, permisjon, uteblivelse eller rømning.

Som et eksempel vil en psykisk ustabil person som er i besittelse av våpen kunne utgjøre en risiko for eget eller andres liv. Dersom helsepersonell blir kjent med våpenbesittelsen vil det kunne utløse en opplysningsplikt til politiet. Videre kan helsepersonell bli kjent med opplysninger om at pasienten kan utgjøre en konkret fare for andre bestemte personer, bl.a. ved opplysninger om tidligere voldshistorie og pasientens opplevelse av en sterk personlig krenkelse eller urettferdighet. Også her må helsepersonell vurdere konkret om det foreligger en risikosituasjon som tilsier at det foreligger en opplysningsplikt til politiet.

Det vil ofte være liten tid til rådighet og det kan derfor ikke alltid kreves visshet om de reelle forhold. Det er tilstrekkelig at det er gjort adekvate forsøk på å få klarhet i situasjonen. Plikten gjelder også i forhold til å begrense omfanget av en allerede oppstått skade.» 29

Hvis henvisning til «utskrivning, permisjon» også tar sikte på de tilfeller hvor det er institusjonen selv som beslutter dette, er det i utgangspunktet noe vanskelig å tenke seg at nødvendighetskriteriet i helsepersonelloven § 31 skal være oppfylt. Representerer pasienten en slik risiko for alvorlige voldshandlinger at vilkårene etter bestemmelsen er til stede, skulle en tro at det ikke vil være adekvat å skrive vedkommende ut eller innvilge permisjon.

Pliktbestemmelsen i helsepersonelloven § 31 hjemler imidlertid ikke adgang til generelle bekymringsmeldinger og langt mindre til en mer alminnelig og rutinemessig informasjonsutveksling om psykisk syke personer med truende eller voldelige tendenser.

11.4.2.1.3 Informasjon til tutor

Etter lov om psykisk helsevern § 3 – 6 første ledd vil politiet både være forpliktet til å varsle helsevesenet om personer som trenger psykisk helsevern, og formelt fremsette begjæring om tvungent psykisk helsevern (tutor). 30 I sistnevnte tilfelle vil helsevesenet også være forpliktet til å varsle politiet hvis og når pasienten besluttes skrevet ut, jf. lov om psykisk helsevern § 3 – 7 siste ledd, som gir «den myndighet som har begjært tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern» rett til å klage over utskrivingen. Dette innbærer at politiet i disse tilfeller også må varsles.

11.4.2.2 Overfor sosialtjenesten

Helsepersonelloven § 32 første ledd lyder:

«Den som yter helsehjelp, skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som bør føre til tiltak fra sosialtjenestens side, og skal av eget tiltak gi sosialtjenesten opplysninger om slike forhold etter å ha innhentet samtykke fra pasienten, eller så langt opplysningene ellers kan gis uten hinder av taushetsplikt etter § 21.»

Det følger av ordlyden at dette er informasjonsplikt av en annen art enn den som følger av helsepersonelloven § 31. Mens plikten etter § 31 går foran taushetsplikten, er § 32 en bestemmelse som bestemmer at hvis det etter en annen bestemmelse er gjort unntak fra taushetsplikten, har helsepersonellet en plikt til å gjøre sosialtjenesten oppmerksom på slike forhold som kan føre til tiltak fra sosialtjenestens side. Ved siden av samtykke vil det være bestemmelsene om opplysningsrett etter helsepersonelloven § 23 nr. 1 og 4 og § 25 som kan være aktuelle som opplysningsgrunnlag, og det vises til behandlingen av disse bestemmelsene nedenfor. Betydningen av bestemmelsen i § 32 første ledd er for eksempel at hvis sosialkontoret har varslet (jf. lov om psykisk helsevern § 3 – 6) om at en av deres klienter har behov for psykisk helsehjelp, og slik hjelp er satt i verk, vil sosialtjenesten normalt allerede kjenne så godt til pasientens helseforhold at helsepersonelloven § 23 nr. 1 gir helsepersonellet opplysningsrett, og § 32 gjør det ved behov til en plikt å gjøre bruk av denne retten.

11.4.3 Informasjonsadgang

11.4.3.1 Helsepersonelloven § 25 første ledd

Bestemmelsens første punktum lyder:

«Med mindre pasienten motsetter seg det, kan taushetsbelagte opplysninger gis til samarbeidende personell når dette er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp.»

Kjerneområdet for bestemmelsen er informasjonsflyt mellom ulike grupper av helsepersonell på helseinstitusjoner (sykehus m.v.), fra institusjonen til helsetjenester på disktriktsnivå eller kommunalt nivå når pasienten skrives ut, og selvsagt mellom helsepersonell på tvers av både geografiske og nivåmessige grenser. Siktemålet med informasjonen må være å gi forsvarlig helsehjelp, men det følger ikke av ordlyden at informasjonen nødvendigvis må gis til samarbeidende helsepersonell. I den helserettslige litteraturen synes det å være en viss uenighet om at bestemmelsen også gir rett til å formidle informasjon til annet personell som arbeider innenfor helseforetaket, for eksempel sosionomer som er ansatt for å lette pasientens overgang fra opphold i institusjon til livet utenfor. Ørnulf Rasmussen og Arild Oma synes å være positive. 31 Olav Molven og Asbjørn Kjønstad synes derimot å være negative. 32 Kjønstad legger imidlertid inn som en forutsetning at sosionomen finner seg «utenfor helseetaten», og det er neppe tilfellet med en sosionom som er ansatt på institusjonen nettopp for å bidra til at helsehjelpen blir forsvarlig. At det ikke er nok at det er organisert ulike tverrfaglige eller tverretatlige samarbeidsformer for at helsepersonelloven § 25 første ledd kan komme til anvendelse, fremgår uttrykkelig av forarbeidene. 33 Det er imidlertid ikke grunn til å gå nærmere inn på problemstillingen i denne forbindelse. Det interessante for den foreliggende utredning er hvilken mulighet helsevesenet har til å varsle sosialtjenesten. Selv om bidrag fra sosialtjenesten ofte kan være en avgjørende forutsetning for at den etablerte helsehjelp får den ønskede virkning, synes det å være en utbredt enighet om at sosialtjenesten ikke faller inn under begrepet «samarbeidende personell» i helsepersonelloven § 25 første ledd, likevel med et unntak for Rasmussen, som åpner for at en hjemmehjelp tilknyttet sosialtjenesten i gitte situasjoner også kan ses på som helsevesenets forlengede arm inn mot pasienten. 34

For personer med psykiske problemer og lidelser, vil det ofte være den totale psykososiale situasjon, som er avgjørende for hvilke utslag de psykiske lidelser gir. I dette lys kan det stilles spørsmål ved om den gjeldende forståelse av begrepet «samarbeidende personell», og som det er redegjort for ovenfor, er hensiktsmessig. Men selv om man skulle endre innholdet i dette begrepet, er det også grunn til å vurdere om det er hensiktsmessig å opprettholde den absolutte reservasjonsrett for pasienten som i dag følger av helsepersonelloven § 25 første ledd. Det vil ikke være god harmoni i et regelverk der helsepersonelloven § 32 første ledd først pålegger helsepersonellet en plikt til å vurdere om det er behov for bistand fra sosialtjenesten, og deretter krever at for å oppfylle plikten, må det innhentes aksept fra pasientgrupper hvis hovedproblem kanskje nettopp er evnen til rasjonell overveielse og innsikt i egne behov.

11.4.3.2 Helsepersonelloven § 23 nr. 1

Bestemmelsen har denne ordlyd:

«Taushetsplikt etter § 21 er ikke til hinder for:

at opplysninger gis den som fra før er kjent med opplysningene,..»

Taushetsplikten i helsepersonellovens § 21 gjelder som tidligere nevnt «opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold». Det unntak som oppstilles i § 23 nr. 1, er et gjennomgående unntak fra taushetsplikten til vern om private eller personlige opplysninger. Det er likevel i denne sammenheng viktig å være oppmerksom på at den taushetsbelagte informasjon om en person ikke betraktes som en enhet. Den omstendighet at man vet at en person er pasient i det psykiske helsevern, eventuelt at man vet hvor vedkommende er innlagt, gir selvsagt ikke helsepersonellet noen adgang til å formidle opplysninger om de nærmere detaljer ved sykdommen.

Betydningen av unntaket i helsepersonelloven § 23 nr. 1 om at helsepersonellets taushetsplikt ikke er til hinder «for at opplysninger gis den som fra før er kjent med opplysningene», er at den gir mulighet for en «spørre- og orienteringsfunksjon». I de tilfeller hvor sosialtjenesten og/eller politiet allerede er kjent med pasientens kontakt med det psykiske helsevern og kjenner hovedårsaken til det, vil det normalt ikke være noe brudd på helsepersonellets taushetsplikt om det orienteres om at vedkommende skrives ut. Det kan heller ikke være noe i veien for at etatene forespørres om opplysninger som kan være av betydning for de avgjørelser som helsevesenet skal treffe. Når politiet selv har begjært pasienten tvangsinnlagt, eller på grunn av vedkommendes voldelige atferd har bistått med å bringe pasienten til et behandlingssted innenfor det psykiske helsevern, vil opplysningen om at vedkommende er pasient og har vist voldelig atferd, allerede være kjent for politiet. En forespørsel til politiet om de har ytterligere opplysninger, for eksempel om voldssaker som er under etterforskning, vil derfor ikke avsløre noen ny sensitiv informasjon. Utfordringen i et tilfelle som dette er å etablere en fast kontaktperson i politidistriktet, slik at informasjonen ikke blir gjenstand for større spredning enn påkrevd. Om politiet har adgang til å svare på forespørselen, behandles nedenfor.

I tilfeller hvor en pasient med en psykisk lidelse har vært innlagt eller har mottatt poliklinisk behandling uten at verken sosialkontoret eller politiet har vært involvert, vil imidlertid en slik «spørre- og orienteringsfunksjon» kunne være et brudd på taushetsplikten, med mindre pasienten har samtykket. Pasienten er for eksempel innlagt etter begjæring fra familien og med bistand fra fastlegen. Selv om det kan være all grunn for pasientens behandler til å undersøke med politiet om pasientens voldelige atferd og knivtrussel overfor svigerinnen, var et engangstilfelle, vil alene det å rette en forespørsel avsløre pasientforholdet, noe som er taushetsbelagt informasjon. På tilsvarende måte vil helsepersonelloven § 23 nr. 1 heller ikke etablere noen opplysningssrett hvis helsepersonellet ønsker å ta kontakt med sosialkontoret for å forsikre seg om at pasienten kan tilbys tilfredsstillende sosiale forhold og det for eksempel på grunn av hendelsene som ledet til familiens begjæring om innleggelse, er nødvendig å orientere om at det er uaktuelt at pasienten returnerer til tidligere bopel.

11.4.3.3 Rettsstridsreservasjonen i helsepersonelloven § 23 nr. 4

Helsepersonelloven § 23 nr. 4 er en videreføring av den tidligere bestemmelsen i legeloven av 1980 § 31. Det fremgår av forarbeidene at selv om ordlyden er noe annerledes, er det ikke tilsiktet noen realitetsendring. 35 Bestemmelsen lyder:

«Taushetsplikt etter § 21 er ikke til hinder for:… at opplysninger gis videre når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre.»

Bestemmelsen kalles gjerne rettsstridsreservasjonen. 36 Bestemmelsen er en sikkerhetsventil, som innebærer at kommunikasjon kan skje når det i en situasjon foreligger klart behov for det, selv om ikke vilkårene etter noen av de konkrete bestemmelser om opplysningsrett eller -plikt er oppfylt. Og jo flere konkrete bestemmelser man får som åpner for en opplysningsrett eller etablerer en opplysningsplikt, desto mindre plass blir det for kommunikasjon i medhold av rettsstridsreservasjonen. Når lovgiveren har foretatt en avveining om at taushetsplikten kan eller skal vike når bestemte vilkår er oppfylt, vil det ikke være en lojal etterlevelse av loven om taushetspliktsubjektene selv innfortolket en utvidelse av kommunikasjonsadgangen etter en konkret vurdering. Taushetsplikten for helseprofesjonene er imidlertid så vidt absolutt – få konkrete unntak – at det fremdeles er en rekke tilfeller hvor konflikten mellom taushetsplikt og behov for kommunikasjon må løses etter rettsstridsreservasjonen i helsepersonelloven § 23 nr. 4. Det gjelder også på det området som er relevant for utvalgets mandat, og det er både i rundskriv fra den sentrale helseforvaltning og i teorien vist til bestemmelsen som hjemmelsgrunnlag i slike tilfeller.

Det ligger i bestemmelsens natur at det ikke er mulig å angi eksakt når den gir hjemmel for kommunikasjon. Noen veiledende kriterier er det likevel mulig å angi:

Det følger av forarbeidene at »[h]ensynene som taler for å bryte taushetsplikten, må veie vesentlig tyngre enn hensynet som taler for å bevare taushet, i alminnelighet vil det være nødrettsbetraktninger». 37 Bestemmelsen, som krever en klar overvekt i favør av kommunikasjon, kan gi rett til kommunikasjon også om det er hensyn som taler for hemmelighold. 38 Bestemmelsen er ikke så streng som bestemmelsen i forvaltningsloven § 13a nr. 3 og i straffeprosessloven § 61c nr. 3, som bare åpner for kommunikasjon når «ingen berettiget interesser tilsier at de holdes hemmelig, …», Selv om det er vedkommende som er bundet av taushetsplikt, som må foreta vurderingen av om kommunikasjon er tillatt, er det ikke snakk om en ren individuell rimelighetsbetraktning. Som det fremholdes av Rasmussen, må den som er bundet av taushetsplikten forsøke å gjøre seg opp en oppfatning av om overvekten i favør av kommunikasjon er av en slik art og styrke at den vil få domstolens tilslutning. 39 Sentrale momenter i en slik vurdering vil være om kommunikasjon skjer for å avverge en fare eller en skade på et beskyttelsesverdig gode, om det skjer i en situasjon hvor en ellers kunne ha regnet med at pasienten ville samtykket, eller om siktemålet er å sikre pasienten et gode eller hindre et onde. 40

11.4.3.3.1 Rettsstridsreservasjonens betydning som grunnlag for kommunikasjon med politiet om voldelige psykisk ustabile personer

Etter gjeldende regelverk fremstår det som noe uklart om helsepersonelloven § 23 nr. 4 gir helsepersonellet en opplysningsrett om mulig voldelige psykisk ustabile pasienter som går lenger enn det som allerede følger av plikten i helsepersonelloven § 31 første ledd. I Sosial- og helsedirektoratets rundskriv IS-7/2003 om pasienter som innehar våpen, behandles først helsepersonelloven § 23 nr. 4:

«Etter helsepersonelloven § 23 nr. 4 er taushetsplikten ikke til hinder for at opplysninger kan gis videre «når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig.» Helsepersonell har etter denne bestemmelsen en opplysningsrett, men ingen plikt.

Bestemmelsen vil for eksempel kunne være aktuell der helsepersonell får kunnskap om at en psykisk ustabil person er i besittelse av sivilt eller militært våpen, og det anses som en risiko at vedkommende vil kunne skade seg selv eller andre.

Det er i praksis lagt til grunn en streng norm for anvendelse av retten til å gi opplysning etter helsepersonelloven § 23 nr. 4. Helsepersonell må foreta en konkret interesseavveining av hensynene for og imot at opplysningene skal gis. Krenkelse av enhver privat eller offentlig interesse kan imidlertid ikke gi helsepersonell rett til å gi opplysninger og ethvert brudd på straffeloven kan ikke tilsi at taushetsplikten skal vike.

Hensyn som taler for å bryte taushetsplikten må veie vesentlig tyngre enn hensynet som taler for å bevare taushet. I alminnelighet vil det være snakk om nødrettsbetraktninger. Det betyr at det skal mye til før opplysninger kan gis. Momenter i denne forbindelse kan være om:

• Pasienten er tilknyttet et miljø hvor han/hun antas å ha tilgang til våpen

• Pasienten har psykiske problem som pasienten selv forteller om eller som man som helsepersonell oppfatter

• En tredjeperson som helsepersonell ikke selv kjenner utgjør en risiko. Helsepersonell får kunnskap om dette via for eksempel pårørende eller andre som oppsøker helsepersonellet.

I de tilfeller der helsepersonellet mener at den psykisk ustabile tilstand utgjør en risiko for at vedkommende vil bruke våpen til å skade seg selv eller andre kan taushetsplikten vike. Helsepersonell bør i slike situasjoner forsøke å gi pasienten råd, for eksempel om å levere fra seg våpen. Hvis det er faglig forsvarlig bør helsepersonell vurdere å be pasienten samtykke til at opplysninger kan gis til politiet eller militære myndigheter om at pasienten er psykisk ustabil og innehar våpen jf. helsepersonelloven § 22. Der pasienten ikke samtykker må helsepersonellet vurdere om opplysninger likevel skal gis til aktuelle militære myndigheter eller politiet.

Det vil ikke være anledning til å gi opplysninger utelukkende for å oppklare en forbrytelse. Det er ikke et krav at skade har inntruffet, men helsepersonellet vil kunne gi opplysninger der det er risiko for økt og alvorlig skadeomfang hvis politi eller de aktuelle militære myndigheter ikke blir varslet. Taushetsbelagte opplysninger vil bare kunne gis der helsepersonellet mener det enten er risiko for et angrep, eller fare for gjentakelse.

Helsepersonellet må videre legge vekt på hvilken betydning de taushetsbelagte opplysninger vil ha for å forhindre fare eller skade i den konkrete saken. Graden av usikkerhet med hensyn til om handlingen vil gjennomføres eller gjentas, og størrelsen på skadepotensialet vil være viktige momenter i vurderingen av om det foreligger en rett til å gi opplysninger.

Helsepersonell vil dermed rettmessig kunne formidle opplysninger til politiet for å hindre livstruende misbruk av skytevåpen jf. helsepersonelloven § 23 nr. 4.» 41

Deretter behandler rundskrivet helsepersonelloven § 31, og det heter her blant annet:

«De situasjonene som omfattes av opplysningsplikten vil normalt ikke gå lenger enn det som følger av § 23 nr. 4. Det vises derfor til beskrivelsen av situasjoner der det foreligger opplysningsrett ovenfor.»

I fellessrundskrivet (IS-15/2006) behandles bestemmelsen i motsatt rekkefølge. Forholdet til helsepersonelloven § 31 er sitert foran under behandlingen av denne bestemmelsen, og om opplysningsretten i helsepersonelloven § 23 nr. 4 heter det:

«Helsepersonell har også en adgang, men ingen plikt, til å gi videre opplysninger når

tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig, jf. hlspl. § 23 nr. 4.

Det er lagt til grunn en streng norm for når det kan være aktuelt å benytte denne

opplysningsretten. Hvis en person kan utgjøre en alvorlig fare for egen eller andres sikkerhet vil adgangen til å gi opplysninger til politiet etter denne bestemmelsen normalt gå like langt som plikten til å gi opplysninger etter hlspl. § 31, ...» 42

Det er naturlig å forstå rundskrivene slik at det for helsepersonell i meget liten utstrekning antas å foreligge noen retttil å varsle politiet om mulige voldelige pasienter med psykiske problemer som går ut over det som følger av pliktbestemmelsen i helsepersonelloven § 31. Det samme synes å fremgå av forarbeidene, selv om man i spesialkommentaren til § 31 ikke engang synes å ha forskjellen på rett og plikt klart for seg: 43

«I bestemmelsen åpnes det for at helsepersonell kan gi opplysninger for å avverge alvorlige skader på mennesker. Denne opplysningsretten vil normalt ikke gå lenger enn det som følger av det generelle unntaket i § 23 nr 4, se kommentarer til denne.»

Med bakgrunn i det foranstående er det nærliggende å legge til grunn at kommunikasjon til politiet med sikte på å avverge eller forebygge at personer med psykiske lidelser kan komme til å begå voldshandlinger, ikke vil skje i større grad enn det som følger av pliktbestemmelsen i helsepersonelloven § 31.

11.4.3.3.2 Rettsstridsreservasjonens betydning i kommunikasjon med sosialtjenesten

Både Rasmussen og Oma åpner for at rettsstridsreservasjonen også kan gi grunnlag for kommunikasjon til sosialtjenesten. 44 Begge peker på situasjoner hvor helsepersonellet erfarer at pasienten på sviktende grunnlag, eller som følge av en helt ubegrunnet frykt for offentlige kontorer, lar være å søke den hjelp som vedkommende sårt trenger, og som sosialtjenesten kan tilby. Hvis det i slike situasjoner ikke er mulig å få vedkommendes samtykke, enten fordi vedkommende av samme irrasjonelle grunner ikke vil gi det, eller det ikke er tilrådelig å spørre, bør det etter helsepersonelloven § 23 nr. 4 være adgang til å gi sosialtjenesten den nødvendige informasjon. Ikke minst bør det være adgang til dette i tilfeller hvor sosialtjenestens ytelser er en viktig eller avgjørende forutsetning for at den helsehjelp som pasienten tilbys, skal ha den ønskede virkning. Hjelp til bolig og annen omsorg kan i gitte tilfeller påvirke avgjørelsen av om pasienten kan skrives ut eller unngå (tvangs-) innleggelse. I forhold til pasienter som er psykisk ustabile, og som har vist voldelige tendenser, vil varsel til sosialtjenesten derfor ikke bare være å sørge for at pasienten får den hjelp som han eller hun har et klart behov for, men det vil også være et bidrag til å beskytte tredjemenn eller allmennheten som sådan. Denne offentlige interesse bør innebære at terskelen i favør av kommunikasjon er lavere enn hvor det «bare» er snakk om å ivareta den private interesse i at pasienten får de ytelser han eller hun trenger.

Med de strenge krav til den situasjon som må foreligge før helsepersonell kan gi informasjon til sosialtjenesten uten pasientens samtykke, vil det normalt være slik at når retten til å gi informasjonen foreligger, vil helsepersonelloven § 32 første ledd også gjøre det til en plikt, jf. foran.

11.4.4 Oppsummering

Fremstillingen foran har vist at terskelen for at helsepersonell uten pasientens samtykke kan formidle informasjon til sosialtjenesten og politiet, er meget høy.

11.5 Sosialtjenestens mulighet for å formidle informasjon

Sosialtjenestens forvaltningsmessige taushetsplikt er i hovedsak regulert i de alminnelige regler i forvaltningsloven §§ 13 – 13b. Sosialtjenesten forholder seg ofte til klienter i en sårbar situasjon, og det er av den grunn gitt visse særlige regler i sosialtjenesteloven § 8 – 8, blant annet om adgangen til å formidle opplysninger videre til andre offentlige organer.

For problemstillingen som omfattes av utvalgets mandat, er det to bestemmelser som kan gi grunnlag for informasjonsformidling i tilfeller hvor det ikke foreligger samtykke fra den som har krav på taushet. Det ene grunnlaget er bruk til «primærformålet», jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2, og det andre er adgangen til å formidle opplysninger som sosialetaten har innhentet eller mottatt fra andre forvaltningsorganer. En illustrerende, men ikke helt presis betegnelse på dette er «gjenbruk» av opplysninger, jf. forvaltningsloven § 13b første ledd nr. 5 og 6, jf. sosialtjenesteloven § 8 – 8 tredje ledd.

11.5.1 Bruk til primærformålet

Bestemmelsen i forvaltningsloven § 13b første ledd nr. 2 lyder:

«Taushetsplikt etter § 13 er ikke til hinder for:… at opplysningene brukes for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for, bl.a. kan [de] brukes i forbindelse med saksforberedelse, avgjørelse, gjennomføring av avgjørelsen, oppfølging og kontroll.»

Den opplysningsrett som her gis, er rent formålsbestemt. Bestemmelsen innholder ingen begrensninger om hvilken type opplysninger som kan formidles, og heller ingen begrensninger om hvem opplysningene kan formidles til. Det eneste som kreves, er at sosialtjenesten selv har en «sak» til behandling, og at formidling av taushetsbelagt informasjon er nødvendig for å skaffe etaten et best mulig grunnlag for selv å treffe sin beslutning. I mange tilfeller vil en person med psykiske problemer og/eller rusproblemer både ha kontakt med sosialtjenesten, helsevesenet og politiet. Når sosialtjenesten i slike tilfeller skal treffe sine avgjørelser etter sosialtjenesteloven, vil det regelmessig være av betydning å ha innsikt i hvilke tiltak og planer de øvrige etatene har for klienten, både for å avklare hva klientens behov er, og for å vurdere om de tiltak sosialtjenesten iverksetter, harmonerer med det de øvrige aktører planlegger. For å kunne få svar på slike spørsmål er det gjerne nødvendig å redegjøre for hva man selv akter å gjøre, og begrunnelsen for det. Når klienten for eksempel skal gis et botilbud, vil det være av betydning å vite hvordan behandlende helsepersonell vurderer utsiktene til at klienten kan klare seg, og hvordan den planlagte bosituasjon vil influere på helseutviklingen: vil klienten føle seg isolert, klarer han eller hun presset ved bo i et fellesskap m.v. Skal sosialtjenestens klient møte til poliklinisk behandling, er det selvsagt også av betydning at både plasseringen av bopel og midler til livsopphold bidrar til å gjøre det mulig. Er politiet involvert, for eksempel fordi klienten også er under forfølgning for straffbare forhold, vil det på tilsvarende måte kunne være aktuelt med en dialog med politiet.

Den omstendighet at de etater, institusjoner eller personer som sosialtjenesten innhenter opplysninger fra, også har nytte av den informasjon som kontakten gir, innebærer selvsagt ikke at informasjonsutvekslingen blir et taushetspliktbrudd. Det avgjørende er at formålet med kommunikasjonen er å sette sosialtjenesten i stand til selv å treffe den beste og mest hensiktsmessige avgjørelse. Dette betyr imidlertid ikke at det er uten betydning hvordan den som mottar henvendelsen fra sosialtjenesten, bruker informasjonen. Det kan selvsagt forekomme at informasjonen som sosialtjenestens henvendelse avslører til politiet eller en psykiatrisk institusjon, setter disse i stand til å treffe avgjørelser eller foreta disposisjoner som for klienten er, eller i alle fall oppleves som, negative. I så fall må sosialtjenesten vurdere om kostnadene ved å innhente informasjonen blir for stor. Det er en rett til kommunikasjon som er beskrevet ovenfor i forvaltningsloven § 13b første ledd nr. 2, ingen plikt. Hvorvidt det i en gitt situasjon av hensyn til de interesser taushetsplikten skal verne, er «riktig» å nøye seg med en mindre fullstendig saksopplysning, må avgjøres konkret. Avgjørelsen vil nok også i en viss grad bero på tjenestepersonens eget syn på forholdet mellom «klientbeskyttelse» og «samfunnsbeskyttelse».

Betydningen av bestemmelsen om bruk til primærformålet er at hvor flere arbeider med samme klient og vil ha gjensidig utbytte av å kjenne til hva de andre gjør eller planlegger, vil den forvaltningsmessige taushetsplikt sjelden hindre slik informasjonsutveksling. At denne mulighet ikke alltid bør benyttes fullt ut, er en annen sak. Det følger også av fremstillingen foran at helseprofesjonene ikke har den samme generelle mulighet for å bidra med sin informasjon.

11.5.2 Adgangen til «gjenbruk» av sosialtjenestens informasjon

Formuleringen i overskriften tar først og fremst sikte på de tilfeller hvor sosialtjenesten sitter inne med opplysninger som andre er interessert i, men hvor sosialtjenesten ikke selv har noen sak til behandling som vil profittere på informasjonsutvekslingen. Ordet «gjenbruk» er ikke helt treffende, for informasjonen kan i og for seg være helt ny og «ubrukt». 45 Poenget er at den ikke formidles for å ivareta sosialtjenestens primærformål. Bestemmelsene om slik informasjonsutveksling finnes i forvaltningsloven § 13b første ledd nr. 5 og 6 og i sosialtjenesteloven § 8 – 8 tredje ledd. Bestemmelsene lyder:

«Taushetsplikt etter § 13 er ikke til hinder for:

1. at forvaltningsorganet gir andre forvaltningsorganer opplysninger om en persons forbindelse med organet og om avgjørelser som er truffet og ellers slike opplysninger som det er nødvendig å gi for å fremme avgiverorganets oppgaver etter lov, instruks eller oppnevningsgrunnlag,

2. at forvaltningsorganet anmelder eller gir opplysninger (jfr. også nr. 5) om lovbrudd til påtalemyndigheten eller vedkommende kontrollmyndighet, når det finnes ønskelig av allmenne omsyn eller forfølgning av lovbruddet har naturlig sammenheng med avgiverorganets oppgaver,» 46

Den alminnelige kommunikasjonsadgang etter forvaltningslovens bestemmelser er imidlertid innsnevret på sosialtjenestens område, jf. sosialtjenesteloven § 8 – 8 tredje ledd:

«Opplysninger til andre forvaltningsorganer, jf. forvaltningsloven § 13 b nr. 5 og 6, kan bare gis når dette er nødvendig for å fremme sosialtjenestens eller institusjonens oppgaver, eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse. » 47

Betydningen av innskrenkningen i sosialtjenesteloven § 8 – 8 tredje ledd er at den generelle retten til å opplyse andre forvaltningsorganer om selve klientforholdet og hvilke avgjørelser som er truffet, og å anmelde lovbrudd på eget forvaltningsområde eller når allmenne hensyn tilsier det, ikke gjelder for sosialtjenesten. Utenfor bruk til primærformålet eller med samtykke kan kommunikasjon til andre forvaltningsorganer bare skje i to situasjoner: når kommunikasjonen er nødvendig for å fremme sosialtjenestens oppgaver eller er nødvendig for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse.

11.5.2.1 Fremme sosialtjenestens oppgaver

Leser en forvaltningsloven § 13b første ledd nr. 5 og sosialtjenesteloven § 8 – 8 tredje ledd i sammenheng, kan det være en nærliggende tolking at «gjenbruk» av sosialtjenesten opplysninger i form av formidling til andre forvaltningsorganer kan skje når det bidrar til å realisere de mål som er angitt i sosialtjenesteloven § 1. Formålsbestemmelsene for lover er imidlertid sjelden utformet med en slik direkte bruk for øyet. De angir gjerne hva som skal være den samfunnsmessige virkning av lovens bestemmelser, mer enn en beskrivelse av hva som er etatens sentrale oppgaver, jf. slik også Oma. 48 Selv om det er nevnt i sosialtjenesteloven § 1 – 1 bokstav a, vil man neppe si at sosialtjenestens sentrale oppgave er å bidra til likestilling, og at sensitiv personinformasjon kan formidles til andre offentlige organer for å fremme dette formål. Det riktige må være å forstå «sosialtjenestens oppgaver» i § 8 – 8 tredje ledd som summen av etatens ulike «primærformål». Det vil si de oppgaver som sosialtjenesten først og fremst innhenter informasjon om for å fremme.

I forhold til helseprofesjonene vil en slik forståelse likevel gi grunnlag for kommunikasjon i ganske stor utstrekning, idet en også må ta i betraktning at kommunikasjonen skjer til en etat som selv har en meget streng taushetsplikt. Det er nærliggende å tenke seg at informasjon fra sosialtjenesten til helsevesenet vil skje i to typetilfeller: For det første at sosialtjenestens informasjon formidles for å sikre at klienten får et helsetilbud som er tilpasset den sosiale situasjon, og selv om sosialtjenesten har avsluttet sin sak, vil kommunikasjon med helseforvaltningen i en slik situasjon bidra til å gjøre sosialtjenestens egne tiltak mer effektive og robuste. Den andre typesituasjon omfatter tilfeller der sosialtjenesten bruker sin erfaring med klienten til å sikre at helseforvaltningen, for eksempel i forbindelse med utskriving, treffer hensiktsmessige beslutninger. Dette kan ses som et middel til å forebygge at det blir nødvendig med nye tiltak fra sosialtjenestens side.

En viktig begrensning i sosialtjenestens mulighet for å formidle informasjon i medhold av denne bestemmelse, er at den bare gjelder i forhold til «andre forvaltningsorganer». En vesentlig del av primærhelsetjenesten vil falle utenfor dette, fordi det lovpålagte helsetilbud i kommunen i medhold av kommunehelsetjenesteloven § 1 – 3 andre ledd er basert på avtaler som kommunen har inngått med private helsetilbydere. 49 Disse regnes ikke som «forvaltningsorganer» jf. forvaltningsloven § 1. I forhold til disse vil sosialtjenesten være avhengig av samtykke hvis det er aktuelt å formidle informasjon i andre tilfeller enn med det formål å innhente informasjon til avgjørelse av primærformålet. Et alternativ er at sosialtjenesten formidler informasjonen til kommunelegen, som er en del av den kommunale helseforvaltning.

I forhold til politiet vil vilkårene for «gjenbruk» av sosialtjenestens opplysninger for å fremme etatens oppgaver sjeldnere være oppfylt. Lettest er det å tenke seg der hvor informasjonen brukes for å hindre at politiet treffer negative vedtak som påvirker effekten av sosialtjenestens egne tiltak. Det kan for eksempel være et tilfelle hvor en psykisk ustabil person med lav impulskontroll, med sosialkontorets hjelp og med både kontroll og bistandsoppgaver i tankene, er skaffet bolig sammen med en person som klienten har tillit til. Avhengig av hvor skjør situasjonen er, kan det være utilrådelig å innhente klientens samtykke til å informere politiet om dette i en situasjon hvor «omsorgspersonen» planlegges innkalt til soning av en «fartsdom». I en slik situasjon må informasjonen kunne formidles i medhold av sosialtjenesteloven § 8 – 8 tredje ledd.

Kommunikasjon til fremme av sosialtjenestens oppgaver må være «nødvendig». I dette ligger det mer enn at behovet for kommunikasjon er nyttig, naturlig eller hensiktsmessig. Som Oma påpeker, er det å gå for langt å si at bestemmelsen bare kan brukes i helt ekstraordnære situasjoner. 50 Når kommunikasjon bør skje, må avgjøres konkret, og grensen vil neppe være den samme i forhold til helsevesenet som i forhold til politiet.

11.5.2.2 Forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse

Denne delen av bestemmelsen er en vesentlig innskrenkning i forhold til den kommunikasjonsadgangen som er hjemlet i forvaltningsloven § 13b første ledd nr. 6. Retten til å kommunisere med det formål å gi politiet grunnlag for å etterforske overtredelser på etatens område gjelder ikke for sosialtjenesten. Kommunikasjonen må ha et forebyggende siktemål, og den må være nødvendig for å hindre alvorlig personskade. På dette området er sosialtjenestens opplysningsrett i det alt vesentlige den samme som for helsepersonell, og det vises derfor til behandlingen av helsepersonelloven § 31, jf. § 23 nr. 4 foran. Men siden kulturen for å verne om klientkonfidensialiteten trolig er noe svakere i sosialtjenesten enn innenfor helseprofesjonene, kan varslingsretten komme til å bli benyttet oftere. Noen rett til alminnelige bekymringsmeldinger til politiet er det imidlertid ikke adgang til.

11.6 Politiets mulighet for å formidle informasjon

Som redegjort for i punktet «Oversikt over regelverket» er taushetspliktregelverket for politiopplysninger fragmentert og kan oppfattes som komplisert å anvende. Gjennom lovforslaget i Prop. 12 L (2009 – 2010), som er en gjentakelse av Ot.prp. nr. 108 (2008 – 2009), vil dette regelverket i stor grad bli avløst av en ny politiregisterlov. 51 Når fremstillingen likevel knyttes til gjeldende regelverk, er årsaken at loven skal suppleres med et meget betydelig forskriftsverk. Selv om arbeidet med forskriftene allerede har kommet i gang, er det grunn til å tro at det vil ta noen tid før loven settes i kraft.

11.6.1 Kommunikasjon for å forebygge lovovertredelser

Den alvorlige voldsbruk som omfattes av utvalgets mandat, vil alltid representere en lovovertredelse. Om handlingen er straffbar, avhenger av gjerningspersonens tilregnelighet. Ettersom politiet har et hovedansvar for å forebygge lovovertredelser, har lovgivning i ganske stor utstrekning gjort unntak for taushetsplikten når informasjonen skal brukes i dette øyemed. Hvor vid adgangen er, varierer imidlertid både med hvilken kilde politiet henter informasjonen fra, og med hvem som er mottaker. Nedenfor behandles først informasjon som politiet har fra den ordinære polisiære virksomhet eller fra etterforskningsvirksomheten. Adgangen til å bruke registeropplysninger og kommunikasjonskontrollopplysninger i forebyggende virksomhet behandles særskilt mot slutten av punktet.

11.6.1.1 Kommunikasjon til offentlige organ

Politiloven § 24 fjerde ledd nr. 2 lyder:

«Politiets taushetsplikt er ikke til hinder for at opplysninger blir gjort kjent for andre offentlige myndigheter og utenlandske samarbeidende politi- og sikkerhetsmyndigheter når formålet er å forebygge eller avverge straffbare handlinger.»

I den tilsvarende bestemmelsen i straffeprosessloven § 61c første ledd nr. 5 heter det:

«Taushetsplikt etter § 61a er ikke til hinder for at opplysningene gjøres kjent for andre offentlige organer når formålet er å forebygge lovovertredelser eller å hindre at virksomhet blir utøvd på en uforsvarlig måte.»

Av forarbeidene til bestemmelsen i straffeprosessloven følger det klart at siktemålet med bestemmelsen, som ble innført ved lovendring i 2003, var å gi et rent formålsbestemt unntak uten det behovskrav som følger av nødvendighetsvilkåret i § 61c første ledd nr 6. 52 Mer indirekte fremgår det samme av forarbeidene til politilovens bestemmelse. 53

Bestemmelsene innebærer at taushetsplikten normalt ikke vil være hinder for å formidle informasjon i forebyggende øyemed til sosialtjenesten og det offentlige helsevesenet. I den grad politiet gjennom tjenesten mottar informasjon eller gjør observasjoner som tyder på at vedkommende kan ha behov for tiltak fra det offentlige helsevesen for ikke å komme i en situasjon hvor det er risiko for at det begås voldslovbrudd, vil dette kunne formidles. Utfordringen her er å etablere rutiner som sikrer minst mulig utilsiktet spredning av informasjonen, for eksempel slik at slik informasjon alltid formidles fra bestemte personer i politidistriktet og til bestemte mottakere i helsevesenet. Bare i situasjoner som er akutte, bør det være opp til den enkelte polititjenesteperson og helsemedarbeider på vakt å formidle og motta slik informasjon.

11.6.1.2 Kommunikasjon til private

Opplysninger ervervet gjennom etterforskningsvirksomhet kan uten hinder av taushetsplikten gjøres kjent for private «… når det er nødvendig for å forebygge lovovertredelser eller for å hindre at virksomhet blir utøvd på en uforsvarlig måte», jf. straffeprosessloven § 61c første ledd nr. 6. Forskjellen fra bestemmelsen i nr. 5 er at det gjelder et behovskriterium, jf. «nødvendig». Innholdet i dette behovskriteriet er behandlet foran i tilknytning til helsepersonellets informasjonsplikt overfor politiet etter helsepersonelloven § 31, hvor også avgjørelsen i Rt. 1994 s. 1632 er omtalt. I nødvendighetskriteriet ligger et krav om at det er en rimelig mulighet for at det vil bli begått en lovovertredelse som best og mest effektivt kan forebygges gjennom kommunikasjon av taushetsbelagt informasjon, og et krav om forholdsmessighet. 54 Den aktuelle avgjørelse i Høyesterett gjaldt en situasjon hvor de taushetsbelagte opplysningene ble formidlet i det offentlige rom. Man befinner seg i den andre enden av forholdsmessighetsskalaen når det er aktuelt å formidle informasjon til personell i det private helsevesen. Dette må påvirke forholdsmessighetsvurderingen og må innbære at hvis politiet nærer en viss frykt for at en person som antas å ha psykiske lidelser, kan komme til å begå voldshandlinger, og informasjon til vedkommendes fastlege forekommer å være et adekvat tiltak, må straffeprosessloven § 61c første ledd nr. 6 antas å gi adgang til det.

Informasjon fra den delen av politiets virksomhet som ikke består i etterforskning, har ingen bestemmelse som svarer til straffeprosessloven § 61c første ledd nr. 6. I politiloven § 24 fjerde ledd nr. 3 heter det:

«Politiets taushetsplikt er ikke til hinder for… at opplysninger blir gjort kjent for vitner og kilder når det er nødvendig for at politiet skal få opplysninger eller bistand til å forebygge eller avverge straffbare handlinger.»

Det er vanskelig å se at informasjon til organisasjoner eller personer innen det private helsevesen, i den hensikt å få kriminalitetsforebyggende tiltak vurdert, kan omfattes av bestemmelsen. Det vil være å øve vold på bestemmelsen å anse disse som «vitner og kilder». Forarbeidene gir heller ikke noen støtte til en slik fortolkning. Ser man hele politietaten under ett, er dette neppe noen stor mangel ved regelverket. Det kan riktignok forekomme at politiet også uten tilknytning til etterforskningsvirksomheten får kjennskap til opplysninger hvor det mest adekvate kriminalitetsforebyggende tiltak kan være å underrette en privatpraktiserende lege med god kjennskap til den aktuelle personen. Det kan for eksempel være at politiet ved et par tidligere anledninger har bistått helsepersonell i forbindelse med innleggelse i det psykiske helsevern, og erfarer en atferd hos vedkommende som tyder på at han eller hun på ny er på vei inn i en tilstand hvor risikoen for voldelig utagerende atferd øker. Her mangler lovverket en god hjemmel for å gjøre vedkommendes privatpraktiserende lege oppmerksom på forholdet, og politiet må strengt tatt gå veien om kommunelegen. Det finnes imidlertid enheter innen politiet som varig eller for en periode har til oppgave å følge med personer som representerer en særlig voldsrisiko. For personer som er psykisk ustabile, og som har rettet trusler mot Kongehuset eller mot regjeringsmedlemmer, gjelder dette for den forbyggende virksomheten innenfor Politiets sikkerhetstjeneste (PST). For psykisk ustabile personer hvis trusler retter seg mot andre «objekter», kan det tilsvarende gjelde for enheter som forestår forebyggende spaningsvirksomhet innenfor de større politidistrikter. For å ivareta disse behov kan det reises spørsmål om endring av politiloven § 24 fjerde ledd nr. 3 bør vurderes endret slik at den blir mer lik straffeprossesloven § 61c, 1. ledd nr. 6.

11.6.1.3 Særlig om registreringsopplysninger

Av strafferegistreringsloven følger at opplysninger fra registrene kan formidles til andre på tre ulike måter. 55 Det kan utferdiges straff- og bøteattest til bruk i strafferettspleien, jf. lovens §§ 2 og 3. Videre kan det til andre formål utferdiges politiattest (tidligere vandelsattest) i samsvar med lovens § 5, jf. strafferegistreringsforskriften § 12. Til slutt følger det forutsetningsvis at taushetsplikten etter loven ikke er til hinder for at politiet bruker registeropplysninger i forebyggende øyemed. I lovens § 8 første ledd fastsettes det at det skal bevares taushet overfor uvedkommende om innholdet i registrene:

«Offentlige tjenestemenn plikter å bevare taushet overfor uvedkommende om opplysninger fra Strafferegistret og de andre registre som er nevnt i denne lov.»

Selv om formidling av informasjon om innholdet i registrene normalt skal skje i form av formelle attester og med et innhold som regulert i loven §§ 5 og 6, følger det av § 7 andre ledd at informasjon i forebyggende (og oppklarende) øyemed kan skje på annen måte:

«Bestemmelsene i §§ 5 og 6 kommer ikke til anvendelse når politiet gir opplysninger for å forebygge eller oppklare lovovertredelser, eller for å forhindre at en virksomhet blir utøvd på en uforsvarlig måte.»

Denne uformelle bruk i forebyggende (og oppklarende) øyemed er ikke nærmere regulert verken i loven eller i forskriften. Det som direkte fremgår av lovens § 7 andre ledd, er at det i forebyggende og oppklarende øyemed kan legges vekt på og formidles opplysninger som ikke tas med i de formelle attester. Henlagte saker tas ikke med i attester. Men blir politiet kjent med at A vurderes tilsatt som nattevakt på en helseinstitusjon, må de i forebyggende øyemed også kunne formidle informasjon om at A har fire henlagte saker hvor han som nattevakt eller vaktmester har vært mistenkt for ildspåsettelse.

Det er derimot mer enn usikkert om det kan etableres rutiner hvor politiet i bestemte situasjoner søker i sine registre etter bestemte opplysninger og deretter i forebyggende øyemed meddeler resultatet til utenforstående. Med atskillig rett kan det hevdes at dette i realiteten er en uformell politiattest. Også den formelle politiattest i medhold av lovens § 5 og forskriftens § 12 gis jo i forebyggende øyemed. Ofte er den også rettet direkte inn mot å hindre at personer med visse tilbøyeligheter ansettes i visse posisjoner. Klarest fremgår dette når det til et gitt formål utstedes en begrenset (til visse lovbruddskategorier), men fullstendig (i forhold til tid og sakens status) attest, som for eksempel viser om en person noen gang har vært straffet for eller er under forfølgning for voldsforbrytelser. Det vil derfor i det minste være i dårlig harmoni med gjeldende regler om det etableres en rutine hvor for eksempel behandlingsstedet for pasienter undergitt (tvungent) psykisk helsevern skrives ut eller gis permisjoner, kan henvende seg til politiet for å få politiets registrerte opplysninger om pasienten. Er det behov for en slik ordning, bør det derfor gis en klar hjemmel for det i loven, eventuelt i forskrift. Lovens § 10 nr. 3 gir allerede hjemmel for å regulere dette i strafferegistreringsforskriften:

«Kongen kan gi forskrifter til gjennomføring av denne lov, således bl.a om:… Utstedelse av attest og meddelelse av opplysninger fra registrene til andre formål enn til bruk for strafferettspleien.»

Tatt i betraktning at opplysningene vil være utpreget personlige, som dels kan være av foreløpig og ikke bekreftet karakter, og som kan medvirke til at den de angår, undergis fortsatt frihetsberøvende psykiatrisk helsehjelp, bør det foreligge en klar hjemmel for slik utlevering, jf. også nedenfor om Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8. 56

11.6.1.4 Særlig om kommunikasjonskontrollopplysninger

Opplysninger som politiet har fått tilgang til gjennom kommunikasjonskontroll (avlytting eller innhenting av trafikkdata), og som ikke åpent er benyttet under etterforskningen, er etter straffeprosessloven § 216i undergitt en strengere taushetsplikt enn øvrige straffesaksopplysninger. Det følger av § 216i bokstav d at:

«Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysningene brukes… for å avverge en straffbar handling som kan medføre frihetsstraff.» 57

Begrepet «avverge» benyttes der hvor det foreligger opplysninger om at det straffbare forhold er nært eller umiddelbart forestående, det vil si i de helt akutte situasjoner. I den foreliggende sammenheng indikerer formuleringen at det normalt ikke vil være tid til å sette i verk andre forebyggende tiltak enn å advare den som skal utsettes for den straffbare handling, eller underrette den eller de som er i posisjon til å hindre gjennomføringen. Informasjonen formidles for eksempel til de ansvarlige ved en institusjon innen psykisk helsetjeneste med sikte på å hindre at en pasient får gjennomføre den umiddelbart forestående byturen uten ledsager, fordi det ved telefonkontroll er fremkommet opplysninger som tyder på at pasienten da vil gjennomføre et lovbrudd av voldsom art.

11.6.2 Klientopplysninger og opplysninger om avgjørelser

Verken taushetsplikten som politiet har etter forvaltningsloven (jf. § 13b første ledd nr. 5) eller etter straffeprossesloven (jf. § 61c første ledd nr. 7) i saker om etterforskning, er

«… til hinder for… at det til andre offentlige organer blir gitt opplysninger om en persons forbindelse med politiet og om avgjørelser som er truffet og ellers slike opplysninger som det er nødvendig å gi for å fremme politiets oppgaver, …» 58

Det siste alternativet i bestemmelsen, opplysninger for å fremme politiets oppgaver, har forholdsvis liten betydning ved siden av bestemmelsene om bruk av informasjonen i forebyggende øyemed og bruk til primærformålet, jf. nedenfor.

Til sosialtjenesten og det offentlige helsevesen gir bestemmelsen politiet adgang til å svare på om en bestemt person er anmeldt eller siktet og eventuelt om hvilke avgjørelser som er truffet, for eksempel om saken er henlagt. Skal det bli sammenheng i det system vi har i dag, må det imidlertid være en forutsetning at opplysninger av denne art ikke er basert på registersøk. I motsatt fall ville det helt i strid med reguleringen i strafferegisterloven åpnes for en generell adgang til å meddele registeropplysninger til offentlige myndigheter. Den praktiske betydning av bestemmelsen er derfor at den gir politiet adgang til å svare på henvendelser fra for eksempel kommunelege eller sosialtjeneste om politiet har vært involvert i et bestemt forhold vedrørende klient A, og hvilke avgjørelser politiet har truffet i sakens anledning.

11.6.3 Bruk til primærformålet

På linje med det som gjelder for sosialtjenesten, har politiet både for den taushetsplikt som reguleres av forvaltningsloven og politiloven, og den som reguleres av de alminnelige bestemmelser i straffeprosessloven § 61c nr. 2, et unntak som fastsetter at taushetsplikten ikke er

«… til hinder for at opplysningene brukes for… å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for, bl.a. kan de brukes i forbindelse med etterforskning, saksforberedelse, avgjørelse, gjennomføring av avgjørelsen, oppfølging og kontroll.»

Det ligger i sakens natur at atferd fra psykisk ustabile personer som har vist truende eller voldelig atferd, både vil påkalle politiets, helsevesenets og eventuelt også sosialtjenestens oppmerksomhet. En objektiv og fullstendig etterforskning, jf. straffeprosessloven § 226, vil normalt kreve at politiet fremskaffer opplysning om hvilke tiltak andre etater iverksetter, blant annet for å danne seg en oppfatning av hva som er en riktig og hensiktsmessig reaksjon, jf. § 226 første ledd bokstav b. Det følger av bestemmelsen om bruk til primærformålet at taushetsplikten ikke er til hinder for at det både til helseprofesjonene (både i offentlig og privat virksomhet) og til sosialtjenesten formidles informasjon som begrunner og beskriver hvilken informasjon politiet er interessert i. Om mottakerne kan eller vil besvare henvendelsen, reguleres av andre regler, som er behandlet foran.

11.6.4 Oppsummering

Hovedproblemet med taushetspliktreguleringen i politiet er at den er fragmentarisk. Innholdsmessig er det likevel sjelden slik at taushetspliktreglene hindrer politiet i å formidle informasjon som det i et forebyggende eller koordinerende øyemed er behov for. Når ny politiregisterlov med forskrifter trer i kraft, vil skillet mellom saksopplysninger og registeropplysninger i det alt vesentlige opphøre. Inntil så skjer, kan det imidlertid være hensiktsmessig å vurdere om det i strafferegistreringsloven eller i strafferegistreringsforskriften fra 1974 bør gis en særskilt hjemmel for på forespørsel fra helseforetak innen det psykiske helsevern å søke etter og formidle eventuell «voldshistorikk» om bestemte personer. Det kan også vurderes å gi en mer generell bestemmelse om adgang til å formidle nødvendig forebyggende informasjon til private.

11.7 Er økt informasjonsutveksling et adekvat middel?

Taushetsplikten ivaretar viktige personverninteresser. I den foreliggende sammenheng er det først og fremst diskresjonsinteressen som er sentral, det vil si behovet for å ha herredømme over personlige opplysninger og hindre at disse spres. Taushetsplikten om private og personlige forhold omfatter en rekke ulike opplysninger, og sensitiviteten varierer betraktelig, fra det de fleste ikke finner noen grunn til å holde hemmelig, for eksempel hvilke foreninger og fritidsaktiviteter man er involvert i, til informasjon som alle ønsker å holde skjult for flest mulig. Det er ingen tvil om at opplysninger om mulige straffbare forhold, psykisk sykdom og sosial nød befinner seg innenfor det sistnevnte. Slik informasjon bør bare bli gjenstand for spredning når det foreligger tungtveiende kryssende hensyn, og på dette punkt er nasjonal lovgivning og praksis også dels bundet av og påvirket av internasjonale regler, første og fremst Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel. 8 om retten til respekt for privatliv og familieliv:

1. Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.

2. Det skal ikke skje noe inngrep av offentlig myndighet i utøvelsen av denne rettighet unntatt når dette er i samsvar med loven og er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, offentlige trygghet eller landets økonomiske velferd, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og friheter. » 59

I tilknytning til spørsmålet om mulige endringer av taushetspliktlovgivningen er det to sider som fortjener overveielse:

Det første området er knyttet til kravet om at informasjonsutvekslingen må være «i samsvar med loven». Det er sikker rett at dette vilkår både stiller krav til normens klarhet og tilgjengelighet. 60 Fremstillingen foran har vist at i noen sammenhenger er det tvilsomt om eksisterende taushetspliktregler gir adgang til den ønskede informasjonsutveksling. Av hensyn til dem som skal praktisere reglene, men først og fremst av hensyn til dem som har krav på beskyttelse av den svært sensitive informasjonen, bør det utformes regler som klart og forutberegnelig viser under hvilke omstendigheter opplysningene kan bli formidlet videre.

Det andre området gjelder «nødvendighetskravet». Den foreliggende utredning gjelder «mulig svikt i systemer og forløp knyttet til mennesker med kjent psykisk lidelse og som har tatt liv». Før det foreslås endringer som gjør ytterligere unntak fra taushetsplikten for de aktuelle etater, er det derfor grunn til å reflektere over og besvare følgende spørsmål: Kan de foreslåtte endringer forventes å bidra til å hindre slike tragiske hendelser som er bakgrunn for utredningen, eller i alle fall i fremtiden legge forholdene til rette for at tilsvarende hendelser ikke skjer? Dette er et faktisk spørsmål, og ikke et rettslig spørsmål. Må spørsmålet foran besvares benektende, eller kan det ikke gis noe sikkert svar på det, kan det med atskillig rett hevdes at regelendringene først og fremst representerer en økt personvernkrenkelse og ikke er noe relevant (adekvat) middel til å ivareta det aktuelle tvingende samfunnsmessige behov. 61

11.8 Utvalgets vurderinger og tilrådinger

11.8.1 Forståelsen av gjeldende rett

Før utvalget går nærmere inn på behovet for å vurdere lovendringer, vil man på et par punkter knytte noen kommentarer til den gjengse forståelsen av gjeldende bestemmelser.

Den første kommentaren knytter seg til helsepersonelloven § 25 første ledd, gjengitt og omtalt foran i avsnitt 11.4.3.1. Utvalget stiller seg noe undrende til den snevre forståelse av uttrykket «samarbeidende personell» som synes å ha alminnelig tilslutning i juridisk teori, men tar til etterretning at lovens forarbeider uttrykkelig avviser at informasjonsadgang til partnere i et organisert, tverretatlig samarbeid hjemles i bestemmelsen. Det betyr eksempelvis at samarbeidende organer og personer i den kommunale sosialtjeneste ikke kan meddeles opplysninger fra helsepersonell om en pasient med hjemmel i denne bestemmelse, med mindre pasienten samtykker. Utvalget vil likevel bemerke at det er gode holdepunkter for å anta at praksis er mer liberal enn hva den nevnte rettstilstand legger opp til. Og når det gjelder samarbeid innenfor et helseforetak, mener utvalget at det må være relativt åpne linjer mellom ulike faggrupper som arbeider med samme pasient, og utvalget er her enig med de juridiske eksperter som mener at § 25 første ledd hjemler et slikt samarbeid.

Den andre kommentaren om gjeldende rett angår helsepersonelloven § 23 nr. 4 og særlig forholdet mellom denne og samme lovs § 31 første ledd, jf avsnitt 11.4.3.3.1. ovenfor. Som nevnt der, er det på bakgrunn av rundskriv fra Helsedirektoratet og en uttalelse i lovforarbeidene nærliggende å forstå § 23 nr. 4 slik at meddelelser til politiet for å forebygge alvorlig vold fra personer med psykisk lidelse, ikke vil – eller kan – skje i større utstrekning enn det som følger av pliktbestemmelsen i § 31. Utvalget vil for sin del bemerke at det er vanskelig å se at ikke opplysningsretten i § 23 nr. 4 må gå lenger enn informasjonsplikten i § 31. Allerede i utgangspunktet er det naturlig å legge til grunn at en rett til å gi opplysninger for å hindre at viktige verdier krenkes, rekker lenger enn plikten til å gi slike opplysninger, selv om meddelelsen i begge situasjoner krenker den samme retten til diskresjon. Bildet er heller ikke entydig slik at den rett som krenkes, er pasientens, mens den interesse som søkes vernet, er samfunnets, derunder de potensielle voldsofferets behov for beskyttelse. Det er således også i pasientens interesse at han hindres i å begå en alvorlig voldshandling.

Også ordlyden i bestemmelsene kan tale for at retten går lenger enn plikten. Pliktbestemmelsen i § 31 slår fast at varslingen må være «nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom», mens § 23 nr. 4 forutsetter at «tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre». Pliktbestemmelsen har preg av en nødbestemmelse spesielt for å avverge alvorlig skade, mens rettighetsbestemmelsen åpner for et bredt skjønn med veiing av interesser mot hverandre. Forarbeidene til bestemmelsene gir ingen begrunnet veiledning i dette spørsmålet, og det aktuelle sitatet gjengitt foran i avsnitt 11.4.3.3.1. røper en misforståelse av den rettslige karakter av § 31. Heller ikke Helsedirektoratets rundskriv er noen tungtveiende rettskilde til forståelse av disse bestemmelsene.

Utvalget vil på denne bakgrunn anta at gode grunner kan tale for å forstå rettstilstanden slik at § 23 nr. 4 åpner for å gi helsepersonell en videre adgang til i forebyggende øyemed å gi politiet opplysninger, enn hva som følger av informasjonsplikten nedfelt i § 31.

11.8.2 Forslag til lovendringer

Under sitt arbeid med utredningen har utvalget registrert at det forut for drap begått av personer med psykisk lidelse, har vært til dels dårlig kommunikasjon mellom ulike behandlere innenfor samme nivå og mellom ulike behandlingsnivåer, uten at det ut fra denne konstatering kan trekkes slutninger om årsakssammenheng. Men det kan heller ikke utelukkes slik sammenheng i enkelte tilfeller. Utvalget anbefaler at personer med alvorlig psykisk lidelse i langt større utstrekning enn i dag undergis en helhetlig behandling med tverretatlig samarbeid, hvor dette fremstår som nødvendig, for eksempel der den syke også har en ruslidelse. Disse forhold, sammen med de svakheter i gjeldende regelverk som er berørt tidligere i dette kapittel, gjør det naturlig å overveie noen lovendringer.

11.8.2.1

Det bør vurderes å endre helsepersonelloven § 25 første ledd slik at det blir en klar hjemmel for helsepersonell til å gi opplysninger til samarbeidende parter i og utenfor helseforetaket, selv om disse parter ikke er helsepersonell i lovens forstand. Særlig vil det være aktuelt med informasjon til personer i kommunal sosialtjeneste, Forutsetningen bør fortsatt være at informasjonen er «nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp». I samme forbindelse bør det overveies å sløyfe eller myke opp den absolutte reservasjonsretten som pasienten har etter denne bestemmelsen. I alle fall for grupper av pasienter med alvorlig psykiske lidelser, kan det ikke forventes at de til enhver tid ser konsekvensene av å nekte samtykke, heller ikke for utviklingen av egen helse.

11.8.2.2

Selv om utvalget foran har gitt uttrykk for en annen forståelse av § 23 nr. 4 enn den helsemyndighetene har lagt til grunn i rundskriv, er det ikke å vente at denne forståelsen vil bli fulgt opp i praksis. Det bør overveies å gi en tilføyelse til bestemmelsen som klart gir uttrykk for at informasjonsretten overfor politiet går lenger enn informasjonsplikten i § 31 når det er risiko for at pasienten vil begå alvorlige voldshandlinger. Eventuelt kan en endring initieres ved nytt rundskriv som gir uttrykk for en ny forståelse av § 23 nr. 4 enn den som er formidlet tidligere. Uansett bør det ved rundskriv kunne pekes på at § 23 nr. 4 også kan gi grunnlag for å gi opplysninger om pasienten til sosialtjenesten, i første rekke når denne tjenestens ytelser er en viktig forutsetning for at den helsehjelp pasienten gis skal ha den ønskede virkning, jf avsnitt 11.4.3.3.2. foran.

11.8.2.3

Psykisk ustabile personer som er i besittelse av skytevåpen, utgjør en særlig risiko. Dersom helsepersonell vurderer situasjonen slik at en pasient i denne kategori ikke lenger oppfyller de helsemessige vilkår for å inneha våpen, taler mye for at de – på samme måte som ved førerkort – pålegges en varslingsplikt. Det bør overveies å innføre en slik plikt til varsling av politiet, for eksempel ved et nytt annet ledd i helsepersonelloven § 31. Nærmere regler kan gis ved forskrift.

11.8.2.4

Endelig bør det overveies å endre politiloven § 24 fjerde ledd nr. 3, slik at den utvilsomt også gir politiet adgang til å gi informasjon til det private helsevesen i kriminalitetsforebyggende øyemed. Politiets taushetsplikt bør ikke være til hinder for at opplysninger blir gjort kjent for private, derunder vitner og kilder, som bestemmelsen nøyer seg med å nevne i gjeldende utforming, når slik meddelelse er nødvendig for å forebygge eller avverge straffbare handlinger.

11.8.3 Forslag til ytterligere utredningsarbeid

Noen personer representerer på grunn av sine psykiske lidelser en varig eller langvarig trussel. Trusselen kan være generell, men er i noen tilfeller ­rettet mot spesielle personer eller grupper av personer, som medlemmer av Kongehuset, regjeringsmedlemmer eller ansatte i ulike offentlige etater. For personer med slike lidelser og atferd vil det korrekte bilde av hvilket behov som foreligger for behandling og hvilket behov som foreligger for konkrete beskyttelsestiltak (trusselvurdering), først fremkomme når det foreligger oppdatert informasjon både fra helsevesenet og politiet. Helsepersonellet har etter dagens regelverk ikke adgang til å formidle sin informasjon rutinemessig til politiet i denne typen saker. Etter utvalgets vurdering bør dette problemkomplekset utredes nærmere.