3 Lovens formål samt stedlig og saklig virkeområde

3.1 Gjeldende rett

3.1.1 Lovens formål

Verdipapirhandelloven inneholder ingen konkret formålsbestemmelse. I NOU 1978:42 er det imidlertid uttalt at målsettingen for lovgivningen om verdipapirhandel må være å legge forholdene best mulig til rette for effektiv, sikker og ordnet verdipapirhandel. Utvalget uttalte videre (NOU 1978:42 s. 78):

«Den samfunnsmessige betydningen av verdipapirhandelen tilsier dette. Det samme gjør hensynet til de parter som opptrer på verdipapirmarkedet, dvs. selskaper hvis verdipapirer markedsføres eller omsettes, investorene og fondsmeglerne og andre formidlere av handel i verdipapirer. Det er særlig grunn til å fremheve hensynet til den store gruppe private små-investorer som i senere år har gjort seg sterkt gjeldende på verdipapirmarkedet. Vernet av forbrukerinteresser blir således et vesentlig element i lovgivningen om verdipapirhandel.»

I Ot.prp. nr. 68 (1984-85) s. 8 slutter departementet seg til at lovens siktemål bør, som anført av utvalget, være å legge forholdene til rette for en effektiv, sikker og ordnet verdipapirhandel. Finanskomiteen sa seg enig i dette i Innst.O. nr. 91 (1984-85) s. 10.

I tillegg til de generelle uttalelsene om lovens formål knyttes det i forarbeidene enkelte formålsbetraktninger til de enkelte bestemmelser.

3.1.2 Lovens stedlige virkeområde

Som nevnt i punkt 3.1.3 omfatter definisjonen av verdipapirer både norske og utenlandske verdipapirer. Vphl. inneholder ingen særskilt bestemmelse om lovens virkeområde. I NOU 1978:42 s. 141 uttales det følgende om lovens stedlige virkefelt:

«Loven vil gjelde omsetning av verdipapirer her i riket, men utvalget har ikke funnet det nødvendig å ta dette med i lovteksten. Det avgjørende i denne forbindelse må være hvor omsetningen finner sted, omsetning i utlandet vil således ikke være undergitt bestemmelsene i denne lov. Det kan selvsagt være hensyn som taler for å innføre meglertvang dvs. plikt til å benytte norsk fondsmegler – også ved slik omsetning, men dette kan ikke begrunnes ut fra de hensyn som ligger bak en lov som denne. Det som her er sagt gjelder tilsvarende for tegning og markedsføring av verdipapirer for egen eller fremmed regning.»

Spørsmålet om stedlig virkeområde er ikke direkte omtalt i Ot.prp. nr. 68 (1984-85). Departementet uttaler imidlertid (s.8):

«Departementet legger frem utkast til en lov om verdipapirhandel som generelt regulerer verdipapirhandelsspørsmål. Det er ikke foretatt vesentlige endringer i den ramme og det opplegg som ble lagt til grunn i utvalgets utkast.»

I Innst.O. nr. 91 (1984-85) er det ikke gitt uttrykk for generelle synspunkter når det gjelder lovens stedlige virkeområde.

Etter at man i stor grad har gått over til et papirløst verdipapirmarked der verdipapirene registreres i Verdipapirsentralen, og handelen over børs har blitt elektronisk basert, har det oppstått en del spørsmål knyttet til hvilken handel loven kan anses å omfatte. Slike spørsmål har særlig blitt aktualisert i forbindelse med norske meglerforetaks handel knyttet til utenlandske verdipapirer og utenlandske meglerforetaks handel knyttet til norske verdipapirer. Myndighetene har på bakgrunn av konkrete spørsmål som har vært reist, gitt uttrykk for sitt syn på anvendelsesområdet knyttet til konkrete bestemmelser i loven.

Når det gjelder anvendelsesområdet for reglene om verdipapirforetak og deres virksomhet, vil de EU-direktiver utvalgets første delinnstilling bygger på, kunne gi noe veiledning. Det vises dessuten til straffeloven § 12 om at forsåvidt ikke annet er særlig bestemt eller vedtatt i overenskomst med fremmed stat, får norsk straffelov anvendelse på handlinger som er foretatt i riket. Det er gitt særlige regler om norsk straffelovs anvendelse på bl.a. handlinger som er foretatt i utlandet av norsk statsborger og handlinger som er foretatt i utlandet av utlending. Straffeloven § 12 vil supplere vphl. idet overtredelse av et stort antall av lovens regler er straffesanksjonert.

Den nærmere drøftelse av virkeområdet for de av lovens bestemmelser som foreslås i denne innstillingen, fremgår under hvert enkelt kapittel nedenfor.

3.1.3 Saklig virkeområde

Lovens saklige virkeområde er virksomhet i tilknytning til omsetning av verdipapirer/finansielle instrumenter.

Lovutvalget foreslo i delinnstilling I en egen definisjon av finansielle instrumenter. Den foreslåtte lovendring er i Ot.prp. nr. 15 (1995-96) lagt til grunn forsåvidt gjelder lovens bestemmelser om tillatelse til å yte investeringstjenester samt rammevilkår for investeringsforetaks virksomhet.

I relasjon til lovens alminnelige regler i kap. 1, 2 og 2a gjelder definisjonen av verdipapirer i vphl. § 1. Det er de regler som behandles i denne utredningen. Som verdipapirer etter § 1 (jf, Ot.prp. nr. 15 § 1-1) regnes:

1. norske eller utenlandske obligasjoner – ihendehaverobligasjoner eller andre omsetningsgjeldsbrev hvorav det utstedes eller registreres mange i sammenheng og med lik tekst (mengdegjeldsbrev) – unntatt obligasjoner tilknyttet leierett til bolig eller annet areal i bebygget eiendom.

2. norske eller utenlandske aksjer eller lignende papirer som gir rett til forholdsmessig andel i kapital i et aksjeselskap, kommandittaksjeselskap, verdipapirfond eller lignende selskap – unntatt aksjer og andeler som går inn under lov av 16. juni 1989 nr. 53 om eiendomsmegling § 1-1 første ledd nr. 3 og 4.

3. tegningsrettsbevis, tildelingsbevis, interimsbevis eller lignende bevis på rett til verdipapirer som nevnt i bokstav a og b,

4. rente- og utbyttekuponger knyttet til verdipapirer som nevnt i bokstavene a og b,

5. opsjoner knyttet til verdipapirer som nevnt i bokstavene a) eller b) og som er beregnet 0,på alminnelig omsetning,

6. indeksopsjoner som er beregnet på alminnelig omsetning,

7. andre verdipapirer eller lignende fondsaktiver som er beregnet på alminnelig omsetning etter departementets bestemmelse.

Bokstav a) omfatter også konvertible obligasjoner. Innskudd med tilhørende innskuddsbok eller tilsvarende innskuddsbevis, reguleres ikke av vphl. men av banklovgivningen og gjeldsbrevloven. Bokstav b) omfatter etter sin ordlyd bl.a. andeler i kommandittaksjeselskaper. Denne selskapsform har imidlertid bortfalt etter ikrafttredelsen av selskapsloven av 24. juni 1985 nr. 83. Unntaket for andeler som går inn under lov om eiendomsmegling gjelder når omsetningen av andelene hovedsaklig tar sikte på overdragelse av eiendom eller leierett til fast eiendom. Bokstav c) omfatter verdipapirer av midlertidig karakter som er omsettelige i en kortere periode. Omsetning av rente- og utbyttekuponger, jf. bokstav d) er mindre aktuelt enn tidligere idet registrering i VPS medfører utbetaling av slik avkastning ved direkte kreditering av den berettiges pengekonto. I forbindelse med fastsettelse av forskrift 6. september 1988 har Finansdepartementet fastsatt at grunnfondsbevis skal anses som verdipapir, jf. bokstav g).

Det følger av vphl. § 1 annet ledd at Kongen (delegert til Finansdepartementet) kan bestemme at en eller flere av denne lovs bestemmelser skal få anvendelse på andeler i andre selskaper eller foretak enn dem som er nevnt i første ledd bokstav b. Departementet har fastsatt at enkelte av lovens bestemmelser skal gis anvendelse for andeler i kommandittselskaper, jf. midlertidig forskrift 14. desember 1989.

Etter utvalgets forslag i NOU 1995:1 som er lagt til grunn i Ot.prp. nr. 15 (1995-96), vil vphl. § 2 (jf. proposisjonen § 1-2) etter endringen inneholde følgende definisjoner:

1. verdipapirhandel – kjøp eller salg, samt markedsføring eller tegning, for egen eller fremmed regning av verdipapirer,

2. Børsstyret – Børsstyret ved Oslo Børs

3. opsjonshandel – verdipapirhandel som gjelder opsjoner eller indeksopsjoner,

4. opsjon – avtale om rett til å kjøpe eller selge et antall verdipapirer til en fastsatt kurs innen eller på et bestemt tidspunkt,

5. indeksopsjon – avtale hvoretter det til fastsatt tid skal skje avregning/oppgjør mellom partene på grunnlag av endringer i en angitt indeksverdi for en bestemt gruppe av verdipapirer,

6. termin – avtale om levering av et antall verdipapirer til fastsatt kurs innen eller på et bestemt tidspunkt,

7. terminhandel – verdipapirhandel som gjelder terminer,

8. Verdipapirkontrollen – den myndighet som av departementet er gitt i oppgave å forestå kontroll med fondsmeglerforetaks virksomhet og med overholdelsen av denne lovs bestemmelser.

3.2 Utvalgets vurderinger

3.2.1 Lovens formål

Etter utvalgets syn bør lovens formål fortsatt være å legge forholdene til rette for en effektiv, sikker og ordnet verdipapirhandel, slik at verdipapirmarkedet kan fungere tilfredsstillende som kapitalkilde for næringsliv og institusjoner. Et verdipapirmarked kan sies å fungere effektivt når prisene i markedet reflekterer den underliggende realøkonomiske verdi bak det enkelte verdipapir. Ordnet handel henspeiler blant annet på hvordan selve markedsplassen fungerer, noe som igjen vil påvirke hvor riktige prisene i markedet er. At handelen er sikker kan først og fremst assosieres med selve oppgjørsfunksjonen i verdipapirmarkedene.

Når det gjelder den nærmere begrunnelse for formålsparagrafens utforming vises til kap. 2, jf. særlig punkt 2.1 om koblingen mellom formålsparagrafens uttrykk og den økonomiske beskrivelse av aktiviteten og reguleringsbehovet i verdipapirmarkedene. Mellom hensynet til effektivitet på den ene side og hensynet til sikkerhet og orden på den annen side, kan det tenkes å oppstå motstrid i det enkelte tilfelle. Utvalget vil imidlertid peke på at noen av de mest effektive og likvide verdipapirmarkeder i den vestlige verden, også er blant dem som er underlagt en omfattende regulering. En viss grad av regulering synes å være nødvendig for å skape tillit blant investorer og verdipapirutstedere. Det sentrale vurderingskriterium er at reguleringens omfang står i forhold til behovet og de kostnader reguleringen medfører for markedsdeltagerne. Lovens enkelte bestemmelser skal bidra til at det oppnås den rette balanse for de enkelte reguleringsområder. Dette gjelder reglene om verdipapirforetak og deres virksomhet, de mer generelle handelsregler og etiske regler som gjelder for alle markedsaktørene og reglene om tilsyn med verdipapirmarkedet. Mot denne bakgrunn vil utvalget foreslå at formålet lovfestes. Den foreslåtte formålsparagrafen vil være retningsgivende for tolkningen av loven og for skjønnsutøvelse i medhold av loven.

3.2.2 Lovens stedlige virkeområde

3.2.2.1 Generelle regler om handel med finansielle instrumenter

De lovendringer utvalget foreslår i denne innstillingen bygger fortsatt på det utgangspunkt at loven skal omfatte omsetning av finansielle instrumenter i Norge. Utvalget peker på at det norske regelverket vil gjelde uavhengig av investorenes nasjonalitet, og også i noen grad handel som foretas i utlandet.

Som kjent kan norsk tvangsmyndighet bare utøves i Norge. Overfor utlendinger kan slik håndhevelse skje dersom de har verneting i Norge, eller dersom egne konvensjoner gir adgang til fullbyrdelse av norske dommer eller myndighetsvedtak i utlandet. Utvalget er ikke kjent med slike konvensjoner for myndighetsvedtak på verdipapirrettens område. Utvalget vil imidlertid ikke se bort fra at sivile dommer med tilknytning til verdipapirhandellovens bestemmelser, vil kunne falle inn under en av de konvensjoner som gjelder ved fullbyrdelse i andre land, på privatrettens område. Regler som er gitt av hensyn til det norske verdipapirmarkedet, vil etter dette ikke kunne håndheves på samme måte overfor utenlandske og norske investorer. Dette er imidlertid en generell problemstilling som ikke er særskilt for verdipapirretten.

Utvalget foreslår enkelte presiseringer av anvendelsesområdet for de enkelte bestemmelser. Dette i første rekke for å avklare en del avgrensningsspørsmål som har oppstått. Utvalget har i denne forbindelse lagt vekt på at det norske regelverket må ses i sammenheng med tilsvarende regler i andre europeiske land på områder der det er gitt felles minimumsregler innen EØS-området. Når det gjelder norske investorers handel i utenlandske markeder er det forøvrig lagt vekt på å klargjøre at det norske regelverket ikke gir noen beskyttelse i slike tilfeller. Norske investorer som opererer i utenlandske verdipapirmarkeder, må forholde seg til de regler som gjelder i dette markedet, på samme måte som utenlandske investorer som handler i det norske markedet, må holde seg til de regler som gjelder her. Som det fremgår nedenfor, vil dette kunne stille seg annerledes der norske meglere er involvert i en handel.

I likhet med gjeldende rett vil utkastet bygge på den alminnelige avgrensning som er gitt i straffelovens bestemmelser. Det vises til at det følger av straffeloven § 12 første ledd at spørsmålet om en straffebestemmelses stedlige virkeområde beror på en tolkning av det enkelte straffebud, og at § 12 vil gjelde i mangel av særlige bestemmelser i straffebudet.

Den nærmere avgrensning av de regler utvalget foreslår i denne instillingen fremgår under hvert enkelt kapittel nedenfor. Anvendelsesområdet for de regler utvalget har foreslått i NOU 1995:1 (jf. Ot.prp. nr. 15 (1995-96)) er nærmere drøftet i punkt 3.2.2.2 nedenfor. Lovens saklige virkeområde er forøvrig foreslått presisert, og noe endret gjennom de definisjoner som foreslås i punkt 3.2.3.

3.2.2.2 Regler om verdipapirforetak og deres virksomhet

3.2.2.2.1 Tillatelse til å yte investeringstjenester

De regler utvalget har foreslått i NOU 1995:1 om tillatelse til å yte investeringstjenester, gjelder investeringstjenester som ytes i Norge. Dersom det ytes investeringstjenester til investorer bosatt i Norge, forutsetter dette derfor i utgangspunktet tillatelse i henhold til de vilkår loven stiller. Et unntak er der EØS-foretak er gitt slik tillatelse i hjemlandet. Slike foretak kan i medhold av hjemlandstillatelsen drive virksomhet i Norge enten ved å etablere filial eller gjennom såkalt grenseoverskridende virksomhet. Det skal imidlertid gis melding om slik virksomhet etter nærmere regler fastsatt i loven. Foretak fra land utenfor EØS-området kan drive virksomhet i Norge etter særskilt tillatelse.

Vurderingen av om et utenlandsk foretak driver virksomhet i Norge, slik at det enten må ha tillatelse eller gi melding etter vphl., kan være vanskelig ved grenseoverskridende virksomhet. Som nevnt i NOU 1995:1 antar utvalget at det vil utvikles en internasjonal praksis både innen EØS-området og mellom EU og USA og Japan, mht. den nærmere avgrensning av hva som anses som grenseoverskridende virksomhet.

Etter utvalgets syn må spørsmålet om i hvilket land det ytes investeringstjenester, avgjøres etter en konkret vurdering. Som utgangspunkt bør det ses hen til om verdipapirforetaket selv henvender seg til investorer i det norske markedet, eller om investorene kontakter foretaket på eget initiativ. Utvalget legger til grunn at det som hovedregel ikke skal regnes som virksomhet i Norge der investorene kontakter utenlandske verdipapirforetak. Dette gjelder uavhengig av antall investorer som på eget initiativ velger å benytte det utenlandske foretaket. I tilfeller der utenlandske foretak tilbyr sine tjenester i det norske markedet, må foretaket følge reglene om tillatelse eller melding etter vphl. uavhengig av om tilbudet skjer i form av f.eks. en annonsering, eller om det tas direkte kontakt med enkelte investorer. Utvalget viser i denne forbindelse til EU-kommisjonens Draft Commission Communication, Freedom to provide services and the interest of the general good in the Second Banking Directive, 95/C 291/06. Kommisjonen gir her uttrykk for endel synspunkter mht. hva som skal regnes som grenseoverskridende virksomhet i relasjon til bankvirksomhet. Det er lagt til grunn at generell annonsering av en kredittinstitusjons tjenester i utgangspunktet ikke vil anses som slik grenseoverskridende virksomhet som skal meldes til myndighetene. Der annonseringen fremstår som en invitasjon til å etablere forretningsforbindelse, vil det regnes som grenseoverskridende virksomhet dersom annonsen inneholder tilstrekkelig informasjon til at leseren/kunden kan gjøre seg opp en mening (om f.eks. rente, omkostninger mv.) og kontrakten kan inngås i leserens hjemland uten at kredittinstitusjonen og kunden er tilstede på samme sted til samme tid (f.eks. ved handel pr. telefon, vedlagt svarblankett mv.). Dersom kredittinstitusjonen etter en annonsering, har til hensikt å oppsøke leseren/kunden i vedkommendes hjemland, er det lagt til grunn at enhver annonse vil anses som grenseoverskridende virksomhet som forutsetter melding til myndighetene.

Verdipapirhandellovutvalget antar at EU-kommisjonens synspunkter forsåvidt gjelder kredittinstitusjoner også vil gjøre seg gjeldende i forhold til verdipapirforetak som ikke er kredittinstitusjon. Det vises forøvrig til at Kommisjonen har invitert alle interesserte til å gi merknader til de nevnte synspunkter. Det fremstår dermed som at prosessen med å utvikle en europeisk praksis på dette området er godt i gang. Verdipapirhandellovutvalget viser til at denne praksisen som nevnt må tillegges betydning for praktiseringen av den norske verdipapirhandelloven.

3.2.2.2.2 Virksomhetsbestemmelser for utenlandske foretak som driver virksomhet i Norge

Utvalget har i NOU 1995:1 foreslått regler om organisering av virksomheten, krav til å opptre i samsvar med god forretningsskikk og virksomhetsregler forøvrig. Utvalgets forslag er i all hovedsak lagt til grunn i Ot.prp. nr. 15 (1995-96). I proposisjonen er det foreslått en særskilt bestemmelse om hvilke av lovens regler som skal komme til anvendelse for utenlandske foretak som driver virksomhet i Norge. Det er foreslått at Kongen kan gjøre unntak fra reglene der virksomheten er begrenset eller der foretakets virksomhet er regulert av tilsvarende bestemmelser fastsatt av myndighetene i foretakets hjemstat. Etter forslaget skal reglene kun gjelde den virksomhet det utenlandske foretaket utfører i Norge. Den nærmere avgrensning av hvilken virksomhet som utføres i Norge, blir ved grenseoverskridende virksomhet den samme som nevnt over.

Også ved ytelse av tjenester gjennom filial kan det i utgangspunktet være vanskelig å skille mellom virksomhet rettet mot det norske markedet og virksomhet rettet mot f.eks. hjemstaten. Det vises til at utenlandsk filial etablert i Norge vil kunne drive grenseoverskridende virksomhet i andre EØS-stater etter de fastsatte meldepliktsreglene. Spørsmålet om hva som skal anses som slik grenseoverskridende virksomhet, blir forsåvidt det samme som nevnt i punkt 3.2.2.2.1. Et særskilt avgrensningsproblem kan imidlertid reises der filialen driver virksomhet rettet mot hjemstaten, og det derfor ikke skal gis noen særskilt melding etter EØS-reglene. Utvalget legger til grunn at bestemmelsene i vphl. i utgangspunktet skal gjelde filialens virksomhet i sin helhet. Dersom det ytes grenseoverskridende virksomhet i andre EØS-stater, må det i samsvar med de prinsipper som nevnt i punkt 3.2.2.2.1 vurderes hvilken virksomhet som skal anses foretatt i det norske verdipapirmarkedet og hva som skal anses som virksomhet i annen EØS-stat. Utvalget legger til grunn at det på bakgrunn av den praksis som antas utviklet, samt på bakgrunn av samarbeid mellom ulike lands tilsynsmyndigheter, vil utvikles grunnlag for å gjøre de nødvendige unntak fra vphl. i tilfeller der utenlandsk foretaks virksomhet i Norge er regulert av tilsvarende regler fastsatt av myndighetene i hjemstaten. Tilsvarende gjelder i forhold til foretak fra stater utenfor EØS-området.

Det vises forøvrig til at det for enkelte av lovens bestemmelser er direkte fastsatt i forslaget at disse bare skal komme til anvendelse forsåvidt gjelder finansielle instrumenter notert på norsk børs eller utstedt av norsk foretak. Dette gjelder reglene om ansattes adgang til å drive næringsvirksomhet, foretakenes short salg for egen regning, ansattes adgang til å handle for egen regning, formidling av short salg og lån av finansielle instrumenter.

3.2.2.2.3 Virksomhetsregler for norske foretak

3.2.3 Lovens saklige virkeområde

3.2.3.1 Verdipapirer/finansielle instrumenter

Som nevnt har utvalget foreslått en ny definisjon av finansielle instrumenter. Definisjonene bygger på ISD. Definisjonene er foreløpig bare foreslått gjort gjeldende for lovens regler om adgang til å yte investeringstjenester. Omsettelige verdipapirer er blant de instrumenter som inngår i definisjonen av finansielt instrument. Som omsettelig verdipapir regnes etter direktivets bestemmelser som er foreslått tatt inn i loven, jf. Ot.prp. 15 (1995-96):

1. aksjer og andre verdipapirer som kan sidestilles med aksjer,

2. obligasjoner og andre gjeldsinstrumenter som kan omsettes på lånemarkedet, eller

3. alle andre verdipapirer som normalt omsettes og som gir rett til å erverve ethvert slikt omsettelig verdipapir ved tegning eller ombytting, eller som gir rett til et kontantoppgjør.»

For i størst mulig grad ha lik begrepsbruk i loven, vil utvalget søke å bygge på den definisjon som er foreslått av finansielle instrumenter og den foreslåtte underdefinisjon av omsettelige verdipapirer, også når det gjelder de regler som foreslås i denne utredningen. De fleste av lovens alminnelige regler i kapittel 1, 2 og 2a har alt i dag en egen avgrensning av hvilke verdipapirer som omfattes. Eksempelvis omfatter forbudet mot innsidehandel, verdipapirer som er gjenstand for organisert omsetning. Reglene om tilbudsplikt samt reglene om meldepliktig verdipapirhandel omfatter børsnoterte aksjer. Anvendelsesområdet for disse bestemmelsene kan etter utvalgets syn knyttes til den foreslåtte definisjon av finansielt instrument og omsettelig verdipapir. Selv om lovens anvendelsesområde knyttes til de nevnte definisjoner, viser utvalget til at det hverken etter gjeldende rett eller etter utvalgets forslag, vil kunne benyttes disse definisjonene gjennomgående i loven. Enkelte bestemmelser skal kun gis anvendelse på de enkelte verdipapirer eller instrumenter som omfattes av definisjonen.

Utvalget foreslår etter dette at definisjonen av verdipapirer i vphl. § 1 oppheves. Det antas at det aktuelle departementet vurderer i hvilken grad den nye definisjonen av finansielle instrumenter og omsettelige verdipapirer, bør legges til grunn i andre lover enn vphl.

3.2.3.2 Konsolidert gruppe

En rekke av vphls regler inneholder i dag regler om konsolidering. Verdipapirer som innehas av en persons personlige nærstående, et selskaps datterselskap mv. skal regnes som verdipapirer innehatt av vedkommende person eller selskap. Utvalget foreslår med visse endringer en videreføring av konsolideringsbestemmelsene. For å forenkle lovteksten foreslås det gitt en felles konsolideringsbestemmelse for de tilfeller der de konkrete regler begrunner slik konsolidering. Lovteknisk foreslås det at en slik felles bestemmelse gis i form av en egen definisjon av verdipapireieres nærstående.

Utvalget foreslår at det med verdipapireiers nærstående skal menes

1. dennes ektefelle, mindreårige barn eller personer som vedkommende lever sammen med i ekteskapslignende forhold,

2. selskap innen samme konsern som verdipapireieren,

3. selskap hvor verdipapireieren alene eller sammen med noen som nevnt nr. 1 eller 4 har slik innflytelse som nevnt i aksjeloven § 1-2 første og annet ledd eller selskapsloven § 1-2 annet ledd, eller

4. noen som det må antas at verdipapireieren har forpliktende samarbeid med når det gjelder å gjøre bruk av rettighetene som verdipapireier.

Som det vil fremgå i merknadene til de ulike regler som foreslås, vil det i enkelte forbindelser foretas konsolidering i forhold til alle som nevnt i punkt 1 til 4, mens det i andre tilfeller bare vil foretas konsolidering etter enkelte av punktene. Konsolideringsbestemmelser er aktuelt i forhold til de regler som foreslås om meldeplikt for tillitsvalgte og ansatte i utstederselskaper, flagging av erverv ved større aksjeposter og rettigheter til aksjer, samt tilbudsplikt. I tillegg vises det til de bestemmelser utvalget tidligere har foreslått om ansattes egenhandel.

En nærmere gjennomgang av de ulike grunnlag for konsolidering fremgår i kap. 9 om tilbudsplikt. Ettersom tilbudsplikten må anses som en av de mest tyngende plikter som følger av vphl., har utvalget funnet det hensiktsmessig å knytte vurderingen av ulike konsolideringsgrunnlag til dette regelsettet. De vurderinger som fremgår i kap. 9 vil imidlertid også gjelde tilsvarende i forhold til de øvrige regelsett som inneholder konsolideringsbestemmelser.

3.2.3.3 Oppgjørsvirksomhet (clearing)

Utvalget foreslår en egen definisjon av oppgjørsvirksomhet. Som oppgjørsvirksomhet foreslås å regnes yrkesmessig virksomhet som består i å tre inn som part eller på annen måte garantere for oppfyllelse av avtaler som gjelder finansielle instrumenter som nevnt i § 1-2 annet ledd nr. 4-7 og forpliktelser vedrørende lån av finansielle instrumenter.

Utvalget er oppmerksom på at oppgjørsvirksomhet språklig sett også kan knyttes til slik virksomhet som utføres av verdipapirforetak, Norges Bank og Verdipapirsentralen. Utvalget har imidlertid ikke funnet noe mer dekkende betegnelse, og legger til grunn at selve definisjonen vil bidra til å forhindre misforståelser.

Reglene for adgang til, og vilkår for å drive oppgjørsvirksomhet, fremgår i kapittel 11 om handel i derivater.

3.2.3.4 Regulerte markeder

I Ot.prp. nr. 15 (1995-96) er det foreslått en definisjon av regulert marked i samsvar med ISD. Definisjonen har betydning i forhold til de forslag som fremsettes i proposisjonen vedrørende regler om verdipapirforetaks egenhandel og regler om rapporteringsplikt til tilsynsmyndigheten. Med regulert marked menes etter forslaget «et marked som:

1. fungerer regelmessig,

2. reguleres av bestemmelser, gitt eller godkjent av myndighetene, om vilkårene for hvordan markedet skal virke, herunder vilkår for adgang til markedet, vilkår for opptak til kursnotering og vilkår for at et finansielt instrument kan omsettes på markedet, og

3. reguleres av krav til rapportering og åpenhet.»

I det norske markedet er det i dag bare børs med konsesjon etter børsloven som kan anses som et regulert marked etter denne definisjonen.

Gjeldende vphl. inneholder en rekke bestemmelser der anvendelsesområdet er knyttet til børsnoterte verdipapirer. Dette gjelder bl.a. reglene om tilbudsplikt. I enkelte tilfeller er anvendelsesområdet knyttet til verdipapirer som er gjenstand for organisert omsetning. Dette gjelder f.eks. forbudet mot innsidehandel. I det norske markedet vil det i dag bare være verdipapirer omsatt på børsen, som kan sies å være gjenstand for slik organisert omsetning. Det vises forøvrig til at utvalget foreslår en rekke presiseringer når det gjelder de ulike bestemmelsers stedlige virkeområde. Bl.a. foreslås det presisert at det med børsnoterte finansielle instrumenter menes finansielle instrumenter notert på norsk børs.

Ettersom det bare er finansielle instrumenter notert på norsk børs som i dag vil anses å omsettes i et norsk regulert marked, anser utvalget det ikke nødvendig å foreslå endringer i anvendelsesområdet for de bestemmelser som i dag knytter seg til børsnoterte finansielle instrumenter. Dette gjelder reglene om tilbudsplikt og flagging. I tillegg vil det også i forhold til de foreslåtte regler om prospektkrav ved offentlige tilbud, være av betydning om de finansielle instrumentene er børsnoterte.

Også når det gjelder reglene om innsidehandel og meldeplikt ved handel foretatt av utstederselskapenes tillitsvalgte og ansatte, er det utvalgets syn at anvendelsesområdet mest hensiktsmessig kan knyttes til børsnoterte finansielle instrumenter. Dette medfører ingen endring i rettstilstanden pr. i dag, idet det som nevnt kun er børsnoterte verdipapirer som kan anses å være gjenstand for organisert omsetning i Norge i dag. De nye reglene om kursmanipulasjon foreslås å ha tilsvarende anvendelsesområde som innsidereglene.

Utvalget anser det som en fordel at de av lovens bestemmelser som skal beskytte aktørene i et organisert marked, gis identisk anvendelsesområde. Selv om det i det norske markedet i dag kun er ett organisert marked, ser utvalget ikke bort fra at dette kan endres i fremtiden. Dersom det etableres andre organiserte og regulerte markeder, vil hensynet bak de ovenfor nevnte regler, etter utvalgets syn tilsi at disse bør komme til anvendelse også på andre regulerte markeder. Utvalget foreslår derfor en bestemmelse om at departementet kan fastsette at de av lovens bestemmelser som gjelder finansielle instrumenter notert på norsk børs, skal gjelde tilsvarende for finansielle instrumenter som omsettes i regulerte markeder slik disse er foreslått definert i loven. Det foreslås videre at departementet kan fastsette at kompetanse som i loven er tillagt børsen, skal tillegges andre regulerte markeder.

Utvalget nevner i denne forbindelse at slik overføring av kompetanse forutsetter en vurdering av mulighetene og systemet for påklaging av vedtak truffet av det regulerte markedet. Utvalget antar at det i slike tilfeller vil vurderes å benytte Børsklagenemnden også ved vedtak fattet i andre regulerte markeder. Utvalget har ikke tatt stilling til om dette forutsetter en justering av børslovens regler.