12 Samarbeid mellom politiet og helsetjenesten om personer med psykisk lidelse

12.1 Innledning

Det følger av mandatets punkt 4.1.3 at

«utvalget skal kartlegge og vise hvor i systemene og/eller forløpene eventuell svikt oppsto, og beskrive hva som kjennetegner svikten, med henblikk på å lære av hendelsene».

Under punkt 4.2.4 heter det videre at «utvalget skal innhente informasjon fra alle relevante deler av forvaltningen», herunder også fra politiet. Under punkt. 4.2.5 heter det også at

«et gjennomgående perspektiv hvor forløp og systemer ses i en helhetlig sammenheng, forutsettes lagt til grunn for utvalgets tilnærming og metode».

Under punkt 3.2 i mandatet er det dessuten vist til Helsedirektoratets og Politidirektoratets retningslinjer for hvordan politi og psykisk helsevern skal samarbeide i situasjoner hvor personer er til fare for seg selv eller sine omgivelser, jf. fellesrundskriv IS-15/2006 og 2006/011. 1

På grunnlag av mandatets formuleringer og gjennomgangen av enkeltsakene i perioden er det lagt til grunn at samarbeid mellom politi og psykisk helsetjeneste er et viktig tema. Etter oppdrag fra utvalget har rådgiver John Martin Dervå og politioverbetjent Arne Erik Hennum ved Oslo politidistrikt bidratt til tekst i dette kapittelet.

Dervå og Hennum har foretatt en spørreundersøkelse som har omfattet alle landets politidistrikt, Sysselmannen på Svalbard og flere av politiets særorganer for å undersøke politiets erfaringer med samarbeidet med helsetjenesten om personer med psykisk lidelse, jf. kapittel 12.2. Dervå og Hennum har på grunnlag av registreringer i politiets databaser i tillegg undersøkt omfanget av politioppdrag relatert til psykiske lidelser, jf. vedlegg nr. 6.

12.1.1 Politiets rolle i samarbeidet med psykisk helsevesen

St.meld. nr. 42 (2004–2005) om politiets rolle og oppgaver (politirollemeldingen) inneholder følgende beskrivelse av politiets samarbeid med helsevesenet og det psykiske helsevesen i kapittel 7.4.4.:

«Personer med alvorlige psykiske lidelser vil i mange sammenhenger befinne seg i grenselandet mellom ulike etater. I disse situasjonene er behovet for samarbeid med andre profesjoner helt nødvendig. Dette gjelder særlig på områder der barn og unge er involvert, i familievoldssaker, i andre alvorlige voldssaker og i saker der den eller de involverte er i akutt behov for psykiatrisk hjelp.

Personer med alvorlig psykisk sykdom som kan utgjøre en risiko for egen eller andres sikkerhet representerer en særlig samarbeidsutfordring for helsevesenet og strafferettspleien. For politiet står avvergefunksjonen sentralt. For å kunne ivareta denne funksjonen er politiet avhengig av helsevesenets medvirkning. Dette gjelder blant annet rutiner som sikrer at politiet blir underrettet om psykisk ustabile personer som er i en slik tilstand at de kan skade seg selv eller andre. Videre er det en forutsetning at helsevesenet bidrar til at personer med alvorlige psykiske lidelser får et tilpasset tilbud

Politiet har etter lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern §§3 – 1, 3 – 5 og 3 – 8, jf. § 1 – 3 og politilovens bestemmelser, plikt til å bistå det offentlige helsevesen under gjennomføring av tvungent psykisk helsevern.» 2

Innholdet av dette samarbeidet mellom politi og psykisk helsetjeneste er nærmere regulert i Politidirektoratets og Helsedirektoratets fellesrundskriv av 2006, som regulerer hvordan samarbeidet skal gjennomføres. 3 Politidirektoratet og Helsedirektoratet arbeider med å oppgradere dette rundskrivet.

Viktige formål med samarbeidet er å søke å bedre situasjonen for personer med psykisk lidelse og deres pårørende. Nærmiljøet rundt de syke og samfunnets generelle trygghetsbehov skal også ivaretas i dette bildet.

Samarbeid mellom etater vil her være av avgjørende betydning for å lykkes. Effektiv informasjonsflyt er i denne forbindelse viktig. Store kulturforskjeller og manglende felles begrepsapparat gjør at det er lett å misforstå og snakke forbi hverandre. Spesielt krevende blir det når møtene mellom etatene skjer i akutte situasjoner, hvor det ikke er særlig god tid til å håndtere prinsipielle spørsmål. Det vil derfor være viktig å bygge relasjoner, opparbeide forståelse for andres tradisjoner og holdninger og utvikle rutiner og prosedyrer for samarbeid over etatsgrenser og på andre arenaer.

12.1.2 Modeller for tverretatlig samarbeid

12.1.2.1 Samordning av lokale kriminalitetsforebyggende tiltak (SLT-modellen)

En modell for tverrfaglig samarbeid som har gitt positive erfaringer, er den såkalte SLT-modellen (Samordning av lokale kriminalitetsforebyggende tiltak). Det er en modell for å samordne det kriminalitetsforebyggende arbeidet blant barn og unge. SLT modellen er nærmere beskrevet i politirollemeldingen (boks 12.1). 4

SLT-modellen er også løftet frem i andre og senere dokumenter. Det vises blant annet til Stortingsmelding nr. 31 (2002 – 2003) Storbymeldingen og St.prp. nr. 1 (2007 – 2008) punkt 4.1.1. 5

Politihøgskolen gjennomførte i 2008 på oppdrag fra Det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD) en evaluering av SLT-modellen. Samarbeidsmodellens styrke ble oppsummert slik:

«SLT-modellens styrke er at den gir mulighet til å avhjelpe økende fragmentering som preger offentlige tjenester. Samtidig bidrar den til å opprettholde et sivilt preget politi som virker i samspill med publikum og er integrert i lokalsamfunnet. Gjennom modellens muligheter til å ansvarliggjøre kommune og fylkeskommune på det kriminalitetsforebyggende feltet, har den et potensiale til å bidra til å styrke det sivile samfunnsengasjementet, oppfordre til egenaktivitet og redusere kriminalisering av ungdomsproblemer. Samordningens mål er at aktører som er best egnet, gis muligheter til å gjøre noe med årsaker til problemet.» 6

SLT-modellen har vært anvendt i arbeidet med målgruppen barn og unge, og det er herfra erfaringene er hentet. Intensjonene i modellen og formen vil imidlertid kunne overføres til tverrfaglig samarbeid i andre sammenhenger, for eksempel mellom profesjoner og etater for å hjelpe personer med alvorlig psykisk lidelse.

12.1.2.2 Politiråd

De første politirådene ble etablert i 2007. De bygger langt på vei på erfaringene med SLT-modellens styringsgrupper, med ansvarliggjøring av kommunale etater og private aktører sammen med politiet. En forskjell er at politirådene har ansvar for innsatsen for alle innbyggere, uavhengig av alder, mens SLT har rettet oppmerksomheten mot barn og unge. Men den felles hovedtanken er at om det skal lykkes å redusere kriminaliteten, må samarbeidet styres og samordnes.

Politiråd er også omtalt i Politidirektoratet rapport «Politiets rolle mot 2020»:

«Det pågår i dag et utstrakt samvirke mellom offentlige myndigheter og private aktører. Globalisering, markedsutvikling, økt mobilitet, medias rolle og andre generelle trekk ved samfunnsutviklingen, gjør det rimelig å anta at samhandling mellom politi og andre vil øke fram mot 2020. Aktører som påvirker politiets arbeid er blant annet kommuner, en rekke etater og bransjer, og det sivile samfunn, herunder frivillige organisasjoner. Langsiktig samarbeid mellom politi og kommune for å samordne lokale kriminalitetsforebyggende tiltak, påvirker politiet på andre måter enn samarbeid for å løse akutte hendelser. Likedan er andre kontrolletaters avdekking av lovbrudd eksempel på samhandling som virker inn på politiets arbeidsmetoder.

Årsaker til kriminalitet og utrygghet er kompliserte og sammensatte og må møtes gjennom samordnet innsats fra flere aktører. Politiet verken kan, eller har kompetanse til å forebygge og bekjempe kriminaliteten alene, og i mange tilfeller vil andre aktører ha bedre forutsetninger for å løse oppgavene. Samarbeid om de gode løsningene i kriminalitetsbekjempelsen er ressurskrevende. For å oppnå gode resultater er forpliktende samarbeid mellom statlige, kommunale og private aktører nødvendig. Politiets rolle som premissleverandør og rådgiver bør vektlegges i sterkere grad. Som en viktig del av dette er samarbeidet mellom politi og kommunale myndigheter styrket bl.a. ved opprettelse av såkalte politiråd.» 7

12.1.2.3 Lokal forankring

Politidirektoratet har i rapporten «Politiets rolle mot 2020» beskrevet utviklingen av politiet i Norge:

«Politiet skal være lokalt forankret for å sikre befolkningen god tilgjengelighet til polititjenester, god oversikt over lokale utfordringer og godt samarbeid med befolkningen og lokale aktører, jf. St.meld. nr. 42 (2004 – 2005). Politiets trygghetsskapende arbeid, SLT-samarbeid og politiråd, er sentrale elementer i det lokalt forankrede politi. Med utgangspunkt i kunnskapsbasert virksomhet skal politiet i nært samarbeid med andre lokale aktører forebygge og redusere kriminalitet, og arbeide for å opprettholde publikums følelse av trygghet. I dette ligger det en erkjennelse av at kun gjennom god kunnskap om bakenforliggende lokale årsaker til kriminalitet og utrygghet, og gjennom et godt utviklet lokalt samarbeid, er det mulig å forebygge kriminalitet og øke publikums trygghet.» 8

12.1.2.4 Eksempel på samarbeidsnettverk i Oslo

Oslo hadde i perioden februar 2004-mai 2007 et uformelt samarbeidsnettverk mellom psykisk helsevern i hovedstadsområdet og Oslo politidistrikt. For en nærmere redegjørelse om dette arbeidet vises det til Samarbeidsnettverkets brev av 18. mai 2007 og oppsummering av tre års drift, jf. vedlegg nr. 8 og 9.

Visepolitimester Roger Andresen, Oslo politidistrikt, tok opp hansken som ble kastet fra det uformelle nettverket. Han inviterte ledelsen ved de fem helseforetakenes psykiatriske divisjoner til første møte. Datoen var 4. juni 2008, og møtet ble avholdt på politihuset i Grønlandsleiret 44 i Oslo.

Møtet ble besluttet etablert som en videreføring av det uformelle nettverkets arbeid, med 2 møter per år. Imellom etatene ble det etablert rutiner og kontaktpunkter for å ta opp konkrete enkeltsaker direkte ved behov. Videre ble det etablert regelmessige kontaktmøter på utførende nivå mellom de åtte DPS-ene og operasjonssentralen sammen med lokal politistasjon. Det er også vedtatt praktiske samarbeidsavtaler flere steder i organisasjonen.

Ved siste møte i oktober 2009 ble primærhelsetjenesten og Oslo kommune formelt koblet til nettverket ved Byråd for velferd og sosiale tjenester. Direktørene for hhv. Oslo kommunes rusmiddeletat og Oslo kommunale legevakt møter og representerer kommunen.

12.1.2.5 Intern organisering/koordinering av feltet i Oslo politidistrikt (OPD)

Helsevesenet består av flere enheter som det kan være krevende å forholde seg til. Å finne rett kontaktpunkt for spesifikke behov er ikke alltid like enkelt. På samme måte kan helsevesenet oppleve OPD som en uoversiktlig organisasjon. Det har derfor vært en overordnet målsetning for OPD å organisere arbeidet med psykisk syke så rasjonelt og effektivt som mulig. OPD ønsker å fremstå som «ett politi» og tilrettelegge for at helsevesenet enkelt skal kunne få den hjelpen det har behov for.

Politimesteren innførte en egen instruks i 2008 for «Håndtering av psykisk syke personer, bistandsplikt til helsevesenet og koordinering av slik aktivitet i distriktet». I formålet står det:

«Formålet med instruksen er å følge opp anbefalingen i Rundskriv 11 /2006 ved etablering og videreutvikling av lokale rutiner, og styring av samarbeidet mellom etatene. Videre å sette OPD som organisasjon og offentlig etat, best mulig i stand til å møte denne klientgruppen på en inkluderende måte ved forståelse og hjelpsomhet til samfunnets og det enkelte individs beste.»

For å koordinere denne aktiviteten internt er det etablert et internt fagforum – «psykiatriforum» – hvor de driftsenhetene i politidistriktet som har «sykdom, psykiatri» innenfor sitt ansvarsområde, er representert. Det avholdes fra ett til tre møter per år hvor representantene oppdaterer hverandre om aktiviteter, utfordringer, erfaringer og planer. Målet er å bli tydelige og forutsigbare både internt og overfor helsetjenesten.

12.1.3 Noen aktuelle problemstillinger

Som det fremgår ovenfor, er det tatt i bruk ulike modeller for tverretatlig samarbeid. Det er imidlertid en rekke utfordringer som gjenstår.

Utfordringen for ansvarlige myndigheter ligger i å møte personer som har et hjelpebehov på en bedre måte og i å mestre de mest dramatiske situasjonene. Ett av virkemidlene vil være å få til et konstruktivt velfungerende samarbeid mellom de ansvarlige og mest relevante aktørene.

Det er særlig to forhold som er blitt trukket frem i diskusjonene. Det ene er at politiet i flere tilfeller er den etaten som får første kontakt med personer med atferdsavvik, og som kan ha behov for psykisk helsehjelp. Det andre er at politiet ikke har kompetanse og materiell til alene å håndtere personer med alvorlig psykisk lidelse. Mange syke og deres pårørende opplever politiets håndtering som overgrep, ikke nødvendigvis fordi polititjenestepersonene gjør noe galt, men snarere fordi de ikke har den rette faglige bakgrunn og de rette virkemidler til disposisjon.

12.1.3.1 Melding fra politiet til psykisk helsetjeneste om observasjoner som kan tyde på at personer har hjelpebehov fra psykisk helsetjeneste

Fordi politiet som nevnt ofte kommer først i kontakt med personer med psykisk hjelpebehov, er det i mange tilfeller politiet som bringer den syke med seg til helsetjenesten for vurdering av tilstanden. Det er ikke i alle tilfeller grunnlag for å bringe personen til akuttmottak, og da oppstår spørsmålet om politiet likevel bør melde fra om sine observasjoner til helsetjenesten. Her foreligger det ikke faste rutiner for oppfølgning.

Til sammenligning har politiet plikt til å varsle barnevernet når det er mistanke om omsorgssvikt, og politiet har i slike tilfeller faste rutiner for å sende bekymringsmeldinger.

Andre behov/muligheter for informasjon fra politiet til psykisk helsevesen vil være i forbindelse med vurdering av risiko for voldelig atferd. Politiet sitter ofte med mye informasjon om risikofaktorer for vold, og dette vil kunne gi helsepersonell et bedre grunnlag for sine vurderinger. Det vises her til rapportens kapittel 9 om risikovurderinger.

12.1.3.2 Politiets kompetanse til å ta seg av personer med psykisk lidelse

Som nevnt har politiet mangelfull kompetanse til å håndtere psykisk syke på egen hånd.

En FOU-rapport om «Pårørendes opplevelse av politiassistert tvangsinnleggelse i psykiatrisk institusjon», skrevet av høgskolelektor Karen Louise Pedersen, har berørt dette temaet. 9 I denne studien formidlet pårørende sine opplevelser av politiassistert tvang i forbindelse med innleggelse i psykisk helsevern. Deres erfaringer ble formidlet gjennom anonyme skriftlige fortellinger, som ble analysert etter hermeneutisk metode. Pårørende fortalte at politiassistert tvang opplevdes som en stor tilleggsbelastning i en situasjon som fra før var meget vanskelig å håndtere for familien. Det var stigmatiserende når politiet møtte uniformert, og det opplevdes som krenkende at syke mennesker ble påført håndjern i slike sammenhenger. Den syke ble kriminalisert, og familien kjente seg krenket. I andre fortellinger kom det frem at pårørende opplevde politiet som «de gode hjelperne», og det ble også fortalt at helsevesenet i det vesentlige ikke ga støtte og oppfølging. Familien opplevde at de måtte håndtere sine kriser selv. Majoriteten av informantene mente at polititvang var blitt brukt fordi pårørende ikke ble hørt eller trodd av helsevesenet når de ba om hjelp til den syke. Politiassistert tvang ble også beskrevet som en konsekvens av svingdørsproblematikken. Mange av informantene mente at helsevesenet overlot til politiet å ta oppgaven med å bringe den syke til legevurdering.

En av de pårørende vurderte sine erfaringer med politiassistert tvang slik:

«Jeg ser ingen grunn til å bebreide politiet, men jeg bebreider norsk helsevesen og spesielt psykiatrien, som har akseptert å administrere slike krenkelser av sine egne pasienter.»

Noen mente at en tvangsinnleggelse med politi hadde funnet sted fordi helsevesenet hadde måttet gi tapt i sitt forsøk på frivillighet. Uansett om pårørende så politiassistert tvang som nødvendig eller ikke, var smerten i møtet med den sykes lidelse fellesnevneren for de opplevelser som ble formidlet.

12.1.3.3 Begrensninger i eksisterende IKT-løsninger

En problemstilling som ofte har vært berørt er politietatens eksisterende IKT-løsninger. Det har blant annet vært trukket frem at datasystemene ikke er tilrettelagt for informasjonsutveksling mellom systemene, og at systemene gir begrenset mulighet for analysearbeid.

I Politidirektoratets bemanningsrapport, i avsnittet «IKT-utviklingen og dens betydning for tjenesteproduksjonen i politiet», er det gitt en nærmere beskrivelse av de ulike utfordringer som er knyttet til etatens IKT-system. 10

12.2 Spørreundersøkelse

12.2.1 Innledning

I de senere årene har politiets arbeid med personer med psykisk lidelse ved flere anledninger vært omtalt i mediene. Overskriftene forteller at politiet bruker mye ressurser på denne typen oppdrag, og det reises tvil om helsevesenet har kapasitet og evne til å ta sitt ansvar for denne målgruppen. Det dreier seg om syke mennesker, og dermed er det helsevesenets ansvar, slås det gjerne fast.

Utvalget ønsket kunnskapsbasert viten om omfanget av politiets aktivitet for personer med psykisk lidelse, og i den anledning gjennomførte politioverbetjent Arne Erik Hennum ved Oslo politidistrikt en spørreundersøkelse i januar/februar 2010.

For å fremskaffe en oversikt over status og faktisk nivå på politiets aktivitet på dette området, ble det sendt spørsmålsskjemaer til alle landets 27 politidistrikter, Sysselmannen på Svalbard og noen utvalgte særorganer. Følgende særorganer fikk forespørselen: KRIPOS, Utrykningspolitiet (UP), Politiets utlendingsenhet (PU) og Politiets sikkerhetstjeneste ved Den Sentrale Enhet (PST-DSE). I alt ble spørsmålene sendt til 32 enheter, senere benevnt som respondenter.

Av totalt 32 forespurte politidistrikter/særorganer kom det svar fra 28. Fire politidistrikter besvarte ikke spørsmålene, KRIPOS meddelte at spørsmålene ikke var relevante da de ikke hadde egen saksportefølje. De resterende 27 svarte på spørreundersøkelsen, som ble sendt ut 27. januar 2010. Spørsmålene ble bare formidlet elektronisk til e-postmottakene med frist for svar 15. februar. Alle svarte ikke på alle spørsmål, og i sammendragene nedenfor refereres det antallet respondenter som har besvart hvert spørsmål.

Det er i tillegg gjennomført en dataanalyse basert på politiets vaktjournal eller politioperativt system (PO) og registrerte hendelser/oppdrag hvor forholdets art har vært kodet som: «Råd og bistand» (nivå 1), «sykdom, psykiatri» (nivå 2), jf. vedlegg 6.

12.2.2 Spørsmålene

Respondentene ble bedt om å vurdere og å angi hvorvidt PO-registeret gir et dekkende bilde av politidistriktenes og/eller særorganenes aktivitet på området. I tillegg ble respondentene bedt om å gi innspill på hvordan samarbeidet mellom politi og psykisk helsetjeneste faktisk ser ut formelt og uformelt i det enkelte politidistrikt.

Følgende spørsmål inngikk i undersøkelsen:

• 1 Gir PO-systemet en fullstendig oversikt over distriktets/særorganets aktiviteter knyttet til psykiatri (hendelser/oppdrag) som behandles i politidistriktet?

• 1b Hvis nei, redegjør kort for aktiviteter (antall/type) som ikke fremkommer i PO-systemet, hvor dette alternativt registreres, og hvorfor PO da ikke kan benyttes.

• 1c Gi en kort oppsummering av karateristiske kjennetegn ved psykiatrioppdragene i distriktet/særorganet.

• 1d Dersom det er mulig, kan dere angi hvor mye ressurser som brukes til denne typen aktiviteter i distriktet/særorganet (dagsverk, månedsverk, årsverk) pr. år?

• 2 Er det etablert formelle samarbeidsfora mellom politidistriktet/særorganet og psykisk helsetjeneste?

• 2b Hvis ja, beskriv kort formålet med hvert enkelt forum og på hvilke nivå i organisasjonen det ligger på (politimesternivå, mellomledernivå eller utførende nivå).

• 2c Beskriv kort eventuelle uformelle samarbeidsfora og hvordan disse fungerer.

• 3 Beskriv kort politidistriktets/særorganets utfordringer og erfaringer ved håndtering av personer i psykisk ubalanse og/eller kombinert med rus.

• 4 Beskriv kort politidistriktets/særorganets erfaringer med samarbeidet med psykisk helsetjeneste.

• 5 Angi til slutt forhold (inntil 3) på dette området med størst forbedringspotensial, evt. hvordan forbedringene kan/bør implementeres i politiet.

Brevet til politidistriktene/særorganene finnes som vedlegg 7.

12.2.3 Sammendrag av svarene på spørsmålene

Binder opp politiressurser unødvendig – totalt 17

Geografisk avstand til aktuelt helsetilbud/helseinstitusjon kan være lang, og det kreves mye tid for å gjennomføre en transport. For eksempel måtte politiet ved ett tilfelle først ha vakt over personen på en lokal institusjon/legevakt før de måtte ledsage vedkommende til aktuelt helseforetak i ambulansefly. Bare i denne operasjonen var to tjenestemenn fraværende fra politidistriktet i 14 timer.  Kostnadene ble i dette tilfellet refunderte av helsevesenet.

Til tross for refusjonen vil det likevel være en belastning for politiet. Ressursene som blir benyttet til denne typen oppgaver, er gjerne en såkalt innsatsressurs som er en knapphetsressurs i politidistriktene. Dette er en ressurs som skal dekke de løpende prioriterte oppdragene i distriktet, og utgjør en vesentlig del av politiberedskapen, som da vil svekkes i tilfeller hvor de bindes til et slikt oppdrag i 14 timer som beskrevet ovenfor.

I mange tilfeller måtte politidistriktene dekke mye av bistandsoppgavene til det psykiske helsevernet ved å bruke overtid.

Manglende helsetilbud /-kapasitet i helsevesenet – totalt 16

Respondentene ga uttrykk for at de erkjenner sin del av ansvaret for håndtering av denne typen oppgaver i samfunnet. De gir imidlertid uttrykk for at belastningen på politiressursene er større enn nødvendig. Dette begrunnes med at personer med psykisk lidelse ikke får det helsetilbudet de har behov for. De psykisk syke fungerer derfor dårlig i samfunnet og pådrar seg oppmerksomhet som krever at politiet må ta hånd om dem. Med en bedre oppfølging av denne gruppen fra det psykiske helsevernet ville belastningen på samfunnets og politiets ressurser vært redusert.

Helsevesenets evne til å ta sin andel av ansvaret for psykisk syke bør styrkes mener politidistriktene.

Blandingsdiagnoser rus/andre psykiske lidelser – totalt 11

Det ble vist til at politiet har kontakt med svært mange personer med rusmiddelavhengighet som også har andre psykiske problemer. Respondentene ga uttrykk for at helsetjenesten vegret seg i de aller fleste tilfeller når psykisk syke personer også er ruset.

Respondentene opplever at helsevesenet skylder på manglende kapasitet/bemanning/lokaliteter når de avviser rusede personer. Helseinstitusjonene ønsket eventuelt politivakthold når rusede og/eller utagerende personer var innlagt.

I mange tilfeller ble resultatet at legen vurderte det som riktig og forsvarlig at personer med blandingsdiagnoser psykisk helse/rus først ble tatt med til politiarrest for avrusning for deretter å vurdere eventuell innleggelse når personene var edru.

Det ble anført at ofte var ikke sykdomstegnene, for eksempel hos en suicidal, like klare i edru tilstand. Dette vurderes i hvert enkelt tilfelle basert på historikk og forholdene for øvrig. Videre ble det anført at ofte var det vanskelig å vurdere om det er rusen eller den psykiske ubalansen som er hovedproblemet.

Kompetanse/opplæring/utstyr – totalt 10

Respondentene mente politiet mangler kompetanse og utstyr til å håndtere psykisk syke generelt. Det ble vist til at politiet primært er forberedt på å håndtere arrestanter og generelle og spesielle politioppgaver og har kompetanse/opplæring/utstyr tilpasset det behovet. Bistandsoppdrag til psykisk helsevern er basert på at ansatte i helsevesenet tar ansvaret for den sykes behov ved gjennomføringen av bistanden.

Det ble anført at politiet fra tid til annen opplever ulike vurderinger og ulik praksis i samme type sak fra helsevesenets representanter. Helsevesenets direktiver og rutiner syntes ikke alltid å være like godt gjennomført. Det oppleves usikkerhet og til dels manglende kompetanse på legevakter hvor helsepersonell oppleves som utrygge i vurderinger av spørsmål knyttet til denne pasientgruppen.

Personer som er syke og som har psykososiale problemer, men som ikke er så syke at de kan tvangsinnlegges, kan oppleves som svært krevende å håndtere både for det psykiske helsevesenet og for politiet. Det ble vist til at politiet ofte har for liten og for dårlig kunnskap om psykiske lidelser.

Risiko for pasienten og eventuelt andre personer – totalt 7

Det ble opplyst at politiet mottar mange telefonhenvendelser fra personer som vurderes som suicidale. Det er vanskelig å vite om disse faktisk har intensjon om å ta sitt eget liv, eller om de bare ønsker kontakt og noen å snakke med. Politiet føler en forpliktelse til å følge opp vedkommende i forebyggende øyemed og bruker derfor ressurser på det. Det var et inntrykk av at en del personer ble utskrevet etter tvangsinnleggelse, ofte etter kort tid, men uten at det var etablert oppfølging som var god nok til å trygge borgere mot truende eller voldelig atferd.

Hjemmelsgrunnlag/ansvar – avklaringer – totalt 6

Det ble uttrykt bekymring for personer som fremsto som for syke til fengsel og for friske til tvangsbehandling. Det ble stilt spørsmål ved hvordan samfunnet skal håndtere disse tilfellene. Det ble anført at dagens situasjon for denne gruppen ikke er akseptabel, hverken av hensyn til personen det gjelder, hans/hennes omgivelser og samfunnet generelt.

Svingdørspasienter – gjengangere – totalt 6

Det ble vist til at personer med rusrelaterte atferdsavvik ble utskrevet så snart de var avruset, selv om de ble ansett som farlige for seg selv og/eller andre. Respondentenes erfaringer var at det ofte er lange ventetider for å få institusjonsplass for avrusing og behandling. I denne ventetiden ble personene gjerne gjengangere hos politiet.

Praktisk samarbeid – totalt 5

Flere respondenter beskrev en felles utfordring for samfunnet og på tvers av etatene som ikke kan løses av den enkelte etat alene, men bare gjennom samarbeid med andre.

Organisering av samarbeidet blir viktig, herunder omforente rutiner og prosedyrer. Flere av politidistriktene har løst slike behov ved å signere konkrete samarbeidsavtaler med det psykiske helsevernet i sitt distrikt og har rapportert om gode erfaringer med slike avtaler.

Faste kontaktpunkter i hver etat er et annet eksempel på forbedringer som noen politidistrikter har etablert. De som har fått til dette, benytter henholdsvis Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral (AMK) som kontaktpunkt i helsevesenet og Operasjonssentralen i politiet.

Oppdrag som formidles via AMK, går stort sett greit, da sentralen har god kjennskap til hva som er politiets ansvar for psykisk syke, og hva som er helsevesenets ansvar. AMK har dessuten god oversikt over helsevesenets egne ressurser og har mulighet til å finne måter å løse oppdraget på uten bruk av politiets ressurser.

For øvrig vises det til spørsmål nr. 2 over om samarbeid etatene imellom.

Rømning– / savnetmeldinger – totalt 4

Rømninger fra institusjon skaper utfordringer i samarbeidet. Spesielt blir det krevende for politiet å vurdere oppdragets prioritet når opplysningene om pasienten eller omstendighetene rundt forsvinningen synes uklare. Det har vært tilfeller hvor institusjonen melder at pasienter som har frigang, er forsvunnet og samtidig hevder at det er meget viktig at pasienten blir brakt tilbake for fortsatt behandling.

Politiets har også et ansvar – totalt 2

Vanlige oppdrag som politiet har ansvaret for å følge opp hvor psykisk syke er involvert, og ofte i kombinasjon med rus, er: utagerende oppførsel, trusler, skadeverk, vold og kriminalitet generelt, bekymringsmeldinger på telefon fra pasienter/pårørende/helsepersonell, transport ved tvangsinnleggelse, rømninger og/eller savnetmeldinger.

Utfordringer i samarbeidet – muligheter

1. Helsevesenet trenger bedre kjennskap til politiets rolle og ansvar generelt. Det vil være en viktig forutsetning for et konstruktivt samarbeid at etatene er godt kjent med hverandres muligheter og begrensninger slik at forventningene blir avstemt deretter. Dette vil gi bedre grunnlag for nødvendighetsvurderinger i forkant av bistandsanmodningene og med det en riktigere bruk av politiet som bistandsressurs. totalt 10 svar

2. Politidistriktene opplever at noe helsepersonell som de kommer i kontakt med i forbindelse med psykisk helse, ikke kjenner til Politidirektoratets rundskriv 2006/011/Helsedirektoratets rundskriv IS-15/2006. 13 På samme måte peker de på et behov for en større grad av innsikt i lovverket på dette området. totalt 8 svar

3. Noen politidistrikter peker på faste kontaktmøter og konkrete samarbeidsavtaler som viktige virkemidler for å utvikle samarbeidet mellom etatene. De som har etablert faste og mer forpliktende samarbeidsrutiner, har hatt positive erfaringer. Det gjør noe med klimaet og forståelsen etatene imellom når det finnes et forum hvor felles problemstillinger jevnlig kan tas opp og diskuteres. totalt 8 svar

4. Politidistrikter opplever mangler i tilbudet fra psykisk helsevesen:

   • Mangelfullt tilbud til dem som ikke trenger tvangsinnleggelse, men som sliter med å fungere i samfunnet. Noen synes å ha behov for tilknytning til et kollektiv med kyndig helsepersonell for veiledning og oppfølging på døgnbasis. Timeavtaler på dagtid kan synes utilstrekkelig for denne typen behov, og mangler her kan føre til at de ringer politiet når helseetaten er stengt (kveld/natt/helg/helligdager), jf. vedlegg 6, figur 6.3 som viser tidslinje for behov/etterspørsel etter slike tjenester i politiet.

   • Helsevesenet mangler ofte ressurser til å gjennomføre tvangsvedtak, det vil si kompetanse, utstyr/kjøretøy og kapasitet til å utføre slike oppgaver uten bistand fra politi. I Helse Bergen har man forsøkt en ordning med ambulanseteam for psykisk helse («psykebil»).

   • For liten kapasitet på sikkerhetsavdelinger. Når det ikke er plass, vil politiet måtte bruke ressurser på vakthold i lukket/åpen avdeling.

   totalt 8 svar

5. Felles definisjoner og begrepsforståelse er viktig for å kommunisere konstruktivt etatene imellom. Flere politidistrikter opplever store forskjeller i forståelsen av begreper som vold, trusler, trussel-/risikovurdering. Det vil være nyttig med en opprydding i disse og andre tilsvarende begreper. totalt 7 svar

6. Helsevesenets taushetsplikt pekes på som en utfordring i samarbeidet. Det eksisterer omfattende reguleringer av taushetsplikten for helsepersonell, og noen av politidistriktene opplever usikkerhet blant helsepersonell om praktisering av reglene. Ofte får ikke politiet informasjon som man ønsker og trenger for å ivareta sine oppgaver. totalt 5 svar

7. Politidistriktene som har etablert et fast kontaktpunkt inn til psykisk helsetjeneste, gir utrykk for at dette fungerer veldig bra. De møter da helsepersonell som kjenner retningslinjene og politiets muligheter godt. Slike kontaktpunkter har også god oversikt over helsevesenets egne ressurser og kompetanse, som de kan trekke veksel på etter behov før politiet eventuelt kontaktes. totalt 4 svar

8. Enkelte politidistrikter opplever å bruke mye tid på venterom sammen med pasienter i påvente av en vurdering/innleggelse. Politiet er ikke gitt noen prioritet i slike sammenhenger. Oslo er unntaket, hvor psykisk helsevern har satt en maksimumsventetid på 15 minutter for politiet. Noen politidistrikter registrerer at ansvarlig lege eller psykolog på sengeavdelingen overprøver legevaktas vurdering av pasienters behov for innleggelse, og avviser pasienten når politiet kommer. totalt 4 svar

Utveksling av informasjon – totalt 22

• Effektive informasjonssystemer i politiet etterlyses. Det vil være en hjelp å kunne utveksle informasjon på tvers av etatene også.

• Forbedret utveksling av informasjon om pasienter mellom helse og politi.

• Helsevesenet må varsle politiet ved utskriving fra helseinstitusjon.

• Risikovurdering – bedre behandling og vern for utsatte personer.

• Helseetaten må bli bedre til å gi en nøktern beskrivelse av «voldsutøvelsen» og trusselbildet for øvrig.

• Legers plikt til å varsle politiet ved psykisk sykdom og personlighetsendringer med betydning for lisens for våpen, førerkort og lignende.

• Etablering av faste formelle samarbeidsfora med helsetjenesten på overordnet og underordnet nivå – treparts samarbeid. Spørsmål om etablering av slike samarbeidsfora bør vurderes lovpålagt.

• Unngå at taushetsplikten hemmer gode praktiske løsninger til beste for alles interesser.

• Delta aktivt i den offentlige debatten, slik at politiets erfaringer blir formidlet og brukt til forbedringer og utvikling av samarbeid og rutiner. Politiets IKT-systemer må forbedres – heve datakvaliteten og bedre muligheten for automatiske oppslag og analyse av dataene

18 av respondentene har påpekt begrensede muligheter til å hente ut oversikt over ressursbruk i PO knyttet til «sykdom, psykiatri». Aktuelle systemer registrerer ikke informasjon om slike oppdrag.

De beskriver manglene som følger:

• Manglende mulighet for tidsregistrering, for å trekke ut ressursbruk, for å ta ut arbeidsmengdestatistikk og lignende. Det var i alt 16 av respondentene som påpekte dette.

• Datasystemene er ikke tilrettelagt for informasjonsutveksling mellom systemene.

• Et distrikt mener dette er ett av tre områder med størst forbedringspotensial og ønsker seg mulighet til å « sile ut personer og sortere på roller». De skriver videre:

«Informasjon internt i politiet er ikke god nok. Dette henger sammen med IKT-systemer som ikke er tilpasset. For eksempel bør kanskje resultatene i person-agent-søk (red.anm: ved søk på person i politiets registre) presenteres slik at det er lettere å oppfatte om vedkommende har vold, trusler eller våpen registrert på seg. I en hektisk hverdag og med mange agentsøk (red.anm:registeroppslag) kan det glippe. Det bør være en søkemotor som fanger opp alle registreringer. Hyppigere oppdateringer av adressedatabaser (GAB), sånn at rett adresse registreres og finnes raskt, og at de gir mer presise agentsvar.»

• Tilslutt gis det uttrykk for et behov for « å forbedre datakvaliteten i PO».

• PST har spesielle behov som ikke gjør PO anvendelig for deres behov, og beskriver det slik:

«PST jobber forebyggende og helseopplysningene som innhentes er ofte sensitive og av en slik art at det ikke kvalifiserer for registrering i PO-systemet. PST fører alle aktiviteter i eget etterretningssystem som er underlagt kontroll og inspeksjon av EOS-utvalget. Herunder må alle opplysninger som føres i systemet tilfredsstille spesifikke krav for registrering.»

Behandlingskapasiteten økes i helsevesenet og tilpasses behovet til pasient, pårørende, politi mv. – totalt 22

• Behandlingskapasiteten i psykisk helsevern må økes så syke mennesker kan få hjelp, også for rusproblemer.

• Døgnkontinuerlig lavterskeltilbud/kontakt­punk­ter som er åpent i helger og på helligdager for mottak fra politiet bør sikres for å unngå unødvendig ventetid med uhensiktsmessig bruk av politiets ressurser. Her bør de syke selv og pårørende kunne få hjelp.

• Dedikerte utrykningsteam – tverrfaglig/tverretatlig.

• Styrke akuttberedskapen innen helsevesenet slik at politiet i mindre grad må bruke ressurser til bistandsoppdrag. Viser her til ordningen med for eksempel akuttambulerende team i Bergen.

• Døgnbemannet kollektiv/opptreningsbolig for oppfølging av mennesker i psykisk ubalanse – hjelp til å fungere best mulig i samfunnet daglig – avlastning av pårørende. Forhindre svingdørspasienter. Den ene dagen synes problemet å være løst ved å bringe pasienten til behandling, men dagen etter finner man personen i tilsvarende vanskelig situasjon igjen.

Avklare og rendyrke etatsansvar – utvikle praktiske samarbeidsrutiner og avtaler – totalt 19

• Rendyrke etatsansvaret og hjemmelsgrunnlaget – for psykisk syke som for somatisk syke – avklare muligheter og begrensninger – forebyggende fokus – felles forståelse.

• Samarbeidsavtaler som konkretiserer det praktiske samarbeidet om ønskelig,

• Utvikle prosedyrer for praktisk samarbeid – for eksempel ved savnet/rømning.

• Etablering av faste ensartede prosedyrer ved bistandsanmodninger, herunder nødvendighetsvurderinger.

• Etablere et fast kontaktpunkt for å bedre samhandlingen ved håndtering av personer i psykisk ubalanse som gjelder begge etater.

Opplæring og kunnskapsutvikling hos alle parter er et kontinuerlig behov – totalt 12

• Opplæring i helsevesenet – rundskrivet fra Helsedirektoratet og Politidirektoratet om ansvarsfordeling og politiets bistand til helsevesenet må gjøres kjent blant alle aktører, og da særlig hos primærhelsetjenesten – hvordan bruke og ikke misbruke politiets ressurser.

• Opplæring i politiet – politiet må bli mer bevisst på at psykisk syke personer i utgangspunktet har samme krav på å bli behandlet av helsepersonell som andre syke.

Vurdere behov for lovendringer – totalt 2

• Tette hjemmelshull for de personene som vurderes å være for friske til å tvangsbehandles og for syke til å straffes.

• Sikre utveksling av informasjon.

Svalbard er ikke tilrettelagt for å ivareta personer med psykisk lidelse og omfattende hjelpebehov – totalt 1

Politiet og helevesenet på Svalbard er ikke dimensjonert til å håndtere mennesker med psykiske lidelser som har behov for langvarig og omfattende hjelp. I disse tilfellene må personen derfor sendes til fastlandet for behandling og oppfølging.

12.3 Erfaringene med veileder om samarbeid mellom helsetjeneste og politi

Det kom frem i spørreundersøkelsen at politidistriktene gjennomgående er svært fornøyd med at det kom en regulering av politiets ansvar for håndtering av «sykdom, psykiatri» og samarbeidet med helsetjenesten gjennom Politidirektoratet og Helsedirektoratets fellesrundskriv: «Helsetjenestens og politiets ansvar for psykisk syke. – Oppgaver og samarbeid». 14

Det ga mange politidistrikter anledning til å oppgradere og formalisere samarbeidet mellom politi og helsevesen på flere nivåer, herunder også på politimester/stabssjefnivå og på ledelsesnivå ved helseforetaket. Slik kan man få forankret omforente rutiner i samsvar med føringer i nevnte rundskriv. Siden dette ble gjennomført, har det vært en økt bevissthet om temaet i begge etater. Det har ikke overalt ført til nedgang i politiets ressursbruk, og det oppleves som krevende å gjennomføre rundskrivet i alle ledd. Det vil kreve fortsatt fokus og tid for å få det til.

Det er likevel fortsatt mange som ikke kjenner til rundskrivet.

I tillegg til å oppgradere rutiner og samarbeid både internt i politidistriktet og mellom etatene har rundskrivet gitt anledning til å skjerpe kravet til «nødvendighetsvurderingene» fra helsetjenesten ved bistandsanmodninger. Dette vil forhåpentlig gi resultater på sikt.

En praksis hvor politiet måtte hente og bringe personer til tvangsmedisinering, er avviklet.

Det er verd å merke seg at Svalbard har egne reguleringer på området, slik som beskrevet her:

«Her på Svalbard har vi generelt svært få tilfelle av denne kategori, da vi har et «kunstig samfunn» på mange måter. Her er det en rekke lover som ikke gjelder, slik som lov om sosiale tjenester, lovene om helsetjeneste på fastlandet mv. For Svalbards vedkommende er det Forskrift om læge- og sunnhetsforholdene på Svalbard av 1928 som regulerer slike tilfelle her oppe. Alle som oppholder seg på Svalbard må ha arbeid og må være i stand til å ta vare på seg selv, også økonomisk. Samfunnet her er ikke dimensjonert for å håndtere verken kronisk syke, både hva gjelder somatiske og/eller psykiske lidelser.  Politiet er heller ikke dimensjonert for tunge kasus.  Vi er bare 6 tjenestemenn, inkludert meg som leder.»

Rundskrivet har blitt godt mottatt i politiet og har vært et incitament til viktige endringer i tiden etter at det kom. Det er imidlertid behov for en revisjon og oppgradering for å bidra til ytterligere avklaringer der erfaringene tilsier det. Det er fortsatt behov for avklaring når det gjelder fordeling av kostnader ved politiets bistand til psykisk helsevern.

12.4 Studier/litteratur om tverretatlig samarbeid i utlandet

Det er i forbindelse med oppdraget gjennomført litteratursøk i blant annet databasene «ISI web of Knowledge», «National Institute of Justice», «Popcenter.org», «Bibsys», «PubMed» og «Helsebiblioteket». Det finnes en omfattende litteratur som omhandler temaet når personer med psykisk lidelse og politiet møtes, og hvordan politiet samarbeider med andre organisasjoner for å tilby løsninger som møter denne gruppens behov. Det er nedenfor gitt en beskrivelse av utvalgt litteratur om erfaringer som er gjort i USA de siste 20 årene med Crisis Intervention Teams (CIT).

Det amerikanske justisdepartementet har utarbeidet egne veiledere for hvordan man går frem for å organisere og etablere løsninger som gir et tilbud i situasjoner hvor personer med psykisk lidelse trenger hjelp. Organisasjonen International Crisis Intervention Team (CIT International Inc.) refererer til over 1000 programmer som gir et slikt tilbud. Universitetet i Memphis, USA, har laget en litteraturoversikt av relevante CIT-artikler og har et aktivt fagmiljø med professor Dr. Randolph Dupont og major Sam Cochran i spissen.

Hovedfunnet er at det gir gode resultater for alle parter når man organiserer et samarbeid mellom helse og politi for å tilby løsninger som er tilpasset behovene som oppstår når psykisk syke trenger hjelp. Gode rutiner, trenet personell og kapasitet til å være til stede når behovet er der er viktig. I en artikkel fra Psychiatric Services i 2000 konkluderes det med en sterk anbefaling om samarbeid mellom aktører i justissektoren og i helsevesenet. 15

Forfatterne av de faglige innspillene i dette kapittelet gjennomførte besøk ved seks forskjellige politiorganisasjoner i California for å ta del i deres erfaringer. Det ble også etablert kontakt med major Sam Cochran som har arbeidet med CIT i Memphis siden slutten av 80-tallet. Han har bistått med gode innspill, litteratur og anbefalinger på hvordan man kan lære av erfaringene fra USA. Crisis Intervention Team (CIT) ble etablert i Memphis, Tennessee, i 1988 for å håndtere utfordringene som kan oppstå rundt psykisk ustabile personer. 16

Mottatt informasjon viste at det er blitt en innarbeidet praksis ved mange amerikanske politiorganisasjoner å ha et formalisert samarbeid med helsevesenet og andre organisasjoner som arbeider med personer med psykisk lidelse. Fellesbetegnelsen for dette samarbeidet er gjerne Crisis Intervention Team (CIT) eller varianter av det, som Psychiatric Emergency Respons Team (PERT) i San Diego eller Systemwide Mental Assessment Response Team (SMART) i Los Angeles City.

Amerikanske myndigheter regner med at omtrent 5 % av den amerikanske befolkningen har en alvorlig psykisk sykdom, og at 16 % av innsatte i fengsler har en alvorlig psykisk sykdom. 17 I en artikkel fra 2009 hvor voksne innsatte hadde blitt undersøkt fant forskerne alvorlig psykisk sykdom hos 14,5 % av mennene og 31 % av kvinnene. 18

Det kan være ulike grunner til at personer med psykisk sykdom kommer i kontakt med politiet. Uansett hva grunnen måtte være, er det viktig at samfunnet legger til rette for at konsekvensene blir minst mulig og resultatet best mulig. Politiet og psykisk helsepersonell har derfor utviklet et organisert samarbeid for å være tilgjengelig med responsteam for å møte behovet til psykisk syke personer på en samkjørt og koordinert måte.

Når det oppstår situasjoner med psykisk syke hvor politiet blir involvert, har amerikanske myndigheter blant annet etablert undervisning og utarbeidet opplæringsmateriell for at politiansatte og helsepersonell sammen blir i stand til å løse sakene på best mulig måte. 19

Det rekrutteres egnet personell med bakgrunn fra helsevesen og politi som gis opplæring og nødvendig trening. De utgjør team som patruljerer og er tilgjengelige når det oppstår situasjoner hvor psykisk syke er involvert. Det legges stor vekt på hvordan man kan hjelpe involverte personer best mulig, og sakene søkes løst på fredelig og langsiktig vis. CIT-teamet får tilgang på all relevant informasjon som kan hjelpe i situasjonen, og det kan være informasjon om hva slags medisiner vedkommende går på, og tilgang til pasientjournal.

San Diego County Police, Sheriff Department, og San Diego County Mental Health har etablert Psychiatric Emergency Response Team (PERT) i et formelt felles samarbeid gjennom nonprofitorganisasjonen PERT Inc. 20 Målsetningen er å håndtere situasjoner på best mulig måte for den psykisk syke personen. PERT gir også opplæring og utdannelse til politiet slik at det er best mulig egnet til å håndtere psykisk syke personer. Ved behov kan ett av de 21 PERT-teamene tilkalles. PERT er i hovedsak finansiert fra County Mental Health Funds med støtte fra føderale myndigheter. Politiet bidrar med sambandsutstyr, eget personell og biler.

Los Angeles City og Los Angeles Police Department etablerte Systemwide Mental Assessment Response Team, SMART, i 1993. 21 Hvert SMART-team på to personer består av spesialtrenet politi og helsepersonell. Politiet kan begjære 72 timers evaluering av personer, og SMART bistår i slike sammenhenger. Tidlig intervensjon er formålet for å hindre at det oppstår alvorlige situasjoner, og at psykisk syke får adekvat hjelp tidligst mulig.

Erfaringer viser klare fordeler av å ha en gjennomtenkt løsning som er tilgjengelig når psykisk syke personer trenger bistand. 22 Politiet er gjerne først til å få informasjon om at en person er alvorlig psykisk syk, og det er derfor viktig at samfunnet organiserer samarbeid mellom aktører som kan hjelpe vedkommende best mulig og tidligst mulig. Det gjelder i første rekke av hensyn til den psykiske syke, men også av hensyn til omgivelsene, som ofte har manglende forutsetninger for å hjelpe på en god måte når det oppstår vanskelige situasjoner.

Vanskelige situasjoner blir løst på en human og rasjonell måte ved å bruke PERT-team. Konflikten og spenningsnivået reduseres, og kommunikasjonen blir bedre når spesialtrenet personell tar ansvaret for kommunikasjonen og foreslår løsninger. Politiets egne innsatsressurser bruker ikke tid på det andre er spesialister på, og samarbeidet mellom ulike organisasjoner sikrer god informasjonsflyt og utnyttelse av tilgjengelig kapasitet. Når man etablerer en løsning som PERT, blir det også fokusert på temaet, og mange personer vil få innsikt og opplæring i hvordan de best skal håndtere situasjoner når personer med psykisk lidelse trenger hjelp. Grunnopplæring av andre politiansatte og helsepersonell sikrer at det alltid er tilgjengelig folk som har kunnskap og mulighet til å gripe inn med gode løsninger døgnet rundt gjennom hele året.

12.5 Utvalgets råd

I dette kapittelet har utvalget presentert politiets redegjørelse for praksis og vurderinger i forbindelse med politioppdrag definert under statistikkoden «sykdom, psykiatri».

Utvalget har merket seg uttalelsene om at politiet ofte overlates oppgaver som ligger utenfor eller i grenselandet av deres kompetanse og mandat. Det gjelder blant andre oppdrag med å bringe og hente personer i forbindelse med undersøkelse og eventuell innleggelse i psykisk helsevern. I rundskrivet om helsetjenestenes og politiets ansvar for psykisk syke står det blant annet:

«Politiet kan imidlertid ikke benyttes som en ren transporttjeneste og anmodning om bistand kan ikke være begrunnet i ressursmangel i helsetjenesten. Politiet kan heller ikke benyttes til ren oppsporing av pasienter som ikke møter til avtalt tid eller rømmer fra institusjonen. Helsetjenesten må normalt i første omgang selv forsøke å få kontakt med pasienten. Det skal ikke rutinemessig sendes savnetmelding til politiet.» 23

Det presiseres også at det som hovedregel skal være helsepersonell til stede når bistandsoppdraget gjennomføres.

Utvalget mener at det er uheldig at det i en del tilfeller overlates til politiet alene å håndtere personer som åpenbart er psykisk ustabile. Helsepersonell bør som hovedregel alltid møte og vurdere psykisk ustabile personer. Det er likevel viktig å understreke at ved voldsutøvelse eller frykt/fare for voldsutøvelse utenfor institusjon, må helsepersonell alltid sikres bistand fra politiet før de intervenerer direkte med pasienten.

Utvalget har også merket seg uttalelsene om at politiet ikke sjelden opplever å få ansvaret for å vurdere om personer er suicidale eller har en psykisk lidelse/ruslidelse, og at etaten opplever at helsevesenet for ofte fraskriver seg sitt ansvar. Selv om noen av politidistriktene rapporterte om gode lokale samarbeidsrutiner med helsetjenesten, er hovedinntrykket etter gjennomgang av redegjørelsene fra politiet at samarbeidet mellom politi og i helsevesenet generelt må styrkes, og at rollene må defineres tydeligere. Etter utvalgets oppfatning kan erfaringene fra SLT-modellen være til hjelp når lokale samarbeidsmodeller skal etableres. Dessuten bør ledelsen både i politiet og helsevesenet opparbeide større kompetanse om hverandres ansvarsområder. Videre bør politiets utdannelse styrkes når det gjelder kunnskap om psykisk helse, psykisk lidelse og håndtering av psykisk ustabile personer. Politiet vil i mange tilfeller ivareta førstekontakten med psykisk ustabile personer, og vil ta imot bekymringsmeldinger. Det er derfor særdeles viktig at etaten både har kompetanse til å møte og ivareta disse personene på en god måte, og har oversikt over eksisterende hjelpetilbud.

Utvalget anbefaler at det innskjerpes at helsepersonell har hovedansvaret for å ivareta og vurdere psykisk ustabile personer, eventuelt også for å hente dem. Ambulante team/ eventuelt psykiatriske ambulansetjenester vil være egnede aktører her. Politiet skal ikke brukes som ren transporttjeneste, men må bistå hvis situasjonen tilsier det, for eksempel ved begrunnet fare for voldsutøvelse.

Utvalget etterlyser mer forskning på politiets kontakt med og håndtering av personer med psykisk lidelse. Ulike modeller for samhandling mellom politi og helsevesen når det gjelder bistand til mennesker med psykiske lidelser bør studeres nærmere. Slike studier bør også inneholde en vurdering og beskrivelse av en mest mulig hensiktsmessig bruk av ressurser og fordeling av ansvar mellom politi og helsevesen.

Når det gjelder taushetsplikt og kommunikasjon mellom helsevesenet og politi, vises det til kapittel 11.

Utvalget støtter utviklingsarbeid på IKT-feltet, herunder utvikling av bedre og mer presis måling av politioppdrag knyttet til psykisk ustabile personer.