4 Materiale og metode

Utvalget har brukt flere metodiske tilnærminger for å utrede og belyse de ulike problemstillinger som er tatt opp i mandatet. Nedenfor gjennomgås de ulike metoder som utvalget har benyttet: Kvalitativ gjennomgang av drapssakene i perioden, litteraturgjennomgang, intervjuer med dømte, dømtes pårørende og pårørende til offeret, intervjuer med hjelpeinstanser, bistand fra forsknings- og fagmiljøer og arrangering av et stormøte.

4.1 Utvalgets gjennomgang av drapssaker, herunder definisjon av mandatet

Det følger av mandatets punkt 4.1.1 at utvalget skal undersøke saker hvor mennesker med kjent psykisk lidelse har tatt liv i perioden fra 1. januar 2004 til 1. mai 2009. For at utvalget skulle få nødvendig informasjon og nødvendige opplysninger, har Stortinget i lov gitt utvalget en særskilt hjemmel til innhenting av nødvendige opplysninger fra ulike instanser og personer. I praksis har innhenting av nødvendig informasjon i den enkelte drapssak dreid seg om følgende to hovedoppgaver: 1) identifisering av gjerningspersonene og 2) kartlegging av hvor mange av gjerningspersonene som hadde en kjent psykisk lidelse.

4.1.1 «Har tatt liv»

I § 1 i lov 19. juni 2009 nr. 73 om utvalg som skal undersøke forhold knyttet til at personer med kjent psykisk lidelse har tatt liv ,heter det at utvalget

«skal undersøke mulig svikt i systemer og forløp knyttet til mennesker med psykisk lidelse og som har tatt liv».

I mandatets punkt 4.1.1 er det presisert at utvalget

«skal undersøke mulig svikt i systemer og forløp knyttet til mennesker med kjent psykisk lidelse og som har tatt liv de siste fem år (fra 1. januar 2004 til 1. mai 2009)».

Det legges til grunn at «har tatt liv» i ulike sammenhenger kan tolkes forskjellig og at begrepsbruken vil kunne være forskjellig i medisinsk og i juridisk sammenheng. Videre legges det til grunn at utvalgets fortolkning av mandatets ordlyd «har tatt liv» og «drap» har fått betydning for hvor mange enkeltsaker som utvalget skulle undersøke, og for hvilke treff man har fått i litteratursøkene.

Når det gjelder «drap» i medisinsk forstand, vises det til klassifikasjonen som brukes internasjonalt (ICD-10; International Classification of Diseases 10). Drap er der definert slik:

«Homicide, injuries inflicted by another person with intent to injure or kill, by any means.»

Dette innebærer for eksempel at norsk strafferetts «legemsbeskadigelse med døden til følge» etter WHOs klassifikasjon også kodes som drap. I Norge blir alle dødsfall registrert og klassifisert etter ICD-10 i det såkalte Dødsårsaksregisteret. Dødsårsaksregisterets statistikk er basert på innsendte dødsmeldinger og eventuelle obduksjoner. Det blir utgitt årlige statistikker fra Statistisk sentralbyrå (SSB) over dødsårsaker. I Dødsårsaksregisteret registreres det imidlertid ikke noe vedrørende den som utfører drapet.

I juridisk sammenheng og i forhold til norsk strafferett kan «tatt liv» relateres til flere ulike bestemmelser i straffeloven. Når det gjelder kriminalstatistikken, definerer både Kripos og Statistisk sentralbyrå (SSB) drap som brudd på straffeloven § 233 første og andre ledd, altså forsettlig eller overlagt drap (ikke uaktsomt drap, forsøk på drap eller legemsbeskadigelse med døden til følge). Andre handlinger som medfører at gjerningspersonen «har tatt liv», omhandles i andre lovbestemmelser, for eksempel mordbrann (straffeloven § 148). Det vil likevel finnes forskjeller mellom tabeller som ellers ser noenlunde like ut, i drapsoversikten fra Kripos og de mer generelle kriminalstatistikkene fra SSB. Drapsoversiken fra Kripos beskriver drap fordelt etter året ugjerningen ble utført. Her blir de historiske data jevnlig oppdatert. SSB har andre kriterier for hvilke saker som kommer med i deres årlige kriminalstatistikker. En vesentlig grunn til at statistikkene blir ulike, er at man har ulikt tidspunkt for når opplysningene fra sakene blir brukt til å lage statistikkene.

Utvalget har tatt utgangspunkt i den medisinske definisjonen av drap. I vurderingen er det vektlagt at denne definisjonen samsvarer godt med lovens ordlyd («har tatt liv»). Det er også sett hen til at den medisinske definisjonen er mer egnet når det gjelder gjennomføring av søk i internasjonal litteratur. Dette innebærer at blant annet saker som etter norsk strafferett er klassifisert som drap (straffeloven § 233 første og andre ledd), legemsbeskadigelse med døden til følge (straffeloven § 229 tredje straffalternativ) og mordbrann (straffeloven § 148), har blitt gjenstand for utvalgets undersøkelser. En fullstendig oversikt over hvilke straffebestemmelser dette vil gjelde, følger nedenfor. Utvalget har videre lagt til grunn at forsøk på drap og uaktsomt drap ikke omfattes av gjennomgangen. Forsøk er uansett ikke omfattet av lovens eller mandatets ordlyd «har tatt liv».

Gjennomgangen omfatter saker hvor gjerningen fant sted i tidsrommet mellom 01.01.2004 og 01.05.2009. Dette følger av forhistorien for opprettelsen av utvalget og formuleringene inntatt i mandatet.

Videre har det vært en grunnleggende forutsetning at saken er oppklart, i den forstand at det er identifisert hvem som har forårsaket dødsfallet. Drapssaker hvor ingen gjerningsperson er funnet, faller utenfor utvalgets arbeidsområde. Det tilligger heller ikke utvalget å ta stilling til uavklarte ansvarsforhold. Utenfor faller således saker hvor mistenkte/siktede/tiltalte bestrider faktisk tilknytning til saken, og det ikke foreligger rettskraftig domsavgjørelse vedrørende ansvarsforholdet. Dersom gjerningspersonen har tatt sitt eget liv og saken av den grunn ikke er pådømt, har konklusjonen fra etterforskningen etter omstendighetene blitt lagt til grunn.

4.1.2 Metode for å finne personer som har tatt liv

Utvalget har med grunnlag i politiets driftsstatistikk – STRASAK – funnet frem til aktuelle straffesaker og gjerningspersoner i perioden. Dette er den eneste databasen med en komplett oversikt over alle aktuelle straffesaker i Norge. Både den nasjonale drapsstatistikken fra Kripos og den nasjonale kriminalstatistikken fra Statistisk sentralbyrå (SSB) bygger på data fra STRASAK. Når det gjelder den nasjonale drapsstatistikken, omfatter den drapssaker etter straffeloven § 233, og omfatter således ikke annen kriminalitet med dødsfølge.

Politidirektoratet (POD) har ansvar for STRASAK og BL. Databehandler for systemene er Politiets data- og materielltjeneste (PDMT). Det var således PDMT som gjorde det praktiske arbeidet med å gjøre uttrekk fra STRASAK.

Det er gitt en skjematisk oversikt over hvordan uttrekket er foretatt i figur 4.1. Det første uttrekket av 3134 saker (antatte gjerningspersoner) ble gjort 28. september 2009 etter følgende vilkår:

• Gjerningstidspunkt fra og med 1. januar 2004 til og med 30. april 2009

• Saker registrert per 28.09.2009 (første uttrekk)

• Saker registrert med en kode som kunne indikere kriminell handling med dødsfølge. Følgende koder indikerte at det hadde vært dødsfølge:

  • Drap (kode 1708 – straffeloven § 233)

  • Barnedrap (kode 1710 – straffeloven § 234)

  • Legemsbeskadigelse med døden til følge (kode 1714 – straffeloven § 229, tredje straffealternativ)

• Uttrekket inkluderte også saker med følgende koder med mulig dødsfølge:

  • Grov legemsbeskadigelse (kode 1706 – straffeloven § 231)

  • Frihetsberøvelse (kode 1602 – straffeloven § 223)

  • Hensette i hjelpesløs tilstand (kode 1718 – straffeloven § 242)

  • Liv, legeme, helbred diverse (kode 1799)

  • Ran, utpressing diverse (kode 2599)

  • Forsettlig brann med dødsfølge (kode 701 – straffeloven § 148)

  • Voldtekt med døden til følge (kode 1420 – straffeloven § 192, tredje ledd)

Uttrekket inkluderte 1651 saker som var henlagt av andre grunner enn at antatt gjerningsperson var død. Disse sakene ble ekskludert. Av de resterende sakene var 1225 saker registrert med koder som indikerte mulig dødsfølge. Disse ble manuelt gått gjennom, og 6 saker hadde dødsfølge og oppfylte utvalgets inklusjonskriterier.

Basert på dette uttrekket ble det sendt forespørsel til aktuelle politidistrikter om å få nødvendige opplysninger om gjerningsperson fra politiets saksdokumenter i 258 saker som hadde koder som indikerte at det hadde vært dødsfølge. Det kom raskt frem at det grunnet feilkodinger i STRASAK var et stort antall av sakene fra uttrekket hvor fornærmede ikke var død som følge av den kriminelle handlingen. Det ble derfor foretatt en manuell gjennomgang av den elektronisk tilgjengelige informasjonen hos Politiets data- og materielltjeneste (PDMT) i alle sakene for å fastslå om det var dødsfølge for den fornærmede.

I tillegg ble informasjonen om fornærmede og gjerningspersonen kontrollert mot Folkeregisteret for å kontrollere om fornærmede var død, eventuelt om også gjerningspersonen var død. I tillegg ble registrert dato for dødstidspunkt kontrollert. For å kunne kontrollere mot Folkeregisteret måtte det gjennomføres et nytt uttrekk (22.10.2009). Det nye uttrekket inkluderte samme koder som foregående uttrekk.

Dette siste uttrekket ga 64 nye saker med registrert dødsfølge, og de to uttrekkene ga totalt 322 saker med registrert dødsfølge. Av disse måtte 134 saker ekskluderes, hvorav 71 saker på bakgrunn av at manuell gjennomgang viste at det likevel ikke forelå dødsfølge.

Det betyr at man ved utvalgets gjennomgang har funnet totalt 194 gjerningspersoner som har tatt liv i perioden. Av disse hadde 132 rettskraftige avgjørelser, og 62 var ikke rettskraftig avgjort på tidspunktet for uttrekket.

Basert på den oppdaterte oversikten ble det sendt ny forespørsel til politidistriktene om innsyn i politiets saksdokumenter i de rettskraftige sakene. Utfallet ble at utvalget til slutt fikk innsyn i politiets saksdokumentasjon i samtlige 132 rettskraftige saker som lå innenfor utvalgets uttrekk.

4.1.3 «Kjent psykisk lidelse»

Begrepet «psykisk lidelse» er et vidt begrep, som har ulik betydning i ulike settinger. Grensedragning mellom hvem som skal være innenfor begrepet eller ikke, vil avhenge av hvilket perspektiv man ønsker å ha. Utvalget presiserer nedenfor hvordan utvalget bruker begrepet i denne rapporten. Som eksempler på ulike grensedragninger nevnes imidlertid først:

• Gjerningspersoner som ble vurdert til å være utilregnelige og dømt til tvungent psykisk helsevern, det vil si å legge en juridisk definisjon til grunn. Dette ble for eksempel gjort ved den forrige utvalgsgjennomgangen av drapssaker i Norge. 1

• Personer med en diagnose som ansees som alvorlig psykisk lidelse, dvs. å legge en medisinsk definisjon til grunn. Det er uenighet om hvor grensene går for alvorlig psykisk lidelse, men ofte inkluderer man schizofreni, bipolar lidelse og alvorlig depressiv lidelse. I noen tilfeller inkluderes også noen personlighetsforstyrrelser.

• Personer med en psykisk lidelse i henhold til Verdens helseorganisasjons definisjon, det vil si en lidelse innen kapittelet om psykisk lidelse (F0-F99) i diagnosemanualen ICD-10. 2

I gjennomgangen av sakene i perioden har utvalget valgt samme definisjon av «psykisk lidelse» som Verdens helseorganisasjon. En slik inkluderende definisjon i kartleggingsfasen var etter utvalgets vurdering nødvendig for å få en helhetlig forståelse. Man fikk dermed et bedre grunnlag for å sammenligne denne undersøkelsen med tidligere undersøkelser. I tillegg fikk man et grunnlag for å si noe om forholdet mellom det totale antallet gjerningspersoner og antallet gjerningspersoner med ulike typer psykisk lidelse.

I tilrådingene har utvalget imidlertid valgt hovedfokus på personer med alvorlige psykiske lidelser og alvorlige personlighetsforstyrrelser, spesielt der disse er i kombinasjon med ruslidelser. Med begrepet alvorlige psykiske lidelser i rapporten menes: schizofreni, schizotyp lidelse, paranoid psykose, schizoaffektiv lidelse og andre psykoser (F20-F22, F24-F29), manisk og bipolar lidelse (F30-F31) og alvorlig depressiv lidelse (F32.2, F32.3, F33.2, F33.3). Begrepet alvorlig personlighetsforstyrrelser brukes i rapporten om: paranoid, schizoid, dyssosial og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (F60.0-F60.3). Begrepet ruslidelse er brukt i rapporten om lidelser relatert til alkohol og andre rusmidler (F10-F16, F18-F19).

Før drapet har mange gjerningspersoner ikke vært via hjelpeinstanser som har kunnet vurdere sykdomsbilde opp mot diagnoser før drapet. Utvalget har derfor valgt å inkludere personer som i rettspsykiatrisk erklæring, etter hendelsen, har blitt diagnostisert til å ha vært syk før eller under hendelsen, på samme måte som de som ble diagnostisert før hendelsen.

4.1.4 Metode for å skaffe informasjon om gjerningspersoner med kjent psykisk lidelse

Utvalget måtte selv kartlegge hvilke av gjerningspersonene som hadde «kjent psykisk lidelse». Dokumentasjon innhentet fra politi bidro til viktig informasjon om psykisk lidelse i mange av sakene, men informasjonen var ikke komplett. På den bakgrunn var det nødvendig å innhente informasjon fra flere kilder. Et naturlig utgangspunkt for innhenting av opplysninger om psykisk lidelse var gjerningspersonenes fastlege.

Basert på funnene fra gjennomgangen av STRASAK og Folkeregisteret innhentet utvalget deretter informasjon fra Helseøkonomiforvaltningen (HELFO) om hvem som var gjerningspersonens fastlege på gjerningstidspunktet, eventuelt hvem som senere var blitt gjerningspersonens fastlege.

På grunnlag av de opplysninger som fremgikk av HELFOS register, ble det sendt forespørsel til alle fastleger som var fastlege på gjerningstidspunktet eller ved forespørselsdatoen. Fastlegen ble forespurt om pasienten hadde psykisk lidelse (inklusive ruslidelser) på gjerningstidspunktet eller tidligere. Hvis pasienten hadde det, ba utvalget om å få tilsendt kopi av relevant informasjon i pasientjournalen som kunne gi informasjon om psykisk lidelse. For 19 av gjerningspersonene var det ikke registrert noen tilknytning til fastlege, og for fem av gjerningspersonene mottok utvalget ingen tilbakemelding fra forespurte fastlege. Det betyr at utvalget har mottatt informasjon fra fastlegene til 108 av gjerningspersonene.

Det ble tidlig klart at en svært viktig kilde til informasjon om gjerningspersonens psykiske helse og rusbruk var rettspsykiatriske erklæringer avgitt for domstolene i henhold til straffeprosessloven § 165. Utvalget har fått innsyn i rettspsykiatriske erklæringer i 85 saker. I de resterende 47 sakene har det ikke foreligget noen slik erklæring.

I den grad det er reist tilsynssak, har også saksdokumenter fra helsetilsynet i fylkene og Statens helsetilsyn gitt supplerende informasjon om gjerningspersoner med kjent psykisk lidelse. Av de 132 sakene som utvalgets gjennomgang omfattet, var det saksdokumenter fra helsetilsynene i 21 av dem.

I gjennomgangen av sakene er det valgt en kombinasjon av kvalitativ og kvantitativ metode. Utvalget har gått gjennom noen enkeltsaker i detalj. I tillegg har alle saker blitt gått gjennom med hensyn på 314 forhåndsbestemte variabler, og informasjonen ble lagt inn i statistikkprogrammet SPSS. Variablene ble utvalgt basert på informasjon fra litteratursøk, mandattekst og innspill fra utvalget og samarbeidende fagpersoner. For å sikre sammenligningsgrunnlag ble variabellisten koordinert med hva som er benyttet i offentlig statistikk og andre undersøkelser, både tidligere og pågående. Utvalget fikk blant annet tilgang til kodeboken til et større forskningsprosjekt i Storbritannia. 3 Utvalget fikk også tilgang til kodeboken til avsluttet forskningsprosjekt til forsker Pål Grøndahl ved Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri, Helse Sør-Øst.

4.1.5 Konfidensialitet

Dokumentasjonsgrunnlaget for utvalgets gjennomgang omfatter materiale utlånt fra politidistrikter, helsetjenesten, Den rettsmedisinske kommisjon (DRK) og Statens helsetilsyn. Materialet innholder personsensitive og taushetsbelagte opplysninger. Det har derfor vært viktig for utvalget, og for samarbeidende fagpersoner som har utført utredningsoppdrag for utvalget, å sørge for at opplysninger ikke kommer på avveie. I forståelse med de instanser som etter utvalgsloven har gitt dokumentinnsyn i bestemte saker, har utvalget sørget for at utlånt materiale enten returneres til opphavsstedet, eller at utlånte kopier blir destruert. Likeledes skal benyttede elektroniske lagringsmedier destrueres i etterkant av analysearbeidet.

Av juridiske og etiske hensyn, er det i rapporten ikke inntatt detaljerte beskrivelser av hendelsesforløp og involverte personer. De enkelthistorier som er inntatt er omskrevet og til dels oppkonstruerte for å umuliggjøre identifisering av informantene.

4.2 Litteraturgjennomgang

En av hovedmålsetningene til utvalget er i henhold til mandatets punkt 5.2 å

«gi råd om hvilke tiltak som bør iverksettes på tjeneste- og systemnivå for å forebygge at personer med alvorlig psykisk lidelse/rusmiddelavhengighet begår drap».

For å sikre at utvalget gir faglig begrunnede råd, har mye av utvalgets arbeid basert seg på gjennomgang av eksisterende forskningslitteratur. Utvalget har blant annet foretatt en strukturert litteraturgjennomgang om sammenhengen mellom psykiske lidelser og drap, jf. vedlegg 3. I tillegg har eksterne samarbeidspartnere som har skrevet deler av utredningen, basert seg på eksisterende forskningslitteratur og beskriver kunnskapsstatus på sine felter. På grunn av tidsbegrensning har eksterne samarbeidspartnere hovedsakelig basert seg på litteratur de allerede har kjennskap til. I noen tilfeller har de også foretatt litteratursøk som beskrevet i hvert enkelt kapittel.

Utvalgets gjennomgang av 132 drapssaker kan ikke si noe sikkert om årsakene til drapene. Denne typen gjennomganger vil måtte være beheftet med svakheter idet gjennomgangen omfatter et meget begrenset antall saker og vurderingene er gjort retrospektivt (i etterpåklokskapens lys). Man har heller ikke undersøkt en sammenlignbar gruppe personer med samme metode, og det er dermed vanskelig å vurdere om det er forskjeller mellom de som har drept og andre personer. Forskningen som er foretatt på feltet, og som ikke har slike svakheter, har større mulighet til å beskrive sannsynlige årsaksfaktorer til drap. Utvalget mener derfor at det vil være uheldig å basere råd som skal omfatte mange mennesker og systemer, på bare en slik begrenset gjennomgang av saker.

Litteraturgjennomgangen viser at det er foretatt flere grundig forskningsbaserte studier på mange av temaene som mandatet omfatter. Mye av denne forskningen kan, i større grad enn utvalgets begrensede gjennomgang av et fåtall saker, danne grunnlag for forslag til råd og tiltak, fordi disse forskningsbaserte studiene har bygget på et omfattende materiale og vært underlagt rigide krav til metode og kvalitetssikring. I tillegg kommer det at forskningen har blitt gjort på mange ulike måter og under ulike vilkår, og derfor har gitt mulighet til å beskrive flere sider av mandatets komplekse problemstillinger enn hva utvalgets gjennomgang har gitt mulighet til.

Utvalget har søkt etter råd/tiltak som kan senke risikoen for drap, og rådene må følgelig være relatert til årsaksfaktorer til drap. Her ligger den store utfordringen, og det vises i den forbindelse til Christensens konklusjon i studien fra 1956, hvor det heter:

«Det er av interesse å påpeke sammenhenger mellom personlighetsstruktur, sinnslidelse og kriminalitet, men det er ulike viktigere å finne frem til årsakssammenhenger. Her svikter denne undersøking i første rekke fordi forsøkene på kausalanalyser må foretas retrospektivt. Vi har nok vist karakteristiske trekk hos gruppen av drapsmenn, men noen virkelig forklaring på hva som har fått disse menneskene til å ta liv, har vi ikke funnet….. En kausalanalyse ville vel bare være mulig å utføre i forbindelse med en dybdepsykologisk analyse av hvert enkelt tilfelle. Personlig er jeg også da i tvil om en egentlig ville komme så meget lenger enn å henføre drapshandlingen til en bestemt referanseramme som bygger på den spesielle analytiske teori.» 4

Tilsvarende utfordringer gjør seg gjeldende når utvalget ifølge mandatets punkt 4.1.2 er blitt bedt om å

«redegjøre for de forhold som det mener har betydning for at gjerningspersonen kom i en situasjon hvor den psykiske lidelsen, og evt. medfølgende rusmiddelproblematikk, medvirket til at liv ble tatt».

Ved utvalgets gjennomgang har man mulighet til å se hvor ofte anbefalinger i veiledere og andre standarder ikke har blitt fulgt. Man har imidlertid ikke mulighet til å si noe sikkert om årsaksfaktorer i den enkelte sak. En retrospektiv gjennomgang av saker uten gjennomgang av sammenlignbare grupper, vil ikke være en egnet metode for å ta stilling til det spørsmål som mandatet reiser. Dette gjelder for dette utvalgets gjennomgang av enkeltsaker som for tidligere gjennomganger. 5

Utvalget kan ved sin gjennomgang beskrive hva som har skjedd, og om det har skjedd avvik fra eller brudd med gjeldende veiledere og standarder. Utvalget kan ikke utelukke at svikt i systemer og brudd på standarder har medført at liv har blitt tatt, men utvalget kan ikke si hvorvidt dette har skjedd i det enkelte tilfellet.

4.3 Intervjuer med dømte, dømtes pårørende og pårørende til offeret

Etter oppdrag fra Olsenutvalget har Kompetansesenteret for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri, Helse Sør-Øst gjennomført et begrenset antall intervjuer med personer som er dømt for alvorlig voldskriminalitet med dødsfølge, og intervjuer med pårørende til dømte. De som har gjennomført intervjuene, har i forbindelse med oppdraget undertegnet en personlig taushetsplikterklæring til Olsenutvalget, og utvalgets leder har ført liste over alle personer som har mottatt opplysninger undergitt taushetsplikt i forbindelse med utvalgsarbeidet, jf. kapittel. 8.3 i Ot.prp. nr. 90 (2008 – 2009) Om lov om forklaringsplikt, taushetsplikt mv . 6

Intervjuundersøkelsen er ikke forskningsbasert. Undersøkelsen omfatter et meget begrenset antall personer, og det er ikke benyttet representativ utvalgsmetode. Intervjuene kan ikke hevdes å være representative for gruppen, og det vil ikke være forsvarlig å generalisere utover den ene saken.

Hensikten med intervjuene er å belyse nærmere og finne illustrasjoner/eksempler på hvordan dømte og pårørende til dømte har oppfattet kontakten med helsevesenet, og få høre deres oppfatning av hva som eventuelt ledet opp til drapet. Det ble særskilt søkt besvart hvorvidt det har foreligget en individuell plan eller en behandlingsplan, om det er blitt tilbudt ulike former for behandling, og om den dømte da har fulgt opp behandlingen og hva han syntes om den. Sitater fra intervjuundersøkelsen er tatt inn i bokser under kapitlene 8 og 12.

Utvalgssekretariatet hadde i forkant av intervjuene innhentet godkjenning fra den institusjonen hvor den dømte befant seg, og skriftlig samtykke fra den dømte. Intervjuene med den dømtes pårørende er også samtykkebasert. I de tilfellene intervjuobjektet har samtykket til det, ble det gjort lydbåndopptak under intervjuet for å skaffe et kildemateriale det vil kunne være mulig å sitere ordrett fra. I tråd med avtalen med informantene har opptakene fra intervjuene blitt destruert. Etter avtale med informantene vil materialet bare kunne presenteres og offentliggjøres i anonymisert form. For å umuliggjøre identifisering av sakene og informantene har utvalget også omskrevet og konstruert deler av fremstillingene.

I tillegg til de gjennomførte intervjuer har utvalget og utvalgsmedlemmene mottatt direkte henvendelser fra personer som har stått gjerningspersonen og/eller offeret nær. Disse personlige beretningene har gjort inntrykk.

4.4 Intervjuer med hjelpeinstanser

SINTEF Helsetjenesteforskning har etter oppdrag fra Olsenutvalget utført en kvalitativ studie hvor forskerne har gått grundig inn i seks tilfeller hvor en person med kjent psykisk lidelse har tatt liv. SINTEF gjennomførte til sammen 43 intervjuer med personer ansatt i kommune, sykehus, DPS og politiet i form av semistrukturerte intervjuer. Formålet har vært å fremskaffe eksempler på hvilke erfaringer tjenestene har gjort seg etter hendelsene, og hvordan de eventuelt er benyttet i kvalitetsforbedrende arbeid. Studien har, i likhet med det øvrige utvalgsarbeidet, vært regulert gjennom lov 19. juni 2009 nr. 73 om utvalg som skal undersøke forhold knyttet til at personer med kjent psykisk lidelse har tatt liv. Intervjuutskrifter og annet bakgrunnsmateriale er blitt destruert etter at oppdraget er avsluttet. Av juridiske og etiske hensyn er det i rapporten ikke inntatt detaljerte beskrivelser av hendelsesforløp og involverte personer. De enkelthistorier som er inntatt, er omskrevet og til dels oppkonstruert for å umuliggjøre identifisering av informantene. SINTEF-rapporten og funnene fra intervjuene har dannet grunnlaget for kapittel 15.

4.5 Bistand fra forsknings- og fagmiljø

Utvalgets mandat er omfattende og berører en rekke forskjellige fagområder og spesialfelter. For å sikre at utvalgets vurderinger og forslag til tiltak så godt som mulig er forankret i kunnskapsbasert viten, har utvalget søkt samarbeid med en rekke forskere og forskningsmiljøer – både i inn- og utland. I rapporten har utvalget fått bidrag fra forskere tilknyttet følgende norske institusjoner: Folkehelseinstituttet, Kompetansesentrene for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri, Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten, Politihøyskolen, Ressurssenteret om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging Sør (RVTS Sør), Senter for rus- og avhengighetsforskning (SERAF), Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) og Kompetansesenteret rus – region Øst.

Når det gjelder utenlandske forskningsmiljøer, har utvalget hatt en særskilt kontakt med ett forskningsmiljø i England. Utvalget hadde i januar 2010 møter med professor Louis Appleby og enkelte medarbeidere ved «The National Confidential Inquiry into Suicide and Homicide by People with Mental Illness», University of Manchester. Appleby innehar også embetsstillingen «National Director for Mental Health» ved «Department of Health». I tillegg har utvalgets svenske medlem kunnet bidra med særskilt innsiktsfull informasjon om aktuelle studier og forskning i Sverige. Når det gjelder internasjonal forskning for øvrig, har utvalget basert seg på informasjon som er kommet frem gjennom litteratursøk.

4.6 Stormøte

Olsenutvalget inviterte til stormøte/høringsmøte 18. november 2009 med temaet: «Forebygging og samarbeid. Eksisterer det samarbeidsproblemer som kan påvirke risikoen for at personer med psykisk lidelse tar liv?». Bakgrunnen for møtet var at utvalget ønsket å få synspunkter og råd fra bruker- og pårørendeorganisasjoner og andre berørte i tillegg til behandlingsmiljøer, etater, forskningsmiljøer, frivillige organisasjoner mfl. i erkjennelse av at utvalgets arbeid var helt avhengig av bred og god tilgang på kunnskap, erfaringer og meninger.

Møtet var delt inn i to deler, hvor den ene sentrale problemstilling var: Hvilke faktorer kan sikre nødvendig informasjonsflyt mellom tjenester som skal samarbeide om personer med kjent psykisk lidelse? Den andre hovedproblemstillingen var: Hvordan skaper vi sammenheng i tjenestene for personer med kjent psykisk lidelse? Inviterte innledere – politioverbetjent Arne Erik Hennum, Oslo politidistrikt og kommuneoverlegen i Moss Knut Michelsen – innledet hver sin del før det ble åpnet for plenumsdiskusjon.

I møtet deltok forskjellig organisasjoner, tjenester, etater, institusjoner og fagpersoner som har et særskilt ansvar eller interesse for og erfaring med oppfølging av personer med psykisk lidelse som har behov for tverrfaglige tjenester. I alt var det 117 møtedeltakere.