4 Gjeldende hovedprinsipper for den statlige anskaffelsesvirksomheten

4.1 Offentlige anskaffelser i samfunnsøkonomisk perspektiv

Virksomheten i offentlig sektor generelt har avgjørende innflytelse på samfunnsøkonomien. Offentlig sektor disponerer en betydelig del av samfunnets ressurser. I 1995 utgjorde de offentlige utgiftene ca 45 prosent av BNP. At offentlig sektor bruker sine ressurser effektivt, har derfor betydning for den samlede ressursbruken i økonomien. Ressursbruken i privat sektor blir dessuten mer direkte påvirket ved at det offentlige er leverandør av tjenester til privat sektor, en betydelig innkjøper av varer og tjenester fra privat sektor og regulator/myndighetsutøver som påvirker privat vare- og tjenesteproduksjon. Hvordan det offentlige ivaretar disse rollene, har avgjørende betydning for hvorvidt vi får en effektiv bruk av samfunnets ressurser, og dermed størst mulig verdiskapning, sysselsetting og velferd.

Sett i en slik sammenheng er det samfunnsøkonomisk viktig å stimulere til en effektiv offentlig anskaffelsesvirksomhet. Effektive anskaffelser innebærer at anskaffelsesprosessen bidrar til at ressursbruken både i privat og offentlig sektor blir best mulig.

For det offentlige som anskaffer er det viktig å få de riktige varer og tjenester av ønsket kvalitet til lavest mulig pris. Dette stiller betydelige krav til selve anskaffelsesprosessen. Forbedringer i anskaffelsesprosessen som fører til at produkter som er bedre tilpasset de aktuelle behov og/eller medfører lavere innkjøpskostnader, gir rom for å redusere utgiftene over statsbudsjettet eller få en bedre dekning av behovene innenfor de samme økonomiske rammer. For offentlig sektor samlet, vil selv forholdsvis små prosentvise forbedringer gi betydelige utslag i antall kroner. Nøkkelfaktorer mht å oppnå effektive innkjøp, er bl a kompetanse hos offentlige innkjøpere og at leveranser skjer etter konkurranse mellom leverandørene.

At offentlige anskaffelser skjer etter konkurranse mellom leverandørene, er viktig også for utviklingen i næringslivet. Det offentlige er en meget betydelig kunde i mange markeder. Anskaffelsesprosesser som stimulerer til konkurranse mellom leverandørene, vil dermed bidra til virksom konkurranse generelt i de aktuelle markeder. Motsatt vil anskaffelsesprosesser som ikke på en tilfredsstillende måte baseres på konkurranse, f eks ved å favorisere visse leverandører, ha negativ innvirkning på konkurranseforholdene generelt.

Utvalget anser det som svært viktig at det offentlige opptrer som profesjonell innkjøper og krevende kunde og stimulerer til konkurranse mellom et bredt spekter av leverandører. Dette vil bidra til konstnadsbevissthet, effektivitet og produktutvikling hos norske bedrifter, og dermed gjøre norsk næringsliv mer konkurransedyktig både på hjemmemarkedet og på eksportmarkedet.

Når det offentlige som krevende kunde stiller store krav til kvalitet og løsningsforslag m v, bidrar dette til innovasjon og nyskapning. Det offentlige får bedre varer og tjenester og grunnlaget for verdiskapning i næringslivet styrkes.

Det er viktig at anskaffelsesprosessene utformes slik at små og mellomstore bedrifter har mulighet til å konkurrere om offentlige oppdrag på like vilkår med større bedrifter (men uten at disse favoriseres). Dette er med på å sikre et effektivt og levedyktig leverandørmarked for det offentlige. Eksempel på en faktor som kan gjøre det vanskeligere for små og mellomstore bedrifter å opptre som leverandører til det offentlige, er en eventuell lærlingklausul, jf kapittel 7.4.

Det bør være et mål at offentlig sektors aktiviteter og arbeidsformer bidrar til en bærekraftig utvikling, når det gjelder ressursbruk, innkjøp, transport, byggevirksomhet o l. Miljøhensyn ved offentlige innkjøp vil kunne påvirke innretningen av produksjonen og bidra til utvikling av nye, bedre og miljøvennlige produkter.

4.2 Formålet med regelverket for statlige anskaffelser

Anskaffelsesregler for statlige oppdragsgivere skal både ivareta hensynet til effektive anskaffelser og hensynet til rettssikkerhet for potensielle leverandører. Rettssikkerhetshensynet kommer imidlertid inn på en noe annen måte enn når det gjelder regulær myndighetsutøvelse. Hvorvidt leverandører vil inngå kontrakter med det offentlige eller ikke, beror på frivillighet, og forvaltningsorganene står ikke i noen overordnet stilling i forhold til leverandørene. Både forvaltningsorganer som anskaffere og leverandører er i prinsippet å betrakte som likeverdige parter i kontraktsforholdet, og leverandørene har ikke i samme grad som ved regulær myndighetsutøvelse det samme behov for beskyttelse.

Hensynet til rettssikkerhet gjør seg likevel gjeldende også her, om enn i en noe annen karakter. Staten vil bl a i kraft av sin størrelse inneha en rent faktisk maktstilling som kan endre bildet av likeverdige parter i et kontraktsforhold. Både ut fra effektivitetshensyn og hensynet til rettssikkerhet er det viktig at statlige anskaffelser baseres på objektive og rettferdige kriterier, slik at alle potensielle leverandører i prinsippet har de samme muligheter til å oppnå leveranse til staten. Dette taler bl a for at valget av leverandør gjøres mest mulig regelorientert for å sikre forutberegnelighet.

Det har tradisjonelt vært knyttet interesse til å benytte offentlige anskaffelser som et virkemiddel i distrikts- og næringspolitikken eller for å ivareta andre mer generelle samfunnsmessige hensyn, jf kapittel 8. Slike hensyn vil kunne komme i direkte strid med forretningsmessige vurderinger. Internasjonale avtaler som Norge er forpliktet av, setter dessuten klare grenser når det gjelder å ta andre hensyn enn rent forretningsmessige hensyn som knytter seg til anskaffelsen.

Utvalget vil derfor understreke at formålet med regelverket for statlige anskaffelser må være å sikre mest mulig effektiv ressursbruk ved offentlige anskaffelser, basert på forretningsmessige hensyn, likebehandling og åpenhet.