3 Norsk næringsmiddelproduksjon og omsetning

3.1 Produksjon av nærings- og nytelsesmidler

3.1.1 Sysselsetting og produksjon

Næringsmiddelindustrien er Norges nest største industribransje, både med hensyn til bearbeidingsverdi og sysselsetting. Bare verkstedindustrien er større. I 1993 var det om lag 49 000 sysselsatte i næringsmiddelindustrien, noe som er mer enn 10 000 flere enn i tradisjonelt utekonkurrerende industri som treforedling, metallproduksjon og kjemisk industri til sammen.

Sysselsettingen i den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien har i likhet med annen industri falt siden begynnelsen av 1980-tallet. Næringsmiddelindustrien har likevel hatt en mindre sysselsettingsreduksjon enn annen industri, noe som har gjort at dens andel av industrisysselsettingen har steget de fleste år siden 1980, jf. figur 1. I 1993 var denne andelen 18,6 pst.

*Tallene for 1993 er i henhold til ny næringsstandarad.

Næringsmiddelindustrien er en relativt sammensatt industri, med flere ulike grupper ¹1. De forskjellige enkeltbransjene er ulike både med hensyn til produkter, konkurranseforhold, reguleringsforhold, teknologi, eierskap og størrelse. I tabell 1 gis en oversikt over hvordan næringsmiddelindustrien fordeler seg på enkeltbransjer.

Næringsmiddelbedriftene har i gjennomsnitt omlag samme størrelse som øvrige industribedrifter. I 1993 var det 27 sysselsatte pr. næringsmiddelbedrift, mens tilsvarende tall for øvrig industri var 24. Som det framgår av tabell 1 varierer imidlertid bedriftstørrelsen betydelig mellom de ulike næringsmiddelbransjene. Tobakk-, sjokolade-, drikkevare- og iskremindustrien domineres - i norsk sammenheng - av relativt store bedrifter. Kornvare- og bakevareindustrien preges på den annen side av små bedrifter.

Enkeltbransjenes andel av bearbeidingsverdien og sysselsetting vil være noe ulik, jf. tabell 2. Bearbeidingsverdien er et uttrykk for verdiskapingen i industrien, og er bruttoproduksjonsverdi (omsetning) fratrukket vareinnsats. Bearbeidingsverdi til faktorpriser viser verdiskapingen korrigert for særavgifter og offentlig tilskudd. Dersom bearbeidingsverdien i en bransje er høyere til faktorpriser enn til markedspriser, er tilskuddene til bransjen større enn avgiftene, og bransjen vil være netto mottaker av offentlige tilskudd. Tabell 2 viser at dette i første rekke gjelder kjøtt og meierivarer.

Som det framgår har meieriindustrien negativ bearbeidingsverdi til markedspriser. Dette betyr at verdien av vareinnsatsen er høyere enn markedsverdien av bransjens produkter. Bransjen mottar imidlertid betydelige tilskudd slik at bearbeidingsverdien til faktorpriser blir positiv. For drikke- og tobakksvareindustrien er situasjonen motsatt. Bearbeidingsverdien til markedspriser er mer enn 3 ganger så stor som til faktorpriser. Dette skyldes høye avgifter på drikke- og tobakksvarer.

3.1.2 Geografisk fordeling

Næringsmiddelindustrien er lokalisert over hele landet. I fylkene Finnmark, Troms, Sør-Trøndelag, Nordland, Sogn og Fjordane og Hedmark er over 25 pst. av industrisysselsettingen i næringsmiddelindustrien, jf. tabell 3.

3.1.3 Lønnsomhet

Næringsmiddelindustrien har de siste ti årene stort sett både hatt en mer stabil og en bedre lønnsomhet enn gjennomsnittet for industrien, jf. figur 2. I 1993 var totalrentabiliteten i næringsmiddelindustrien ²210,9 pst. mens gjennomsnittet for norsk industri var 8,1 pst. Også egenkapitalrentabiliteten var høyere med henholdsvis 21,3 og 10,5 pst. Egenkapitalandelene var henholdsvis 32,4 og 28,6 pst. De relativt gode lønnsomhetstallene må i hovedsak ses på bakgrunn av at den landbruksbaserte næringingsmiddelindustrien i stor grad har vært skjermet for utenlandsk konkurranse. Denne skjermingen har skjedd både direkte gjennom importreguleringer og indirekte gjennom subsidieordninger.

3.1.4 Eksport og import

Med unntak for fiskeindustrien er næringsmiddelindustrien i første rekke orientert mot hjemmemarkedet. Dette går fram både ved å se på eksporten som andel av total produksjon og ved import av næringsmidler som andel av norsk konsum.

Næringsmiddelindustriens eksportandel er det halve av hva som gjelder for annen industri. I 1994 var disse andelene henholdsvis 20 og 40 pst.

Fiskeindustrien er på den annen side meget eksportrettet og hele 80 pst. ³3av næringsmiddeleksporten består av fiskevarer. Om lag 6 pst. består av olje- og fett, mens meierivarer og sjokolade og sukkervarer utgjør henholdsvis 4 og 3 pst.

Importandelen av næringsmiddelkonsumet var bare 11 pst i 1994, mens den var 52 pst for annen industri.

3.1.5 Spesiell eierform

I forhold til annen industri utgjør samvirkebedriftene en relativ stor andel av næringsmiddelindustrien. I 1991 var 23,4 pst av de ansatte sysselsatt i samvirkebedrifter, mens tilsvarende tall for annen industri bare var 0,3 pst.

3.1.6 Investering og FoU-innsats

Det satses noe sterkere på investeringer i maskiner og anlegg i næringsmiddelindustrien enn i øvrig industri. Bruttoinvestering pr. sysselsatt utgjorde i 1993 om lag 51 600 kr i næringsmiddelindustrien, mens det tilsvarende utgjorde om lag 36 300 kr i industrien for øvrig. På den annen side ser det ut til at næringsmiddelindustrien satser relativt lite på forskning og utvikling (FoU). Dette kan ha sammenheng med at næringen har vært skjermet mot konkurranse utenfra. Drifts- og kapitalutgifter til FoU som andel av bearbeidingsverdi, var på bare 0,7 pst. i næringsmiddelindustrien i 1993 ⁴4. For øvrig industri var andelen 5,1 pst. Tilsvarende var kostnadene til eksterne FoU-oppdrag som andel bearbeidingsverdien, 0,4 pst for næringsmiddelindustrien og 1,8 pst. for øvrig industri.

3.1.7 Endringer i konkurransesituasjonen

Konkurransesituasjonen for næringsmiddelindustrien vil bli endret i tiden framover. Spesielt innebærer WTO og EØS-avtalen nye rammebetingelser for næringen.

WTO-avtalen krever at tollsatsene for landbruksvarer skal reduseres med 36 prosent i gjennomsnitt innen år 2000. Regjeringen har fulgt opp denne forpliktelsen allerede ved at reduksjonene i sin helhet er gjennomført fra 1995. Det kan bli aktuelt å redusere tollsatsene ytterligere.

WTO-avtalen betyr også en minimums markedsadgang for en rekke landbruksbaserte produkter og redusert eksportstøtte. Dette gjør at den landbruksbaserte næringsmiddelindustrien må regne med både økt utenlandsk konkurranse og endrede eksportvilkår i årene som kommer.

For fiskeindustrien har WTO - avtalen først og fremst innebåret noe lavere tollsatser i flere viktige eksportland som EU, USA og Japan.

EØS-avtalen omfatter som hovedregel ikke handelen med fisk- eller jordbruksvarer. Industrielt bearbeidede jordbruksvarer omfattes likevel av avtalens bestemmelser.

EØS-avtalen inneholder imidlertid en rekke tekniske bestemmelser som berører all næringsmiddelindustri. Dette gjelder bl a dyrehelse, næringsmiddellovgivning (se kap 8), bestemmelser om såkorn og formeringsmateriale, dyrefor, husdyravl, kunstgjødsel, krav til vannkvalitet m.v. Innen disse områdene har det skjedd en tilpasning av norske bestemmelser til regelverket i EU. Avtalen innebærer at vi har fått nye merkebestemmelser og et endret regelverk for næringsmidler som følge av harmoniseringen av reglene. Det stilles f eks strengere hygienebestemmelser til blant annet slakterier. Disse reglene gjelder både for nasjonal omsetning og eksport.

EØS-avtalen omfatter også en utviklingsklausul for økt samhandel med jordbruksvarer og fiskevarer, jf art 9 og 47. Den innebærer at EU og norske myndigheter i fellesskap kan fastsette utvidelse av samhandelen dersom begge parter er enige om det.

3.2 Engros- og detaljhandel av nærings- og nytelsesmidler.

3.2.1 Engroshandel

Engrosomsetning av nærings- og nytelsesmidler utgjør 25,5 pst. av all engrosvirksomhet i Norge. Tilsvarende sysselsettingsandel og andel av bedrifter er henholdsvis 16,5 pst. og 11 pst. På engrossiden ser vi en overgang mot større enheter og øket grad av maskinell varehåndtering.

I 1992 var det 1791 bedrifter som drev engroshandel med næringsmidler. Dette var en nedgang på 74 bedrifter eller 5 prosent i forhold til året før. Tilsvarende var det 7736 bedrifter som drev detaljhandel med næringsmidler som var en nedgang på 112 bedrifter eller 1,4 prosent i forhold til 1991. Det var videre 104 varehus som omsatte nærings- og nytelsesmidler i 1991 og i 1992. Tall fra Nielsen Norge a.s. tyder på at denne utviklingen også har fortsatt etter 1992.

Nedgangen i antall bedrifter både på engros- og detaljsiden avspeiler den strukturendring i dagligvarebransjen som var i ferd med å skje i begynnelsen av 90-årene og som ikke har funnet sin endelige form i 1995. Parallelt med konsentrasjonen på detaljistsiden har det skjedd en avskalling av antall dagligvareforretninger fra 8 375 forretninger i 1979 til 5 239 forretninger i 1995. Samtidig har totalt salgsareal øket fra 1,4 mill m ² i 1984 til 1,6 mill. m ² i 1995. Dagligvareomsetningen i løpende priser øket fra 24,9 mrd. kr i 1980 til 78,4 mrd. kr i 1994. (Kilde: Nielsen Norge as)

Innen engroshandel med næringsmidler i 1992 hadde vel 46 prosent av bedriftene en omsetning under 5 millioner kroner, mens 18 prosent av bedriftene var i omsetningsgruppen over 50 millioner kroner. Dette viser at det i tillegg til de store landsdekkende grossistene finnes en underskog av lokale næringsmiddelleverandører.

3.2.2 Detaljhandel

Detaljomsetningen av næringsmidler utgjør 35 pst. av all detaljomsetning i Norge, sysselsettingsandelen 34 pst. og andelen av antall detaljbedrifter 29 pst. Innen detaljhandel ser vi at færre og større butikker håndterer en stor omsetning med omlag samme sysselsetting. Detaljhandel er fortsatt en arbeidsintensiv bransje.

63 prosent av bedriftene hadde en omsetning under 5 millioner kroner, mens bare vel 1 prosent omsatte for mer enn 50 millioner kroner i 1992. Det var videre 1904 bedrifter innen detaljhandel av kjøtt-, fisk- og bakervarer som omsatte for under 1 million kroner i 1992. Dette tilsvarer nesten 25 prosent av antall detaljbedrifter innen omsetning av næringsmidler. Denne småbedriftsstrukturen avspeiler at spesialforretningene i dagligvaredetalj er en utsatt bedriftsgruppe.

3.2.3 Sysselsetting og distriktsprofil

1 387 engrosbedrifter sysselsatte i 1992 12 277 perso-ner. Av disse var vel 53 prosent sysselsatt i bedrifter med over 30 ansatte, men vel 21 prosent arbeidet i bedrifter med under 10 ansatte. Det var 32 219 sysselsatt i 7 736 detaljbedrifter hvorav vel 61 prosent arbeidet i bedrifter med under 10 ansatte- Bare 8 prosent var ansatt i bedrifter med over 30 ansatte.

Når det gjelder distriktsprofilen, gir Varehandelsstatistikken tall for nærings- og nytelsesmidler totalt fordelt på fylker. Drikke- og tobakksvarer er således med i denne statistikken.

Når det gjelder engroshandel med nærings- og nytelsesmidler, står Oslo og Akershus for 37 pst. av omsetningen, 26 pst. av antall bedrifter og 39 pst. av sysselsettingen. Nord-Norge har tilsvarende 13 pst. av engrosomsetningen, 13 pst. av antall bedrifter og 10 pst. av sysselsettingen.

Oslo og Akershus hadde i 1992 23 pst. av detaljomsetningen av nærings- og nytelsesmidler. I disse to fylkene er 21 pst. av befolkningen bosatt. Videre var 20 pst. av detaljbedriftene lokalisert her, mens disse butikkene sysselsatte 23 pst. av sysselsettingen i detaljhandelen.

I Nord-Norge som i 1992 hadde 11 pst. av befolkningen, var detaljomsetningen av nærings- og nytelsesmidler samme år 11 pst. av total omsetning av slike varer. Andelen av detaljbedrifter var 13 pst., mens sysselsettingsandelen var 10 pst.

Denne oversikten viser at detaljbedriftene gjennomgående er større i Oslo og Akershus enn i Nord-Norge. Ikke overraskende er det godt samsvar mellom befolkningsandeler og bedriftsstruktur når det gjelder omsetningen av nærings- og nytelsesmidler.

3.2.4 Endring av konkurranseforhold og utfordringer

Inntil for få år siden var strukturen i norsk dagligvarehandel relativt stabil. Grossistsiden var dominert av fire store grupperinger som hadde ca. 30 pst. av dagligvaredistribusjonen til detaljistene. Detaljistene var ofte knyttet til grossistleddet gjennom leie- og kjøpsavtaler og ulike former for kreditt og garantier. De resterende 70 pst. av dagligvarene ble direktedistribuert; i det vesentlige av landbrukssamvirket og næringsmiddelindustrien.

Detaljistsiden var fragmentarisk organisert med mange frivillige kjeder uten sterk sentral styring, og en god del av kjøpmennene var frittstående. De første lavprisbutikkene ble etablert rundt 1980 og hadde i 1986 en relativt beskjeden markedsandel på 11 pst. Innkjøpsforhandlinger mellom detaljistleddet og leverandører var innstilt på priser og rabatter. Rabattstrukturen ble etterhvert uoversiktlig med fokus på kortsiktige kampanjer.

Den senere tids betydelige konsentrasjoner på detaljistsiden gjennom samarbeidsformer preget av sterk sentralstyring i form av filialforetak og franchisekjeder har ført til en endring i maktbalansen i distribusjonskjeden i detaljistleddets favør. For tiden er kjedestrukturen i norsk dagligvarehandel slik at 4 grupper står for 97 pst. av dagligvareomsetningen, mens frittstående kjøpmenn bare tar hånd om 3 pst. Lavprissegmentet alene har en markedsandel på ca. 35 pst.

I 1994 var bruttoomsetningen i dagligvaremarkedet 78 420 mrd. kr hvorav Norgesgruppen sto for 32,7 pst., Hakon-gruppen 27,7 pst., Reitan-gruppen 11,8 pst., Forbrukersamvirket 24,9 pst. og øvrige 2,9 pst. Reitan-gruppen hadde størst gjennomsnittsomsetning pr. butikk med 40,4 mill. kr, Hakon-gruppen 18,1 mill. kr, Forbrukersamvirket 17,9 mill. kr, mens Norgesgruppens gjennomsnitt var 12,4 mill. kr. De største kjedene var i 1994: RIMI med 13,2 pst. markedsandel, REMA med 11,8 pst., S-marked med 9,2 pst, mens den største kjeden i Norgesgruppen, SPAR, hadde 6,4 pst. markedsandel. Miniprisbutikkenes omsetningsandel har øket fra 11 pst. i 1986 til 34,9 pst. i 1995. REMA og RIMI har tilsammen ca. 72 pst. av miniprissegmentet i norsk dagligvarehandel. 646 dagligvarebutikker som er lokalisert i kjøpesentra, hadde 30,2 pst. av dagligvareomsetningen. (Kilde: Nielsen Norge as)

En viktig konsekvens av strukturendringen er at de store detaljistgruppene ønsker større kontroll over vareflyten - logistikken - fra produsent til detaljist. I tillegg til den fysiske transporten omfatter logistikkbegrepet også lagerhold. Oppmerksomheten rettes m.a.o. mot de samlede kostnader for hele verdikjeden. Det er et uttalt mål å redusere tiden og dermed kostnadene knyttet til vareflyten i distribusjonskjeden. Et annet forhold er ønsket om færrest mulig antall leveranser pr. butikk. Integrerte distribusjonsmodeller er i ferd med å få innpass enten gjennom eierintegrasjon leddene imellom eller integrasjon basert på informasjonsteknologi. Lavpriskjedene er eksponenter for denne utviklingen.

De største grossistgrupperingene er JOH-konsernet med 29,5 pst. markedsandel, NKL med 24,9 pst., Hakon Distribusjon med 19,9 pst. og Løken-gruppen med 15,8 pst. (Kilde: Nielsen Norge as) Detaljistgruppenes krav om større kontroll over vareflyten fører nå til en overgang fra direktedistribusjon fra leverandør/importør til grossistdistribusjon i form av samdistribusjon. De siste par årene har flere store dagligvareprodusenter og deler av landbrukssamvirket gått over til samdistribusjon slik at denne andelen idag er rundt 40 pst.

Parallelt med stordriftsutviklingen i detaljleddet innen norsk dagligvarehandel har innkjøpsarbeidet endret karakter. Bl.a. møter dagligvareleverandørene nå større kompetanse på alle områder, særlig på innkjøpssiden, i forhandlinger med detaljistleddet.

Tidligere var innkjøpssamarbeidet preget av leverandørforhandlinger om marginer og rabatter. Det ble fokusert på priser og priskampanjer. Dialogen foregikk mellom salgssjef og innkjøpssjef.

De største aktørene samarbeider i dag gjennom en gjensidig strategisk enighet på områder som markedsføring, sortiment, logistikk, økonomi og FoU med den målsetting å utvikle merkevarer. Det er en gjensidig fokusering på forenkling av arbeidsoppgaver som krever betydelig åpenhet og tillit. Denne måten å samarbeide på kalles partnerskap. Et annet mål for denne samarbeidsformen er å redusere vareflyttiden mellom leverandør og detaljist. Gjennom partnerskap skapes gevinster som kan deles mellom forhandlingspartnerne.

De største aktørene både på detaljist- og grossistleddet er også medlemmer av internasjonale innkjøpsorganisasjoner. Disse organisasjonene kan i kraft av sin størrelse forhandle seg fram til meget gunstige innkjøp av store varepartier til sine medlemmer.

Vareutvalget i lavprissegmentet er preget av merkevare nr. 1 og ev. nr 2 som produseres av de store norske og utenlandske leverandørene. Fullsortimentsforretninger fører i tillegg merkevare nr. 3 og kanskje nr. 4, mens de aller største forretningene har et par varianter i tillegg. Denne sortimentspolitikken og detaljhandelsstrukturen i Norge viser at det er få produsenter pr. varegruppe av merkevarene som får innpass i butikkene. Når man i tillegg vet at det kan koste et titalls mill. NOK å markedsføre en merkevare, sier det seg selv at det bare er de største aktørene som har slike ressurser.

I flere EU-land er 25 pst. av dagligvaresortimentet såkalte egne handelsmerker (private brands) som profilerer detaljistkjeden istedenfor produsenten. Slike handelsmerker er varer av god kvalitet som selges til lavere pris enn tilsvarende merkevare. 70 pst. av omsetningen av matvareproduktene i USA er egne handelsmerker. Den tilsvarende andelen i Norge er ca. 4,6 pst.

De store detaljistgruppene kan gjennom sine medlemskap i innkjøpsorganisasjoner få tilgang til egne handelsmerker internasjonalt. Omfanget av parallellimport kan også øke blant detaljistgrupper som er integrert med foregående ledd - noe som gir dem et distribusjonsapparat. Hittil har imidlertid norsk dagligvarehandel opptrådt meget lojalt overfor norske leverandører av merkevarer.

Denne strukturutviklingen har ført til at man i Norge, i større grad enn i våre naboland, har klart å beholde et finmasket butikknett. Nærbutikken og «kjøpmannen på hjørnet» er fortsatt en realitet, fordi de nyter fordelene av stordrift gjennom kjeder. Konkurransen har ført til lavere priser til forbrukerne, og systemet med leverandørfastsatte (veiledende) priser er borte.

Den forskyvning av makt fra produsent- og leverandørleddet til sisteleddet er ikke et særnorsk fenomen, men finnes i varierende grad i de fleste vesteuropeiske land i tillegg til USA. Sisteleddets sterke beslutningsmakt bryter med etterkrigstidens opplegg med en beskyttet næringsmiddelindustri som fastsatte prisstrukturen, og sterke grossistaktører som hadde stor innflytelse på butikketablering, vareutvalg og vareplassering. I dag er norsk næringsmiddelindustri aktiv i utviklingen av nye konsepter og sterke merkevarer, og den økte konkurransen har ført til større effektivitet i bedriftene, bevisste kvalitetskrav og lavere priser.

3.2.5 Markedsutsikter og fremtidig utvikling

Det ventes en svak vekst i kundegrunnlaget på '90-tallet fra 4,2 mill. innbyggere til 4,4 mill. Befolkningens gjennomsnittsalder vil øke, og antall husholdninger vil øke fra dagens nivå på ca. 1,7 mill. til ca. 2 mill. Økningen i antall husholdninger vil m.a.o. være sterkere enn økningen i folketallet. Det ventes en markert sterkest vekst i én-personhusholdninger.

Videre ser det ut til at yrkesdeltagelsen blant kvinner totalt økes. Blant menn har den trolig nådd toppen. Utdanningslengden og utdanningsnivået i befolkningen er økende. Forbrukernes mobilitet vil fortsatt være høy, men det ventes etterhvert mindre økende bilbruk. Forbrukerne vil ventelig få økende prisbevissthet samtidig som kjøpsatferden vil bli mer individualistisk, og det vil bli flere kundesegmenter ut fra livsstil o.l. Tjenesteelementet i varene vil øke, ved f.eks. økt forbruk av ferdigmat.

HSH-instituttet som er konjunkturavdelingen i Handels- og servicenæringens Hovedorganisasjon, har utarbeidet prognoser for detaljomsetningsutviklingen innen nærings- og nytelsesmidler til år 2001:

3.3 Hotell og restaurant

3.3.1 Reiselivsnæringen: Omfang og utviklingstrekk

Reiselivsnæringen defineres vanligvis til å omfatte overnatting, servering, transport, formidlingsvirksomhet og opplevelses-/aktivitetstilbud som tilfredsstiller turisters eller andre reisendes behov. Et sentralt trekk ved reiselivet er at det tilbyr et totalprodukt som består av delprodukter fra ulike næringer samt opplevelser av natur og kultur. Reiselivsnæringen har en distriktsprofil som gir sysselsetting og grunnlag for bosetting i store deler av landet. Som eksportnæring er den betydelig ved at utenlandske turister legger igjen vesentlige valutainntekter. Næringen gir et servicetilbud til annen næringsvirksomhet og til befolkningen i lokalsamfunnet.

3.3.2 Bruttoproduksjon, sysselsetting og eksport for reiselivsnæringen totalt

For 1993 ⁵5 ble basisverdi for produksjon av reiselivsprodukter beregnet til 55,4 mrd. kroner; en vekst på 18 pst siden 1990.

Produksjonsverdien har følgende fordeling (i pst) ⁶6:

Reiselivsnæringen sysselsetter ca. 80 000 personer/66 000 normalårsverk, inkludert lokal servering i restaurantbransjen.

Eksport og import av reiselivstjenester defineres som henholdsvis utlendingers forbruk i Norge og nordmenns forbruk i utlandet. I 1995 var eksporten og importen av reiselivstjenester henholdsvis 15,1 og 26,7 mrd. kroner.

3.3.3 Hotell- og restaurantnæringen: Antall bedrifter, omsetting og sysselsetting. Distriktsprofil

Tabellen under viser antall bedrifter, omsetning og sysselsetting i hotell- og restaurantnæringen i 1992 fordelt på fire virksomhetskategorier i henhold til SSBs statistikk ⁷7.

Neste tabell viser antall bedrifter, omsetning og sysselsetting for hotell- og restaurantnæringen totalt fordelt på fylker og landsdeler: