Brukerne etter alder, boform og ressursinnsats

En undersøkelse foretatt av Norsk institutt for sykehusforskning (SINTEF NIS, 1995) diskuterer bruk av Gerix-systemet til utarbeidelse av styringsdata for den kommunale pleie- og omsorgstjenesten. Individdata­ene omfatter brukerne i pleie- og omsorgstjenesten i 47 kommuner og bydeler. Rapporten påpeker at manglende eller feil registrering på variable er et pro­blem, slik at en skal vise varsomhet med å generalisere resultatene. Dataene er ikke tilstrekkelig kvalitets­sikret og det er ikke undersøkt om Gerix-kommunene kan sies å være representative for landets kommuner.

Rapporten bruker gjennomsnittet av de 17 variable forklart boks 6.1 som et samlet mål på mestringsevne, der verdier nær 1 indikerer høy mestringsevne og verdier nær 4 indikerer lav mestringsevne.

Undersøkelsen viser ikke uventet at evnen til å utføre ulike dagligdagse aktiviteter og brukerens psykososiale forhold (mestringsevne), avtar med alder. Lavest mestringsevne ble i rapporten imidlertid funnet å være blant de aller yngste brukerne mellom 0–15 år. Se figur 6.2.

Kilde: SINTEF NIS, 1995

Figur 6.3 viser gjennomsnittlig mestringsevne etter boligtype for de ulike aldersgruppene. Med unntak for de yngste brukerne, viser figuren at mestringsevnen avtar etter hvert som boligen blir mer tjenestetung. 1

Kilde: SINTEF NIS, 1995

Blant de yngre brukerne (0–6 år) med høyest mestringsevne, er 94 prosent bosatt i vanlig bolig. Men også 25 prosent av de tyngste brukerne er bosatt i vanlig bolig. Andelen bosatt i tilrettelagte boliger med tjenester deler av døgnet, varierer fra 3 prosent blant de tyngste brukerne til 13 prosent blant brukere med noe høyere mestringsevne. Tilrettelagte boliger med døgntjenester blir mer dominerende jo mer pleietrengende brukeren er. Denne boformen har 46 prosent av brukerne med lavest mestringsevne. Av disse bor en like stor andel på sykehjem som i vanlig bolig. Fordelingen er gjengitt i figur 6.4.

Kilde: SINTEF NIS, 1995

Vanlig bolig er en like utbredt boform blant de letteste gruppene, for eldre brukere som for yngre brukere. Vanlig bolig utgjør en mindre andel blant eldre brukere med lav mestringsevne, ca. 8 prosent. Sykehjem er den klart dominerende boformen for brukere med lav mestringsevne. 64 prosent av gruppen med mestringsevne mellom 3 og 3,5 bor i sykehjem, mens 83 prosent av brukerne med mestringsevne over 3,5 bor i sykehjem. Undersøkelsen viser også at tilrettelagte boliger, og da spesielt de med døgntjenester, er en mye mindre utbredt boform blant eldre brukere enn blant yngre brukere. Fordelingen er gjengitt i figur 6.5.

Kilde: SINTEF NIS, 1995

Rapporten konkluderer med at sammenhengen mellom mestringsevne og boform tyder på at mestringsevnen i stor grad gjenspeiler behovsnivå hos brukerne, og at mønsteret som ble avdekket var som forventet.

Tall fra Statistisk sentralbyrå viser også at beboerne i institusjon er ofte sterkt pleietrengende og trenger derfor ofte hjelp til ulike aktiviteter. Tabell 6.9 viser andelen av beboerne som trenger hjelp til slike formål.

Omfanget av kommunal hjelp målt ved timer direkte persontjenester og tilsyn pr. uke slik det registreres i Gerix, viser at gjennomsnittet for samtlige brukere er 15 timer pr. uke. De yngste brukerne mottar mest hjelp i gjennomsnitt, 20 timer pr. uke for brukere i alderen 0–15 år, og 22 timer pr. uke for brukere mellom 16-66 år. Lavest gjennomsnittlig antall timer pr. uke ble funnet i aldersgruppen 67–79 år, som i gjennomsnitt mottok 11 timer. Brukere over 79 år mottar i gjennomsnitt 16 timer pr. uke, jf. fig. 6.6.

Kilde: SINTEF NIS, 1995

Kommunal hjelp etter boligtype viste at eldre bosatt i vanlig bolig i gjennomsnitt mottar ca. 5 timer hjelp pr. uke. Eldre i tilrettelagte boliger med tjenester deler av døgnet mottar i gjennomsnitt 8 timer pr. uke. Brukere i tilrettelagte boliger med tjenester på døgnbasis mottar i gjennomsnitt 24 timer pr. uke. De eldre sykehjemsbeboerne mottok i gjennomsnitt nær 40 timer pr. uke, eller ca. 8 timer mer enn aldershjemsbeboerne.

Undersøkelsen viser videre at yngre brukere har gjennomgående flere timer pr. uke enn eldre brukere, uavhengig av boligtype. Yngre brukere som bor i vanlig bolig mottar i gjennomsnitt 10 timer pr. uke, mens brukere bosatt i tilrettelagt bolig med tjenester deler av døgnet mottar i gjennomsnitt 23 timer pr. uke. Yngre brukere i alders- og sykehjem mottar ca. 50 timer i uka, altså mer enn alders- og sykehjemsbeboere. Gruppen som mottar desidert mest hjelp er yngre brukere i tilrettelagte boliger med døgntjenester, hele 72 timer pr. uke i gjennomsnitt. Nær 80 prosent av brukerne i alderen 0–66 år i tilrettelagte boliger med døgntjenester er psykisk utviklingshemmede brukere. Tallene er gjengitt i figur 6.7.

Kilde: SINTEF NIS, 1995

Brukere og ikke-brukere av pleie- og omsorgstjenestene

Statistisk sentralbyrå foretok i 1995 (SSB 1995) en undersøkelse der formålet var å kartlegge funksjonsnivå og hjelpebehov blant eldre som ikke mottar tjenester fra den kommunale pleie- og omsorgstjenesten, og sammenligne dette med funksjonsnivå og hjelpebehov blant eldre som mottar slike tjenester. Prosjektet er et av flere forsknings- og utviklingsprogram med sikte på å evaluere Gerix-systemet. Utvalget til undersøkelsen blant ikke-brukere ble trukket blant eldre 67 år og over i de kommuner som i mars 1995 enten hadde tatt i bruk Gerix-registreringssystemet, eller mente de kom til å gjøre det i løpet av de to nærmeste månedene. Nettoutvalget utgjorde i alt 862 personer 67 år og eldre som ble intervjuet.

Undersøkelsen fant ikke overraskende at eldre som ikke mottar kommunale omsorgstjenester har et klart mindre funksjonstap enn eldre som mottar slike tjenester. Det konkluderes videre med at hovedtyngden av alle eldre som har alvorlige funksjonstap, får hjelp. Særlig gjelder dette for de aller eldste. Det var først og fremst når det gjelder rengjøring og innkjøp at en del ikke-brukere har vesentlige funksjonstap. Flertallet av dem som trenger hjelp, får imidlertid tilstrekkelig hjelp fra private eller uformelle hjelpe­kilder i eller utenfor husholdningen. Svært få står helt uten noen form for hjelp.

Undersøkelsen finner likevel en del udekkede hjelpebehov blant ikke-brukere, men omfanget og hvilke faktorer som har betydning, varierer med hvilket mål som legges til grunn. Av intervjuene hadde 12 prosent av ikke-brukerne udekkede hjelpebehov, der andelen er høyest blant de eldste. Når de eldres egne oppfatninger ble lagt til grunn, har 14 prosent av ikke-brukerne udekkede hjelpebehov. Det er først og fremst rengjøring flere ønsker mer hjelp til. Det er langt fra sammenfall mellom intervjuernes vurderinger og eldres egne vurderinger av behov for mer hjelp.

Udekkede hjelpebehov blant eldre ikke-brukere er bare i liten grad kjent av det offentlige. Bare et fåtall av dem som anbefales mer hjelp av intervjueren, eller selv synes de trenger mer hjelp, har søkt om hjelp fra pleie- og omsorgstjenesten i kommunen og fått avslag. Undersøkelsen konkluderer med at dette tyder på at de udekkede behovene, målt ved intervjuers og eldres vurderinger, ikke er av særlig alvorlig karakter. Det er også svært få ikke-brukere som tidligere har mottatt offentlig hjelp og er blitt fratatt denne av andre grunner enn at hjelpebehovet opphørte. Udekkede behov for hjelp bunner heller ikke i at man ikke ønsker offentlig hjelp. De fleste av dem som har klare hjelpebehov, mener de vil henvende seg til pleie- og omsorgstjenesten i kommunen når de trenger det.

Ikke alle funksjonshemmede har behov for pleie- og omsorgstjenester, enten fordi funksjonshemmingen ikke er så omfattende, eller fordi de bor hjemme sammen med voksne familiemedlemmer som ivaretar mange av hjelpefunksjonene. Undersøkelser viser imidlertid at det i denne gruppen er et svært lavt forbruk av slike tjenester når en tar funksjonsnivået og livssituasjonen for øvrig i betraktning.

Data og metode

Forskningsstiftelsen FAFO har uført en undersøkelse: Ensom og ulykkelig? Levekår og livskvalitet blant eldre. Undersøkelsen er basert på et tilfeldig, landsomfattende utvalg av 964 hjemmeboende personer i alderen 65–98 år. Gjennomsnittsalderen er 74 år. 57 prosent er kvinner og 43 prosent menn.

Undersøkelsen omfatter blant annet spørsmål omkring boforhold, familie og sosiale relasjoner, helse og bruk av kommunale tjenester. Det tallmateriale vi bruker er framkommet ved å koble dem som er brukere av hjemmehjelp og hjemmesykepleie i denne undersøkelsen, med Statistisk sentralbyrås ligningsregister for 1993. Inntektsstørrelsene er gitt på personnivå. Mange i utvalget, både blant brukere og ikke-brukere av kommunale hjemmetjenester, vil være gift og således ha høyere husholdningsinntekt. Slike forhold er ikke belyst her.

Resultater

Tabell 6.10 viser gjennomsnittlig samlet inntekt og gjennomsnittlig disponibel inntekt for hele utvalget, for brukere og ikke-brukere av hjemmesykepleie og hjemmehjelp. Tallene er fordelt på kjønn. Disponibel inntekt er lik samlet inntekt fratrukket skatt og gjeldsrenter.

Tabellen viser at gjennomsnittlig samlet inntekt for utvalget er ca. 125 800 kroner. Menn har betydelig høyere inntekt enn kvinner, 173 400 mot 89 200 kroner. Anslaget for samlet inntekt ligger noe over anslaget for pensjonistenes samlede inntekter i avsn. 7.4. Der ble f.eks. samlet inntekt for en alderspensjonist anslått å være ca. 111 000 kroner i 1993. At materialet som ligger til grunn for analysen i avsn. 7.4 bygger på registerdata, og tallmaterialet her bygger på en utvalgsundersøkelse med de svakheter det innebærer, kan være en mulig forklaring på avvikene. I tillegg har en her med aldersgruppene fra og med 65 år som er to år lavere enn folketrygdens pensjonsalder på 67 år.

Utvalget i denne undersøkelsen har i gjennomsnitt en disponibel inntekt på 100 700 kroner. Menn har betydelig høyere disponibel inntekt enn kvinner, vel 70 pst. høyere. Alder er også en sterk forklaringsfaktor for hvor stor inntekt en har i utvalget. For eksempel har aldersgruppen 65–79 år 22 prosent høyere disponibel inntekt enn aldersgruppen 85 år og over.

Hvis en ser på dem som benytter hjemmesykepleie, finner en at gjennomsnittlig samlet inntekt er betydelig lavere enn blant ikke-brukere av hjemmesykepleie. Både for kvinner og menn er det i gjennomsnitt lavere inntekt blant brukerne enn ikke-brukerne, selv om forskjellene er størst for menn. Ser en på disponibel inntekt finner en de samme trekk, men som forventet er forskjellene noe redusert på grunn av progressiviteten i skattesystemet. Blant dem som benytter hjemmehjelp, finner en også at gjennomsnittlig samlet inntekt er lavere enn blant dem som ikke bruker hjemmehjelp. Både for kvinner og menn er det i gjennomsnitt lavere inntekter blant brukerne enn ikke-brukerne av hjemmehjelp, og forskjellen er størst for menn.

En mulig forklaring på at det blant brukere av kommunale hjemmetjenester er lavere inntekter enn blant ikke-brukere, gitt kjønn, kan være at de eldste er overrepresentert blant personer som benytter kommunale hjemmetjenester. De eldste gruppene av pensjonister har i gjennomsnitt lavere inntekter enn de yngre, jf. også omtalen i avsn. 7.4. En annen mulig forklaring kan være at helsetilstanden er dårligere blant dem som har hatt de hardeste levekår og lavest inntekt, f.eks. blant dem med ingen eller lav utdanning, tungt fysisk arbeid mv.

Nærmere studier av materialet viser at forskjellene i inntekter mellom brukere av kommunale hjemmetjenester og ikke-brukere i det alt vesentlige kan forklares ved at brukerne i gjennomsnitt er eldre enn ikke-brukerne. En betydelig kvinnedominans blant brukerne har også betydning.

Data og metode

For å skaffe oss statistikk over institusjonsbeboeres inntektsforhold, har vi benyttet ett av trygdeetatens registre som utgangspunkt. Vederlagsordningen omfatter pensjonister som ligger på syke- eller aldershjem, og skal trekkes i folketrygdpensjonen som følge av dette. Trekkbeløpene tilfaller den enkelte kommune. Imidlertid er Rikstrygdeverket behjelpelig med å regne ut de beløp kommunene skal trekke i pensjonene (gjelder ikke alle kommuner). Dette fører til at Rikstrygdeverket i sine regionale edb-systemer merker alle pensjonister som er berørt av ordningen. En har benyttet en uttrekksfil fra Infotrygd-området (omfatter ca. halve Norges befolkning). Denne filen inneholder 23 238 personer. 16 705 er kvinner og 6 664 er menn. Fordelingen mellom kvinner og menn stemmer godt overens med den fordelingen vi finner i Statistisk sentralbyrås oversikt over heldøgnsbeboere i januar 1994, jf. tabell 6.11.

Vi ser også at ca. 96 prosent av institusjonsbeboerne er 67 år og eldre. Filen fra Rikstrygdeverket er videre koblet mot Statistisk sentralbyrås inntektsregister for inntektsåret 1993. Inntektsstatistikken er presentert på individnivå.

Resultater

Tabell 6.12 viser samlet inntekt og disponibel inntekt for hele utvalget. Tallene er fordelt på kjønn. Disponibel inntekt er inntekt hvor både skatt og gjeldsrenter er fratrukket.

Tabellen viser at gjennomsnittlig samlet inntekt for utvalget er vel 91 400 kroner. Menn har nesten 20 000 kroner høyere samlet inntekt enn det kvinner i gjennomsnitt har. Siden utvalget domineres av kvinner, ligger gjennomsnittlig samlet inntekt nærmere gjennomsnittet for kvinner enn menn.

Utvalgene i analysen i avsn. 7.4 om pensjonistenes inntekter, FAFO undersøkelsen og her er ikke helt sammenlignbare. Imidlertid er hovedvekten av personene i utvalgene 67 år og over, slik at vi kan foreta en grov sammenligning. Gjennomsnittlig samlet inntekt for institusjonsbeboerne ligger betydelig lavere enn hva analysen av pensjonistenes inntekter i avsn. 7.4 viser. Også hvis en sammenligner med gjennomsnittlig samlet inntekt for utvalget i undersøkelsen til FAFO som er omtalt ovenfor, finner en at institusjonsbeboerne har lavere gjennomsnittlig samlet inntekt. Gjennomsnittlig samlet inntekt for institusjonsbeboerne (91 360 kroner) ligger imidlertid godt på linje med inntektene til brukerne av hjemmehjelp (95 840 kroner) og hjemmesykepleie (92 090 kroner) i undersøkelsen til FAFO.

Utvalget i denne undersøkelsen har i gjennomsnitt en disponibel inntekt på 81 500 kroner. Målt ved disponibel inntekt har menn betydelig høyere inntekt enn kvinner, vel 16 pst. høyere.

Tabell 6.13 viser at menn har høyere inntekter enn kvinner for alle aldersklasser. En ser også at den eldste aldersgruppen (80 år og over) har lavere inntekter enn alle de andre aldersgruppene. Dette mønsteret finner vi både for kvinner og menn.

Aleneboende funksjonshemmede

Hver 3. norske husholdning er i dag på bare én person. Andelen har steget kraftig de siste 30 årene. Det samme utviklingen har en også registrert for funksjonshemmede. Andelen aleneboende funksjonshemmede har vokst mer enn for befolkningen generelt. Andelen aleneboende funksjonshemmede i alderen 30–44 år er doblet fra 1988 til 1995. Det samme gjelder for aldersgruppen 60–64 år, jf. tabell 6.14.

Mulige forklaringer på økningen i andelen aleneboende funksjonshemmede er blant annet nedbyggingen av institusjoner, og økt satsing på utflytting til selvstendige boliger i forbindelse med reformen for mennesker med psykisk utviklingshemmede. Men også forhold som styrking av det selektive boligpolitiske opplegget rettet inn mot blant annet funksjonshemmede, har sammen med en generell rentenedgang økt muligheten for denne gruppen til å skaffe seg en egen bolig.

Veksten av aleneboende funksjonshemmede kan få flere konsekvenser. For det første betyr det at utgiftsbelastningen blir høyere enn om husholdningen hadde bestått av flere medlemmer. Det vil si at boutgiftenes andel av inntekten øker for funksjonshemmede som gruppe, uten at en kan si at dette nødvendigvis er et problem. For det andre øker sannsynligvis behovet for pleie- og omsorgstjenester som følge av at flere bor alene. Omsorg og pleie gitt av familie eller de som en bor sammen med avtar når en bor alene.

Boligstørrelse – Boligkvalitet

I løpet av 1970-årene var nybyggingen av boliger på sitt høyeste. De fleste boligene som ble bygd var relativt store, fire rom og kjøkken eller mer. Det foregikk også en utbedring og påbygging av boligmassen som også bidro til større boliger. Hele perioden fra 1970 og fram til i dag viser en sterk økning i rommelighetsstandarden for store grupper. Økningen i rommelighetsstandarden gjelder også for funksjonshemmede.

Størrelsen på boligene er en indikator på trangboddhet og standard for øvrig. Boforholdsundersøkelsene har opplysninger om boligen i antall kvadratmeter. Dette må korrigeres for antall personer som bor i boligen.

Tabell 6.15 viser at gjennomsnittlig boligstørrelse allerede i 1981 var relativt stor, det vil si minst 100 kvadratmeter for alle gruppene. Gjennomsnittet sier imidlertid ikke noe om hvor mange innen gruppene som bor i for liten bolig, men i alle tilfeller har gruppene som helhet gjennomsnittlig store boliger.

Tabellen viser også gjennomsnittlig boligareal har økt i perioden vi ser på, med unntak av gruppen funksjonshemmede 60 – 64 år. Selv om de fleste har fått større boliger i perioden, er økningen for de funksjonshemmede mindre enn for de ikke funksjonshemmede. Funksjonshemmede som var under 60 år i 1981 hadde 10-12 kvadratmeter mindre boligareal enn de ikke funksjonshemmede. I 1988 var forskjellen enda større, 14-23 kvadratmeter, og forskjellen har holdt seg i 1995.

Boforholdsundersøkelsene 1981-1995 viser at forskjellen i boligstørrelse mellom funksjonshemmede og ikke funksjonshemmede blant husholdninger med flere personer har blitt mindre fra 1988 til 1995, og gått i favør av de funksjonshemmede i aldersgruppen 45-49 år.

Disposisjonsform for boligen

Det har vært et overordnet mål i boligpolitikken at flest mulig skal eie sin egen bolig. Det å eie boligen anses som et gode av mange. Tilgang på gode leide boliger kan imidlertid være en fordel i de situasjoner hvor en ikke ønsker å knytte seg til en bestemt bosituasjon. I løpet av 1990 årene har flere unge blitt leietakere. Tabell 6.16 viser utviklingen i andel leieboere blant funksjonshemmede og ikke-funksjonshemmede fordelt på alder.

Det er to motsatte tendenser i utviklingen på 1990 tallet hvor de yngre funksjonshemmede har økte leieandeler, mens de eldre funksjonshemmede har en betydelig reduksjon i leieandeler. Av tabellen ser vi at funksjonshemmede oftere enn ikke-funksjonshemmede leier boligen. Før 1995 var leieandelene markert høyere for de eldste funksjonshemmede.

Boligstørrelse

For eldre har vi valgt å se på antall rom som et mål på størrelsen på boligen. Hver tiende av de yngste eldre, og opptil tre av ti husholdninger blant de eldste eldre, bor i små boliger på bare to rom og noen få i ett­romsleiligheter. En tilsvarende gruppe har svært mange rom til disposisjon, jf. fig. 6.18.

Tabell 6.19 viser fordelingen av antall rom som er ønsket. Sammenligning av de to tabellene viser at det er mange eldre som har flere rom til disposisjon enn de faktisk ønsker.

Bare vel 30 000 husholdninger ønsker mer enn 4 rom, slik at det er om lag 130 000 husholdninger av eldre som har større boliger enn de ville foretrukket hvis de kunne velge fritt. Etter de eldres preferanser vil de foretrukket 70 000 flere 3–4-romsleiligheter og knapt 40 000 flere toromsleiligheter. Dette har sannsynligvis sammenheng med et ønske om en mindre og mer lettstelt bolig.

Det ble funnet en tilsvarende tendens i boforholdsundersøkelsen for 1988, mens den synes mer markert i 1995.

Disposisjonsform for boligen

I stor grad viser materialet i boforholdsundersøkelsen at den faktiske disposisjonsformen samsvarer med ønskene. De eldres ønsker med hensyn til disposisjonsform er vist i tabell 6.20.

En del av de som eier sin egen bolig ønsker en leid bolig og da primært en trygde-/aldersbolig. En omtrent like stor andel av de som leier bolig i dag, ønsker å eie sin egen bolig.

Tilpasning av boligen til husstanden

Funksjonsnedsettelse opptrer med stor sannsynlighet blant over halvparten av de eldre. På denne bakgrunnen er det spurt om en har behov for en bolig som er bedre tilpasset funksjonshemmingen. Spørsmålet ble kun stilt til eldre med funksjonshemming. Resultatet er gjengitt i tabell 6.21.

Tabellen viser at 9 prosent kan tenke seg å flytte. Dette tilsvarer om lag 19 000 husstander. Om lag 11 000 husstander kan tenke seg å bli boende, men ønsker forbedringer i boligen. Antallet som enten ønsker å flytte eller ønsker forbedringer av boligen er lavt, til sammen om lag 30 000 husholdninger. Dette reflekterer sannsynligvis den høyere boligstandarden blant eldre i dag sammenlignet med tidligere.

Husholdningene ble også spurt om hvilke varige problemer de hadde angående ulike forhold knyttet til boligen, jf. tabell 6.22.

Vi ser av tabellen at det som oftest forårsaker problemer er vask og rengjøring av boligen. Dette er et resultatet som er bekreftet i flere undersøkelser. Problemet øker også betydelig med økende alder. For gruppen under 90 år er det bare om lag 4 prosent som har problemer med å bevege seg i boligen.