6 Statlig eller kommunal eiendomsskatt; frivillig eller obligatorisk?

6.1 Innledning

Kommunene tilbyr i dag en rekke varer og tjenester. Den lokale forankringen av tjenesteproduksjonen reiser spørsmål om hvordan kommunal tjenesteproduksjon best bør finansieres. I prinsippet kan man tenke seg flere finansieringsformer. En mulighet er å ta direkte betaling for kommunale tjenester. Slik betaling fungerer på samme måte som priser gjør i private markeder. En ulempe ved dette er at ikke alle kommunale tjenester kan rasjoneres ved hjelp av prismekanismen, dels fordi de antar karakter av fellesgoder, og dels fordi det av fordelingshensyn ikke er ønskelig med slik rasjonering. Et alternativ er da å tilby kommunale tjenester gratis, men å finansiere disse ved lokale skatteinntekter eller ved tilskudd fra staten.

Utvalget er i sitt mandat bedt om å utrede om eiendomsskatten bør være statlig eller kommunal. I denne problemstillingen ligger det at hvis eiendomsskatten blir statlig, vil provenyet fra skatten gå til staten. Det kan da tenkes at staten selv beholder skatteprovenyet fra eiendomsskatten, eventuelt at det fordeles på kommunene etter fordelingsnøkler. Hvis derimot eiendomsskatten forblir en kommunal skatt, blir spørsmålet videre om denne skal være obligatorisk med uniforme satser eller frivillig. Dersom kommunestyrene fritt kan bestemme skattesatser, vil beslutningen om fordelingen mellom privat og kommunalt konsum i større grad bli tatt på lokalnivå enn ved en obligatorisk skatt.

Disse spørsmålene må også ses i sammenheng med et annet punkt i utvalgets mandat, nemlig eiendomsskattens forhold til inntektssystemet for kommunene. I dagens system er eiendomsskatten en valgfri kommuneskatt som ikke inngår i inntektssystemet for kommunene. Dette innebærer at når en kommune beslutter å utskrive eiendomsskatt, vil skatteprovenyet ubeskåret tilfalle kommunen. Slik sett blir eiendomsskatten et viktig kommunepolitisk tema. En endring på ett eller flere av de tre punkter (statlig/kommunal, valgfri/obligatorisk, innenfor/utenfor inntekts­systemet) gjør at eiendomsskatten i mindre grad enn før har denne kommunepolitiske stillingen, i alle fall ikke i samme grad. Videre vil det naturligvis ha vesentlig betydning for kommunenes skatteinntekter dersom skatten gjøres statlig eller dersom den skal inngå i inntektssystemet for kommunene.

I fortsettelsen diskuteres det først om eiendomsskatten bør være statlig eller kommunal. Deretter diskuteres problemstillingen om eiendomsskatten – hvis den skal være kommunal – bør være frivillig eller obligatorisk for kommunene.

6.2 Statlig eller kommunal eiendomsskatt

I kapittel 5 foran har utvalget konkludert med at en videreføring av eiendomsskatten først og fremst kan forankres i to hovedsynspunkter:

• Eiendomsskatten er robust i forhold til internasjonal kapitalmobilitet.

• I et nøytralt skattesystem er det plass for en viss ekstra skattlegging av fast eiendom sammenlignet med finanskapital.

Disse hensynene taler for at eiendomsskatten bør gjelde generelt og med ensartede skattesatser. Dette vil bli oppnådd både ved en statlig og en kommunal eiendomsskatt som er obligatorisk for kommunene og der alle kommuner bruker samme skattesats. Nøytral skattlegging – i den betydning at alle kapitalinntekter blir skattlagt likt – kan altså oppnås selv om skatten er kommunal, men forutsatt at den er obligatorisk for kommunene og at alle kommuner må bruke samme skattesats.

I valget mellom disse to alternativer kan det anføres viktige argumenter for en fortsatt kommunal beskatningsrett:

Et hovedresultat i økonomisk teori er at nytten av kommunalt tjenestetilbud blir høyere desto tettere sammenheng det er mellom tilbudet av og etterspørselen etter tjenester. Optimalt tjenestetilbud vil slik sett være karakterisert ved en avveining mellom preferansene for kommunal tjenesteproduksjon, skattesatsene og produksjonskostnadene. Den enkelte kommune vil være bedre i stand til å velge det optimale nivå på kommunale tjenester enn staten, for staten må – i utformingen av tjenestetilbudet – ta hensyn til preferansene til alle kommuner samtidig. Ved kommunal eiendomsskatt kan kommunene tilpasse det kommunale tjenestenivå til skatteinntektene og de lokale skattefundamenter, og dette gjelder selv om skatten gjøres obligatorisk med samme skattesatser i alle kommuner. Det kan riktignok tenkes at lokale skatteinntekter går til økte kostnader (f eks økte lønninger til ansatte eller ansettelse av flere til å utføre de samme tjenester) i stedet for til økning i tjenestetilbudet; arbeidskraft utgjør den desidert viktigste innsatsfaktor i kommunal tjenesteproduksjon, og fagforeningsmakt kan tenkes å virke kostnadsdrivende. Utvalget har imidlertid ingen holdepunkter for å anta at slike effekter gjør seg gjeldende i særlig utstrekning, og har derfor valgt ikke å legge noen større vekt på dette momentet.

Utvalget legger etter dette avgjørende vekt på at en kommunal eiendomsskatt (obligatorisk og med ens satser) gir en bedre sammenheng mellom lokalt tjenestetilbud og deres finansieringsgrunnlag. Utvalget konkluderer derfor med at i valget mellom en statlig eiendomsskatt og en obligatorisk kommunal eiendomsskatt med ens satser i alle kommuner, er den kommunale skatt å foretrekke.

6.3 Obligatorisk eller frivillig eiendomsskatt

6.3.1 Allment

De fordelene ved sammenheng mellom lokal tjenesteproduksjon og lokal finansiering som er fremhevet under punkt 6.2 foran, gjør seg sterkere gjeldende hvis man lar eiendomsskatten være frivillig for kommunene. Under en slik ordning blir det – i alle fall marginalt – en sammenheng mellom servicenivået i kommunen og innbyggernes vilje til å betale for tjenestene i form av eiendomsskatt. Dermed blir det også en tettere sammenheng mellom den tjenesteproduksjon innbyggerne i kommunen ønsker og den utforming tjenestetilbudet får. Dette såkalte finansielle ansvarsprinsipp er tillagt vesentlig betydning i økonomisk teori som et argument for at en viss desentralisering av skattleggingsretten kan gi effektiviseringsgevinster. Økonomisk teori gir også holdepunkter for at eiendomsskatten er ganske godt egnet som lokal skatt fordi lokale skatter bør utskrives på skattefundamenter som er minst mulig mobile.

Det er imidlertid også en del problematiske sider ved en frivillig kommunal skatt som må vurderes nærmere: For det første vil en skatt som er frivillig for kommunene og der skattesatsene kan variere mellom kommunene, ikke ivareta hensynet til et nøytralt skattesystem like godt som en statlig eller en obligatorisk kommunal eiendomsskatt med ensartede satser. Ved en frivillig kommunal eiendomsskatt vil fast eiendom ikke bli skattlagt likt i alle kommuner. Slik sett oppnår en ikke nøytralitet i kapitalbeskatningen. Dernest kan en frivillig kommunal eiendomsskatt lede til skattekonkurranse, og derved tenkes å gi et samfunnsøkonomisk tap. Det skyldes at investering i eiendom på lang sikt vil påvirkes av kommunale forskjeller i skattleggingen av eiendom.

Dessuten kan det tenkes at lokale myndigheter fatter beslutninger om tjenesteproduksjon som avviker fra innbyggernes ønsker (manglende velgerkontroll). Oppstår det slike avvik, vil det ikke lenger være en god sammenheng mellom etterspørselen etter kommunale tjenester og tilbudet.

Endelig må man ta i betraktning at lokal valgfrihet kan skape makroøkonomiske styringsproblemer samt fordelingsvirkninger som er uakseptable fra et nasjonalt synspunkt.

En del av disse problemene diskuteres nærmere i avsnittene 6.3.2 til 6.3.5.

Utvalget vil også fremheve at en frivillig kommunal eiendomsskatt kan begrunnes ut fra hensynet til det lokale demokrati: Kommunen har generelt sett liten kontroll med sine inntekter. Riktignok foreligger det en formell valgfrihet når det gjelder skattesatsene ved den kommunale inntekts- og formuesskatten (skatteloven §§ 72 og 73). I praksis benytter imidlertid alle kommuner høyeste skattesats. Hensynet til at kommunale politiske organer skal ha kompetanse i spørsmål som er viktige også for kommunebudsjettets inntektsside taler for at kommunene gis en viss valgfrihet mht innføring av og nivå på eiendomsskatten.

6.3.2 Velgerkontrollen

Dersom lokale skattesatser og tjenestetilbud ikke reflekterer preferansene til innbyggerne i en kommune, bortfaller fordelen med kommunal frihet i skattleggingen. En dårlig sammenheng mellom kommunalt tilbud og etterspørsel etter tjenester kan ha mange årsaker. En forklaring kan være at beslutninger om tjenestetilbud tas av lokale byråkrater og politikere som forfølger andre mål enn det flertallet av innbyggerne i kommunen har. Lokale myndigheter vil da ønske et høyere nivå på det kommunale budsjettet enn velgerne i kommunen. En annen årsak til imperfeksjoner i det politiske systemet på lokalplanet kan være at pressgrupper får gjennomslag, eller at velgerne er dårlig organisert slik at de ikke klarer å påvirke beslutningstakerne. I denne sammenheng finner utvalget det verdt å peke på at et bunnfradrag i eiendomsskatten vil føre til at store velgergrupper ikke betaler eiendomsskatt. Bunnfradrag fører dermed til at lokaldemokratiet fungerer dårlig og at kommunene blir mindre egnet til å ha det lokale ansvar for finansieringen av kommunale tjenester.

Mot disse forhold bør det anføres at skattekonkurranse mellom kommuner kan tenkes å disiplinere lokale myndigheter. Det skyldes at innbyggerne – dersom de er misfornøyd med den kommunale styringen – kan tenkes å bytte bostedskommune. Hvor mye vekt en skal legge på dette argumentet vil avhenge av hvor mobile skattyterne i en kommune er. Generelt er det imidlertid ikke grunn til å anta at folks flytteønsker er særlig sterkt påvirket av eiendomsskattens nivå. Dernest er det slik at selv om man kommer til den konklusjon at velgerkontrollen fungerer dårlig på kommunalt nivå, så impliserer ikke dette at en statlig eiendomsskatt i større grad vil reflektere velgernes ønske. I en slik situasjon kan det tenkes at stat og kommune er like egnet til å finansiere lokal tjenesteproduksjon.

Det kan reises spørsmål om lokale myndigheter i tilstrekkelig grad tar hensyn til hva innbyggerne ønsker av tjenester. Det skyldes dels den konkrete utforming eiendomsskatten har i det norske skattesystemet. Siden eiendomsskatten er relativt beskjeden og inngår sammen med andre skattefundamenter, kan ikke innbyggerne i en kommune danne seg en klar oppfatning av hvordan provenyet fra eiendomsskatten anvendes. Isolert sett er dette et argument for å gi kommunene større frihet i skattepolitikken. Imidlertid tyder erfaringer fra USA på at selv i kommuner med høy eiendomsskatt kan det være problemer med velgerkontrollen. Utvalget mener derfor at det finnes gode grunner for å begrense den lokale beskatningsretten.

6.3.3 Skattekonkurranse

Utvalget vil påpeke at det er problemer knyttet til skattekonkurranse mellom kommuner. Med skattekonkurranse menes at kommuner vil konkurrere om å holde lav skatt for å tiltrekke personer og næringsvirksomhet til kommunen eller i det minste beholde dem. På den positive side vil utvalget anføre at skattekonkurranse kan disiplinere kommunene til å effektivisere driften av kommunal sektor. Det skyldes at en kommune som ikke driver effektivt og/eller som har et dårlig tjenestetilbud, risikerer at investorer flytter investeringer til andre kommuner. Slik utflytting medfører en svekkelse av det lokale finansieringsgrunnlaget, og reduserer således kvaliteten og omfanget av kommunal tjenesteproduksjon. I kommuner hvor lokaldemokratiet fungerer, vil slik utflytting få konsekvenser for den sittende politiske ledelse ved at sannsynligheten for gjenvalg reduseres. Slik sett fungerer skattekonkurranse som en effektiviseringsmekanisme. Imidlertid vil skattekonkurranse kunne føre til et for lavt kommunalt tjenestetilbud. Det skyldes at hver kommune vil forstå at høye skattesatser kan drive investeringer ut av kommunen. Den negative effekten av et for lite kommunalt tjenestetilbud kan derfor overstige effektiviseringsgevinsten.

Hvorvidt argumentet om skattekonkurranse er relevant for norske forhold er vanskelig å vite. Der foreligger lite forskning som behandler graden av mobilitet og motivene for skattyteres flyttebeslutninger. Det faktum at de fleste kommuner som har innført eiendomsskatt har valgt å anvende høyeste sats, er en indikasjon på at skattens størrelse i dagens system neppe skaper nevneverdige problemer knyttet til skattekonkurranse.

Utvalget vil imidlertid fremheve at med det nivå eiendomsskatten har i dag, er det liten grunn til å frykte at skattekonkurranse er et stort problem. Dersom eiendomsskatten forblir kommunal og frivillig, taler imidlertid problemet knyttet til skattekonkurranse isolert sett for at skatten også i fremtiden bør være beskjeden.

6.3.4 Makroøkonomiske styringsproblemer

Et argument mot kommunal frihet i skattepolitikken er at slik frihet kan legge føringer på sentrale myndigheters muligheter til makroøkonomisk styring. Det skyldes at skattepolitikken har flere mål. Et slikt er å regulere den samlede etterspørsel. For eksempel kan det av hensyn til konjunkturpolitikken være ønskelig å dempe veksten i offentlige overføringer med det siktemål å dempe offentlig etterspørsel. Dersom et slikt styringsmål blir møtt med at kommunene kompenserer ved å heve eiendomsskatten, vil ikke det nasjonale styringsmål bli nådd. Liknende komplikasjoner kan oppstå dersom sentrale myndigheter ønsker å stimulere privat konsum og kommunene motvirker dette ved økt eiendomsskatt. Lokal beskatningsrett minsker dermed skattepolitikkens betydning som finanspolitisk instrument. Erfaringer både fra Danmark og Sverige tyder på at dette har vært et problem. Tiltak i disse landene har derfor gått ut på å redusere den kommunale frihet. Med dagens nivå på eiendomsskatten i Norge, synes de makroøkonomiske problemene å være små. Gitt at eiendomsskatten fremdeles skal være frivillig og kommunal, tilsier isolert sett de makroøkonomiske problemene at eiendomsskatten holdes på et moderat nivå.

6.3.5 Fordelingspolitiske hensyn

Et problem knyttet til lokal fri beskatningsrett er at denne kan føre til store forskjeller mellom kommuner når det gjelder nivået på kommunal tjenesteproduksjon og skattesatser. Slike kommunale forskjeller kan skyldes at skattegrunnlagene kan være skjevfordelt mellom kommuner, eller at kommunene har ulike preferanser for kommunal tjenesteproduksjon. De fordelingspolitiske implikasjonene av lokal beskatningsrett kan således avvike fra de nasjonale prioriteringer. Spørsmålet er da om man av fordelingspolitiske hensyn burde avstå fra lokal frihet i skattleggingen av eiendom.

Dersom man skulle mene at nasjonale fordelingspolitiske hensyn kommer i konflikt med kommunenes frie beskatningsrett av eiendom, må det skyldes at nasjonal utjevningspolitikk ikke er mulig i et system med delvis lokal beskatningsrett. Et slikt problem kan tenkes å oppstå dersom skattegrunnlagene er svært ujevnt fordelt, samt at kommunene har stor grad av frihet i skattepolitikken. Utvalget kan ikke se at dette vil være tilfelle gitt at eiendomsskatten i fremtiden blir relativt beskjeden.

6.4 Oppsummering

I valget mellom en statlig eiendomsskatt med uniform skattesats og en obligatorisk kommunal eiendomsskatt er det pekt på at begge typer skattlegging ikke vil bryte med prinsippet om skattemessig nøytral behandling av ulike investeringer. Dette er en fordel som et system med en frivillig eiendomsskatt ikke vil ha. I diskusjonen om statlig eller kommunal eiendomsskatt er det dessuten fremholdt at en kommunal skatt i større grad vil kunne reflektere lokale preferanser for kommunal tjenesteproduksjon. Siden eiendomsskatten kun er ett av mange skattegrunnlag, er det usikkert hvor mye vekt man skal legge på dette forhold. En kommunal eiendomsskatt kan ha den ulempe at den medfører fordelingspolitiske konsekvenser pga skjevt skattegrunnlag som avviker fra nasjonale prioriteringer. Utvalget mener likevel at dette neppe er noe stort problem, dels fordi eiendomsskatten er kun ett av mange skattegrunnlag, og dels vil utvalget peke på at staten har andre muligheter for å drive inntektsutjevning.

I spørsmålet om frivillig kontra obligatorisk eiendomsskatt er det pekt på at en frivillig eiendomsskatt vil gi en tettere sammenheng mellom skattegrunnlag og tjenestetilbud enn det en obligatorisk kommunal skatt vil. En frivillig kommunal skatt kan dermed i utgangspunktet danne grunnlag for en bedre tjenesteproduksjon i kommunene enn en obligatorisk eiendomsskatt. Imidlertid har utvalget pekt på en rekke forhold som kan svekke denne konklusjonen. Blant annet kan skattekonkurranse, manglende velgerkontroll og makroøkonomiske hensyn veie så tungt at en ikke anbefaler kommunal frihet i skattepolitikken.

6.5 Konklusjon

Utvalget mener at i valget mellom en obligatorisk kommunal eiendomsskatt og en statlig eiendomskatt, er en obligatorisk kommunal eiendomsskatt å foretrekke. Utvalget har her lagt vekt på at en kommunal obligatorisk eiendomsskatt ikke vil bryte med nøytralitetsprinsippet i skattleggingen av kapital. Dessuten vil en obligatorisk kommunal skatt medføre at kommunen selv får skatteinntektene. Dette gir kommunene incitamenter til å gi innbyggerne et bedre tjenestetilbud enn om skatten var statlig. Mot dette må fremholdes de negative forhold knyttet til fordelingspolitikk. Utvalget antar at hensynet til fordelingspolitikken, og da spesielt det forhold at skattegrunnlaget kan være skjevt, neppe kan sies å være sterkt nok til å gå imot lokal beskatningsrett. Det skyldes dels at staten kan drive utjevningspolitikk bl a gjennom inntektsoverføringssystemet, og dels at utvalget mener at eiendomsskatten fortsatt skal være relativt beskjeden.

I spørsmålet om eiendomsskatten skal være frivillig eller obligatorisk kommunal, er utvalget innforstått med at det er ønskelig å tilstrebe skattemessig likebehandling av alle typer investeringer. Dette forhold må veies opp mot den gevinst en oppnår med at eiendomsskatten får en større lokal forankring enn hvis den var obligatorisk. Utvalget mener at dette ikke er noe lett valg, men at det er ønskelig med en viss frihet i den kommunale skattepolitikken og at eiendomsskatten er relativt godt egnet. Det skyldes at eiendom er et relativt immobilt skattefundament slik at de negative effekter av skattekonkurranse i liten grad får betydning. Utvalget vil derfor legge avgjørende vekt på det positive i at kommunene i større grad får ansvaret for å forvalte sitt eget skattegrunnlag og dermed gis incitamenter til å skape en tettest mulig sammenheng mellom skatteinntekter og tjenesteproduksjon. Utvalget er imidlertid klar over at problemer knyttet til velgerkontroll, skattekonkurranse og fordelingspolitiske forhold, samt hensynet til den nasjonale skattebyrde, gjør det ønskelig med begrensninger i den lokale beskatningsretten.

Utvalgets flertall (formannen, Christensen, Fagereng, Rasmussen, Ringdal, Schjelderup og Venstad) vil derfor anbefale at eiendomsskatten blir frivillig kommunal, men at det settes maksimumsgrenser for eiendomsskatten og at eiendomsskatten da fortsatt bør holdes på et beskjedent nivå. Utvalget vil også tilrå at kommunene bare i liten grad selv skal kunne bestemme hvilke eiendommer som skal kunne unntas fra eiendomsskatt (jf kapittel 8). Det skyldes at utvalget i liten grad tror at velgerkontrollen fungerer feilfritt, samt at hensynet til skattemessig likebehandling skal gjelde til en viss grad.

Et mindretall (Berre og Graver) mener at kommunene bør ha plikt til å innføre eiendomsskatt for eiendommene i kommunen. Unntak bør gjøres for nærmere angitte kategorier eiendommer, jf behandlingen i kapittel 8. Kommunene bør ha frihet til å bestemme satsene for eiendomsskatten, innen lovsatte rammer.

Mindretallet anser obligatorisk eiendomsskatt som en mer naturlig del av et helhetlig skattesystem, enn om kommunene skal ha full frihet med hensyn til om denne skatt skal innføres. Utvalget summerer i kapittel 5 opp sine drøftinger av det prinsipielle grunnlaget for eiendomsskatten. Det konkluderes med at denne skatten må betraktes som en skatt på linje med andre skatter. Når utvalget går inn for at eiendomsskatten bør bestå, er det som sentrale faktorer vist til at

• de mest mobile skattegrunnlagene, typisk finanskapital, er enkle å flytte ut av landet med de internasjonale rammebetingelsene som eksisterer, og flere og flere land går over til økt vekt på skattlegging av immobile skattegrunnlag som fast eiendom

• investeringer i fast eiendom er uforholdsmessig gunstige i forhold til bankinnskudd.

Etter mindretallets syn er dette argumenter som tilsier at eiendomsskatten bør ses som en generell skatt og gjelde for hele landet, uavhengig av kommunale beslutninger. Det er også argumenter som tilsier gjennomgang av skattleggingen av fast eiendom generelt, der også inntekts- og formuesskatten tas med i vurderingene. I utvalgets mandat er det understreket at utvalget skal basere seg på at denne beskatningen i hovedsak skal forbli som i dag. Det har medført at mindretallet mener at det i dag ikke bør gjøres vesentlige endringer i eiendomsskatten i nåværende form, og at det dermed nå ikke er rom for vesentlig økning i eiendomsskatten for den enkelte skattyter i de kommuner hvor det i dag utskrives eiendomsskatt, i forhold til dagens system. I de kommuner som må utskrive eiendomsskatt etter mindretallets forslag, vil det selvsagt bli en økning i skattebyrden. Men denne økningen vil skape likhet over kommunegrenser.

Etter mindretallets vurdering vil innføring av en obligatorisk kommunal eiendomsskatt på sikt befeste denne skattens plass i det samlede skattesystem. Den vil da spille en klarere og mer integrert rolle i den generelle skattepolitikken. Systemet vil også fremstå som mer helhetlig for de enkelte skattytere.

Mindretallet ser følgende tre hensyn som sentrale når det gjelder avveiningen av om eiendomsskatten helt eller delvis bør være obligatorisk eller frivillig:

• Hensynet til lik skattemessig behandling av fast eiendom, uavhengig av hvor i landet en bor.

• Hensynet til lokalt demokrati, om det tilsier frihet for kommunene i spørsmålet om eiendomsskatt skal innføres eller ikke.

• Fordelingspolitiske hensyn, som særlig vil gjøre seg gjeldende om en i et fremtidig skattesystem får en dreining i retning av økt skattlegging av fast eiendom. Dette må innebære begrensninger i den kommunale beslutningsfriheten.

Hensynet til fiskal frihet for kommunene bygger på at lokale beslutninger i bedre grad sikrer at lokale behov tas vare på, og at demokratihensyn og mulighet for velgerkontroll tilsier at beslutninger tas nær dem de skal gjelde for. Men denne desentraliseringsgevinst forutsetter bl a at eiendomsskatten inntar en større plass enn den nå gjør, i såvel kommunenes som de enkelte skattyteres økonomi. For at velgerkontrollen skal fungere, må velgerne kunne se sammenhengen mellom skattebyrde og nytten av de kommunale tjenester. Slik fungerer ikke eiendomsskatten i dag. Kommuner med eiendomsskatt kan ikke generelt vise til bedre kommunale tjenestetilbud enn kommuner som ikke har innført skatten. Kommunene har langt på vei prioritert innføring av kommunale avgifter fremfor eiendomsskatt til inndekning av kommunale tjenester som gjelder fast eiendom, som vei-, vann- og kloakkavgifter. Både for kommunene og innbyggerne veier disse avgiftene langt tyngre. Dette historiske grunnlaget for eiendomsskatten bør inngå i mulige fremtidige vurderinger av den samlede skattlegging av fast eiendom.

Mindretallet finner etter dette at hensynet til den lokale beslutningsfrihet her er av mer generell art, og i mindre grad slår ut når det gjelder eiendomsskatten. Hensynet til likhet for skattyterne må da gå foran. Frihet for kommunene betyr tilfeldighet for skattyterne. Eiendomsskattelovgivningen bør sikre størst mulig likebehandling av eiendommer både innen kommunen og mellom kommunene. Systemet bør også tilgodese forutberegnelighet for eiere og kjøpere av fast eiendom. Et annet mindretall (Graver) går inn for at kommunene skal ha adgang til å innføre bunnfradrag for boliger, under et lovsatt tak. Se nærmere om dette under kapittel 10.