5 Drap i perioden 01.01.2004 – 01.05.2009

5.1 Avgrensninger

Utvalgets mandat er å undersøke mulig svikt i systemer og forløp knyttet til mennesker med kjent psykisk lidelse som har tatt liv i Norge i perioden 01.01.2004 – 01.05.2009. Utvalget har derfor foretatt en gjennomgang av drapssakene i perioden, og forsøkt å finne informasjon om gjerningspersonenes psykiske helse. Kapittel 4 beskriver hvordan sakene ble identifisert, og hvordan informasjonen ble innhentet. Dette kapittelet inneholder resultater fra utvalgets gjennomgang og analyse av samtlige saker. I dette kapittelet gis det en beskrivelse av gjerningspersonene og deres ofre, og kartleggingen av gjerningspersonenes psykiske helse finnes i kapittel 5.3. Funn vedrørende hvilken behandling gjerningspersonene har mottatt i hjelpeapparatet, presenteres i kapittel 8.

I de 132 sakene som utvalget fikk innsikt i, hvor noen hadde tatt liv, var det ifølge opplysninger fra politiet selv usikkerhet knyttet til den informasjon som forelå hos politiet om gjerningsmennenes psykiske helse. Da det ikke forelå sikker informasjon i utgangspunktet om hvilke drapspersoner som hadde psykiske lidelser, måtte utvalget innhente informasjon om samtlige gjerningspersoner og analysere denne. Bare i de tilfeller hvor fastlegen har rapportert om kjent psykisk lidelse, har utvalget bedt om kopi av pasientjournalen fra fastlegen, og da bare for de relevante journalnotater. Med unntak av manglende journal fra fastlege for de uten kjent psykisk lidelse, var tilgjengelig informasjon lik for personer med og uten kjent psykisk lidelse.

Utvalget har vurdert om denne rapporten bare skal inneholde statistikk på personer som hadde kjent psykisk lidelse, men har valgt å presentere data for alle gjerningspersonene som utvalget har innhentet informasjon om. Dette er begrunnet i flere forhold.

Definisjonen på kjent psykisk lidelse vil kunne variere (jf. kapittel 4.1.3). Inklusjon av alle gjerningspersonene vil gi et mer helhetlig bilde enn om man ekskluderte deler av gruppen. Dette vil gi et større bidrag i forhold til målsetningen om eventuelt å forebygge flest mulig av fremtidige drap enn om man bare tok for seg undergrupper av gjerningspersonene.

Hvis man bare presenterer data for personer med kjent psykisk lidelse, vil man ikke kunne si noe om gjerningspersoner med psykisk lidelse er annerledes enn andre. Det vil likeledes ikke være mulig å si om psykisk lidelse hos gjerningspersonen er sjelden eller hyppig forekommende. Utvalget har derfor valgt å presentere den tilgjengelige informasjonen om hele gruppen gjerningspersoner, både de med og de uten psykisk lidelse.

Utvalget har gått gjennom all informasjon som er mottatt om de 132 identifiserte gjerningspersonene. Det er imidlertid svært varierende hvilken informasjon som utvalget har mottatt om deres helse og behandling før hendelsen. Dette er begrunnet i flere forhold, blant annet:

• Rettspsykiatriske erklæringer har vært en viktig informasjonskilde der fastlege hadde begrenset informasjon. Det foretas rettspsykiatrisk undersøkelse kun der det er tvil om tilregnelighet eller fare for tilbakefall til alvorlig kriminalitet. Det var ikke foretatt rettspsykiatrisk undersøkelse i 47 av sakene.

• Helsetilsynet har innhentet detaljert informasjon om hvilken helsehjelp personene har mottatt. Helsetilsynene i fylket og/eller Helsetilsynet sentralt hadde totalt vært inne i 21 av sakene som utvalget har gått gjennom.

• Det var svært varierende informasjon som fastlegene hadde, noe som også reflekterte en stor variasjon i behandlingsintensivitet. I 24 saker har utvalget ikke mottatt informasjon fra fastlege, hovedsakelig fordi utvalget ikke har funnet at gjerningspersonen hadde fastlege (19 saker).

• I saker med selvdrap foreligger ikke dom eller rettspsykiatrisk erklæring.

• Der fastlegene ikke hadde informasjon som tilsa at personen hadde psykisk lidelse før hendelsen, har utvalget ikke mottatt journal fra fastlegen.

• Utvalget hadde innen utvalgets tidsrammer ikke mulighet til å innhente informasjon fra andre instanser, for eksempel spesialisthelsetjenesten eller psykisk helsetjeneste i kommunene. I noen tilfeller har utvalget imidlertid fått tilgang til detaljert informasjon om deres tjenester, enten via rettspsykiatrisk erklæring, helsetilsynets gjennomgang, kopi av epikrise hos fastlege eller fra politidokumenter.

På grunn av disse begrensningene i hvilken informasjon utvalget har, vil antall saker med kjent informasjon (N) på de forskjellige temaene variere. Der det oppgis prosentvis andel, tas det utgangspunkt i de sakene hvor man har informasjon.

I noen saker var det flere gjerningspersoner, og i noen saker var det flere ofre. Da fokus for undersøkelsen har vært hvilken oppfølging gjerningspersonene har mottatt i forkant av drapet, er informasjonen sortert på gjerningspersoner og for eksempel ikke på ofre eller sak.

Utvalget legger til grunn at bare saker hvor det juridisk var endelig avgjort at noen hadde tatt liv, skulle inkluderes i utvalgets undersøkelse. Informasjonen som gis gjelder kun saker som var endelig avgjort før 28. september 2009 da utvalget satte strek for sin gjennomgang av sakene. Det gis derfor ikke informasjon om 62 gjerningspersoner med 38 ofre hvor det ikke forelå rettskraftig dom på dette tidspunktet. I en av disse sakene var en av gjerningspersonene dømt; det vil si at for et av ofrenes vedkommende, er bare en av flere antatte gjerningspersoner med i utvalgets gjennomgang. I tillegg var det seks drapsofre uten kjent gjerningsperson i politiets dokumenter. Det vil si at materialet ikke gir et komplett bilde av alle gjerningspersoner som har tatt liv i perioden. Det er mulig at en oversikt over alle sakene ville gitt et annet bilde. For eksempel er det mulig at det finnes særtrekk ved saker som tar lang tid i rettsapparatet. Det er også mulig at saker i slutten av perioden, som ikke var rettskraftig avgjort, er annerledes enn saker fra resten av perioden.

Så langt det har vært mulig innen utvalgets tidsfrister, har det vært forsøkt å finne mest mulig sammenlignbare tall, for å se om gjerningspersonene er annerledes enn andre grupper personer. For eksempel sammenlignes gjerningspersonene med befolkningen ellers, med tidligere innsatte i norske fengsler, med tidligere grupper av gjerningspersoner som har utøvet drap undersøkt i norske og internasjonale undersøkelser, og så videre. Utvalget minner om at det sjelden er direkte sammenlignbare tall på tvers av undersøkelser. Det benyttes som oftest forskjellige metoder, og det kan være ulike svakheter og skjevheter mellom undersøkelsene. Som et eksempel kan det nevnes at i en del befolkningsundersøkelser er personer med alvorlige psykiske lidelser underrepresentert. Et annet eksempel er at det kan være problematisk å sammenligne funn på tvers av landegrenser på grunn av forskjeller i helsetjenester eller kulturelle forskjeller.

5.2 Antall drap i perioden

De 132 gjerningspersonene som utvalget har gått gjennom, drepte totalt 140 personer (tabell 5.1). I tillegg var det 37 ofre hvor ingen av de antatte gjerningspersonene hadde rettskraftige dommer, og for 6 ofre var det ukjent gjerningsperson. Det vil si at det i perioden døde totalt 183 personer av drap begått av andre, det vil si 34,3 drap i gjennomsnitt i året, som tilsvarer 0,74 drap per 100 000 innbyggere.

En del offentlige statistikker inkluderer bare personer drept i henhold til straffelovens § 233, forsettlig eller overlagt drap. I henhold til utvalgets gjennomgang var dette totalt 157 personer, det vil si 29,5 drap i gjennomsnitt i året i perioden som utvalget har undersøkt. Dette tilsvarer 0,64 drap per 100 000 innbyggere per år.

I 18 tilfeller begikk den antatte gjerningspersonen selvdrap i etterkant av hendelsen. Gjerningspersonene selv er ikke inkludert i oversikten over antall ofre.

Offentlige statistikker om drap i Norge fra SSB og Kripos tar utgangspunkt i informasjon fra politiets registre (STRASAK), og tar utgangspunkt i antall ofre for drap etter straffeloven § 233, det vil si forsettlig eller overlagt drap. Selv om det er noe forskjell når drapene registreres hos SSB og Kripos, vil de gi samme hyppighet av drap over tid.

Som man ser av figur 5.1, ser det ut som det har vært en nedgang i antall drap i Norge de siste 30 årene. Det er imidlertid verdt å merke seg at drapsraten var tilsvarende lav fra slutten av 1950-tallet og frem til begynnelsen av 1970-tallet, hvor drapsratene sjelden var over 0,6 per 100 000 innbyggere.

1 I henhold til utvalgets gjennomgang, drap i henhold til str.l. § 2332 I henhold til Kripos, delt på antall 100 000 innbyggere per år. Kripos, 20083 I henhold til SSB. Statistisk sentralbyrå, 20044 I henhold til SSBs dødsårsaksstatistikk. Rognum, 1985

Det kan være vanskelig å sammenligne antall drap på tvers av ulike land fordi definisjonen av drap vil kunne variere. Det har imidlertid vært kjent i mange år at Norge har hatt lave drapsrater i forhold til andre land, inklusive de nordiske landene. 1 FN beregnet at det ble begått 490 000 drap i verden i 2004, det vil si en global drapsrate på 7,7 per 100.000 innbyggere. 2 De skandinaviske landene har imidlertid en lavere drapsrate (jf. figur 5.2).

Drapsratene er i henhold til FNs internasjonale statistikk og er basert på gjennomsnittet av tilgjengelige data i perioden 2003 – 2008. (United Nations Office on Drugs and Crime, 2009)

5.3 Omfang av psykiske lidelser

Det var totalt 92 (71 %) av gjerningspersonene som hadde en diagnostiserbar psykisk lidelse på gjerningstidspunktet, og 97 (75 %) hadde en psykisk lidelse i løpet av livet. De vanligste psykiske lidelsene på gjerningstidspunktet var rusrelaterte diagnoser (38 %), personlighetsforstyrrelser (30 %) og schizofreni/paranoid psykose (18 %). Andelen med diagnosen schizofreni eller paranoid psykose var vesentlig høyere enn det som er vanlig i befolkningen. Det var også overhyppighet av personlighetsforstyrrelser og rusrelaterte lidelser. Rusrelaterte psykiske lidelser drøftes i kapittel 7.

Utvalget har tatt utgangspunkt i fastsatte diagnoser, enten fra før hendelsen eller fra rettspsykiatrisk erklæring etter hendelsen. Utvalget har ikke overprøvd diagnostiseringen. Det vil si at man ikke har satt diagnose selv om det forelå informasjon om at personen burde hatt diagnose. Man har imidlertid godtatt grove eller unøyaktige diagnosesettinger. For eksempel har man tatt hensyn til diagnoser satt av fastleger innen diagnosesystemet ICPC-2, hvor man har et begrenset antall diagnosemuligheter innen psykisk helse. 3 Man har også inkludert diagnoser som ikke har referert seg til diagnosesystemer. Dette kan for eksempel være rettspsykiatriske erklæringer som sier at gjerningspersonen har hatt depresjon uten å spesifisere om dette er ment som diagnose eller eventuelt hvilken diagnose.

Diagnoser på gjerningstidspunktet er hovedsakelig satt i rettspsykiatriske erklæringer. Der det er satt diagnoser hos andre før hendelsen og informasjonen tilsier at de også har hatt denne sykdommen på gjerningstidspunktet, er denne informasjonen også inkludert.

Både hoveddiagnose og opptil fem bidiagnoser har blitt registrert (tabell 5.3). I tillegg har antall diagnoser blitt registrert (tabell 5.2). I tillegg har man registrert informasjon om oppstart av hoveddiagnose og når den ble diagnostisert første gang. For tre personer mangler informasjon om psykisk helse og eventuelle diagnoser.

Det er vanskelig å vite nøyaktig sammenlignbare tall for befolkningen i Norge, da det ikke eksisterer komplett statistikk over andel i befolkningen med de ulike diagnosene. Det finnes imidlertid undersøkelser som kan gi indikasjoner på noen områder. Disse undersøkelsene er oppsummert i en rapport fra Folkehelseinstituttet i 2009. 4 Rapporten oppsummerer også tall for undersøkelser i en del andre land. Vi vil her gå gjennom de vanligste lidelsene hos gjerningspersonene (tabell 5.3). For rusrelaterte lidelser (F10-F19) henvises det til eget kapittel om det.

Det var vesentlig flere personer med schizofreni og lignende lidelser enn forventet ut fra befolkningstall. Det var totalt 20 personer (16 %) som ble vurdert til å ha schizofreni på gjerningstidspunktet, og ytterligere 3 personer hadde diagnose på paranoid psykose. Man har ingen oversikt over hvor mange som har schizofreni i Norge. En grundig finsk undersøkelse fant en forekomst av schizofreni på 1 %, mens en større metastudie av 188 forekomstundersøkelser har funnet en livstidsforekomst på 0,4 %. Andelen med gjerningspersoner med diagnosen schizofreni i utvalgets undersøkelse er høyere enn det som er funnet i de fleste undersøkelser av drap internasjonalt. En metastudie av 18 studier fra industrialiserte land viste at gjennomsnittlig ble 6 % av drapene begått av personer med diagnosen schizofreni. 5

Samme studie viste også at det var sterk korrelasjon mellom total drapsrate i et land og drapsrate begått av personer med diagnosen schizofreni. Eller for å si det på en annen måte, jo høyere andel personer som begikk drap i et land, jo høyere andel av personer med diagnosen schizofreni begikk drap. Dette kan også tolkes som at både i land med høye drapsrater og i land med lave drapsrater ble gjennomsnittlig 6 % av drapene begått av personer med diagnosen schizofreni. Den høyere andelen med gjerningspersoner med diagnosen schizofreni i denne undersøkelsen sammenlignet med det som er funnet i metastudien referert ovenfor, ser ikke ut til å være statistisk tilfeldig. 6

Når det gjelder kjønnsfordeling, alder, andel gifte, fødeland, fullførelse av videregående utdannelse, arbeidssituasjon, boligsituasjon, flytting, sosialt nettverk, nære relasjoner, tidligere voldshendelser mot andre eller mot offer, eller relasjon til offer, var personene med diagnosene schizofreni eller paranoid psykose ikke signifikant forskjellige fra de som ikke hadde slik diagnose. De hadde imidlertid sjeldnere omsorg for barn (17 % vs. 40 %). 7 De var også sjeldnere tidligere dømt (41 % vs. 67 %). 8 Man skal huske på at undersøkelsen har få gjerningspersoner, og det kan være vanskelig å påpeke statistiske forskjeller i et slikt lite utvalg.

Det er ikke funnet undersøkelser av andel med affektive lidelser (F30-F39) i Norges befolkning, bare undergrupper av affektive lidelser. Andelen med affektive lidelser blant gjerningspersonene (22 %) er imidlertid ikke vesentlig høyere enn det befolkningsundersøkelser i utlandet har funnet (14 til 21 %). 9 Det var ingen gjerningspersoner som hadde diagnosen bipolar lidelse på gjerningstidspunktet, og bare en person med slik diagnose gjennom livet. Det er mulig at det var flere som hadde diagnosen, men som ikke var blitt registrert som slik hos fastlegen grunnet et lite spesifisert diagnosesystem hos fastlegene.

Andelen med angstlidelser (F40-F49) i løpet av livet blant gjerningspersonene (26 %) var tilsvarende det som er funnet som livstidsforekomst av angstlidelser i befolkningen i Norge (27 %). 10

Andelen med personlighetsforstyrrelser på gjerningstidspunktet er vesentlig høyere blant gjerningspersonene (30 %) enn man finner blant befolkningen i Norge generelt (6 til 13 %). 11 De vanligste typene personlighetsforstyrrelser var dyssosial personlighetsforstyrrelse (22 personer, 17 %), paranoid personlighetsforstyrrelse (6 personer, 5 %) og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (4 personer, 3 %). Det var fire personer som hadde symptomer tilsvarende to ulike personlighetsforstyrrelser på gjerningstidspunktet. Selv om andelen med personlighetsforstyrrelser var større enn befolkningen generelt, var den mindre enn man har funnet i internasjonale studier av innsatte i fengsler. En metastudie har for eksempel funnet at 47 % av de mannlige innsatte har dyssosial personlighetsforstyrrelse. 12

Den hyppigste diagnosen innen F90-F98 var hyperkinetisk forstyrrelse (ADHD), hvor seks personer (5 %) hadde slik diagnose på gjerningstidspunktet, og 9 personer (7 %) i løpet av livet. Dette er mindre enn man har funnet for eksempel blant menn i fengsler (23 %). Samtidig er forekomsten tilnærmet lik den som er funnet blant et representativt utvalg av voksne i USA (4 %). 13

I 48 av 87 kjente tilfeller (55 %) ble hoveddiagnose på gjerningstidspunktet først satt i etterkant av hendelsen. Dette var i 17 tilfeller rusrelatert diagnose, i 12 tilfeller schizofreni, i ni tilfeller personlighetsforstyrrelse og i fem tilfeller diagnose innen angstområdet. I gjennomsnitt ble hoveddiagnose satt 2,5 år (standardavvik = 4,5 år) før hendelsen, mens anslått tidspunkt for oppstart av symptomene var i gjennomsnitt 9,9 år (standardavvik = 8,0 år) før hendelsen.

Hoveddiagnose i løpet av livet ble i 31 av 91 kjente tilfeller (34 %) satt først etter gjerningstidspunktet. I gjennomsnitt ble diagnosen satt 4,4 år (standardavvik = 6,0 år) før hendelsen, mens anslått tidspunkt for oppstart av symptomene var i gjennomsnitt 11,6 år (standardavvik 9,3 år) før hendelsen.

5.4 Demografisk informasjon

5.4.1 Kjønn

Det var i perioden 13 kvinnelige gjerningspersoner (10 %) og 119 menn (90 %). Selv om det bare var en kvinne som ikke hadde en psykisk lidelse på gjerningstidspunktet, var det ikke signifikant forskjell i kjønnsfordeling mellom de med og de uten psykisk lidelse på gjerningstidspunktet.

Det ser ut til å være en mindre andel av kvinner blant gjerningspersoner for drap enn blant siktede for brudd på andre straffelovsbestemmelser i Norge (15 %) eller blant innsatte i fengsel internasjonalt (19 %). 14 Andelen kvinner er imidlertid ikke vesentlig forskjellig fra tidligere undersøkelser i Norge (7 %) eller internasjonale undersøkelser i for eksempel England/Wales (10 %) av drap. 15

5.4.2 Alder

Alder på gjerningspersonene på gjerningstidspunktet varierte fra 15 til 86 år, med et gjennomsnitt på 36 år (standardavvik = 12 år) og median på 35 år. De aller fleste (90 %) var under 50 år gamle på gjerningstidspunket. Det var ingen forskjell i gjennomsnittlig alder mellom de med og de uten psykisk lidelse på gjerningstidspunktet. Figur 5.3 viser aldersspredningen mer i detalj.

Sammenlignet med den store gjennomgangen av tilregnelige gjerningspersoner av Bødal og Fridhov for perioden 1980 – 1989 har man i denne gjennomgangen funnet en større andel gjerningspersoner i aldersgruppen 36 til 45 år, og man har dermed en noe høyere gjennomsnittsalder enn de fant i sin undersøkelse (31 år). Det er små forskjeller i alderssammensetning i forhold til undersøkelsen foretatt av Rognum for perioden 1979 – 1983 (median alder 36 år) og av Christensen for perioden 1930 – 1954 (34 år). Internasjonalt har man funnet noe lavere alder på drapspersoner. I England/Wales fant man nylig en median alder på 27 år, mens en undersøkelse i Danmark for perioden 1959 – 1983 fant en median alder på cirka 30 år. 16

5.4.3 Sivilstand

I 115 tilfeller var sivilstand på gjerningstidspunktet kjent (tabell 5.4). Gjerningspersonene var generelt oftere ugift eller skilt, og sjeldnere gift, enn befolkningen i Norge ellers. Andel gifte var tilnærmet lik det som er funnet blant personer innsatt i norske fengsler, mens andelen samboende var noe lavere enn det som er funnet blant innsatte (4 % vs. 19 %). 17 Blant gjerningspersonene var det vesentlig færre av personene med psykisk lidelse på gjerningstidspunktet som var gift eller samboer på gjerningstidspunktet (11 personer, dvs. 13 %) enn av personene uten psykisk lidelse (10 personer, dvs. 32 %). 18 En større undersøkelse i England/Wales fant ikke en slik forskjell mellom de med og de uten psykisk lidelse i andel gifte. I England/Wales har de også funnet en høyere andel som er gift (42 %), men det er usikkert om det er begrunnet i metodiske eller samfunnsmessige forskjeller mellom Norge og Storbritannia. 19

5.4.4 Fødeland

Det var totalt 97 (74 %) gjerningspersoner som var født i Norge, mens 35 (27 %) var født i andre land. I Norge generelt var det 10 % av befolkningen som var født utenfor Norge per 1.1.2010. 20 De utenlandsfødte gjerningspersonene kom fra i alt 21 forskjellige land. Fra land utenfor Norge var det på det meste fire personer med samme opphavsland.

Det var 106 personer (80 %) som hadde norsk statsborgerskap. Dette er en mindre andel enn i befolkningen generelt (94 %). Det er også en noe mindre andel enn dem som ble siktet for voldskriminalitet i 2005 (86 %). 21

Det var en vesentlig større andel med personer født i Norge blant personer med psykisk lidelse (75 personer, dvs. 82 %) enn blant personene uten psykisk lidelse (21 personer, dvs. 57 %) på gjerningstidspunktet. 22

5.4.5 Utdannelse, yrkesstatus og boligsituasjon

Utdannelse på gjerningstidspunktet var kjent for 111 av gjerningspersonene (figur 5.4).

Gjerningspersonene hadde generelt et vesentlig lavere utdannelsesnivå enn befolkningen generelt. Mens det er 30 % i befolkningen som har grunnskole som høyeste fullførte utdannelse, var andelen blant gjerningspersonene 64 %. Dette inkluderte 6 % som ikke hadde fullført grunnskole, 32 % med bare grunnskole, og 28 % som hadde påbegynt, men ikke fullført videregående skole. Tilsvarende var det bare 12 % av gjerningspersonene som hadde fullført to år eller mer med høyere utdannelse, mens tilsvarende tall for befolkningen er 27 %. 23

Det var ingen forskjell i antall personer med fullført videregående utdannelse blant de med og de uten psykisk lidelse på gjerningstidspunktet.

Det var få av gjerningspersonene som var sysselsatt (34 %) i forhold til resten av befolkningen (72 % i 2008) (tabell 5.5). 24 Det var imidlertid cirka like mange som var i lønnet arbeid på gjerningstidspunktet (28 %) som man har funnet blant personer som blir fengslet for andre forbrytelser (31 %). 25

Det var en vesentlig mindre andel av personene med psykisk lidelse på gjerningstidspunktet som var i arbeid eller studerte (24 personer, dvs. 27 %) enn blant personene uten psykisk lidelser (17 personer, dvs. 53 %). 26 Det ble ikke funnet slik forskjell i yrkesstatus mellom de med og de uten psykisk lidelse i England/Wales. 27

Også når det gjelder boligforhold, har gjerningspersonene en mindre stabil situasjon enn befolkningen ellers (tabell 5.6). Mens 27 % av gjerningspersonene bodde i eiet bolig, var tilsvarende tall i 2007 for befolkningen i Norge 81 %. 28 Andelen bostedsløse (9 %) var noe høyere enn det som er funnet i drapsundersøkelse i England/Wales (3 %) og blant innsatte i Norge (1 %), men dette kan være tilfeldig grunnet små tall. 29

Det var ingen vesentlig forskjell mellom personer med og uten psykisk lidelse på gjerningstidspunktet når det gjelder andel med fast bolig.

Det var totalt 53 (57 %) gjerningspersoner som ikke hadde flyttet siste året, 27 (29 %) hadde flyttet innen kommunen/bydelen, mens 13 (14 %) gjerningspersoner hadde flyttet til annen kommune/bydel de siste 12 månedene før hendelsen. Det betyr at det er en noe større andel som ikke hadde flyttet siste året før hendelsen enn det man har funnet blant innsatte i Norge (33 %). 30

5.4.6 Relasjoner på gjerningstidspunktet

De fleste hadde ikke barn på gjerningstidspunktet (n = 82, 65 %). Det var 45 (35 %) som hadde barn, inklusive 14 (11 %) gjerningspersoner som hadde omsorg for barn under fem år på gjerningstidspunktet. Andelen som hadde barn, er lavere enn det som er funnet blant innsatte i norske fengsler (55 %). Det var ingen vesentlige forskjeller mellom personer med og uten psykisk lidelse i andel som hadde omsorg for barn.

De aller fleste hadde nære relasjoner (n = 104, 90 %) til noen på gjerningstidspunktet, mens noen få ikke hadde slike nære relasjoner (n = 11, 10 %). Dette kunne være kjæreste, barn, foreldre eller andre familiemedlemmer. Det var også svært få hvor det kom frem at personen ikke hadde venner (n = 8, 7 %), mens de fleste hadde noen (n = 94, 83 %) eller mange venner (n = 11, 11 %). Det var ingen vesentlig forskjell mellom personer med og uten psykisk lidelse når det gjaldt hvor stor andel som hadde nære relasjoner eller venner på gjerningstidspunktet.

5.5 Tidligere historie av vold og kriminalitet

Tidligere historie av vold er ved siden av alder og kjønn funnet å være den viktigste prediktor for fremtidig vold. 31 Det er derfor ikke overraskende at gjerningspersonene ofte har en historie med tidligere vold og kriminalitet.

For 117 av gjerningspersonene var eventuell tidligere voldshistorie kjent. Cirka en tredjedel hadde ikke tidligere voldshistorie, mens cirka en tredjedel var dømt for voldsepisode før hendelsen (figur 5.5).

I 79 av 110 kjente tilfeller (72 %) indikerte informasjonen at det ikke hadde vært kjent voldshistorie mot drapsofferet fra gjerningspersonen, mens det i 31 tilfeller (28 %) hadde vært tidligere voldsepisoder mot offeret fra gjerningspersonen. Dette inkluderte tre tilfeller der gjerningspersonen var tidligere dømt for vold mot offeret.

I 34 av 87 kjente tilfeller (39 %) indikerte informasjonen at det ikke hadde vært kjent trusselepisoder fra gjerningspersonen, mens det i 53 tilfeller (61 %) var kjent at gjerningspersonen hadde kommet med trusler. Dette inkluderte 19 gjerningspersoner som var tidligere dømt i forbindelse med trusselepisoder. I 67 av 96 kjente tilfeller (70 %) indikerte informasjonen at det ikke hadde vært trusler fra gjerningspersonen mot offeret, mens det i 29 tilfeller (30 %) hadde forekommet slike trusler mot offeret. To av disse var tidligere dømt for slike trusler.

I 11 av 93 kjente tilfeller (8 %) hadde gjerningspersonene tidligere hatt episoder hvor de hadde vært voldelige mens de var psykotiske. Fem av disse hadde hatt slike episoder mer enn en gang tidligere.

Det var 75 personer (62 %) som var dømt for noe tidligere (tabell 5.7). Dette inkluderte 15 personer som bare hadde vært bøtelagt, 16 personer som hadde fengselsdommer uten dommer vedrørende vold, og 44 personer (36 %) som hadde fengselsdommer for voldelig kriminalitet. Halvparten av de 43 personene som man hadde kjennskap til når sist de var i fengsel, hadde kommet ut av fengslet i løpet av de siste to årene, og 28 % hadde kommet ut det siste året. Fire gjerningspersoner var under soning samme dag som hendelsen. De fleste som hadde tidligere fengselsdommer, hadde en (30 %) eller to (22 %) tidligere dommer, men det var også seks personer som hadde 10 eller flere fengselsdommer bak seg.

Utvalget har ikke funnet statistikk som sier hvor mange av den generelle befolkningen som har vært dømt eller har utøvet vold. Det synes imidlertid klart at det er en kraftig overrepresentasjon av tidligere dommer og voldsutøvelse blant gjerningspersonene. Kriminalstatistikken i Norge sier for eksempel at det er cirka 90 straffereaksjoner per 1000 innbyggere i befolkningen per år, hvorav de fleste er forelegg. Det er under seks dommer per 1000 innbyggere per år og under tre ubetingede fengselsdommer per 1000 innbyggere per år. Det er også cirka en person per 1000 innbyggere som får straffereaksjon for voldsforbrytelse per år. 32

Andelen som var dømt for noe annet før hendelsen (62 %), tilsvarer hva Bødal og Fridhov fant i sin gjennomgang (67 %), og det er tilnærmet samme fordeling av antall tidligere dommer som de fant. 33 Det var også tilnærmet lik andel som hadde tidligere dom for vold eller trusler i begge undersøkelsene.

Gjerningspersoner med psykisk lidelse på gjerningstidspunktet hadde vesentlig oftere utøvet vold tidligere (79 %) enn personer uten psykisk lidelse (41 %). 34 Det var også en tendens til at personer med psykisk lidelse på gjerningstidspunktet oftere var tidligere dømt (67 %) enn personer uten psykisk lidelse (50 %), men forskjellen var ikke statistisk signifikant. Tilsvarende tendens forelå når det gjaldt tidligere utøvelse av vold fra gjerningspersonen mot offeret, men igjen uten at forskjellen var statistisk signifikant. En undersøkelse i England/Wales har funnet det motsatte, hvor de fant at personer med mentale helseproblemer på gjerningstidspunktet sjeldnere hadde tidligere dommer for vold (23 %) enn personer uten psykisk helseproblemer (40 %). 35 Forskjellen mellom funnene i Norge og England kan være begrunnet i forskjeller i definisjon av psykisk lidelse, hvor England, i disse analysene, har benyttet en snevrere definisjon av psykisk lidelse.

5.6 Offer

Tallene som presenteres her, er for de 140 ofrene i forbindelse med de 132 gjerningspersonene som utvalget har undersøkt. Gjerningspersonenes selvmord inkluderes som nevnt ikke i tallene.

Av de 140 ofrene var 73 personer menn (52 %) og 67 kvinner (48 %). Det var 15 barn (11 %), hvorav ett barn på ett år. Dette er en større andel barn enn det som er funnet i en tidligere norsk undersøkelse av drap. Det var 46 (34 %) av ofrene som var mellom 18 og 35, mens 76 var 35 år eller eldre (55 %). Det var 23 av ofrene (17 %) som var unge menn mellom 18 og 35 år. Dette er svært forskjellig fra England/Wales, hvor de har funnet at 55 % av ofrene var unge menn under 35. 36

Det var totalt 69 av ofrene (49 %) som hadde eller hadde hatt familietilknytning til gjerningspersonen (tabell 5.8). Dette er en høyere andel enn det som tidligere er blitt funnet blant tilregnelige gjerningspersoner i Norge av Bødal og Fridhov (cirka 20 %).

Det var totalt 16 personer (11 %) som ble offer uten å ha kjent gjerningspersonen før hendelsen, hvorav fire personer ble drept uten at det var noen interaksjon mellom offer og gjerningsperson før drapet. Andelen av ofre som ikke kjente gjerningspersonen før hendelsen, er lavere enn det som er funnet i England/Wales (20 %), og det som er funnet i en tidligere norsk undersøkelse (20 %). 37

Av de totalt 132 gjerningspersonene var det 57 (43 %) som bare drepte familiemedlem (inklusive tidligere partner). Tilsvarende mange (43 %) drepte venner/bekjente, men ikke fremmede, mens 18 gjerningspersoner (14 %) drepte fremmede. Personer med psykisk lidelse på gjerningstidspunktet drepte ikke oftere fremmede enn personer uten psykisk lidelse (figur 5.6). Det var fem personer med schizofreni eller paranoid psykose (22 %) som drepte fremmede, men det var ikke signifikant oftere enn andre gjerningspersoner. I England/Wales fant de imidlertid at personer med psykisk lidelse sjeldnere drepte fremmede enn personer uten psykisk lidelse (7 % vs. 16 %, p < 0,01). 38

N = 129, det var ingen signifikant forskjell mellom gjerningspersoner med og uten psykisk lidelse eller med og uten schizofreni/paranoid psykose på gjerningstidspunktet

5.7 Drapsmetode og motiv

Drapsmetoder er kjent for 137 av ofrene (tabell 5.9). Den vanligste drapsmetoden var å drepe med kniv. Det var ingen vesentlig forskjell mellom gjerningspersoner med og uten psykisk lidelse på gjerningstidspunktet når det gjaldt drapsmetode.

Andelen av drapene som ble begått med kniv, tilsvarer det som er funnet i tidligere undersøkelser i Norge og England/Wales. Tilsvarende det som er funnet i England/Wales, benyttet flertallet av personer med schizofreni eller paranoid psykose kniv som drapsvåpen (14 gjerningspersoner, 64 %). Andelen som ble drept med skytevåpen (17 %), er lavere enn det Bødal og Fridhov fant for perioden 1980 – 1989 (35 %), men er høyere enn det som er funnet i England/Wales (7 %). 39

Utvalget har vurdert hva som var gjerningspersonens hovedmotiv for drapet. I den anledning er det viktig å huske på at motiv ikke er det samme som årsak. Motiv er ofte et juridisk begrep, hvor man vurderer blant annet økonomiske eller følelsesmessige begrunnelser til gjerningen. Man tar sjelden hensyn til andre årsaksfaktorer når man drøfter motiv, for eksempel alder, kjønn, genetiske faktorer, tidligere opplevelser, tidligere voldsepisoder, kulturelle eller geografiske forskjeller osv. Det vil si at motiv sjelden inkluderer årsaksfaktorer som medvirker mer indirekte enn det som åpenlyst kommer frem i beskrivelsen av hendelsen. Tolkningen av hva som er gjerningspersonenes motiv, er subjektiv og vil kunne være påvirket av tolkerens teorier om årsakssammenhenger. Dette er muligens årsaken til at utvalget har funnet lite ny forskning som sier noe om gjerningspersoners motiv.

Vanligste motiv var fyllekrangel (29 %), noe som er vesentlig høyere enn det som ble funnet av Christensen for perioden 1930 – 1954 (6 %). 40 Til gjengjeld var sjalusi sjeldnere motiv nå (19 %) enn det som ble funnet av Christensen (32 %). Det var også færre som drepte for å skjule annen forbrytelse (1 %) enn det Christensen fant (8 %).

5.8 Drap kombinert med selvdrap

Det var totalt 18 gjerningspersoner som også drepte seg selv (14 %). Andelen som begikk både drap og selvdrap, var høyere enn det som er funnet i England/Wales (4 %), mens raten i forhold til befolkningen (0,07 per 100 000) er tilsvarende det som har blitt funnet der (0,06 per 100 000 innbyggere). 41 Av dem som drepte seg selv i etterkant, drepte 16 seg samme dag som hendelsen og 2 i etterkant av hendelsen (inntil 5 måneder etter hendelsen).

Det var ingen vesentlig forskjell i kjønnsfordeling (4 kvinner, 14 menn) eller sivilstand mellom personer som begikk selvdrap og de andre gjerningspersonene. Tilsvarende det som er funnet i England/Wales, var de som begikk drap og selvdrap vesentlig eldre (gjennomsnitt 44 år, standardavvik 12 år) enn de andre gjerningspersonene (gjennomsnitt 35 år, standardavvik 12 år). 42 Gjerningspersoner som begikk selvdrap, hadde hyppigere omsorg for barn (60 %) enn andre gjerningspersoner (32 %). 43 Gjerningspersoner som begikk selvdrap, begikk drap bare av familiemedlemmer (83 %) eller venner/bekjente (17 %). Dette var en vesentlig forskjell i forhold til de andre gjerningspersonene. 44 Ofrene var en forelder, 10 sønner/døtre, seks ektefeller, en samboer, tre tidligere ektefeller/samboere og tre venner/bekjente. I England/Wales har man funnet høyere andel med nåværende eller tidligere ektefelle/partner (65 %) og lavere andel med sønner/døtre (19 %). 45

De vanligste drapsmetodene var kniv (seks ofre), kveling/henging (seks ofre) og skyting (fem ofre), noe som ligner funn fra England/Wales. 46

Gjerningspersonene som begikk selvdrap, hadde i henhold til tilgjengelig informasjon sjeldnere en psykisk lidelse på gjerningstidspunktet enn andre gjerningspersoner. 47 For to av personene som begikk kombinert drap og selvdrap, er sykdomshistorien ukjent. Av de resterende var det ni personer som ikke hadde psykisk lidelse på gjerningstidspunktet, to personer hadde rusrelaterte lidelser, en person hadde psykisk lidelse i schizofrenispekteret, og fire hadde affektive lidelser. Det er mulig at personene som begikk selvdrap, hadde flere psykiske lidelser enn det som fremkommer i det tilgjengelige materialet. I disse tilfellene kunne det ikke innledes straffeforfølgning idet gjerningspersonen var avgått ved døden. Det forlå således heller ingen rettspsykiatrisk undersøkelse.

5.9 Reaksjoner

Ved uttrekket fra Politidirektoratets register STRASAK ble det benyttet koder som sakene var registrert med i registeret som utvelgelseskriterium. Mens Kripos’ drapsstatistikk bare inkluderer personer som blir registrert og dømt for drap i henhold til straffeloven § 233, har utvalget hatt en mer utvidet definisjon av drap. De fleste gjerningspersonene var imidlertid likevel registrert i STRASAK med kode for drap (tabell 5.11). Utvalget har ikke etterkontrollert alle sakene med hensyn på om registreringen i STRASAK var korrekt, unntatt med hensyn på om det faktisk var dødsfølge.

De fleste ble naturlig nok dømt til fengsel med eller uten forvaring (tabell 5.12). Av totalt 22 gjerningspersoner som ble dømt til overføring til tvungent psykisk helsevern, hadde 21 diagnose innen schizofrenispekteret (F20-F29) på gjerningstidspunktet. Av de 11 forvaringsdømte var de hyppigste lidelsene personlighetsforstyrrelser (ni personer) og rusrelaterte lidelser (seks personer), mens bare en person ikke hadde psykisk lidelse på gjerningstidspunktet.

5.10 Oppsummering

Hovedkonklusjonen fra gjennomgangen er at det skjer få drap i Norge sammenlignet med andre land. Det ser også ut som det har vært en nedgang i antall drap de siste årene. Som resultatene indikerer, er det ikke mulig å enkelt beskrive hvem som tar andre personers liv. Gjerningspersonene ser ut til å være like forskjellige som resten av befolkningen. Det er imidlertid mulig å si noe om generelle forskjeller mellom hele gruppen av gjerningspersoner versus hele befolkningen ellers. Vi ser da de samme trekkene i denne undersøkelsen som man finner i andre undersøkelser av drap både i Norge og internasjonalt. Gjerningspersonene er oftere menn i alderen 17 til 45 år. De har i gjennomsnitt lavere utdannelse og har sjeldnere arbeid. De er oftere ugift og har oftere en ustabil boligsituasjon. De er oftere tidligere dømt for noe, spesielt voldskriminalitet. Gjerningspersonene er oftere født i utlandet. De har oftere alvorlig psykisk lidelse som schizofreni. De har også oftere personlighetsforstyrrelse enn gjennomsnittet i befolkningen ellers. Det er likevel viktig å presisere at flertallet av drapene skjer av personer fra Norge og av personer uten schizofreni. Svært mange av drapene er rusrelaterte, enten ved at gjerningspersonen er ruset på gjerningstidspunktet, eller at gjerningspersonen har en rusrelatert diagnose. De fleste drapene begås av en gjerningsperson, og det er ett offer. Halvparten av ofrene er i familie med gjerningspersonen, og det er sjelden at fremmede blir drept. Vanligste drapsmetode er med kniv.