11 Spørsmål om oppfølging av tidligere utredningsarbeid fra Rasmussen-utvalget

Brev av 22. oktober 2009 til Olsenutvalget fra Helse- og omsorgsdepartementet

Det vises til brev fra av 14. august 2009 fra Olsen-utvalget v/ leder, og til møte mellom departementet og sekretariatet om overnevnte spørsmål, 11. september d.å. I det følgende presenteres de sentrale elementene i Helse- og omsorgsdepartementets oppfølging av Rasmussen-utvalgets rapport.

Bakgrunn og anbefalinger

Da Rasmussen-utvalget avga sin rapport 10. desember 1998 var det stor aktivitet innen området for psykisk helse. Departementet hadde kort tid i forkant (13. november 1998) lagt frem forslag til en rekke nye helselover, herunder forslag til ny lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern. Det ble umiddelbart startet et omfattende forskriftsarbeid slik at de nye lovene kunne tre i kraft 1. januar 2001. Samtidig var departementet i startfasen med iverksettelse av en opptrappingsplan for psykisk helse (1999 – 2006), jfr. St. prp. nr. 63 (1997 – 98). Det ble her lagt stor vekt på forebyggende tiltak som tidlig intervensjon og tilrettelegging av sammensatte behandlingstilbud. Det var et sterkt fokus på behovet mennesker med psykiske lidelser har for ikke bare behandling, men også bolig, arbeid, fritidstilbud etc. Departementet hadde følgelig en bred tilnærming til psykisk helsefeltet.

Etter at Rasmussen-utvalgets innstilling var avlevert, forela departementet innstillingen for Statens helsetilsyn (som da også var departementets faglige, rådgivende organ) for vurdering. Tilsynet forela videre innstillingen for sitt fagråd i psykiatri. Fagrådet viste til at drap begått av pasienter med psykisk lidelse tallmessig er et lite problem. Omfanget gjør det rimelig å vurdere om det er tilrådelig å anbefale omfattende tiltak før en kjenner mer til de konsekvensene tiltakene kan ha på det generelle behandlingstilbudet. Fagrådet pekte på behovet for å bygge nettverk rundt pasienten, lage kontinuitet i behandlingsopplegget og inngå forpliktende skriftlige kontrakter mellom pasient og behandler. Fagrådets konklusjon var at det vil være mer å hente ved å fortsette arbeidet med styrking av alle ledd i behandlingskjeden og at spesifikke tiltak vil gi mindre effekt.

Generelle tiltak som styrker hele behandlingskjeden

Rasmussen-utvalget konstaterte at det ikke finnes noen enkel løsning på problematikken rundt alvorlige voldshandlinger begått av personer med psykisk lidelse. Et rettssamfunn kan generelt ikke gardere seg mot voldshandlinger. Både rapporten og Helsetilsynets vurderinger etterlot et klart inntrykk av at problemets kjerne er for sen intervensjon i sykdomsforløp, samt at pasienter utskrives til mangelfull oppfølging og mangelfullt tilbud. Rasmussen-utvalget viste med all tydelighet behovet for å kunne gi mennesker med psykiske lidelser hjelp på et tidlig tidspunkt, samt at det bygges enhetlige behandlingstilbud som ikke slipper pasienten når vedkommende anses ferdigbehandlet i spesialisthelsetjenesten. Vold begått av psykisk syke pasienter kan aldri helt unngås, men det ligger et forebyggingspotensial i et bedre og mer helhetlig tilbud.

På bakgrunn av at Statens helsetilsyn for det vesentligste delte Utvalgets oppfatning, fulgte departementet opp Utvalgets forslag over to linjer:

• Gjennom opptrappingsplanen ble det lagt stor vekt på forebyggende tiltak som tidlig intervensjon og tilrettelegging av sammensatt behandlingstilbud. Det ble stimulert til dialog og samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten. En prioritert oppgave var å bevisstgjøre kommunene om det behov mennesker med psykiske lidelser har for ikke bare behandling, men også bolig, arbeid, fritidstilbud etc.

• I forbindelse med iverksettelsen og forskriftsarbeidet til de nye helselovene så en på behovet for nødvendige sikkerhetstiltak. Arbeidet med den nye lovpålagte plikten for behandlingsapparatet til å utarbeide individuelle planer ble prioritert. Dette for på et tidlig tidspunkt å bevisstgjøre helsetjenesten om hva som er målet med behandlingen, og hvordan en skal nå dette målet.

Særskilte spørsmål

Vurderingsplikt og behandlingsplaner

Rasmussen-utvalget foreslo at det gjennom forskrift skulle sikres at alle pasienter under psykisk helsevern som var alvorlig sinnslidende skulle bli konkret vurdert med hensyn til tilleggskriteriene i psykisk helsevernloven, herunder spesielt farlighet både for seg selv og andre.

Både Statens helsetilsyn og departementet kom til at kravet til farlighetsvurdering var tilstrekkelig ivaretatt gjennom lovverket. Når det gjaldt en obligatorisk vurdering av farlighet for en større gruppe pasienter enn de tvangsinnlagte, viste Helsetilsynet til faren for en stigmatisering av en stor gruppe mennesker, hvilket ville være en uønsket sideeffekt av tiltaket. I tillegg ville dette føre til en bruk av ressurser som ikke ville stå i forhold til den antatte effekt av tiltaket. Helsetilsynet viste til at utarbeidelse av individuell plan for pasienter i det psykiske helsevernet vil kunne øke kvaliteten på tjenestene og bedre samarbeidet mellom de involverte instanser. Utarbeidelse av slik plan skal skje i samarbeid med det personell/behandlingsteam som kjenner pasienten.

På bakgrunn av ovennevnte fant departementet ikke grunnlag for lov- eller forskriftsendringer. Helsetilsynet ba imidlertid fylkeslegene være spesielt oppmerksomme på hvordan virksomhetene ivaretok farlighetsvurderingene overfor tvangsinnlagte pasienter som en del av sin internkontroll. Videre la Helsetilsynet vekt på at tjenesten utarbeidet individuelle planer for å sikre et mer helhetlig behandlingsopplegg og oppfølging.

Melding til kommunehelsetjenesten

I tilfeller hvor straffesak henlegges som følge av tvil om strafferettslig tilregnelighet, foreslo utvalget at den politijurist som beslutter saken henlagt oversender kopi av den primærpsykiatriske erklæring til den medisinsk-faglige ansvarlige i kommunehelsetjenesten.

Departementet fant at en slik automatisk oversendelse av primærpsykiatriske erklæringer til kommunehelsetjenesten ville være problematisk i forhold til taushetsplikten. Det er en sentral del av personvernet at opplysninger ikke skal brukes til andre formål enn det de er innhentet for. Punktet var etter departementets oppfatning ikke tilstrekkelig utredet eller beskrevet til å forsvare tiltaket. Departementet viste videre til at politiet som offentlig tutor kunne henvende seg til det psykiske helsevernet for å få vedkommende vurdert.

Spørsmål knyttet til strafferettslige reaksjoner overfor utilregnelige var imidlertid gjenstand for drøftelse i departementets samarbeid med Justisdepartementet om utarbeidelse av Ot.prp. nr. 46 (2000 – 2001) om endringer i straffeloven og i enkelte andre lover (endring og ikraftsetting av strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner samt endringer i straffeloven §§ 238 og 239). Etter dette har spørsmålet blitt ytterligere drøftet av en utredningsgruppe som har etterkontrollert reglene om strafferettslig utilregnelighet, strafferettslige særreaksjoner og forvaring, under ledelse av psykiater Øystein Mæland (oppnevnt av Justis- og politidepartementet 18. mai 2006).

Utvikling av rettspsykiatrien

Rasmussen-utvalget foreslo at Den rettsmedisinske kommisjon automatisk skulle få oversendt kopi av rettens dom i saker hvor det var foretatt judisiell observasjon. Det ble foreslått at kommisjonen burde utvide sin statistikk til ikke bare å gjelde status på siktelsestidspunktet, men også den rettslige avgjørelsen.

Spørsmålet ble tatt inn og drøftet i det såkalte Rognum-utvalget (utvalg for å gjennomgå rettsmedisinsk kvalitetssikring og kontroll i straffesaker) som ble oppnevnt av Justisdepartementet 2. april 1998, og som avga sin utredning 2. april 2001 (NOU 2001:12 – Rettsmedisinsk sakkyndighet i straffesaker).

Departementet erkjente at utviklingen av rettspsykiatri som fagområde i Norge ikke var kommet langt nok. For å styrke forskning og langsiktig kompetanse- og fagutvikling på feltet, blant annet for å kunne styrke kunnskaps- og beslutningsgrunnlaget, ble det derfor opprettet tre kompetansesentre for sikkerhets, – fengsels- og rettspsykiatri. I dag har vi slike sentre ved Ullevål universitetssykehus, Gaustad, Haukeland universitetssykehus, Bergen og Trondheim universitetssykehus/St. Olavs Hospital, Brøset.

Våpen

Utvalget anbefalte at det ble vurdert nærmere hvorvidt det bør innføres restriksjoner i forhold til våpenlisens for mennesker med alvorlige sinnslidelser.

Våpenloven av 9. juni 1961 bestemmer at den som vil kjøpe eller på annen måte erverve skytevåpen må ha tillatelse fra politimesteren. Denne kan også tilbakekalle våpenkort hvis innehaveren ikke er edruelig og pålitelig eller dersom han av særlige grunner kan anses som uskikket til å ha skytevåpen.

Når det gjaldt helsepersonells meldeplikt i forhold til mennesker i psykisk ubalanse som innehar våpen, er den generelle plikten i straffelovens § 139 til å anmelde eller på annen måte avverge visse straffbare forhold, begrenset til de situasjoner hvor det foreligger pålitelig kunnskap om at den straffbare handling er i gjære eller er forøvd.

Spørsmålet er berørt i Ot.prp. nr. 13 (1998 – 99) – om lov om helsepersonell (helsepersonelloven) – der det ble foretatt en helhetlig gjennomgang av taushetspliktsbestemmelsene til helsepersonell. Etter en samlet vurdering fant ikke departementet grunnlag for vesentlig liberalisering av helsepersonells taushetsplikt, og viste i den anledning til at flere av høringsinstansene hadde påpekt et ønske om å stramme inn på adgangen til taushetsbelagt informasjon.

Gjennom helsepersonellovens § 31 ble imidlertid helsepersonell pålagt å varsle politi og brannvesen dersom dette er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom. Av forarbeidene fremgår at helsepersonell etter denne bestemmelsen kan gi opplysninger utover det som følger av opplysningsplikten i straffeloven § 139 for å avverge forbrytelser. Konkret nevnes at opplysninger kan gis etter denne bestemmelsen når en person i psykisk ubalanse som besitter våpen verbalt eller på annen måte gir uttrykk for at han vil kunne skade andre.

Avsluttende merknader

Som det fremgår av ovennevnte var det departementets oppfatning at Rasmussen-utvalget måtte forstås slik at det ikke finnes enkle grep som kan hindre fremtidige voldshandlinger begått av mennesker med psykiske lidelser. Mest opplagt er dette i forhold til mennesker hvor det ikke foreligger en alvorlig sinnslidelse; samfunnet har ikke sanksjonsmuligheter overfor potensielt farlige personer som ennå ikke har begått en straffbar handling.

Rasmussen-utvalget kunne heller ikke vise til klare svikt i systemet som kunne forklare de foretatte voldshandlingene. Bak hver enkelt voldshandling er det et sett av årsaker. Utvalget fremmet derfor en rekke ulike forslag som langt på vei handlet om endringer og/eller innskjerpelse av rutiner. Forslagene grep bl.a. inn i det pågående arbeid med Opptrappingsplanen for psykisk helse og implementeringen av ny helselovgivning. I disse arbeidene var Utvalget en viktig bidragsyter.

Helse- og omsorgsdepartementet håper med dette å ha belyst spørsmålet fra Olsen-utvalget på en tilfredsstillende måte.

Med vennlig hilsen

Thor Rogan e.f.

avdelingsdirektør

Sjur Øverbø Andersen

rådgiver