20 Økonomiske og administrative konsekvenser

20.1 Generelt om økonomiske og administrative konsekvenser av utvalgets forslag

I dette kapitlet gjennomgås de økonomiske og administrative konsekvenser av utvalgets forslag. Med økonomiske konsekvenser menes kostnader eller gevinster som følge av forslagene. Med administrative konsekvenser menes endringer i arbeidsmengde, bemanning, kompetansekrav m v. Videre vurderes det om forslagene medfører endringer i ansvar og myndighet hos aktørene.

Utvalget har søkt å utarbeide et mer enhetlig og lettere tilgjengelig regelverk for statlige anskaffelser. Dette er etter utvalgets vurdering av stor betydning i forhold til oppbygging av nødvendig kunnskap om regelverket både hos statlige etater og hos leverandørene. Videre vil det bidra til at virksomhetene benytter regelverket på en korrekt måte, slik at gode og kostnadseffektive anskaffelser foretas.

Utvalgets forslag vil også få innvirkning på anskaffelser innenfor kommunal sektor, i den utstrekning de er omfattet av internasjonale regelverk. Imidlertid har utvalget kun videreført og redigert bestemmelser som ivaretar Norges internasjonale forpliktelser. For kommunesektoren innebærer derfor utvalgets forslag til nytt regelverk ikke materielle endringer.

Statlig forvaltning foretar anskaffelser for omlag 56 milliarder kroner årlig (1995). I tillegg kommer anskaffelser til statlig forretningsdrift som er dekket av regelverket jf omtalen i kapittel 3. Dette innebærer at selv mindre forbedringer i bruken av regelverket for å oppnå gode anskaffelser, vil gi betydelige gevinster. For eksempel vil en effektivisering av anskaffelser i statlig forvaltning på 5 prosent - ved lavere priser fra leverandører og/eller andre gevinster - bety at staten kan frigjøre 3 milliarder kroner per år f eks til andre prioriterte områder. I denne sammenheng kan det vises til en undersøkelse fra NORUT 1 hvor 30 prosent av de statlige og kommunale oppdragsgiverne som ble spurt oppga å ha kuttet kostnadene i forbindelse med anskaffelser med mellom 1 og 20 prosent etter innføringen av EØS-regelverket for offentlige anskaffelser. I tillegg kom effekten av bedre planlegging og rutiner i forbindelse med anskaffelser som har gitt seg utslag i bedre kvalitet på tilbudene, og færre dobbeltkjøp og feilinvesteringer.

Med hensyn til forslag knyttet til samfunnsmessige krav vises det til kap 20.2 og 20.3 (miljø).

20.2 Økonomiske og administrative konsekvenser av utvalgets viktigste forslag til endringer i regelverket

Utvalgets forslag til en enklere regelverksstruktur vil etter utvalgets oppfatning føre til større effektivitet i anskaffelsesprosessen, og bedre og billigere anskaffelser. Et felles regelverk over og under terskelverdiene og for alle typer anskaffelser vil også gjøre regelverket lettere tilgjengelig for næringslivet. Dette vil kunne bidra til at flere bedrifter deltar i konkurransen om offentlige oppdrag. Markedet for offentlige anskaffelser blir mindre fragmentert, og konkurransen vil kunne øke. De økonomiske konsekvensene av denne forenklingen er imidlertid vanskelig å tallfeste, men er klart positiv. Det forventes besparelser i de statlige anskaffelser samtidig som endringen forventes å føre til utvikling av et mer konkurransedyktig næringsliv.

20.2.1 Forskrifter under terskelverdiene

Regelverkets prosedyrebestemmelser under terskelverdiene er foreslått gitt i forskriftsform. Forslaget innebærer bl a at leverandører får tilgang til det samme klage- og håndhevelsesapparat som er etablert for EØS-anskaffelser. Dette gir næringslivet bedre mulighet til å kontrollere statlige virksomheters etterlevelse av regelverket under terskelverdiene. Det må forventes at dette vil bidra til forbedring av etatenes anskaffelsesrutiner, herunder til dokumentasjon av avgjørelser. Det forventes imidlertid ikke en vesentlig økning i antall søksmål, kontraktenes verdi gjennomgående er lave. Dessuten er terskelen for å gå til rettssak tradisjonelt høy i Norge, jf kap 8.

Et mer utfyllende regelverk under terskelverdiene kan medføre noe mer tidsbruk i statlige etater i forbindelse med selve anskaffelsesprosessen. I den forbindelse kan det vises til erfaringene 2 ved innføringen av EØS-reglene, der oppdragsgiverne oppga at administrasjonskostnadene hadde økt som følge av de nye reglene. På den annen side hadde anskaffelsene blitt bedre planlagt.

20.2.2 Likestilling mellom åpen/begrenset anbudskonkurranse og anskaffelse etter forhandling

Utvalget mener at likestilling mellom åpen/begrenset anbudskonkurranse og kjøp etter forhandling vil føre til mer effektive anskaffelser forutsatt at forhandlet konkurranse benyttes der den er egnet, og at statlige innkjøpere har den riktige kompetanse.

Forslaget om en likestilling mellom prosedyrene åpen og begrenset konkurranse uten adgang til å forhandle, og forhandlet konkurranse under EØS-terskelverdiene, må sees i sammenheng med bl a forslaget til plikt til kunngjøring og utvidet begrunnelsesplikt. Hensynet til åpenhet, gjennomsiktighet og etterprøvbarhet er på denne måten søkt ivaretatt.

Likestilling av prosedyrene er foreslått for å effektivisere statlige anskaffelser, bl a ved at oppdragsgiverne kan tilpasse prosedyrene til konkurransesituasjonen, type produkt m v for å oppnå et best mulig resultat. For at effektiviseringspotensialet skal kunne realiseres, forutsettes det at oppdragsgiver har den kompetanse som kreves for å kunne forberede og gjennomføre en effektiv forhandlet konkurranse. Tiltak for kompetanseheving hos statlige innkjøpere er satt i gang i regi av Program for statlige innkjøp, og vil bli videreført blant annet i regi av Forvaltningstjenesten.

Ved prosedyren forhandlet konkurranse, vil ytelsene til produktet kunne tilpasses gjennom anskaffelsesprosessen. Ytelsesspesifikasjon, sammen med forhandlet konkurranse, vil kunne bidra til bedre behovstilfredsstillelse, lavere kostnader og bruk av ny teknologi. Dette vil kunne medføre større effektivitet både for oppdragsgiver og leverandør.

Økt forhandlingsadgang vil dessuten kunne føre til lavere priser på anskaffelser i situasjoner med liten konkurranse, der faren for prissamarbeid er tilstede.

Utvalget forventer at likestilling av åpen/begrenset konkurranse uten adgang til å forhandle og forhandlet konkurranse, sammen med en betydelig innskrenkning av mulighetene til å bruke direkte anskaffelse, vil føre til at flere statlige anskaffelser vil skje på basis av åpenhet og konkurranse.

En fare ved økt forhandlingsadgang er at denne prosedyren kan brukes i tilfeller der konkurranse uten adgang til å forhandle ville være mer naturlig, f eks ved anskaffelser av såkalte hyllevarer. I slike tilfeller vil prosedyren forhandlet konkurranse kunne føre til redusert konkurranse om anskaffelsene. Forhandlet konkurranse kan også misbrukes i tilfeller der oppdragsgiver ønsker en bestemt leverandør, f eks i tilfeller med langvarig samarbeid med én leverandør. På den annen side vil kunngjøringsplikten føre til at nye leverandører kan bli med i konkurransen. Dersom oppdragsgiveren ikke er godt nok forberedt og/eller ikke har den nødvendige kompetanse vil en forhandlet konkurranse kunne føre til at oppdragsgiveren overtales av leverandør til å velge en løsning som ikke samsvarer med virksomhetens behov. Dette vil kunne ha negative økonomiske konsekvenser.

20.2.3 Utvidet begrunnelsesplikt overfor leverandører

Utvalget foreslår utvidet begrunnelsesplikt under terskelverdiene. Det foreslås inntatt en bestemmelse som er likelydende med den som gjelder over terskelverdiene. Bestemmelsen vil bidra til leverandørutvikling gjennom åpenhet og gjennomsiktighet i anskaffelsesprosessen. Grundig tilbakemelding til tapende bedrifter vil gi en læringseffekt og således gjøre bedriftene mer konkurransedyktige på sikt. Økt konkurranse, mer effektive anskaffelser for staten og utvikling av konkurransedyktige bedrifter er alle positive økonomiske konsekvenser av endringen.

Administrative konsekvenser vil bestå av noe merarbeid for oppdragsgiver i forbindelse med tilbakemeldingen. Utvalget er generelt av den oppfatning at ressursbruk på dette området bør bidra til økt kompetanse og profesjonalitet vedrørende leverandørutvikling og anskaffelsesprosessen for øvrig.

20.3 Økonomiske og administrative konsekvenser av utvalgets forslag vedrørende samfunnsmessige krav

Utvalget har lagt vekt på at kravene som stilles i forbindelse med statlige oppdrag skal gjelde generelt, for alle typer anskaffelser og for alle bransjer 3 Dette fører til økt forutsigbarhet for næringslivet, og dermed mer effektiv ressursbruk både i privat og offentlig sektor.

På bakgrunn av dette har utvalget foreslått at det innføres et krav om å fremlegge en HMS-egenerklæring i forbindelse med statlige oppdrag og at krav om fremleggelse av skatteattest i forbindelse med statlige oppdrag opprettholdes. Utvalget foreslår videre at antikontraktørklausulen fjernes. Utvalget foreslår at det ikke inntas en lærlingklausul i det statlige anskaffelsesregelverket. Konsekvensene av utvalgets forslag til bestemmelse vedrørende miljøkrav er omhandlet under kapittel 18.4.

20.3.1 Administrative konsekvenser

Offentlig forvaltning

Utvalget har, ved utformingen av krav til fremleggelse av HMS-egenerklæring og skatteattest, søkt å minimalisere statlige oppdragsgiveres kontrollansvar i forbindelse med praktiseringen av kravene. Det forutsettes således at de relevante myndigheter på vedkommende område fremdeles har det hele og fulle ansvar for forvaltning, kontroll og oppfølging av det aktuelle regelverk. Utvalgets forslag vurderes derfor ikke å medføre noen endringer i arbeidsfordelingen innad i staten.

Introduksjon av nye samfunnsmessige krav i regelverket for statlige anskaffelser innebærer imidlertid at det må påregnes noe merarbeid i form av flere henvendelser, tolkningsspørsmål etc i departementene som forvalter de ulike regelverk. Dette viser bl a erfaringer med kravet om fremleggelse av skatteattest, som har virket i vel ett år. Et krav om å fremlegge en HMS-egenerklæring antas derfor å medføre noe merarbeid i Nærings- og handelsdepartementet og Kommunal- og arbeidsdepartementet, spesielt i introduksjonsfasen. En fjerning av antikontraktørklausulen vil på den annen side medføre redusert ressursbruk i departementene.

Hos kemneren og skattefogden vil det å utstede skatteattest kreve noe ekstra ressursbruk. Kemnerkontoret ved Oslo kommune anslår tidsbruken forbundet med utstedelse av en statlig kemnerattest (RF 1244) til å være i gjennomsnitt 40 minutter. Kemnerkontoret utstedte i løpet av perioden mai-desember 1996 rundt 900 statlige kemnerattester, og har beregnet tiden brukt på dette til 90 arbeidsdager. Skattefogden i Oslo og Akershus opplyser at kontoret behandlet omlag 2600 søknader om attest i 1996. Til dette arbeidet ble det brukt omlag et halvt årsverk. Utvalget vil bl a på dette grunnlaget anta at ressursbehovet til utstedelse av attester ved en slik ordning er begrenset.

Stadig flere kommuner (ca 80 prosent) har innført krav om fremleggelse av skatteattest ved sine anskaffelser. Det må derfor antas at opprettholdelse av krav om skatteattest ved statlige anskaffelser bare vil medføre moderate mengder ekstraarbeid, særlig i de kommuner som benytter samme skatteattest som staten.

Innføring av krav om fremleggelse av HMS-egenerklæring i regelverket for statlige anskaffelser vil trolig også medføre noe merarbeid for myndighetene som forvalter regelverket knyttet til HMS-lovgivningen. Videre vil tilsynsmyndighetene kunne få noe økt arbeid med kontroll bl a på grunnlag av henvendelser fra statlige oppdragsgivere. En økt oppmerksomhet rundt HMS-lovgivningen må imidlertid regnes som en tilsiktet effekt ved innføring av HMS-egenerklæring.

Statlige oppdragsgivere

For innkjøpsvirksomheten i etatene vil nye samfunnsmessige krav i anskaffelsesregelverket innebære flere vurderinger og nye skjemaer å forholde seg til i anskaffelsesprosessen. Utvalget har imidlertid i sine forslag lagt vekt på kun å foreslå krav som ligger opp til de innkjøpsfaglige vurderinger som oppdragsgiveren uansett må foreta ved kvalitetssikring av leverandørene. Det antas derfor at det administrative merarbeid hos anskaffende etat ikke vil være betydelig. I enkelte tilfeller vil eksistensen av slike attester kunne inngå i kvalitetssikringen av leverandørene.

Utvalgets forslag til krav om fremleggelse av HMS-egenerklæring vil i utgangspunktet ikke medføre nevneverdig merbelastning for oppdragsgiverne i anskaffelsesprosessen. Ved at man f eks legger forholdene til rette for oppdragsgiverne ved å utforme ferdige standardskjemaer, vil det eneste som kreves av oppdragsgiverne være at de sørger for å skaffe de nødvendige skjemaene, og besørge utsendelse av disse sammen med konkurransegrunnlaget.

Videre vil oppdragsgiverne måtte påse at formularer som returneres er påført nødvendige signaturer, og at egenerklæringene returneres uten endringer eller strykninger av det foreskrevne innholdet.

Dersom det skulle være nødvendig for oppdragsgiverne å kreve ytterligere opplysninger fra leverandører vil dette imidlertid kunne medføre en viss merbelastning, i form av forsinkelser i saksbehandlingen, kommunikasjon med de aktuelle virksomheter, purring, osv.

For anskaffelser hvor internkontrollforskriften § 13 og byggherreforskriften kommer til anvendelse, vil det uansett måtte stilles krav som går utover den egenerklæring som er foreslått. For slike anskaffelser vil derfor forslaget ikke innebære økte krav.

Krav til fremleggelse av skatteattest vil ikke innebære noe særlig merarbeid i forbindelse med innlevering og evaluering av tilbud. Man vil få kartlagt om leverandøren har restanser hos skattemyndighetene og dette vil samtidig gi en indikasjon på den økonomiske stillingen til leverandøren.

Videre er det en nær tilknytning til det innkjøpsfaglige fordi leverandørens økonomiske stilling er av stor betydning for hans evne til å utføre kontrakten. Krav til fremleggelse av skatteattest nødvendiggjør derfor ingen spesialkompetanse eller utøvelse av skjønn hos oppdragsgiveren, unntatt i de tilfeller attesten viser en restanse hvor det må foretas en konkret vurdering.

Ved å ha en firkantet regel om at tilbud uten skatteattest skal avvises unngår man skjønn med hensyn til hvordan det skal sanksjoneres ved manglende skatteattest. Det må ut fra dette antas at opprettholdelse av kravet til skatteattest ikke vil komplisere anskaffelsesprosessen i noen særlig grad.

Fjerning av antikontraktørklausulen, som er uklar og relativt komplisert å praktisere, jf kap 7.5, vil forenkle anskaffelsesprosessen i forbindelse med investeringer i bygg og anlegg, og redusere ressursbruken hos statlige oppdragsgivere. Etter utvalgets oppfatning vil krav til fremleggelse av skatteattest og HMS-egenerklæring, som i stor grad ivaretar de sammen hensyn som antikontraktørklausulen er ment å ivareta, være mer målrettede, enkle og dermed mer kostnadseffektive virkemidler.

Utvalgets forslag til innføring av HMS-egenerklæring og videreføring av krav om skatteattest antas ikke å medføre nye kompetansekrav hos statlige oppdragsgivere. Det forutsettes at oppdragsgiverne bare skal forholde seg til om de aktuelle attestene er vedlagt tilbudet eller ikke. Oppdragsgiverne skal i utgangspunktet ikke pålegges å vurdere innholdet i attestene nærmere eller føre kontroll. Det er fagmyndighetene på vedkommende område (HMS, skatt) som skal stå for kontroll og oppfølging av det aktuelle regelverk.

Næringslivet

Innføring av nye samfunnsmessige krav i forbindelse med statlige anskaffelser vil medføre to skjemaer som bedriftene må forholde seg til. For større bedrifter med fast administrasjon vil dette neppe ha store administrative konsekvenser. For små og mellomstore bedrifter vil imidlertid nye krav kunne høyne terskelen for å sende inn tilbud til staten, jf kap 6.4. Utvalget har lagt vekt på at forslagene samlet sett ikke skal gi vesentlige større byrder for bedriftene.

Ettersom alle virksomheter allerede i dag er forpliktet til å følge internkontrollforskriften, innebærer ikke innføring av krav til internkontrollsystem i forbindelse med statlige anskaffelser som sådan noen konsekvenser for næringslivet. De konsekvenser som følger av internkontrollforskriften ble utredet og evaluert i forbindelse med innføringen av denne, og utvalget har således ikke gått inn på disse.

Utvalgets forslag til dokumentasjonskrav for overholdelse av HMS vil innebære at leverandører som ønsker å delta i konkurranser om statlige anskaffelser kun må forholde seg til et standard skjema (egenerklæringen), som vedlegg til anbudsdokumentene. Utvalget antar at et slikt krav ikke vil fremstå som urimelig tyngende for leverandører.

For små og mellomstore bedrifter vil et krav koblet opp til statlige anskaffelser likevel kunne innebære praktiske konsekvenser fordi de i så fall i større grad må forholde seg til bestemmelsene om internkontroll for i det hele tatt å kunne delta i konkurransen om statlige kontrakter. Et spørsmål i denne forbindelse er om innføringen av internkontrollsystem har kommet såvidt kort i disse virksomhetene at et krav i anskaffelsesregelverket om å dokumentere HMS-arbeidet, vil føre til at bedrifter ikke er kvalifiserte og derfor må avvises.

Et dokumentasjonskrav for overholdelse av HMS i anskaffelsesregelverket er ett av flere virkemidler for å fremme innføring av internkontrollsystem i små og mellomstore bedrifter. Det må antas at oppfølgingen i forbindelse med den nye, reviderte internkontrollforskriften, som trådte i kraft 1. januar 1997, vil føre til at flere virksomheter får et internkontrollsystem på plass. Et krav i regelverket for statlige anskaffelser om dokumentasjon av HMS-system vil tidligst tre i kraft fra 1. januar 1998, dvs minimum ett år etter at den reviderte internkontrollforskriften trådte i kraft. Utvalget legger til grunn at situasjonen er bedre med hensyn til internkontrollsystem i små og mellomstore bedrifter etter 1998.

20.3.2 Økonomiske konsekvenser

Skatteinntekter til stat og kommune

Mht ressursbehov ved utstedelse av skatteattester vises til behandlingen foran.

Krav om fremleggelse av skatteattest ved statlige anskaffelser må antas å ha medført økte skatteinntekter for stat og kommune. Det foreligger imidlertid ingen undersøkelse av effekten på denne skatteinngangen, da ordningen ble innført 1. oktober 1995. Kemnerkontoret ved Oslo kommune opplyser at av de 913 bedriftene som ba om statlig kemnerattest (RF1244) i perioden mai til oktober 1996 hadde 63, dvs 7 prosent, restanser. Disse ble oppringt og gjort oppmerksomme på restansene, noe som resulterte i at 24 betalte.

Statlige oppdragsgivere

Utvalgets forslag til nye samfunnsmessige krav i regelverket for statlige anskaffelser er prekvalifiserende, dvs absolutte vilkår for i det hele tatt å komme i betraktning i konkurransen. Dette kan innebære at konkurransen om anskaffelsene blir mindre ved at færre leverandører gir tilbud. Dette kan gjøre anskaffelsen dyrere og/eller kvaliteten på ytelsene dårligere. Hvor sterk denne virkningen er vil bl a være avhengig av hvor stor konkurranse det er i leverandørmarkedene i utgangspunktet. Særlig dersom det er få aktuelle leverandører til en statlig anskaffelse, på grunn av høykonjunktur eller andre forhold, vil innskrenkning av antall potensielle leverandører kunne få virkning på kostnadene knyttet til anskaffelsen.

Krav om skatteattest og krav om HMS-egenerklæring går som omtalt ikke utover det å sikre at leverandører følger norsk lov. Slike krav kan også tenkes å medføre økonomiske gevinster ved at oppdragsgiveren på et tidlig tidspunkt utelukker de bedriftene som er «useriøse» og kanskje ikke ville være i stand til utføre leveransen på en tilfredsstillende måte. Det kan imidlertid også vises til erfaringer med at oppdragsgiver har måttet avvise det beste (laveste) tilbudet på grunn av at leverandøren ved en ren forglemmelse har glemt å legge ved skatteattest. I slike tilfeller vil den offentlige oppdragsgiveren bli påført ekstrakostnader, jf kapittel 7.2.4.

Utvalget vil anta at etter hvert som kravet om fremleggelse av skatteattest og HMS-egenerklæring blir innarbeidet og kjent blant leverandørene vil slike forglemmelser ikke representere noe stort problem, og de vil følgelig ikke ha vesentlige økonomiske konsekvenser. Utvalget vil imidlertid understreke at dette gjelder forutsatt at ikke offentlige oppdragsgivere på eget initiativ introduserer nye samfunnsmessige krav utover de utvalget har foreslått.

Næringslivet

Utvalgets forslag til nye samfunnsmessige krav i forbindelse med anskaffelser innebærer at bedrifter som ikke følger gjeldende lover og forskrifter utelukkes fra konkurransen om statlige anskaffelser. En konsekvens av dette vil være tilsiktet konkurransevridning til fordel for «seriøse» bedrifter.

Imidlertid kan en utilsiktet virkning være at små og mellomstore bedrifter i økt grad unnlater å gi tilbud i forbindelse med statlige anskaffelser, jf kapittel 6.4. For små og mellomstore bedrifter som ønsker å tilby sine produkter til staten kan disse kravene oppfattes som en ekstra barriere på toppen av prosedyrereglene, som ofte oppfattes som kompliserte fra før. For bedrifter som på denne bakgrunn avstår fra å konkurrere om statlige anskaffelser vil slike krav kunne innebære tap av potensielle inntekter, samt svakere utviklingsmuligheter på sikt.

Fjerning av antikontraktørklausulen vil medføre mindre grad av diskriminering av enmannsforetak som driver iht norske lover og forskrifter. Forslaget vil derfor kunne bedre markedsmulighetene i staten for slike enmannsforetak.

I hvilken grad kravet om HMS-egenerklæring vil utelukke bedrifter fra konkurranse om statlige anskaffelser vil bl a avhenge av hvor utbredt HMS-systemer vil være i næringslivet når et nytt anskaffelsesregelverk trer i kraft.

20.4 Økonomiske og administrative konsekvenser av utvalgets forslag til å ivareta miljøhensyn i statlige anskaffelser

Utvalgets flertall foreslår en egen bestemmelse i lov om offentlige anskaffelser som oppfordrer alle statlige oppdragsgivere til å integrere miljøhensyn i planleggingsfasen av anskaffelsene. Oppdragsgiver skal ta hensyn til livssykluskostnader og miljømessige konsekvenser som knytter seg til selve anskaffelsen. Hensikten med bestemmelsen er å motivere til større miljø- og kostnadsmessig bevissthet tidlig i anskaffelsesprosessen. Likeledes kan bestemmelsen gi signaler til næringslivet om at staten ønsker å ivareta miljøhensyn i forbindelse med anskaffelser. Tildeling av kontrakt skal fortsatt skje på basis av hvilket tilbud som er det økonomisk mest fordelaktige, eller utelukkende ut fra hvilket tilbud som har den laveste prisen.

Utvalgets mindretall frarår at det i regelverket for statlige anskaffelser inntas en plikt for oppdragsgivere til under planleggingen av anskaffelsen å hensynta livssykluskostnader og miljømessige konsekvenser.

20.4.1 Økonomiske konsekvenser

Miljøbestemmelsen antas å bidra til å dreie produksjons- og forbruksmønsteret i en bærekraftig retning, ved at leverandører til staten blir motivert til å foreslå nye miljø- og kostnadseffektive løsninger. Dette kan bidra til økt produktutvikling, nyskapning og bedret konkurranseevne for næringslivet. Utviklingen går i retning av at produktenes miljøegenskaper blir en stadig viktigere konkurransefaktor internasjonalt. Bestemmelsen vil også bidra til å redusere miljøproblemene internt hos statlige oppdragsgivere.

Statlige oppdragsgivere stiller allerede i dag miljøkrav i forbindelse med statlige anskaffelser. Typen og omfang av miljøkrav har imidlertid i stor grad vært avhengig av holdning, interesse og kompetanse på miljøområdet. Forslag til miljøbestemmelse vil kunne føre til en mer systematisk og helhetlig anskaffelsespraksis i staten på dette området. Miljøbestemmelsen vil, sammen med tiltak for rådgivning og kompetanseheving hos statlige anskaffere, kunne føre til at miljøkravene som stilles i forbindelse med statlige anskaffelser blir mer profesjonelle. Samtidig vil utvalgets forslag til miljøbestemmelse gi større forutsigbarhet sammenlignet med dagens situasjon, noe som vil være en fordel for næringslivet.

Større fokus på de miljømessige sider ved anskaffelser vil kunne øke oppmerksomheten og bevisstheten om de langsiktige økonomiske effekter av en anskaffelse, og således bidra til lavere totalkostnader. Miljøvennlige produkter har ofte høy kvalitetsmessig standard, lengre levetid, større reparasjonsmuligheter, lavere energiforbruk og høyere verdi ved avhendelse. Likeledes vil ivaretagelsen av miljøhensyn i planleggingsfasen kunne bidra til bedre behovstilfredsstillelse.

Utvalget har ved utforming av miljøbestemmelsen lagt vekt på at miljøhensyn bare skal tas i planleggings- og spesifikasjonsfasen av en anskaffelse. Videre er det kun åpnet for objektive, målbare miljøkrav. Valg av leverandør i tildelingsfasen skal fortsatt skje med utgangspunkt i laveste pris eller det økonomisk mest fordelaktige tilbud. Utvalgets flertall har lagt til grunn at miljøbestemmelsen ikke skal praktiseres slik at den kommer i strid med målet om effektive statlige anskaffelser.

Det er fare for at en egen bestemmelse om miljø utilsiktet kan føre til en større grad av subjektivitet i anskaffelsesprosessen. Fordi miljøvennlighet i utgangspunktet ikke er et entydig begrep, vil anskaffere i enkelte tilfeller kunne la seg påvirke av enkeltbedrifters syn på spørsmålet om hvilken løsning som er best. Mange større bedrifter satser store beløp på markedsføring av bedriftens miljøprofil, noe som i mindre grad er mulig for små og mellomstore bedrifter. Dersom miljøkrav fører til innskrenket reell konkurranse om statlige anskaffelser, vil dette kunne få uheldige økonomiske konsekvenser. Disse uheldige økonomiske konsekvensene vil imidlertid kunne forekomme også i dagens situasjon, i og med at endel statlige anskaffere allerede tar miljøhensyn i forbindelse med anskaffelser, jf kapittel 7.6.

Miljø er en viktig konkurransefaktor i mange markeder. Det er viktig at små og mellomstore bedrifter også får anledning til å delta i utviklingen av nye, miljøvennlige og kostnadseffektive løsninger. Det kan imidlertid ikke utelukkes at miljøbestemmelsen fører til en viss utestengning av små og mellomstore bedrifter fra konkurransen. Dette vil i så fall føre til mindre konkurranse, og dyrere anskaffelser.

20.4.2 Administrative konsekvenser

For å unngå utilsiktede effekter av en miljøbestemmelse og sikre at bestemmelsen bidrar til regelverkets overordnede mål, er det viktig å understreke betydningen av tiltak for styrking av oppdragsgivernes kompetanse, først og fremst den innkjøpsfaglige kompetanse, men også miljøkompetanse. Forslaget til miljøbestemmelse vil således innebære økt ressursbruk som følge av økte kompetansekrav.

Flertallet i utvalget vil også understreke at dersom miljøbestemmelsen skal få effekt vil den måtte ledsages av tiltak på rådgivningssiden.