5 Lover og forskrifter som regulerer eller kan regulere produksjon, behandling, merking, servering m.v. av næringsmidler

5.1 Innledning

Innledningsvis skal det bemerkes at en komplett fremstilling av næringsmiddellovgivningen forutsetter en presentasjon av både lover, forskrifter og enkeltvedtak (forvaltningspraksis). Enkeltvedtak er ikke blitt undersøkt i denne sammenheng og på grunn av det store antallet lover er det også bare mulig å foreta en kort presentasjon av de enkelte. Hovedvekten legges på de mest sentrale lovene som vi nedenfor har valgt å gruppere som «næringsmiddellovene». I tillegg presenteres sentrale sider ved forskrifter og hvilke offentlige organer som har forvaltnings-/tilsynsansvar.

5.2 «Næringsmiddellovene»

5.2.1 Lov om tilsyn med næringsmidler - 19. mai 1933 nr 3

Loven har som formål å

• forebygge tilvirkning og frambud av helseskadelige næringsmidler,

• sikre renslighet og forhold som er tilfredstillende i hygienisk henseende,

• angi hvorledes varene skal være tilvirket, hva de må inneholde og hvilke krav de skal tilfredstille, forat de kan utbys til salg,

• forebygge uriktige forestillinger om varenes opprinnelse, beskaffenhet, art, mengde, sammensetning eller andre forhold som har betydning for forbrukerne.

Loven er en fullmaktslov og gir hjemmel til å fastsette forskrifter og fatte enkeltvedtak for å realisere disse formålene.

Loven omfatter alle næringsmidler. Selv om det ikke eksplisitt fremgår av lovteksten er virkeområdet imidlertid begrenset i forhold til særlover som gjaldt da loven ble vedtatt, jf Ot prp nr 51 (1932) side 9. De lovene som nevnes der er landbrukskvalitetsloven, kraftfôrloven av 1924 og alle fiskekvalitetslovene. Det ble samme sted også gitt uttrykk for at «Å innta i loven nogen utrykkelig bestemmelse herom ansees overflødig».

At en slik grenseoppgang foretas i forarbeidene og ikke i selve lovteksten er uheldig da det lett fører til uklarhet og feilslutninger om rettstilstanden. Den presise avgrensning av lovens virkeområde finner en derfor ved å klargjøre virkeområdet til de andre lovene. Det vises i denne forbindelse til redegjørelsen for disse.

Det er uklart hvorvidt samme prinsipp også skulle gjelde i forhold til nyere lovgivning. Det er godt mulig at loven likevel må anses å være avgrenset i forhold til de lovområder som var etablert og da særlig ift fiskelovgivningen som ble uttrykkelig nevnt. Tilsvarende er også mulig for kjøttkontrolloven. Mer usikkert er det for den mer perifere lovgivning slik som merkelov, hotellov og arbeidsmiljølov. Det synes derfor ikke mulig å avklare i hvilke grad næringsmiddelloven representerer dobbelthjemling ift andre lover.

Det ble anført at denne avgrensningen skulle gjelde «i alle fall inntil videre». Det har ikke lykkes oss å finne at denne forutsetning senere er blitt endret og vi legger derfor til grunn at det ikke har skjedd. Det skal bemerkes at avgrensningen kun gjelder de nevnte lovene og det kan derfor forekomme dobbelthjemling i forhold til andre lover.

I medhold av loven er det fastsatt over 40 forskrifter. Disse inneholder bestemmelser om godkjennelse/autorisasjon av næringsmiddelvirksomheter, melde- og registreringsplikt, krav til bygninger og anlegg/innredning, driftsmessige forhold, råvarer, sammensetning, tilsettingsstoffer, forbudte helseskadelige stoffer, maksimum tillatte restmengder av veterinærpreparater og plantevernmidler, krav til nye prosesser, renhold og hygiene, krav til behandling av lett bedervelige næringsmidler, merking herunder reklame samt krav om norsk språk og produsent og produksjonsland, transport, frambud, internkontroll og offentlig kontroll, avfall og avgift. Det er også fastsatt bestemmelser som positivt angir hvilken sammensetning næringsmidler kan/skal ha, se f eks kjøttforskriften. Det er også fastsatt krav til morsmelkerstatning og til «drikker til bruk ved krevende fysiske anstrengelser» samt «næringsmidler til bruk ved spesielle ernæringsmessige behov» som f eks små barn.

Loven gir også adgang til å stille krav til drikkevann og drikkevannsanlegg og det er fastsatt en forskrift om drikkevann som er hjemlet i kommunehelsetjenesteloven og lov om helsemessig beredskap i tillegg til næringsmiddelloven.

Loven har i § 2 også en hjemmel til å fastsette forskrifter om «...bruks- og forbruksgjenstander som kan være helseskadelige» herunder gjenstander som nyttes til behandling og oppbevaring av mat, dvs emballasje, babykrus m.m. Forskrifter om helsefarlige gjenstander er fastsatt ved forskrift om kosmetikk.

Ifølge forarbeidene framgår det at loven også omfatter fôr til dyr, jf Ot prp nr 51 (1932) side 11.

Loven omfatter ikke Svalbard.

Forvaltningen av loven er lagt til Sosial- og helsedepartementet.

Ifølge loven er det utøvende tilsynet tillagt det kommunale næringsmiddeltilsynet (KNT) og vedtaksorgan er kommunestyret som kan delegere til andre organer innen kommunen etter reglene i kommuneloven. Normalt skjer det til det lokale KNT. For importkontroll og tilsyn med næringsmiddelvirksomheter som har regional, landsdekkende eller eksportrettet karakter er det SNT som er ansvarlig tilsynsorgan og med departementet som vedtaksorgan. Denne myndigheten er imidlertid delegert tilbake til kommunene, jf 7. ledd. Når det imidlertid gjelder forhold som angår hele eller deler av landet, kan departementet fatte vedtak, jf 8. ledd.

Kommunestyret er klageinstans for vedtak fattet av KNTene, jf § 4. I noen forskrifter er det også bestemt at «særskilt klagenemnd» skal være klageinstans for vedtak fattet av KNTene. Klageinstans for kommunestyrets eller særskilt vedtaksorgans vedtak er fylkesmannen. I de tilfelle hvor departementet har vedtaktsmyndighet, men delegert denne tilbake til kommunene, er det departementet som er klageinstans, jf § 14, 10. ledd.

§ 4 bestemmer at politi og tollvesen skal «være behjelpelige med å føre tilsyn.» Det er fastsatt kongelig instruks om politiets og tollvesenets bistand, jf kgl res 3.5.1935.

Forskrifter som krever godkjennelse/autorisasjon legger normalt slik myndighet til SNT. Det finnes også eksempler på at slik myndighet er lagt til kommunestyret.

Flere forskrifter åpner for å vedta «utfyllende bestemmelser» og/eller gjøre unntak/dispensasjon fra forskriftskravene. I de fleste tilfelle er slik myndighet tillagt SNT og tilnærmet alle slike vedtak er fattet som enkeltvedtak.

Forskrift om merking av næringsmidler av 21.12.1993 legger tilsynet til «det tilsynsorgan som er tillagt kvalitetskontrollen for vedkommende varegruppe» etter «kvalitetslovgivningen» dvs landbrukskvalitetsloven og fiskekvalitetsloven.

Fiskeridirektoratets kontrollverk er etter enkelte forskrifter tillagt myndighet for «fisk og fiskeprodukter som er underlagt Fiskeridirektoratets kontrollverks tilsyn ...» dvs fisk for eksport.

Den statlige «distriktsveterinæren» er tilsynsorgan iht deler av melkeforskriften. Etter spiseisforskriften kan kommunestyret «fastsette bestemte bakteriologiske krav» for den enkelte kommune.

Etter hotellforskriften kan «Funksjonærer fra politiet, helsemyndighetene og Hotell- og turistdirektoratet ... foreta inspeksjon ...». Det fremgår ikke hva som menes med «helsemyndighetene».

Flere andre forskrifter har komplekse bestemmelser om tilsyn.

Utgiftene «... ved det tilsyn m.v. som føres i medhold av denne lov utredes av kommunen. I forskrifter ... kan ervervsdrivende pålegges å svare avgifter for å dekke utgifter ved undersøkelse og tilsyn etter denne lov.», jf § 7. Se nærmere redegjørelse i kapittel 13.

Når det gjelder tvangsmidler og sanksjoner har loven flere bestemmelser. § 6 lyder: «Kommunestyret kan forby frambud av og beslaglegge varer som anses som helseskadelige...» og påby at virksomheter stenges. Klage på slikt vedtak rettes til fylkesmannen. Det er dessuten adgang til å ilegge tvangsmulkt om pålegg ikke etterkommes, jf § 6 a. Ved overtredelse kan «innehaver av virksomhet, arbeidsgiver eller den som i arbeidsgivers sted leder virksomheten samt arbeidstaker» straffes med bøter eller med fengsel inntil 3 måneder, jf § 9.

5.2.2 Lov om kvalitetskontroll med landbruksvarer mv - 17. juni 1932 nr 6

Loven var som nevnt foran i kap 4 næringspolitisk motivert for å fremme landbrukets interesser. Man ønsket å øke etterspørselen etter norske landbruksvarer og dermed verdiskapingen i landbruket. Tiltakene var todelte. For det første skulle de bidra til at landbruksvarer «fremtrer som velbehandlet og god handelsvare» bl a i forbindelse med eksport. Krav skulle stilles for å oppnå en ensartet kvalitetssortering og emballering. Dernest var loven motivert i et ønske om å beskytte landbruket mot konkurranse fra andre land og fra andre produkter f eks hvalkjøtt.

Loven gjelder for «varer som er fremstilt ved husdyr- eller planteproduksjon, erstatningsmidler for disse, samt produkter som er videreforedlet av slike varer ...» jf § 1.

Loven er en fullmaktslov og hjemler fastsettelse av forskrifter som kan sette krav til kontroll med landbruksvarer som utføres, omsettes eller innføres. Dette har blitt tolket slik at den også hjemler rene næringsmiddelforskrifter, og det er disse som i dag er dominerende.

Det er fastsatt 32 forskrifter i medhold av loven. Ikke alle har opphav i landbruksproduksjon; f eks er det egne bestemmelser om reinlav. Flere forskrifter fastsetter krav til sammensetning, egenskaper, hvordan næringsmidlene skal produseres/behandles, holdbarhet, hygiene, pakking inklusive volum/vekt og angivelse av formen på produktet, beskyttelse av produktbetegnelser og merking av bl a produsent, produksjonsdato m.v. For alle ostesorter er det f eks krav til form. Flere forskrifter angir positivt hvilken sammensetning enkelte produkter skal ha f eks syltetøy, fruktjuice etc. og er tildels svært detaljerte.

For flere produkter er det også tildels detaljerte krav for at bestemte produktbetegnelser kan benyttes, f eks for fløte, ostesorter osv. Det er også bestemmelser om at varer til eksport skal merkes «Norsk ost». Osteforskriften påbyr at ost produsert i andre land skal merkes «Utenlandsk ost».

Særlig for grønnsaker viser enkelte forskrifter til Norsk Standard fastsatt av Norges Standardiseringsforbund. For andre varer er det fastsatt hvilke vekter pakninger kan ha, f eks kaffeekstrakter.

Ingen bestemmelser synes motivert i helsehensyn.

Tilsyn med flere av forskriftene er lagt til SNT. Tilsyn med andre varer f eks planteskolevarer er lagt til Statens landbrukstilsyn. Det er fastatt en forskrift om økologiske landbruksvarer med nærmere krav til produksjon angitt i en rådsforordning av EU. Statens landbrukstilsyn fører tilsyn med primærproduksjonen og SNT av behandling, pakking m.v. Noen forskrifter angir ikke tilsynsorgan men enkelte av disse bestemmer i stedet at SNT kan «forby omsetning av varer som ikke er i samsvar med forskriftene», jf forskrift om vegetabilske konserver.

Det finnes flere forskrifter som åpner for at SNT kan oppnevne særskilte «kontrollører», jf forskrift om eddik.

De fleste forskriftene legger tilsynsansvar og vedtaksmyndighet til KNTene med SNT som klageorgan. Forskrift om transport av næringsmidler bestemmer at «Helsedirektoratet» dvs Statens helsetilsyn er «godkjenningsmyndighet med SNT som klageorgan.

Importforskrift for eddik bestemmer at «Tollvesenet fører tilsyn».

Flere forskrifter åpner adgang for å fastsette «utfyllende bestemmelser» og dispensasjoner. I de fleste tilfeller er SNT gitt adgang til å delegere sin myndighet etter forskriftene.

Overtredelse av «de i medhold av loven utferdigede forskrifter straffes med bøter.», jf § 4.

Det er fastsatt en felles forskrift om avgifter hjemlet i denne loven og i næringsmiddelloven.

Loven omfatter ikke Svalbard.

5.2.3 Lov om slakterier, kjøttindustri og offentlig kjøttkontroll m v. - 12. april 1957 nr 2

Lovens formål er todelt; å hindre spredning av sykdommer hos dyr og å sikre helsen hos mennesker. Loven har bestemmelser om slakterier og offentlig kjøttkontroll. Av Natvig-utvalgets utredning, NOU 1974: 29 side 7, siteres notat fra regjeringskonferanse den 24.4.1972 der det bl a fremgår at: «Det er også i vår lovgivning bestemmelser om næringsmiddelkontroll som utføres av hensyn til husdyrenes helse, og som har sin hjemmel blant annet i kjøttkontrolloven og i meierilovgivningen. Denne kontroll utføres av veterinærmyndighetene. Den er også av stor betydning for folkehelsen». Det antas at det her siktes til krav til dyrefôr og det er tvilsomt om kjøttkontrolloven kan hjemle slike krav.

Loven er delvis foreldet og det er derfor inntatt en generalklausul i § 30 som gir hjemmel for å vedta forskrifter i strid med loven hvis det er nødvendig for å oppfylle norske forpliktelser etter EØS - avtalen; såkalt derogasjon. Det vises i denne sammenheng til at Landbruksdepartementet tar sikte på å fremme forslag til en ny kjøttkontrollov i vårsesjonen 1996. Saken har vært ute på høring, jf departementets brev av 3. juli 1995.

Loven fastslår at alt ferskt kjøtt av en rekke angitte dyrearter skal kontrolleres ved slakting eller når det blir ført inn i kontrollområdet dvs kommunen. Den regulerer også kontroll av kjøtt innført fra andre land. Godkjent kjøtt skal stemples. Loven forbyr salg av kjøtt som ikke er kontrollert i fersk tilstand.

§ 13 lister opp hva kjøttkontrollen kan omfatte:

«1. Hygienisk tilsyn, kontroll og godkjenning av kjøtt,....., før varen tillates utlevert til folkemat,

2. hygienisk tilsyn med transport av kjøtt,

3. hygienisk tilsyn med lokaler hvor kjøtt oppbevares, tilberedes og omsettes og med lokalenes innredning og utstyr,

4. hygienisk tilsyn med tilberedning av kjøtt i kjøttindustrianlegg og kontroll med sammensetningen av det ferdige produkt.»

Flere av disse tiltakene kan også hjemles i næringsmiddelloven. Som redegjort for foran er det uklart om næringsmiddelloven er avgrenset til ikke å omfatte krav som kan hjemles i kjøttkontrolloven.

Loven taler om «offentlige slakterier» i betydningen godkjente anlegg. I motsetning til krav i tidligere kjøttkontrollover kan disse også være privat eiet. Alle slakterier er i dag private.

Det er fastsatt ca 15 forskrifter hjemlet i loven. I disse er det inntatt bestemmelser om slakterier og deres bygningsmessige utforming, f eks adgang til å stille vilkår ved godkjennelse, undersøkelse av dyr før slakting (ante mortem), innredning, slakteprosessen, hygiene herunder krav til personell, vannkvalitet, nedskjæring av kjøtt, pakking, merking, lagring og transport. Flere forskrifter omhandler den konkrete kjøttkontrollen og hvordan den skal foregå f eks er det en salmonellaforskrift.

Loven omfatter ikke Svalbard.

Forvaltningsansvaret er tillagt Landbruksdepartementet som flere steder i forskriftene benevnes «Veterinærdirektør». Myndighet for å sikre kjøtt som menneskeføde er delegert til SNT, mens myndighet for å hindre spredning av dyresjukdommer er delegert til Statens dyrehelsetilsyn.

Lovens § 14 påbyr at alle kommuner skal ha «offentlig kjøttkontroll». I følge § 16 skal den kommunale kontrollen foretas av helse- og sosialstyret. Den kommunale kjøttkontrollen utfører kontrollen mht begge formål dvs både av hensyn til å beskytte folkehelse og forhindre spredning av dyresjukdommer.

Selve kjøttkontrollen skal utføres av veterinær som tilsettes av vedkommende kommune eller av bedrift, jf § 16. Kommunale kontrollører skal godkjennes av Landbruksdepartementet, mens departementet kan foreta tilsettelse av bedriftskontrollører.

I forskrift er det også bestemt at «tilsynsveterinæren» kan «assisteres av kontrollteknikere». Det er også bestemt at «tilsynsveterinæren (skal) være til stede hele tiden mens post mortem undersøkelsen pågår», dvs undersøkelse etter avlivningen.

Det finnes også forskrifter som bestemmer at SNT er klageinstans for vedtak fattet av tilsynsveterinæren, jf kjøttkontrollforskriften. Flere forskrifter åpner for fastsettelse av utfyllende bestemmelser og dispensasjoner.

Overtredelse av loven kan straffes med bøter eller fengsel inntil 3 måneder. For pakkesteder for hvalkjøtt kan det dessuten bestemmes at om pålegg ikke blir «... etterkommet innen en fastsatt frist, kan det bestemmes at stasjonen inntil videre taper retten til å framstille kvalkjøtt til folkemat.», jf § 5. Tilsvarende bestemmelse er ikke fastsatt for andre typer slakterier eller i andre lover. Det er nærliggende å se bestemmelsen i sammenheng med det anførte om hvalkjøtt i forarbeidene til landbrukskvalitetsloven, se foran pkt 5.2.2.

5.2.4 Lov om kvalitetskontroll med fisk og fiskevarer o.a. - 28. mai 1959 nr 12

Av lovens § 1 fremgår det at

«Med fisk og fiskevarer er i denne loven meint fisk, sild, skaldyr og blautdyr med biprodukt og varer der fisk, sild, skaldyr og blautdyr er det einaste eller ein stor del av råstoffet.

Loven gjeld og fisk og fiskevarer med utenlandsk opphav.

Kongen kan ta avgjerd om at heile loven eller ein del av den også skal gjelde fangstprodukt og tang og tareprodukt.»

Med «blautdyr» forstås skjell og med «fangstprodukt» produkter av hval og sel dvs hvalkjøtt, selkjøtt og selskinn.

Loven er vedtatt for å kontrollere fangst fra saltvannsfiskeriene, fangst av sjøpattedyrene hval og sel og tang og tare.

Loven gir etter § 2 myndighetene adgang til å vedta forskrifter «For å sikre at fisk og fiskevarer som skal omsetjast her i landet eller førast ut, vert handsama best mogeleg og fyller dei krav ein bør sette til kvalitetsvarer ...:

1. handsaming, tilverking, oppbevaring, lagring og transport av fisk og fiskevarer, under dette innreiing og utstyr av

1. fiskefartøy og andre transportmiddel ...

2. husrom og anlegg ...

2. Forbod mot å nytta visse slag eller storleikar av fisk, eller produkt av slik fisk i det heile eller i visse tidbolkar eller frå visse fangstfelt.

3. Regulering av omsetninga av fisk og fiskevarer til tilverkar for å hindre at kvaliteten vert ringare ved for sein tilverking.

4. Krav til kvalitet og kvalitetssgradering, til sortement, varenemning, pakking, merking og vektinnhald.

5. Gransking av fisk og fiskevarer, under dette om forbod mot innførsle, omsetning og utførsle av fisk og fiskevarer som ikkje er granska eller har fått emballasjen merkt på føreskreven måte. Med utførsle er her og meint levering beinveges frå fangstfeltet til hamn i utlandet.

6. Krav til faglege kvalifikasjonar hos den tekniske leiaren av tilverkingsanlegg.»

Av § 3 framgår det at det kan stilles krav til emballasjen slik at varene «kan halde seg godt og få ei tenleg og tevlfør utforming.»

Loven er fastsatt for å bidra til økt etterspørsel etter norsk fisk. Den har to typer av forhistorie som samtidig angir formålene med loven. For det første vrakingsordningen og dernest reguleringer med krav til bløgging, sløying og behandling for å forhindre kvalitetstap. Felles for begge er at de i siste instans er motivert i ønske om økt verdiskaping og formålet er altså av merkantil karakter. Det vises i denne forbindelse i loven også til «tevlfør» emballasje.

Samtidig er det fastsatt forskrifter med krav til hygiene o.l.

Loven åpner adgang for å påby meldeplikt og krav om at virksomhet bare kan drives av godkjent person. Driveren har opplysningsplikt og det kan utferdiges administrativt forbud mot virksomhet. Varepartier kan også forbys omsatt. Manglende etterlevelse kan straffes med bøter.

Av § 10 framgår at «Denne loven skal ikkje vere til hinder for at det vert gjeve føresegner om fisk og fiskevarer med heimel i Sundhetsloven ... eller ... lov om ... tilsyn med næringsmidler. Føresegner med heimel i desse lovane gjeld likevel berre så langt dei ikkje er i strid med føresegner etter denne loven.»

Fiskekvalitetsloven skal mao gå foran i tilfelle motstrid med de to nevnte lovene. For andre lover må en falle tilbake på de vanlige kollisjonsprinsippene om at spesiell lov går foran generell, nyere foran eldre osv.

Bestemmelsen kan også forstås slik at den «opphever» avgrensningen foretatt i forarbeidene til næringsmiddelloven, se foran. Det vil i så fall innebære at begge lovene kan regulere samme forhold dvs at næringsmiddelloven også kan regulere krav til saltvannsfisk. Det har også skjedd ved at det er fastsatt forskrifter om bl a hygiene med hjemmel i begge lover.

Det er nå tre forskrifter hjemlet i loven. Kvalitetsforskrift for fisk og fiskevarer, forskrift om kontroll av fiskemel og en gebyrforskrift.

Kvalitetsforskrift for fisk og fiskevarer er svært omfattende med sine 120 sider. Forskriften har bestemmelser om de fleste aspekter fra råstoff til ferdigpakket vare. Det er også krav til oppbevaring av levende fisk. Forskriften krever at alle anlegg må godkjennes og Fiskeridirektoratet skal føre sentralt register over slike. Forskriften har videre krav til råstoff, til behandling, hygiene, merking og bl a regler om kvalitetssortering av fisk. Det er således spesifiserte krav til ulike kvaliteter av oppdrettsfisk, saltfisk, saltfilet, råstoff til mel og olje og til tørrfisk og klippfisk.

For skjell er det krav til dyrke- og høsteområder. Begrunnelsen for dette er å unngå skjelloppdrett i forurensede områder som f eks enkelte fjordarmer. Forskriften har dessuten bestemmelser om tiltak for å forhindre spredning av sjukdom på hummer. Levende muslinger og hummer kan derfor ikke importeres uten tillatelse fra Fiskeridirektoratet.

Det er fastsatt krav om «egenkontroll basert på kritisk kontrollpunktanalyse (Hazard Analysis Critical Control Point - HACCP)» etter samme modell som amerikanske myndigheter krever.

Forskriftens § 24.1 gir Fiskeridirektoratet adgang til å «... fastsette utfyllende regler ...» dvs forskrifter. Den gir også Fiskeridirektoratet adgang til å dispensere, jf § 24.2 og det er gitt flere slike. Dispensasjonene er ikke inntatt i Lovdata, men er i det siste samlet i en egen trykksak.

Den andre forskriften er forskrift om kontroll av fiskemel fastsatt av Fiskeridepartementet 25.4.1968. Forskriften bestemmer at «Alt sildemel og fiskemel av norsk produksjon som omsettes her i landet eller eksporteres, skal være kontrollert og tilfredsstille de krav til kvalitet m.v. som fastsettes av Fiskeridepartementet eller den dette bemyndiger.», jf § 1. Det fremgår ikke av Lovdata at slike krav er blitt fastsatt.

I motsetning til kvalitetsforskriften er det regler om «avgift» i sildemelforskriften til dekning av Sildemelkontrollens utgifter. Avgift tas av innenlands omsetning og eksport.

Loven forvaltes av Fiskeridepartementet.

Lovens § 5 bestemmer at «Kontrollverksemd etter denne loven skal leiast av Fiskeridirektøren.» Av kvalitetsforskriften framgår det også at «Landet er inndelt i kontrolldistrikter. Hvert distrikt ledes av en distriktssjef som har ansvaret for kontrollvirksomheten i sitt område», jf § 1.3. Fiskeridirektoratet har 5 distrikter og lokalt plasserte inspektører/kontrollører på 36 steder langs kysten.

§ 5 bestemmer også at «Kongen kan ta avgjerd om at leiinga av kontrollen på eit nærare fastsett sakområde skal ligga hos kommunen, det kommunale næringsmiddeltilsynet eller andre offentlege tilsynsorgan.» Den bestemmer videre at «Kontrollarbeidet skal gjerast av serlege kontrollørar, politiet og tollstellet.»

Kvalitetsforskriftens § 1.5 bestemmer at «Klageinstans for vedtak fattet av inspektør i Kontrollen er distriktssjefen. Klageinstans for vedtak fattet av distriktssjefen er Fiskeridirektøren.»

Av fiskemelforskriften § 2 framgår at «Kontrollvirksomheten skal bestå av råstoffkontroll, produksjonskontroll og ferdigvarekontroll.» og at førstnevnte kontroll skal utføres av Fiskeridirektoratet og de to sistnevnte av Sildolje- og Sildemelindustriens Forskningsinstitutt og at «Lederen for instituttet skal være godkjent av Fiskeridepartementet.»

Loven omfatter ikke Svalbard.

Overtredelse av loven kan straffes med bøter.

En arbeidsgruppe nedsatt av Fiskeridepartementet hvor også fiskeindustrien deltar har utarbeidet utkast til ny kvalitetsforskrift. Utkastet innebærer at offentlige regler for kvalitetsklasser avvikles. Viktige krav til behandling av råstoff er beholdt. Utkastet inneholder dessuten forslag om at myndighetene bør gi attest for utført kontroll evt i samsvar med bransjestandarder som fiskeindustrien tar sikte på å utarbeide. Kontroll skal i slik sammenheng kunne rekvireres.

Forskriften vil ventelig bli vedtatt og iverksatt i løpet av første halvår 1996.

5.2.5 Lov om samordnet næringsmiddelkontroll - 17. mars 1978 nr 6

Loven ble vedtatt for å bedre samordningen av tilsyn med næringsmidler, både sentralt og lokalt, etter følgende lover:

• sundhetsloven av 16 mai 1860

• lov 17 juni 1932 nr 6 om kvalitetskontroll med landbruksvarer m.v.,

• lov 19 mai 1933 nr 3 om tilsyn med næringsmidler m.v.

• lov 12 april 1957 nr 2 om slakterier, kjøttindustri og offentlig kjøttkontroll m.v.

• lov 28 mai 1959 nr 12 om kvalitetskontroll med fisk og fiskevarer o.a. og

• lov 24 mai 1968 om merking av forbruksvarer.

Sunnhetsloven er opphevet og forbruksvaremerkeloven er erstattet med en ny lov av 18 des 1981 nr 90. Samordningsloven er ikke korrigert for disse endringene.

Loven bestemte at det skulle opprettes et sentralt «styre for næringsmiddelkontrollen» som bl a skulle «Samordne all kontroll med nærings- og nytelsesmidler som foregår med hjemmel i gjeldende næringsmiddellovgivning.» Det forstås å omfatte de nevnte lovene. Kongens myndighet etter § 1 til også å inkludere andre lover ble ikke benyttet. Styret fikk myndighet til å bestemme over den kommunale næringsmiddelkontrollen dvs instruere og skulle framlegge årsrapport over egen virksomhet. Styrets oppgaver ble overtatt av SNT ved dette organs opprettelse i 1988.

Loven pålegger kommunene en plikt til å ha en egen næringsmiddelkontroll eller å være med i en interkommunal ordning. Fylkesmannen ble gitt myndighet til å «bestemme at slikt samarbeide skal finne sted.», jf § 1.

Fylkeskommunen kunne også pålegges oppgaver, jf § 6.

Loven omfatter ikke Svalbard.

5.3 Helselovgivningen

5.3.1 Lov om kommunehelsetjenesten - 19. november 1982 nr 66

Av § 1-2 framgår det at «Kommunen skal ved sin helsetjeneste fremme folkehelse ... forebygge ... sykdom ...». Sentralt i vår sammenheng står kapittel 4a som omhandler miljørettet helsesevern.

§ 4a-2 bestemmer at «Kommunen skal ha tilsyn med de faktorer som er nevnt i § 4a-1 første ledd» og det er «de faktorer i miljøet som til enhver tid direkte eller indirekte kan ha innvirkning på helsen. Disse omfatter bla biologiske, kjemiske, fysiske og sosiale miljøfaktorer.»

I § 4a-1 andre ledd er det anført at det kan fastsettes forskrifter om miljørettet helsevern, herunder drikkevann og hygieniske forhold i bygninger ... lokaler, innretninger og enhver form for virksomhet.« Forskrift om drikkevann er fastsatt med hjemmel i denne bestemmelsen samt i næringsmiddelloven og lov om helsemessig beredskap. Tilsyn med drikkevannsforskriften er iht § 17 fordelt på følgende måte:

• «Det kommunale næringsmiddeltilsyn» fører tilsyn med hjemmel i næringsmiddelloven,

• «Kommunen» med hjemmel i kommunehelsetjenesteloven og

• «Statens helsetilsyn» fører tilsyn med hjemmel i beredskapslovgivningen.

Det bemerkes at SNT ikke har noen myndighet etter forskriften.

Forskrift av 27. juli 1956 om hygieniske forhold på fartøyer er fastsatt med hjemmel i sunnhetsloven. I forbindelse med vedtagelsen av kommunehelsetjenesteloven ble sunnhetsloven endret, og forskriften anses derfor i dag hjemlet i kommunehelsetjenesteloven, se dens § 7-9.

Det er ikke fastsatt andre forskrifter om næringsmidler med hjemmel i kommunehelseloven, jf § 4a-1.

Loven forvaltes av Sosial- og helsedepartementet.

Loven omfatter ikke Svalbard.

5.3.2 Lov om helsemessig beredskap - 2. desember 1955 nr 3

Lovens formål er å hjemle beredskapstiltak av betydning for befolkningens helse i krig eller når krig truer. Loven er nært knyttet til lov av 17.7.1953 om sivilforsvaret som har tilsvarende formål. Det framgår implisitt ved et «skriv» av Justisdepartementet den 28.6.1954 hvor det gis uttrykk for at loven om helsemessig beredskap er en spesiallov ift sivilforsvarsloven, jf Ot prp nr 29 (1955).

Lovens § 5 bestemmer at «Eier eller bruker av vannverk plikter å treffe de tiltak som er nødvendig for å opprettholde drikkevannsforsyningen og for å hindre spredning av smittestoff eller andre skadelige produkter gjennom drikkevann. Tiltakene skal omfatte:

1. Opplegg av reserveutstyr til rensing eller desinfeksjon av drikkevann samt reservemateriell til reparasjon av dammer, pumpeverk og fordelingsnett.

2. Opplæring av reservepersonell ved vannverkene.

Departementet kan pålegge eier eller bruker av vannverk å treffe andre tiltak, bl.a. bygging, innretning eller utbedring av renseanlegg, vannreservoar og kontrollaboratorier.»

Drikkevannsforskriften er hjemlet i denne lovens § 14 sammen med næringsmiddelloven og kommunehelsetjenesteloven.

Loven forvaltes av Sosial- og helsedepartementet med Statens helsetilsyn som sentralt tilsynsorgan.

Overtredelse kan straffes med bøter eller fengsel inntil 6 måneder.

Loven omfatter ikke Svalbard.

5.3.3 Smittevernloven - 5. august 1994 nr 55

Lov om vern mot smittsomme sykdommer (smittevernloven) av 5.8.1994 har til «formål å verne befolkningen mot smittsomme sjukdommer» og hjemler ulike inngrep i den forbindelse.

Loven hjemler adgang til å stenge alle typer virksomheter når det er nødvendig for å hindre smittespredning, jf § 4-1. Dessuten kan personer forbys å utføre alle former for arbeid, jf § 4-2.

Loven er ikke avgrenset mot næringsmiddelvirksomheter og personer som arbeider med næringsmidler. Loven hjemler derfor inngrep ift næringsmidler m.v. begrenset til smittespredning.

Loven kan gjøres gjeldende for Svalbard, jf § 1-2.

Loven forvaltes av Sosial- og helsedepartementet og Statens helsetilsyn fører overordnet tilsyn, jf § 7-10. Statens institutt for folkehelse overvåker tilstanden, jf § 7-9.

Kommunen skal sørge for sikkerhet mot smitte, jf § 7-1, og kommunelegen skal utføre nødvendige og pålagte oppgaver, jf § 7-2.

5.3.4 Kommunale helse-/næringsmiddelforskrifter

Sunnhetsloven ga kommunene adgang til å fastsette egne forskrifter og alle eller i alle fall de fleste kommuner har helseforskrifter hjemlet i denne.

Det kan f eks vises til helseforskrift for Kviteseid kommune, Telemark av 6.1.1956 nr 3 § 18 som omhandler «Utsalsstader for fisk og stader der det vert laga fiskemat.» Bestemmelsen har flere krav til slik produksjon og omsetning av næringsmidler.

§ 25 har bestemmelser om serveringslokale, kjøkken m.m. i hoteller o.l.

Sunnhetsloven er nå opphevet uten at forskriftene er endret.

5.4 Merking og markedsføring

5.4.1 Lov om merking av forbruksvarer - 18. desember 1981 nr 90

Lovens formål er «... å legge forholdene best mulig til rette for forbrukerne ved deres bedømmelse og valg av forbruksvarer.»

Loven gjelder for forbruksvarer generelt. Næringsmidler er ikke unntatt og den gjelder derfor også slike.

Loven hjemler adgang til å fastsette forskrifter om krav til merking og det er tidligere blitt gjort. Forskriften er nå opphevet og avløst av forskrift om merking av næringsmidler av 21.12.1993 med hjemmel i næringsmiddelloven. Loven er imidlertid ikke avgrenset mot næringsmiddelloven.

Loven omfatter ikke Svalbard.

Forvaltningen av loven er lagt til Barne- og familiedepartementet som har ansvar for forbrukerspørsmål.

Tilsyn ivaretas av Forbrukerombudet.

Overtredelse kan straffes med bøter.

5.4.2 Markedsføringsloven - 16. juni 1972 nr 47

Lov om kontroll med markedsføring og avtalevilkår forbyr «... å anvende uriktig eller av annen grunn villedende framstilling som er egnet til å påvirke etterspørselen etter eller tilbudet av varer, tjenester eller andre ytelser.», jf § 2. Næringsmidler er ikke unntatt.

Av Ot prp nr 40 (1980-81) hvor det ble fremmet forslag til lovendringer framgår at en tok sikte på såkalte «informasjonsforskrifter» som skulle forberedes av Forbrukerrådet og næringslivets bransjeorganisasjoner i fellesskap. Til grunn for forslaget forelå NOU 1974: 61 Reklame og St meld nr 44 (1977-78) om forbrukerpolitikken.

Av Ot prp nr 40 (1980-81) side 13 framgår at «På næringsmiddelområdet er det en lang rekke regelsett som bl.a. omfatter informasjonsplikt. Men på dette som på andre vareområder, er det ofte ikke bare forbrukernes informasjonsbehov som har ligget til grunn for utformingen av kravene til lovgivningen. Andre hensyn som varetas kan være beskyttelse av visse produsentinteresser, hensynet til innenlandsk produksjon, kontrollhensyn osv. De foreliggende informasjonskrav er hovedsakelig knyttet til merking, ikke annen form for markedsføring.»

Loven ble trass dette ikke avgrenset til bare å omfatte markedsføring av næringsmidler, men hjemler også krav til merking e.l. i tillegg til flere av næringsmiddellovene og forbruksvaremerkeloven.

Loven omfatter ikke Svalbard.

Forvaltningen av loven er lagt til Barne- og familiedepartementet.

Det ble opprettet to forvaltningsorganer i forbindelse med loven; Markedsrådet og Forbrukerombudet, jf §§ 12 og 13. Forbrukerombudet fører tilsyn og kan forelegge prinsippielle saker for Markedsrådet, jf § 13.

Overtredelse kan straffes med bøter eller med fengsel inntil 3 måneder.

5.5 Hvalfangst og landbruk

5.5.1 Hvalloven - 16.juni 1939 nr 7

Lovens formål er å regulere de fleste sider av hvalfangsten f eks antall dyr og fangstmåter/-tider.

Det er fastsatt to forskrifter hvorav den ene delegerer kontrollansvar til «Veterinærdirektøren».

Da loven ble vedtatt hjemlet den også i § 3 adgang til å fastsette forskrifter bl a om «tilvirkningen av fangsten». Slik forskrift er fastsatt, jf forskrift for behandling, kontroll, pakking og merking av hvalkjøtt av 1. juli 1975. Forskriften er vedtatt av «veterinærdirektøren» med hjemmel i hvalloven og av Landbruksdepartementet med hjemmel i kjøttkontrolloven. Forskriften har bestemmelser om blodtapping og annen behandling, transport, pakking, krav til pakkesteder og bestemmelser om kvalitetssortering.

Kontroll og andre forvaltningsoppgaver tilligger «kontrollveterinær», «kontrollverket», Statens næringsmiddeltilsyn og Fiskeridepartementet.

Hvallovens § 3 ble opphevet 3.6.1983 og forskriften antas derfor nå kun å være hjemlet i kjøttkontrolloven. Klarhet i dette er viktig da overtredelse av loven kan straffes med bøter inntil en million kroner eller med fengsel inntil ett år. Kjøttkontrolloven har en langt mildere straffebestemmelse.

SNT er tillagt begrensede oppgaver herunder å dispensere fra de deler av forskriften som er hjemlet i kjøttkontrolloven. Fordi den aktuelle bestemmelsen i hvalloven er opphevet, er det mulig at dispensasjonsadgangen nå gjelder hele forskriften.

Loven omfatter ikke Svalbard.

5.5.2 Potetmjølloven - 16. juni 1939 nr 10

Lovens formål var å hindre overproduksjon og låge priser samt å sikre prisene til potetprodusentene og det er realisert ved konsesjonsordning.

Loven gir bl a hjemmel for å regulere kvaliteten på potetmjøl.

Det er flere forskrifter hjemlet i loven, men ingen av disse inneholder slike kvalitetskrav. De viktigste forskriftene inneholder pålegg om at omsetning av potetmjøl bare kan skje gjennom en godkjent salgsorganisasjon, samt hjemler den såkalte «avrensordningen». Dette siste er en plikt for produsenter av potetmjøl til å kjøpe poteter som ikke egner seg som matpoteter.

Overtredelse kan straffes med bøter inntil kr 100.000 eller fengsel inntil tre måneder.

Myndigheten ligger i Landbruksdepartementet som ikke har delegert myndighet til noe tilsynsorgan. Ansvar for tilsyn ligger derfor til departementet.

Loven omfatter ikke Svalbard.

5.6 Diverse lovgivning

5.6.1 Lov om overnattings- og serveringssteder (hotelloven) - 3. juni 1983 nr 52

Lovens formål er å bidra til bedre nivå for serverings- og overnattingssteder, jf Ot prp nr 30 (1982-83) side 5. Loven har også som formål å bidra til en bedre reiselivsnæring.

Av § 3 framgår at «Den som vil gjøre næring av å drive serveringssted, må ha serveringsbevilling.» For at bevilling skal gis må styreren tilfredsstille visse krav, jf lovens § 7 og forskrift om krav til praksis og opplæring for styrer av overnattings- og serveringssteder av 1.7.1983. Forskriften krever at styreren må «Ha fagbrev som servitør, kokk, konditor eller pølsemaker eller kokkesertifikat som skipskokk.» samt minimum 2 års praksis fra mattilberedning eller servering. Bevilling gis av kommunestyrene etter at søknad bl a er forelagt helserådet.

Av rundskriv fra Næringsdepartementet den 1.9.1989 fremgår at større kiosker og gatekjøkken må ha serveringsbevilling.

Forskrift av 6.juni 1958 om orden, utstyr og hygiene m.v. i hoteller, andre herberger og serveringssteder m.v. fastsatt av Samferdselsdepartementet ble opphevet den 1.7.1983.

Av forskrift fastsatt ved kgl res den 8.7.1983 om orden, utstyr og hygiene i hoteller m.v. fastsatt med hjemmel i næringsmiddelloven (og sunnhetsloven) framgår det imidlertid av hjemmelsanvisningen at hotellforskriftens bestemmelser § 1, §§ 10-32, §§ 39-41, § 43 og § 45 skulle ha «fortsatt gyldighet». Ingen av disse bestemmelsene synes relevante for næringsmidler. Forskriften var på forhånd opphevet av Samferdselsdepartementet den 1.7.1983.

Loven forvaltes av Nærings- og energidepartementet. Bevillinger utstedes også av kommunene.

Tilsynsorgan etter forskriften er «Funksjonærer fra politiet, helsemyndighetene og Hotell- og turistdirektoratet ...», jf § 1.

Loven kan gjøres gjeldende for Svalbard, jf § 1.

Et utvalg avleverte den 1. mars 1996 et forslag om å oppheve loven og erstatte den med en ny serveringslov. Det nye lovforslaget inneholder ingen bestemmelser med interesse for denne utredningen. Forslaget vil bli sendt på høring i løpet av 1. halvår 1996.

5.6.2 Produktkontrolloven - 11. juni 1976 nr 79

Lovens formål er å «... forebygge at produkt medfører helseskade, eller miljøforstyrrelser i form av forstyrrelser i økosystemer, forurensning, avfall, eller støy og lignende.», jf § 1. I denne sammenheng er det kun helse som har relevans.

«Produkt» er definert i § 2 som «... råvare, hjelpestoff, halvfabrikat og ferdig vare av ethvert slag.» Det framgår klart av forarbeidene at loven også skulle omfatte næringsmidler, jf Ot prp nr 51 (1974-75). Dette til tross for at man innså mulighetene for dobbelthjemling.

I medhold av § 4 er det fastsatt en forskrift den 21.12.1933 om skadelige stoffer og produkter som har bestemmelser om utstyr og maskiner til bruk i bl a næringsmiddelproduksjon.

Forvaltningsansvaret er delt mellom Barne- og familiedepartementet som ivaretar helsehensynet og Miljøverndepartementet som ivaretar miljøhensynet.

Tilsynsorgan for å beskytte helse er Produkt- og elektrisitetstilsynet. Loven gjelder også for «... Svalbard og Jan Mayen, ombord på norske skip eller fartøy i områder som ikke er undergitt noen stats høyhetsrett og på anlegg og innretninger på den norske kontinentalsokkel.», jf § 14. Kongen kan gjøre unntak, men det synes ikke gjort.

Overtredelse kan straffes med bøter eller fengsel inntil tre måneder.

5.6.3 Sjødyktighetsloven - 9. juni 1903 nr 7

Loven gjelder alle norske skip over 50 bruttoregistertonn. I medhold av § 52 kan det gis forskrifter om bl a kvaliteten på vann og proviant.

I medhold av loven er det fastsatt forskrift om innredning og forpleining på skip av 15. mai 1987. Forskriften har bl a bestemmelser om proviantrom og oppbevaring av drikkevann. Forskriften henviser til en oppvaskforskrift av 1947 som er opphevet.

Det er også fastsatt forskrift av 15.10.91 om innredning m.m. på fiske og fangstfartøy. § 28 stiller krav til renhold og hygiene i bysse til fiskebåter. Behandling av næringsmidler er ikke unntatt.

Loven begrenser seg til norske skip o.l. og gjelder derfor ikke på land. Derimot omfatter loven alle farvann dvs såkalt «world wide» herunder også rundt Svalbard.

Forvaltningsansvaret for loven er tillagt Utenriksdepartementet ved Handelsministeren. Utøvende organ er Sjøfartsdirektoratet.

5.6.4 Lov om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. - lov 4. februar 1977nr 4

Formålet med loven er å «...sikre et arbeidsmiljø som gir arbeidstakerne full trygghet mot fysiske ... skadevirkninger ...», jf § 1.

Loven hjemler fastsettelse av forskrifter. I forskrifter om maskiner av 19.8.1994 § 63 er det bestemt at «Maskiner som brukes til å tilberede og behandle næringsmidler ... skal være slik konstruert og bygd at enhver fare for infeksjon, sykdom eller smitte unngås.

Følgende regler for å ivareta hygieniske forhold skal følges:

1. Materialer som kommer i berøring med, eller som er bestemt for å komme i berøring med næringsmidlene, skal tilfredsstille de kravene som er fastsatt i gjeldende lover og forskrifter som angår vedkommende næringsmidler.

Maskiner skal være slik konstruert og bygd at materialene kan rengjøres hver gang maskinene brukes.»

Loven omfatter ikke bl a «sjøfart, fangst og fiske ...» , jf § 2. Loven omfatter heller ikke Svalbard.

Loven forvaltes av Kommunaldepartementet og tilsynsorgan er Arbeidstilsynet.

5.6.5 Petroleumsloven - 22. mars 1985 nr 11

Petroleumsloven regulerer utvinning av og sikkerhet innen oljevirksomheten på norsk sokkel. I medhold av loven er det fastsatt en såkalt sikkerhetsforskrift hvor det framgår at Sosial- og helsedepartementet «... kan fastsette nærmere bestemmelser om helsemessige forhold, herunder ... produksjon og frambud av næringsmidler ...», jf § 23.

Departementet har i medhold av dette fastsatt forskrift om hygiene i petroleumsvirksomheten.

Sikkerhetsdelen av petroleumsloven er tillagt Kommunaldepartementet og tilsynsorgan er Oljedirektoratet.

Av forskriften framgår at tilsyn med den tilligger «Helsedirektoratet eller den det bemyndiger». Tilsynsansvaret er i medhold av dette lagt til Fylkeslegen i Rogaland. Det daglige utøvende tilsynet er pålagt operatørene.

Loven omfatter ikke Svalbard.

5.6.6 Genteknologiloven - 2. april 1993 nr 38

Loven hjemler en rekke ulike tiltak for «å sikre at framstilling og bruk av genmodifiserte organismer skjer på en etisk og samfunnsmessig forsvarlig måte, i samsvar med prinsippet om bærekraftig utvikling og uten helse- og miljømessige skadevirkninger.»

Av forarbeidene framgår at loven også omfatter genmodifisering knyttet til matvarer, jf Ot prp nr 8 (1992-93) side 51.

§ 14 hjemler fastsettelse av «forskrift om krav om merking av produkter som består av eller inneholder genmodifiserte organismer.»

Ansvarlig departement er Sosial- og helsedepartementet for helsesiden og Miljøverndepartementet for miljøsiden.

Departementet har ikke delegert forvaltningsoppgaver til underliggende organer og tilsynsansvaret ligger derfor til departementet selv.

Loven gjelder for Svalbard.

5.7 Handel- og konkurranselovgivning

5.7.1 Konkurranseloven - 11. juni 1993 nr 65

Lovens formål er «... å sørge for effektiv bruk av landets ressurser», jf § 1.

Administrasjonsdepartementet fastsatte den 7.12.1993 forskrift om salg av brød etter vekt med hjemmel i loven. Forskriften fastsetter i § 1 at «Bakeribedrifter må ved salg av brød bestemt for forbrukere bare bruke standardvektene 500g, 750g, 1000g og 1500g.» og at «Bedriften må ta inn lett synbar angivelse av vedkommende vekt på emballasje som brukes ved salg til forbruker. I egne utsalg kan vektene i stedet angis sammen med prisene på lett synbare oppslag.»

Forskriften gjelder ikke for «... brød som selges i stykkvekt under 400 g og heller ikke for brød i lukket form.», jf § 2.

Forskriften bestemmer ellers at «Konkurransetilsynet kan fastsette bestemmelser om gjennomføring og utfylling av forskriften og kan også gjøre unntak fra den.»

Lovdata inneholder ingen opplysninger om at slike vedtak er fattet.

I medhold av samme lov er det vedtatt en forskrift av 1.1.1994 om prismerking av næringsmidler. Forskriften bestemmer at næringsmidler «.. skal være merket med salgsprisen», jf § 3. Kravet er avgrenset bl a ved at det ikke gjelder restauranter o.l. samt «... i mengder under 50 gram eller 50 milliliter, og over 10 kilo eller 10 liter», jf § 6.

Ifølge § 7 skal merkingen være «... tydelig, slik at det ikke kan misforstås hvilket næringsmiddel merkingen gjelder. Den kan enten »... foretas på selve varen eller dens innpakning, ved oppslag eller med etikett på varehyllen samt ved prisliste når det skjer på en slik måte at prisene er lett tilgjengelige for kundene.»

Loven kan gjøres gjeldende for Svalbard, jf § 1-5.

5.7.2 Handelsloven - 6. juni 1980 nr 21

Av handelsloven framgår det at kommunene kan fastsette «vedtekter» om torghandel, bl a med næringsmidler for å regulere handelen som sådan. Det samme gjelder for handel utenom fast utsalgssted. Til tross for at loven ikke er vedtatt for å sikre helse har flere kommuner inntatt slike bestemmelser i sine forskrifter.

Det kan vises til Odda kommunes forskrift om handel utenom fast utsalgssted av 3.9.1985 og til torgforskrift av 17. 8. 1990. Den første henviser til sentrale næringsmiddelforskrifter og den andre krever godkjennelse av næringsmiddeltilsynet for torghandel. Begge forskriftene har dessuten bestemmelser om utformingen av salgsplassen, f eks at frambudte næringsmidler må plasseres minst 60 cm over bakken. Disse to forskriftene representerer mao en dobbelthjemling også på kommunalt nivå.

Overtredelse av handelsloven kan straffes med bøter eller fengsel inntil tre måneder.

Forvaltningsansvaret av loven er tillagt Nærings- og energidepartementet.

Loven omfatter ikke Svalbard.

5.8 Straffeloven - 22. mai 1902 nr 10

Lovens formål er at trussel om straff skal virke preventivt uten at en stiller opp detaljerte adferdsregler slik det er gjort i de andre lovene det er redegjort for.

Straffeloven har flere bestemmelser som bl a kan bidra til å forhindre helseskade i forbindelse med næringsmidler:

• § 153 (tilsetting av gift e.l.),

• § 154 (utbredelse av smittsomme sjukdommer) og

• § 156 (overtredelse av regler for forebyggelse av smittsomme sjukdommer),

Overtredelse av disse bestemmelsene er forbrytelser. I tillegg er det også flere forseelser som har relevans her:

• § 357 (overtredelse av regler for forebyggelse av smittsomme sjukdommer),

• § 359 (salg av forfalskede, umodne, bedervede, dårlig tilberedelse og oppbevaring av næringsmidler),

• § 362 (salg e.l. av næringsmidler som ekte trass i at det ikke er tilfelle),

• § 363 (salg av næringsmidler under feilaktig navn og betegnelser) og

• § 370 (uriktig vareangivelse/varefakta).

Noen av de nevnte bestemmelsene rammer generell forgiftning, noen utbredelse av sunnhetsfarlige varer generelt og noen frambud av helseskadelige næringsmidler.

Ifølge forarbeidene har disse bestemmelsene som formål å gjøre forfalskning og forgiftning av næringsmidler straffbart. Dette var nødvendig fordi man i Sundhetsloven ikke hadde egne straffebestemmelser. Dette ble endret ved vedtakelsen av næringsmiddelloven og andre næringsmiddellover. I dag er det derfor en dobbelthjemling av straffebud knyttet til behandling og frambud av næringsmidler.

Straffeloven har også andre bestemmelser med relevans for denne utredningen. Det vises til §§ 270 og 271 (bedrageri) og 294 (fremkallelse av villfarelse).

Det følger av Svalbardloven § 2 at straffeloven gjelder på Svalbard.

5.9 Svalbardloven - 17. juli 1925 nr 11

I medhold av Svalbardloven ble det den 15.6.1928 fastsatt en forskrift om «læge- og sundhetsforholdene» på Svalbard. Forskriftens § 11 bestemmer bl a at «Matvarer skal oppbevares i rene beholdere og beskyttes mot støv og annen forurensning. Den som håndterer varene skal iakta den største renslighet.»

§ 12 bestemmer at «Bedervede eller sundhetsskadelige nærings- eller nydelsesmidler må ikke brukes, selges eller overdras på annen måte. Det er forbudt å bruke eller selge nærings- og nydelsesmidler som kommer fra steder hvor det ikke blir iaktatt tilbørlig renslighet ved varenes tilvirkning, behandling, opbevaring eller forsendelse. Sysselmannen kan som kontrollmyndighet kreve utlevert de nødvendige prøver og kan beslaglegge og om nødvendig tilintetgjøre sunnhetsskadelige varer og gjenstander.

Basillebærere for farlig smittsom sykdom må ikke delta i fremstilling, håndtering eller forhandling av nærings- eller nydelsesmidler.»

Forvaltningsansvaret for Svalbardloven er tillagt Justisdepartementet, mens ansvar for helse- og næringsmidler ivaretas av Sosial- og helsedepartementet. Som angitt i forskriften er utøvende kontrollorgan Sysselmannen på Svalbard.

Det praktiske tilsyn utføres av helsesøster.

5.10 Andre lover som får betydning for næringsmidler

Det anførte foran viser at lovgivningen som regulerer næringsmidler i en eller annen sammenheng er svært variert. Det er heller ingen skarp grense mellom disse lovene og andre lover. Vi finner derfor grunn til å nevne en del slike tilgrensende lover. Det ville imidlertid bli for omfattende å presentere disse lovene nærmere. Vi nøyer oss derfor med å gruppere de etter grenseflatene og summarisk nevne de enkelte lovene.

Grenseflatene er mange og varierte. Flere lover regulerer tilgrensende hensyn og flere ivaretar andre hensyn, men kan i enkelte tilfelle få tilsvarende konsekvenser som næringsmiddellovgivningen, f eks at næringsmidler ikke inneholder giftstoffer e.l.

I denne sammenheng vises det til nødvendigheten av å se hele «kjeden» under ett «fra jord til bord» for at vi skal få trygge næringsmidler. Dette er utvilsomt en riktig tilnærmingsmåte i betydningen av at det er det endelige resultat som teller. Næringsmiddellovgivningen kan og bør derfor ikke ses isolert fra de lover som hjemler inngrep på tidligere stadium i nærings-/produksjonskjeden e.l., men må ses i lys av andre lover som fremmer samme formål eller har tilsvarende effekt.

Det er ikke mulig å kontrollere alle forhold og alle næringsmidler. Næringsmiddelkontrollen kan ikke alene gi tilstrekkelig trygghet for at tilstanden er tilfredsstillende. Det er derfor iverksatt en rekke tiltak for å forebygge helseskadelige næringsmidler. Det er flere lover som direkte eller indirekte skal forhindre at giftstoffer i planter. I denne sammenheng kan nevnes:

• forurensningsloven,

• lov om plantevernmidler m.v.,

• handelsgjødselloven,

• såvareloven og

• plantesjukdomsloven.

Her bør det nevnes at kommunehelsetjenesteloven i tillegg til å hjemle krav til drikkevann har et videre formål som redegjort for foran. Enkelt sagt hjemler loven inngrep der annen lovgivning ikke har gitt tilstrekkelig vern av befolkningen, f eks forurensningsloven. Kommunehelsetjenesteloven fokuserer mao på resultatene og gir adgang til å angripe årsakene uten hensyn til hva de er.

I næringsmiddelloven er næringsmidler avgrenset mot legemidler. Det innebærer at legemiddelloven må iaktas.

Den senere tids hendelser i Storbritannia (kugalskap) har medført økt fokus på dyrefôrlovgivningen.

Friske dyr er en forutsetning for helsesikre næringsmidler. Det er flere lover som har det til formål:

• lov om tiltak mot dyresjukdommer,

• fiskesjukdomsloven,

• fiskeoppdrettsloven og

• bipestloven.

Veterinærloven bestemmer at bare veterinærer kan ta sjuke dyr til behandling og foreskrive medikamenter. Dyrs helsetilstand er også betinget av hvordan de behandles og fanges. Det vises derfor til

• dyrevernloven,

• viltloven,

• lov om saltvannsfiskeriene og

• lakseloven.

I tillegg er det nære forbindelser mellom næringsmiddellovgivningen og

• alkohollovgivningen og

• tobakksloven.

Krav om merking av næringsmidler er bl a innført for å forhindre villedende opplysninger. Tilsvarende formål ligger også til grunn for

• varemerkeloven og

• lov om fellesmerker.

Næringsmidler kan påføre skade og ansvar kan derfor påløpe med utgangspunkt i produktansvarsloven.

Flere av næringsmiddellovene regulerer også andre varer enn næringsmidler og med berøringspunkter til andre lover enn de som er nevnt her. Problemstillinger som dette reiser er drøftet nedenfor i kap 6.