1 Sammendrag

Drap begått av personer med alvorlig psykisk lidelse står i fokus i denne rapporten. Drap er av de alvorligste former for fysisk krenkelse som kan ramme et menneske. I tillegg til at liv går tapt, får drap store konsekvenser for en rekke andre mennesker – pårørende til offeret, venner og omgangskrets, nabolag, hele bygdesamfunn med videre. Drapet får også konsekvenser for gjerningspersonen og gjerningspersonens pårørende. Ikke sjelden er drapspersonens og offerets pårørende de samme. Ved de fleste drap har gjerningspersonen og offeret en relasjon til hverandre på gjerningstidspunktet, familie- eller kjæresteforhold og venne- eller omgangskrets.

Gjennom mediedekningen av drapstragedier og påfølgende straffesaksbehandling vil en stor mengde personer bli mer eller mindre berørt av det som har skjedd. Mange vil dermed også føle utrygghet og redusert livskvalitet, ikke minst personer i tragediens nærområde eller med en livssituasjon som ligner offerets. Mye taler for at frykten i befolkningen er større enn faktaene tilsier.

Vi lever i ett av verdens tryggeste samfunn, og i internasjonal sammenheng har Norge få drap. Dette faktum kan på ingen måte gi trøst til dem som sitter igjen med sorg og savn. Av hensyn til den allmenne trygghetsfølelsen i samfunnet er det likevel viktig å gjøre oppmerksom på hvor lav sannsynligheten er for at slike hendelser skjer, og det gjør vi for å få en realistisk forståelse av risiko og for at frykt for dødelig vold ikke kommer ut av proporsjoner.

Aggresjon er en del av menneskers følelsesrepertoar, og aggresjon kan komme til uttrykk gjennom vold. Vold og drap skyldes sammensatte forhold, og drap kan sjelden forklares ut fra én årsaksfaktor alene. Dersom man likevel skulle forsøke å peke på en viktig faktor for at alvorlig vold eller drap skjer, må det være rusmiddelbruk, i første rekke av alkohol. Dette gjelder både drap begått av personer med og uten psykiske lidelser. Risikofaktorer knyttet til rus er derfor viet stor plass i denne rapporten.

I tillegg har utvalget utredet en rekke temaer, blant annet sammenhengen mellom psykisk lidelse og drap, og det er beskrevet hvilken oppfølgning gjerningspersonene fikk før hendelsen. Temaet risikovurdering er utredet grundig, og kommunikasjon og taushetsplikt er gitt bred omtale. Kapittelet om politiets befatning med personer med psykisk lidelse omfatter blant annet en undersøkelse av politidistriktenes erfaringer med samarbeidet med helsetjenesten, og de viktigste aspekter ved bruk av individuell plan for personer med psykisk lidelse som har begått drap, er inngående beskrevet. Likeledes er forholdene i flyktning- og asylmottak for personer med psykisk lidelse beskrevet og vurdert. Utvalget har fått foretatt en omfattende undersøkelse av hvilke erfaringer tjenester som har opplevd drap begått av personer med psykisk lidelser, har gjort.

For å svare på mandatet har utvalget gjennomgått og analysert samtlige drapssaker i perioden, foretatt en gjennomgang av relevant litteratur, beskrevet kunnskapsstatus på de felter som er utredet, og gitt tilrådinger. Tilrådingene finnes oppsummert i kapittel 16, og de står nærmere utdypet i slutten av de aktuelle kapitlene. Informasjon fra utvalgets undersøkelse og analyse av de aktuelle sakene finnes i kapittel 5 og i kapittel 8, og i tilknytning til de enkelte kapitler.

Vi håper at utvalget har lyktes med å legge til grunn et gjennomgående perspektiv hvor forløp og systemer ses i en helhetlig sammenheng. Vår hovedtilnærming har vært forebygging og læring. Dessuten vil vi gjerne bidra til en realistisk forståelse av at drap aldri kan forebygges fullstendig, men at tryggheten i samfunnet vårt er så stor at risikoen for å bli offer for drap begått av en fremmed person med en psykisk lidelse er svært liten. En realistisk oppfatning av risikoen vil også bidra til at personer med psykisk lidelse ikke stigmatiseres unødvendig.