Inntekt

Hovedforutsetning for framskrivningene er at inntekten i 2030 målt i fast G er 35 pst. høyere enn inntekten i 1994 – altså en årlig gjennomsnittlig realvekst på 0,84 prosent. Når det gjelder inntektsbegrep, er det forutsatt at alminnelig inntekt før skatt legges til grunn for betalingen, jf. drøfting av inntektsbegrep i kap. 10. For beregning av bostøtte har en imidlertid tatt utgangspunkt i gjeldende regelverk, dvs. at en benytter det høyeste av alminnelig inntekt og personinntekt tillagt 6 pst. av formue utover 120 000 kroner. I de fleste tilfeller innebærer dette at sistnevnte alternativ blir benyttet. Når det gjelder totalskjerming, er det kun relevant å betrakte inntekt etter skatt. Det er dermed benyttet tre ulike inntektsbegreper i beregningene.

Husleie

Ved beregning av betaling for husleie er det lagt til grunn en betaling på 3 092 kroner pr. mnd. – dvs. 37 104 kroner pr. år. Dette tilsvarer gjennomsnittlig husleie for dagens institusjoner beregnet ut fra prinsippene som er skissert i avsnitt 12.3. Ved beregning av bostøtte er det tatt hensyn til den faktiske variasjonen i husleien – fra 1 919 kroner pr. mnd. til 4 375 kr pr. mnd. Det er videre tatt hensyn til at korttidsplasser utgjør 12 pst. av det totale antall institusjonsplasser. Disse er holdt utenfor i beregningene fordi satsene forutsettes å være de samme i alle modellene.

Mat og andre daglige utgifter

Som det er redegjort for i avsnitt 12.2 er det som hovedforutsetning i beregningene lagt til grunn en betaling på 65 kroner pr. dag – eller om lag 24 000 kroner pr. år.

Helse

Det er lagt til grunn for beregningene at alle institusjonsbeboere betaler et fast beløp på 5 000 kroner pr. år for helsetjenester, jf. drøfting i avsnitt 12.4.

Pleie og omsorg

For pleie og omsorg forutsettes det at brukere i hjemmetjenesten betaler etter en av de tre variantene. I institusjon er imidlertid betalingen definert som det betalingstaket som gjelder for den enkelte variant. For eksempel innebærer variant 2 – fast timepris – at institusjonsbeboere med alminnelig inntekt mellom 2 G og 3 G betaler 3 000 kroner pr. år, mens en beboer med alminnelig inntekt på 6 G betaler 12 000 kroner. Som det framgår av redegjørelsen for modellene i kapittel 12, er det gjennom takordninger en særskilt skjerming for pleie- og omsorgselementet isolert sett.

Totalskjerming

I tillegg til bostøtten og den innebygde skjermingen for pleie- og omsorgselementet, er det lagt til grunn at ingen skal betale mer enn etter dagens vederlagsforskrift for institusjonene. Denne forutsetningen gjør at inntekten av vederlagsforskriften danner en øvre grense for hva de øvrige modellene kan gi av samlede inntekter fra brukerbetaling i institusjon.

Inntektspotensiale vs. faktiske inntekter

Hvis vi beregner kommunenes samlede vederlagsinntekter i institusjon ut fra de inntektsdata vi har for institusjonsbeboere, blir det om lag 600 millioner ­høyere enn faktisk registrerte vederlagsinntekter. Noe av differansen skyldes de spesielle skjermingsordningene i vederlagsforskriften i forhold til hjemmeboende ektefelle og muligheten for å beholde eget hus i en periode. Disse forholdene kan imidlertid ikke forklare mer enn 100–200 millioner av denne differansen. Noe av differansen kan kanskje tilskrives at inntektsdata­ene som benyttes kun er et utvalg av totalt antall institusjonsbeboere. Utvalget anses imidlertid å være representativt, slik at dette ikke kan forklare en vesentlig del av den øvrige differansen. Den gjenstående differansen kan da skyldes lite effektiv innkreving og at en del kommuner opererer med lavere satser enn forskriftene gir anledning til. Noen få kommuner krever vederlag bare av inntekter fra folketrygden og offentlige tjenestepensjoner, og tar dermed ikke med andre inntekter som private tjenestepensjoner og kapitalinntekter i vederlagsberegningen. Manglende etterregning i forhold til skatteoppgjør kan også være en forklaring. Kommunene har også forskjellig praksis på hvordan brukerbetalingen i private institusjoner føres. I mange kommuner går brukerbetalingen inn i de private institusjonenes regnskap og framkommer derfor ikke i kommunenes regnskap eller offentlig statistikk.

Forskjellen mellom inntektspotensialet og virkelige inntekter skyldes delvis praktiseringen av vederlagsforskriften, og delvis forhold som det er vanskelig å finne en forklaring på. Spørsmålet er hvordan en skal behandle dette avviket mellom potensielle og faktiske inntekter når en sammenligner dagens ordning med alternative modeller. Vi har valgt å forutsette at inntektene fra de alternative modellene heller ikke tilsvarer potensialet. Det betyr at vi har forutsatt tilsvarende forholdsmessige differanse mellom beregnede inntekter og potensielle inntekter i de alternative modellene. Inntektspotensialet er derfor svært forsiktig anslått. Forsiktige anslag for pensjonistenes inntektsutvikling i årene framover trekker i samme retning. Inntektene av brukerbetaling vil derfor både i dag og i framtida bli større enn beregningene tilsier.

En tjenestebasert brukerbetalingsmodell

I det følgende sammenlignes dagens ordning (vederlagsforskriften for institusjonene) med ulike varianter av en tjenestebasert brukerbetalingsmodell. Det er kun betalingsordningen for pleie- og omsorgselementet som er forskjellig i de ulike variantene av den tjenestebaserte brukerbetalingsmodellen. Det er dermed kun forskjeller i betalingen for pleie og omsorg som gir forskjeller i inntekter for det offentlige mellom de ulike variantene.

De ulike betalingsvariantene for pleie- og omsorgs­elementet er omtalt i 12.5, men repeteres kort i boks 14.1.

I tillegg til de betalingstakene som framgår av variantene ovenfor, er det foretatt beregninger bl.a. når betalingstaket utgjør en gitt prosent av inntekten – dvs. betalingstak der en unngår store terskelvirkninger.

I variant nr. 1 er betalingen for pleie- og omsorgs­elementet kun avhengig av inntekt, mens betalingen i de øvrige variantene er avhengig av både inntekt og forbruk. Betalingen som ligger til grunn for mat og andre daglige utgifter, bolig og helsetjenester er redegjort for ovenfor. Provenyvirkningene av de ulike variantene av en tjenestebasert modell og dagens ordning framgår av tabellen nedenfor. Alle data (som f.eks. inntekter og antall brukere) refererer seg til 1993-nivå.

I tabell 14.1 framkommer samlet brukerbetaling fra institusjonsbeboere og betaling for pleie- og omsorgselementet for hjemmeboende. De oppgitte beløpene for hjemmetjenesten inneholder altså kun betaling for pleie og omsorg, fordi det for alle andre elementer som f.eks. mat og bolig ikke vil være noen forskjell mellom dagens ordning og alternative ordninger. For å komme fram til provenyet for staten og kommunene sett under ett, trekkes utgifter til bo­støtte fra den samlede brukerbetalingen. I dag gis det ikke bostøtte til institusjonsbeboere, men i en tjenestebasert betalingsmodell er bostøtte forutsatt utvidet til også å gjelde institusjonsbeboere, jf. kap. 12.

I beregningene er det lagt til grunn en totalskjerming som innebærer at ingen institusjonsbeboere skal komme dårligere ut enn ved dagens vederlagsordning. Dette framkommer av tabellen ved at total betaling i institusjon fratrukket bostøtte på om lag 338 mill. kroner, er lavere enn ved dagens modell. Med dette som utgangspunkt, må alternative ordninger nødvendigvis gi mindre brukerbetaling i institusjon enn dagens vederlagsbetaling. Ingen vil betale mer i en tjenestebasert modell, mens noen vil betale mindre. I de ulike variantene faller om lag 70 pst. av brukerne inn under totalskjermingsordningen.

For å unngå at så mange av beboerne faller inn under totalskjermingsordningen, drøftet utvalget i kap. 12 bl.a. en økning i bostøtten og redusert betaling for pleie og omsorg som mulige tiltak.

Økning i bostøtten

En økning i bostøtten har følgende forutsetninger og økonomiske konsekvenser:

1. En isolert økning i boutgiftstaket fra 32 500 kroner til 52 000 kroner vil øke utgiftene til bostøtte fra 338 mill. kroner til 452 mill. kroner. Økningen i boutgiftstaket vil ha relativt liten innvirkning på antall beboere som har behov for totalskjerming

2. En isolert økning i refusjonsprosenten fra 70 prosent til 100 prosent vil øke utgiftene til bostøtte fra 338 mill. kroner til 483 mill. kroner. Økningen i refusjonsprosenten vil ha relativt stor innvirkning på antall beboere som har behov for totalskjerming

3. Dersom både boutgiftstaket og refusjonsprosenten økes som i a. og b., vil utgiftene til bostøtte øke fra 338 mill. kroner til 645 mill. kroner. Antallet beboere som har behov for totalskjerming vil da reduseres til under 10 prosent av brukerne. Dersom refusjonsprosenten settes til 90 prosent istedenfor 100 prosent, må stadig over 40 prosent av beboerne totalskjermes.

   Det er viktig å presisere at dette kun gjelder institusjonene.

Økningen i statlig bostøtte innebærer at kommunens inntekter fra brukerbetaling øker med samme beløp. En økning i bostøtten vil imidlertid ikke endre det offentliges nettoinntekt fra brukerbetaling. Det offentliges nettoinntekter fra brukerbetaling er derfor uavhengig av nivået på bostøtten.

Redusert betaling for pleie og omsorg

1. Gratis pleie og omsorg i institusjon. Siden brukerbetalingen er lav for de som skjermes, vil dette redusere behovet for totalskjerming med bare 2–3 prosent. Utgiftsøkningen som følge av redusert inntekt fra brukerbetaling vil beløpe seg til om lag 55 mill. kroner.

2. Gratis pleie og omsorg for beboere med inntekt under 3 G. Effekten på totalskjerming blir omtrent som under pkt. a siden dette gjelder beboere med relativt lave inntekter. Provenytapet blir lite siden de med inntekt over 3 G betaler for tjenestene.

Virkningene på kommunens inntekter av redusert brukerbetaling for pleie og omsorg i institusjon, vil først gjøre seg gjeldende ettersom pensjonistenes inntekter øker med tiden. I år 2030 vil gratis pleie og omsorg gi et inntektstap for kommunene med om lag 340 mill. kroner, mens gratis tjenester for de med inntekt under 3 G vil gi et tap på om lag 190 mill. kroner. Dersom det sistnevnte inntektstapet på 190 mill. skal kompenseres med økt betaling for de med inntekt over 3 G i institusjon, må brukerbetalingen for denne inntektsgruppen økes med ca. 140 prosent.

Det presiseres også her at beregningene bare omfatter institusjonene.

Hvorvidt det samlet sett er mulig å få større brukerbetalingsinntekter enn dagens ordning, vil da være avhengig av hvor stor betalingen blir for pleie og omsorg utenfor institusjon. Dette vil igjen være avhengig av flere forhold. For det første er det avhengig av hvor høyt en setter det totale betalingstaket. Jo høyere tak desto større inntekter. Dernest er utformingen av betalingstaket avgjørende. Da de fleste brukerne befinner seg i de laveste inntektsintervallene, er det økning i betalingen blant disse brukerne som vil gi nevneverdig effekt på det offentliges inntekter i dag. Et tredje forhold er eventuell timebetaling. Om lag 75 pst. av alle hjemmeboende brukere har ifølge Gerix-data behov for fem timer eller mindre med pleie og omsorg pr. uke. Betalingsordninger med høye betalingstak for høyinntektsgrupper og der forbruk er en variabel, vil derfor ikke nødvendigvis gi så store inntekter selv om timeprisen er høy. Betydningen av disse faktorene framgår av tabell 14.2.

De tre variantene er relativt like i utforming, men forskjellene i offentlige inntekter er likevel klare. Variant 1 gir høyere brukerbetalingsinntekter enn variant 2 og variant 3. Dette skyldes at denne varianten sikrer en betaling fra alle brukere som om lag tilsvarer betalingstaket i de andre variantene – dvs. at de andre variantene maksimalt kan hente inn like mye i betaling som variant 1. Variant 3, som innebærer en differensiert timepris, gir høyere betaling enn variant 2. For de laveste inntektsintervallene vil nemlig de fleste nå betalingstaket selv med bare en times pleie og omsorg pr. uke. Med såpass lavt tak som det opereres med her, vil derfor timeprisen ikke ha noen særlig betydning i de laveste inntektsintervallene. Dermed blir forskjellen i timepris for de høyere inntektsintervallene avgjørende for forskjellen i brukerbetalingsinntekter mellom de to variantene.

Endring av betalingstak

Betalingstak som prosent av inntekten vil i motsetning til de hittil skisserte betalingstakene innebære mindre terskelvirkninger. En mulig utforming av betalingstaket kan være et øvre tak på 600 kr pr. år for inntekter under 1,75 ganger grunnbeløpet i folketrygden (G). I dag tilsvarer dette en inntekt på 71 750 kroner. For inntekter over dette nivået økes taket med 15 pst. av overskytende inntekt. Maksimal betaling etter en slik takordning blir da:

600 kr. + (Alm. inntekt – 1,75 G) * 15 %.

Dette er illustrert for utvalgte inntektsnivåer i tabell 14.3.

Virkninger på det offentliges inntekter av variant 2 med en slik takordning er illustrert i tabell 14.4

En slik endring av betalingstaket øker inntektene med om lag 125 mill. kroner. Bakgrunnen for dette er at maksimal betaling nå blir høyere for de fleste inntektsnivåer. Kun for inntekter mellom 82 000 kroner og 87 750 kroner vil betalingstaket bli noe lavere.

I eksempelet ovenfor har en beholdt dagens øvre tak på 600 kr pr. år for personer med lave inntekter. Dette gjør at personer som har en alminnelig inntekt på f.eks. 40 000 kroner, vil betale en relativt større andel av inntekten enn personer med inntekt på 70 000 kroner. For å unngå slike effekter kan et alternativ være å definere betalingstaket som en viss prosent av inntekten over gitt nivå – f.eks. 10 pst. av inntekten over 1,5 G (eksempel 1). Ved å innføre et knekkpunkt kan en samtidig få en sterkere fordelingsprofil. Betalingstaket kan f.eks. utgjøre 5 pst av inntekt over 1 G og 15 pst. av inntekt over 4 G (eksempel 2). Disse eksemplene vil gi følgende betalingsprofil, som vist i tabell 14.5.

Når det gjelder inntekter for det offentlige er det i dag en økning av betalingen for personer i de laveste inntektsintervallene som vil gi størst inntektsøkning, siden flesteparten av brukerne befinner seg her. Dette er imidlertid ikke noen aktuell framgangsmåte for å øke det offentliges inntekter, og viser hvor vanskelig det er å øke brukerbetalingen på kort sikt uten uheldige konsekvenser. En betalingsordning som åpner for relativt lite betaling for lavinntektsgruppene, men relativt stor betaling for personer med midlere og høye inntekter, vil gi en relativt liten økning i inntektene i dag. På lengre sikt vil imidlertid en slik ordning gi en relativt stor inntektsøkning fordi en større andel av brukerne vil befinne seg i høyere inntektsintervaller.

Økning av bostøtten i kommunale utleieboliger

Økningen i boutgiftstaket til 52 000 kroner i kommunale utleieboliger vil medføre en merutgift i bostøtteordningen på om lag 1 000 mill. kroner.

Avvikling av fribeløpet i vederlagsforskriften

I kap. 13 drøftet utvalget å avvikle fribeløpet i vederlagsforskriften for institusjonene. De økonomiske virkningene av å avvikle fribeløpet vil avhenge av hvor stor andel som skal trekkes i vederlag av inntekt inntil 1 G. I tab. 14.6 er virkningene på endringer i totalinntekten fra brukerbetaling og virkningen for den enkelte beboer beregnet for ulike prosenttrekk.

For å sikre at beboer sitter igjen med tilsvarende beløp som etter vederlagsforskriften, må prosentsatsene i beregningene endres hvis fribeløpet oppheves. Av tabellen framgår det at 65 prosent i vederlagstrekk av inntekt inntil 1 G, gir små endringer i forhold til dagens ordning. Når G reguleres vil imidlertid den nye beregningsformelen sikre at beboer sitter igjen med et større beløp til eget forbruk enn med dagens ordning, slik at endringen vil slå gunstigere ut for de med lav inntekt. Årsaken til dette er at fribeløpet ligger fast uavhengig av endringer i G 1 .

Dersom en mener at en avvikling av fribeløpet skal virke proveny- og fordelingsmessig nøytralt, framgår det av tabellen at prosenttrekket for inntekt inntil 1 G må økes i forhold til endringer i G. I år 2030 vil et vederlagstrekk på 70 prosent av inntekt inntil 1 G tilfredsstille dette.

Framskrivninger

Inntektsvirkningene for det offentlige av de ulike variantene når disse framskrives til 2030, framgår av tabell 14.7 nedenfor. Totale inntekter for alle variantene er over det dobbelte av 1993-nivået. Alle variantene gir fortsatt noe lavere brukerbetalingsinntekter enn dagens ordning. Hovedforklaringen på dette er at vederlagsforskriften for institusjonene gir større inntekter enn de ulike variantene av en tjenestebasert betalingsmodell. Når det gjelder betaling for pleie og omsorg utenfor institusjon, framgår det at hovedbildet er nokså likt 1993-nivået. Variant 2 gir fremdeles lavere brukerbetalingsinntekter enn dagens ordning, mens de øvrige gir høyere. Brukerbetalingen for hjemmebaserte tjenester i variant 1 er nå om lag 40 pst. høyere enn med dagens ordning, mens dette var 30 pst. med utgangspunkt i 1993-nivået.

På grunn av den forventede inntektsveksten blant brukerne, vil bare rundt 5 pst. av brukerne ha behov for totalskjerming i år 2030, gitt dagens nivå på bo­støtten

Framskrivningene indikerer at alt avhengig av hvilken variant en betrakter, vil brukerbetalingens andel av totale driftskostnader i pleie- og omsorgssektoren øke fra 4,5–7,5 pst. i dag til 7–12 pst. i 2030.

Andre forhold som kan påvirke inntekter av brukerbetaling og kostnader i pleie- og omsorgstjenesten

Et forhold som vil kunne få betydning for brukerbetalingen og dermed nettokostnadene i pleie- og omsorgstjenesten, er de ulike betalingsprofilene mellom institusjon og egne hjem/omsorgsboliger. Figur 14.1 viser kommunenes nettoutgifter ved å tilby tjenestene i hhv. institusjon og i omsorgsboliger, og hvordan kommunens nettoutgifter for disse to tjenesteformene vil variere etter brukerens inntekt. Fram til et visst inntektsnivå vil det sett fra kommunens side være mest lønnsomt å tilby brukeren omsorgsbolig framfor institusjon. For brukere med inntekter over dette nivået vil kommunenes nettoutgifter bli lavest ved at vedkommende tilbys institusjonsplass. Det er viktig å presisere at dette resonnementet forutsetter at kommunens driftsutgifter er like i omsorgsboliger og institusjon. I figuren er disse driftsutgiftene anslått til 300 000 kroner.

Utvalget viser til kap. 12 der det framgår at kommunens nettokostnader er lavere i alle former for åpen omsorg inntil brukerne tildeles over middels med ressurser. Når brukeren tildeles mye ressurser, er nettokostnaden lavest med en løsning tilsvarende dagens sykehjem og omsorgsbolig som drives etter regler for institusjon. Utvalget viser også til kap. 6, der det framgår at sykehjemsbeboere jevnt over er mer pleietrengende enn brukere i omsorgsboliger og i egne hjem.

Hvordan kommunens nettokostnader i ulike boformer vil utvikle seg i framtida er avhengig av bl.a. forholdet mellom hjemmebaserte og institusjonsbaserte tjenester i kommunene, og hvilke oppgaver og funksjoner de ulike boformene skal ivareta.

Figur 14.2 under viser hvordan brukerbetalingen for en bruker vil variere avhengig av inntektsnivået, alt ettersom brukeren mottar tjenester i omsorgsbolig eller institusjon. Fram til et visst inntektsnivå vil brukerbetalingen være lavest for brukeren i institusjon, mens brukerbetalingen for inntekter over dette nivået vil omsorgsbolig falle rimeligst ut for brukeren 2 . I omsorgsbolig vil brukerbetalingen ved et visst inntektsnivå (i figuren om lag kr 120 000) flate ut og være konstant med hensyn til økende inntekt. I denne situasjonen dekker brukeren alle bokostnadene selv, og vedkommende betaler etter maksimal sats for pleie og omsorg og helsetjenester. Samlet brukerbetaling i omsorgsbolig hvor brukeren har en inntekt på om lag 150 000 eller høyere, vil være rundt kr 100 000, mens brukerbetalingen i institusjon vil med økende inntekt kunne stige opp mot institusjonenes selvkost ved tilbudet, ca. kr 320 000.

Sammenholder en disse to figurene viser de et viktig poeng, nemlig at kommunen og brukeren kan ha motstridende økonomiske insitamenter for valg av omsorgsløsning avhengig av den enkelte brukers inntektsnivå. Dette illustreres i tabell 14.8.

For brukere med de laveste inntektene er det økonomisk fordelaktig å motta tjenester i institusjon, mens det for høyinntektsbrukere er mest økonomisk fordelaktig å motta tjenester i omsorgsbolig. For kommunen vil situasjonen være helt motsatt ved at den vil ha økonomisk fordel av å plassere høyinntektsgruppene i institusjon og lavinntektsgruppene i omsorgsbolig.

Når en skal beregne brukerbetalingsinntekter, er det viktig å ta hensyn til de tilpasninger som kan bli resultatet av ulike betalingsordninger. Det er en uttrykt målsetting at folk skal kunne bo hjemme så lenge de selv ønsker det, der det er mulig (Innst. S. nr. 180. (1995–96)). Høyinntektsgruppene vil av økonomiske grunner ha større ønske om å bo hjemme framfor institusjon, dersom de store prisforskjellene mellom institusjon og omsorgsboliger for denne gruppen opprettholdes. En kan da komme i den situasjon at institusjon blir et tilbud for lavinntektsgruppene, mens høyinntektsgruppene ønsker omsorgsbolig eller and­re boformer med tilsvarende prisnivå for tjenestene. Dette kan trekke i retning av at framskrivninger av brukerbetalingen på grunnlag av framtidig inntektsøkning blant pensjonistene blir for høye. Dersom sykehjem og hjemmetjenestene i framtida i større grad skal ivareta forskjellige pasienter/brukere, oppgaver og funksjoner, slik at de i mindre grad kan sies å være alternativer til hverandre, er ikke problemstillingen så aktuell.

Framskrivning av det offentliges inntekter av brukerbetaling er usikre av flere grunner. Helt avgjørende er hvordan det framtidige utbyggingsmønster for tjenester og botilbud vil utvikle seg. Tilsvarende for brukernes preferanser. I beregningene foran har vi lagt til grunn en hovedforutsetning om uendrede dekningsgrader og samme tjenesteforhold mellom institusjoner og hjemmebaserte tjenester som i dag. Med slike forutsetninger gir de ulike variantene av en tjenestebasert betalingsmodell noe lavere offentlige inntekter via brukerbetaling enn dagens ordning både på kort og lang sikt.

Det viktigste spørsmålet en står overfor i pleie- og omsorgstjenesten er ikke hvordan brukerbetalingsordningene utvikler seg, men hvordan en skal kunne dekke framtidig omsorgsbehov på rimeligst mulig måte. Dimensjonering og sammensetning av tjenesteapparatet vil her være helt sentralt, og hvordan dette kombineres med ordninger som stimulerer den enkelte til selv å ta ansvar for eget liv, egen bolig og helse lengst mulig.

Flere kommuner er inne i en omstillingsprosess hvor de bygger ut tilpassede boligløsninger hvor også tungt pleietrengende mottar heldøgns omsorgstjenester i egen bolig, framfor i et tradisjonelt institusjonstilbud. Institusjonene i disse kommunene brukes mer til korttidsopphold, rehabilitering, mottak av utskrivningsklare brukere fra sykehus og terminalpleie.

De samlede offentlige kostnader i pleie- og omsorgstjenesten kan bli mindre ved at en del av tjenestene som kommunene i dag har ansvaret for (f.eks. bodelen) i større grad blir et personlig ansvar. Ved at brukernes boligformue trekkes inn i f.eks. omsorgsboliger, vil kommunene i større grad kunne konsentrere seg om å tilby tjenester. Økt satsing på bruk av sykehjem til ulike former for korttidsopphold og terminalpleie, kombinert med økt satsing på hjemmebaserte tjenester og omsorgsboliger, vil kunne bidra til å lette presset på offentlige ressurser i forhold til tradisjonell institusjonsdrift. Virkningene av en slik utvikling er likevel usikker og er ikke berørt i de økonomiske beregningene.

Utgiftsfordelingen mellom stat og kommune er avhengig av hvilke antakelser en gjør bl.a. med hensyn til rammetilskuddet og øremerkede tilskudd. Normalt legges det til grunn ved endret regelverk eller funksjonsfordeling, f.eks. når staten har overtatt utgifter som kommunene tidligere dekket, at rammetilskuddet blir redusert tilsvarende.