12 Administrasjon og saksbehandling

12.1 Gjeldende rett

12.1.1 Allment

Eiendomsskatteloven gir regler om kommunal eiendomsskatt, jf kapittel 2 ovenfor. Det er opp til kommunestyret i den enkelte kommune å avgjøre hvorvidt det skal skrives ut eiendomsskatt i kommunen, under forutsetning av at lovens vilkår for utskriving for øvrig er til stede. Videre følger det av loven at spørsmålene om det skal skrives ut eiendomsskatt, hvor det skal utskrives eiendomsskatt, med hvilke satser og etter hvilke regler eiendomsskatten skal skrives ut, vedtas av kommunestyret i forbindelse med den årlige budsjettbehandlingen. Reglene for saksbehandlingen er nærmere beskrevet nedenfor.

I henhold til eiendomsskatteloven er det kommunen selv som forestår arbeidet med å beregne og kreve inn skatten dersom kommunestyret har vedtatt å skrive ut eiendomsskatt. Eiendomsskatteloven § 14 fastsetter at skatten skal skrives ut av eigedomsskattekontoret. Dette er et organ kommunen i henhold til eiendomsskatteloven skal utvelge til å forestå det administrative arbeidet med utskriving av eiendomsskatt. Ofte vil skatteinnkreverens (kommunekassererens) kontor være utpekt. Innkreving av eiendomsskatten forestås av skatteinnkreveren, jf eiendomsskatteloven § 24.

Etter eiendomsskatteloven § 8 skal de verdier på eiendommene som nyttes i forbindelse med den årlige ligningen legges til grunn ved beregning av eiendomsskatten. Disse reglene er imidlertid ikke iverksatt, og man nytter derfor fortsatt reglene om taksering i skattelov for byene av 18. august 1911. Dette innebærer at det som hovedregel skal skje en alminnelig taksering hvert tiende år. Takseringen bekostes av kommunen. Taksering skal enten skje særskilt ved oppnevnte takstmenn, eller når særlige grunner foreligger og departementet har gitt sitt samtykke, ved bruk av en sakkyndig nemnd. Både skattyter og formannskapet kan kreve avholdt overtakst. Det kan kreves foretatt ny taksering i de mellomliggende år dersom det har inntrådt omstendigheter som har påvirket eiendommens verdi i vesentlig grad i forhold til andre eiendommer.

Finansdepartementet foreslår i Ot prp nr 23 (1995-96) om skattlegging av kraftforetak en delvis ikrafttreden av eiendomsskatteloven § 8, slik at bestemmelsen settes i kraft for kraftverkenes vedkommende. Eiendomsskattetakstene blir da lik ligningsverdiene fra året før eiendomsskatteåret. En slik delvis ikrafttredelse av eiendomsskatteloven § 8 skjer ved kongelig resolusjon. Finanskomiteen uttaler seg ikke eksplisitt om en delvis ikrafttreden av eiendomsskatteloven § 8, men forutsetter i Innst O nr 62 (1995-96) at bestemmelsen settes i kraft for kraftverk.

Eiendomsskattekontoret forestår det administrative arbeidet med taksering av eiendommene. Finansdepartementet har utarbeidet et veiledende utkast til vedtekter for skattetakster over faste eiendommer til bruk ved takseringene. Kommunene står fritt mht om de vil vedta slike regler, eller i stedet vedta regler med et annet innhold. Utkastet inneholder visse minimumskrav til saksbehandlingen ved takseringen av eiendommene i kommunene; bl a regler om sammensetningen av takstnemndene, habilitet, avholdelse av selve taksten, kunngjøring av denne, om overtakst og adgangen til å få gjennomført omtaksering. Eiendomsskattekontoret sørger også for å sende skatteseddel for eiendomsskatten til den enkelte skattyter. Skatten skal så langt råd er være utskrevet før 1. mars i skatteåret, jf eiendomsskatteloven § 14.

Etter eiendomsskatteloven § 15 skal eiendomsskattekontoret utarbeide en eiendomsskatteliste over alle faste eiendommer i kommunen. Eiendomsskattelisten skal inneholde opplysninger om den enkelte eiendoms takstverdi, med hvilken sats skatten er beregnet og hvor mye skatten utgjør. I en tilleggsliste skal de eiendommene som helt eller delvis er fritatt for eiendomsskatt føres opp. Dette følges visstnok ikke opp i praksis. Eiendomskattekontoret må også sørge for at eiendomsskattelistene ligger ute til offentlig gjennomsyn i minst tre uker etter at skatten er fastsatt og vedtaket om utleggelse er kunngjort. Dersom kommunestyret har vedtatt at det skal nyttes bunnfradrag i eiendomsskatten, vil eiendomsskattekontoret måtte tilordne dette til de enkelte eiendommene.

Eiendomsskatteloven kapittel 6 inneholder regler om administrativ og rettslig prøving av vedtak gjort i medhold av loven. Eventuelle klager over eiendomsskatten skal innleveres til eiendomsskattekontoret. Klagene skal etter eiendomsskatteloven § 20 behandles av en særskilt klagenemnd opprettet spesielt for dette formålet, eller av en av de øvrige kommunale nemnder. Det følger imidlertid av eiendomsskatteloven § 33 annet ledd at reglene om administrativ klageadgang ikke er satt i kraft.

Det er som tidligere nevnt opp til kommunestyret i den enkelte kommune å avgjøre om det skal innføres eiendomsskatt i kommunen. Behandlingen av dette spørsmålet skal følge reglene for saksbehandling i folkevalgte organer i kommuneloven av 25. september 1992 kapittel 6.

Eiendomsskatteloven har få regler om selve saksbehandlingen ved avgjørelsen av om det skal innføres eiendomsskatt. Det er nevnt ovenfor at kommunestyret etter eiendomsskatteloven § 10 må fatte vedtaket om eiendomsskatt i forbindelse med budsjettbehandlingen for det kommende skatteåret. I kommuneloven § 35 nr 2 sies det at ved avstemninger over årsbudsjettet stemmes det over forslagene som helhet. Etter kommuneloven § 45 skal kommunestyret vedta budsjettet for kommende år innen utgangen av det inneværende året. Kommuneloven antas imidlertid ikke å være til hinder for at kommunestyret i budsjettåret av eget tiltak kan foreta justeringer i det vedtatte budsjett. Finansdepartementet har i to fortolkningsuttalelser av 26. og 30. januar 1995 gitt uttrykk for at det ikke strider mot eiendomsskatteloven § 10 å innføre eiendomsskatt i tettsteder gjennom en budsjettendring som foretas i skatteåret, dersom fristen i eiendomsskatteloven § 14 overholdes.

Det fremgår også av eiendomsskatteloven § 10 at kommunestyret hvert år skal fastsette hvilke satser og regler som skal anvendes ved utskriving av eiendomsskatt for det kommende år.

Saksbehandlingen ved eiendomsskattekontoret er ikke underlagt reglene i forvaltningsloven, jf eiendomsskatteloven § 31 som sier at forvaltningsloven ikke gjelder i saker etter eiendomsskatteloven. I Ot prp nr 44 (1974-75) uttales det i kommentaren til § 31 at dette er i samsvar med reglene i landskatteloven § 140 og byskatteloven § 131. Det ble videre uttalt at departementet i forbindelse med utkast til ny ligningslov (dvs ligningsloven av 1980) ville komme tilbake til spørsmålet om å få bedre samsvar mellom forvaltningsloven og reglene for eiendomsskatt. Eiendomsskatt ble imidlertid ikke omtalt ved innføring av lov av 13. juni 1980 nr 24 om ligningsforvaltning.

I og med at forvaltningsloven ikke er gjort gjeldende oppstår det derfor på flere punkter spørsmål om en kan anvende reglene i forvaltningsloven analogisk til å utfylle de noe sparsommelige reglene i eiendomsskatteloven. Dette kan f eks gjelde spørsmål om habilitet, kommunens informasjons- og veiledningsplikt, adgang til innsyn i sakens dokumenter osv.

Etter eiendomsskatteloven § 29 gjelder reglene om taushetsplikt i ligningsloven § 3-13 tilsvarende for tjenestemenn og nemndsmedlemmer som er med å utskrive eiendomsskatt. Dette innebærer bl a at tjenestemenn og nemndsmedlemmer som hovedregel har taushetsplikt om de forhold de blir kjent med om noens formues- eller inntektsforhold eller andre økonomiske, bedriftsmessige eller personlige forhold.

12.1.2 Særlig om klage og annen overprøving

Det må skilles mellom vedtak av kommunestyret under utøvelse av fritt skjønn på den ene side og vedtak av eiendomsskattekontoret om utskriving av eiendomsskatt for den enkelte eiendom det enkelte år på den annen side.

Kommunestyrets vedtak under fritt skjønn gjelder først og fremst beslutningen om å utskrive eiendomsskatt og fastsettelsen av hvilket område utskrivingen skal gjelde for (eiendomsskatteloven § 2 og § 3). Dernest gjelder det avgjørelse om fritak for visse eiendommer (eiendomsskatteloven § 7), avgjørelse om skattesatser og bunnfradrag (eiendomsskatteloven § 11) og avgjørelser om ulike skattesatser for visse eiendommer (eiendomsskatteloven § 12). For disse vedtak gjelder reglene om lovlighetskontroll etter mindretallsklage i kommuneloven § 59. Denne ordning innebærer at tre eller flere av kommunestyrets medlemmer kan bringe avgjørelsen inn for departementet (delegert til fylkesmannen) til prøvelse av om avgjørelsen er lovlig. Fylkesmannen kan ikke overprøve selve det frie skjønn hvis avgjørelsen ikke er ulovlig. Hvis fylkesmannen kommer til at avgjørelsen er ulovlig, skal avgjørelsen oppheves som ugyldig; fylkesmannen vil altså ikke fatte nytt vedtak. Forvaltningsloven gjelder ikke for saksbehandlingen etter eiendomsskatteloven (jf eiendomsskatteloven § 31). Det blir derfor etter gjeldende rett ikke aktuelt å vurdere om noen privat part kan påklage kommunestyrets vedtak (f eks på det grunnlag at vedkommendes eiendom ikke ligger i område som er utbygd på byvis etter eiendomsskatteloven § 3 eller på det grunnlag at nektelse av fritak etter eiendomsskatteloven § 7 bokstav a er i strid med ulovfestede prinsipper om usaklig forskjellsbehandling).

Når det gjelder eiendomsskattekontorets vedtak om utskriving av eiendomsskatt, etablerer eiendomsskatteloven §§ 19 – 22 en klageordning. Disse reglene er imidlertid ikke satt i kraft. Ettersom forvaltningsloven ikke gjelder, kan heller ikke forvaltningslovens klageregler anvendes. Heller ikke ligningsloven gjelder for eiendomsskatten (jf ligningsloven § 1-1). Med unntak for verdsettelsen (se rett nedenfor) innebærer dette at det ikke finnes noen lovfestet klageordning for de øvrige tvistepunkter som kan oppstå i forbindelse med utskriving av eiendomsskatt; det har imidlertid vært reist spørsmål om en overprøvingsordning kan etableres på ulovfestet grunnlag. For verdsettelsen gjelder imidlertid fremdeles reglene i den ellers opphevde byskatteloven § 4 første ledd siste punktum ( Overtakst ved det dobbelte antall på samme måte oppnevnte menn finner sted, når det forlanges av formannskapet eller vedkommende skattyder) og annet ledd tredje punktum ( Klager over ansettelsene [av sakkyndig nemnd] avgjøres av en sakkyndig ankenemnd etter forutgående besiktigelse.) Det hører med til bildet at det praktisk sett er særskilt viktig med klagerett for verdsettelsesspørsmålet. Klageretten brukes flittig i praksis.

Eiendomsskatteloven §§ 16 og 17 inneholder regler om myndighetenes retting av utskrivingen av eiendomsskatt. Eiendomsskatteloven § 16 gjelder feil av typen skrive-, regne- eller tekniske feil (Ot prp nr 44 (1974-75) s 14). Retting av slike feil kan skje i såvel skattyters favør som disfavør så lenge skatteåret ikke er ute. Dette gjelder også feil som består i at det ikke er utskrevet eiendomsskatt på en eiendom. Bestemmelsen må forstås slik at den bare gjelder hvor dette skyldes en ren forglemmelse eller lignende feil, ikke hvor det skyldes gal lovtolkning, for ellers ville eiendomsskatteloven § 17 tredje ledd ikke ha praktisk betydning.

Eiendomsskatteloven § 17 gjelder andre feil enn de skrivefeil o l som er regulert i § 16 (§ 17 annet ledd er ikke satt i kraft). Dette omfatter såvel feil i det faktiske grunnlaget for skatteutskriving, feil i verdsettelsen som feil i rettsanvendelsen. For feil i det faktiske grunnlaget gjelder § 17 første og fjerde ledd. Slike feil kan rettes uten tidsfrist i den skattepliktiges favør (se likevel femte ledd om foreldelse av tilbakebetalingskravet), men bare innen en frist på to år regnet fra utgangen av skatteåret i skattyters disfavør. Bestemmelsen er begrunnet slik i Ot prp nr 44 (1974-75) s 14:

«Det er mangt som kan føra til at skattepliktige eigedomar ikkje kjem med ved skattelegginga eller ikkje kjem med på rett vis. Når slikt kjem fram, synest det rimelig at det vert høve til etterlikning av eigedomsskatt på liknande vilkår som for formuesskatt. Men omsynet til eigarane og kjøparinteressene ved omsetnad av eigedomar talar likevel mot ein så lang etterlikningsperiode som 10 år ved eigedomsskattlegginga. Derimot tykkjest det ikkje vera grunn til å setja seg mot ein etterlikningsperiode med same lengd som for legalpanteretten, nemleg to år.»

Feil i rettsanvendelsen kan overhodet ikke rettes i skattyters disfavør (eiendomsskatteloven § 17 tredje ledd), men kan rettes uten hensyn til tidsfrist i hans favør. Et unntak fra dette gjelder rettsanvendelsesfeil som har gitt seg utslag i gal verdsettelse; slike feil skal kunne rettes etter eiendomsskatteloven § 17 annet ledd etter ligningslovens system, men denne bestemmelse er som nevnt ikke satt i kraft. Dette må innebære at verdsettelsesfeil ikke kan rettes på andre måter enn ved hjelp av klagereglene, men også kommunen kan påklage vedtaket, jf byskatteloven § 4 første ledd siste punktum.

Forholdet mellom reglene om retting og om forvaltningsklage synes ikke aldeles klart. Først og fremst gir eiendomsskatteloven §§ 16 og 17 eiendomsskattekontoret kompetanse til å rette feil innen visse grenser. Lovens ordlyd kunne tyde på at eiendomsskattekontoret også har en viss plikt til å rette feil ( skal utskrivinga rettast i § 17 første og femte ledd; men § 16 sier kan retta mistak). En slik tolkning ville innebære at det forelå en slags klageordning likevel (riktignok bare til samme organ som har fattet vedtaket). Formodentlig skal reglene forstås slik at de bare gir kompetanse, men ikke plikt, til eiendomsskattekontoret til å rette feil. En slik forståelse er lagt til grunn i Ryfylke herredsretts dom av 12. september 1995.

Eiendomsskatteloven § 23 har regler om frist for å reise søksmål om eiendomsskattevedtak. Bestemmelsen går ut på at reglene om søksmål om inntekts- og formuesskatt i skattebetalingsloven § 48 nr 5, 6 og 7 gis tilsvarende anvendelse, hvilket innebærer at det gjelder en søksmålsfrist på seks måneder.

12.2 Utvalgets vurderinger

12.2.1 Administrasjon

Etter eiendomsskatteloven § 14 første ledd (jf også § 1 tredje ledd) skal eiendomsskatten skrives ut av Eigedomsskattekontoret. Kommunen står fritt til å velge hvilket kontor som skal være eiendomsskattekontor, men det vanlige er at funksjonen legges til det som tidligere ble omtalt som kommunekassererkontoret. At eiendomsskattekontoret har ansvaret for at eiendomsskatten skrives ut, innebærer at kontoret har ansvaret for å gjennomføre beslutninger om hvilke eiendommer det skal svares eiendomskatt av, til hvilken verdi de skal verdsettes (jf eiendomsskatteloven § 15 om eigedomsskatteliste), beregne bunnfradrag og anvende skattesatser i henhold til kommunestyrets vedtak og regne ut skatten for den enkelte eiendom. Det følger videre av loven at kontoret har ansvar for å underrette eieren (skattyteren) om skatten (eiendomsskatteloven § 14 femte ledd) og å utarbeide en eiendomsskatteliste (eiendomsskatteloven § 15).

Etter eiendomsskatteloven § 24 skal skatten innbetales til skatteinnkrevjaren. Funksjonen som skatteinnkrever må etter utvalgets mening ligge hos den etat som generelt har ansvar for skatteinnkreving i kommunen (kommunekassereren). Dette synes også forutsatt i utvalgets mandat.

Derimot må det vurderes nærmere hvilket organ som skal stå for utskrivingen av skatten. I utvalgets mandat er det spesielt pekt på muligheten for at denne funksjonen legges til ligningskontorene (det er forutsetningen av nemndene i ligningsforvaltningen ikke skal ha noe å gjøre med eiendomsskatten). Utvalget vil i det følgende først vurdere dette alternativet.

Ligningskontorene er statlige organer (jf ligningsloven § 2-1 nr 1), og det kan synes noe inkonsekvent at et statlig organ får ansvar for utskriving av en rent kommunal skatt. Det vil bl a innebære at kostnadene med utskriving av eiendomsskatten vil bli belastet staten, mens inntektene går til kommunen. I prinsippet kan dette tenkes kompensert gjennom de statlige overføringer til kommunene, men det er neppe heldig å komplisere ordningen med faktorer av denne art. Mot å legge stor vekt på at ligningskontorene er statlige, taler at det allerede i dagens ordning er et komplisert samspill mellom statlig og kommunal myndighetsutøvelse på dette området: Ligningskontorene har ansvaret for utligning av kommuneskatten; på den annen side er det kommunestyret som velger medlemmer til ligningsnemnd og overligningsnemnd (ligningsloven § 2-1 nr 2 og 3), til tross for at disse altså inngår i en statlig etat. Tilsvarende gjelder for fylkesskattenemnda som velges av fylkestinget (ligningsloven § 2-2 nr 2). Videre skal etter utvalgets forslag ligningsverdien legges til grunn også for eiendomsskatten, og dette innebærer at ligningsmyndighetenes arbeid med verdsettelse – som kan bli ganske omfattende – delvis vil komme kommunene til gode. Likevel ser utvalget det som et argument mot å legge utskrivingsfunksjonen for eiendomsskatt til ligningskontorene at eiendomsskatten er kommunal og ligningskontorene statlige.

Etter utvalgets syn kan det også skape noe uklare overordningsforhold om utskrivingen av eiendomsskatten legges til ligningskontorene, spesielt hvis det opprettholdes stor valgfrihet for kommunene. Det kan da være tvilsomt i hvilken grad kommunens organer kan instruere ligningskontorene om spørsmål i forbindelse med iverksettelsen av kommunestyrets vedtak. Formodentlig bør en instruksjonsmyndighet for kommunale organer overfor ligningskontoret lovfestes dersom man velger å legge utskrivingsfunksjonen til ligningskontorene.

Etter utvalgets forslag skal eiendomsskatten som nevnt utskrives på grunnlag av de verdsettelser som utarbeides med sikte på formuesbeskatningen (og inntektsbeskatningen for boligeiendommers vedkommende). At denne sentrale faktoren i eiendomsbeskatningen derved er lagt til ligningskontorene, kan tale for at også resten av utskrivingen foretas der. Men de øvrige oppgavene i forbindelse med utskriving av eiendomsskatten synes å ha nokså lite til felles med det arbeidet som ligningskontorene ellers utfører i forbindelse med ligningen. Eiendomsskatten skiller seg f eks fra inntekts- og formuesskatten ved at det ikke skal foretas noen etterfølgende ligning; men dette har eiendomsskatten på den annen side til felles med arbeidsgiveravgiften som også ligningskontorene har ansvaret for. Utvalget legger imidlertid særlig vekt på at kommunene skal skrive ut kommunale avgifter, og det er vanlig at dette gjøres samtidig med at eiendomsskatten utskrives og av samme organ. Den synergieffekten som ligger i dette, vil gå tapt om utskriving av eiendomsskatt legges til ligningskontorene.

Utvalget anser det etter dette som tvilsomt om det er noen rasjonaliseringsgevinst å hente ved å legge utskrivingen av eiendomsskatten til ligningskontorene. En slik ordning kan etter utvalgets oppfatning tvert imot vise seg å være mindre effektiv enn dagens. Det skaper neppe administrative problemer av betydning om man ved kommunal utskriving av eiendomsskatt skal legge ligningsmyndighetenes verdsettelser til grunn.

Utvalget er etter dette kommet til at det ikke vil foreslå at utskriving av eiendomsskatten legges til ligningskontorene, men at funksjonen fortsatt bør tilligge et kommunalt organ.

Dagens lov stiller kommunene fritt mht hvilket organ som skal være eiendomsskattekontor. Etter dagens ordning er det svært ofte samme organ som står for utskriving og innkreving av eiendomsskatten, nemlig kommunekassereren. Eiendomsskatten skiller seg her fra inntekts- og formuesskatten (som utskrives av ligningskontoret og innkreves av kommunekassereren) og merverdi- og investeringsavgiften (der beregningen eventuelt foretas av fylkesskattekontoret og innbetaling skal skje til skattefogden). En slik kombinasjon av funksjoner kan ut fra kontrollhensyn sies å være mindre heldig. Dette kan tale for å legge utskrivingen til et annet organ. Skal dette ha den ønskede effekt, måtte man lovfeste at denne funksjonen ikke kan legges til skatteinnkreveren. Aktuelle organer er administrasjonssjefen eller den han bemyndiger, f eks teknisk etat. Utvalget vil peke på at verdsettelsene av eiendommene skal foretas av ligningsmyndighetene, og verdsettelsene er formodentlig det punkt i utskrivingen av eiendomsskatten som volder flest problemer. Utvalget er ikke kjent med at gjeldende ordning har voldt problemer i praksis. Videre er det etter utvalgets mening en fare for at det administrative system kan bli mindre effektivt om det settes forbud mot at kommunekassereren står for utskriving av eiendomsskatten.

Utvalget er på denne bakgrunn blitt stående ved å videreføre den gjeldende regel om eiendomsskattekontoret. Kompetansen foreslås imidlertid lagt til kommunestyret, som så kan delegere myndigheten til ønsket organ.

Etter eiendomsskatteloven § 15 skal eiendomsskattekontoret føre en eiendomsskatteliste. Denne skal inneholde en fortegnelse over alle eiendommene i kommunen og den verdi de er verdsatt til. Etter loven skal også eiendommer som det ikke skal utskrives eiendomsskatt på, tas med i listen og føres opp med den verdi de er verdsatt til. Det er imidlertid visstnok ganske vanlig at slike eiendommer ikke er tatt med i listen. Eiendomsskattelisten skal ligge ute til offentlig gjennomsyn i tre måneder, jf § 15 annet ledd. Det er antatt at eiendomskattekontoret også senere kan gi opplysninger fra skattelisten ubundet av taushetsplikten, jf Stavang s 84 og Harboe s 84 (som gir uttrykk for en viss tvil).

Utvalget finner det uten videre klart at kommunen må utarbeide og vedlikeholde en skatteliste til bruk i sitt eget arbeide med eiendomsskatten.

Utvalget har imidlertid vurdert om det fortsatt bør være slik at listen er åpen for innsyn fra allmennheten. Det henvises i denne sammenheng til de betenkeligheter som nå og da har vært gjort gjeldende mot utleggelse av skatteliste etter ligningsloven § 8-8.

Utvalget vil fremheve at de opplysningene som gis i eiendomsskattelisten, gjennomgående er langt mindre sensitive enn de som ofte gis i skattelisten etter ligningsloven. Det er særlig verdsettelsene av eiendommene som har interesse, og etter utvalgets mening har eiere av eiendommer i kommunen en legitim interesse i innsikt i hvordan andre eiendommer i kommunen er verdsatt, med sikte på å kontrollere at deres egne eiendommer ikke er verdsatt for høyt. Mer generelt har også offentligheten en slik interesse, kanskje særlig med sikte på om takstnivået er noenlunde enhetlig.

Utvalget antar etter dette at eiendomsskattelisten ikke bør være unntatt fra offentlighet. Man bør da også videreføre regelen om at skattelisten skal legges ut til offentlig gjennomsyn. For å forebygge tvil bør det dessuten lovfestes at innholdet av skattelisten ikke er omfattet av taushetsplikt.

12.2.2 Saksbehandling

12.2.2.1 Generelle synspunkter; om forvaltningsloven bør gjelde

Reglene om saksbehandlingen etter gjeldende rett er etter utvalgets syn meget utilfredsstillende utformet. Eiendomsskatten er unntatt fra forvaltningslovens anvendelsesområde (eiendomsskatteloven § 31) samtidig som lovens egne saksbehandlingsregler er meget sparsomme og til dels ikke satt i kraft.

Utvalget finner det klart at det først og fremst av hensyn til de skattepliktige må gis mer uttømmende saksbehandlingsregler for eiendomsskatten. Dette kan gjøres etter tre ulike modeller:

• Det kan gis uttømmende saksbehandlingsregler i eiendomsskatteloven.

• Forvaltningsloven kan gis anvendelse for eiendomsskatten.

• Ligningsloven kan gis anvendelse for eiendomsskatten.

Når det gjelder verdsettelsesspørsmål, har utvalget foreslått at ligningsverdien skal legges til grunn også for eiendomsskatten. Det er en nødvendig konsekvens av dette at saksbehandling og avgjørelser i forbindelse med verdsettelsen følger saksbehandlingsreglene i ligningsloven. Utvalget henviser i denne forbindelse til at ligningsloven § 9-4 inneholder en bestemmelse om rett for en eiendomsskattepliktig til å klage over verdsettelsen: Den som skal svare skatt etter lov av 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane har samme rett til å klage etter § 9-2 som skattyteren har, over avgjørelse som får betydning for eiendomsskatten. Henvisningen til ligningsloven § 9-2 innebærer at klage skal gå til ligningsnemnd og eventuelt videre til overligningsnemnd. Utvalget anser dette som den mest hensiktsmessige ordning og foreslår derfor ingen endringer. Utvalget ser for øvrig ikke bort fra at det at ligningstakstene skal legges til grunn også for eiendomsskatten, kan lede til betydelig økning i frekvens av klager over ligningsverdien.

Når det gjelder andre spørsmål enn verdsettelsesspørsmål, er det etter utvalgets mening lite som taler for å gi ligningslovens bestemmelser anvendelse. Lovens regler er, til dels temmelig konkret, utformet med sikte på inntekts- og formuesskatter, og vil derfor på mange punkter ikke passe godt for eiendomsskatten. Dette gjelder f eks for reglene om selvangivelsesplikt og oppgaveplikt. Spesielt vil det være lite naturlig å gi nemndene oppgaver av en helt annen art enn dem de er vant til å forholde seg til.

Moderne norsk forvaltningsrettslovgivning bygger på at forvaltningslovens saksbehandlingsregler skal gjelde med mindre det er gode grunner for å gi særregler. Slike gode grunner har man funnet når det gjelder inntekts- og formuesskatten (inklusive trygdeavgiften). For merverdi- og investeringsavgiften gjelder imidlertid forvaltningsloven (i tillegg til noen særregler i merverdiavgiftsloven og investeringsavgiftsloven), og det samme gjelder arveavgiften og for særavgiftene. Eiendomsskatten ble holdt utenfor forvaltningslovens anvendelsesområde dels under henvisning til at dette var regelen i skatteloven(e) og dels under henvisning til at man ville komme tilbake til spørsmålet i forbindelse med utarbeidelse av ny ligningslov (Ot prp nr 44 (1974-75)). Eiendomsskatten er imidlertid ikke nærmere omtalt i forarbeidene til ligningsloven av 1980. Det kan derfor konstateres at det i lovforarbeidene ikke er gitt noen prinsipiell begrunnelse for å holde eiendomsskatten utenfor forvaltningslovens anvendelsesområde.

At inntekts- og formuesskatten er holdt utenfor forvaltningsloven, er i Ot prp nr 29 (1978-79) s 12-14 begrunnet dels med at det for ligningsmyndighetene er et sterkt behov for å ha alle saksbehandlingsregler samlet i én lov og dels med – mer diffuse – betraktninger om forholdet mellom lovsatte rettigheter og styring av ressursene bl a for å bistå skattytere som ikke har evne til fullt ut å ivareta sine egne interesser. Det må også antas å ha vesentlig betydning at det i ligningsforvaltningen – i motsetning til det som gjelder på de fleste andre forvaltningsområder – er skattyter selv som har hovedansvaret for sakens opplysning.

Utvalget antar på dette grunnlag at ligningsloven ikke bør gjøres gjeldende for eiendomsskatten.

Argumentet om at det er en fordel at alle saksbehandlingsregler er samlet i en lov, har særlig vekt hvor det under enhver omstendighet vil være nødvendig med en rekke særregler for det aktuelle forvaltningsområdet. Det kan da bli komplisert for saksbehandlere og andre å kombinere de to regelsett. Utvalget antar at dette hensynet ikke veier tungt når det gjelder eiendomsskatten. Det vil være nødvendig med noen særregler, men neppe svært mange. Utvalget henviser i denne forbindelse til erfaringene fra merverdiavgiften der en slik modell (forvaltningsloven gjelder, supplert med enkelte særregler) ikke synes å volde problemer.

Utvalget er etter dette kommet til at det ikke kan anføres tilstrekkelig gode grunner for å unnta eiendomsskatten fra forvaltningslovens anvendelsesområde. Utvalget legger derfor til grunn at forvaltningsloven skal gjelde for saksbehandling i forbindelse med eiendomsskatten. Lovteknisk gjøres dette ved at eiendomsskatteloven § 31 ikke videreføres. Det må så vurderes i hvilken utstrekning det er behov for særregler.

For ordens skyld tilføyes at kommunelovens (lov 25. september 1992 nr 107) regler om saksbehandling vil gjelde for kommunale organers behandling av saker i forbindelse med eiendomsskatten. Dette har særlig selvstendig betydning for behandlingen i kommunestyret av spørsmål om eiendomsskatt skal innføres, om visse eiendommer skal unntas, samt hvilken skattesats som skal gjelde.

12.2.2.2 Behov for særregler

Saksbehandling i forbindelse med eiendomsskatten kan gjelde dels om og eventuelt etter hvilke regler eiendomskatten skal utskrives og dels saksbehandling knyttet til utskriving av eiendomsskatt i det enkelte tilfelle.

Vedtak om det skal innføres eiendomsskatt og etter hvilke nærmere regler det skal skje, skal etter gjeldende rett fattes av kommunestyret (eiendomskatteloven §§ 2, 3, 7, 10, 11 og 12). Det må antas at kommunestyrets myndighet etter disse bestemmelser ikke kan delegeres til administrasjonen, for etter kommuneloven § 23 nr 4 kan bare saker som ikke er av prinsipiell betydning delegeres til administrasjonssjefen. Derimot er det kommunelovens utgangspunkt at kommunestyrets kompetanse fritt kan delegeres til formannskapet eller fast utvalg, hvor ikke annet følger av lov, se kommuneloven § 8 nr 3 og § 10 nr 2. Det kan synes noe tvilsomt om kommunestyrets kompetanse etter eiendomsskatteloven kan delegeres på denne måten. Riktignok er det ikke uttrykkelig sagt i loven at slik delegasjon ikke kan finne sted. Men ut fra avgjørelsenes art kan det være nærliggende å tolke eiendomsskatteloven slik at delegasjon ikke kan skje; unntaksregelen i eiendomsskatteloven § 7 bokstav c tredje punktum gir støtte for denne oppfatning.

Utvalget antar at de spørsmål som er tillagt kommunestyret til avgjørelse etter eiendomsskatteloven, er av en slik art og viktighet at de ikke bør kunne delegeres. Lovteknisk bør dette gis uttrykk ved at det i loven sies at det er kommunestyret selv... som skal fatte avgjørelsen.

Forvaltningsloven gjelder også for kommunestyrets vedtak. I den grad kommunestyrets vedtak er enkeltvedtak, gjelder da også forvaltningsloven kap IV – VI, altså regler om saksforberedelse, om begrunnelse av vedtaket og om klage og omgjøring. Klageinstans er departementet, forvaltningsloven § 28 annet ledd annet punktum. Det synes imidlertid tvilsomt i hvilken utstrekning kommunestyrets vedtak er enkeltvedtak eller forskrift, jf forvaltningsloven § 2. Vedtak etter eiendomsskatteloven § 7 om fritak for eiendommer må være enkeltvedtak, iallfall når vedtaket gjelder en bestemt eiendom eller bestemte eiendommer. Vedtak om skattesatser og bunnfradrag etter eiendomsskatteloven §§ 10 og 11 må på den annen side anses om forskrift. Selve vedtaket om å innføre eiendomsskatt kan neppe være enkeltvedtak, mens det synes tvilsomt hvordan konkrete vedtak etter eiendomsskatteloven § 3 om hvordan grensene skal trekkes for de eiendommer som faller inn under avgiftsplikten, skal karakteriseres. Fordi det vil gjelde konkrete eiendommer, synes mye å tale for at dette skal anses som enkeltvedtak. Det samme gjelder vedtak om hvilke eiendommer som skal omfattes av bunnfradrag.

Utskriving av eiendomsskatt for den enkelte eiendom er utvilsomt enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand.

Utvalget vil i det følgende gå igjennom de enkelte regler i forvaltningsloven og gi vurderinger av i hvilken utstrekning det er behov for særregler for eiendomsskatten.

Reglene om ugildhet i forvaltningsloven kap II gjelder for alle forvaltningsavgjørelser, altså uansett om det dreier seg om enkeltvedtak, forskrift eller andre avgjørelser. Reglene burde passe bra for vedtak om utskriving av eiendomsskatt for den enkelte eiendom og for vedtak som gjelder fritak for eiendomsskatt. Reglene innebærer først og fremst at eieren av eiendommen ikke kan tilrettelegge grunnlaget for vedtaket eller fatte dette.

Når det gjelder kommunestyrets vedtak om å utskrive eiendomsskatt, kan det være mer tvil. Typisk vil mange kommunestyrerepresentanter eie fast eiendom i kommunen. Det ville formodentlig skape for kompliserte situasjoner om dette skulle være tilstrekkelig til at disse var inhabile ved saksbehandlingen. Det bør derfor formodentlig sies uttrykkelig i lovteksten at det å eie fast eiendom i kommunen, i alminnelighet ikke gjør eieren inhabil til å delta i avstemning i kommunestyret. Formodentlig er det nødvendig med et tilsvarende unntak for ansatte som skal forberede saken for kommunestyret. Se nærmere kommentarer til lovutkastet § 13.

Også reglene i forvaltningsloven kap III om alminnelige regler for saksbehandlingen gjelder for alle forvaltningsavgjørelser. Utvalget antar at forvaltningsloven § 11 om veiledningsplikt, forvaltningsloven § 11 a om at saken skal avgjøres uten ugrunnet opphold, forvaltningsloven § 11 b om kongens adgang til å gi regler om nemnder og forvaltningsloven § 12 om rett til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig, vil passe bra også for eiendomsskatten.

Forvaltningsloven gir i § 13 – § 13 f inngående regler om taushetsplikt. Imidlertid bestemmer eiendomsskatteloven § 29 at ligningslovens regler om taushetsplikt skal gjelde for saker om eiendomsskatt. At ligningslovens regler gjelder, synes å ha sin bakgrunn i at skattelovens regler om taushetsplikt – som ble overført til ligningsloven i 1980 – gjaldt også for eiendomsskatten frem til 1975. At ligningslovens og ikke forvaltningslovens regler om taushetsplikt er gjort gjeldende for eiendomsskatten, synes altså mer å bero på tradisjon enn på prinsipielle overveielser. Spørsmålets betydning skal ikke overvurderes. Langt på vei synes reglene å være i det vesentlige sammenfallende, og etter forvaltningsloven § 13 f første ledd gjelder forvaltningslovens regler uansett som utfyllende regler.

Utvalget antar at forvaltningslovens regler om taushetsplikt bør gjelde. Ligningslovens regler om taushetsplikt er utformet med sikte på inntekts- og formuesskatter, og ligningsmyndighetene sitter på mer sensitive opplysninger enn eiendomsskattemyndighetene. Videre vil en del av de konkrete reglene ikke passe for eiendomsskatten (f eks ligningsloven § 3-13 nr 1 f tredje punktum).

Opplysninger som gjelder verdsettelse av fast eiendom og som kommer fra ligningsmyndighetene, vil på ligningsmyndighetenes hånd være regulert av taushetspliktsreglene i ligningsloven § 3-13. Etter utvalgets forslag vil det være forvaltningslovens regler som gjelder når opplysningene er gitt videre til eiendomsskattemyndighetene. Dette representerer imidlertid neppe noe problem, for både etter gjeldende lov og etter utvalgets forslag skal verdsettelsene ikke være undergitt taushetsplikt hos eiendomsskattemyndighetene, se pkt 12.2.1. foran om eiendomsskattelisten.

Eiendomsskatteloven har ingen nærmere regler om plikt til å gi opplysninger, bortsett eiendomsskatteloven § 18 som pålegger ligningskontoret opplysningsplikt. Utvalget har ikke registrert noe behov for nærmere regler om dette.

Forvaltningsloven kap IV gjelder saksforberedelsen for enkeltvedtak. Forhåndsvarsling etter forvaltningsloven § 16 passer neppe så godt for vedtak som gjelder den årlige utskriving av eiendomsskatten, men unntaksregelen i forvaltningsloven § 16 tredje ledd bokstav c vil formodentlig lede til at varsel normalt kan unnlates. Etter bestemmelsen kan varsel unnlates dersom vedkommende part allerede på annen måte har fått kjennskap til at vedtak skal treffes og har hatt rimelig foranledning og tid til å uttale seg, eller varsel av andre grunner må anses åpenbart unødvendig.

Forvaltningsloven § 17 om forvaltningsorganets utrednings- og informasjonsplikt antas å passe godt for eiendomsskatten. Det samme antas å gjelde de viktige reglene om partsinnsyn i forvaltningsloven §§ 18 og 19, samt reglene i § 20 (gjennomsyn og utlån av saksdokumenter) og § 21 (klage over avslag om å få gjøre seg kjent med et dokument) som har nær sammenheng med reglene om partsinnsyn. Forvaltningsloven § 22 om muntlige konferanser og nedtegning av opplysninger er en ordensregel som vil passe godt også for eiendomsskatten.

Forvaltningsloven kap IV om vedtaket gjelder også bare for enkeltvedtak. At vedtaket skal være skriftlig (forvaltningsloven § 23), er formodentlig konsekvent gjennomført for eiendomsskatten.

Forvaltningslovens regler om begrunnelse (forvaltningsloven §§ 24 og 25) passer neppe særlig godt for de årlige vedtak om utskriving av eiendomsskatt for den enkelte eiendom. Men eieren vil kunne ha behov for en nærmere begrunnelse for vedtaket dersom han mener det er uriktig og han overveier å klage. Derfor bør han ha anledning til å kreve en etterfølgende begrunnelse, se lovutkastet § 14. Derimot bør forvaltningslovens regler om begrunnelse gjelde for vedtak som gjelder fritak for eiendomsskatt. Reglene i forvaltningsloven § 27 om underretning om vedtaket antas å passe bra.

Forvaltningsloven kap VI gjelder klage og omgjøring av enkeltvedtak. Etter utvalgets mening er det stort behov for reform av klagereglene på eiendomsskatteområdet. Når det gjelder selve verdsettelsen, skal etter utvalgets forslag ligningstaksten legges til grunn. Dette innebærer at det også er ligningslovens klageregler som skal anvendes. Drøftelsen her gjelder andre vedtak eller sider av vedtak.

Når det gjelder klage over vedtak om utskriving av eiendomsskatt for den enkelte eiendom det enkelte år, foreslår utvalget bestemmelser i tråd med eiendomsskatteloven §§ 19 – 22 (som ikke er satt i kraft). Dette innebærer at klagen skal avgjøres av en egen klagenemnd. Etter eiendomsskatteloven § 20 skal klagenemnda oppnevnes at kommunestyret. Utvalget vil foreslå at klagenemnda skal oppnevnes av fylkestinget og at det får alle klagesaker fra fylket til behandling. Utvalget legger vekt på at dette vil bidra til større rettsenhet enn om det er en klagenemnd i hver kommune. En nemnd på fylkesplan vil også få et større sakstilfang, slik at det blir i stand til å opparbeide erfaring med håndtering av klagesaker. I Oslo må klagenemnda oppnevnes av kommunestyret.

Eiendomsskatteloven § 21 gir regler om ugildhet for medlemmer av klagenemnda. Utvalget anser denne bestemmelse for overflødig ved siden av forvaltningsloven kap II.

Selve vedtaket om at det skal utskrives eiendomsskatt i kommunen er undergitt fritt skjønn innen de rammer loven gir. Kommunestyrets vedtak innen rammen for dette frie skjønn bør neppe kunne være gjenstand for klage. Derimot kan det være behov for en klageordning for å sikre at kommunens vedtak ligger innenfor de rettslige grenser for utskriving av eiendomsskatt. Utvalget antar her at den lovlighetskontroll med kommunestyrets vedtak som er lovfestet i kommuneloven § 59, er tilstrekkelig. Samtidig må imidlertid en skattyter kunne klage (etter den ordning som er beskrevet rett foran) på det grunnlag at det ikke skulle være utskrevet eiendomsskatt på hans eiendom, at kommunestyrets vedtak skal forstås slik at skatteplikten ikke omfatter hans eiendom eller at eiendommen omfattes av et unntak.

Vedtak om å avslå søknad om at eiendom skal være unntatt fra eiendomsskatt, vil også være truffet under utøvelse av fritt skjønn. Etter forslaget fra utvalgets flertall blir denne problemstilling bare aktuell for vedtak om fritak fra eiendomsskatt for fredete bygninger. Her kan det være behov for en ordinær klageordning, bl a for å sikre at forbudet mot usaklig forskjellsbehandling overholdes. Retten til å klage bør etter utvalgets mening være begrenset til å gjelde vedtakets lovlighet, herunder saksbehandlingsfeil, altså at det ligger innenfor rammene av det frie skjønn; klageadgangen bør altså ikke gjelde utøvelsen av det frie skjønn. Det synes tvilsomt om den klagenemnd som er nevnt foran, vil egne seg godt for dette formål. Utvalget foreslår at klage over slike vedtak går til fylkesmannen, se lovutkastet § 5 første ledd bokstav c annet punktum.

Utvalget antar at det ved siden av klagereglene er behov for regler som gir eiendomsskattemyndighetene adgang til å rette feil ved utskriving av eiendomsskatten, jf nå eiendomsskatteloven §§ 16 og 17. Forvaltningsloven har i § 35 regler om omgjøring av vedtak uten klage. Disse er svært generelt utformet, og enkelte av paragrafens bestemmelser gjelder ikke når vedtaket er truffet av kommunalt organ, se paragrafens fjerde ledd (det gjelder særlig tredje ledd om omgjøring til skade for privat part). Utvalget antar derfor at det er behov for mer spesielle rettingsregler i eiendomsskatteloven. Det følger da av forvaltningsloven § 35 femte ledd at slike spesielle regler vil gå foran forvaltningslovens regler.

Utvalget viser til at ligningsloven for sitt område har regler om endring uten klage i §§ 9-5 og 9-6. Disse reglene vil komme direkte til anvendelse på verdsettelser. Reglene er tilpasset ligningsforvaltningen og kan derfor ikke gis direkte anvendelse på saksbehandlingen for eiendomsskatten for øvrig. Men utvalget har vurdert om reglene kan tjene som modell for tilsvarende regler i eiendomsskatteloven. Reglene må utformes i spenningsfeltet mellom skattyterens behov for klarhet og sikkerhet om sin rettsstilling (særlig hvor det er aktuelt med endring i hans disfavør) på den ene side og hensynet til riktige avgjørelser – derunder likhet mellom skattyterne – på den annen. Diskusjonen i det følgende gjelder andre spørsmål enn verdsettelsesspørsmål.

Det er en rekke forskjeller mellom dagens rettingsregler i eiendomsskatteloven §§ 16 og 17 og ligningslovens regler om endring uten klage, og utvalget vil i det følgende se nærmere på noen av de viktigste.

En viktig forskjell er at det etter gjeldende lov overhodet ikke kan foretas rettelser i skattyters disfavør på det grunnlag at eiendomsskattemyndighetene har lagt til grunn gal rettsoppfatning, eiendomsskatteloven § 17 tredje ledd. Etter ligningsloven § 9-6 nr 2 kan det i slike tilfeller imidlertid foretas endring uten klage (også i skattyters disfavør) i inntil tre år etter utløpet av inntektsåret. Utvalget har ikke registrert at bestemmelsen i eiendomsskatteloven har voldt problemer av betydning. Ligningslovens regler skaper en viss grad av usikkerhet hos skattyterne. Endring i ettertid kan være særlig uheldig hvor eiendommen har vært overdratt, hvis kjøperen belastes skatten (jf panteloven § 6-1 som gir eiendomsskattekrav lovbestemt pant i eiendommen). Utvalget har på denne bakgrunn ikke funnet grunn for å foreslå noen endring av gjeldende rett. Forbudet mot retting i skattyters disfavør pga gal rettsanvendelse hindrer imidlertid ikke at den antatt riktige rettsanvendelsen legges til grunn ved utskriving av eiendomsskatt i senere år.

Hvis det er aktuelt med retting fordi det opprinnelige vedtak var bygd på galt faktum, gir eiendomsskatteloven § 17 første ledd jf fjerde ledd adgang til retting i skattyters disfavør innen to år etter utløpet av skatteåret. Etter ligningsloven § 9-6 gjelder to forskjellige frister: Den alminnelige regel er at endring kan finne sted innen ti år etter utløpet av inntektsåret, jf nr 1. Men hvis skattyteren ikke har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger og feilen således må skyldes andre ting enn at skattyter har forsømt sin opplysningsplikt, er fristen bare to år. Denne forskjell har sin bakgrunn i at utligning av inntekts- og formuesskatt først og fremst er basert på selvangivelse fra skattyteren, og da er det naturlig å legge stor vekt på om feilen stammer fra skattyteren eller ikke. Noe tilsvarende selvangivelsesystem er ikke etablert for eiendomsskatten, og da gjelder den alminnelige regel om at det er forvaltningsorganet som har ansvaret for sakens opplysning, jf forvaltningsloven § 17 første ledd. På denne bakgrunn synes det ikke naturlig å innføre en dobbelt frist etter modell av ligningsloven. Såvidt utvalget forstår har dagens toårsregel virket tilfredsstillende, og utvalget foreslår den derfor videreført.

Det er også forskjell i reglene når det gjelder endring i skattyternes favør. Etter eiendomsskatteloven § 17 femte ledd er det ingen annen tidsbegrensning for slik retting (hva enten det bygger på endret faktum eller endret rettsoppfatning) enn at kravet på tilbakebetaling ikke må være foreldet (foreldelsesfristen er tre år, se lov 18. mai 1979 nr 18 § 2). Denne begrensning får så vidt forstås bare betydning hvor skatten faktisk er betalt. Etter ligningsloven § 9-6 nr 1 og nr 2 er fristen ti år når det gjelder endring av faktum og tre år når det gjelder endret rettsoppfatning. Etter utvalgets mening er det mindre heldig at dagens regel i eiendomsskatteloven § 17 femte ledd er knyttet opp mot foreldelse av tilbakesøkningskravet. For det første reiser det spørsmål om når foreldelsesfristen begynner å løpe (jf foreldelsesloven § 3 nr 1: Foreldelsesfristen regnes fra den dag da fordringshaveren tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse.) For det annet vil muligheten for å gjennomføre endring i praksis være avhengig av om skattyter har betalt skatten eller ikke (eventuelt betalt med forbehold, jf Stavang s 87). Utvalget antar at det vil gi klarere linjer om loven fastsetter en frist som skal gjelde i alle tilfeller. Utvalget foreslår en frist på tre år etter utløpet av skatteåret. Dette er en frist av samme lengde som i ligningsloven § 9-6 nr 2 og av omtrent samme lengde som foreldelsesfristen. Utvalget anser det ikke nødvendig med en lengre frist hvor rettingen gjelder feil i faktum. Det forutsettes da at eieren – hvis vedtaket blir rettet i hans favør – har krav på å få tilbakebetalt for mye innbetalt eiendomsskatt selv om tilbakebetalingskravet skulle være foreldet etter foreldelseslovens regler (noe som er lite praktisk med den frist som er foreslått).

Det kan også oppstå spørsmål om å rette et rettingsvedtak. Ligningsloven § 9-5 har for sitt område utførlige regler om endring av endringsvedtak. Lovens prinsipp er at dersom faktum i endringsvedtaket antas å være galt, kan spørsmålet bringes inn for ligningsnemnda. Hvis det derimot antas at rettsanvendelsen er gal, skal spørsmålet bringes inn for nemnda på et høyere nivå enn det nivå som traff endringsvedtaket (f eks skal spørsmål om endring av overligningsnemndas vedtak bringes inn for fylkesskattenemnda). Reglene innebærer en slags klageordning (også) for det offentlige. Tilsvarende regler finnes ikke i eiendomsskatteloven, og utvalget antar at det heller ikke er noe behov for slike regler. Det må følge av de alminnelige rettingsreglene at eiendomsskattekontoret kan rette rettingsvedtak etter de regler og innen de frister som gjelder for retting overhodet. En konsekvens av utvalgets forslag er at dersom kommunen er misfornøyd med vedtaket i en klagesak, må kommunen – om den vil angripe vedtaket – bringe saken inn for domstolene.

Utvalget mener at det – på samme måte som i ligningsloven – klart bør fremgå at rettingsreglene gir eiendomsskattemyndighetene kompetanse, men ikke plikt, til å foreta retting. Etter omstendighetene kan det imidlertid følge av det alminnelige forbud mot usaklig forskjellsbehandling at retting må finne sted. Det samme vil gjelde dersom det opprinnelige vedtaket av andre grunner var ugyldig.

Utvalget foreslår ingen endringer i reglene om frister for eieren til å anlegge rettssak om eiendomsskattespørsmål. Men utvalget foreslår at det innføres en frist også for kommunen og dessuten at slikt søksmål skal rettes mot lederen av klagenemnda. Det henvises til lovforslaget § 19 annet ledd og kommentarene til denne.

12.2.3 Debitor for eiendomsskatten

Eiendomsskatteloven har ingen regler som uttrykkelig regulerer hvem som er debitor for eiendomsskatten. Men eiendomsskatteloven § 16 annet ledd og § 19 første ledd forutsetter at eiendommens eier er debitor. Eiendomsskatteloven § 19 tredje ledd forutsetter imidlertid at det kan være leieren av eiendommen som skal svare skatten, men loven sier intet om når dette skal skje. Det synes imidlertid forutsatt at en slik ordning kan etableres ved avtale mellom eier og leier.

Utvalget foreslår videreført den ordning at eiendommens eier er debitor for eiendomsskatten. Utvalget forutsetter at det fortsatt skal være mulig for eier og leietaker å avtale at leietaker skal betale eiendomsskatten. Men det antas å følge av alminnelige prinsipper at en slik avtale ikke fritar eieren fra debitorposisjonen.

En annen situasjon er den hvor det er flere eiere av en eiendom. Ligger eiendommen i sameie mellom flere, må regelen ut fra alminnelige prinsipper være at sameierne er solidarisk ansvarlige for eiendomsskatten. Dette må gjelde også når sameiet har karakter av ansvarlig selskap eller kommandittselskap. Eies en eiendom av et aksjeselskap, er det naturligvis selskapet som er debitor for eiendomsskatten.

Hvor flere eier hver sin fysisk atskilte del av en fast eiendom, må det antas at regelen etter gjeldende rett er at hver av dem er debitor for den eiendomsskatt som er utskrevet på den del av eiendommen som vedkommende eier. Hvor grunnen er festet (tidsbegrenset) og festeren eier bygningene, skal således grunneieren betale eiendomsskatten på grunnen og festeren eiendomsskatten på bygningen. Er det flere forskjellige eiere av (deler av) bygningene, skal hver eier tilsvarende betale eiendomsskatt av den (del av) bygning som han eier. I festeforhold følger det for øvrig av praksis at festeren anses som eier hvor festetiden overstiger 99 år.

Rent administrativt ville det være enklest om kommunen kunne holde seg til én skattyter pr eiendom, og da er grunneieren mest nærliggende. En slik løsning vil på den annen side innebære at grunneieren betaler skatt som egentlig burde vært betalt av andre, og det er ikke sikkert at han alltid kan velte dette over på huseierne via festeavgiften.

Utvalget antar imidlertid at man også her må ta konsekvensen av at ligningsverdien skal legges til grunn ved eiendomsbeskatningen. Ligningsverdi må da fastsettes for hver enkelt skattyters formuesgjenstander, også der hvor skattyteren er eier av en del av en fast eiendom. Og de modifikasjoner som følger av skatteloven §§ 38 og 39, vil dermed også få betydning for eiendomsskatten. Dette innebærer først og fremst at det ved verdsettelsen av en eiendom ikke skal tas hensyn til tidsbegrensede bruksrettigheter (f eks ugunstige leieavtaler som presser verdien). Utvalget antar at det ikke er påkrevet med egne regler om dette i eiendomsskatteloven.