14 Merknader til de enkelte bestemmelser

Til § 1:

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 1 første ledd. Den slår fast at det er kommunene som er kreditor for eiendomsskatten, se om dette kapittel 6. Loven gir derfor ikke hjemmel til å utskrive eiendomsskatt til staten eller fylkeskommunene.

Til § 2:

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende lov § 1 annet ledd. Fordi den gjelder et helt annet forhold enn eiendomsskatteloven § 1 første ledd, har utvalget valgt å skille den ut i en egen paragraf. Uttrykket skatteåret benyttes i en rekke av lovens bestemmelser.

Gjeldende lov § 1 tredje ledd om eiendomsskattekontoret anses overflødig ved siden av eiendomsskatteloven § 14 første ledd (forslaget § 10 første ledd) og er derfor ikke foreslått videreført.

Vedtak om eiendomsskatt skjer i sammenheng med kommunens arbeid med årsbudsjettet. Kommuneloven § 45 nr 1 bruker betegnelsen budsjettåret om det år budsjettet gjelder for. Utvalget har overveid å bruke denne betegnelsen i eiendomsskatteloven, men er blitt stående ved å videreføre gjeldende lovs terminologi. I gjeldende lov er uttrykket budsjettåret tatt med i parentes, men det står nokså uformidlet i lovteksten og er derfor ikke foreslått videreført.

Til § 3:

Paragrafen slår fast hovedprinsippet om at det er opp til kommunen selv å bestemme om eiendomsskatt skal innføres i kommunen eller ikke. Et mindretall i utvalget (Berre og Graver) mener at eiendomsskatten bør være obligatorisk for kommunene. Se nærmere om dette i kapittel 6. Innføring av eiendomsskatt krever et positivt vedtak av kommunestyret. Dette er videreføring av tidligere rett.

Avgjørelsen om innføring av eiendomsskatt bør ikke kunne delegeres til formannskap eller utvalg. Dette fremgår nå av lovteksten når det heter at det er kommunestyret selv som må fatte vedtaket.

Om mulig ugildhet, se utkastet § 13.

Til § 4:

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende lov § 4 første ledd. Bestemmelsen innebærer flere ting: For det første statuerer den en hovedregel om at all fast eiendom (i de kommuner som har vedtatt eiendomskatt) omfattes av skatteplikten. En del unntak er oppstilt i § 5. Lovens opplegg innebærer at kommunestyret ikke kan gjøre andre unntak fra skatteplikten enn de loven hjemler.

For det annet innebærer bestemmelsen at det er faste eiendommer som er grunnlaget for eiendomsskatten. Utvalget har ikke gjort noe forsøk på å gi noen nærmere definisjon i lovteksten. Gjeldende lov § 4 annet ledd gir en definisjon av fast eiendom og av verk og bruk. Begrepet verk og bruk har ingen selvstendig betydning i utvalgets forslag i betraktning av at all fast eiendom skal omfattes av skatteplikten. Det er derfor ikke behov for en særskilt definisjon av verk og bruk.

Derimot må fortsatt begrepet fast eiendom avgrenses i forskjellige retninger. Begrepet omfatter grunnen, hva enten denne er bebygd eller ikke. Begrepet omfatter videre bygninger og anlegg på grunnen. Også skogbestand og annet som vokser på grunnen omfattes.

Ellers er det utvalgets oppfatning at den svært kasuistiske oppregningen i dagens § 4 annet ledd første punktum er uten rettslig betydning og i dårlig overensstemmelse med moderne lovteknikk. Oppregningen er derfor foreslått tatt ut. Uttrykket vassfall krever noen særlige ord. Uttrykket er i praksis forstått slik at det omfatter vannfall eller fosser som kan bygges ut, men ikke andre vann og elvepartier (Harboe s 23). Med den brede tilnærming til skatteplikt for faste eiendommer som utvalget legger til grunn, synes det å være liten grunn til å gjøre noe unntak for vassdrag overhodet. Vassdragsloven av 15. mars 1940 nr 1 § 1 bestemmer: Elver og bekker, innsjøer og andre vass-samlinger tilhører eieren av den grunn de dekker, hvis ikke annet følger av særlige rettsforhold. Riktignok er det innskrenkninger i eierens rådighet i en del retninger, kanskje særlig når det gjelder vassdragsreguleringer, men disse innskrenkningene er neppe mer vidtgående enn de som kan gjelde for andre eiendommer og som utvalget likevel vil trekke inn under skatteplikten, se nærmere pkt 8.3.3. Utvalget antar på denne bakgrunn at det er riktigst å ikke si noe særskilt om vassdrag i lovteksten.

Grensen mot løsøre krever særlig omtale. Gjeldende lov § 4 annet ledd siste punktum gjelder for verk og bruk og bestemmer at Arbeidsmaskiner og tilhøyrsle og ting som kan setjast i klasse med slikt, skal ... ikkje reknast med utan tingen er part av sjølve foretaket. Det har vært noe tvil om hva dette uttrykket omfatter. Harboe (s 31) antar at bestemmelsen bare gjelder anleggsgjenstander og altså ikke varer, at de ikke trenger å være fysisk festet til eiendommen, men at de må ha en permanent funksjon i foretaket.

Med de regler for verdsettelse som foreslås, får dette spørsmålet mindre betydning enn tidligere. Kraftverk skal etter skatteloven § 37 bokstav a tredje til femte ledd (som endret ved lov av 28. juni 1996 nr 41) verdsettes etter særlige regler som innebærer at grensen mot løsøre ikke behøver å trekkes (i realiteten innebærer reglene at produksjonsløsøre inngår i eiendomsskattetaksten). Boliger skal etter St meld nr 45 (1995-96) verdsettes skjematisk.

Spørsmålet om grensen mot løsøre har derfor betydning først og fremst ved verdsettelse av eiendom som er knyttet til annen næringsvirksomhet enn kraftverk. Fordi ligningsverdien skal legges til grunn ved verdsettelse, må det være et mål at avgrensningen blir den samme som for formuesskatt (der er grensen imidlertid ikke like viktig, fordi også løsøre omfattes av formuesskatt). Se om dette skatteloven § 37 bokstav a som nevner Fast eiendom med tilbehør og dessuten at Jordeiendommer verdsettes under ett med de til samme hørende hus og underliggende rettigheter og herligheter. Som tilbehør regnes etter tradisjonell oppfatning de ting som vanligvis følger med hovedtingen i handel og vandel. ... de ting som er slik tilpasset hovedtingen at det ville føre til verditap å skille dem ad (Brækhus/Hærem: Norsk tingsrett, Oslo 1964, s 9). Ting som er fysisk festet til fast eiendom vil lettere bli ansett som tilbehør enn andre ting. Lov om avhending av fast eigedom av 3. juli 1992 nr 93 § 3-6 sier følgende om hva som regnes som tilbehør til en landbrukseiendom når avhendelse av eiendommen skjer ved salg, bytte eller gave:

«Til ein landbrukseigedom høyrer driftsplanar, reiskap og utstyr som anten er fast montert eller særskilt tilpassa eigedomen. Køyregreier med tilhøyrande reiskap følgjer ikkje med.»

I avhendingsloven § 3-5 heter det følgende om tilbehør til bolighus og forretningseiendom:

«Til eit bustadhus og ein bygning til hotell, restaurant, kontor eller anna forretningsdrift, høyrer varig innreiing og utstyr som anten er fast montert eller som er særskilt tilpassa bygningen. Dette gjeld mellom anna faste anlegg og installasjonar for oppvarming, faste elektriske installasjonar, faste antenner, faste golvteppe, dobbeltvindauge, innebygde kjøkkenapparat og – maskinar og andre innebygde ting.»

For eiendom som faller innenfor dagens definisjon av verk og bruk (med unntak av kraftverk) innebærer denne tilknytning til verdsettelsesreglene for formuesskatt formodentlig en viss innsnevring av skatteplikten.

For det tredje følger det av bestemmelsen at definisjonens krav må være oppfylt 1. januar i skatteåret. Om begrepet skatteåret, se § 2. Utvalget har vært noe i tvil om det er behov for å si dette i loven. Det vil etter lovforslaget bare være i få tilfeller hvor det er av betydning å avgjøre eiendommens tilstand pr en bestemt dato. Men spørsmålet kan komme opp i forhold til bestemmelsene i § 5. Utvalget understreker for øvrig at bestemmelsen ikke sier noe om tidspunkt for verdsettelse av eiendommen. Dette reguleres i § 6 som innebærer at det er verdien ett år tidligere som normalt skal legges til grunn.

Til § 5:

Bokstav a innebærer en ikke ubetydelig utvidelse av statens og kommunenes plikt til å svare eiendomsskatt. Se nærmere pkt 8.3.3.5. På den annen side innebærer bestemmelsen en utvidelse av skattefriheten for fylkeskommunen som etter gjeldende lov overhodet ikke er fritatt. Når unntaket innskrenkes til å gjelde eiendom som brukes til offentlig myndighetsutøvelse, bør unntaket etter utvalgets mening gjelde for alle forvaltningsnivåer.

Uttrykket utøving av offentlig myndighet skal forstås på samme måte som det tilsvarende uttrykk i forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a, se pkt 8.3.3 foran.

Bestemmelsen i annet punktum innebærer bl a lokaler der departementer eller kommuneadministrasjon driver sin virksomhet, regulært vil være omfattet av skatteplikten. Bestemmelsen reiser visse avgrensningsproblemer som er vel kjent fra gjeldende rett. Forskrift av 18. november 1992 nr 850 om avgrensning av eiendomsskatt på statlige eiendommer § 1 annet og tredje ledd gir regler for det tilfellet at vilkårene for skattefrihet er oppfylt for en del av en eiendom eller en del av en bygning:

«Er vilkårene for utskriving av eiendomsskatt etter denne forskrift oppfylt for en del av en statlig eiendom, gjelder skatteplikten for denne del. Kommunen kan la være å utskrive eiendomsskatt på slik del når den er uvesentlig.

Er vilkårene for utskriving av eiendomsskatt etter denne forskrift oppfylt for en del av en bygning, takseres en andel av tomtearealet svarende til forholdstallet mellom bygningenes totalareal og arealet av del som er eiendomsskattepliktig. Dersom det er mulig å skille ut en særskilt del av tomtegrunnen som eiendomsskattepliktig, skal denne delen likevel takseres direkte.»

I departementets merknader heter det:

«Etter § 1 annet ledd skal vurderingen av hvorvidt vilkårene for utskriving av eiendomsskatt er oppfylt, skje for de ulike deler av eiendommen. Med unntak av den særregel som oppstilles i § 1 annet ledd annet punktum, er det ikke adgang til å se eiendommene under ett ved vurderingen av om vilkårene for utskriving av eiendomsskatt er oppfylt.

§ 1 annet ledd annet punktum gir kommunen adgang til å unnlate å utskrive eiendomsskatt når vilkårene etter forskriften bare er oppfylt for en del av statlig eiendom, og denne del er uvesentlig. Bestemmelsen er gitt for at kommunene ikke skal behøve å foreta verdsettinger som kostnadsmessig ikke står i forhold til mulige skatteinntekter. Taksering av deler av en eiendom vil i mange tilfeller være mer komplisert å gjennomføre enn taksering av hele eiendommen, først og fremst ved at det oppstår spørsmål om hva som skal tilordnes den skattepliktige delen. Selv om den skattepliktige delen er svært liten, oppstår i utgangspunktet de samme prinsipielle takseringsspørsmålene. Det vil tilligge kommunen selv å avgjøre om det er regningssvarende å foreta en taksering sett i forhold til de inntekter som kan oppnås. Bestemmelsen vil eksempelvis kunne få anvendelse på stasjonsbygninger eller museumslokaler med et lite lokale som benyttes til kiosk, kafe eller restaurant når bygningen for øvrig er fritatt for eiendomsskatt, jf. § 2 annet og femte strekpunkt.

Når vilkårene for utskriving av eiendomsskatt bare er oppfylt for deler av en bygning, vil det i mange tilfeller være vanskelig å tilordne tomtegrunn til denne delen. Etter forskriftens § 1 tredje ledd takseres da en forholdsmessig del av tomtegrunnen. Det kan likevel tenkes tilfelle hvor den skattepliktige bygningsdelen har en naturlig avgrenset tomt. Det er da naturlig at takseringen tar utgangspunkt i dette tomtearealet.»

Utvalget antar at disse reglene i det vesentlig kan videreføres. Hjemmel for å gi forskrift om dette er foreslått videreført i paragrafens annet ledd.

Om bokstav b, se pkt 8.3.3.6.

Om bokstav c, se pkt 8.3.3.2. Klagebestemmelsen i annet punktum innebærer at kommunens hensiktsmessighetsskjønn ikke kan overprøves. Det kan derfor heller ikke klages til klagenemnda (jf utkastet § 17) på det grunnlag at det burde vært gitt fritak for eiendomsskatteplikt etter denne bestemmelsen.

Bokstav d: Unntaket for veigrunn anses også å omfatte fergeleier som en naturlig del av veinettet. Unntaket omfatter derimot ikke parkeringsplasser; at en tomt brukes som parkeringsplass, kan ikke gi tilstrekkelig grunn til å gjøre unntak, og slikt areal bør stå i samme stilling som parkeringshus.

I tilknytning til gjeldende lovs unntak for statens samferdselsforetak som tjener allmennyttige formål er følgende bestemt i forskrift av 18. november 1992 nr 850 § 2 femte strekpunkt:

«Unntaket omfatter samferdselsforetakenes tekniske infrastruktur og andre deler av eiendommen som er nødvendige for drift av virksomheten. Unntatt er således blant annet skinneganger, den del av stasjonsbygning eller terminalbygg for reisende eller gods som benyttes i direkte forbindelse med befordring av personer eller gods, verksteder, vaskehaller, hangarer, rullebaner, oppstillingsplasser for fly og andre tekniske anlegg på flyplasser, ekspedisjonslokaler for post, postterminaler og tekniske anlegg. Unntatt er også kontorlokaler som benyttes i forbindelse med administrasjon av samferdselsvirksomheten.»

I departementetets merknader til denne bestemmelse heter det bl a:

«Bestemmelsen i femte strekpunkt om statens samferdselsforetak tar sikte på å unnta de deler av statens samferdselsforetak som anses å utgjøre en integrert og nødvendig del av samferdselsvirksomheten. For kontorlokaler er det avgjørende hvorvidt de benyttes som nødvendig ledd i utøvelsen av samferdselsvirksomheten. Eksempelvis vil billettkontorer og kontorer for styring og planlegging av trafikkavviklingen være unntatt fra eiendomsskatt.

Postkontorer vil være unntatt fra eiendomsskatt. Også kontorer som benyttes i forbindelse med administrasjon av samferdselsvirksomheten vil være unntatt. Lokaler benyttet i forbindelse med postgirovirksomhet er ikke omfattet av unntaket. Med 'teleteknisk anlegg' siktes til eiendommer og bygg for teleteknisk utstyr, samt master, tårn, antenner, forsterkere m.v.»

Etter den generelle tilnærming som utvalget legger til grunn, vil dette gi et for omfattende fritak for eiendomsskatt. Utvalget antar således at bygninger ikke bør unntas fra eiendomsskatteplikten, selv om de tjener samferdselsanlegg som er unntatt.

Unntaket er ikke begrenset til å gjelde offentlig eid samferdselsanlegg. Men det er et vilkår at anlegget er offentlig tilgjengelig. I dette ligger bl a at private veier som er stengt for allmenn motorferdsel, faller utenfor unntaket. Vilkåret offentlig tilgjengelig innebærer at det må dreie seg om transportvirksomhet rettet mot allmennheten. Jernbaneskinner og veier innenfor et industriområde til bruk bare for bedriften selv, vil derfor ikke være omfattet av unntaket.

Det er ikke til å unngå at unntak av den type som foreslås i § 5, vil reise avgrensningsproblemer. Utvalget foreslår derfor at bestemmelsen om at departementet kan gi nærmere bestemmelser om grensetrekkingen, videreføres i annet ledd. Bestemmelsen i annet ledd annet punktum tar sikte på å gi mulighet for å unnta eiendommer som det ville være spesielt lite naturlig og administrativt besværlig å utskrive skatt på og hvor skattefritak heller ikke vil skape konkurransevridning. Utvalget har først og fremst hatt for øye noen kategorier av offentlig eid eiendom, slik som fyrtårn, parker og enkelte høyfjellsstrekninger. Slik eiendom vil normalt ikke være verdsatt for formuesskatteformål, og et skattefritak vil normalt heller ikke skape noen konkurransevridning fordi eiendommen og de tjenester den gir er tilgjengelige for allmennheten uten betaling. Bestemmelsen er ikke begrenset til å gjelde offentlig eid eiendom, men utvalget antar at vilkårene for fritak sjeldnere vil være oppfylt for annen eiendom. At fritak må gis i forskrift, innebærer at fritak må gis for kategorier av eiendom og ikke for den enkelte eiendom.

Et mindretall i utvalget (Berre, Fagereng og Graver) foreslår at det i tillegg til de av et enstemmig utvalg foreslåtte unntak, også oppstilles et eget unntak for eiendom som benyttes til allmennyttig formål:

x. Eiendom som eies av stiftelse eller forening med allmennyttig formål eller av stat, fylkeskommune eller kommune, i den utstrekning eiendommen benyttes til fremme av allmennyttig formål.

Et annet mindretall (Fagereng og Graver) foreslår i tillegg følgende bestemmelse:

x. Kommunestyret kan helt eller delvis frita slik eiendom som eies av andre.

Det vises til mindretallets uttalelser i avsnitt 8.3.3.2.

Til § 6:

Paragrafen er en videreføring av gjeldende lov § 8 første og tredje ledd. Disse bestemmelsene har imidlertid ikke vært satt i kraft. Gjeldende lov § 8 annet ledd gir en særregel for det tilfellet at det gjelder ulik skattesats for grunn og bygning. Fordi utvalget foreslår at det ikke skal være adgang til å vedta ulike skattesatser på grunn og bygning, foreslås bestemmelsen ikke videreført. Om verdsettelse se ellers kapittel 9. Det er praktiske hensyn som ligger bak bestemmelsen om ett års etterslep.

Bestemmelsen i første ledd innebærer at de særregler som er fastsatt for verdsettelse av kraftverk i skatteloven § 37 tredje og fjerde ledd (ved lov av 28. juni 1996 nr 41) også vil bli lagt til grunn ved eiendomsbeskatningen. Det samme vil gjelde særregler om verdsettelse av boligeiendom når de blir vedtatt, jf St meld nr 45 (1995-96). I annet ledd er det presisert at det bunnfradrag som skal gis i boligeiendom ved formuesligningen, ikke kommer inn i bildet med eiendomsbeskatningen, se nærmere om bunnfradrag ved eiendomsbeskatningen kapittel 10.2.

En del fast eiendom omfattes ikke av formuesskatteplikt og vil derfor gjerne ikke være verdsatt for formuesligning. Dette gjelder først og fremst eiendom som eies av børsnotert aksjeselskap, av stat og kommune (innenfor kommunens område) og på nærmere vilkår eiendom som er eid av skattefri institusjon. I slike tilfeller må ligningsmyndighetene likevel verdsette eiendommen med sikte på eiendomsbeskatningen, se i denne sammenheng ligningsloven § 8-11 som pålegger ligningsmyndighetene også denne opp­gaven.

Til § 7:

Hovedregelen om verdsettelse innebærer at det er verdien ett år tidligere som legges til grunn ved utskrivning av eiendomsskatt. I noen tilfeller kan dette virke urimelig overfor skattyteren, og denne bestemmelsen åpner derfor for å ta et visst hensyn til senere utvikling som har medført at eiendommens verdi er vesentlig redusert. Det foreløpige fradrag er det de kommunale eiendomsskattemyndigheter som må stå for, ikke ligningsmyndighetene. Loven inneholder på den annen side ingen bestemmelse som gir adgang til å ta hensyn til verditilvekst det siste året.

Bestemmelsen viderefører gjeldende lov § 9 første og annet punktum. Tredje punktum er en henvisning til eiendomsskatteloven § 8 annet ledd som utvalget foreslår ikke å videreføre.

Til § 8:

Bestemmelsen viderefører i det vesentlige § 10 i den gjeldende loven. Utvalget foreslår at bestemmelsene om bunnfradrag ikke videreføres, jf kapittel 10.2.

I gjeldende lov heter det at skattesatser mv skal fastsettes i samband med budsjettet. Om kommunens arbeid med budsjettet, se kommuneloven kapittel 8, særlig § 45 som bestemmer at årsbudsjettet skal være vedtatt innen utløpet av året forut for budsjettåret. Gjeldende lov har imidlertid visstnok vært forstått slik at budsjettet kan endres hvis det etter 1. januar (men før 1. mars, jf eiendomsskatteloven § 14) utskrives eiendomsskatt. Utvalget antar at det av hensyn til skattyterne bør være klart før årets begynnelse hvilke skattesatser som skal gjelde og at det ikke kan være tungtveiende grunner for en annen løsning. Utvalget henviser i denne sammenheng til at eiendomsskatten har betydning for prisdannelsen på fast eiendom og at kjøper og selger av fast eiendom derfor har behov for klarhet mht hvilken skattesats som gjelder.

At kommunestyret selv må fastsette skattesatsen, innebærer at beslutningen om dette ikke kan delegeres.

Om mulig ugildhet ved fastsettelse av skattesatser, se utkastet § 13.

Gjeldende lov har i § 12 regler om at kommunen kan fastsette ulike skattesatser på forskjellig type eiendom. Utvalget har ikke funnet tilstrekkelig grunn til å videreføre disse reglene, se kapittel 10. Dette innebærer at den skattesats som kommunen fastsetter, må gjelde for alle skattepliktige eiendommer.

Gjeldende lov har i § 13 regler om innfasing av skattesatsene de første år etter at skatten er innført. Utvalget har ikke funnet grunn til å videreføre disse reglene, se avsnitt 10.3.

Til § 9:

Første ledd er en videreføring av gjeldende lov § 11 første ledd første punktum, men med endring av den maksimale skattesats, se avsnitt 10.3. Loven krever ikke at skattesatsen utgjør hele tall. I prinsippet kan derfor satsen utgjøre enhver brøk, bare det ligger innenfor maksimalsatsen.

Utvalgets flertall har ikke funnet grunn til å operere med noen nedre skattesats, slik det er etter gjeldende lov. Kommunen vil neppe utskrive eiendomsskatt med så lave satser at det knapt dekker omkostningene ved å administrere skatten. Selv om det her riktignok ligger et problem i at verdsettelseskostnadene rammer staten (fordi det er ligningskontorene som skal stå for verdsettelsen, også hvor denne er unødvendig ved inntekts- og formuesbeskatningen), har utvalget ikke funnet tilstrekkelig grunn til å legge bånd på kommunens frihet ved å videreføre en nedre grense. Et mindretall i utvalget (Berre og Graver) foreslår en nedre grense på kr 1 for hver kr 1000 av verdien. Et annet mindretall (Graver) går inn for bunnfradrag.

Annet punktum i gjeldende lov setter et lavere tak for skattesatsen for gårdsbruk og skogbruk (kr 4 i stedet for kr 7). Med den tilnærming utvalget har mht hvilke eiendommer som bør være skattepliktige, er det etter utvalgets mening ingen grunn til å videreføre denne bestemmelsen.

Til § 10:

Paragrafen er i det alt vesentlige en videreføring av gjeldende lov § 14. Utvalget har ikke funnet behov for å ha et eget navn på det kontoret som skal ha ansvaret for å skrive ut skatten og har funnet det riktigst at loven ikke bestemmer nærmere hvilket kontor i kommuneadministrasjonen som skal stå for skatteutskrivingen, jf første ledd. Dette bør det være opp til kommunens organer å bestemme selv. Reelt sett er dette ingen endring fra tidligere lov, idet det er opp til kommunen å bestemme hvilket kontor som skal ha funksjonen som eiendomsskattekontor. Endringen får tilsvarende konsekvenser for en del av lovens øvrige bestemmelser.

I annet ledd foreslås forbeholdet så langt råd er tatt ut og erstattet med kompetanse for fylkesmannen til å gjøre unntak fra fristen i ekstraordinære tilfeller. Denne innstramming er begrunnet i hensynet til skattyterne. Utvalget har videre inntrykk av at forbeholdet i noen grad brukes i større utstrekning enn hva som var meningen, og i større utstrekning enn rimelig overfor skattyterne.

Bestemmelsen i annet ledd annet punktum om frist for å skrive ut eiendomsskatt det første året bunnfradrag brukes, anses nå overflødig og foreslås ikke videreført.

Utvalget har foreslått at minimumsbeløpet økes fra kr 50 til kr 100.

Til § 11:

Bortsett fra siste ledd er dette en videreføring av gjeldende lov § 15.

I første ledd er Eiendomsskattekontoret skiftet ut med Kommunen i første punktum, se bemerkningene til § 10. Første og tredje punktum er noe omformulert for å få klarere frem at eiendom som ikke er skattepliktig, skal føres i en tilleggsliste. Utvalget foreslår ikke videreført bestemmelsen om at disse eiendommenes verdi skal føres opp.

I tredje ledd er uttrykket kommunekasseraren skiftet ut med skatteoppkreveren for å være mer i pakt med kommunelovens terminologi. Den tidligere bestemmelsen om at listene skal sendes komunekassereren og kommunerevisjonen anses overflødig og blir ikke foreslått videreført.

Siste ledd om unntak fra taushetsplikt antas ikke å innebære noen realitetsendring i forhold til gjeldende rett. Fordi det etter forslaget er forvaltningslovens og ikke ligningslovens taushetspliktsregler som skal gjelde og forvaltningsloven ikke har noe unntak for skattelister, antas det imidlertid nødvendig å si dette direkte i loven. Bestemmelsen innebærer at skattelistens opplysninger er unntatt fra taushetsplikt også etter den periode da skattelisten er utlagt. Også dette antas å være i tråd med gjeldende rett. Bestemmelsen har ingen betydning for ligningsfunksjonærers og andres taushetsplikt etter ligningsloven. Opplysninger om verdien av fast eiendom vil derfor være undergitt taushetsplikt etter ligningsloven, men ikke etter eiendomsskatteloven. Det kan spørres om dette er naturlig. Utvalget har imidlertid ikke mandat til å foreslå endringer i ligningsloven.

Til § 12:

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende lov § 18 som imidlertid ikke har vært satt i kraft. Bestemmelsen tar særlig sikte på opplysning om ligningsverdier. Eiendomsskattekontoret er skiftet ut med kommunen, jf bemerkninger til § 10.

Til § 13:

Det ville skape svært vanskelige forhold dersom det at et kommunestyremedlem eier fast eiendom i kommunen, skulle gjøre han eller henne ugild til å delta i avstemningen av om eiendomsskatt skal innføres eller ikke, fastsettelse av skattesatser mv (jf pkt 12.2.2.1 om at forvaltningsloven foreslås gjort gjeldende også for eiendomsskatten). Man må anta at i mange kommuner eier de fleste representanter i kommunestyret fast eiendom i kommunen. Uten en regel som foreslått ville man risikere at kommunestyret ikke ville kunne bli beslutningsdyktig. Når forvaltningsloven nå foreslås gjort gjeldende for eiendomsskatteforvaltningen, er det etter utvalgets mening en fordel å si uttrykkelig at eiendomsrett til fast eiendom i seg selv ikke innebærer ugildhet.

Disse hensynene står ikke fullt så sterkt når det gjelder de tjenestemenn i kommuneadministrasjonen som skal forberede saken for kommunestyret. Men også her antar utvalget at det vil skape store problemer om eiendomsrett til fast eiendom i seg selv skulle lede til ugildhet. Også saksbehandlerne foreslås derfor unntatt.

Forbeholdet i alminnelighet tar for det første sikte på tilfeller hvor en person eier en særlig stor del av de faste eiendommer i kommunen. Loven bør åpne adgang for en nærmere vurdering av om det foreligger ugildhet i slike tilfeller. Konsekvensen av at den foreslåtte regelen da ikke gjelder, er at spørsmålet må avgjøres etter den alminnelige regelen i forvaltningsloven § 6 annet ledd.

Forbeholdet tar for det annet sikte på tilfeller hvor kommunestyrets vedtak i større grad gjelder bestemte eiendommer. Et eksempel er forslaget § 5 første ledd bokstav c om fredet eiendom. Det vil for øvrig bli tale om langt færre vedtak av denne art etter utvalgets forslag enn etter gjeldende lov.

Når det gjelder eiendom som eies av kommunen, er det enda klarere at medlemmer av kommunestyret og ansatte i administrasjonen ikke bør være ugilde. Om skatteplikt for slik eiendom, se under pkt 8.3.3.5.

Hvor kommunestyrerepresentanter eller ansatte i administrasjonen har en nærmere tilknytning til saken enn bare det å eie fast eiendom, må spørsmålet om ugildhet avgjøres etter reglene i forvaltningsloven kapittel II.

Til § 14:

Normalt vil det ikke være tvil om at det skal utskrives eiendomsskatt på eiendommen og etter hvilke regler. Forvaltningsloven bygger på at det skal gis begrunnelse samtidig med at underretning om vedtaket gis (forvaltningsloven § 24 annet ledd). Dette systemet vil normalt passe dårlig og bli overdrevent omstendelig for de årlige vedtak om utskrivning av eiendomsskatt. Hensynet til skattyteren vil normalt være vel ivaretatt ved bestemmelsen i § 11 om at han skal sendes skatteseddel. Men i tilfeller hvor det kan være tvil om eiendommen omfattes av skatteplikten eller om hvilke regler skatten skal utskrives etter, kan skattyteren ha behov for en nærmere begrunnelse, og den foreslåtte bestemmelse gir han da mulighet for å kreve dette.

Det følger av lovens system at det skattyteren kan kreve begrunnelse om, er de sider ved vedtaket som kommunen har ansvaret for. Konkret innebærer dette at det ikke kan kreves begrunnelse for verdsettelsen av eiendommen, ut over henvisning til at verdien er oppgitt fra ligningskontoret. Begrunnelse for ligningsmyndighetenes verdsettelsesvedtak må eventuelt kreves etter ligningslovens bestemmelser (se ligningsloven § 3-11 nr 1).

Utvalget foreslår i annet punktum at forvaltningslovens alminnelige regel skal gjelde for vedtak om fritak fra eiendomsskatt.

Til § 15:

Bestemmelsen representerer en slags omformulert videreføring av eiendomsskatteloven § 19 annet ledd.

Til § 16:

Fordi forvaltningslovens klageregler skal gjelde, bør bare de særlige regler som skal gjelde for eiendomsskatten tas inn i loven. Det er derfor overflødig å bestemme at eieren har klagerett, i det dette følger direkte av forvaltningsloven ( § 28).

Eiendomsskattelovens regel om utgangspunktet for klagefristen innebærer at fristen først begynner å løpe fra det tidspunkt som inntrer senest av utleggelse av skatteliste og avsendelse av skatteseddel (slik Stavang s 92; Harboe s 93 antar imidlertid at fristen løper fra utleggelse av skatteliste hvis det er forskjell mellom tidspunktene). Utvalget har vurdert om det er hensiktsmessig med et slikt dobbelt utgangspunkt for fristens løp, som dessuten viser seg å kunne reise fortolkningstvil. Etter ligningsloven § 9-2 nr 4 løper klagefristen fra utlegning av skattelisten. Forenklingshensyn kan tale for en tilsvarende regel. Forvaltningslovens regel er imidlertid at fristen skal løpe fra det tidspunkt underretning om vedtaket er kommet fram til parten; men hvor underretningen skjer ved offentlig kunngjøring, løper fristen fra kunngjøringen. Utvalget antar at hensynet til skattyterne taler for at fristens utgangspunkt knyttes til den skatteseddel som skal sendes etter § 10 femte ledd. Det dreier seg her om masseforsendelser, og administrative hensyn taler derfor med styrke for at fristen løper fra avsendelsen av skattesedlene. Etter forvaltningsloven § 29 første ledd løper fristen som hovedregel fra det tidspunkt da melding er kommet frem til parten. Utvalget foreslår at fristen heller løper fra avsendelsen, men at fristen til gjengjeld settes en uke lenger enn etter forvaltningsloven, til fire uker.

Eiendomsskatteloven § 19 tredje ledd har en bestemmelse som gir leier som skal betale eiendomsskatten (typisk etter avtale med eier) rett til å klage over verdsettelsen. Utvalget antar at denne bestemmelsen i det vesentlige er overflødig ved siden av regelen i forvaltningsloven § 28 første ledd som gir klagerett til part eller annen med særskilt klageinteresse, idet det må være klart at en leietaker som skal betale eiendomsskatten, faller inn under dette. Bestemmelsen i § 19 tredje ledd har riktignok likevel den praktiske betydning at den gir leietakeren rett til å klage over verdsettelsen i forbindelse med vedtaket om utskrivning av eiendomsskatt for det aktuelle år. Klageretten etter ligningsloven § 9-4 knytter seg nemlig til verdsettelsen for formuesskatt pr 1. januar året forut, jf eiendomsskatteloven § 8 om at det er denne verdien som skal legges til grunn ved eiendomsbeskatningen. Utvalget har imidlertid ikke funnet at dette er tilstrekkelig tungveiende grunn til å videreføre regelen. Utvalget viser til at en leietaker vil kunne bringe på det rene hva eiendommen ble verdsatt til før han påtar seg plikten til å betale eiendomsskatten. Han blir derfor neppe urimelig stilt selv om klagefristen for dette vedtaket skulle være løpt ut.

Til § 17:

Bestemmelsen viderefører et stykke på vei § 20 i gjeldende lov. Den er dessuten i god harmoni med forvaltningsloven § 28 andre ledd, som imidlertid ikke gjelder direkte. Dette lovsted bestemmer at klageorgan for vedtak truffet etter kommuneloven er kommunestyret/fylkestinget eller en særskilt nemnd oppnevnt av dette. Det er åpenbart upraktisk å gjøre kommunestyret til klageorgan.

I motsetning til gjeldende lov foreslår utvalget at det skal være en klagenemnd i hvert fylke, oppnevnt av fylkestinget, se nærmere avsnitt 12.2.2.

Det følger av forslaget om å legge nemnda på fylkesnivå at bestemmelsen om at klagefunksjonen kan legges til en annen (kommunal) nemnd, ikke kan videreføres.

Saksbehandlingen ved klage vil ellers følge reglene i forvaltningsloven kapittel VI. Det antas derfor unødvendig å videreføre eiendomsskatteloven § 22. Heller ikke eiendomsskatteloven § 21 om habilitet er nødvendig ved siden av forvaltningslovens habilitetsregler.

Til § 18:

Første til femte ledd er i det vesentlige en videreføring av eiendomsskatteloven § 16 og § 17, med enkelte språklige og redaksjonelle endringer. Utvalget antar det er heldigst at disse bestemmelsene om retting plasseres i tilknytning til lovens regler om klage. Plasseringen er derfor endret i forhold til gjeldende lov. Bestemmelsen i femte ledd er endret også innholdmessig, idet utvalget har funnet det mindre heldig at fristen for retting knytter an til foreldelsesfristen, jf nærmere punkt 12.2.2.2. Eiendomsskattekontoret er byttet ut med kommunen, jf bemerkningene til § 10.

Bestemmelsen i sjette ledd har sin bakgrunn i at forvaltningsloven § 35 annet ledd bestemmer at vedtak kan omgjøres av klageinstans eller av annet overordnet organ. En slik omgjøringsadgang passer ikke godt når klage avgjøres av en klagenemnd og bør derfor avskjæres uttrykkelig. Bestemmelsen innebærer at dersom kommunen er misfornøyd med klagenemndas vedtak, må kommunen anlegge sak mot skattyteren, jf § 19.

Til § 19:

Bestemmelsen i første ledd viderefører § 22 i gjeldende lov. Denne bestemmelsen gjelder for søksmål fra skattyteren.

Annet ledd er nytt. Tilsvarende regler finnes for formues- og inntektsskatten i ligningsloven § 11-2 nr 2 til nr 4. Formålet med bestemmelsen om at søksmålet skal rettes mot lederen i klagenemnda er at den skattyter som har vunnet i klagenemnda, ikke bør bebyrdes med å være part i en rettssak som kommunen ønsker å reise. Bestemmelsen innebærer at kommunen er avskåret fra å rette søksmålet mot skattyteren (eieren av eiendommen eller leietaker). Av hensyn til skattyteren bør det gjelde en tidsfrist for kommunens rett til å reise sak. At skattyter skal varsles har betydning særlig fordi han kan være interessert i å hjelpeintervenere i saken.

Til § 24:

Første ledd er omformulert noe for å få frem at bestemmelsen er en unntaksregel som bare skal kunne benyttes i særlige individuelle tilfeller og etter søknad fra skattyteren. Bestemmelsen gir altså ikke hjemmel for generelt å frita grupper av skattytere.

I annet ledd er annet punktum tilføyd for å åpne for delegasjon til skatteutvalget. Utvalget henviser til at en lignende bestemmelse finnes for inntekts- og formuesskatten i skattebetalingsloven § 42 nr 1.

Til § 26:

Utvalget har ikke diskutert ikrafttredelsesspørsmålet nærmere. Reglene om verdsettelse av kraftverk og av boligeiendom kan ikke settes i kraft før disse er virksomme for formuesskatt (dvs for kraftverk ... og for boliger ...). Utvalgets forslag om endring av skattesatser har så nær sammenheng med verdsettelsen at heller ikke de kan settes i kraft tidligere. Derimot burde det ikke være noe i veien for at utvalgets forslag om hvilke eiendommer som skal undergis eiendomsskatt, settes i kraft tidligere. Også forslaget til endringer i saksbehandlingsreglene må kunne settes i kraft tidligere, men det må da gjøres visse tilpasninger mht reglene om klage over verdsettelse.

Ikrafttredelsesspørsmålet må vurderes nærmere.

Ved ikrafttredelsen faller byskatteloven §§ 4, 5 og 9, lov av 4. mars 1960 og lov av 17. desember 1982 nr 82 bort.